Rosatyranniet

Det var flere som gjorde seg lystige på Camilla Eidsvolds og SVs bekostning etter et utspill mot rosa lego i går. Felles for de fleste morofantene er at de neppe er mye i lekebutikker eller avdelingene for barneklær i de store butikkjedene. For hva finner man der? Jeg tok med meg kameraet og stakk innom den første butikken jeg kom over i hver kategori. Det første som møter meg er dette:

Barbie-avdelinga er en vegg av rosa
Ville du kjøpt noen leker til sønnen din her?

Og det fortsetter i samme tralten:

Et nytt hav av rosa
Her er det mye som vil friste små gutters foreldre til å stimulere til lek som øver sosial samhandling og omsorgsevner.

Emballasje og butikkmøblement gir tydelige signaler om hvilket kjønn lekene er mynta på.

Det går et tydelig skille på tvers i hylla mellom leker med blå og rosa emballasje, henholdsvis brannbiler, heisekraner og mer huslig orienterte sysler.
I ei hylle mynta på barn mellom 1 og 2 år, som foreløpig knapt har lært seg hva gutt og jente betyr, markerer fargen på emballasjen tydelig hvem som bør få hvilke leker.

Også ting som ikke er mynta på lek, slik som matbokser og drikkeflasker markerer forskjellen tydelig:

Igjen: Et tydelig fargeskille viser hvilket kjønn som skal ha hvilket produkt.
«Haha, se på Eskil, 'a, han har rosa prinsesse-matboks!»

De typiske guttelekene fokuserer på action og vold.

"Pirates of the Caribbean"-leker med utelukkende blå emballasje og mannlige rollefigurer.
Finn den kvinnelige rollefiguren.

Skytevåpen er vel så guttete som det får blitt:

Lekevåpenemballasje med fartsstriper og bare guttebilder.
«Bang, bang, så du ikke får jentelus!»

Den omtalte jentelegoen føyer seg inn i bildet med rosa hjemmekos.

"Belville" et rosa legohus med lite bygging og høy Barbie-faktor
Den mye omtalte jentelegoen. Legg merke til advarsel til potensielle gutteforeldre i form av jentemerkinga i nederste høyre hjørne.

Det finnes heldigvis fremdeles mer nøytrale lego-produkter.

Legomodeller av to hus, et fly og en bil uten sterke kjønnssignaler.
Her skriker ikke kjønnsstereotypiene like høyt.

Særlig mye bedre er det ikke i klesbutikken. Først sokkehyllene:

Jentesokkene er rosa, har Hello Kitty-motiver eller glitter.
Jentesokker.
Guttesokkene har motiver med Bart Simpson, Star Wars eller Disneys Biler.
Guttesokker. Ja, noen av dem er visst røde. Sett sånt.

Klesavdelingene er tydelig markert med klare skilt, også for aldersgrupper (1,5-6 år) der kroppsfasong eller -størrelse neppe har mye å si for om klærne kan brukes av gutter eller jenter (men her er kleskjedene uenige, de lager trangere klær til jenter – og hemmer dermed kroppslig utfoldelse).

Gutteklær. Mest blått, grønt og grått her.
Tøffe dyr og guttefarger.
Mye rosa og rysjer her. Sommerfuglmotiver.
Med kopier av moteklær, rosa og rysjer markerer man tydelig at 4 år gamle jenter i alle fall ikke er gutter.

« Jammen er dette så farlig da,» spør du kanskje. Ja, det er det. Gjennom å lage kjønnsstereotype produkter som fyller barnas materielle hverdag, fortelles barna hele tida at de er forskjellige. Men det kan vel foreldrene styre? Nei, de er ganske maktesløse, for de har besteforeldre, tanter og onkler og en hel masse andre foreldre i barnehagen og på skolen som ikke synes det er så farlig. De har lekebutikkene, barne-TV og Disney å hamle opp med, og med mindre man isolerer seg eller blir veldig sær, er man nødt til å la det passere. Kan man ikke la være å gi det så mye vekt? Jo, det hadde nok vært litt enklere om det ikke var så ekstremt, og om det var litt mindre skarpe skiller. For det er helt tydelig at barna sosialiseres inn i disse skillene, og at de disiplinerer hverandre.