Høyre – Benjamin E. Larsens blogg

The best schools in the country?

This post was revised on August 13th to take into account errors found in the second figure. The errors do not have any consequences for the main conclusion.

Oslo SV has chosen «More teachers – fewer tests» as the slogan for our efforts to make a better school for Oslo. I’m not going to write about that today. Rather, I’ll begin my writings on this topic with a post that shows how the right-wing parties’ portrayal of the school in Oslo hits off the mark.

There is much good to be said about the public schools in Oslo, but that’s not to say that its virtues are the results of Høyre’s policies or that they’re very much better than schools elsewhere in Norway. Høyre, however, likes to boast that Oslo’s schools are the country’s best, even the world’s best — no less. Can this be right?

This, obviously, is a very difficult question to answer. How do we ascertain that one school is better than another? Is the best school the one where students’ mean grades are the highest, or the one which instils the highest self esteem in its graduates? Do any of our measuring tools gauge how pupils «evaluate the consequences their actions have for others, and judge them with ethical consciousness», as the Norwegian Education Code stipulates?

I won’t try to tackle these problems here. Instead, I’ll perform two very simple analyses based on criteria that Høyre likes to use. It turns out that the results of two of the most important tests in Norwegian Elementary school hardly support a claim that Oslo’s schools are the best in Norway, let alone the World.

Oslo, it turns out, is not the average Norwegian county. One of the factors distinguishing Oslo from the other counties is that its labor market shows a high demand for workers with higher education. I’m not going to discuss whether this is the reason why more people in Oslo have higher education, beyond pointing out this fact.

Keeping this in mind, and knowing also that the parents’ level of education plays a major role for their children’s academic achievements, let’s look at some numbers — mean scores on final exams in the Norwegian elementary school by county:

Final exam results for 10th grade students as a function of the average number of years of education in the parents' generation. Source: As described in the post's final paragraph. — Final exam results for 10th grade students as a function of the average number of years of education in the parents’ generation. Source: As described in the post’s final paragraph.

Where in this figure do we find Oslo? At the far right. Quite clearly, pupils at Oslo’s schools score better on their 10th grade exams than the national average. However, the figure also shows the huge gap between the parent generation’s highest completed education in Oslo and in the rest of Norway. If we make a model that corrects the exam scores for the number of years the parent generation went to school in average (the straight lines in the figure), Oslo doesn’t perform better than expected. On the contrary, the scores are exactly what we would expect them to be.

How about the national tests («nasjonale prøver» in Norwegian)? We’re frequently told that Oslo’s schools score particularly well here:

Update August 13th: Due to an error in the sorting of the data used for the original plots, the original post found no correlation between the parent generations’ level of education and National Test scores. The figure has been updated and verified.

National Test scores per county as a function of the mean number of years of education in the parent generations. Source: UDIR / SSB — National Test scores per county as a function of the mean number of years of education in the parent generations. Oslo’s scores in the upper right portion of the plot. Source: UDIR / SSB

However, as the graph shows, the county-wide mean for Oslo does not fall outside the bounds of statistical prediction when the parent generations’ level of education is taken into account. The plots highlight the fact that the National Tests are not able to uncover any difference in educational achievement that is not explained by the parents’ level of education.

Some final words: There are many good things to say about Oslo’s schools. They are the workplace of highly qualified and dedicated teachers. Acknowledging this, however, shouldn’t stop us from questioning how Høyre is marketing its alleged results in its showcase county. The analyses presented here are unpretentious, but they highlight some important issues that are rarely raised when Oslo’s schools are discussed.

The statistics on educational levels (table 08921, numbers from 2014) and population numbers (table 03031, numbers from 2014) were collected from Statistics Norway. Final exam scores and national test scores were collected from the The Norwegian Directorate for Education and Training (preliminary final exam scores (2015), national test scores (2014)).

Landets beste skole?

Innlegget er oppdatert etter at det blei funnet en feil i den opprinnelige versjonen. Feilene påvirker ikke hovedkonklusjonen.

I Oslo SV har vi valgt «Flere lærere – færre prøver» som slagord for vår skolesatsing. Jeg skal ikke skrive om det i dag. Først vil jeg skrive et innlegg som jeg mener viser at høyresidas påstander om Oslo-skolen ikke uten videre kan tas for god fisk.

Det er mye som er bra i Oslo-skolen, men det er verken sikkert at det er Høyres fortjeneste, eller at den er så veldig mye bedre enn skolen i andre deler av landet. Høyre, derimot, liker å påstå at den er landets, eller til og med verdens beste. Stemmer dette?

Det er selvfølgelig utrolig vanskelig å svare på. Hvordan avgjør man at en skole er bedre enn en annen? Er den beste skolen der elevene har høyest karaktersnitt? Eller er det der elevene har best selvtillit? Måler noen av prøvene våre i hvilken grad elevene, med Opplæringslovas ord, er i stand til å «vurdere virkningene for andre av egne handlinger og å bedømme dem med etisk bevissthet»?

Jeg skal derfor ikke prøve å svare på dette her. Jeg skal derimot gjøre to svært enkle analyser med utgangspunkt i kriterier som Høyre liker å legge til grunn. De viser at resultatet på to av de viktigste prøvene det norske skoleverket har på grunnskolenivå neppe gir grunnlag for å si at Oslo-skolen er best i en meningsfull forstand.

Oslo er nemlig et unikt fylke på mange måter. En av de faktorene som gjør at Oslo skiller seg fra andre fylker er at byen har et arbeidsmarked som i mye større grad enn andre fylker etterspør høyere utdanning. I hvor stor grad det har betydning for at Oslo også har ei befolkning med betydelig høyere utdanning enn andre fylker skal jeg ikke si så mye om, ut over at det faktisk er slik.

Med dette in mente, og kunnskapen om hvor mye foreldres utdanningsnivå betyr for barns skoleprestasjoner langt framme i panna: La oss først se på årets eksamensresultater.

Eksamensresultater for 10. klasse som funksjon av foreldres utdanningsmengde. Kilde: UDIR/SSB — Eksamensresultater for 10. klasse som funksjon av foreldregenerasjonens utdanningsmengde. ENG0012 – engelsk, MAT0010 – matematikk, NOR0214 – borsk hovedmål, NOR0215 – borsk sidemål, NOR0415 – norsk for elever med unntak fra sidemål. For alle emner unntatt NOR0415 er det en signifikant (p ∈ ) lineær sammenheng mellom foreldregenerasjonens utdanningsnivå i fylket og elevenes eksamensresultater. Kilde: UDIR/SSB

Hvor på denne figuren finner vi Oslo? Jo, helt til høyre. Ganske riktig viser eksamensresultatene at elevene gjør det bedre enn landssnittet på eksamen i 10. klasse, men vi ser også at foreldregenerasjonen i Oslo stiller i en helt annen liga enn foreldre ellers i landet når det gjelder utdanning. Dersom vi tar hensyn til dette ved å lage en lineær modell som predikerer eksamensresultat som funksjon av utdanningsmengde (linjene i figuren), presterer ikke Oslo-elevene bedre på eksamen enn man skulle forvente. Tvert i mot er de akkurat der vi skulle forvente å finne dem.

Men hva med de nasjonale prøvene? Her har vi jo mange ganger hørt at Oslo gjør det spesielt bra?

Oppdatert versjon 13. 8. 2015: Det opprinnelige innlegget inneholdt en versjon av figuren under der figuren var basert på gal sortering av tallene. Jeg beklager denne feilen. Den oppdaterte versjonen er korrekt.

Gjennomsnittsskår på nasjonale prøver per fylke som funksjon av gjennomsnittlig antall år med utdanning i foreldregenerasjonen. Kilde: UDIR / SSB

Figuren viser riktignok at Oslos fylkessnitt er det beste i landet, men likevel ikke uventa høyt når man tar foreldregenerasjonens utdanningsnivå i betraktning. Snarere er det mest overraskende ved denne figuren at ingen av fylkene har en skår på nasjonale prøver som avviker signifikant fra regresjonslinjene som følger av å ta hensyn til foreldregenerasjonens utdanningsnivå.

Med andre ord: De nasjonale prøvene påviser ingen forskjeller mellom fylkene som ikke kan forklares med kombinasjonen av tilfeldig variasjon og foreldrenes utdanningsnivå.

For å avslutte: Det er mye bra å si om Oslo-skolen, og det er ingen tvil om at den er arbeidsplassen til masse dedikerte og dyktige lærere. Imidlertid skal vi ikke se bort fra at Høyre overselger prestasjonene til skolen i utstillingsvinduet sitt. Det jeg presenterer her er nokså uhøytidelige analyser, men figurene illustrerer likevel viktige poenger som sjelden kommuniseres tydelig når osloskolen diskuteres.

Statistikk over utdanningsnivå (tabell 08921, 2014-tall) og befolkningstall (tabell 03031, 2014-tall) per fylke er henta fra Statistisk sentralbyrå. Det er brukt 2014-tall. For eksamensresultater og resultater på nasjonale prøver er talla henta fra Utdanningsdirektoreatet. og det er brukt tall henholdsvis for 2015 (foreløpig karakterstatistikk eksamen) og 2014 (nasjonale prøver).

Political opportunism

UPDATE 2015-03-08: The premise of the first paragraph of this text is wrong. The picture was taken during a visit by the Norwegian parliament’s foreign affairs committee to Nicaragua in 1984, and the soldier on the picture is a member of the sandinista guerilla. The picture was used as an illustration to an article about Lied intending to attend the bogus El Salvador elections. This trip had gained approval by conservative party leaders, but was cancelled when it was heavily criticised in Norwegian media. I thank the photographer for pointing this error out to me, and apologize for the error.

This post was published in the Norwegian daily Klassekampen on Saturday October 18th, 2014.

This picture shows Harald U. Lied, Member of Stortinget , for the Norwegian conservatives, Høyre. He is depicted during a visit in El Salvador as an observer for the International Democrat Union. The picture was taken in 1984, at which time Høyre was the leading party in Norway’s centre-right coalition. At this time El Salvador was referred to as “The Land of Death Squadrons”. During the Salvadorean civil war, more than 20 % of the country’s population was driven to take flight as refugees. Lied and Høyre took part in the legitimization of the military junta’s war against the country’s inhabitants.

Picture of the conservative Member of Stortinget, Harald U. Lied, grinning while holding an M-16 with a paramilitary operative at his right. — Photo facsimile of Harald U. Lied, taken from Verdens Gang, Friday March 23rd 1984. Original photo: Øyvind Brigg

It is the single most ugly picture I know from Norwegian politics. It was taken in a class society which was willing to massacre its own people in order to survive. It shows a smiling apologist for this society, whether Lied was inexcusably naïve or incomprehensibly cynical. After all, he’s depicted with an M-16 in his hands, grinning.

In my opinion, this picture deserves attention right now, because, once again, the question about whether the Socialist Left party is in particular need of a thorough revision of it past political allegiances has been put on the agenda. The party’s own Bård Vegar Solhjell, the conservative think tank Civita’s Bård Larsen, and Frank Rossavik, political editor in the conservative daily Bergens tidende, each in their own way have drawn parallels between the party and its predecessor’s historical follies in relation to Eastern Bloc countries and what they see as an acceptance of the authoritarian in recent resolutions passed by the party on the war in Ukraine and Russia’s role therein. Still, I don’t know of any images of Norwegian socialists posing with automatic rifles in Eastern Europe.

So, can it really be asserted that the Socialist Left party in particular is in great need of publicly distancing itself from its past policies? Hasn’t the party’s politics already discussed and criticised their own and the party’s viewpoints far more frequently than politics of any other parties? Have the conservatives, Høyre, ever publicly renounced Harald U. Lied? No. So why doesn’t Bård Larsen accept a less hypocritical stance — at least until he has condemned how Civita’s rich uncles in The Norwegian Shipowners’ Association, with the Høegh-family at the helm — have put themselves in a position where they can pay his salary with blood money earned by supplying the South African apartheid regime with oil. Perhaps what we should really demand is that the shipowners condemn themselves.

Frank Rossavik should perhaps consider if there isn’t a continuity from every Norwegian party’s silent acceptance of NATO-member Portugal’s slaughters in Africa to their silent acceptance of Turkey’s present de facto support of Daesh’/ISIS’ ongoing massacres of Kurds in Kobane. Foreign Minister Børge Brende hasn’t uttered a single critical syllable, and there has definitely not been any partisanship-transcending Norwegian approval of sanctions against Turkey, following similar non-existent proposals from the EU. And so far we haven’t even mentioned Saudi Arabia and the Norwegian goverment’s subservient relations with that regime of decapitators’ masters — in more than one sense.

Neither the seriousness of the controversies, policies implemented while in government, a relative lack of will to reconsider nor present political events adequately explain why it is necessary to put the allegation of double standards in the Socialist Left’s foreign policy on the agenda or publicly renounce such a phenomenon. An astute political analyst such as Rossavik clearly understands this, but loves to hate his ex-party. It’s an idiosyncracy we’ll have to endure.

On the other hand, Bård Vegar Solhjell is simply wrong in his presentation of “The Third Way”: Such a policy can’t force the Socialist Left to applaud or avoid mentioning, when Norway follows NATO’s bidding and contributes to an escalation of tensions in our region by contributing to expeditionary forces in the Baltics. Such a course of action indeed does make NATO part of the problem, and extends the geographical area influenced by the Ukrainian civil war. That is what the criticised National Assembly resolution of September 6th deals with. And — of course — none of this in any way stands in the way of the Socialist Left unambiguously condemning Russia’s violations of International Law, as the party did on May 25th.

A Third Way can’t accept that the measures taken against aggressors are so different, depending on their geopolitical alignment. If it does, it de facto supports one bloc. A Third Way can’t support one geopolitical actor’s escalating militarism against another. Indeed, it’s odd that this self-evident matter is so frequently disregarded. Is this political opportunism?

Opportunistisk kritikk

OPPDATERING 2015-03-08: Premissen i det første avsnittet er gal. Bildet blei tatt under Stortingets utenrikskomites besøk i Nicaragua i 1984, soldaten på bildet er medlem av sandinistbevegelsen. Bildet blei brukt i VG som illustrasjon i forbindelse med en sak om at Lied hadde planlagt å reise som valgobservatør til valget i El Salvador. Reisa var godkjent av Høyre-ledelsen, men blei avlyst etter sterk offentlig kritikk. Feilen blei påpekt av fotografen. Jeg takker ham for påpekinga og beklager at jeg har fremma en anklage som var mer alvorlig enn den burde være ved en feiltakelse.

Dette innlegget sto på trykk i Klassekampen lørdag 18. oktober 2014.
Dette bildet viser Harald U. Lied, stortingsrepresentant for Høyre og valgobservatør for den internasjonale sammenslutninga av konservative partier. Året er 1984 og Høyre styrer Norge. Lied er i El Salvador, på denne tida omtalt som «Dødsskvadronenes land». I løpet av den salvadorianske borgerkrigen blei meir enn 20 % av befolkninga drevet på flukt. Lied og Høyre var med på legitimere militærjuntaens krig mot befolkninga.

Bilde av Høyres stortingsrepresentant Harald U. Lied med maskingevær i Latin-Amerika — Fotofaksimile av bilde av Harald U. Lied fra VG fredag 23. mars 1984. Foto: Øyvind Brigg

Det er det styggeste bildet jeg kjenner til fra norsk politikk. Det er tatt i et klassesamfunn som var villig til å massakrere sine egne landsmenn for å fortsette å bestå. Det viser en smilende apologet for dette samfunnet, enten Lied var utillatelig naiv eller uforståelig kynisk. Han står der tross alt med et maskingevær i henda og gliser.

Jeg synes dette bildet fortjener oppmerksomhet nå fordi det igjen verserer en debatt om hvorvidt SV har et særlig behov for å ta et oppgjør med fortida si. Vår egen Bård Vegar Solhjell, Civitas Bård Larsen og Frank Rossavik, politisk redaktør i den liberalkonservative avisa Bergens tidende, har hver på sitt vis dratt historiske paralleller mellom det de ser som aksept for det autoritære i nylige SV-vedtak om Russland og Ukraina. Men jeg kjenner ikke til bilder av SVere som poserer med maskingeværer i Øst-Europa.

Er det virkelig slik at SV har et særskilt behov for å ta oppgjør? Har ikke SVs politikere langt oftere enn politikere fra noe annet parti nettopp problematisert sine egne og partiets standpunkt? Har Høyre noen gang tatt et oppgjør med Harald U. Lied? Nei, så kan kanskje Bård Larsen hykle litt mindre, i alle fall inntil han har tatt et oppgjør med hvordan Civitas rike onkler i Rederiforbundet med Høegh-familien i spissen kan betale lønna hans med blodpenger tjent på å forsyne apartheidregimet i Sør-Afrika med olje. Forresten er det vel ikke Larsen vi bør avkreve dette oppgjøret, men rederne sjøl..

Frank Rossavik kan muligens også vurdere om det ikke går en rød tråd fra alle norske partiers aksept av NATO-Portugals slakterier i Afrika til dagens aksept av Tyrkias de facto støtte til Daish’/ISIS nedslakting av kurdere i Kobane. Ikke et pip om Tyrkias overgrep fra Børge Brende, langt mindre automatisk, tverrpolitisk norsk oppslutning om sanksjoner mot Tyrkia, foreslått av EU. Og da har vi ikke en gang nevnt Saudi-Arabia og norske myndigheters servile omgang med halshoggernes mestre – i meir enn en forstand.

Verken alvorlighetsgraden, faktisk iverksatt politikk, relativ mangel på vilje til oppgjør eller politisk aktualitet kan forklare hvorfor det akkurat nå er nødvendig å snakke om og ta et oppgjør med en påstått utenrikspolitisk dobbeltmoral i SV. En skarpsindig analytiker som Rossavik forstår dette, men elsker å tukte partiet. Det er et idiosynkratisk trekk vi får leve med.

Bård Vegar Solhjell, derimot, tar bare feil i sin utlegning av «den tredje vei»: Den tredje vei kan ikke bety at SV skal applaudere, eller unngå å nevne det, når Norge gjør som NATO vil, og bidrar til å eskalere en væpna konflikt i våre nærområder ved å sende militære styrker til Baltikum. En slik handlemåte gjør faktisk NATO til en del av problemet og utvider området som rammes av konflikten i Ukraina – og det er dette SVs landstyreuttalelse fra 6. september tar for seg. Ingenting av dette er til hinder for at SV utvetydig slår fast at Russlands folkerettsbrudd er uakseptable, slik partiet gjorde 25. mai.

En tredje vei kan ikke tåle at tiltakene som iverksettes mot aggressorer er så forskjellige avhengig av hvilken blokk de tilhører – da ender den de facto opp med å støtte en av dem. En tredje vei kan ikke støtte én blokks eskalerende militarisme mot en annen. Det er i grunn besynderlig at man velger å se bort fra disse åpenbare kjensgjerningene. Er kritikken muligens opportunistisk?

Regjeringa går etter barnehagen

Ikke bare er Høyre og Frp arkitektene bak de bemerkelsesverdig upopulære barnehagereformene i Oslo kommune (de har bl.a. angrepet kvaliteten ved å forsøke å kutte bemanningsnormen, de konkurranseutsetter og selger barnehager på tvers av barnas beste for å spare noen fattige småpenger, les mer hos Guri Waalen Borch) — som regjeringspartier er de også ute etter å gjøre noe med maksprisen på barnehager. Jeg deltar i noe som heter GallupPanelet, som administreres av TNS Gallup. De gjennomfører for tida en undersøkelse som har et svært gjennomskuelig formål: Regjeringa samler informasjon og argumenter for å heve foreldrebetalinga i barnehagen. I invitasjonen heter det:

Målgruppen for denne undersøkelsen er foreldre med barn i barnehage. Undersøkelsen gjennomføres på oppdrag for Kunnskapsdepartementet.

Undersøkelsen handler utelukkende om foreldrebetaling i barnehagen. Noen av spørsmålene i undersøkelsen var så politisk lada at jeg måtte kommentere dem. Kommentarfeltene var dessverre for korte, og dermed må resten av svarene på bloggen. Jeg tar sjølkritikk for bruken av Caps Lock — men som du skjønner, er dette en sak som gjør meg engasjert.

Jeg har kommentarer til to av spørsmålene, der jeg er svært uenig i premissene og derfor har avgitt et ikke-svar («0 kr»).

«Ved hvilken månedspris synes du en barnehageplass er så dyr at du ikke vil benytte deg av tilbudet?»

Dette spørsmålet er fundamentalt i utakt med min hverdag, og jeg er også uvillig til å besvare det fordi jeg ikke ønsker å bidra til at regjeringen får grunnlag for å hevde at betydelige andeler av foreldre er villige til å betale mer for barnehageplasser. Det er skammelig!

Jeg har i praksis ingen alternativer til å ha barna i barnehage uavhengig av kostnaden. Satt på spissen ville jeg trolig være nødt til å betale en stor andel av nettolønna mi for barnehageplass til begge barna, før det ville «lønne seg» å la være å jobbe. Dagmamma er uaktuelt. Det forundrer meg at au pair i det hele tatt er oppgitt som et seriøst alternativ i undersøkelsen. På lengre sikt ville en slik situasjon være så til de grader uspiselig både politisk og økonomisk at jeg ville ta initativ til selvorganisert barnepass (foreldredrevet barnehage, samvirke o.l.)

«Ved hvilken månedspris mener du en barnehageplass er så billig at du tviler på kvaliteten i barnehagen?»

Mannen som vil måle hvor mange som er «villige» til å betale meir for barnehage, og hvor lav kvalitet de kan tåle, kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen (H).
Foto: Kjetil Ree. Lisens: CC-BY-SA
Bildet er et utsnitt av det som er lastet opp på Wikimedia Commons.

Også her er jeg sterkt uenig i premissene for spørsmålet. Den offentlige skolen er gratis, uten at det får meg til å tvile på kvaliteten. Det offentlige helsevesenet like så. Den tankegangen som ligger bak spørsmålet gjør meg rasende, og jeg er fullstendig uvillig til å bidra med informasjon basert på de premissene den legger opp til. Jeg er naturligvis fullstendig klar over at barnehageplasser koster mye mer enn det foreldrebetalinga i dag dekker. MEN DET ER BARE RETT OG RIMELIG AT SAMFUNNET BIDRAR TIL AT BARN FÅR EN TRYGG OG GOD HVERDAG. De som mener at det å oppfostre barn er et slags livsstilsvalg er virkelighetsfjerne skrivebordsøkonomer.

Om du blir like sint som meg, er det bilde av mannen du bør rette ditt sinne mot litt lenger opp. Han heter Torbjørn Røe Isaksen og er kunnskapsminister. Du kan fortelle ham hva du synes på twitter, der han heter @konservativ, eller på e-post: postmottak@kd.dep.no. Siden Røe Isaksen ikke har åpen Facebook-side er nok sida til Høyre det letteste stedet å nå ham på Facebook. Ikke minst vil jeg oppfordre andre til å gjøre som meg, sånn at Kunnskapsdepartementet ikke klarer å samle inn pålitelige data som den politiske ledelsen og informasjonsavdelinga kan manipulere sånn at det høres ut som om vi vil ha høyere barnehagepriser og lavere kvalitet. Det er viktig å beholde maksprisen. Jeg foreslår å bruke hashtaggen #beholdmakspris.

Du kan f.eks. skrive noe sånt som dette (136 tegn):

Makspris i barnehager er et viktig for å gi barna en trygg hverdag uavhengig av foreldrenes inntekt. @konservativ @Hoyre #beholdmakspris

Det er også hyggelig om du lenker til dette blogginnlegget!

Mer borgerlig kaos

Høyre og Frp flyr i strupen på hverandre. Høyres Afshan Rafiq utsteder en garanti for at Frps innvandringspolitikk ikke vil bli gjennomført dersom de borgerlige partiene skulle få flertall. Frps Per-Willy Amundsen stempler utspillet som useriøst. Det har tidligere blitt pekt på at de borgerlige partiene er usedvanlig flinke til å glemme sine garantier når de først har fått flertall. Det ser likevel ut til at velgerne deres på ingen måte kan vite hva de i så fall har i vente…

Høyre: Samme vise i 60 år (minst)

Etter å ha lest Høyres utspill om LOs støtte til partiene i den rødgrønne regjeringa, kom jeg til å tenke at denne visa har jeg hørt i hvert eneste valg. Et søk i mediearkivet A-tekst (krever abonnement), ser jeg at denne kritikken er noe de har holdt på med i 60 år. I VG 16. juli 1949 er det referert fra en debatt i Stortinget i forbindelse med en granskning: Etter at det var kommet fram at høyresidens partier og næringslivet i smug hadde finansiert det man i dag ville kalt en tenketank, Libertas, ville Stortinget komme til bunns i saken. Libertas ble på sett og vis brukt til å kamuflere hvem som støttet høyrepartiene. I debatten, som minner mye om dagens debatt om at de rike støtter høyrepartiene til egen fordel, ytrer likevel C. J. Hambro, betydelig mer raust enn dagens Erna:

Vi skammer oss over at det skal være lettere for Arbeiderpartiet enn for andre å reise de midlene som trengs til det
politiske arbeidet , og vi forstår den stolthet Arbeiderpartifolk føler over LO.

Jeg har ingen problemer med å uttale at det finnes aspekter ved samarbeidet mellom LO og arbeiderpartiet som er problematiske, noe jeg også har nevnt i tidligere innlegg. Det er forståelig at høyrepartiene fortviler over manglende støtte fra brede folkelige organisasjoner, det gjorde de også i 1949, men desto mer påfallende blir støtten de får fra pengeeliten.

Når det gjelder de konkrete sakene Høyre lister opp i saken på NRKs nettsider, blir jeg uansett lattermild. Det kan knapt nok kalles et problem at venstresidas partier, som legger vekt på å utvikle politikk som kommer vanlige arbeidsfolk til gode, faktisk gjennomfører denne politikken. De 9 punktene finnes alle i SVs arbeidsprogram for 2005-2009, noe som viser at dette er politikk SVs landsmøte har stått samlet om (nummerering som i NRK-saken):

1. «SV respekterer inngåtte avtaler i arbeidslivet, som AFP og tjenestepensjon og vil ikke støtte politiske vedtak som svekker disse avtalene.» s13

2. «SV ønsker at IA-avtalen videreføres ut over avtaleperioden.» s45

3. Et eget kapittel om sosial dumping (12.7)

4. «SV vil bedre dagpengeordningen for deltidsansatte, reversere innstramminger i feriepenger, stillingsandel, inntektsgrense og kuttet fra tre til to år i dagpengeperioden.» s43

5. «Ferietillegget bør gjeninnføres.» s43

6. «SV har sammen med fagbevegelsen vært en pådriver for en lovfestet rett til etter- og videreutdanning. (…) SV vil derfor arbeide for at det utvikles finansieringsordninger mellom staten, arbeidsgiverne og arbeidstakerne som sikrer dekning av livsopphold for voksne som tar etter- og videreutdanning.» s32

7. «SV vil foreslå at hele fagforeningskontingenten blir fradragsberettiget som utgift.» s43

8. «SV vil arbeide for tiltak og stimuleringsordninger som sikrer et stabilt lærlingetiltak over tid, og som sikkerhet mot konjunktursvingninger. Det er uakseptabelt at de som ønsker fag- og svennebrev, ikke skal få læreplass.» s30

9. «SV vil også foreslå forsøk med 6-timersdagen i offentlig sektor.» s44

Påstanden om at dette er tiltak LO har «kjøpt» av venstresidas partier er ikke mindre enn absurd. Dette er alt sammen tiltak som det minste i SV er stor stolthet over at vi har fått på plass. Det kan nesten være fristende å takke Høyre for at de hjelper oss med å vise vårt gjennomslag i valgkampen.