Stikkordarkiv: Oslo SV

Forskjells-Oslo og eiendomsskatt

Eiendomsskatten har som vanlig blitt et tema i Oslo-valgkampen, men denne gangen virker det som om det kan gå en annen vei enn tidligere. Høyre er blitt arrestert av selveste Aftenposten for nokså omtrentlig omgang med fakta. Omtrent halvparten av de spurte i meningsmålinger sier at de er for eiendomsskatt, dersom pengene går til velferdstiltak.

Medianinntekt for husstander med to voksne og barn. Kilde: SSB2013
Medianinntekt for husstander med to voksne og barn. Kilde: SSB 2013

Likevel hersker det nok fremdeles en del usikkerhet om hva denne skatten er, hvordan den vil virke, og om det finnes gode svar på innvendingene mot den. Jeg skal prøve å ta tak i noe av dette her, men først vil jeg prøve å svare på hvorfor vi trenger eiendomsskatt i Oslo. Jeg kommer til å vise en del kart i dette innlegget. De kan du bruke videre selv, hvis du vil, etter CC-BY-SA 3.0-lisensen.

Gjennomsnittlig skattbar formue per bydel i Oslo. Kilde: SSB 2013
Gjennomsnittlig skattbar formue per bydel i Oslo. Kilde: SSB 2013

Oslo er det stedet i landet der det de økonomiske forskjellene er størst. Dette viser seg i reine inntekts- og formuestall, men også i andre indikatorer, slik som levealder og deltakelse i aktivitetsskolen.

Forventa levealder ved fødsel for menn, fordelt per bydel. Kilde: SSB 2013
Forventa levealder ved fødsel for menn, fordelt per bydel. Kilde: SSB 2013

Kommunen sliter også med voksende gjeld, og Høyre-byrådet kutter hvert år i bydelenes budsjetter med en fast prosentsats som tidligere ble kalt «effektiviseringsuttak». Det kan se ut som om dette begrepet er blitt for belastende, i det byrådet kaller «dokumentasjon av budsjettgrunnlaget for bydelene» heter det nå «uspesifisert rammeendring», og utgjorde 192 millioner kroner.

Oslos gjeld. Figur fra Økonomiplan for Oslo kommune 2015-2018.
Oslos gjeld. Figur fra Økonomiplan for Oslo kommune 2015-2018.

Oslo SV vil gjøre noe med forskjellene i byen og den årvisse tyninga av bydelsbudsjettene. For å få til det må vi øke byens inntekter. Oslo kommune får betydelige inntekter fra inntekts- og formuesskatt, men har ikke lov til å justere satsene for disse opp ut over de maksimale satsene som er satt av staten. Formuesskatten er også under avvikling. Dette fører både til økte forskjeller i Oslo og reduserte inntekter. Den eneste ekstra inntektskilden som kan monne er derfor den kommunale eiendomsskatten.

Bruk av aktivitetstilbudet blant barn i 1.-4. klasse per bydel. Kilde: Grunnskolenes informasjonssystem 2014.
Bruk av aktivitetstilbudet blant barn i 1.-4. klasse per bydel. Kilde: Grunnskolenes informasjonssystem 2014.

Hva vil vi bruke skatten til? I programmet vårt finnes det en rekke tiltak vi ønsker å gjennomføre, men jeg vil særlig løfte fram noen saker som spesielt viktige:

  • Flere lærere i skolen
  • Gratis aktivitetsskole
  • Kvalitet i barnehage og eldreomsorg

Den direkte utjevnende effekten er størst for gratis aktivitetsskole. Det kan man kanskje lese mellom linjene i det tidligere innlegget «Aktivitetsskolelikning». På lengre sikt er det grunn til å tro at økt lærertetthet vil gjøre at flere barn fra lavere inntektsgrupper gjør det bedre på skolen, slik at gapet mellom barn av foreldre med høy og lav utdanning kan tettes. Sist, men ikke minst, vil styrking av kvaliteten i barnehage og eldreomsorg føre til at innbyggere som er avhengige av offentlige velferdstjenester får en bedre hverdag, uavhengig av inntekt. Dette er jo et av velferdsstatens grunnleggende prinsipper: Ved å skattlegge etter evne, og tilby gode tjenester som alle har lik tilgang til, betyr ikke forskjeller i inntekt og formue lik mye.

Med dette i bakhodet kan vi gå mer i detalj på hva eiendomsskatten er for noe. Som nevnt er det en kommunal skatt, og det er den enkelte kommunen som bestemmer om den skal kreves inn. Den har ei egen lov, Eigedomsskattelova, som setter rammene for skatten. Man kan skrive ut eiendomsskatt på ulike typer eiendom: Fast eiendom (boliger), verk og bruk (landbruk og industri) og annen næringseiendom (f.eks. kjøpesentre og bygårder). Den har også bestemmelser om hva som må og kan unntas. I sum gir den kommunene betydelig handlefrihet når det gjelder hvordan eiendomsskatten skal innrettes.

Eiendomsskatten skal skrives ut på grunnlag av takst eller likningsverdi. I Oslo er det likningsverdi som er aktuelt for boliger. For næringseiendom må vi ha takst, så eiendomsskatt for slike eiendommer kan først komme etter at det er gjennomført taksering. Likningsverdien er en komplisert størrelse, men den kan likevel aldri være høyere enn markedsverdien, så vi kan bruke den som holdepunkt. Oslo SV har i sitt program vedtatt at vi skal gå inn for eiendomsskatt med bunnfradrag på 3 millioner. Dette innebærer i praksis at ingen boliger verdt mindre enn 3,75 millioner vil få eiendomsskatt, fordi lova sier at verdien på boligen skal ganges med 0,8 for å få skattetaksten. Bunnfradraget skal trekkes fra skattetaksten. Det man sitter igjen med da er skattegrunnlaget, se likninga under.

Det betyr at selv om en eiendom er verdt mer enn 3,75 millioner, er det bare den delen av verdien som overstiger denne summen som skal skattlegges. For eksempel vil skattegrunnlaget for min egen leilighet verdt 4,25 millioner høyst være 400 000. Skattegrunnlaget multipliseres med skattesatsen for å få eiendomsskatt. Programmet til Oslo SV sier ikke hva som skal være den endelige satsen, men bystyregruppa har tidligere lagt fram budsjettforslag med utgangspunkt i at vi skal trappe opp til den høyeste satsen på 7 promille, eller 7 kroner per 1000 kroner i verdi på eiendommen så raskt som mulig. Det vil ta 4 år. Eigedomsskattelova sier nemlig at man må innføre eiendomsskatten gradvis, og den kan økes med høyst 2 promille i året. Det første året med eiendomsskatt kan satsen derfor ikke være høyere enn 2 promille.

Hvis vi holder oss til eksempelet med min leilighet, vil utlikna skatt per måned det første året bli:

Utregning av månedlig eiendomsskatt for min bolig, en 5-roms leilighet på ca. 100 m² på Marienlyst.
Utregning av månedlig eiendomsskatt for min bolig, en 5-roms leilighet på ca. 100 m² på Marienlyst.

For seinere år vil dette vokse, opp til maksimalt 233,33 kroner i måneden, dersom satsen kommer opp til 7 promille. Jeg har laga en kalkulator du kan bruke til å sjekke resultatet for ulike eiendomsverdier, men husk at likningsverdien i mange tilfeller vil være vesentlig lavere enn markedsverdien. Dette står godt beskrevet i denne artikkelen hos OsloBy. Tallene du får i kalkulatoren er derfor maksimalbeløp.

For eiendommer med høy verdi kan skatten bli høy. Siden de fleste som eier dyre boliger har god råd, er dette også noe av poenget: Eiendomsskatten er som nevnt ment å virke omfordelende, ved at de som har mest bidrar mer til å finansiere velferdstiltak for alle. Hvis du ser på kartet under, vil du se at de områdene der flest vil måtte betale eiendomsskatt også er de områdene i byen som var på topp av inntekts- og formuesstatistikken i begynnelsen av innlegget.

Tabell-skatteplikt og andel

Tabellen ved siden av viser hvor mange boliger i hver bydel som vil få skatt, og hvor stort bydelens bidrag til den totale inntekten fra eiendomsskatten vil bli.

Bare 11 % av boligeierne i groruddalsbydelen Alna vil få eiendomsskatt med SVs modell, og og de fleste av disse vil i sin tur bare få en lav skatt, fordi boligverdien ikke vil være mye høyere enn bunnfradraget. På den andre sida vil 40 % av skatten betales på grunnlag av den knappe femdelen av byens boliger som finnes i bydelene Vestre Aker og Frogner.

Hvor skal eiendomsskatten betales? Figuren viser andel boliger med ligningsverdi over 3,75 millioner per bydel. Kilde: Skattedirektoratet 2014.
Hvor skal eiendomsskatten betales? Figuren viser andel boliger med ligningsverdi over 3,75 millioner per bydel. Kilde: Skattedirektoratet 2014.

Høyresida og Huseiernes landsforbund hevder gjerne at eiendomsskatten er en usosial skatt, fordi den er uavhengig av inntekt, men kartet og denne fordelinga viser tvert i mot at skatten i snitt er svært sosial. Dessuten fører den høye prisveksten på boliger til at det å eie en bolig gjerne fører til årlige skattefrie inntekter i 100 000-kronersklassen. Det finnes en del mer eller mindre rimelige innvendinger mot eiendomsskatten, og jeg vil forsøke å imøtegå de jeg kommer på punktvis her:

  • Det er urimelig å skatte av noe man har kjøpt for penger man har betalt skatt av før.

Nei, det gjør vi hele tida. Det er ikke sånn at vi skatter penger «ut» av økonomien. Før du får lønn har arbeidsgiver betalt arbeidsgiveravgift, og når du kjøper noe for pengene dine betaler du merverdiavgift og i en del tilfeller andre særavgifter. Økonomien er et kretsløp, ikke ei samling med bøtter hver og en av oss kan stå og ause fra.

Dessuten er det ikke sånn at det å ha en eiendom i byen er gratis for alle andre. Byen betaler en masse fellestjenester, slik som veier, vann og avløp, snømåking, søppeltømming mm. Mange av disse tjenestene er dyrere å drive eller medfører høyere kostnader per boenhet i villastrøk enn i bygårder og blokker. Det er derfor ikke uten videre urimelig om slike husstander skulle betale noe mer til felleskassa.

  • Det er urimelig at man må skatte av en eiendomsverdi, uavhengig av om man har inntekt til å betale skatten eller ikke.

Dette er kanskje det sterkeste argumentet, men jeg synes heller ikke det holder når det kommer til stykket. Inntektsskatten blir heller justert etter hva slags behov den enkelte familie har. Sagt på en annen måte: Minstepensjonister slipper ikke å betale inntektsskatt eller moms. Hvis det var sånn at hovedgrunnen til at høyresida er mot eiendomsskatten var at de var så bekymra for de fattige, ville det ikke være rart at de tok så lett på at kuttet i barnetillegg til uføre fikk så voldsomme konsekvenser? Hvor var omtanken for 6-barnsmora Christina Dahl da de blåblå kutta i barnetillegget slik at hun gikk på en smell i titusenkronersklassen?

Det er også en hel rekke andre avgifter som rammer uavhengig av inntekt uten at høyresida feller tårer over det: Veiavgift, TV-lisens, kollektivbilletter, vannavgift og størrelsen på egenandelstaket, for å nevne noen.

Dessuten er det jo ikke helt sant at eiendomsverdien ikke står i forhold til inntektsgrunnlaget i det hele tatt. Om man er fattig og bor i en veldig kostbar bolig, kan man faktisk flytte ut og leie ut boligen, betale eiendomsskatt og likevel sitte igjen med en pen slump penger. Det finnes faktisk folk her i landet som er for syke til å jobbe, men som av ulike grunner ikke kvalifiserer til uføretrygd og blir tvunget til å selge boligene sine for å få sosialhjelp. Det å ha en nedbetalt leilighet verdt 4 millioner tilsvarer innsparte utgifter til lån på 21 000 kroner i måneden, noe som er langt, langt mer enn eiendomsskatten vil utgjøre. Det finnes også minstepensjonister som må leie boligen de bor i.

  • Oslo trenger ikke større inntekter

Dette punktet berørte jeg over, da jeg gikk gjennom behovet for eiendomsskatten. Dersom alle barn skal kunne delta i aktivitetsskolen og vi skal få en bedre skole, trenger Oslo mer penger enn i dag.

Svaret på dette argumentet stopper likevel ikke der. Dersom det var slik at dagens inntektsnivå var perfekt, ville det være langt mer sosialt om man satte ned inntekts- og formuesskatten og innførte eiendomsskatt som kompenserte for inntektstapet. Selv om det ikke er lov å ta inn mer i inntektsskatt enn det man gjør i Oslo i dag er det fullt mulig å ta inn mindre. Hvis Høyre var så opptatt av den sosiale profilen i skattesystemet, ville dette være et helt innlysende valg, sammen med et regelverk som det beskrevet over.

Med det håper jeg du har fått svar på det du lurte på om eiendomsskatten. Tre fjerdedeler av Oslos befolkning vil ikke måtte betale den med SVs modell, og de aller, aller fleste av dem som må betale den vil ikke ha problemer med å få råd til det. Til gjengjeld kan vi gjøre Oslo-skolen bedre og gi alle barn mulighet til å delta i aktivitetsskolen. Det er det verdt.

Tiltredelsestale

Dette er en lett bearbeidd versjon av talen jeg holdt da jeg gikk på som leder av Oslo SV søndag 1. mars:

Gode årsmøte! Før vi avslutter, vil jeg gjerne si noen ord om året som kommer.

Det første jeg vil si er at jeg blir ydmyk av å tenke på oppgaven jeg står overfor. Jeg kommer til å gjøre noe gærent. Sånn er det bare. Ingen kommer til å være fornøyd med alt det jeg eller fylkesstyret gjør. Sånn er det bare også. Jeg håper likevel at vi kan være rause med hverandre og huske på at sjøl når vi er på vårt mest uenige, er det forsvinnende sjelden det ligger vond vilje bak.

På den andre sida er uenighet også meningsmangfold, og det er viktig for et parti som vil noe. Jeg vil at Oslo SV skal bli mer av et politisk verksted, både med sikte på å styrke partiet nasjonalt og med sikte på å gjøre organisasjonen til en relevant arena for medlemmene. Det politiske arbeidet vårt bør oppleves som svært viktig for partiet nasjonalt, både i den forstand at noe annet er sløseri med ressursene til det største fylkeslaget og i den forstand at Oslo-laget skal få gehør for sine standpunkter. For å få større tyngde og nå breiere vil jeg at både fylkesstyre og representantskap i større grad skal bruke engasjerte og fagkunnige medlemmer til å forberede saker for vedtak. I tillegg er det sånn at jo flere av medlemmene våre som tar del i politikkutviklingsarbeidet vårt, jo breiere kontaktflate får vi.

Jeg vil også at vi skal velge oss noen få saker hvert år som vi tar oss tid til å ta opp to ganger – sånn at vi kan diskutere dem først, gå tilbake og gruble litt, og så få noe som er skikkelig gjennomarbeida lagt fram til vedtak.

De første par månedene er det likevel valgkampen som må få mesteparten av oppmerksomheta vår. I år skal vi vinne Oslo! Sammen med de andre partiene på venstresida skal vi få på plass et nytt flertall og stake ut en ny kurs for byen vår. Vår styrke, det som gjør at folk ikke kommer utenom oss i den sammenhengen, det er to ting: For det første at vi er et parti som tar tydelig standpunkt både for sosial rettferdighet og for miljøet, for det andre at vi kan være tydelige i prioriteringene våre.

Sosialistisk venstreparti kan garantere at de som stemmer på oss både får en hardtslående miljøpolitikk og et nytt byråd. Vi er miljøpartiet for forandring. Vi vil skrinlegge E18 for å bygge ny T-banetunell. Vi vil ikke bare ta inn eiendomsskatt for å styrke skolen, barnehagene og videreføre områdesatsinger i deler av byen som trenger et løft. Vi vil satse på å forebygge de forskjellene i helse og sosial status som skaper den delte byen. Det gjør vi ved å satse på barnas helse og utvikling og lage ordninger som gjør at barn skal merke minst mulig til foreldrenes fattigdom. Det gjør vi ved å satse på ettervernet i rusomsorgen og å gå inn for å skaffe folk som sliter skikkelig tak over hodet.

Jeg blei kjent med mange rusmiddelavhengige da jeg var i apotekpraksis. Det er vondt å tenke på at når det er gått ei stund siden jeg har sett dem på gata, er det stor sannsynlighet for at de har tatt en overdose.

Vi i SV ser hva som er årsakene til at forskjellene er der. Derfor vil vi legge de samme normene til grunn for bygging i øst og vest. Derfor legger vi vekt på at nye boligområder må planlegges slik at vi skaper gode bomiljøer og derfor vil vi legge til rette for smart plassering av arbeidsplasser. Folk skal både få kortere vei til jobb, og veien til et variert og kunnskapsbasert arbeidsliv der alle får utnytta evnene sine skal bli kortere – uansett hvor du bor i byen. De kunnskapsbaserte arbeidsplassene kommer til å fortsette å være de viktigste for Oslo.

Oslo er også Norges mest mangfoldige by. Vi skal ta vare på de positive sidene ved det mangfoldet, men vi skal arrestere Høyres finansbyråd Eirik Lae Solberg når han prøver å gjøre store økonomiske forskjeller til en del av det som er viktig i det mangfoldet. Vi skal ta fra ham jobben og på den måten hindre Frp i å være relevante i diskusjoner om hvordan kommunen skal møte mangfoldet. Det positive mangfoldet springer ut av et samfunn der alle føler seg trygge, både sosialt og økonomisk, og der folk blir anerkjent som individer uavhengig av hvordan de er skapt eller skrudd sammen: enten de har røtter i Karasjok eller Punjabi, enten de er firkanta eller skeive, enten de er sikre på at jorda blei skapt på 7 dager eller, som meg, på at det var en i hovedsak tilfeldig prosess som tok cirka 14 milliarder år.

Jeg er oppvokst på Ellingsrud, i Oslo øst. Jeg har opplevd den delte byen. Han som drepte Benjamin Hermansen vanka en periode i mitt lokalmiljø. Elever på ungdomsskolen min rana posten i storefri på ungdomsskolen. Da jeg begynte på en videregående skole i sentrum opplevde jeg at mange av klassekameratene mine aldri hadde vært øst for Stortinget – det var farlig. Jeg tenkte ikke slik på det, for jeg opplevde det jo ikke sånn. Men når folk ikke opplever hverandres virkeligheter, og bare får overskrifter av den typen jeg akkurat ga dere, er det jo ikke så rart at de kan komme til å tro det er farlig. Sjøl fikk jeg et lite kultursjokk da jeg i vinter hadde dattera mi på skiskole og for første gang besøkte Sørkedalen.

Forskjeller i oppvekstmiljø følger direkte av byutviklingspolitikk og i hvilken grad vi støtter lokale tiltak folk sjøl drar i gang: I fotballag der foreldre trener, kjører og baker kaker år ut og år inn. I Kulturkjellern, der nevenyttige Ellingsrud-folk gjennom nesten hele mitt liv har skapt en sosial møteplass i et utsalg for lokal brukskunst. På bydelsdager rundt i byen, der ildsjeler og lokale artister skaper liv, samhold og glede.

Jeg var hos lokallaget mitt på St. Hanshaugen her om dagen og holdt innledning om hvor vi har velgere å hente. Når jeg så på talla noen år tilbake, var ikke det som slo meg først og fremst at vi har mista så mange velgere til andre. Det var det at valgdeltakelsen sank. Vi som er her i dag veit at politikk er viktig. Det at hver og en av oss også opplever det vi gjør i partiet og i møte med folk utafor som viktig betyr noe. Vi må få også folk flest til å tenke at politikk er viktig, at det betyr noe hvem som styrer byen og at våre løsninger vil innebære en forskjell i livene deres. I det arbeidet er hver og en av dere viktige!

Takk for årsmøtet. Takk for engasjementet. Nå går vi hjem og overbeviser naboen! Årsmøtet er heva!

Nominasjon og vedtekter

Nominasjonsprosessen til bystyre- og kanskje særlig stortingslista til Oslo SV er en spennende prosess som skaper stort engasjement og vekker stor interesse, også utafor partiet. Det at et åpent allmøte velger hvordan lista endelig skal se ut, åpner for mobilisering gjennom verving og personlig kontakt, men er også ei utfordring når det gjelder tillit og organisering.

Før vi kommer så langt som til nominasjonsmøte, skal en nominasjonskomité ha lagt fram et forslag i god tid, og lokallagene skal gjennom en høringsrunde ha kommet med innspill til denne. Siden nominasjonskomiteen jobber parallelt med den kampanjen enkeltkandidater fører, og kandidatene i stor grad er avhengige av forankring i nominasjonskomiteen underveis, er det ganske viktig at nominasjonskomiteen er satt sammen på en måte som reflekterer medlemmenes ønsker godt.

Systemkritikk og maktspredning

Hvordan setter vi sammen en slik nominasjonskomité på best mulig måte? Bare det å endre antall medlemmer i nominasjonskomiteen og bryte deres bånd til lokallagene vil ha ulemper som ikke blir veid opp dersom det ikke også gjøres endringer i måten komiteen blir valgt på. På noen måter snakker vi om organisatorisk flisespikking her, men på den andre sida er de organisasjonsmodellene vi bruker resultat av lang tids erfaring med maktspredning i et systemkritisk parti. I et forsøk på å balansere mellom ulike hensyn og gi nominasjonsprosessen et sterkere politisk fokus (i motsetning til personfokus) foreslo vi følgende:

Legg til følgende i dagens §17B:

Nominasjonskomiteen skal velges innen 15. juni hvert mellomvalgsår.

Dersom årsmøtet vedtar det, kan nominasjonskomitéen velges av representantskapet på et eget møte, der den politiske situasjonen skal være hovedtema. Nominasjonskomiteen skal bestå av 7 personer, valgt blant kandidater som legger fram sitt kandidatur på dette møtet.

Komiteen velges blant kandidatene ved preferansevalg etter Droop-metoden. Den endelige sammensetninga skal tilfredstille følgende kriterier: a) Komiteen skal ikke ha mer enn 4 av samme kjønn og b) minst én med etnisk minoritetsbakgrunn. Dersom kriteriene ikke møtes strykes a) den av det overrepresenterte kjønn som har fått færrest førstestemmer, men likevel slik at kriterium b) overholdes og b) den av de øvrige medlemmene som har fått færrest førstestemmer, men likevel slik at kriterium a) overholdes. Stemmene til disse kandidatene fordeles deretter slik at først kriterium a) og deretter kriterium b) blir overholdt.

Mitt eget og Hilde Maiseys forslag er bygd på en idé om hvordan andre aspekter ved valget kan styrkes på en måte som videreutvikler det og knytter det sterkere til den politiske debatten i partiet. En svært lang og detaljert begrunnelse følger:

Hvorfor tukle?

Den modellen Oslo SV i dag bruker for valg av nominasjonskomite har den fordelen at alle lokallag er representert, og gjør det mulig for lokallagene å ha en mer eller mindre formell prosess der deres representanter følges opp. Det kan argumenteres for at dette gjennom medlemsdemokratiet i det enkelte lokallag fører til at komiteens medlemmer står til ansvar for medlemmene på en måte som følger logisk av den geografiske partiinndelinga. Imidlertid er komiteen så stor at det er vanskelig å ha reelle diskusjoner på møtene og vanskelig å stille medlemmene til ansvar for informasjonsflyt til uvedkommende. Behovet for å arbeide seg fram til omforente løsninger gjør også at interessekonflikten mellom lokallag og nominasjonskomiteen som helhet kan gi opphav til unødvendige konflikter. Noen har sagt at de ønsker at nominasjonskomiteens medlemmer i størst mulig grad er bundet av lokallagene, og at aksepten for delte innstillinger bør være større – men det gjør at nominasjonskomiteen i det hele tatt får en mindre viktig funksjon. I siste instans kunne jo lokallagene bare spilt inn sine preferanser og nominasjonsmøtet avgjort hver enkelt avstemning. Jeg tror at det er en fordel om nominasjonskomiteen i størst mulig grad arbeider fram mot ei helhetlig, omforent løsning.

Dette taler for en mindre komité. Dagens praksis er at sammensetninga av komiteen bestemmes etter at lokallaga har spilt inn kandidater til fylkesstyret som så lager et forslag som ivaretar representasjonskriteriene i partiets vedtekter, der alle lokallag er representert og fylkesstyret er representert med to medlemmer. I tillegg foreslås en leder separat. Dette forslaget vedtas som regel summarisk på et møte i representantskapet. For en mindre komité vil dette være problematisk, ettersom alle lokallag ikke vil være representert. Det kan tenkes løst ved hjelp av rotasjonsordninger mellom lokallag, men det er også grunn til å stille spørsmål ved om det er geografisk representativitet som i størst grad bør tillegges vekt ved sammensetninga av komiteen.

Valgkomiteen som lager innstilling til fylkesstyre er på den andre sida sammensatt på samme måte som det er foreslått å velge nominasjonskomiteen. Den fungerer etter mitt skjønn godt. Den har likevel i oppgave å lage innstilling til flere likeverdige plasser og konsekvensene av innstillinga er ikke like store verken for kandidater eller partiorganisasjon, som innstillingene til bystyre- og stortingslistene. Den kan derfor lettere komme til omforente forslag gjennom å balansere mellom de ulike kandidatene. Disse to forholdene gjør at konfliktnivået knytta til innstillingene dens er vesentlig lavere og at det ikke er nødvendig at prosessen der den velges bygger inn særskilt sterk representativitet og ansvarliggjøring av medlemmene. På et tidspunkt der konfliktnivået i Oslo-partiet var noe høyere, foreslo jeg imidlertid også å bruke preferansevalg til å velge fylkesstyrerepresentanten, fordi dagens ordning gir et lite flertall mulighet til å dominere – reint flertall fører til at «vinneren tar alt», noe som i visse tilfeller kan øke konfliktnivået.

Hva taler for forslaget?

Dette forslaget tar sikte på å sikre grundig behandling av valget av nominasjonskomité på et representantskapsmøte som tar for seg den politiske situasjonen nominasjonskomiteen skal arbeide på grunnlag av. Representantskapet er jo det høyeste organet i fylkeslaget mellom årsmøtene, og sikrer lokallagene proporsjonal representasjon. Lokallag vil fremdeles ha mulighet til å sikre geografisk rotasjon gjennom å gå sammen om å støtte felles kandidater, dersom de ønsker det, men det vil bli en mer dynamisk prosess: Ved å knytte valget av nominasjonskomiteen til en politisk debatt vil man i langt større grad ansvarliggjøre kandidatene og gi dem et reelt mandat.

Det vil f.eks. være naturlig at kandidatene, når de presenterer seg sjøl, kommer inn på spørsmål som hvor viktig det er at nominasjonskomiteen kommer fram til ei omforent løsning, hvilke saksfelt og erfaringsbakgrunner det er naturlig å prioritere og andre spørsmål av prinsipiell art. Ved å bruke preferansevalg framfor flertallsvalg til hver enkelt plass senkes terskelen for å stille til valg, ettersom man ikke må ta en personlig konflikt med noen som allerede er innstilt. Siden terskelen for å bli valgt for hvert enkelt medlem er nokså lav, vil det også være tilnærma umulig å legge fram ei innstilling på forhånd. Dette vil forhåpentlig inspirere til alliansebygging på lavere nivå og øke oppslutninga om dette representantskapsmøtet. Kandidatinteresser vil trolig prege dette i noen grad, men har, særlig ved de siste nominasjonene, vært nærmest altoverskyggende i alle fall. Denne framgangsmåten kan kanskje føre til ei tidligere avklaring, i og med at representantskapet gir et godt bilde av de aktive medlemmenes ståsted, og det er i dette organet kandidater til nominasjonskomiteen må søke støtte. Den vil i alle fall føre til at startskuddet for eventuelle ververace fram mot nominasjonsmøtet vil komme tidlig og gi en pekepinn på i hvilken grad de vil kunne lykkes.

Valgmodellen er vanskelig… – eller?

Den foreslåtte valgmodellen er litt innvikla. Den er likevel teknisk gjennomførbar og automatisert bl.a. ved Universitetet i Oslo. Enten vi videreutvikler valgprogrammer vi får derifra eller baserer oss på programmeringskompetanse f.eks. jeg eller Ola Thoresen besitter, er det overkommelig å lage et elektronisk stemmegivingssystem. Hovedtrekkene i hvordan modellen behandler stemmer er likevel enkle: På stemmeseddelen rangerer representantskapets medlemmer kandidatene i den rekkefølgen de foretrekker. Tellekorpset fastsetter et valgtall, som er det antall stemmer som en kandidat trenger for å bli valgt. Dette vil være litt mindre enn 1/8 av de frammøttes stemmer, eller 11 stemmer i et fulltallig representantskap (ca. 80 delegater).

Dersom det er flere kandidater enn plasser i nominasjonskomiteen må man gjennomføre valg. Først slår man fast hvilke kandidater som har oppnådd valgtallet. Bryter man da kriteriene (f.eks. 5 kvinner), strykes kandidaten med færrest førstestemmer. Deretter overfører man stemmeoverskuddet (med redusert stemmevekt – førstevalget er allerede valgt!) til de allerede valgte kandidatene og stemmene til eventuelle strøkne kandidater til de gjenstående kandidatene og man ser om noen av dem har valgtallet. Har ingen dét, strykes igjen den med færrest førstestemmer, og stemmene overføres. Denne prosessen gjentas til 7 medlemmer er valgt og kriteriene er tilfredsstilt. I praksis vil det ta et tellekorps på 3-4 personer om lag 20-30 minutter å gjennomføre opptellinga, betydelig kortere dersom avstemminga gjennomføres elektronisk.

Systemet med valgtall betyr at dersom et par lokallag eller andre grupperinger samler støtte slik at de kan stille 11 stemmer bak et forslag, vil de få vedkommende inn i nominasjonskomiteen, så lenge kriteriene som skal sikre representativitet er oppnådd. Dette betyr også at SU har meget gode muligheter til å bli representert i samarbeid med noen få andre, enda de ikke er uttrykkelig nevnt i forslaget. Sjøl om modellen kan virke innvikla, gjør dette at man altså får noen svært enkle holdepunkt. Kravene til representativitet gjør at det ved mangel på kandidater vil være mulig å få valgt en kandidat av det underrepresenterte kjønn, eller med minoritetsbakgrunn, med én stemme. Dette legger et sterkt press på partiet for å fremme et mangfold av kandidater. På den andre sida: Siden overskuddsstemmer overføres, betyr dette at modellen ikke forfordeler flertallet: Dersom noen kandidater får svært mange stemmer, vil andre- og tredjepreferansene på disse stemmene alene kunne være nok til å velge andre kandidater.

Jeg forstår likevel at denne framgangsmåten ses på som et stort brudd med dagens praksis, og at debatten på årsmøtet trolig ikke har ført til at alle bekymringer er blitt møtt med tilstrekkelig gode svar. Derfor foreslår vi at Oslo SVs årsmøte skal kunne velge mellom de to metodene, men at dagens modell ligger til grunn.

Narkotikadebatten på Oslo SVs årsmøte

Under dagens debatt om uttalelser på Oslo SVs årsmøte, blei det høy temperatur da turen var kommet til den ruspolitiske uttalelsen. Skjønt, ruspolitisk og ruspolitisk. Som det blei bemerka i debatten er det ikke snakk om en uttalelse som egentlig handler om ruspolitikk som felt. Uttalelsen handler om å erklære vilje til å vurdere legalisering og/eller avkriminalisering som virkemiddel i norsk narkotikapolitikk. Synspunktene som kom fram i debatten er i hovedsak dekka i de dokumentene som finnes på denne sida i Kim-André Åsheims blogg, der finnes også forslaget til uttalelse og motforslag.

Debatten hadde dessverre også innslag av argumentasjon som ikke gikk på forslaget, men skøyt langt over mål. «Skal vi ha et hasjutsalg i hver kommune, før vi får pol?» spurte en av møtedeltakerne, «noe så usolidarisk, noe så anti-feministisk, noe så dumt som ei markedsliberalisering av ruspolitikken, det har ikke noe med sosialisme å gjøre,» sa en annen (sitert fritt etter husken). To pekte på at det å gjøre hasj lovlig var det siste uteseksjonen, de som jobber med å fange opp vanskeligstilt ungdom, ønska seg. «Det ville sende helt feil signaler å gjøre rusmidler lettere tilgjengelig.» Jeg skal ikke imøtegå disse argumentene her. Jeg forstår hvorfor de kommer, men jeg synes St. Hanshaugen SV har gode svar på dem, slik de kommer fram på bloggen til Åsheim.

Grunnen til at jeg nevner dem, er for å gi noen illustrasjoner på hva slags retorikk som tas i bruk. Den er ikke spesielt saklig, og tar ikke på alvor standpunktet til dem som ønsker å vurdere avkriminalisering og legalisering som mulige virkemidler. De som gjør det, blir framstilt som usolidariske. I et alternativt forslag til uttalelse heter det (også fritt etter husken) at:  «vellykkete menneskers behov for rus kan ikke være styrende for narkotikapolitikken». Denne setninga provoserte meg såpass mye at jeg ville bruke den som utgangspunkt for et innlegg. Jeg var dessverre ikke helt konsentrert og taletida på 90 sekunder gjorde det ikke lettere å få fram poengene. Det er lettere i en bloggtekst:

I USA erklærte man krig mot narkotika. Jaggu gikk det ikke troll i ord. Narkotikakrigen i Meksiko er for tida ei av verdens blodigste konflikter, med om lag 16500 døde i 2011. I enkelte områder er krigen så intens at samfunnets vanlige strukturer har brutt sammen, noe f.eks. 20-årige politisjefer og flere massakre tydelig vitner om. Narkotikakartellene har også søkt tilflukt i Meksikos fattigere naboland, der de stundom er bedre bevæpna enn den nasjonale hæren.

Årsaken til dette er både den ekstreme profitten i narkotikaindustrien og det at den er ulovlig. Illegaliteten gjør at det i utgangspunktet er den sterkestes rett som gjelder. Alle kontrakter må håndheves med trusler om vold, siden rettssystemet åpenbart ikke kan behandle saker som dreier seg om retten til (utbytte fra) omgang med ulovlige varer. Den svært militariserte taktikken flere av landa har møtt narkotikaindustrien med, ofte under amerikansk ledelse, har ført til et våpenkappløp fattige land har vanskelig for å vinne, stilt overfor motstandere med tilnærma ubegrensa tilgang til kontanter. De bygger til og med avanserte u-båter, slik denne artikkelen i Wired dokumenterer.

Inntekter fra narkotikasalg spiller en vesentlig rolle for både Talibans og den kolombianske FARC-geriljaens økonomi, og mistenkes å gjøre det for Nord-Korea.

Om narkotika hadde vært legale varer i Vesten, ville disse problemene neppe eksistert. Visst kunne en fått en masse andre problemer i Vesten, men de svære, organiserte kriminelle virksomhetene eller de undertrykkende regimene ville miste hele eller store deler av sitt ressursgrunnlag, når de ikke lenger fikk avsetning for varene sine i et marked med ekstrem profitt. Så hvor solidarisk er det internasjonale forbudet? Ikke så veldig solidarisk overfor folk som bor i disse landa, i hvert fall.

Om det ikke er tydelig nok fra før: Jeg sier ikke med det at alt blir fryd og gammen om vi legaliserer alt og lar det stå til. Jeg sier at disse spørsmålene er vanskelige, og at avkriminialisering og legalisering i visse tilfeller kan tenkes å være verdt å prøve. Som ei pragmatisk løsning på et problem som truer landets nasjonale sikkerhet har Meksikos president sagt at det kan bli aktuell politikk.

Burde det bli det i Norge? Legalisering av cannabis ville frigjøre betydelige politiressurser, fjerne problemet med hasjsalg langs Akerselva og gi staten betydelige inntekter, som ellers ville tilfalle organiserte, kriminelle nettverk som står bak en betydelig del av annen grov kriminalitet her til lands. Det kunne på den andre sida gi problemer med større utbredelse av cannabisbruk, med tilhørende helsemessige og sosiale skadevirkninger (sjøl om signaleffekten ved å holde cannabis ulovlig trolig er liten, se lenkene på Åsheims blogg). Vi kunne også få uønska hasj-turisme, slik Københavns Christiania og Amsterdam har opplevd. Det er likevel ingen som foreslår å legge ned hjelpetiltak, slutte å regulere rusmidler eller opprette ei ny næring der alt er lov. Alle de virkemidlene som er brukt for alkohol, tobakksprodukter og vanedannende legemidler må ses på – kanskje enda flere. Hvordan vi angriper hvert enkelt stoff bør være gjenstand for en faglig og politisk debatt. Det som foreslås er i første omgang er å åpne for den debatten ved å tørre å ta i begreper som i dag er tabubelagt.

Etter mitt syn er det ikke behov for en ny, helhetlig gjennomgang av ruspolitikken. Oslo SV har en bra ruspolitikk fra før, fastslått blant anna i Trygg by-uttalelsen og ruspolitisk uttalelse fra 2009. Jeg leda sjøl det utvalget som la fram innspill til Oslo SVs programarbeid i forkant av forrige stortingsvalgprogram, og mener vi gjorde en solid innsats. Du finner dokumentet og bakgrunnsinformasjon her. Dette viser at ruspolitikken har vært oppe til grundig behandling før, og at Oslo SV er godt i stand til å lage solid og framtidsretta politikk.