Når blei politiet leger?

Leder i Politiets fellesforbund, Arne Johannesen, vil stenge sprøyterommet i Oslo, melder Dagsavisen/NTB. Han uttaler at:

– Det er et paradoks at staten gir misbrukerne av narkotika en vare som er forbudt etter norsk lov.

Jeg må ta høyde for at sitatet er tatt ut av sammenheng, men dersom det er brukerutstyret (sprøyter, skje og askorbinsyre) han snakker om, er det ikke varer som er forbudt etter norsk lov, men varer hvem som helst kan kjøpe på apoteket.

Det han uansett ikke tar høyde for, og her er han slett ikke aleine, er at de rusavhengige uansett vil sette dosene sine på et annet sted, med de redskapene de har tilgjengelig. På dette andre stedet vil det ikke være helsepersonell tilgjengelig, og de redskapene som er tilgjengelige kan fort være gårsdagens sprøyte, kompisens sprøyte eller den sprøyta som tilfeldigvis ligger igjen. For også andre nektes å dele ut sprøyter, slik mange medier rapporterte i høst.

Begge deler er eksempler på en  narkotikapolitikk der et av de viktigste verktøyene for å hindre narkotikabruk er å gjøre livet jævligst mulig for dem som ruser seg aktivt. Johannesen uttalte også at:

– Sprøyterom innebærer i praksis at man har gitt opp å hjelpe de tyngste misbrukerne til å få et annet og mer verdig liv.

Etter min mening er dette ei falsk motsetning, og den sier implisitt at de rusavhengiges hovedproblem er at de mangler viljestyrke til å avslutte rusmisbruket. Det er ei grov overforenkling. Avhengighetslidelser er komplekse sjukdommer, men en stor del av helserisikoen ved rusmisbruket er akutt. Bør man ikke åpne for å fjerne mest mulig av den akutte risikoen, slik at man kan bruke lengre tid på rusavvenning? Vi må erkjenne at den avhengigheten mange rusavhengige opplever er så sterk at de fortsetter å ruse seg sjøl med svært ureint stoff, noe de også er fullstendig bevisste om, slik Aftenposten melder i dag.

Metadon- og buprenorfin (Subutex®)-programmer i Norge og mange andre land viser at man aksepterer at det å behandle den fysiske avhengigheten kan kreve at man tar i bruk opioider over lang tid. Poenget er at det å mobilisere viljestyrke til å komme ut av rusavhengigheta er vanvittig vanskelig, og at det å gi en stabil tilførsel av et substitutt kan gjøre det lettere å få andre forhold i livet på plass, slik at det er mulig å bli frisk. For noen er det dessverre ikke nok. Derfor er jeg glad for at Stoltenberg-utvalget foreslo å opprette et program for heroinutdeling, slik det finnes i bl.a. Danmark, Tyskland og Nederland. Mange frykter at et slikt program vil stjele ressurser fra psykososiale tiltak. Jeg tror det er avgjørende at det ikke gjør det, men jeg mistenker at vi har mye å gå på hvis vi sammenligner antall helsekroner per rusavhengig med andre pasientgrupper.

Dersom målet er å hjelpe de rusavhengige til å få et bedre liv, er det å fjerne sprøyterommet uansett feil vei å gå. Det er nesten som om Johannesen skulle foreslå å ta blodsukkerapparater ut av blåreseptordninga og si til diabetikere at de må skjerpe seg og bli friske, eller uttale at røykere bør nektes kreftbehandling fordi de har seg sjøl å takke.

Det er åpenbart at folk som hadde foreslått noe sånt hadde blitt lynsja i den offentlige debatten. Sjukdom er ikke karakterbrist og politiet bør ikke være premissleverandører i det som primært bør være et spørsmål om hvordan vi skal ta vare på helsa til noen av dem som har det verst i vårt samfunn. At politiet påtar seg en slik rolle gir i alle fall meg en vond smak i munnen.

Det nådeløse byråkratiet

Det er noe galt med måten vi finansierer helsevesenet vårt på når sykehusleger og -ledere bare vurderer pasientene som kostnader. I denne Dagblad-saken kommer det fram at ansvarlige på sykehus i Østfold har nektet innsatte som ikke var folkeregistrert i området til – hva kan det nå være – Helse Sør-Øst, viktig medisinsk behandling. Den eneste grunnen må være at de ønsket å spare pengene for behandlinga av en pasient de ikke hadde «ansvar» for.

Denne saken illustrerer at det ikke er noe ved nordmenns lynne eller natur som hindrer oss i å være like hjerterå som helsepersonell i USA eller andre steder i verden der helsevesenet er fullstendig overlatt til private. I Norge kan vi få utløp for vår fortvilelse over at noen kan være så trangsynte og gjerrige i møte med mennesker som har behov for hjelp: Vi kan henge politikerne som er ansvarlige for helsevesenet i neste valg, dersom vi ikke stoler på at de vil gjøre det bedre neste gang.

Markedstenkninga i norsk helsevesen har allerede gått for langt. Det er stykkpris-tankegang som har ført til at sykehusene i Østfold har avvist innsatte. Vi må få sykehusene tilbake til staten. Legg ned helseforetakene. Og vi må få et finansieringssystem som gjør at sykehuslederne tenker på pasientenes behov først og hva det koster etterpå i steden for omvendt.

Når profitt blir viktigere enn helse

Bjørn Hansen skriver en meget god kommentar i dagens Dagsavisen som viser konsekvensene av å gi private aktører styring over helsevesenet. Det er heldigvis ingen partier som tar til orde for en slik politikk i Norge i dag. Men hva kan bli konsekvensene dersom Høyres og Frps ønsker om flere private sykehus og et sterkere innslag av private sykeforsikringer får gjennomslag i det lange løp? USA framstår som et skrekkens eksempel, der dette ikke bare fører til elendige helsetjenester for folk flest, men også bidrar til å undergrave hele det politiske systemets troverdighet.