Krokodil II

Jeg skreiv om det berykta dopet «krokodil» i fjor høst etter å ha sett en dokumentar om hvordan det ødela brukere i Russland. Nå ser det visst ut som om vi har fått de første tilfellene i Norge. iTromsø rapporterte 3. august om at folk i rusmiljøet ville stå fram og advare mot stoffet, som skal ha vært tilgjengelig siden i fjor sommer. Jeg blei oppringt av en journalist fra Nordlys som ville ha bakgrunnsinformasjon til en større sak og gjorde et kjapt litteratursøk. Jeg vil gjerne dele resultatene her.

Bilde av et krokodillehode
«Krokodil» har fått navnet sitt på grunn av de omfattende hudskadene som ofte ses. Illustrasjonsbilde: Friedrich Böhringer / Wikimedia Commons. CC-BY-SA 2.5

I et leserbrev til Substance use & misuse (DOI-referanse) skriver Gahr et al. om mangelen på god litteratur om emnet, men peker på at det er godt dokumentert at stoffet slik det brukes i rusmiljøene er livsfarlig. Leserbrevet inneholder en kort beskrivelse av oppskrifta og påpeker noe jeg ikke fant da jeg leste om emnet forrige gang: Det vanlige i Russland er å koke ingrediensene sammen og injisere blandinga direkte. Sjøl om virkestoffet, desomorfin, framstilles i en flertrinnsprosess, lager man det altså ved å koke alt sammen i éi gjørme, og injisere denne. Det betyr at det ikke bare er rester, men betydelige mengder av bl.a. malingstynner, bensin og fosfor fra fyrstikkhoder i injeksjonsløsninga. Det er helt vanvittig å tenke på.

I en eksperimentell artikkel skrevet av Savchuk et al. (DOI-referanse) der urinprøver og synteserester fra beslag er analysert med metoden GC-MS kommer det fram at

  1. det finnes flere ulike oppskrifter som gir varierende resultater,
  2. synteseutbyttet i en del tilfeller er ganske høyt, opp mot 70%, men at
  3. det likevel finnes store kilder til forurensinger i prøvene.

All «krokodil» er altså ikke lik. Basert på beskrivelsen i artikkelen hos iTromsø («ser ut som hardpakket gulhvit melis») er det stoffet som er tilgjengelig i Norge et rensa og tørka produkt som løses i vann. Dette er logisk når man tenker på at stoffet trolig er smugla inn. Det betyr at det ikke er fullt så ille som den bensinholdige blandinga russiske brukere injiserer. Det er likevel en medisinsk katastrofe, noe historia til iTromsøs kilde også illustrerer: kortvarig bruk har gitt ham varige mén i form av hjerte- og leverskader og en underarm som nesten råtna bort.

Det er bra at det ikke har etablert seg en kultur for å framstille «krokodil» på egen hånd i rusmiljøene. Det er likevel svært bekymringsfullt at et «produkt» av denne typen ser ut til å bli importert. Basert på denne Nordlys-saken ser det ut til at politiet legger til side alt som handler om straffeforfølging for å få oversikt. Det er klokt, og jeg håper andre instanser kan være like pragmatiske. Inntil man får bekrefta at stoffet er borte fra gata bør helsemyndighetene gå sterkt ut overfor de aktuelle brukergruppene med tilbud om legemiddelassistert rehabilitering. Her er det en enorm helsegevinst å hente i å forebygge hver eneste dose. Det bør gjøre at man tenker gjennom eventuelle terskler i hjelpeapparatet én gang til.

Legemiddelindustrien hindrer helsehjelp

Tollmyndighetene i EU stopper legemiddelforsendelser til fattige land på forespørsel fra de store legemiddelselskapene (1). Forsendelsene stanses etter sigende på grunn av mistanker om legemiddelforfalskning. Det er imidlertid mulig at den egentlige årsaken er konflikten mellom fattige land og legemiddelselskapene om regelverket for patenter.

Det er svært dyrt å utvikle nye legemidler. Et vanlig anslag er at det koster omkring 1 mrd kroner å gå gjennom den 10-15 år lange prosessen som kreves for å få et legemiddel godkjent for salg. Så lenge legemiddelutvikling utføres av private selskaper er det nødvendig å sørge for at disse kostnadene blir dekket, og de internasjonale patentreglene gir generelt selskapene enerett til å selge legemidlene i 15 år etter at de først kommer på markedet (2).

I denne perioden kan selskapene ta monopolpriser på legemidlene, og dette fører til at livsviktige legemidler, f.eks. til behandling av HIV/AIDS ofte blir alt for dyre til at fattige land kan tilby behandling til sine innbyggere. Selve forretningsmodellen fører også til at det er langt mer lønnsomt å utvikle legemidler mot livsstilsykdommer i Vesten enn mot sykdommer som tar liv i fattige land. De siste årene er det f.eks. investert mer i utvikling av legemidler mot for tidlig håravfall enn mot tropiske infeksjonssykdommer. Vestlig legemiddelindustri har ekstremt høy avkastning på investert kapital (ofte 15-20%) og bruker rutinemessig mer på markedsføring enn utvikling av nye legemidler.

Denne situasjonen gjør at fattige land har fått gjennomslag i WHO-avtalen om handel med intellektuell eiendom (TRIPS (3)) for at det skal være mulig å bryte patentrettigheter i forbindelse med helsekriser. Selve legemiddelproduksjonen er svært billig. Mye av legemiddelindustrien i land som India og Brasil produserer derfor legemidler uten at patenthaverne får del i inntektene, og kan selge legemidler til fattige land som påberoper seg helsekriser. Det redder utvilsomt mange liv i disse landene.

Imidlertid er den etablerte legemiddelindustrien sterkt uenig i ordningen og stiller ofte spørsmålstegn ved erklærte helsekriser. Det er ikke utenkelig at anklagene om legemiddelforfalskninger er et ledd i deres kampanje for å undergrave ordningen. Som det går fram av Klassekampens artikkel (1), rammer dette legemiddelforsyningen i fattige land på en svært alvorlig måte.

Saken illustrerer tydelig behovet for nye forretningsmodeller som i større grad er i stand til å ivareta folkehelseperspektiver når det gjelder finansiering av legemiddelutvikling. Attac har utarbeidet et kampanjehefte for å sette søkelys på dette i Norge (4), og internasjonalt kjente forskere og organisasjoner har tatt til orde for ulike modeller (5, 6). Viktige mål bør være at beslutninger om innenfor hvilke områder det skal satses på nye legemidler blir overført til internasjonale konskrtier som ivaretar folkehelseperspektiver og at det utvikles finansieringssystemer som kan ta i betraktning helse- og samfunnsøkonomiske aspekter.

Hvorfor legemiddelregulering er viktig

Hvis du finner denne saken fordi du leter etter informasjon om legemiddeloverdoser gå til Giftinformasjonssentralen, eller ring 22 59 13 00.

I denne saken i New York Times kommer det fram at legemiddelmyndighetene i USA ønsker å regulere salget av paracetamolholdige legemidler strengere. I Norge er slike legemidler (Paracet, Pinex, Pamol etc.) blant de aller vanligste.

I USA vil man blant annet forby noen legemidler (Vicodine og Percocet) som ikke finnes i Norge, men som har nære slektninger i Paralgin Forte/Pinex Forte og Aporex. Årsaken er at kombinasjonen av virkestoffer i disse legemidlene, opioider og paracetamol, kan føre til at pasienter blir avhengige av eller ønsker å øke dosen av opioidet, og dermed risikerer å pådra seg leverskader som følge av overdoser av paracetamol. I Norge løser vi dette ved en restriktiv forskrivningspraksis.

I artikkelen gis det flere eksempler på problemer vi i Norge unngår på grunn av en restriktiv praksis ved godkjenning av nye legemidler. I motsetning til i USA blir det i Norge godkjent svært få preparater med kombinasjoner av flere virkestoffer. Dette gjør det langt enklere å holde oversikt over hvor mye man får i seg av hvert enkelt virkestoff. Den norske praksisen med maksimal pakningsstørrelse og bruk av blisterbrett bidrar også til at det er vanskeligere å miste oversikt over hvor mye man har tatt.

Det er nok mange som ikke tenker over at det kan være svært farlig å overdosere reseptfrie legemidler. Bare én pakke Paracet eller Pinex er nok til å gi voksne menn dødelig leversvikt. Selv om det kan være lett å irritere seg over at man ikke får kjøpt «vidundermidler» mot f.eks. forkjølelse over disk i Norge, er det greit å vite om årsaken: Det å hindre feilbruk av legemidler redder liv. Hvor vanskelig det kan være å hindre slik feilbruk, blir godt illustrert av at så mye som 20% av alle legemidler som forskrives i Norge sannsynligvis blir brukt feil.