Stikkordarkiv: norsk studentunion

Utdanningssjåvinisme på norsk

I et innlegg jeg skreiv for lenge siden, gjorde jeg rede for NOKUTs praksis når det gjelder godkjenning av utenlandsk utdanning i Norge, og deler av det regelverket som gjelder for såkalt «generell godkjenning». Det innlegget begynner altså å bli litt gammelt, så jeg må ta forbehold om at praksis kan være endra siden jeg var medlem i NOKUTs klagenemnd. I den grad lover og forskrifter som regulerer dette ikke er endra, er det likevel grunn til å tru at ting stort sett er likt.

Årsaken til at dette er et aktuelt spørsmål er at det ligger an til at norske studenter kan få dekka det første studieåret ved institusjoner i USA og BRIKS-landa av Lånekassen. Jeg må jo ærlig innrømme at jeg i utgangspunktet synes det er meir fornuftig bruk av Lånekassemidler enn å sponse studenter på Tone-Lises negleakademi, men det er nå en gang forankra i et regelverk som er basert på visse prinsipper, og så kan vi håpe at det er mulig å endre de prinsippene etterhvert.

«The Freshman». Lisens: Opphavsrett utløpt. Via Wikimedia Commons.
«The Freshman». Lisens: Opphavsrett utløpt. Via Wikimedia Commons.

Derimot vil det å gi Lånekasse-støtte og generell godkjenning til freshman-året undergrave et etablert prinsipp i det norske utdanningsbyråkratiet. Som jeg peika på i det gamle innlegget, er det sånn at det i mange tilfeller ikke er mulig å få generell godkjenning for den graden man trudde at man hadde fra et annet land. Fratrekket etter GSU-lista (pdf) gjør for eksempel at den russiske ph.d.-ekvivalenten аспирантура, som er kjent for å holde et høyt nivå og tar 8 år (tilsv. bachelor + master + ph.d. i Norge) blir godkjent som en mastergrad pluss to år på ph.d.-nivå av NOKUT (du er altså ikke «ferdig» med ph.d.’en din), fordi den høyere utdanninga får et fratrekk på ett år. Det samme gjelder USA, og utslagene kan være drøyere for mange andre land – har du f.eks. tatt en bachelor i Burma er det ingenting igjen etter at GSU-lista har sagt sitt.

Denne ordninga er eldre enn NOKUT og har kommet i stand fordi man trenger ei faglig forankra vurdering av hva slags nivå utenlandsk utdanning ligger på, og har valgt å ta utgangspunkt i det aktuelle landets heilhetlige utdanningssystem. Ja, sjølsagt er Harvard bedre enn UiO, og har du freshmanpapirer derifra er du sannsynligvis vel så kvalifisert som en med et årsstudium fra Høgskolen i Hedmark (ikke for å være frekk, altså). Men er du 19 og har studert et år på community college i Wisconsin, meiner vi at du i snitt fortjener å bli vurdert på linje med en norsk russ. Jeg meiner dette er heilt kurant, og feller ingen tårer over at man etter dagens regler er nødt til å gjøre unna noen studier på universitetsnivå før man søker seg til 2. eller 3. år i USA og BRIKS.

Skal man gjøre unntak fra dette systemet, kan man se for seg at det blir gjort på fleire måter:

1) Det får virkning bare for Lånekassa. Endringa vil da kun påvirke de som har rettigheter der, først og fremst norske statsborgere. Konkurransefortrinnet de får når de søker seg til ulike institusjoner i USA og BRIKS-landa er neppe en trussel mot global utjamning og som nevnt er det sikkert like greit at de tar med seg norske utdanningspenger dit som til en del norske fagskoler. Det som ikke er så greit er det som skjer med utdanning i alle de andre landa som står med «+1 år med universitetsutdanning i GSU-lista» (det er mange). Det vil også gi opphav til noen paradokser målt opp mot finansieringa av norsk VGS-utdanning, der 5-årsregelen sier at man har krav på studieplass og støtte i 5 år etter at man går ut fra ungdomsskolen men så er det slutt. Og så skal de mest ressurssterke studentene få rett på et sjette år på VGS-nivå, bare fordi de skal dra til USA? Man kunne sjølsagt ha stilt som vilkår at VGS var fullført på 4 år eller mindre, men da ville plutselig det sosiale argumentet begynne å klinge litt hult igjen.

Om dette blir løsninga vil nok likevel mange studenter som nå har fått økonomisk støtte til freshman-året bli rysta for at de etter norske regler ikke får uttelling for det første året når de skal søke NOKUT om å godkjenne utdanninga: «Jammen, jeg har jo fått støtte av dere til dette, og så godkjenner dere det ikke?» Da kan vi få denne situasjonen:

2) Det får virkning for Lånekassa og NOKUT, men bare for norske studenter. Dette er det verste av alle tenkelige scenarier, der sjåvinismen bør være åpenbar for alle og enhver. Det vil innebære at studenter som har studert ved samme institusjon vil få ulik generell godkjenning av utdanninga si avhengig av hvilken nasjonalitet de har. En sånn praksis vil neppe stå seg mot norsk diskrimineringslovgivning, om noen skulle finne på å lage sak.

Britiske ex-pat'er i verden, absolutte tall. Lisens: CC-BY-SA-3.0 av bruker på engelske Wikipedia TastyCakes. Fargenøkkel og ytterligere dokumentasjon på Wikimedia Commons.
Britiske ex-pat’er i verden, absolutte tall. Lisens: CC-BY-SA-3.0 av bruker på engelske Wikipedia TastyCakes. Fargenøkkel og ytterligere dokumentasjon på Wikimedia Commons.

Da kan vi få et annet resultat som er nesten like ille, nemlig

3) Det får virkning for både Lånekassa og NOKUT, for alle som har tatt utdanning ved en institusjon i de landa som omfattes (USA, BRIKS). Det vil innebære at alle som har en heil grad på høyere nivå vil få full uttelling, noe som vil være svært urettferdig og til dels også ha en svært regressiv fordelingsprofil målt mot andre land som har trekk etter GSU-lista. For å si det sånn: Plutselig sniker amerikanerne i køen målt mot afghanerne. Var det det dere ville, eller tenkte dere bare på dere sjøl? Men ikke bare det, det vil også gjøre at de som i tillegg til å ta heile bacheloren sin i USA/BRIKS også tok videregående der vil få opptil fleire år trukket fra den totale skolegangstida (bl.a. i Russland er det en del steder opptaksprøver for å komme inn på universiteter, og de kan man ta fra 16 års alder). Den sosiale profilen på denne ex-pat-demografien som plutselig fikk et solid utdanningsbyks i strid med ei faglig forankra liste er nok alt annet en ressurssvak.

I det heile tatt synes jeg det er ganske tynt å skyve ressurssvake utvekslingssøkere foran seg i denne saka. Den løsninga det ser ut til at vi uansett ikke kommer til å få, men som ville være mye mer prinsipielt spiselig ville være om vi

4) erstatta GSU-lista med et meir finmaska system basert på faglige kriterier. Sannsynligvis ville dette innebære at man satte ned et utvalg som fikk i oppgave å plukke ut noen få, spesielt gode institusjoner som i dag får «+1»-status etter det landet de ligger i, og jevnstilte akkurat disse med norske UH-institusjoner. Det ville neppe fjerne aspektet med sosial utjamning, men det synes jeg i utgangspunktet er malplassert i denne diskusjonen. På den andre sida ville det forankre en ny praksis i ei faglig og ikke-diskriminerende ramme.

Hvis man skal hjelpe dem som virkelig sliter med å få godkjent utdanninga si i Norge er det nok dessverre flyktningeordninga som er rett adressat for ei kraftfull satsing. Men det er vel altså for mye å håpe på, så lenge asylsøkere er den norske partifloraens favoritt-prügelknaber.