Stikkordarkiv: Kadyrov

«Våre» skurkar

Det er uten tvil ei rekke forhold som skiller Afghanistan og Nord-Kaukasus. Et ikkje uvesentlig forhold er at Afghanistan er «sjølstendig» mens Tsjetsjenia og naborepublikkane er «føderasjonssubjekt» i den russiske føderasjonen. Men en ting er lik, og det er strategien til stormakta som vil vinne kontroll. Da eg leste Ragnar Skres artikkel «Opprøret i Nord-Kaukasus sprer seg» (1, krev abonnement) i Morgenbladet, slo det meg at både Russland og NATO på kvart sitt hold gjør den samme generaltabben. Det grunnleggande problemet i begge land framstår for meg som økonomisk og kulturell marginalisering, kombinert med en sterk kultur for frihetskamp gjennom voldsbruk. Samfunnsinstitusjonane er likevel ikkje sterkare enn at lederane plasserer seg og sine klientar trygt utafor lova.

Kortsiktig oppnår en størst stabilitet ved å gjøre en av høvdingane i stand til å etablere et høvding-kleptokratisk voldsmonopol. Alt kan stjeles så lenge en har makt til det. På lang sikt styrker en på denne måten forestillinga om at det vilkårlige høvding-kleptokratiet er en naturlig vei til makt. Den enkelte høvdingen må sjølsagt forholde seg til spillet – er en ikkje mektig i utgangspunktet må en bygge seg image som meir rettferdig og mindre voldelig enn motstanderen. Ulike frigjøringsideologiar kan godt spille ei rolle i imagebygginga, men jo større makt en vinn, desto meir rom for vilkårlig bruk av makt får en og desto større blir insentiva for nye høvdingspirar til å ta opp kampen mot uretten.

Ved å satse på å bygge vidare på de eksisterande maktinstitusjonane og auke kapasiteten deres til å utøve vold bidrar NATO og Russland bare til å styrke høvdingveldet. Fredelige samfunn er avhengige av å bli bygd fra grunnen på en slik måte at vanlige folk kan stille lederane sine til ansvar. Et system for å stille de ansvarsløse til rette kan ikkje bygges på sterke menns vilje til vold. Det må bygges på tillit i befolkninga. Verken NATO eller Russland har løfta en finger for å styrke samfunnsinstitusjonane eller for å beskytte vanlige folks krav om rettferdighet. I Russland kan mye tyde på at sentralmyndighetene stilltiande godtar Kadyrovs drap på kritikarar. I Afghanistan vasker NATO-landa de unnfalne hendene sine i en latterlig påstand om Afghanistans sjølstendighet. Ved å velge seg «våre» skurkar som eier makt nettopp i kraft av at de ikkje kan stilles til ansvar, undergraver både Russland og NATO det målet de hevder: fred.