Stikkord: Olje

Næring i Nord

Olje i LoVe gir ikke mange arbeidsplassene, og i alle fall ikke i Nord-Norge. Norge har tapt like mange industriarbeidsplasser som det vi vil gjøre i oljeindustrien fram mot 2030 på kortere tid, uten at det har fått negative konsekvenser for økonomien. Ja, vi har ei utfordring når det gjelder å etablere ny eksportindustri. Ser vi på takta i nyetableringer ligger Nord-Norge ikke spesielt dårlig an, og vil uansett ikke få noe særlig drahjelp av oljeutbygging. Den viktigste næringspolitiske utfordringa i Nord-Norge er nedbygginga av fisket, men siden politikere generelt ikke veit noe om fiskeripolitikk er like mange arbeidsplasser tapt på 8 år som det ei oljeutbygging ville gitt.

Innlegget er oppdatert med nye opplysninger og anslag lørdag 24. april.

I Aftenposten går det i dag (22. april 2010) an å få inntrykk av at oljeboring i Lofoten og Vesterålen kan redde 35 000 arbeidsplasser (1). Kilden til påstanden er en rapport fra Econ Pöyry, bestilt av organisasjonen Lederne (2). Jeg har til vanlig bare sånn passelig tiltro til Econ-rapporter, fordi selskapet har heilt åpenbare insentiver til å lage konklusjoner i tråd med  med oppdragsgivers ønsker. Jeg skal ikke gå djupt inn i akkurat det her og nå, Thor Egil Braadland nevner et par eksempler i sitt innlegg om samme tema (3). Uansett, hvis vi tar Econ-rapporten for det den er, ser vi raskt at sjølve rapporten gir uttrykk for at mange av anslaga «er beheftet med stor usikkerhet». Den konkluderer riktignok med at 35 000 olje-relaterte arbeidsplasser vil forsvinne fram til 2030, men dette skyldes en reduksjon i det totale volumet av olje og gass som blir utvinni. Oljeaktivitet i Lofoten og Vesterålen kan kanskje bidra til å gjøre fallet mjukere, men er ikke i nærheten av å utligne det. Figuren under er henta fra Econ-rapporten, og viser hvor mange arbeidsplasser en ser for seg at LoVe kan utgjøre.

Ei kurve som viser hvordan antallet oljerelaterte arbeidsplasser vil falle mot 0 fram til 2090. Arbeidsplasser fra ei LoVe-utbygging vil utgjøre en nokså liten andel i tidsrommet 2025-2050.
Antallet oljerelaterte arbeidsplasser i Norge, med mulige LoVe-arbeidsplasser vist i grønt. Kilde: Econ Pöyry

Det går tydelig fram av figuren at antallet arbeidsplasser som følge av ei utbygging i Lofoten og Vesterålen uansett vil utgjøre en liten andel av det totale antallet oljerelaterte arbeidsplasser. Tallet vil være høyest de første 5 åra (utbyggingsfasen) med 8000, og deretter falle raskt til om lag 3000, der det vil holde seg i ca. 25 år. Aftenposten har seinere publisert en artikkel som korrigerer det vanvittig overdrevne tallet (35 000), men har ikke trekki den første, og snakker sjøl i den nye artikkelen om 8 000 arbeidsplasser – hvorav 5 000 vil være der kun i utbyggingsfasen (4). Det er et par ting man må ha in mente når man leser figuren:

  1. Arbeidsplassene vil sannsynligvis i liten eller ubetydelig grad komme i Nord-Norge. De aller fleste vil komme som ei følge av at etablerte oljerelaterte virksomheter i Sør-Norge får fortsatt næringsgrunnlag. Eventuelle lokale arbeidsplasser vil komme som følge av ilandføringsanlegg, men det er helt uvisst om man vil finne det fornuftig å i det hele tatt bygge slike anlegg. Noen lokale service-funksjoner vil bli bygd, men antallet arbeidsplasser her vil være på en heilt annen skala. Mi gjetning er nesten like god som Econs, og jeg tipper toppen to hundre.
  2. Anslaget bygger på ei optimistisk vurdering av størrelsen på funna. Oljedirektoratet nedjusterte sine forventninger til 1,3 milliarder fat oljeekvivalenter (dvs. naturgass og andre petroleumsprodukter omregna til råolje)(5). Econ har valgt å bruke tallet 2 milliarder. Dette tallet er egentlig tatt rett ut av lufta. Siden Econ baserer seg på et 1-1 forhold mellom reservestørrelse og sysselsetting, innebærer det at rapportfabrikantene muligens overvurderer antallet arbeidsplasser med om lag 50 %. Talla fra Oljedirektoratet er basert på de nyeste og beste undersøkelsene som er gjort.

Legger vi Econs anslag til grunn, er det snakk om 80 000 årsverk over en 30 års periode. Det utgjør i snitt 3100 arbeidsplasser hvert år det er aktivitet i LoVe. Legger vi Oljedirektoratets anslag til grunn, er det snakk om 2200 arbeidsplasser. Det høres mye ut, og det ville også vært mye om alt kom i en landsdel som totalt sysselsatte 16427 personer i industri i 2007 (kilde: SSB). Men det er ikke det som er tilfelle. Disse arbeidsplassene skal fordeles på heile landet, og først og fremst på de oljerelaterte bedriftsklyngene i Stavanger, Bergensområdet og Oslo. Da blir det slett ikke mye å snakke om. For å sette ting i perspektiv: Norge tapte nesten 30 000 industriarbeidsplasser i perioden 1999-2007 (kilde: SSB). Det er et mye kortere tidsspenn enn fra i dag til 2030, figuren under viser f.eks. at det bare fra 2005 til 2007 blei etablert 16 000 nye industriarbeidsplasser. Det har ikke medført noen problemer for Norges nasjonaløkonomi, men sjølsagt vansker for mange lokalsamfunn. Det er ei utfordring å etablere nye, eksportretta industriarbeidsplasser. Spørsmålet er om de bør komme i ei industrigrein som vil bli mye mindre viktig i framtida.

Kurve som viser hvordan utviklinga i antall industriarbeidsplasser var i tidsrommet 1999-2007 med totaltall og brutt opp i hovednæringer. Kurva viser at netto tap av industriarbeidsplasser var ca. 30000, men at det blei etablert 16000 nye industriarbeidsplasser fra 2005 til 2007. Viktigste enkeltnæring var i 1999 metallurgisk industri, som tapte om lag 10 000 arbeidsplasser i perioden.
Industriarbeidsplasser i Norge 1999-2007. Kilde: SSB

Nord-Norge har ei spesiell utfordring på dette området. Den blir likevel opphaussa fra tid til anna. I perioden 2001-2008 blei det hvert år oppretta om lag 30 arbeidsplasser per 10 000 innbyggere i Nord-Norge, mot om lag 40 per 10 000 innbyggere for landet som heilhet. Man bør likevel merke seg at tallet for Oslo er 82 per 10 000 (kilde: SSB). For ordens skyld er det her snakk om arbeidsplasser med unntak for offentlig forvaltning og primærnæringene. Det innebærer at Nord-Norges kanskje fremste fortrinn, fisken, ikke er helt med i regnestykket (foredling er inkludert). Tallet for Nord-Norge er på linje med tallet i fylker med spredt bosetting og høgere innslag av primærnæring generelt, og høgere enn f.eks. i Østfold og Hedmark.

Kurve som viser etablering av tjeneste- og produksjonsarbeidsplasser. De fleste av fylka ligger jevnt mellom 25 og 40 nye arbeidsplasser per 10 000 innbygger hvert år. De nordnorske fylkene er utheva og plasserer seg innafor dette bildet, med unntak av Troms som kommer jevnt bedre ut enn fleirtallet av fylka.
Nyetablering av tjeneste- og produksjonsarbeidsplasser 2001-2008. Kilde: SSB

I løpet av de siste par tiåra har fisket her til lands gjennomgått ei voldsom strukturrasjonalisering. Ved å satse på store, havgående trålere og liberalisere fangstkvotene har næringsgrunnlaget i mange nordnorske lokalsamfunn fått seg et hardt slag. Store fiskekapitalister har tjent seg rike. Dette kunne ha vært bra om den arbeidskrafta som blei frigjort fikk noe anna å gjøre, og om avkastninga fra de store fiskebåtene blei dirigert til nyskaping i lokalsamfunna som blei «konkurranseutsatt», men det har dessverre bare skjedd unntaksvis. Resultatet er at lokalsamfunn bygd opp rundt fisket mange steder er gått i oppløsning. I løpet av perioden 1999-2007 mista fiskerinæringa i Nord-Norge 3825 arbeidsplasser, blant anna som ei følge av denne utviklinga. Det er nesten like mange arbeidsplasser som LoVe-prosjektet vil skape i heile landet. Men denne saka holder Lederne tyst om.

Kurva viser at antall sysselsatte i fiskerinæringa i Nord-Norge har falt betydelig i perioden 1999-2008. Nesten 4000 arbeidsplasser har forsvunnet totalt.
Fiskeriarbeidsplasser i Nord-Norge 1999-2008. Tidsserien for fangst løper fra 2001-2008, for foredling fra 1999-2007. Kilde: SSB

På dette punktet skal jeg gi Liv Signe Navarsete rett: Det sitter noen i Oslo som ikke kjenner virkeligheta ute i lokalsamfunna og tar beslutninger som får enorme konsekvenser. Fiskeripolitikken har på en heilt anna måte en f.eks. landbrukspolitikken handla om hva som er kortsiktig, bedriftsøkonomisk lønnsomt. Hadde fiskeripolitikk blitt diskutert på premissene til dem det angår, trur jeg ikke at ei slik linje ville blitt tolerert. I alle fall ikke uten ei eller anna form for kompensasjon.

Konklusjonen er altså: Olje i LoVe gir ikke mange arbeidsplassene, og i alle fall ikke i Nord-Norge. Norge har tapt like mange industriarbeidsplasser som det vi vil gjøre i oljeindustrien fram mot 2030 på kortere tid, uten at det har fått negative konsekvenser for økonomien. Ja, vi har ei utfordring når det gjelder å etablere ny eksportindustri. Ser vi på takta i nyetableringer ligger Nord-Norge ikke spesielt dårlig an, og vil uansett ikke få noe særlig drahjelp av oljeutbygging. Den viktigste næringspolitiske utfordringa i Nord-Norge er nedbygginga av fisket, men siden politikere generelt ikke veit noe om fiskeripolitikk er like mange arbeidsplasser tapt på 8 år som det ei oljeutbygging ville gitt.

Saken er at oljeforkjemperne har ikke gode svar på hvordan utbygging i LoVe kan gå sammen med de tiltaka vi må gjøre når det gjelder klimaet. Derfor vil de ha fokus over på noe anna. Problemet er at mye de samme folka (bl.a. pga omfattende krysseie mellom oljebransjen og storfiskerne)(6) har ansvaret for den negative utviklinga i fiskerinæringa i Nord-Norge. De kan spare seg krokodilletårene. Lederne er ikke opptatt av sysselsetting i Nord-Norge, og i alle fall ikke av klima. Lederne representerer bl.a. 4000 ansatt i Statoil-ledelsen, og de ønsker – forståelig nok – å beholde sine arbeidsplasser. Hva som er best for samfunnet som helhet er ei anna sak.

Teknologien er der ikke

Dagbladet melder i dag at vi vil ha oljevirksomhet utafor Jan Mayen i 2020 (1a). VGs dekning er mer nøktern (1b). Om det er ufornuftig å sette i gang oljeutvinning utafor Lofoten og Vesterålen, er det definitivt ufornuftig å gjøre det utafor Jan Mayen. Den kjente spaltisten George Monbiot skriver om hvor lite handlingsrommet egentlig er når det gjelder kutt i CO2-utslipp dersom vi skal unngå ekstreme klimaendringer (2). Det er det vi har å forholde oss til. I den situasjonen er det fullstendig uansvarlig å sette i gang utvinning av fossil energi fra nye kilder, så lenge det ikke inngår i en konkret plan for å senke de totale utslippene. Som Monbiot skriver gir dagens teknologi likevel begrensa muligheter for vesentlig reduksjon i CO2-utslipp ved hjelp av CO2-fangst og lagring. Den tida det vil ta å få teknologien på plass er svært dyrebar, og kan ikke brukes til mer klimagambling.

Dessverre tar Bellonas Marius Holm feil når han uttaler til Dagbladet at olja snart er gått ut på dato. Til det er den en alt for god energikilde: Kompakt, transportabel og lett å utnytte. Det som er sannheten er at vi alle må forberede oss på å betale mer for alt som krever energi for å få til. Prisøkninga kan bli betydelig. Jeg savner politikere som tør å si det. Britenes Gordon Brown går foran med et godt eksempel (3). Her i Norge er mitt eget parti best på virkemidler, men jeg tror at vi må bli tydeligere på hva konsekvensene av å ta dem i bruk vil være.

Samfunnets levekostnader vil øke, fordi nesten alt vi foretar oss er avhengig av energi. I økonomien er det også en klar sammenheng mellom energiforbruk og velstand. Det finnes ingen energikilder som på kort sikt kan ta over for den fossile energien som gir det samme energiutbyttet per kapitalenhet som det de fossile energikildene gjør. Det betyr at kapitalkostnadene til energisektoren vil øke betraktelig. Det må samfunnet betale.

De kan hende vi en dag får på plass ny teknologi som gjør at det blir klimamessig forsvarlig å forbruke fossilt brensel. Dersom vi får til å drive CO2-fangst og lagring trygt og stabilt, da skal jeg ikke stille meg i veien for å vurdere de vernetekniske løsningene som skal hindre utslipp og lokal miljøødeleggelse ved en eventuell petroleumsjakt i verken Lofoten eller utafor Jan Mayen. Men i dag handler det ikke om oljesøl og landskap, det handler om noe som kan gjøre ubotelig skade på hele jordas kilmasystem.

Finanskrisa har ført til redusert forbruk av fossilt brennstoff (4) og redusert utbyggingstakt (5). Det gir et handlingsrom vi ikke må miste, men det kan heller ikke stoppe her. Jeg er virkelig spent på utfallet av regjeringsforhandlingene som kommer, og jeg er virkelig spent på hva som vil komme ut av toppmøtet i København. Som Monbiot peker på: Det er ikke lenge til det kan være for sent.

Risikoen ved oljeutslipp

I en Dagblad-sak sier Helga Pedersen seg enig med Satoils Helge Lund i at mer oljevirksomhet vil gi bedre oljevernberedskap. I utspillet gis det et inntrykk av at kysten vil få økt sikkerhet mot oljekatastrofer jo mer olje som utvinnes. Det er vanskelig å være uenig med miljøbevegelsen i at dette høres ut som om Fiskeriministeren innrømmer at dagens beredskap er for dårlig. Oljeutslipp som følge av havari kan jo allerede i dag skje langs hele kysten. Imidlertid er det nesten verre at man får inntrykk av at det bare er antallet lenser og pumpebåter som har innflytelse på risikoen for miljøskade etter oljeutslipp. Det er langt fra hele sannheten. Langs den værharde norskekysten er oljevernutstyret ofte ubrukelig på grunn av værforholdene. Oljevernberedskapen påvirker nok tida det tar å respondere på utslipp når værforholdene ligger til rette for det, men høy beredskap er like unyttig som lav dersom uhellet skjer i en storm.

Siden risikoen for havari øker med aktiviteten, samtidig som økt aktivitet ikke vil føre til mindre dårlig vær, vil den absolutte sannsynligheten for havari og utslipp i dårlige værforhold øke. Dermed vil også den absolutte sannsynligheten for miljøkatastrofer øke. La Full City bli en påminnelse om hvor lite som skal til: Nesten hele Sørlandskysten er berørt av et utslipp av relativt liten størrelse, 1120 tonn. Oljeutslippene fra tankerforlis kan bli mer enn 100 ganger større. En tanker av Exxon Valdez’ dimensjoner kan ødelegge store deler av kysten i lang tid om uhellet skulle være ute, og sannsynligheten øker altså jo mer olje vi utvinner. For ikke å snakke om at det er fullstendig uforsvarlig klimapolitikk. SV vil gjøre sitt ytterste for å sikre at Nord-Norge får et bærekraftig næringsliv og hindre sjansespill med fiskeriene, som både er et enormt viktig næringsgrunnlag og utgjør en viktig del av verdens matfat.

Oppdatering: En ornitolog i Lofoten påpeker i denne Dagblad-saken at miljøkonsekvensene av et forlis i Lofoten vil bli langt større for naturen, ettersom arktiske arter har dårligere tilpasningsevne. Oljeindustrien hamrer videre på argumentet om responstid, men forholder seg fremdeles ikke til at responstid målt i avstand til oljevernutstyr bare er en liten del av den totale risikoen. Samtidig er det blitt klart hva opprydningen av selv et relativt lite utslipp vil koste, og at Helga Pedersen har oversett Kystverkets forespørsler om økning av beredskapen

Våkner aksjonismen?

Denne saken gjorde meg skikkelig glad. Det ser ut til at vi kan håpe på ei skikkelig mobilisering for å hindre oljeutbygging i Lofoten og Vesterålen. Det at dette er viktigere enn Alta-saken er helt sikkert: Global oppvarming er nettopp dét – global. Konsekvensene av ikke å gjøre noe som virkelig monner vil kunne bli fatale. Dersom folk nå virkelig er villige til å ofre noe for å hindre fortsatt utslippsvekst i Norge, ser det lovende ut for framtida.