Stikkordarkiv: Media

Journalistressurs: transkribering og oversettelse

Norske medier bruker i stor grad internasjonale nyhetsbyråer som kilde til saker om Russland og andre land der man ikke har korrespondenter eller norske frilansere. Det er bra. Uten det ville det vært mange saksfelt og land som ikke blei dekka i en allerede hardt pressa utenriksjournalistikk. Det skaper likevel noen utfordringer innimellom. Blant annet gjelder det transkribering og oversettelse. Å transkribere betyr å overføre en tekst til en ny skriftlig form. Hovedpoenget med dette er å gjøre dem leselige for folk som ikke har tilgang til eller kan forstå originalen. Et viktig mål for god transkripsjon er at den skal være lydrett – altså at tekstbildet skal gi et godt inntrykk av det virkelige lydbildet. God og konsekvent transkripsjon er også viktig for å sikre gjenkjennelse fra gang til gang. Er Nikita den samme enten han heter Krustsjov (gammel norsk transkripsjon), Khrusjtsjov (ny norsk transkripsjon) eller Khrushchev (engelsk transkripsjon)?

Det er stort sett navn på folk, steder og organisasjoner som trenger transkripsjon. Behovet blir særlig stort når det er saker fra land der man ikke bruker det latinske alfabetet. For de fleste språk finnes det offisielle transkripsjonsmønstre, og de internasjonale nyhetsbyråa pleier å bruke disse til å transkribere til sitt eget arbeidsspråk. Dessverre fører målet om lydrett trankripsjon og ulike tradisjoner til at transkripsjonsmønstra ikke kan overføres direkte fra et språk til et annet. Dette gjelder særlig slaviske språk, der man har egne nasjonale systemer for transkripsjon. Overføring fra engelsk til norsk er blant annet ofte problematisk, mange av bokstavene står for helt andre språklyder!

En mal for transkripsjon av engelsk transkripsjon av russisk til norsk transkripsjon av russisk følger her, som et hjelpemiddel til dem som måtte trenge det. Malen er sjølsagt ikke et perfekt verk som kan ta opp i seg alle detaljer, og jeg tar forbehold om feil. Er man usikker, bør man gjøre russiskspråklige søk. Man kan da bruke f.eks. transliterasjonstjenesten på www.benya.com, lime inn den engelske transkripsjonen og søke på det russiske resultatet. Deretter kan man bruke språkrådets retningslinjer for transkripsjon fra russisk (pdf) på resultatet. Google har jo blitt så bra at man gjerne får forslag til rettelser hvis transliterasjonsresultatet fra benya blir galt.

Engelsk transkripsjon

*(med vanlige feil)

Norsk transkripsjon

(riktig)

Russisk skriftbilde Kommentar
a a a  
aya aja ая Vanlig endelse i navn.
b b б  
c/cz ts ц Sjeldent i engelsk transkripsjon.
ch (*ch) tsj ч * I blant transkriberes også х (kh) som ch på engelsk. Det er ikke vanlig. Feil kan i så fall vanskelig unngås uten å sjekke en russisk kilde. «ch» til slutt i navn er imidlertid nesten alltid tsj.
d d д  
e e e  
eh e э Korrekt transkripsjon på engelsk er «e». Forekommer sjelden.
f f ф  
g g г  
h kh х Sjeldent. Ikke standard transkripsjon. h-lyden finnes ikke i standardrussisk, og bokstavtegnet skal ikke forekomme i norsk transkripsjon unntatt i kombinasjonen kh.
i

(mellom konsonanter)

i и  
i (foran vokal) j (i) ь (+ е, ё, я, ю) Stavelsesbærende i er temmelig sjeldent foran vokal på russisk, mens engelsk transkripsjon vakler mellom i og y i denne sammenhengen. Når den foregående konsonanten er s eller z, brukes i.
i (til slutt i ord) i, j, ij ий (и) Særlig i navn forkortes gjerne russisk ий til i eller y i engelsk transkripsjon. «Rein» i er imidlertid også mulig, slik som i republikknavnet Komi. Se også punktene for «y».
iy ij ий Vanlig endelse på navn.
iya ia ия Denne transkripsjonsregelen gjelder bare i endelser på landnavn for norsk, der parallellen med den vanlige ia-endelsen på norsk trumfer standardreglene, som ville tilsagt ija.
j dzj дж Ikke standard transkripsjon. Sjeldent, bortset fra i Tajikistan / Tadsjikistan
k k к  
kh kh х I eldre norsk transkripsjon også «k»
l l л  
m m м  
n n н  
o o о  
p p п  
ph f ф Ikke standard transkripsjon. Sjeldent, men kan påtreffes for navn.
r r р  
s s с  
sh sj ш «Hard» sj-lyd, uttalt med tungespissen mot ganen.
shch sjtsj щ Transkripsjonen er visstnok basert på St. Petersburg-uttalen som forsvant under 2. verdenskrig. Høres ut som sj uttalt langt framme i munnen.
t t т  
u u у  
v v в  
x ks кс Ikke standard transkripsjon. Forekommer nesten bare i navn med fremmed opphav, slik som Ксения/Ksenija (no)/Xeniya (eng)
y

(mellom konsonanter)

y ы Det finnes ikke noe som ligner denne vokalen på norsk. Hvis du biter over en penn og prøver å si y kommer du ganske nær.
y (foran vokal) j й Ad russisk skriftbilde: Finnes også «innebygd» i vokalene

е, ё, ю, я (je, jå, jo, ja), og blir «synlig» i transkripsjon når disse står først i ord eller etter en vokal.

y (til slutt i ord) j, yj, ij ый, ий, (ы) Se «i (til slutt i ord)» over og «yi» under. «Rein» y er også mulig, men temmelig sjeldent.
yi yj ый Vanlig endelse i navn.
z z з Eldre norsk transkripsjon bruker s.
zh zj eller sj ж Eldre norsk transkripsjon bruker sj. «Hard», stemt sj-lyd. Se sh over.

 

De fleste problemene skyldes manglende konvertering av ch/sh/zh til tsj/sj/zj, men kanskje spesielt problemer knytta til i/j/y skaper i blant inntrykk av lettvint arbeid i norske media. Både y og i er vanskelige når man skal jobbe fra engelsk transkripsjon, siden de i transkripsjon kan forekomme både som konsonanter og vokaler på engelsk og til dels i akkurat de samme posisjonene. Dette fører til forvirring sjøl for folk som er nøye, men er heldigvis entydig på norsk: j brukes alltid når lyden ikke er stavelsesbærende, og de norske vokalene i og y svarer til henholdsvis russisk и og ы. For å gjøre dette riktig ille, finnes det eksempler på utvandrere som anglifiserer navnene sine og folk med annen øst-europeisk bakgrunn der andre transkripsjoner er standard, f.eks. skal økonomen Karl Polanyi ha navnet sitt skrevet nettopp slik. Se forøvrig også Wikipedia-artikkelen om transkripsjonssystemet GOST, der de fleste variantene som forekommer er dekka, samt oversikta over russiske personnavn her for eksempler på vanlig engelsk og korrekt norsk transkripsjon.

Russiske personnavn

Aleksei/Aleksey Anatolievich Navalny Aleksej Anatoljevitsj Navalnyj (blogger/dissident)
Anna Politkovskaya Anna Politkovskaja (journalist)
Boris Nikolayevich Yeltsin Boris Nikolajevitsj Jeltsin
Dmitry Anatolievich Medvedev Dmitrij Anatoljevitsj Medvedev
Dmitri(y)/Dmitry Shostakovich Dmitrij Sjostakovitsj
Fyodor Dostoievsky Fjodor Dostojevskij
Georgy Zhukov Georgij Zjukov
Leonid Brezhnev Leonid Bresjnev (Brezjnev)
Lev Nikolayevich Tolstoy Lev (Leo) Nikolajevitsj Tolstoj
Lyudmila Pavlichenko Ljudmila Pavlitsjenko (ukrainsk)
Nadezhda Andreyevna Tolokonnikova Nadezjda Andrejevna Tolokonnikova (Pussy Riot)
Vladmimir Vladimirovich Putin Vladimir Vladimirovitsj Putin
Vyacheslav Molotov Vjatsjeslav Molotov
Yulia (Volomydyrivna) Tymoshenko Julija (Volodymyrivna) Tymosjenko (ukrainsk)

 

For en del språk, blant annet østasiatiske, er det heldigvis enklere, der finnes det transkripsjonssystemer som i større grad er akseptert som felles standard for alle som bruker det latinske alfabetet: Pinyin for kinesisk, revidert romanisering for koreansk og romaji for japansk. Dette gjør at man stort sett trygt kan bruke engelske transkripsjoner for disse språka. Ei liste over ulike transkripsjonssystemer for mange ulike språk finnes her.

Lignende problemer gjør seg gjeldende i oversettelser av navn. Her syndes det særlig når det gjelder navn på organisasjoner, som ofte ganske ukritisk blir gjengitt med navn oversatt til engelsk, sjøl når det engelske språket ikke har noe i sammenhengen å gjøre. En spansk, indisk eller polsk organisasjon skal ikke ha et engelsk navn eller forkortelse, med mindre den sjøl har uttrykt ønske om å ha det. Navnet skal oversettes til norsk, og man kan eventuelt oppgi navnet på originalspråket i parentes. Forkortelsen bør enten være basert på den norske oversettelsen, eller man bør bruke forkortelsen på originalspråket og gi informasjon om at det er det som er gjort. Innimellom vil organisasjoner ha offisielle navn på engelsk sjøl om det ikke er primærspråket deres, og da kan det være korrekt å bruke det, men det vil likevel fremdeles være best å oversette navnet, om ikke annet fordi det gir bedre forståelse hos leseren.

Et siste poeng knytter seg til ulik navngivingstradisjon for visse steder og personer. I Norge følger vi i hovedsak tysk eller lokal navngivingspraksis for landskap og byer i det kontinentale Europa, mens man på engelsk har egne navn for flere av disse. Tilsvarende er det egne tradisjoner for kongenavn. Når det gjelder engelske/britiske kongenavn er jeg likevel litt usikker – der går det et historisk skille et eller annet sted: Vilhelm Erobreren skal åpenbart hete Vilhelm, Henrik VIII skal også ha fornorska navn, men den dagen Charles tar over, vil vi vel neppe begynne å kalle ham Karl? Ellers er det gledelig at det syndes sjeldnere med slaviske navn i denne sammenhengen, hvis jeg skal stole på mitt generelle inntrykk. Jeg kan f.eks. ikke huske å ha sett det engelske Chechnya for norsk «Tsjetsjenia». Noen av de vanligste parene der engelske navn ikke matcher de norske følger:

Engelsk navn Norsk navn

Stedsnavn

Bavaria Bayern
The Black Forest Schwarzwald
Bohemia Böhmen
Brussels Brüssel
Byzantium Bysants
Cologne Køln
Copenhagen København (OK, denne klarer de fleste)
Florence Firenze
Gothenburg Göteborg (denne også)
Kyrgyzstan Kirgisistan
Luxemburg Luxembourg
Moravia Mähren
Munich München
Nuremberg Nürnberg
Pomerania Pommern
Prussia Preussen
Silesia Schlesien
Turin Torino
Westfalia Westfalen

Kongenavn

Canute Knut
Charles Karl
Edward Edvard
Eric Eirik
Frederic(k) Fredrik, Friedrich
Franz Frans (her trumfer norsk transkripsjon tysk)
George Georg
Joseph Josef
Olaf Olav
Richard Rikard
William Vilhelm

 

Asyldebatten fortsetter

Åse Brandvold tar i dagens leder i Klassekampen (1) opp noen av de samme punktene som jeg gjorde i innlegget om Arbeiderpartiets nye asylpolitikk (2). Et helt vesentlig poeng er sammenhengen mellom krig og at folk legger ut på flukt. Hun tar imidlertid også opp et annet vesentlig poeng: Ved å nekte asylsøkere arbeidstillatelse står man i fare for å skape et sikkerhetsproblem.

TV2s Kadafi Zaman tar i et blogginnlegg opp en polarisering han mener å se, mellom «fremmedfryktere» og «innvandrerelskere» (3). Han mener at polariseringen gjør det vanskelig å diskutere gode løsninger. Jeg mener at denne analysen er svak. Det er ingen tvil om at en betydelig andel av befolkninga i Norge har et overdrevent negativt inntrykk av innvandrere, som ser bort fra deres bidrag på arbeidsmarkedet og ikke har noe i mot å svekke konvensjonsbestemte rettigheter for «å bli kvitt dem». Frps omtale av innvandrere har gjennom mange år bidratt til å legitimere disse holdningene.

Når det gjelder Zamans «innvandrerelskere» mener jeg at han bommer grovt. Inntrykket av at det finnes folk, og særlig politikere, som ikke ser utfordringer forbundet med innvandring, er noe som er skapt av medias behov for konflikt. Det blir ingen journalistisk sak uten en konflikt. Dermed får de som forsvarer innvandringa svært sjelden legge fram sine nyanseringer, og derfor vil ingen partier «ta debatten» med Frp. De får ikke sagt det de vil ha fram. Bortsett fra i helt marginale politiske miljøer, med oppslutning mindre enn Demokratene finnes det ingen som ikke er villige til å diskutere særlig de sosiale utfordringene som en feilslått, «anti-snillistisk» integreringspolitikk har medført, dersom de får anledning til å si hva de faktisk mener.

Zaman følger opp med å komme med flere gode innvendinger mot «fremmedfrykternes» kronargumenter. Grepet han benytter ved å konstruere en nøytral, «klok» posisjon til seg selv mellom reelle fremmedfryktere og innbilte «innvandrerelskere» er en klassisk bruk av stråmenn. Dersom han snakker om grupper med noen grad av politisk innflytelse plasserer han nemlig seg selv trygt til venstre i innvandringspolitikken, gjennom sine meninger.

Zaman skriver blant annet «[å] diskutere mulig utnyttelse av norske stønadsordninger uten å blande inn religion eller kultur er fullt mulig». Nei, det er det dessverre ikke i dagens mediebilde. Så lenge det «må være lov» å diskutere dette og andre problemstillinger med utgangspunkt i at kultur og religion er noe statisk, uforanderlig og enhetlig, som per definisjon medfører at noen mennesker er uforbederlig mindreverdige, vil den stråmannen Kadafi kritiserer som «innvandrerelskende» fortsette å eksistere som et bilde skapt av media.

Da vil også Brandvolds frykt for at arbeidsløse asylsøkere blir kriminelle bli en realitet, fordi det ikke finnes noen som tar til orde for at de skal få arbeidstillatelse. I fremmedfrykternes leir vil dette bli en bekreftelse på at det er deres opphav som gjør dem kriminelle, mens Zaman vil finne at rommet for en realitetsorientert debatt nok en gang er innskrenket – ikke minst fordi kloke og nyanserte folk som han selv har bidratt til å undergrave de konstruktive miljøenes legitimitet med beskyldninger om naivitet.