Stikkordarkiv: freshman

Utdanningssjåvinisme på norsk

I et innlegg jeg skreiv for lenge siden, gjorde jeg rede for NOKUTs praksis når det gjelder godkjenning av utenlandsk utdanning i Norge, og deler av det regelverket som gjelder for såkalt «generell godkjenning». Det innlegget begynner altså å bli litt gammelt, så jeg må ta forbehold om at praksis kan være endra siden jeg var medlem i NOKUTs klagenemnd. I den grad lover og forskrifter som regulerer dette ikke er endra, er det likevel grunn til å tru at ting stort sett er likt.

Årsaken til at dette er et aktuelt spørsmål er at det ligger an til at norske studenter kan få dekka det første studieåret ved institusjoner i USA og BRIKS-landa av Lånekassen. Jeg må jo ærlig innrømme at jeg i utgangspunktet synes det er meir fornuftig bruk av Lånekassemidler enn å sponse studenter på Tone-Lises negleakademi, men det er nå en gang forankra i et regelverk som er basert på visse prinsipper, og så kan vi håpe at det er mulig å endre de prinsippene etterhvert.

«The Freshman». Lisens: Opphavsrett utløpt. Via Wikimedia Commons.
«The Freshman». Lisens: Opphavsrett utløpt. Via Wikimedia Commons.

Derimot vil det å gi Lånekasse-støtte og generell godkjenning til freshman-året undergrave et etablert prinsipp i det norske utdanningsbyråkratiet. Som jeg peika på i det gamle innlegget, er det sånn at det i mange tilfeller ikke er mulig å få generell godkjenning for den graden man trudde at man hadde fra et annet land. Fratrekket etter GSU-lista (pdf) gjør for eksempel at den russiske ph.d.-ekvivalenten аспирантура, som er kjent for å holde et høyt nivå og tar 8 år (tilsv. bachelor + master + ph.d. i Norge) blir godkjent som en mastergrad pluss to år på ph.d.-nivå av NOKUT (du er altså ikke «ferdig» med ph.d.’en din), fordi den høyere utdanninga får et fratrekk på ett år. Det samme gjelder USA, og utslagene kan være drøyere for mange andre land – har du f.eks. tatt en bachelor i Burma er det ingenting igjen etter at GSU-lista har sagt sitt.

Denne ordninga er eldre enn NOKUT og har kommet i stand fordi man trenger ei faglig forankra vurdering av hva slags nivå utenlandsk utdanning ligger på, og har valgt å ta utgangspunkt i det aktuelle landets heilhetlige utdanningssystem. Ja, sjølsagt er Harvard bedre enn UiO, og har du freshmanpapirer derifra er du sannsynligvis vel så kvalifisert som en med et årsstudium fra Høgskolen i Hedmark (ikke for å være frekk, altså). Men er du 19 og har studert et år på community college i Wisconsin, meiner vi at du i snitt fortjener å bli vurdert på linje med en norsk russ. Jeg meiner dette er heilt kurant, og feller ingen tårer over at man etter dagens regler er nødt til å gjøre unna noen studier på universitetsnivå før man søker seg til 2. eller 3. år i USA og BRIKS.

Skal man gjøre unntak fra dette systemet, kan man se for seg at det blir gjort på fleire måter:

1) Det får virkning bare for Lånekassa. Endringa vil da kun påvirke de som har rettigheter der, først og fremst norske statsborgere. Konkurransefortrinnet de får når de søker seg til ulike institusjoner i USA og BRIKS-landa er neppe en trussel mot global utjamning og som nevnt er det sikkert like greit at de tar med seg norske utdanningspenger dit som til en del norske fagskoler. Det som ikke er så greit er det som skjer med utdanning i alle de andre landa som står med «+1 år med universitetsutdanning i GSU-lista» (det er mange). Det vil også gi opphav til noen paradokser målt opp mot finansieringa av norsk VGS-utdanning, der 5-årsregelen sier at man har krav på studieplass og støtte i 5 år etter at man går ut fra ungdomsskolen men så er det slutt. Og så skal de mest ressurssterke studentene få rett på et sjette år på VGS-nivå, bare fordi de skal dra til USA? Man kunne sjølsagt ha stilt som vilkår at VGS var fullført på 4 år eller mindre, men da ville plutselig det sosiale argumentet begynne å klinge litt hult igjen.

Om dette blir løsninga vil nok likevel mange studenter som nå har fått økonomisk støtte til freshman-året bli rysta for at de etter norske regler ikke får uttelling for det første året når de skal søke NOKUT om å godkjenne utdanninga: «Jammen, jeg har jo fått støtte av dere til dette, og så godkjenner dere det ikke?» Da kan vi få denne situasjonen:

2) Det får virkning for Lånekassa og NOKUT, men bare for norske studenter. Dette er det verste av alle tenkelige scenarier, der sjåvinismen bør være åpenbar for alle og enhver. Det vil innebære at studenter som har studert ved samme institusjon vil få ulik generell godkjenning av utdanninga si avhengig av hvilken nasjonalitet de har. En sånn praksis vil neppe stå seg mot norsk diskrimineringslovgivning, om noen skulle finne på å lage sak.

Britiske ex-pat'er i verden, absolutte tall. Lisens: CC-BY-SA-3.0 av bruker på engelske Wikipedia TastyCakes. Fargenøkkel og ytterligere dokumentasjon på Wikimedia Commons.
Britiske ex-pat’er i verden, absolutte tall. Lisens: CC-BY-SA-3.0 av bruker på engelske Wikipedia TastyCakes. Fargenøkkel og ytterligere dokumentasjon på Wikimedia Commons.

Da kan vi få et annet resultat som er nesten like ille, nemlig

3) Det får virkning for både Lånekassa og NOKUT, for alle som har tatt utdanning ved en institusjon i de landa som omfattes (USA, BRIKS). Det vil innebære at alle som har en heil grad på høyere nivå vil få full uttelling, noe som vil være svært urettferdig og til dels også ha en svært regressiv fordelingsprofil målt mot andre land som har trekk etter GSU-lista. For å si det sånn: Plutselig sniker amerikanerne i køen målt mot afghanerne. Var det det dere ville, eller tenkte dere bare på dere sjøl? Men ikke bare det, det vil også gjøre at de som i tillegg til å ta heile bacheloren sin i USA/BRIKS også tok videregående der vil få opptil fleire år trukket fra den totale skolegangstida (bl.a. i Russland er det en del steder opptaksprøver for å komme inn på universiteter, og de kan man ta fra 16 års alder). Den sosiale profilen på denne ex-pat-demografien som plutselig fikk et solid utdanningsbyks i strid med ei faglig forankra liste er nok alt annet en ressurssvak.

I det heile tatt synes jeg det er ganske tynt å skyve ressurssvake utvekslingssøkere foran seg i denne saka. Den løsninga det ser ut til at vi uansett ikke kommer til å få, men som ville være mye mer prinsipielt spiselig ville være om vi

4) erstatta GSU-lista med et meir finmaska system basert på faglige kriterier. Sannsynligvis ville dette innebære at man satte ned et utvalg som fikk i oppgave å plukke ut noen få, spesielt gode institusjoner som i dag får «+1»-status etter det landet de ligger i, og jevnstilte akkurat disse med norske UH-institusjoner. Det ville neppe fjerne aspektet med sosial utjamning, men det synes jeg i utgangspunktet er malplassert i denne diskusjonen. På den andre sida ville det forankre en ny praksis i ei faglig og ikke-diskriminerende ramme.

Hvis man skal hjelpe dem som virkelig sliter med å få godkjent utdanninga si i Norge er det nok dessverre flyktningeordninga som er rett adressat for ei kraftfull satsing. Men det er vel altså for mye å håpe på, så lenge asylsøkere er den norske partifloraens favoritt-prügelknaber.

(D)Evaluert?

Råd, vink og trøst til dem som har fått utenlandsk utdanning vurdert av NOKUT

Jeg har unnagjort en periode – 4 år – som vararepresentant i NOKUTs klagenemnd. Ikke den institusjonen som når førstesida på tabloidavisene oftest, men veldig viktig for mange som vil ha offisiell bekreftelse på den utenlandske utdanninga si, og for noen få som driver utdanningsinstitusjoner. Klagenemnda skal sikre en uavhengig kontroll av og ankemulighet for forvaltningsvedtakene NOKUT fatter.

Når det gjelder nemndas behandling av saker som angår utdanningsinstitusjoner skal jeg ikke skrive så mye. Hovedproblemet for de institusjonene som har hatt klagesaker mens jeg har sittet i nemnda har vært at de ikke i tilstrekkelig grad har fulgt opp de merknadene som de sakkyndige komiteene har hatt til tidligere søknader. Sjøl om jeg kan forstå at forskriftene for akkreditering er tung materie, burde det være mulig å bruke blant anna den omfattende dokumentasjonen som finnes på NOKUTs sider i større grad enn det noen søkere gjør. Ved å søke i NOKUTs arkiv og lese andre institusjoners søknader og behandlinga av de, burde det være mulig å lære hvilke realiteter som må være på plass og hvordan man skriver en søknad som gjør at institusjonen blir godkjent.

Hoveddelen av sakene klagenemnda dreier seg likevel om godkjenning av utenlandsk utdanning. Her er det ganske mye som søkerne og deres medhjelpere (og egentlig også norske arbeidsgivere) burde ha vært klar over. NOKUTs informasjonssider er faktisk temmelig gode. Men enkeltpersoner har ikke de samme ressursene som et lærested bør ha, og de har nok også større tro på at enkeltheter i sakene deres blir tatt hensyn til. Det er dessverre ikke mulig. På godt og vondt skjer NOKUTs vedtak på grunnlag av faste regler. Det behandles årlig tusenvis av søknader om generell godkjenning av utdanning, og med de ressursene som er tilgjengelige er det umulig å behandle dem individuelt i minste detalj. Det går også an å spørre seg om ressursinnsatsen ei slik behandling ville kreve kunne la seg forsvare, reint samfunnsøkonomisk.

I mi tid i klagenemnda kan jeg telle de klagene som er imøtekommet på ei hånd – jeg har vært med på behandlinga av om lag 200 saker. Hovedårsaken til at så mange klager blir avslått er nok dels at mange ikke oppsøker den informasjonen som er tilgjengelig, dels at informasjonen ikke er tilgjengelig nok. Jeg håper dette innlegget er klart nok til at en del som har spørsmål om NOKUTs praksis får svar på det de lurer på, og kanskje lar være å fremme klager av en type som aldri vil få medhold. Tross alt er det best for alle parter. Jeg skal likevel også trekke fram noen forhold som jeg tror kan øke sannsynligheten for at en klage får medhold. Uansett skal jeg passe meg for å være for skråsikker. Dersom du etter å ha lest innlegget fremdeles mener at du har en god sak, skal du selvsagt klage.

For å forstå hvordan NOKUT behandler søknader om godkjenning av utenlandsk utdanning, kan det være greit å se på følgende sjekkliste:

1.       Er utdanninga dokumentert (er alle vitnemål, karakterutskrifter osv. med i søknaden)?

2.       Er utdanninga godkjent som høyere utdanning i landet der den er tatt (det vil si: Har NOKUTs søsterorganisasjon i det aktuelle landet, eller eventuelt andre ansvarlige utdanningsmyndigheter anerkjent denne spesifikke utdanninga som høyere utdanning)?

3.       Kan utdanninga verifiseres (det vil si: er det mulig å sende e-post eller faks til institusjonen der utdanninga er tatt og få et troverdig svar på om personen har tatt den utdanninga vitnemålet viser)?

4.       Ble utdanninga tatt på full tid, og hvor lenge varte den?

5.       Skal det trekkes etter GSU-lista?

6.       Fyller utdanninga krav som stilles til norske grader?

7.       Er utdanninga avbrutt?

8.       Dersom det er snakk om flere utdanninger, eller utdanningsløp – hva bygger på hva, og inngår noe av tidligere utdanning i seinere grader eller kurs?

Jeg må understreke at denne sjekklista er overhodet ikke en del av NOKUTs formelle retningslinjer, de finnes i Forskrift om kvalitetssikring i høyere utdanning og NOKUTs kriterier. Den utgjør bare et forsøk fra min side på å gi ei enkel framstilling av saksbehandlinga. De aller fleste klagesakene dreier seg om et eller flere av følgende forhold:

A.      Utdanninga eller deler av den blir ikke godkjent fordi den ikke er godkjent som høyere utdanning i landet der den er tatt.

B.      Søker har ikke fått godkjent utdanninga fordi NOKUT mener utdanningsdokumentene ikke kan verifiseres.

C.      Ett eller flere år av utenlandsk høyere utdanning er ikke blitt godkjent, fordi opptakskravet til norske universiteter er ett eller flere års universitetsstudier i tillegg til videregående skole fra det landet det er snakk om. Dette kan vi kalle GSU-saker, etter navnet på lista som fastsetter opptakskravene til norske universiteter for utledninger (GSU-lista).

D.      Søker har ikke fått godkjent utdanningas nivå slik som han eller hun forventet, på grunn av trekk etter GSU-lista eller fordi utdanninga ikke tilfredsstiller de kravene norsk lov stiller til en grad av en viss type (mastergrad, ph.d.).

E.       Søker har ikke fått godkjent utdanning av så stort omfang som han eller hun har forventet, fordi beregning av studiepoeng er ulik mellom Norge/ECTS-systemet og ved utdanningsinstitusjonen der utdanninga er tatt.

F.       Søker har ikke fått godkjent utdanning av så stort omfang som han eller hun forventet fordi noe av utdanninga er innpassa i annen utdanning.

Klager av type A får som regel svært enkel behandling i klagenemnda. Spørsmålet om hvorvidt ei utdanning regnes som høyere utdanning eller ikke regnes som et reint faktaspørsmål. Dersom den nasjonale akkrediteringsmyndigheten (NOKUTs søsterorganisasjon/utdanningsdepartementet) ikke regner ei utdanning som høyere utdanning, vil klager så å si aldri få medhold. Fra mi tid i klagenemnda kan jeg huske én sak der en klage fikk delvis medhold. Det var snakk om en såkalt ”joint degree” (en samarbeidsgrad) på bachelornivå, gitt ved tre ulike læresteder i tre ulike europeiske land, kort tid etter at Bologna-prosessen var satt i gang. Av disse tre landene var det bare ett der lovverket på det aktuelle tidspunktet åpna for å gi bachelorgrader. Siden det avsluttende vitnemålet var utstedt ved en institusjon der bachelorgrader ikke var en del av systemet for høyere utdanning da utdanninga blei tatt, hadde NOKUT i utgangspunktet innstilt på at ingen del av utdanninga skulle godkjennes. Klagenemnda vedtok at den delen av utdanninga som var gitt i det landet der bachelorgrader var en del av systemet for høyere utdanning skulle godkjennes, og klager fikk delvis medhold.

Jeg har sett mange klager fremma av folk med helsefagsutdanning fra Øst-Europa. I det gamle øst-europeiske systemet blei for eksempel sjukepleierutdanning ikke regna som høyere utdanning, men som en form for videregående skole. Slik var det faktisk i Norge også, fram til på 70-tallet en gang. Når disse utdanningene er blitt oppgradert, har som regel hvert enkelt land lagd overgangsregler, slik at folk som var utdanna etter den gamle ordninga har fått godkjent sin kompetanse for fortsatt yrkespraksis. Men disse overgangsordningene gjelder bare nasjonalt, og de sidestiller ikke utdanningene. Det at for eksempel Polen har gitt sine sykepleiere med toårig utdanning på videregående skoles nivå rett til yrkespraksis etter at de har gjort sykepleierutdanninga til en treårig bachelor, betyr ikke at Norge gir disse personene samme rett.

Dette poenget gjelder også mer generelt: Det er ulikheter mellom norsk og utenlandsk utdanningssystem. Dette skillet fører noen ganger til at samme yrkeskompetanse vanligvis oppnås gjennom høyere utdanning i et land, og gjennom videregående skoler eller fagskoler i andre land. Spesielt i land med britiske utdanningstradisjoner, gis noen utdanninger godkjenning av såkalte ”chartered bodies”. Dette gjelder særlig utdanning innen regnskapsførsel, revisjon og ulike merkantile yrker. Dette er for øvrig ikke helt ulikt kurs som tidligere ble gitt i Norge for å bli eiendomsmegler eller lignende. Kursene holdt uten tvil høy kvalitet og var nødvendige for å få en bestemt tittel, for eksempel statsautorisert regnskapsfører, men de ble ikke regnet som høyere utdanning og ga ikke uttelling i form av en grad. I Norge har kommet svært langt i å utvide hva begrepet høyere utdanning skal omfatte, og man får nå bachelorgrader eller årsstudier i en lang rekke fag som det i mange andre land ikke er tradisjon for å regne til høyere utdanning.

Jeg vil også trekke fram to andre saker her. De illustrerer den andre sida av kravet om at utdanninga skal være godkjent av nasjonale myndigheter, nemlig den at det kan være vanskelig å fastslå hvem nasjonale myndigheter er. Det kan gjøre livet surt for landets borgere. Den ene dreide seg om en kandidat fra et universitet på det tyrkisk-okkuperte Nord-Kypros. NOKUT hadde i utgangspunktet avslått hans søknad om generell godkjenning av utdanninga, fordi Norge ikke anerkjenner Nord-Kypros, og det derfor ”i norske øyne” ikke eksisterer en nasjonal utdanningsmyndighet som kunne gå god for utdanninga hans. Klagenemnda ga ham medhold og ba NOKUT utstede godkjenning, fordi avvisningsgrunnlaget var rent teknisk og folkerettslig. Dersom Norge hadde anerkjent Nord-Kypros som stat, ville alt vært i orden. Vi mente at mellomstatlige forbindelser ikke kunne være avgjørende når institusjonene for kvalitetskontroll var på plass. Den andre saken dreide seg om en kandidat fra en religiøs utdanningsinstitusjon i Myanmar. Burmesiske myndigheter anerkjente ikke utdanningsinstitusjonen hans, og dermed kunne heller ikke NOKUT gi godkjenning for utdanninga. Det hører med til historia at utdanning fra Myanmar gir 3 – tre – års trekk etter GSU-lista, slik at selv med godkjenning ville bachelorgraden ikke være verdt noe i Norge. Det finnes faktisk enkelte slike eksempler fra Europa også. Blant annet blir ikke utdanning fra enkelte religiøse institusjoner i Belgia ikke ansett som høyere utdanning av belgiske myndigheter. Forskrift om kvalitet i høyere utdanning (§6-1(3)) inneholder en unntaksbestemmelse som sannsynligvis er mynta på saker som disse, men den blir lite brukt.

Lærdommen norske søkere bør trekke av dette er at man må forsikre seg om at utdanninga man tar faktisk regnes som høyere utdanning i det aktuelle landet før man søker seg ut. Den sikreste måten å sjekke dette på er nok å sende en e-post til NOKUT i god tid før man søker. Dette gjelder særlig utdanninger i akademias grenseland, slik som utøvende kunstneriske fag og merkantile (business-) fag. Skal man vinne fram med en klage må man dokumentere at utdanninga faktisk ble regnet som en del av landets system for høyere utdanning på det tidspunktet da den ble tatt. De nasjonale utdanningsdepartementene eller NOKUTs søsterorganisasjoner er i så fall det stedet man bør henvende seg.

Klager av type B er den typen saker jeg personlig har hatt størst vansker med. Det er dessverre slik at mange av de menneskene som har størst behov for å få sin utdanning godkjent for å komme seg videre i livet, bli integrert og få innpass i livet ikke kan forvente å få sin utdanning godkjent av NOKUT. Dette gjelder blant annet søkere fra Irak, Somalia, Afghanistan og Tsjetsjenia. NOKUT har fått råd fra Utlendingsdirektoratets (UDI) avdeling for landinformasjon om at ingen dokumenter, heller ikke utdanningsdokumenter, fra disse landene kan regnes som troverdige. Så lenge disse rådene står ved lag nytter det dessverre ikke om man har personlige bekreftelser fra professorer eller dekaner, eller om man kan henvise til nettsteder, selv om de er registrert i myndighetenes navn. Dette oppleves helt sikkert forferdelig urettferdig, men klager på vedtak der det står at utdanningsdokumentene ikke kan verifiseres vil alltid bli avslått.

En annen variant dreier seg om land der de nasjonale utdanningsmyndighetene eller instusjonene har en så dårlig infrastruktur at de ikke svarer eller ikke er i stand til å svare på NOKUTs henvendelser på e-post, faks eller telefon. Da er det heller ikke mulig å tilfredsstille kravet til verifikasjon. Jeg synes slike saker har vært vanskelige å håndtere, fordi det ofte er snakk om flyktninger som i tillegg til å ha vært nødt til å forlate landet og livet sitt, nå opplever spott i tillegg til skade når den innsatsen de faktisk har dokumentert i papirer det har kostet blod, svette og tårer å ta med seg på flukt, ikke kan vurderes på grunn av det som sikkert oppleves som tørre formaliteter. Hensikten bak regelverket er selvsagt at ingen skal kunne få urettmessig dokumentasjon på at de har fullført utdanning – dette er viktig både av hensyn til sikkerhet og kvalitet i arbeidet de skal utføre, og av hensyn til andre på arbeidsmarkedet som faktisk har tatt utdanning. Og dessverre – det fuskes. Jeg har sjøl sett flere åpenbart falske vitnemål lagt fram i klagenemnda.

Slike saker blir som regel henvist til flyktningeprosedyren. Dette er ei god ordning, der kandidatene kan ta kontakt med norske utdanningsinstitusjoner for å få vurdert utdanninga si. I intervju med norske fagfolk ved universitet eller høgskole blir man bedt om å rekonstruere studieplanen sin, slik at det er mulig å få et inntrykk av hva slags kompetanse utdanninga gir. Denne ordninga var dessverre lenge lavt prioritert av utdanningsinstitusjonene, men i siste års statsbudsjett har regjeringa satt av øremerka midler, slik at det skal bli mulig for dem som trenger det å få vurdert utdanninga si på denne måten.

Klager av typen C og D er svært like. Saksbehandlingsregelen som ligger til grunn kan være vanskelig å forstå. Den tar ikke hensyn til personens individuelle utdanningshistorie eller institusjonenes kvalitet. Når man får trekk i utdanninga etter GSU-lista er det på bakgrunn av ei sammenligning av landenes utdanningssystemer. Dette fører blant annet til at kandidater fra Russland og USA alltid vil få trukket et år fra sin høyere utdanning. Kravet som stilles for at en student fra et av disse landene skal bli tatt opp på et norsk universitet eller høgskole er nemlig at de i tillegg til videregående skole i sitt land skal ha fullført minst ett års høyere utdanning. Dersom man har fullført flere grader, for eksempel bachelor og så master, vil trekket følge med oppover i studieforløpet.

Dette innebærer at en gammel, integrert 5-årig master fra Russland (специалист) vil få norsk generell godkjenning som tre års studier på bachelornivå, og ett år på masternivå.  Det samme vil gjelde for alle land med trekk etter GSU-lista som har et løp med 3-årig bachelor og 2-årig master (Russland, India, Pakistan m.fl.). Dersom man har fulgt det uten sidestykke vanligste utdanningsforløpet til russisk doktorgrad (аспирантура, 5+3 eller 3+2+3) vil man altså ikke få godkjent en ph.d.-grad i Norge, sjøl om det er brei enighet om at det på mange utdanningsinstitusjoner i Russland, India og USA er et svært høyt seleksjonspress og meget høyt faglig nivå. Det man vil få godkjent er en bachelorgrad (180 studiepoeng), en mastergrad (120 studiepoeng, forutsatt sjølstendig oppgave på minst 20 studiepoeng) og 120 studiepoeng på ph.d.-nivå. Kun i svært sjeldne tilfeller der det er en obligatorisk, integrert 6-årig master før doktorgrad vil NOKUT ha mulighet til å gi generell godkjenning av en ph.d.-grad.

Regelen om trekk etter GSU-lista er som sagt lite intuitiv. Mange russiske søkere stiller opp regnestykker som viser at den totale skolegangen i antall skoletimer er like lang for dem som for norske skolebarn, fordi man i Russland har lørdagsskole. Mange amerikanske søkere vil kunne peke på at de har utdanning fra fremragende institusjoner som Stanford og Yale, og peke på det åpenbart urimelige i at deres freshman-år blir vurdert lavere enn kurs på eurytmihøgskolen i Norge eller ex.phil. på Bali. Motargumentet er at det vil føre til et fullstendig uhåndterlig regelverk vurdere hvilket nivå alle verdens utdanningsinstitusjoner ligger på enkeltvis. Derfor støtter man seg til de enkelte nasjonale utdanningsmyndighetene og deres kategorisering av utdanninga det gjelder. Dette sikrer i det minste et enhetlig og forutsigbart system som det er mulig for byråkratiet å håndtere.

Det kunne for så vidt vært interessant å få ei rettslig prøving av hvorvidt praktiseringa av trekk etter GSU-lista fyller lovas krav om at utdanninga skal godkjennes etter sitt ”nivå og omfang”. Men så lenge det ikke skjer, vil ingen få medhold i klager som er begrunna i at man er uenig i praksisen. Det skal også sies at ordninga med GSU-lista er hjemla i Forskrift om opptak til høyere utdanning, slik at det en eventuelt må bevise i retten er at forskrifta strider mot lovas intensjon.

Spesielt for saker av typen D er argumenter om at en 4-årig utdanning fra systemet før Bologna-prosessen har fått sin status hevet av de nasjonale myndighetene etter at systemet med bachelor- og mastergrader i 3+2-løp er innført. Jeg har vært borti flere saker, blant annet fra Italia og Østerrike, der klagere har ønsket å få en generell godkjenning av sin 4-årige utdanning som mastergrad. Det vil aldri skje. Det avgjørende er varigheten til studiet og om det tilfredsstiller kravene som stilles til en norsk mastergrad. Det vil si: Enten 5 års studier, eller 300 studiepoeng, inkludert en sjølstendig oppgave på minst 20 studiepoeng, eller 2 års studier (120 studiepoeng, i tillegg til foregående 3-årig bachelorgrad), hvorav en sjølstendig oppgave på minst 30 studiepoeng. Oppgavens omfang må framgå av karakterutskrift. I Storbritannia er det tradisjon for 1-årige, intensive masterløp. Dersom studiet er gjennomført med sommersemester vil man får 15 studiepoeng for dette, slik at mange britiske 1-årige ”master”-grader får generell godkjenning som 75 studiepoeng på mastergradsnivå. For graden ph.d./doktorgrad er kravene enda strengere, men godt forklart på NOKUTs sider.

Klager av typen E dreier seg om ulik forståelse av hva et studiepoeng er for noe. I det norske utdanningssystemet er studiepoeng identiske med såkalte ECTS-credits. Et års studier utgjør 60 ECTS-credits. Det er ingen automatikk i at de credits eller studiepoeng man får ved læresteder i andre land er identiske med ECTS-credits. I Storbritannia er det vanlig at et års studium regnes som 180 credits. Et års studium i Storbritannia, regnes likevel som tilsvarende et års studium i Norge og man får bare 60 ECTS-credits, dvs. studiepoeng. I visse tilfeller, særlig når det dreier seg om utdanning som er gjennomført før Bologna-prosessen, eller der utdanninga ikke er delt opp i mindre emner, kan det være vanskelig å intuitivt forstå hvor mange studiepoeng studiet i sum utgjør. Det som blir vektlagt er til sjuende og sist likevel hva som er den normerte tida for gjennomføring.

Mange klagere framfører at selv om studiene har vært normert til for eksempel 9 semester, har det vært vanlig å bruke inntil 12 semestere på å gjennomføre, og at svært få i praksis har gjennomført studiet på 9 semester. Jeg har sett mange av denne typen klager fra Tyskland og Italia. Nordmenn som tok de gamle hovedfagsgradene, for eksempel cand. philol. eller cand. scient., kunne argumentert på samme måte – det var temmelig vanlig å bruke fire år på et hovedfag i historie, sjøl om det var normert til 2 år. Slike argumenter blir – hvor urettferdig det enn kan føles – ikke tillagt vekt. Etter Bologna-prosessen har europeiske land hatt to ulike tilnærminger til inpassing av sine gamle grader i det nye rammeverket. Noen land (bl.a. Italia, Belgia) har jamnstilt sine gamle, 4-årige grader med ny mastergrad. Andre, slik som Norge, har jamnstilt sine gamle, 4-årige grader (cand.mag.) med ny bachelor. Dette vil imidlertid bare ha konsekvenser nasjonalt, dvs. når det gjelder fastsettelse av lønn i det offentlige, lærerkompetanse osv. Det man godkjenner på tvers av landegrensene er bare utdanningas omfang (varighet) og nivå (gradsplassering – i henhold til Bologna-gradene).

Klager av type F blir nesten aldri imøtekommet. Dette handler om at søker og NOKUT har ulik forståelse av hva et vitnemål betyr. Ingen skal få uttelling for en og samme utdanning mer enn én gang. Dersom man for eksempel har studert spansk i et år i Norge, drar til USA og tar en bachelor i liberal arts, som man får fullføre på 3 år (i motsetning til normalt 4 år), fordi man får bruke studiene i spansk som del av den amerikanske graden, så vil man få generell godkjenning for 2 års studier i USA (fordi freshman-året trekkes fra – se over). I en nylig sak i klagenemnda ønsket en klager å få godkjent nesten dobbelt så mange studiepoeng som det NOKUT innstilte på, fordi han hadde tatt to lærerutdanninger – en i IKT-fag og en i naturfag – der de to første årene i de to studieløpene hadde identisk innhold, med samme emnekoder. Dersom en slik klage skal få medhold, må det dokumenteres at NOKUT i sin saksbehandling har tatt feil, og at det ikke er slik at det er gitt fritak for undervisning eller eksamen i noen emner på grunnlag av tidligere studier.

Som blogginnlegg er dette en mastodont. Avslutningsvis vil jeg skrive noen ord som kanskje kan være oppmuntring for dem som føler seg urettferdig behandla, og som bør leses som kjeft til arbeidsgivere for latskap. NOKUTs generelle godkjenninger av utenlandsk utdanning er nettopp det – generelle. Hva den enkelte kandidat faktisk kan og hva utdanninga har inneholdt har NOKUT ikke kapasitet til å vurdere. Når norske arbeidsgivere skal ansette personer med utenlandsk utdanning bør de ikke forholde seg til den generelle godkjenninga slavisk – de bør forsøke å gjøre en faglig vurdering av kandidatenes/arbeidstakernes faktiske kompetanse. I de fleste tilfeller bør en arbeidsgiver sjøl være i stand til å finne ut av om fagkompetansen er god nok – i alle fall med NOKUT-dokumentene som en generell pekepinne. Særlig når det gjelder doktorgrader bør arbeidsgiver ta et betydelig ansvar. Kriteriene for å gi generell godkjenning av en utenlandsk doktorgrad er svært strenge. I mange tilfeller er det bare den totale varigheten (minst 480 studiepoeng) som gjør at generell godkjenning ikke gis. Graden og avhandlingen kan likevel være av ypperste kvalitet, og potensielle arbeidsgivere bør – også for sin egen skyld – ta omsyn til det. I en del tilfeller kreves det imidlertid dokumentasjon av en gitt kompetanse for å kunne utføre et yrke, for eksempel for helsepersonell og revisorer. I disse tilfellene er det som regel ikke NOKUT som skal vurdere kompetansen, men en fagspesifikk instans (her: Statens autorisasjonskontor for helsepersonell / SAFH og Kredittilsynet).