Denne teksten er en oversettelse av et innlegg skrevet av Dmitrij Glukhovskij (f. 1979) for russiske snob.ru. Glukhovskij er forfatter og journalist. Utafor Russland er han best kjent for scifi-dystopien Metro 2033 og dataspill-franchisen basert på denne. Jeg tar ikke stilling til teksten, men jeg meiner den viser et russisk standpunkt det er viktig å være klar over og har derfor valgt å oversette den og legge den ut på bloggen min.
Dmitrij Glukhovskij: Dere er ikke patrioter
De kaller seg sjøl patrioter, men oss liberalere. Det har vi godtatt og forsont oss med. Vi har slukt denne inndelinga, denne motsetninga, som om det var og er alt som er å si, som om man er enten det ene eller det andre, som om det å være liberaler må bety at man ikke er patriot på vegne av sitt eget land.
For meg betyr det å elske Russland å ønske landet et økonomisk under som ligner det tyske, det japanske eller det kinesiske. Det er å ønske at Russland så raskt som mulig kommer tilbake som ei internasjonal stormakt på verdensscenen fra den galleriplassen vi nå har som bananrepublikk. Å være patriot betyr for meg å gjøre alt for at hver borger i landet mitt føler seg beskytta – framfor alt mot sin egen stat, men også mot andre stater – og er trygg på framtida, utdanna og frisk. Jeg drømmer om et sterkt og samla Russland som ikke styres av korrupte utsugere, men med lov. Det skal ha en sterk kultur og en sterk økonomi som påvirker nabolanda og land i den tredje verden. Som grunnlag for alt dette må det være frihet for hvert enkelt menneske og for heile folket. Jeg er for frihet, derfor er jeg liberal. Hvorfor betyr det at jeg ikke er patriot?!
Er patrioter de som støtter annekteringa av Krim? Det skrittet kosta oss jo forholdet til heile den siviliserte verden. Det kosta oss et nytt jernteppe, en utarmende økonomisk isolasjon, og ei forvandling til en røverstat som snart – i stedet for FN – er medlem av kannibalklubben sammen med Syria, Venezuela og Nord-Korea. Det er bare en ting å glede seg over: i kannibalklubben får vi presidentklubba. Dere er ikke patrioter, dere er huleboere som verken kan eller ønsker å skrive livene deres inn i framskrittets regnskap.
Patrioter – er det de som er for dannelsen av «Novorossija» og for Ukrainas kollaps? For sånn skal dere liksom gjenoppretter Sovjetunionen? Nei, med krigen i Ukraina gravlegger dere håpet om å en gang gi Russland imperiets grenser tilbake. Dere vender for århundrer mot oss vårt aller mest nærskyldte brorfolk og skremmer alle andre folk som omkretser oss. Det er dere som dytter Ukraina i armene på NATO, dere, heilt sjøl. Dere henviser oss til livslang soning i verdenhitorias største enecelle. Dere knuser drømmene våre om et mektig og moderne Russland som strekker seg til fortidas grenser. Dere er ikke patrioter, dere er nostalgiserende grønnsaker.
Patrioter – er det de som får vann i munnen av en andre kald krig og lengter etter å få revansj etter tapet i den første? De som alltid skal måle seg med det forbanna Amerika i alt: nasjonalfølelse, lengden på de ballistiske rakettene, alvorligheta på krigsforbrytelsene? De som alltid spør: Hvis Amerika kan, hvorfor kan ikke vi? Jo, det er fordi Amerika har en åtte ganger større økonomi, fordi Amerika har den sterkeste hæren i verden, og fordi Amerika, på tross av de rettsstridige krigene sine, får støtte av ei enorm blokk av allierte. Vi, derimot, jager landet vårt ned ei økonomisk blindgate, skiller oss fra de økonomiske partnerne våre, gir naboene våre mareritt og bygger et nytt imperium av våt sand. Kina venta til økonomien hadde 15-dobla seg før de i det heile tatt hinta om å ta opp igjen imperie-ambisjoner. Men vi begynner å bygge det nye imperiet med rompa bar, og et av våre aktiva er euforien over antidepressiva på TV. Og denne bukselause imperialismen av sand ender med det den vanligvis ender med. Kollaps. Dere vil sløse kreftene til landet vårt på et nytt våpenkappløp, sånn det var for et kvart århundre siden, dere vil ha en ny planøkonomi med todagers køer for å få kjøtt, folkemarsjer og regjeringsomveltninger.
Patrioter – det er de som rettferdiggjør alle ord og handlinger fra det flytende regimet, for at de ikke skal miste gunsten sin, for at de skal få bli ved honningkrukka, fordi den beste, om ikke den eineste businessen man kan drive med her i landet er å suge seg fast på statspengenes blodkar. Dere driter egentlig i hvem som sitter i Kreml, i å korse dere i påska eller bukke for ramadan, dere driter i om vi har demokrati eller monarki. Det viktige er at venene kommer nært og at de ikke tørker ut, at budsjettmidlenes blålige blod flyter nærmere deres sugerør. Dere er ikke patrioter, dere er igler.
Hvem fleire er patrioter? De som stolt tar på seg en singlet med Putin på? Dere er bare ofre for TV. De som hyler at de er parate til å glefse i seg poteter i stedet for parmesan og aldri reise til Frankrike? Dere er bare tosker.
Det finnes effektive modeller for å drive stater. Sett bort fra forskjellene, bygger de alle på ett: På frie mennesker. På borgerlig, politisk, forretningsmessig og personlig frihet. Land som gir hvert menneske frihet og ansvar for sitt eget liv, ser en uovertruffen økonomisk og kulturell soloppgang. Eksempler på det er Europa, USA, Japan, og til og med Kina. Rykket deres skyldes ikke Maos obskurantisme, men den økonomiske liberaliseringa til Deng Xiaoping.
Og så finnes det ineffektive modeller. De bygger på undertrykkelse av privat initativ, på å føre folk bak lyset, på totalt håndslag til korrupsjon, på en parasittisk økonomi, på nepotisme og klanvelde på maktas tinder, på at frie tanker svikaktig byttes ut med ideologiske godkjentstempel. Land som undertrykker personligheten og bytter ut frihet med orden stagnerer og går til grunne. Om de før i tida kunne overleve i århundrer, kan enhver fartshump i dagens stormende utvikling føre til ei rask nedbryting. Eksempler: Iran, Venezuela, Nord-Korea.
Det finnes ingen egen veg for Russland. De har en egen vei – juche – i Nord-Korea. Og vi ser – så lenge vi kan se – hvor den førte hen. Vi må velge mellom frihet og ufrihet. Mellom framtid og fortid. Og en ekte patriot må velge framtida.
De prøver å innbille oss at liberalere ødela Russland. Nei. Imperiet blei ødelagt av en skurkete røverkapitalisme, som ikke var bygd på frihet eller ærlig konkurranse, men på føydalt-kriminelle prinsipper.
De forteller at det liberale Vesten prøver å rundstjele Russland. Men først etter innføringa av sanksjoner får vi vite at de største selskapene våre, ja sjølve staten lever i gjeld, lever på penga til det forbanna Europa.
Det gjør ingenting: de bare ljuger til oss igjen.
De kaller oss liberaster [jf. pederast, pedofil, overs. anm] og russofobe, sjøl om vi ønsker moderlandet opplysning, frigjøring fra de korrupte utsugerne, et liv etter lova og rett og frihet til hvert menneske, ikke bare til Systemets mennesker, og en plass i den siviliserte verden, der Russland kunne vært ei mektig, fri, demokratisk makt. Ja, jeg skulle ønske at landet mitt ligna på USA og konkurrerte med USA på like vilkår, men hva er russofobt med det?
Jeg elsker Russland, og derfor ønsker jeg henne alt godt. Derfor skjeller jeg ut dem som styrer henne i dag: en slu politiker og de enkle klassekameratene hans. Ei gruppe stort sett tilfeldige folk, som jeg verken har lyst til eller kommer til å identifisere moderlandet mitt med.
La alle de som i dag har kommet på å kalle seg patrioter flytte seg. Det er så mange bedre navn på dem: Nasjonalister, sjåvinister, obskurantister, populister, reaksjonære. Ordet «patriot» blei tatt av oss nå.
Glukhovskij har godkjent publiseringa av denne oversettelsen:
@benjamil на здоровье
— Dmitry Glukhovsky (@glukhovsky) August 15, 2014