Stikkordarkiv: Frp

Byrådet satser på eldreomsorgen

Aina Stenersen skriver ei merkelig fortelling om Oslo byråds satsing på eldreomsorgen. Framstillinga er full av feil og misforståelser. Den bærer også preg av at Stenersen hopper bukk over at Frp i 18 av de siste 20 åra har vært med på å legge premissene for Oslos eldreomsorg. Inga Marte Thorkildsen har selv skrevet om hvor vanskelig hun synes beslutninga om å legge ned St. Halvardhjemmet var. Hennes innlegg kan du lese her.

Når Stenersen først skriver et slik angrep er det viktig å få formidlet følgende:

Byrådet har lovet å bruke eiendomsskatten til bl.a. å etablere 500 nye årsverk i tjenester som gjør det mulig for eldre som ønsker det å bo trygt hjemme lenger. Fra og med 2018 vil Oslo kommune hvert år bruke 230 millioner mer på hjemmebasert eldreomsorg enn det forrige Høyre-ledede byrådet gjorde. Dette handler bl.a. om å gi god nok hjelp tidligere, slik at folk kan bevare friheten sin og slippe å flytte på sykehjem før de trenger det.

Det er et helt grunnleggende mål for byrådet å sikre at flest mulig eldre kan leve frie og selvstendige liv, der de får mulighet til å bruke sine egne ressurser. Derfor legger vi om måten tjenestene blir tilbudt på. Vi går fra Frp og Høyres kontraktsstyring til å spørre folk hva som er viktig for dem, gi faglig tillit tilbake til medarbeiderne våre, og sikre kontinuitet og relasjoner. NRKs Ekko sendte 18. januar i år en reportasje som gir et innblikk i hva dette betyr i praksis – Tillitsreform, kaller vi det. Samtidig skal vi i løpet av de neste årene bygge nesten hundre nye lokale demensboliger og 250 nye plasser i Omsorg+-boliger. Her kan man bo i eget hjem samtidig som man er en del av et fellesskap. Her har man hjelp tilgjengelig døgnet rundt, samtidig som velferdsteknologien gjør at du beholder friheten og ikke føler at du bor på institusjon. Dette er del av fremtidens nye sykehjem, med vekt på hjem. Med andre ord, vi bygger en moderne og oppgradert eldreomsorg.

Og hvordan står det egentlig til med Frps egen troverdighet? De har jo altså styrt Oslos eldreomsorg i 18 av de siste 20 årene. Fasit er at med unntak av Høyre er det ingen partier i Oslo som har lagt ned flere sykehjemsplasser enn Frp. Totalt ble det lagt ned om lag 400 sykehjemsplasser mens Frp hadde eldrebyråden i Oslo (2006-2011 – byråd for velferd og sosiale tjenester). Selv etter at daværende eldrebyråd Sylvi Listhaug (Frp) i mai 2007 sa at terskelen for å få sykehjemsplass var for høy, la hun ned om lag 200 sykehjemsplasser i perioden 2008-2011.

Frp har også to ganger gitt tilslutning til budsjettdokumenter i bystyret som har kategorisert St. Halvardhjemmet som «uegnet» på grunn av de byggtekniske forholdene (2013, 2015). De har lenge vært kjent med at hjemmet skulle avvikles, og ikke brukt sine plasser i bystyret for å gripe inn i prosessen. Det framstår derfor påfallende når Stenersen først etter at NRK sender en dokumentar gjør seg høy og mørk.

Det er også direkte feil når Stenersen hevder at byrådet begrunner nedleggelsen med at «færre vil i fremtiden trenge sykehjemsplasser». Tvert i mot gjør byrådet i disse dager en enorm innsats for å sikre at Oslo skal stå rustet med nye sykehjemsplasser når eldrebefolkningen de neste årene begynner å vokse. Stenersen tar også feil når hun antyder at fullt brukbare rom blir tatt ut av bruk: Nettopp det at det ikke var enkeltrom med eget bad og toalett var utslagsgivende for St. Halvardshjemmet, og krav om moderne standard ligger til grunn når enkelte sykehjem nå blir nedlagt.

Det er blitt 1300 færre eldre over 80 i Oslo siden 2013. Fram mot 2025 vil det bli 5000 flere. Det betyr at vi har et tidsvindu akkurat nå, der vi kan ta grep og gjøre noe med at 18 års borgerlig styre etterlot Oslo med ikke mindre enn 17 sykehjem klassifisert som «uegnet» for moderne drift og en kraftig underfinansiert hjemmetjeneste. Tidsvinduet er blitt unødig knapt av at Frps egen regjering i løpet av få år vil gjøre det umulig å få statlige tilskudd til rehabilitering av sykehjemsbygg. Fra nå av vil bare nye plasser få tilskudd.

Når det gjelder Frps egne løfter som regjeringsparti, kan de vise til et forsøk med statlig finansiering av eldreomsorgen som var så dårlig at selv Frp-styrte kommuner ikke ønsket å delta, og lovnader om en bemanningsnorm som har kokt bort i kålen. Hadde løftene deres blitt fulgt opp med penger, ville Oslo kommune gladelig ha gjort sin del av jobben. Så det var dette med bjelke og flis da, Stenersen.

«Snikislamisering»

I to kommentarar («For dei grå blant oss» og «Den bitre pilla») har debattredaktør i Bergens Tidende, Hilde Sandvik, tatt avstand frå påstandar om at det finst noko samband mellom Framstegspartiet og Anders Behring Breivik som er verdt å diskutera. Ho har òg hevda at det å meina at det ikkje er tatt noko oppgjer med eit slikt samband, om det finst, handlar om «[r]einsingskrav, framstilt som politikk», som igjen «røper ein totalitær tankemåte som ekskluderer meir enn den inkluderer».

Sandvik meiner at mangelen på reinsing smittar over på alle som har valt borgarleg, sidan desse partia trass manglande oppgjer er viljuge til å regjera i lag med Frp. Slik har ein, hjå Sandvik underforstått og hjå den internasjonale sekretæren til Frp i Debatten på NRK 19.9., skapt ei forteljing der Frp må tapa valet om «reinsinga» skulle vera fullendt. Slik er det likevel ikkje. Om Frp hadde tatt det naudsynte oppgjeret, trong det jo ikkje vera slik.

Når dei let det vera, er det verre. Men sjølv då er det ikkje snakk om noko totalitært so lenge ein trass usemja om Frp er ideologisk husreint, tolererer både valresultat og talspersonar i alle leirar. Sidan eg enno ikkje har registrert nokon som har tatt til orde for straffeprosess eller annan bruk av ikkje-verbal makt, kan eg ikkje sjå noko anna enn at toleransen er intakt. Men Sandvik bèr altso ved til bålet der dei som hevdar at usemje er knebling feirar heksemesse.

Det er òg noko som er problematisk i forståinga til Sandvik når det gjeld korleis samfunnet etablerer tabu. Eit enkelt spørsmål syner dette: Er det noko totalitært i å krevja at ansvarlege politikarar tek avstand frå nazisme? Ein kan kanskje, reint filosofisk, hevda at det i ytterste instans er det, om ein legg til grunn ei analyse der ein isolerer positive einskildprosjekt som fann stad under den nazistiske paraplyen. Det vanlege er likevel å sjå brotsverka til nazismen som so altoverskuggande at slike analyser ikkje er stovereine. Det tykkjer eg er greitt.

Nazismens herjingar er likevel mellom dei verste brotsverka som nokon gong har ramma menneskeslekta. Den historiske vekta av desse ugjerningane gjev kanskje tyngd til ei sterkare utelukking av den ideologien som låg bak, enn den ideologien som låg bak Behring Breiviks slaktarferd? Sjølv meiner eg at Frps lefling med counterjihad-ideologien stiller partiet på eit skråplan: Sentrale tillitsvalde leflar med fiendebilete som kan tene til dehumanisering av folkegrupper. For eit ansvarleg politisk parti meiner eg det lyt vera tabu. Med det meiner eg ikkje at det gjev grunnlag for straffeprosess, tvungen oppløysing, eller noko slikt. Bevares, me har då ytringsfridom. Det eg meiner er at ein ikkje både kan gjera krav på å vera ansvarleg og halda seg med counterjihadistisk tankegods.

Slik eg ser det, er det her vi finn den verkelege usemja: I vurderinga av kva rolle counterjihad-ideologien spela for massedrapa, i vurderinga av kva rolle han spelar for Framstegspartiet, og i vurderinga av kor kritikkverdig omgang med denne ideologien er. Sidan bilete fortel meir enn tusen ord, og dette spørsmålet verkar vera særs vanskeleg, skal eg nytta eit bilete (fig 1).

Eit svært lettvint diagram som syner kva forbindingsliner som er legitime å trekkja mellom visse framståande Frperar og Anders Behring Breivik.
Fig. 1: Eit svært lettvint diagram som syner kva forbindingsliner som er legitime å trekkja mellom visse framståande Frperar og Anders Behring Breivik, og kvar problemet ligg. Det er sjølvsagt svært mange andre faktorar som er utelatne.

Som figuren syner, meiner eg ikkje at det finst noko direkte samband mellom Framstegspartiet og Behring Breivik. I staden meiner eg at dei deler ei felles ideologisk kjelde, som kjemi til syne i nokre få, men temmeleg systematiske tilfelle. Eg ser Breiviks handlemåte som direkte inspirert av terroråtak utførde av valdelege islamistar. Eg ser rettferdiggjeringa av denne handlemåten i det counterjihadistiske tankegodset. Framstegspartiet er botnsolid i si tru og satsing på parlamentarisk arbeid og demokratiet, og avviser Breiviks handlemåte like sterkt som noko anna parti. Når det gjeld counterjihad er dei i det store og heile òg innanfor, men det er desse siste fem prosentane som er problemet.

Tydelegare enn nokon annan er Christian Tybring-Gjedde, som i dette føredraget hjå Document.no nyttar svært mange forteljingar frå counterjihad-universet. Men òg det illgjetne «snikislamisering» og Per-Willy Amundsens «krosstog» kjem inn her: Det fyrste er ei norsk omsetjing av det engelske omgrepet «creeping islamization» eller «creeping sharia», som er ei førestelling ein mellom anna ser spela ei vesentleg rolle i Eurabia-konspirasjonen, det andre er – vel, treng det eigentleg ei forklaring? Eg undrar meg over korleis kommentatorar som hevdar å ha lese Øyvind Strømmen kan unngå å sjå dette.

Tanken om at den nasjonale kulturen er truga, at det etnisk reine opphavet kan verta utrydda og at muslimane sakte, men sikkert vil ta over samfunnet er ei viktig forbindingsline mellom utsegner frå sentrale Framstegspartifolk og nokre av dei høgrepopulistiske partia dei ikkje vil verta sette i bås med. Det er òg, ad omvegar, ei forbindingsline til Breivik, og når ein ser kor stor plass ho tek i manifestet hans, og kor tydeleg dei same forteljingane kan finnast att i dei kontroversielle utsegna frå Frp-arar, tykkjer eg det er intellektuelt unnvikande å tabuisera denne forbindingslina, og hevda at det er tale om «lausrevne einskildutsegner». Dette er heller ikkje eit sært venstresidesyn: Eg vil tilrå denne analysa skreve av Liz Fekete (.pdf) ved det britiske Institute of Race Relations, og for eit breiare og meir sikkerhetsorientert bilete, denne analysa av Arun Kundnani (.pdf) ved det nederlandske International Centre for Counter-Terrorism.

Sjølv med Frp i regjering er det framleis lett å ta eit oppgjer med dette, og å krevja eit oppgjer treng ikkje tyda at ein meiner at venstresida måtte vinne valet. Siv Jensen kan eller kunne ganske enkelt seia at ho og Frp tek avstand frå counterjihadrørsla og det sentrale tankegodset ein finn der, og for framtida unngå å omtala muslimar som ei femtekolonne og snikande fare i ein kamp der norsk kultur står på spel. Når Frp insisterer på å ikkje ta noko slikt oppgjer og Erna Solberg ikkje berre handsamar dette som ein bagatell, men òg stiller det internasjonale nettverket til Høgre til disposisjon for ein reinvaskingskampanje, då smittar jo faktisk det uansvarlege.

Det skremmande er jo at Frp ikkje ein gong treng å endra politikken sin for å ta dette oppgjeret, dei har allereie etisk legitime grunngjevingar for innvandringspolitikken sin i økonomiske og kriminalitetsførebyggjande argument. Eg ville sjølvsagt ikkje bli samd i politikken deira om dei tok eit slikt oppgjer. Eg ville derimot vera langt meir viljug til å nyansera biletet mitt av korvidt dei høyrde heime i den europeiske familien av høgrepopulistiske parti, slik dei i dag heilt openbert gjer.

Det er altso to tabu som står mot ein annan, i alle fall hjå meg og Sandvik: Anten er ein uansvarleg (eg tolkar ordet «totalitær» som ein glipp frå Sandvik) om ein krev eit oppgjer frå Frp, fordi ein svertar heile borgarlegheita, eller so er ein uansvarleg om ein spelar på forteljingar som demoniserer folkegrupper. So lett og so vanskeleg.

Det finst mellomposisjonar: Nils August Andresen har gjort reie for skiftet frå karakteristikken «snikrasisme» i 2009 til «En medløpers bekjennelser» i dag. Andresen ser, slik eg les han, ikkje det eksplisitte oppgjeret som noko naudsynt, so lenge det er framskritt (og Høgre får makt). Eg tek nok ikkje like lett på at det som kan verta visestatsministeren i Noreg tykkjer det er greitt å insinuera at ein liten minoritet i Noreg er eit trugsmål mot oss alle. Eg kan ikkje så at det han skreiv i 2009 står seg dårlegare i dag:

«Siv Jensen er sentral i å gjøre norsk islamdebatt til identitetspolitikk, basert på oss/dem-tenkning og et selektivt faktagrunnlag. Hun vet at hun får respons blant velgerne, og er med på å kultivere holdninger som er mer ekstreme enn Fremskrittspartiets offisielle uttalelser.»

Det finst rett nok òg nokre temmeleg kritikkverdige utsegner frå Ap-politikarar. Sjølv om eg gjerne skulle høyrt mellom anna Martin Kolberg ta eit og anna tilbake, ser eg desse likevel meir som eit uttrykk for at innvandringspolitikken er ein defensiv front for Ap enn noko anna. Det er liten tvil om kven dei har apa etter, for å seia det slik.

Me må nok leva med at ikkje alle får auge på counterjihadismen like lett, og med ulike analyser av kor farleg han er. Kanskje skal me ikkje utelukka at utanlandske media er meir opplyste på dette feltet enn me er her på berget. Eg tykkjer likevel ikkje det er for mykje forlangt at den norske regjeringa er årvåken og tek tydeleg avstand. Me får vona at Erna Solberg i det minste nyttar høvet når alle er piska fint på plass i falden.

Myten om den sosialistiske konspirasjonen

Jeg kan nesten ikke tro mine egne øyne når jeg ser de vanvittige påstandene Frps Per Sandberg er sitert på i dagens Klassekampen (1). Han blir intervjuet om «sammenhengene» mellom ledende tillitsvalgte i Arbeiderpartiet, Fagbevegelsen og pressen. Et par av sitatene er særlig kostelige:

KK: Hvor «sosialistisk» er egentlig systemet du nå angriper?

Sandberg: Det er også et jækla godt spørsmål. De profilerer seg som en bevegelse som kjemper for de svake mot de rike, men det de egentlig gjør er å ivareta middelklassens interesser. De tør ikke å ta et oppgjør med middelklassen i frykt for å miste oppslutning. Det er uansett svært lite solidaritet å se, for den rødgrønne regjeringen makter ikke å løfte fram svake grupper.

I det ene øyeblikket hyler Frp om hvor grusomme de rødgrønne sosialistene er, enten de kommer fra Senterpartiet eller SV. De advarer om hvordan de vil ta fra folk alt de eier og skattlegge til det ikke er noe igjen. Men hovedårsaken til at det er blitt flere fattige de siste fire åra er at inntektene til dem som allerede har det bra har økt langt mer enn inntektene i lavere inntektsgrupper (2). Utviklinga er verst i Frp- og Høyrestyrte Oslo, og all forskning tyder på at økt innslag av private velferdsløsninger, lavere skatter, mer lokale lønnsforhandlinger og et mindre regulert arbeidsmarked vil gjøre situasjonen verre for lavinntektsgrupper. Likevel er det en slik politikk Frp vil føre.

KK: Du mener de (sosialistene, min anm.) vil trykke ned folk?

Sandberg: Det er en dyp lengsel i dette sjiktet etter å styre og bestemme over folk. De er autoritære, men gjemmer seg bak en retorikk som hevder det motsatte. Mange av dem har jo støttet regimer som knapt enser menneskerettigheter og demokrati.

Nå må Sandberg huske at Frp mottok millionbeløp i støtte fra apartheid-regimet i Sør-Afrika (3) og at han selv er dømt for å ha slått ned en asylsøker (4). Under den kalde krigen støttet de fleste norske partier (kanskje alle, men det skal jeg ikke si sikkert) minst ett regime som var moralsk tilbakestående – noen gjør det fremdeles. Jeg har nylig skrevet om Høyres antidemokratiske tendenser (5)

KK: Og det er (…) bare Frp som kan stå i mot dette?

Sandberg: Ja, så definitivt. Egentlig er det utrolig at vi og Høyre har så stor oppslutning innad i dette systemet. Men vi er de eneste som virkelig tør å utfordre dem. Og så forsvarer de seg gjennom å vri og vrenge på alt vi sier, mens kompisene deres i mediene heller gransker opposisjonen enn makta. TV2 var tidligere viktig for å få andre synspunkter ut til folket, men nå er også de sugd opp av systemet og blitt et talerør for det bestående.

Ja, nemlig. Vi snakker om de samme mediene som drev heksejakt på Åslaug Haga, Gerd-Liv Valla og Manuela Ramin Osmundsen, ikke sant? Bevares, alle tre hadde gjort feil, men det er vanskelig å se at media er spesielt snille med representanter for de rødgrønne partiene og fagbevegelsen. Det er ingen tvil om at Frp mistet et talerør da Oddvar Stenstrøm forsvant fra Tabloid, men de av oss som husker hvordan Kristin Halvorsen ble kjørt av Pål T. Jørgensen under valgkampen forstår det åpenbart urimelige i at TV2 skulle være en del av en «sosialistisk» konspirasjon. Det er vanskelig å ta Per Sandberg på alvor når han kommer med slikt vås.

Mer borgerlig kaos

Høyre og Frp flyr i strupen på hverandre. Høyres Afshan Rafiq utsteder en garanti for at Frps innvandringspolitikk ikke vil bli gjennomført dersom de borgerlige partiene skulle få flertall. Frps Per-Willy Amundsen stempler utspillet som useriøst. Det har tidligere blitt pekt på at de borgerlige partiene er usedvanlig flinke til å glemme sine garantier når de først har fått flertall. Det ser likevel ut til at velgerne deres på ingen måte kan vite hva de i så fall har i vente…

Frp holder Norge igjen i fortida

Frp og Arbeiderpartiet krangler om hvem som vil ha høyest tempo i norsk oljeutvinning. Å være på parti med oljenæringa i denne saken handler om å ønske høyest mulig tempo i oljeutvinninga. Det er ikke ansvarlig, enten det er Frp eller Ap som er forkjemperen.

Det er ikke noen hemmelighet at ledelsen i Arbeiderpartiet ønsker oljeutvinning i Lofoten og Vesterålen. Landsmøtevedtaket om å vente til 2010 var et kompromiss for å unngå en stor splittelse i et valgkampår, og en beleilig måte å unngå et negativt miljøfokus i valgkampen. Både Frp og Arbeiderpartiet bruker økonomisk argumentasjon for å forsvare ny norsk oljevirksomhet, men en av landets fremste eksperter på klimaproblemene, lederen av lavutslippsutvalget Jørgen Randers, sier at man ikke kan tenke slik. Randers er BI-professor og har siden 70-tallet vært en internasjonal størrelse på området miljøvennlig næringsliv. Å avfeie ham som «Natur og Ungdom» er ikke bare frekt, det er absurd. Å avfeie Natur og Ungdom er i seg selv ganske hårreisende, de er kanskje landets mest kompetansesterke ungdomsorganisasjon.

Konsekvensene av at den globale oppvarminga kommer ut av kontroll vil være så store at det uansvarlige standpunktet helt åpenbart er å fortsette oljeutvinninga som før. For det første er det viktigste vi kan gjøre som et lite rikt land å vise vilje til å ta problemene på alvor og å ofre kortsiktig rikdom. For det andre kan ikke penger og arbeidskraft være to steder på samme tid: Vi kan ikke både ha storstilte utbygginger av nye oljeprosjekter og satse massivt på utviklinga av de bærekraftige energikildene. Forskningsmidler, forskere, ingeniører og håndverkere er begrensa ressurser. Havvindmøller og bølgekraft konkurrerer direkte med oljeindustrien om disse. I så måte er oljeindustriens posisjonering på landets universiteter skremmende: En kontrakt verdt nær 100 millioner med NTNU, og nylig 20 millioner til UiO. Som prodekan for forskning ved MatNat uttaler:

(…) det er den gode, organiserte kontakten med StatoilHydro som er hovedessensen i avtalen.

For det tredje kan vi ikke leke forvaltning når det er snakk om en av Norges viktigste fornybare ressurser: Den siste store torskestammen i verden. Den har gitt lokal bosetting og eksportinntekter i mer enn 1000 år. Nå vil man gamble med den i håp om 20 års velstand.

Gjennom varig vern av Lofoten og Vesterålen vil Norge både sende et viktig signal til resten av verden om at vi tar vår del av ansvaret. Ingen appeasement av det klimafiendtlige næringslivet! Derimot skal vi satse på den næringsvirksomheten som vil gi oss framtidas energi og mat. Lavutslippsutvalgets leder har vurdert partienes klimapolitikk, og SV er det partiet som kommer best ut. Vi vil satse på miljøet først.

PS: Ikke overraskende kommer Frp på en jumboplass i Lavutslippsutvlagets vurdering. Partiet som hevder de vil fornye Norge har de dårligste svarene på vår tids største utfordring. Når sant skal sies er de ikke helt sikre på om de ser den. Om noe er uforsvarlig så er det dét. Frp holder Norge igjen i fortida og vil få kommende generasjoner til å skjemmes over oss.