En politikk for fred

Dette er en forlenga versjon av innlegget jeg holdt om fredspolitikk på SVs landsmøte 14. mars 2015.

Kamerater

Da jeg meldte meg inn i SV var det etter å ha snust på en karriere som yrkesmilitær. Jeg hadde studert russisk ved det som i dag heter Forsvarets etterretningshøyskole og var ferdig med et halvt års engasjement som avhørsbefal på Setermoen i Troms. Dette var i 2002, og kollegene mine snakka med entusiasme om muligheten til å få skarpe erfaringer fra Irak og Afghanistan. Det unge befalet blei frista med treårskontrakter der det ingikk et år med betalt utdanning på fulltid. Betingelsen var at man deltok på hva som måtte komme av internasjonale operasjoner uten reservasjoner.

En sånn organisasjon var ikke et blivende sted om man ville ha et reflektert forhold til Nürnberg-prosessens knesetting av prinsippet om personlig ansvar. Det er ikke nok å si at man følger ordre.

Det var ikke lenger nok å være villig til å kjempe for norsk suverenitet, man måtte kjøpe ei ny pakke. Internasjonalt blei folkeretten systematisk uthula. I fravær av en fredsbyggende og langsiktig politikk oppsto et tilsynelatende behov for å bombe umiddelbart igjen og igjen.

Jeg argumenterte mot Libya-angrepet da vi behandla det sist, og meiner argumentene mine står seg i dag. Konsekvensene av USAs angrep på Irak har vist seg å være flere hakk verre. Dilemmaet vi står i er tilsynelatende at samtidig som det nok kan hende at mange menneskeliv ville vært spart om Assad og Gaddafi hadde slått ned opprørene i Syria og Libya, ville det være fullstendig forkastelig å støtte dem.

Men det er ikke sånn at valget står mellom å vente til en humanitær katastrofe er et faktum og å akseptere at diktatorer og krigsherrer herjer fritt. Det finnes konkrete, praktiske erfaringer med nedrustingsavtaler og gjensidig overvåking. Det finnes konkrete, praktiske erfaringer med å innskrenke handel med visse varer – også våpen. Det finnes konkrete, praktiske erfaringer med avspenningstiltak der en legger begrensninger på egen aktivitet for å bygge tillit.

Noen forsynte Saddam, Assad og Gaddafi med våpen. Én allianse står for over to tredeler av verdens militære forbruk. Noen forsyner den dag i dag Saudi-Arabia med våpnene som blei brukt til å slå ned demokratiaktivister i Bahrain og som er etter alt å dømme også er en del av årsaken til at Iran har et atomprogram.

I tida etter mitt arbeid i Forsvaret har jeg sett hvordan grensene for hvor hard behandling folk kunne få under øvelsene våre var basert på vurderinger gjort av britiske myndigheter etter borgerkrigen i Nord-Irland. Stressposisjoner, søvnnekt og ulike metoder for å blokkere syns- og hørselsinntrykk blei brukt for å simulere en fiende som ikke forholdt seg til Geneve-konvensjonene. Britene står nå i fare for bli dømt i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen for disse vurderingene. Da USA først begynte å uthule forbudet mot mishandling i Geneve-konvensjonene var det disse metodene som blei tatt i bruk. Seinere gikk det, som vi alle veit, mye verre. Skammen fra Abu Ghraib, skammen fra Bagram, skammen fra Guantánamo – det er Vestens skam.

Poenget er ikke at Vesten er verst. Poenget er at ei forestilling om moralsk overlegenhet leder til ei tenkning om at målet helliger midlet. Løsninga er en aktiv politikk for å forebygge vold og bygge institusjoner som ikke har bruk av vold som sin primære eksistensbegrunnelse.

Vi kan ikke eskalere spenninger til fred!

Ei anti-militaristisk vise

Krigen i Ukraina har langt på vei forsvunnet fra medias søkelys. Spørsmålet om SVs holdning til krigen har imidlertid fått litt oppmerksomhet. Personlig meiner jeg, som jeg også har gitt uttrykk for før, at NATOs bidrag i krigen har vært inkompetente eskalasjoner. Jeg meiner også at det er noe det er på sin plass å peike på når Norge bruker store ressurser på å delta i disse eskalasjonene. Likevel er det ingen tvil om at Russland bærer skylda for krigen, og at Putins vilje til voldsbruk i Ukraina blir ytterligere bekymringsverdig i lys av at samfunnsklimaet blir meir autoritært.

Når det er sagt, har jeg lite til overs for at kritikken av Russlands utenrikspolitikk til tider glir over i vulgære, anti-russiske holdninger. Jeg har også lite til overs for vestlige medias valg av russiske opposisjonsstemmer. Jeg har tidligere skrivi om Eduard Limonov. I det siste har jeg sett oppslag der Mikhail Khodorkovskij gis en stemme som «demokratisk håp». Det synes jeg er trist. Det er ingen tvil om at han blei offer for en urettferdig rettsprosess. Det er dessverre like liten tvil om at han er en skurk og som eks-oligark en elendig kandidat for ei meir rettferdig utvikling i Russland. Jeg kan knapt tenke meg noe verre enn en hevnlysten eks-oligark som overtar makta for å gi seg sjøl tilbake eiendomsretten til naturressurser som burde tilhøre det russiske folket.

Bulat Okudzjava, russisk forfatter og visesanger. Kunstner: Zbigniew Kresowaty. Via Wikimedia Commons.
Bulat Okudzjava, russisk forfatter og visesanger. Kunstner: Zbigniew Kresowaty. Via Wikimedia Commons.

Vi bør ikke gi støtte til eksilrussere med bakgrunn i den økonomiske eliten eller russiske diaspora-medlemmer som har kommet heilt ut av takt med hva som rører seg i dagens Russland. Vi bør støtte dem som står i den egne, russiske tradisjonen av folkelig engasjement. Bellonas og Naturvernforbundets samarbeid med russisk miljøbevegelse og Helsingforskomiteens samarbeid med Memorial og Golos er eksempler til etterfølgelse i så måte. Det er heilt nødvendig å unngå ovenfra-og-ned-tilnærminger om man skal bevare legitimitet.

Når det gjelder fredsbevegelsen, har den faktisk ei lang historie i Russland, blant annet i soldatmødrenes organisasjon. Den har også sin egen kulturelle tradisjon. Jeg avslutter denne teksten med ei gjendikting av en sang av Bulat Okudzjava som står i denne tradisjonen. Kanskje vi kan synge den på norsk i solidaritet med russisk fredsbevegelse?

Возьму шинель, и вещмешок, и каску,
В защитную окрашенные окраску,
:/: Ударю шаг по улочкам горбатым…
Как просто стать солдатом, солдатом. :/:Забуду все домашние заботы,
Не надо ни зарплаты, ни работы –
:/: Иду себе, играю автоматом,
Как просто быть солдатом, солдатом! :/:А если что не так – не наше дело:
Как говорится, родина велела!
:/: Как славно быть ни в чем не виноватым,
Совсем простым солдатом, солдатом.:/:
Jeg tar på uniform og hjelm og ryggsekk
Blir grønn og kamuflert og uten særtrekk
:/: Jeg smeller hæl’n i brusteinslagte gater
Så lett å bli soldater, soldater :/:De tunge tinga hjemme, de har glemt meg
Jeg trenger verken lønning eller arbeid
:/: Jeg rusler rundt og tukler med geværet
Soldat, det er det jaggu lett å være :/:Går det gærn’t så er det ikke vår sak
For fedreland og konge! – var vår årsak
:/: Vi ha’kke skyld og ansvar, men granater
Helt enkle, små soldater, soldater :/:

Europas verste land?

Russlands skyld for krigen i Ukraina

Russlands annektering av Krim og meir eller mindre skjulte deltakelse i og koordinering av borgerkrigen i Øst-Ukraina er alvorlige brudd på folkeretten. Sanksjoner som rammer russisk handel, særlig våpenhandel, og utvalgte russiske borgere er derfor på sin plass. Det er også bra at OSSE har et observatørkorps til stede. På litt sikt kan det hende at fredsbevarende styrker i FN- eller OSSE-regi kan bidra til å stabilisere situasjonen.

Krigsforbrytelser er blitt begått av begge sider i konflikten. Bl.a. er det ting som tyder på at det er blitt utført summariske henrettelser av fiendens stridende, og at det er blitt brukt tunge våpen med områdevirkning i sivil bebyggelse. Krigsforbrytelsene bør straffeforfølges. Russland bør sannsynligvis også betale en form for krigsskadeerstatning til Ukraina. Det siste spørsmålet bør behandles av Den internasjonale domstolen i Haag.

Dette er ei overflatisk oppsummering. Jeg tar den med, ikke fordi jeg meiner at mi analyse er den eineste rette, eller fordi det er bare akkurat de tiltaka jeg nevner her som bør brukes. Jeg skriver det for å gjengi hovedstandpunktet mitt, slik at det ikke kan misforstås i lys av de viktige nyanseringene jeg meiner jeg kommer med lenger ned. Det er blant annet også mange som meiner at NATO på en eller annen måte må få en større rolle i konflikten. Jeg meiner det er et alvorlig feilgrep.

NATO – er politikk også en spiker?

NATO viste seg tidlig faglig og politisk inkompetente: Et eksempel var da den militære sjefen for NATO i Europa, Philip Breedlove, uttalte at Russland ville kunne «kjøre over» Ukraina fram til Moldova. Ei slik handling ville være fullstendig idiotisk i fagmilitær forstand, og det er derfor vanskelig å tolke uttalelsen som noe annet enn eskalerende retorikk fra Breedlove. Om vi skulle tolke han i beste meining, ønska han å illustrere størrelsen på de russiske styrkene, uten på noen måte å gi ei tolking av intensjonen – et forsøk som må kunne karakteriseres som utillatelig naivt i møte med sensasjonshungrige journalister.

Kart over Ukraina med angivelse av avstand langs en tenkt hovedframrykkingsakse for russiske styrker. Montasje: Egen. Originalkart: UN Office for the Coordination of Humanitarian Affairs (OCHA) - Ukraine Locator Map (ReliefWeb), ESRI, UNCS. Lisens: CC-BY-SA 3.0 via Wikimedia Commons.
Kart over Ukraina med angivelse av avstand langs en tenkt hovedframrykkingsakse for russiske styrker. Montasje: Egen. Originalkart: UN Office for the Coordination of Humanitarian Affairs (OCHA) – Ukraine Locator Map (ReliefWeb), ESRI, UNCS. Lisens: CC-BY-SA 3.0 via Wikimedia Commons.

Anders Fogh Rasmussens håndtering av konflikten har også vært utrolig klønete. Han har blant annet bidratt til å skape usikkerhet om hvorvidt NATO vil bryte med grunnleggende prinsipper for NATO-medlemskap ved å uttale seg uklart om å ta Ukraina opp som medlem mens konflikten pågår, og ved fleire anledninger brukt eskalerende retorikk.

Jeg er også enig med Fredsinitativet i at «styrkeoppvisning» i Øst-Europa er ei eskalering, og ei utviding av det geografiske området konflikten omfatter. Siden man ved å utplassere styrker legger opp til et russisk svar, kan man skape russiske styrkekonsentrasjoner som ikke var der før. Videre er jeg i hovedtrekk enig med Erik Sagflaat om NATOs rolle i Ukraina: De spiller ikke noen rolle om Ukraina ønsker NATO-medlemskap, dersom den realpolitiske konsekvensen er å destabilisere NATOs østgrense.

Mye tyder nemlig på at det å ta Ukraina opp som fullt medlem i NATO vil svekke alliansens formål om fred og sikkerhet og styrke blokkdelingsdynamikken. Denne forståelsen hindrer oss ikke i å fordømme Russlands handlinger og yte politisk og ikke-militær, materiell støtte til Ukraina. Denne måten å analysere konflikten på er ikke særere enn at den finner støtte hos Robert Gates, den eneste av George W. Bush’ ministre som fikk fortsette da Barack H. Obama tok over som president.

Det norske (selektive) godhetsregimet

Norsk offentlighet er imidlertid nesten utelukkende prega av idealistiske perspektiver, for eksempel hos Bård Larsen, som i en kommentar om en uttalelse vedtatt på SVs landsstyremøte insisterer på en form for moralsk svart-kvitt-tenking som i behovet for entydige kategorier kanskje best kan karakteriseres som barnslig. For eksempel skriver han om SVs standpunkter under den kalde krigen at

SV forsto ikke – eller ville ikke forstå – at den kalde krigens motsetning, til tross for grusomheter og krigsforbrytelser på vestlig side, i siste instans sto mellom tyranni eller demokrati.

I et slikt perspektiv, der man liksom var nødt til å velge hvilken tøffings hoff man vil være med i, blir det for eksempel umulig å forstå hvordan Finland og Sverige kunne overleve den kalde krigen som sjølstendige stater. Det blir vanskelig å forstå at venstreorienterte partier i Nord-Europa – som altså ikke forsto at det sto om demokrati eller tyranni – var årsaken til at NATO ikke uten videre kunne utvides til Franco-fascismens Spania. Det blir ikke minst vanskelig å forstå hvorfor enkelte regimer som heilt åpenbart må kunne kalles tyrannier i den grad var å foretrekke at man måtte gå aktivt inn og fjerne regimer som hadde fått folkets støtte i valg. For eksempel i Chile og Hellas (i den siste lenka framstår for øvrig Bill Clinton meir nyansert enn Bård Larsen, men han var jo ikke prosjektleder i Civita, heller).

«He may be a bastard, but he’s our bastard»

I Tyrkia hadde man et NATO-medlem som ikke møtte det minste snev av sanksjoner, til tross for at militæret jevnlig tok makta fra myndigheter som var «sivile» i den forstand at de ikke gikk i uniform, sjøl om de var håndplukka av et knippe generaler. Vi skal komme tilbake til det.

For med dette nærmer vi oss det som forhåpentligvis er denne tekstens originale bidrag: I den sterkt idealistisk prega norske utenriks- og sikkerhetsdebatten har vurderinga av ikke bare den pågående konflikten mellom Ukraina og Russland, men også mange av de andre krigene det siste tiåra, båret sterkt preg av en form for sinnelagsanalyser. I Norge holder man med «de snille». Gadaffi var slem. Bashar al-Assad er slem. Putin er slem. Russland er slemt.

Det er ikke bare jeg som nevner Milosevic i samme åndedrag. Det gjør også ukrainsk krigspropaganda.
Det er ikke bare jeg som nevner Milosevic i samme åndedrag. Det gjør også ukrainsk krigspropaganda. Fra Twitter-kontoen til @O_Severyn.

Men hva er slemt? Som nevnt er det ingen tvil om at Russland har brutt folkeretten. Men det gjorde da også USA, Storbritannia og fleire andre land da de angreip Irak? Joda, men de angreip jo en grusom diktator, vil du kanskje innvende – Saddam Hussein var et brutalt monster. Det kan godt hende, men det har dødd langt fleire som følge av voldshandlinger i Irak i de 11 åra som er gått siden hans regime falt enn det gjorde i de 11 åra før der igjen. Det er ikke blitt slutt på folkemord heller, det har ISIS sørga for. Det samme er sant om Libya. Mange, mange fleire har dødd etter intervensjonen enn før. Og der det ikke var tegn til folkemord mens Gadaffi kjempa for å beholde makta, er det trulig begått folkemord mot Tawergha-ene etter intervensjonen.

Sinnelagsetikk kan du få billig av meg

For min egen del blir jeg ofte møtt med påstander om at jeg meiner «Vesten er ondt, uansett», når jeg peiker på disse forholda. Jeg synes for min egen del at ondskap er et lite interessant begrep i internasjonal politikk. Sinnelag interesserer meg sjelden sterkt – men heilt ærlig trudde jeg også at det å kritisere folk man er politisk uenig med for å holde seg med sinnelagsetikk var en øvelse høyresida sto sterkest i. Men det er vel bare når vi snakker om integrering.

Men greit, jeg kan diskutere på de premissene. La oss altså ta følgende for gitt: Vi i Vesten bør være harde mot de harde. Vi møter regimer med makt når de øver vold mot og undertrykker sine egne befolkninger, og vi slår ring rundt andre land som blir slike regimers ofre. Det er tross alt ingen europeiske land som har invadert et annet med irredentistiske motiver siden Hitler tok Sudetenland. Eller var det kanskje noe sånt inne i bildet da Serbia intervenerte i Krajina i 1993, etter at Kroatia hadde fordrivi den serbiske befolkninga? Kanskje det var mye sånt på Balkan, når vi tenker oss om, men Milosević var jo veldig slem, så det er også en fin presedens. Men ingen av våre venner driver med sånt?

Anschluss Lefkoşa

Et blikk på vår nære historie viser dessverre at joda, det gjør de. Siden 1974 har NATO-medlemmet Tyrkia okkupert en stor del av Kypros. Den tyrkiske invasjonen blei igangsatt etter et kupp støtta av fleirtallet av den kypriotiske befolkninga på et Kypros der en betydelig del av befolkninga var etnisk tyrkisk. Høres det kjent ut? For å gjøre likheta større: Tyrkia utgjør restene av et imperie med storhetstid på 1800-tallet, og sto på tidlig 1900-tall bak ei rekke folkemord, blant annet mot armenere og grekere, slik Sovjetunionen sto bak folkemord mot ukrainere og krimtatarer. Som nasjonalstat arva Tyrkia et ekstremt multietnisk territorie, som det, i likhet med Russland, har hatt store problemer å håndtere på fredfullt vis. Da okkupasjonen var unnagjort satte Tyrkia opp et marionettregime, en ministat som Tyrkia er aleine i verden om å anerkjenne (ping Transdnestria, Abkhazia og Sør-Ossetia). Det var da, men ikke nå, sier du kanskje? Joda, men Nord-Kypros er fremdeles okkupert.

Kart som viser Tyrkias okkupasjonssone på Kypros. Lisens: CC0 via WIkimedia Commons.
Kart som viser Tyrkias okkupasjonssone på Kypros. Lisens: CC0 via WIkimedia Commons.

Ikke bare det, men Tyrkia har parallelt med dette ført krig mot den store kurdiske befolkninga i de sør-østlige delene av landet. Denne krigen har til tider har vært så innbitt at man til og med har endra fargen på trafikklysene for at det ikke skulle finnes det minste spor av kurdiske nasjonale symboler i offentligheta. Om vi nå skal holde oss til premissen vår, må vi vise at Russland er verre enn Tyrkia. Landet har ikke bare gått fri fra sanksjoner (om vi da ikke regner mangelen på EU-medlemskap som en sanksjon), men vært et av de viktigste landa i NATO i heile den perioden det er snakk om.

Objektiv jævelskap

Hvordan ser det ut? Jeg skal forsøke å bruke noen objektive indikatorer. De er på ingen måte perfekte, og jeg skal diskutere problemer med dem etterhvert. Når det gjelder krigføring mot egen befolkning har begge land de to siste tiåra vært involvert i kriger med store sivile tap. Det er alltid svært vanskelig å slå fast nøyaktig hvor mange som blir drept i kriger, men basert på Wikipedias drøftinger av ulike kilder, kan det se ut til at et høyt estimat for sivile drepte i Tsjetsjenia ligger på om lag 70 000 i perioden 1991-2005 (tatt i betraktning at sjøl russiske Memorial avskriver tallet på 250 000), mens det i Tyrkia – der konflikten i tyrkisk Kurdistan nå kanskje er i ferd med å miste den militære dimensjonen – har dødd  om lag 20 000 sivile siden 1984 (40000 totalt?). I begge konflikter er det brukt dødsskvadrontaktikker (Tyrkia, Russland), bombing av sivil tettbebyggelse og skapt store flyktningestrømmer.

Presidentpalasset i Tsetsjenia 1995. Foto: Mikhail Evstafiev. Lisens: CC-BY-SA 3.0 via Wikimedia Commons.
Presidentpalasset i Tsetsjenia 1995. Foto: Mikhail Evstafiev. Lisens: CC-BY-SA 3.0 via Wikimedia Commons.

Mens dødstallene har vært høgere og krigføringa meir brutal i Tsjetsjenia, har Tyrkias krig mot kurderne et mye større totalt omfang og en sterkere karakter av identitetsfornektelse. Tsjetsjenia har kanskje ikke rare sjølstyret, men de får i det minste lov til å snakke språket sitt. Tyrkia har fengsla kurdere for å snakke språket på arbeidsplassen. Enkelte kilder anslår at nesten 400 000 har flykta bare fra kurdiske landsbyer som er blitt brent ned. De mest intense periodene i konfliktene faller noenlunde sammen i tid, men det er også kjent at USA i seinere år har samarbeida tett med Tyrkia i landets kamp mot PKK. Jeg synes det er vanskelig å felle en klar dom når det gjelder hvilket land som er verst med utgangspunkt i de kildene jeg har funnet.

Domstallas tale

Det er muligens meir fruktbart å se på rettslige etterspill: Vi kan se på dommer i Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD). Her finnes det et ganske rikt tallmateriale i domstolens egen statistikk. Jeg har brukt rapporter fra åra 2009, 2010, 2011, 2012 og 2013, samt befolkningsstatistikk fra tradingeconomics.com og statista.com til å lage noen figurer. Her ser jeg på domfellelser i EMD for ulike brudd på Den euopeiske menneskerettskonvensjonen (EMK), hvorav enkelte av disse domfellelsene etter alt å dømme er resultater av krig. Ideelt sett kunne man tenke at antall domfellelser var direkte proporsjonalt med menneskerettighetstilstanden i det aktuelle landet, og at man f.eks. ved å korrigere for folketall, slik jeg har gjort, kunne finne et mål på den relative forekomsten av visse overgrep.

EMD får likevel  så mange saker til behandling at det må prioriteres strengt. Det er f.eks. grunn til å tro at EMD prioriterer noen saker med særlig prinsipiell betydning. Det er også mulig å mistenke at terskelen for å ta opp saker med de alvorligste menneskerettsbruddene er lavere når det gjelder stater med nokså gode styresett, fordi alvorlige saker ikke så lett stikker seg ut når de kommer fra Tyrkia eller Russland. I perioden 1958-2008 avsa EMD dom i 643 av 29122 framlagte saker mot Russland og i 1939 av 14145 framlagte saker mot Tyrkia. De aller fleste av disse sakene blei lagt fram etter 1999.

Figur 1: EMD-dommer etter EMK artikkel 2 - retten til liv.
Figur 1: EMD-dommer etter EMK artikkel 2 – retten til liv.

Figurae ex machina

La oss begynne med figur 1: Russland begynner i 2009 med en langt dårligere statistikk enn noe annet europeisk land når det gjelder respekten for retten til liv (EMK art. 2). Vi bør være ekstremt forsiktige med å  bruke dette svært sparsomme tallmaterialet til å analysere trender, men det kan se ut som om et etterslep av svært alvorlige menneskerettssaker etter den andre Tsjetsjenia-krigen blei henta inn i 2009-2011. Russland ligger i 2012-2013 på et nivå der man i tillegg til Tyrkia finner andre europeiske menneskerettighetsverstinger som Romania og Ukraina.

Figur 2: EMD-dommer etter EMK artikkel 3 - forbud mot tortur.
Figur 2: EMD-dommer etter EMK artikkel 3 – forbud mot tortur.

Når vi går videretil figur 2, viser det seg at Russland også er versting når det kommer til EMKs forbud mot tortur etter artikkel 3. Her er tallmaterialet imidlertid svært sparsomt, og vi kan se at fleire land tangerer Russlands nivå i løpet av perioden. Hadde Norge fått én dom, ville vi vært nødt til å endre skalaen på y-aksen. For Italias vedkommende er det – talende – snakk om tre saker i 2012. Ukraina kommer for øvrig svært dårlig ut, med henholdsvis tre, fem og tre fellelser i 2011, 2012 og 2013.

I figur 3 er et annet forhold som er omfatta av artikkel 3 tatt opp: Forbudet mot umenneskelig og nedverdigende behandling. Fra et nokså likt utgangspunkt i 2009 er det verken Russland eller Tyrkia som er verst. De ligger nokså likt, sammen med Ukraina, men Romania skiller seg ut og er i 2013 på et nivå som er nesten 3 ganger høgere enn noe anna land.

Figur 3: EMD-dommer etter EMK artikkel 3 - forbud mot nedverdigende og umenneskelig behandling.
Figur 3: EMD-dommer etter EMK artikkel 3 – forbud mot nedverdigende og umenneskelig behandling.

Går vi videre til artikkel 5, ser vi at domfellelser for brudd på retten til frihet og sikkerhet, vist i figur 4, viser motsatt tendens av den vi fant for Russland og Tyrkia i figur 1: Tyrkia begynner perioden på et særlig høyt nivå, men avslutter omtrent på linje med Russland. I figur 5 ser vi tydelig at det for Tyrkias vedkommende ikke er nødvendig med kommunistisk historie for å ha problemer med å håndheve retten til eiendom.

Ytringsfrihet og reaksjonært brorskap

Videre – journalisters arbeidsvilkår. Siden 1992 har Den internasjonale komiteen for å beskytte journalister (engelsk forkorta CPJ) fastslått at det er blitt drept 18 journalister siden 1992 i Tyrkia spesifikt fordi de var journalister. I Russland er det tilsvarende tallet dobbelt så høyt – 36. Måler vi antallet drepte journalister mot befolkningstallet i 2013 blir det Men Russland har også ei befolkning som er nesten dobbelt så stor som Tyrkias, og Russland har etter sigende det høyeste antallet avisjournalister av noe land i verden (UNESCO, 2005, sitert etter Wikipedia). Hvis vi bare korrigerer for befolkningstall i 2013, blir resultatet 11,3 drepte journalister per 100 millioner innbyggerår for Tyrkia og 12,1 drepte journalister per 100 millioner innbyggerår for Russland (Tyrkia får et noe bedre resultat enn enn korreksjon år for år ville gitt, ettersom de har hatt voksende befolkning i perioden, mens Russland har hatt synkende). I 2014-utgaven av Journalister uten grensers pressefrihets-rangering kommer Tyrkia og Russland på henholdsvis 154. og 148. plass. Skal vi si uavgjort?

Figur 4: EMD-dommer etter EMK artikkel 5 - retten til personlig frihet og sikkerhet.
Figur 4: EMD-dommer etter EMK artikkel 5 – retten til personlig frihet og sikkerhet.

Så kan vi ta opp spørsmålet om forsamlingsfrihet. Massemønstringene som har prega fleire stormakter på 2000-tallet har fått ei spesiell betydning for Russland og Tyrkia. Statsmakta har i begge land lykkes med å nøytralisere store protester av en nær-revolusjonær type – i Tyrkia, Taksim-Gezi-protestene og i Russland protestene på Myrplassen (Болотная площадь) – men har i utgangspunktet svært ulikt syn på revolusjon. Virkemidlene som er blitt brukt har imidlertid det til felles at de har vært meir voldelige enn det som er vanlig i stater Europa vanligvis vil sammenligne seg med, og at straffene som er blitt utmålt i etterkant har vært svært høye. Dette er dessverre også en større, internasjonal tendens. For Russland og Tyrkias vedkommende er det likevel mest interessant at en del forskere meir enn antyder at de to landene har omtrent samme demokratiske funksjonsnivå (se Pavel Bajevs «Russia and Turkey find a common cause in confronting the specter of revolution» (.pdf)).

Figur 5: EMD-dommer etter EMKs tilleggsprotokoll 1: Retten til eiendom.
Figur 5: EMD-dommer etter EMKs tilleggsprotokoll 1: Retten til eiendom.

«Covert warfare»

Sist, men ikke minst: Begge land har involvert seg tungt i «hemmelig» krigføring i naboland den siste tida. Tyrkia har gjennomført en mengde luft- og bakkeinvasjoner inn i irakisk Kurdistan, som blir brukt som oppmarsjområde av PKK. Tyrkia har også på ulikt vis engasjert seg i krigen i Syria, både ved å støtte «moderate» krefter i Den frie syriske hæren, og etter at disse kreftene har lidd nederlag i stadig sterkere grad også ved støtte til mindre moderate krefter og ved å åpne grensene sine, slik at hvem som helst kan bruke Tyrkia som et trygt bakland.

Det er likevel få som ville godta sammenligninger av Recep Tayyip Erdoğan og Hitler uten videre, og det er ingen som meiner at det ville være rimelig å ruste opp NATO for å svare på «Tyrkias trussel». Sjøl om det er ganske uproblematisk å framføre argumenter for at Tyrkia truer sentrale NATO-lands interesser med handlemåten sin – de har i stor grad bidratt til den allmenne destabiliseringa som har ført til IS’ framvekst – er det ingen som diskuterer å kaste Tyrkia ut av NATO. Årsaken til dette er åpenbart at det å beholde Tyrkia på laget er ekstremt viktig i et geostrategisk perspektiv. NATO-baser i Tyrkia og Tyrkia som utskipingshavn for olje og gass er så viktig for USAs interesser i Midt-Østen, at det er utenkelig å skulle risikere forholdet til Tyrkia ved å skulle iverksette noen sanksjoner.

For den norske debatten om hvordan vi bør se Russland etter Ukraina, betyr dette at påstanden om at vi ikke kan tillate oss å ta i betraktning Russlands realpolitiske interesser blir et paradoks: Vi tillater oss jo å ta i betraktning Tyrkias realpolitiske interesser. Vi tillater også våre egne realpolitiske interesser i å beholde Tyrkia i vårt geostrategiske fellesskap å undergrave (det historisk sett nokså latterlige) standpunktet om at NATO er en allianse av demokratier som respekterer Folkeretten. Vi aksepterer også at Tyrkia krenker nabolandenes suverenitet, både når det gjelder bandittstaten Syria og når det gjelder Iraks stabile håp: Kurdistan. Og vi reiser ubekymra på chartertur til Alanya og helgetur til Istanbul sjøl om Tyrkia okkuperer Nord-Kypros på det 40-ende året.

for å unngå misforståelser

Avslutningsvis vil jeg nok en gang understreke at jeg ikke skriver dette fordi jeg meiner at noen av sanksjonene Russland er blitt møtt med, eller noen av fordømmelsene for bruddene på folkeretten, har vært gale. Jeg er mot militær eskalering, og prøver å påvise 1) at folkerettsbrudd får ulik behandling i norsk offentlighet avhengig av hvilke stater som står bak, 2) at Russlands sikkerhetspolitikk har en klar parallell i Tyrkias og 3) at Norge derfor praktiserer sine realpolitiske interesser på en måte som de facto innebærer relativisering av Folkerett, og har gjort dette gjennom NATO-medlemskapet svært lenge. Meir optimistisk innebærer det også 4) at det finnes andre modeller for konfrontasjon av aggressorer sin ikke nødvendigvis fører til et nytt Tredje rike. Dette er altså et angrep på norske NATO-tilhengeres historiefortelling, og ikke en støtte til russisk irredentisme.

Glukhovskij: Dere er ikke patrioter

Denne teksten er en oversettelse av et innlegg skrevet av Dmitrij Glukhovskij (f. 1979) for russiske snob.ru. Glukhovskij er forfatter og journalist. Utafor Russland er han best kjent for scifi-dystopien Metro 2033 og dataspill-franchisen basert på denne. Jeg tar ikke stilling til teksten, men jeg meiner den viser et russisk standpunkt det er viktig å være klar over og har derfor valgt å oversette den og legge den ut på bloggen min.

Dmitrij Glukhovskij: Dere er ikke patrioter

De kaller seg sjøl patrioter, men oss liberalere. Det har vi godtatt og forsont oss med. Vi har slukt denne inndelinga, denne motsetninga, som om det var og er alt som er å si, som om man er enten det ene eller det andre, som om det å være liberaler må bety at man ikke er patriot på vegne av sitt eget land.

Skjermdump av tittelillustrasjonen til originalinnlegget på snob.ru
Skjermdump av tittelillustrasjonen til originalinnlegget på snob.ru

For meg betyr det å elske Russland å ønske landet et økonomisk under som ligner det tyske, det japanske eller det kinesiske. Det er å ønske at Russland så raskt som mulig kommer tilbake som ei internasjonal stormakt på verdensscenen fra den galleriplassen vi nå har som bananrepublikk. Å være patriot betyr for meg å gjøre alt for at hver borger i landet mitt føler seg beskytta – framfor alt mot sin egen stat, men også mot andre stater – og er trygg på framtida, utdanna og frisk. Jeg drømmer om et sterkt og samla Russland som ikke styres av korrupte utsugere, men med lov. Det skal ha en sterk kultur og en sterk økonomi som påvirker nabolanda og land i den tredje verden. Som grunnlag for alt dette må det være frihet for hvert enkelt menneske og  for heile folket. Jeg er for frihet, derfor er jeg liberal. Hvorfor betyr det at jeg ikke er patriot?!

Er patrioter de som støtter annekteringa av Krim? Det skrittet kosta oss jo forholdet til heile den siviliserte verden. Det kosta oss et nytt jernteppe, en utarmende økonomisk isolasjon, og ei forvandling til en røverstat som snart – i stedet for FN – er medlem av kannibalklubben sammen med Syria, Venezuela og Nord-Korea. Det er bare en ting å glede seg over: i kannibalklubben får vi presidentklubba. Dere er ikke patrioter, dere er huleboere som verken kan eller ønsker å skrive livene deres inn i framskrittets regnskap.

Patrioter – er det de som er for dannelsen av «Novorossija» og for Ukrainas kollaps? For sånn skal dere liksom gjenoppretter Sovjetunionen? Nei, med krigen i Ukraina gravlegger dere håpet om å en gang gi Russland imperiets grenser tilbake. Dere vender for århundrer mot oss vårt aller mest nærskyldte brorfolk og skremmer alle andre folk som omkretser oss. Det er dere som dytter Ukraina i armene på NATO, dere, heilt sjøl. Dere henviser oss til livslang soning i verdenhitorias største enecelle. Dere knuser drømmene våre om et mektig og moderne Russland som strekker seg til fortidas grenser. Dere er ikke patrioter, dere er nostalgiserende grønnsaker.

Dmitrij Glukhovskij, russisk forfatter og journalist.
Dmitrij Glukhovskij, russisk forfatter og journalist. Foto A. Savin, via Wikimedia Commons. Lisens: CC-BY-SA 3.0

Patrioter – er det de som får vann i munnen av en andre kald krig og lengter etter å få revansj etter tapet i den første? De som alltid skal måle seg med det forbanna Amerika i alt: nasjonalfølelse, lengden på de ballistiske rakettene, alvorligheta på krigsforbrytelsene? De som alltid spør: Hvis Amerika kan, hvorfor kan ikke vi? Jo, det er fordi Amerika har en åtte ganger større økonomi, fordi Amerika har den sterkeste hæren i verden, og fordi Amerika, på tross av de rettsstridige krigene sine, får støtte av ei enorm blokk av allierte. Vi, derimot, jager landet vårt ned ei økonomisk blindgate, skiller oss fra de økonomiske partnerne våre, gir naboene våre mareritt og bygger et nytt imperium av våt sand. Kina venta til økonomien hadde 15-dobla seg før de i det heile tatt hinta om å ta opp igjen imperie-ambisjoner. Men vi begynner å bygge det nye imperiet med rompa bar, og et av våre aktiva er euforien over antidepressiva på TV. Og denne bukselause imperialismen av sand ender med det den vanligvis ender med. Kollaps. Dere vil sløse kreftene til landet vårt på et nytt våpenkappløp, sånn det var for et kvart århundre siden, dere vil ha en ny planøkonomi med todagers køer for å få kjøtt, folkemarsjer og regjeringsomveltninger.

Patrioter – det er de som rettferdiggjør alle ord og handlinger fra det flytende regimet, for at de ikke skal miste gunsten sin, for at de skal få bli ved honningkrukka, fordi den beste, om ikke den eineste businessen man kan drive med her i landet er å suge seg fast på statspengenes blodkar. Dere driter egentlig i hvem som sitter i Kreml, i å korse dere i påska eller bukke for ramadan, dere driter i om vi har demokrati eller monarki. Det viktige er at venene kommer nært og at de ikke tørker ut, at budsjettmidlenes blålige blod flyter nærmere deres sugerør. Dere er ikke patrioter, dere er igler.

Hvem fleire er patrioter? De som stolt tar på seg en singlet med Putin på? Dere er bare ofre for TV. De som hyler at de er parate til å glefse i seg poteter i stedet for parmesan og aldri reise til Frankrike? Dere er bare tosker.

Det finnes effektive modeller for å drive stater. Sett bort fra forskjellene, bygger de alle på ett: På frie mennesker. På borgerlig, politisk, forretningsmessig og personlig frihet. Land som gir hvert menneske frihet og ansvar for sitt eget liv, ser en uovertruffen økonomisk og kulturell soloppgang. Eksempler på det er Europa, USA, Japan, og til og med Kina. Rykket deres skyldes ikke Maos obskurantisme, men den økonomiske liberaliseringa til Deng Xiaoping.

Og så finnes det ineffektive modeller. De bygger på undertrykkelse av privat initativ, på å føre folk bak lyset, på totalt håndslag til korrupsjon, på en parasittisk økonomi, på nepotisme og klanvelde på maktas tinder, på at frie tanker svikaktig byttes ut med ideologiske godkjentstempel. Land som undertrykker personligheten og bytter ut frihet med orden stagnerer og går til grunne. Om de før i tida kunne overleve i århundrer, kan enhver fartshump i dagens stormende utvikling føre til ei rask nedbryting. Eksempler: Iran, Venezuela, Nord-Korea.

Det finnes ingen egen veg for Russland. De har en egen vei – juche – i Nord-Korea. Og vi ser – så lenge vi kan se – hvor den førte hen. Vi må velge mellom frihet og ufrihet. Mellom framtid og fortid. Og en ekte patriot må velge framtida.

De prøver å innbille oss at liberalere ødela Russland. Nei. Imperiet blei ødelagt av en skurkete røverkapitalisme, som ikke var bygd på frihet eller ærlig konkurranse, men på føydalt-kriminelle prinsipper.

De forteller at det liberale Vesten prøver å rundstjele Russland. Men først etter innføringa av sanksjoner får vi vite at de største selskapene våre, ja sjølve staten lever i gjeld, lever på penga til det forbanna Europa.

Det gjør ingenting: de bare ljuger til oss igjen.

De kaller oss liberaster [jf. pederast, pedofil, overs. anm] og russofobe, sjøl om vi ønsker moderlandet opplysning, frigjøring fra de korrupte utsugerne, et liv etter lova og rett og frihet til hvert menneske, ikke bare til Systemets mennesker, og en plass i den siviliserte verden, der Russland kunne vært ei mektig, fri, demokratisk makt. Ja, jeg skulle ønske at landet mitt ligna på USA og konkurrerte med USA på like vilkår, men hva er russofobt med det?

Jeg elsker Russland, og derfor ønsker jeg henne alt godt. Derfor skjeller jeg ut dem som styrer henne i dag: en slu politiker og de enkle klassekameratene hans. Ei gruppe stort sett tilfeldige folk, som jeg verken har lyst til eller kommer til å identifisere moderlandet mitt med.

La alle de som i dag har kommet på å kalle seg patrioter flytte seg. Det er så mange bedre navn på dem: Nasjonalister, sjåvinister, obskurantister, populister, reaksjonære. Ordet «patriot» blei tatt av oss nå.

Glukhovskij har godkjent publiseringa av denne oversettelsen:

Hva sier FN-pakten om maktbruk?

Når vi i Norge debatterer hvorvidt det bør brukes militær makt for å løse konflikter i andre land, diskuterer vi sjelden FN-pakta. På grunn av SVs insistering på at norske militære bidrag bare kan komme om det finnes et FN-mandat, har mandatene blitt viktige spørsmål. Dette har ikke minst blitt aktuelt etter det mange mener var en overskridelse av mandatet i Libya. Imidlertid stiller FN-pakta betraktelig strengere krav, og de er tydelig forankra i et prinsipp om maktbalanse. Trolig ville FNs system for konfliktløsning fungere bedre om man forsøkte å bruke det med utgangspunkt i dette prinsippet.

FN-hjelm. Bilde av: Daniel Košinár (eget verk) [Lisens: frigitt], via Wikimedia Commons.

Jeg har registrert at det finnes stemmer som mener at FN-paktas §§33 og 52 legitimerer at regionale organisasjoner skal stå for intervensjoner så langt det er mulig. Dette har skjedd og skjer bl.a. gjennom Den afrikanske union, og blir vel også brukt som forklaring på NATOs engasjement på Balkan og i Libya. Imidlertid er paktas tekst ganske tydelig på at dette ikke kan skje på en slik måte at Sikkerhetsrådets myndighet blir redusert.

Jeg lister her opp noen av nøkkelbestemmelsene i FN-pakta:

  • «§46 Planer for anvendelsen av væpnet makt skal utarbeides av Sikkerhetsrådet med bistand av den Militære Stabskomite.»
  • «§47 1. Det skal opprettes en Militær Stabskomite med den oppgave å råde og bistå Sikkerhetsrådet i alle saker vedrørende Sikkerhetsrådets behov for militære maktmidler. (…)»
  • «2. Den Militære Stabskomite skal bestå av de faste rådsmedlemmers stabssjefer eller deres representanter. (…)»
  • «3. Den Militære Stabskomite skal på Sikkerhetsrådets vegne være ansvarlig for den strategiske ledelse av de væpnede styrker som er stillet til Sikkerhetsrådets rådighet. Spørsmål i forbindelse med kommandoforholdet over slike styrker vil bli avgjort senere.»
  • «4. Den Militære Stabskomite kan med Sikkerhetsrådets samtykke og etter samråd med vedkommende regionale organer opprette regionale underkomiteer.»
  • «§53 1. Sikkerhetsrådet skal, når forholdene ligger til rette for det, gjøre bruk av slike regionale ordninger eller organisasjoner til på dets vegne å sette i verk tvangstiltak. Uten at Sikkerhetsrådet har godkjent det, skal dog intet tvangstiltak treffes i henhold til regionale ordninger eller av regionale organisasjoner (…)»
  • «§54 Sikkerhetsrådet skal til enhver tid bli holdt fullt underrettet om ethvert tiltak som er truffet eller under overveielse med hjemmel i regionale ordninger eller av regionale organisasjoner for å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet.»

Det er tydelig at disse krava i stor grad svarer på bekymringer jeg bl.a. lufta i forbindelse med Libya-krigen. Det er også klart at det er umulig å hevde at FN-pakta er blitt overholdt i de fleste av de krigene som har funnet sted de siste 15 åra. Det er sjølsagt legitimt å kritisere FN for å fungere dårlig. Jeg synes likevel ikke at det er en god begrunnelse for å la være å drøfte hvilke prinsipper som bør ligge til grunn for militær maktbruk. Å søke maktbalanse er ikke uproblematisk. Likevel bidrar det til en annen dynamikk enn den vi har i dag: Det finnes da ikke lenger insentiver til å provosere fram hendelser som tvinger fram militær maktbruk fra parter utafor konflikten for å gi en av partene i konflikten en overveldende seier. Dette er i mine øyne påfallende, når det så åpenbart ikke gjøres troverdige forsøk fra de landa som i størst grad har brukt militær makt (les: USA, Storbritannia, Frankrike) på å oppfylle de krava som FN-pakta oppstiller ut over det å skaffe mandat i Sikkerhetsrådet.

 

Frigjøring og fremmedgjøring

8. mai er frigjøringsdagen. Den markerer slutten på 2. verdenskrig, den største krigen som noen gang har ramma Jordas folk. Den markerer også slutten på den nazistiske okkupasjonen av Norge. Etter krigen – ja, for sjøl 70 år seinere snakke vi om 2. verdenskrig som krigen i bestemt form entall – har dagen for det meste vært brukt til å markere seieren over nazismen og til å hedre falne under krigen. I tillegg har veteraner fra nettopp denne krigen blitt hedra.

Så, for noen få år siden beslutta regjeringa, ganske sikkert på Forsvarets initativ, at 8. mai også skulle være Norges veterandag. Denne dagen skulle veteraner fra Norges militære innsats i andre land hedres, uavhengig av hvilken konflikt eller krig de hadde bidratt i. Dette er ikke uten videre uproblematisk. Jeg har sjøl mange venner og kjente som er veteraner. De har ytt store ofre og utført jobbene sine på en profesjonell måte. Fedre og mødre har måttet reise fra barn og familie i lange perioder, ofte mens barna har vært helt små. I krigen møter de ei virkelighet ingen hjemme egentlig forstår, de utsetter seg for livsfare når de er på oppdrag og stor risiko for seinskader når de kommer hjem. Enkelte av mine bekjente har også ytt en innsats ut over det man kan forvente for å bedre lokalbefolkningas hverdag og yte støtte til svake grupper.

Bilde av soldat med fotball. Overskrift og ingress som beskriver hvordan en anonym soldat tar med fotballer til fattige afghanske barn.
Mange soldater yter en personlig innsats ut over det som kan forventes. Her en Afghanistan-soldat som tar med fotballer til Afghanske barn. Faksimile fra Askøyværingen 18. 7. 2012 etter Åndsverkslovens §23

Disse ofrene og denne innsatsen anerkjenner jeg og har stor respekt for. Profesjonalitet og sjøloppofrelse er beundringsverdig. Likevel har vi ei ærlig uenighet om noe som for meg er et viktig punkt. Jeg har sjøl en kort militær karriere. I 2002 jobba jeg i den daværende Oppklaringsbataljonen på Setermoen. Da bataljonssjefen orienterte om vilkårene for videre engasjement, fortalte han at det innebar en forpliktelse til deltakelse i utenlandsoperasjoner. Da jeg spurte om man kunne nekte beordring til visse konflikter basert på politisk overbevisning, sa han at politikken skulle vi overlate til stortingspolitikerne.

På dette tidspunktet var norske styrker allerede sendt til Afghanistan, og enkelte yngre offiserer ivra for at norske styrker burde sendes til Irak. Debatten om de folkerettslige følgene av dette gikk høyt, i motsetning til den veggen av taushet som i dag møter slike stemmer, f.eks. professor Ståle Eskeland. Med Nürnbergprinsippene (prinsipp I og IV) i bakhodet, fant jeg ut at en militær karriere var uaktuell for meg under slike vilkår. Noen vil sikkert innvende at et «moderne» forsvar ikke kan ta hensyn til den enkeltes oppfatning av rett og galt, men sjøl om jeg synes evne til sjøloppofring er en god egenskap, synes jeg ikke at blind lydighet er det. Pragmatisk sett kan man kanskje si at det tross alt er bra at noen er villige til å bidra til å bemanne Forsvaret under de vilkårene som til ei hver tid gjelder, men i sin ytterste konsekvens er det sjølsagt ikke sant, og som Nürnbergprinsippene slår fast: Ordre fritar ikke for moralsk ansvar.

Faksimile fra Forsvarets veterankampanje. Kunne man latt være å nevne hvor hun har tjenestegjort?
Bilde fra Forsvarets veterankampanje. Kunne man latt være å nevne hvor hun har tjenestegjort? Faksimile etter Åndsverksloven §23.

Den personlige dommen jeg feller over dem som likevel følger ordre er ikke strengere enn den jeg forventer at andre feller over meg i ulike sammenhenger. Den er likevel tyngre enn at vi kan putte den i kategorien «folk er forskjellige og vil ulike ting med livene sine». Det er et valg jeg mener folk på en del områder må leve med konsekvensene av, og som jeg tillater meg å ha ei mening om. En av konsekvensene kan være at de må finne seg i at jeg ikke kan anerkjenne det prosjektet de arbeider i som del av noe godt, sjøl om jeg kan anerkjenne deres personlige bidrag. Det er på den andre sida ikke på noen måte til hinder for at jeg vil kreve at den staten som sender dem på oppdrag tar ansvar for dem både under oppdraget og i ettertid.

Det er altså en god del nyanser i dette bildet. Dem er dessverre ikke Forsvaret spesielt interessert i at folk reflekterer over. Forsvarets markeringer innebærer foruten markeringer over falne også framvising av militært materiell, medaljeutdelingsseremonier og taler av NATOs generalsekretær. Dette innebærer at det ikke bare er veteranene sjøl som står i fokus: Også operasjonene de har deltatt i og den politiske ramma for disse operasjonene blir en viktig del av feiringa av veteranene. Den 8. mai 2011 sa daværende forsvarsminister Grete Faremo rett ut at:

Soldatene som er ute i internasjonale operasjoner i dag, sloss for de samme verdiene som generasjonene før dem sloss for under andre verdenskrig (…)

Programmet inneholder detaljer som beskrevet i brødteksten. Bildet er tatt med som dokumentasjon.
Deler av programmet for Forsvarets markering av veterandagen i Oslo. Faksimile etter Åndsverksloven §23.

Er nå egentlig alle enige i det? Var Norges bidrag til krigene i Irak, Aghanistan og Libya uomtvistelig en direkte idémessig forlengelse av kampen mot nazismen? Det er ikke gitt at det er riktig, og kanskje vel så viktig er det heller ikke gitt at det er riktig å ta veteranenes personlige offer til inntekt for den politikken som føres. Jeg synes faktisk at det er direkte fremmedgjørende. Det bidrar til å viske ut grenser mellom viktige spørsmål og knytter til en viss grad støtte til veteranene opp mot støtte til krigene de har deltatt i. Dette er bevisst. Klassekampen har i oppslaget med den spissformulerte tittelen «Den nye NATO-festen», sitert fra Forsvarets omdømmestrategi:

Omdømmekommunikasjonen snakker overordnet om veteraners innsats fra 2. verdenskrig og fram til i dag, og hvordan det norske folk kan være med å markere deres innsats og ved det anerkjenne dem.

Så lenge det virker som om det er umulig for Forsvaret å oppfordre til en viss grad av refleksjon rundt disse spørsmålene synes jeg derfor at koblinga til den historiske bakgrunnen for 8. mai er uheldig. Som Harald Stanghelle skriver i Aftenposten i dag:

Krigen mot det tyske naziregimet er ikonisk i sin ideologiske klarhet. Nazismen måtte jo knuses for at Norge igjen kunne bli et demokrati. Det fantes ingen mellomting. Dagens kriger er slett ikke av samme støpning, heller ikke dem Norge har funnet grunn til å delta i.

Så ja, jeg støtter veteranene, men nei, jeg støtter ikke veterandagen. I alle fall ikke slik den er i dag, og helst ikke på 8. mai.

 

Hvor illusjonsløst, Knutsen?

For noen dager siden skreiv Leif Knutsen et innlegg på verdidebatt.no, «Illusjonsløst om krig» der han tok til orde for et mer «nøkternt» syn på Gaza-krigen. Gjennom sine studier av krig mente han å kunne vise at total overmakt – med forbehold – var bra. Konflikter løst ved hjelp av total overmakt blei løst raskere og fikk et mer endelig utfall, mente han. En del av poengene hans er gyldige, men det er merkelig at han i sine studier av krig og konflikt ikke har fått med seg skillet mellom tradisjonelle kriger mellom nasjonalstater og «krig blant folk» (for noen år siden populært omtalt som «assymetrisk»), slik det er beskrevet av blant andre Rupert Smith.

I boka The Utility of Force (anmeldt i The Guardian her) beskriver Smith en type krig som ikke følger Knutsens illusjonsløse syn. Jeg har tidligere gjort et forsøk på å beskrive hvorfor NATOs krig i Afghanistan ikke kunne lykkes basert på Smiths rammeverk for «vellykka» krig. Basert på det samme rammeverket blir det åpenbart at Israels strategi er feilslått: Målet for Israels maktbruk er å knekke den palestinske motstandsviljen. I fravær av en stat som kan gå under, kan ikke dette målet nås ved maktbruk aleine (det kan tenkes at det i en moderne virkelighet heller ikke er tilstrekkelig at staten faller, men det er ikke vesentlig i denne sammenhengen). Der Knutsen håper på rask og fullstendig seier og en mild seierherre, viser nøktern analyse av krig mot ikke-statlige aktører at mildheten må være parallell. I Smiths premieeksempel på vellykka maktbruk, den britiske kolonikrigen i Malaysia, svekka britene folks vilje til å støtte geriljaen gjennom å svare på kravene til den befolkninga som støtta motparten, ikke ved å ignorere dem.

Knutsens illusjonsløshet hviler derfor likevel på en illusjon: Den at krigen i Gaza har to likeverdige parter og passer inn i et gammelt nasjonalstatsparadigme. Det gjør den ganske enkelt ikke. Det ville sjølsagt være å foretrekke om det palestinske folket kunne samle seg om en ikke-voldelig motstand etter Indias og Sør-Afrikas eksempel, men det forblir ønsketenking. Basert på min kjennskap til litteraturen om moderne krigføring er den illusjonsløse konklusjonen i alle fall slik: Uten at Israel viser vilje til å komme palestinernes legitime krav til sjølråderett i møte, er det svært lite sannsynlig at viljen til å støtte væpna motstand i den palestinske befolkninga vil bli svekka. Dag Tuastad har skrevet ei god analyse av hva Israel oppnår. Dersom man erkjenner dette som sant, framstår Israels oppvisning av total overmakt som meningsløs – og dermed også umoralsk. Så lenge konfliktens kjernespørsmål ikke håndteres fører volden til menneskelig lidelse uten politisk gevinst – det er faktisk ikke usannsynlig at den skader det politiske målet om fred.

En lett modifisert utgave av innlegget er publisert på verdidebatt.no

Libyakrigen – veit vi hva vi gjør?

Det er trolig blitt sagt av flere, uavhengig av hverandre (1), men «I krig er sannheten første offer» er et treffende sitat. Jeg har tidligere skrevet et mer generelt innlegg om krig og sannhet (2). Libya-krigen er intet unntak. Vi reagerte vel alle med avsky da vi hørte historia om at Gadaffi skal ha kjøpt inn containerlass med Viagra til en voldtektskampanje. Nyheten fikk massiv dekning i norske media (3, 4, 5, 6, 7, 8, 9). Er det sant? Det er vanskelig å si for den som ikke har andre informasjonskilder enn media, ja det er nok vanskelig å si for mange politiske beslutningstakere også. Irak-krigen ga oss et ganske ekstremt eksempel på at den som får informasjon som passer til sitt eget politiske standpunkt i skremmende stor grad er villig til å godta det som sant, enda det ikke finnes fysiske bevis:

They gave me this chance. I had the chance to fabricate something to topple the regime.

– Rafid Ahmed Alwan al-Janabi

Historia om mannen som dikta opp Iraks program for biologiske våpen og fikk verden til å tro på det er gjengitt hos den britiske avisa Guardian (10).

Sjøl om det er umulig å avkrefte historia om den sentralt planlagte voldtektskampanjen i Libya, er det visse elementer i historia som fortjener større oppmerksomhet. Nettstedet WhoWhatWhy skriver en artikkel om hvordan hovedkildene i den opprinnelige nyhetshistoria ikke oppholder seg i Libya, men vil ha en klar fordel av at Gadaffis regime faller (11). Til dels må de regnes som en del av den libyske opprørsbevegelsen. Det betyr sjølsagt ikke at det er sant, men det illustrerer behovet for å holde hodet kaldt og skaffe seg best mulig informasjon. Saken illustrerer hvordan krigspropaganda kan ta i bruk alle virkemidler for å diskreditere og spille på følelser.

To argumenter brukes for å forsvare at det er NATO, og ikke FN, som står for den militære maktbruken i Libya:

  1. FN har ingen egen militær kapasitet
  2. Det er «vanlig» at FN gir myndighet til regionale organisasjoner til å utføre militær oppdrag

Det første argumentet er nok det beste. FN har ingen stående styrker. Det har ikke NATO heller, organisasjonens militære kapasitet bygger på medlemslandenes, slik en FN-operasjon vil bygge på bidrag fra medlemsland. Hovedforskjellen er at NATO har en permanent, integrert kommando som ha mulighet til å ta i bruk bidrag fra medlemslandene i samme øyeblikk som et lands myndigheter vedtar å stille dem til disposisjon. Denne forskjellen er ikke uvesentlig.

Det andre argumentet er dårlig. Det at dette er «vanlig» bygger på temmelig kontroversielle omstendigheter. Den Afrikanske Union har FN-mandat for noen operasjoner i afrikanske kriger. NATO har fått FN-mandat – etterskuddsvis – for krigene i Kosovo og Afghanistan. Begge NATOs kriger var folkerettsstridige i det øyeblikket de begynte. I likhet med Libya-krigen illustrerer de også behovet for større åpenhet. I den norske debatten har imidlertid dette spørsmålet så langt dreid seg om å få vite hvilke mål norske fly har bomba – etter at det har skjedd. I Libya har vi nå fått en sak som viser behovet for å få større åpenhet om hvilke prioriteringer som gjøres når bombemålene velges ut. NATO-fly har bomba et fattig boligstrøk i Tripoli, med flere sivile dødsfall som følge (12).

Var dette et uhell? Skyldtes det dårlig etterretningsinformasjon? Har NATO informanter i den libyske opprørsbevegelsen som egentlig er infiltratører som vil sverte organisasjonen for å styrke Gadaffis regime? Eller var det kanskje «collateral damage» – sivile tap man var villige til å akseptere i et forsøk på å nå et mål som gjemte seg i dette boligstrøket. Det veit vi ikke, og det vil vi heller ikke få vite. Utlevering av denne typen informasjon i tide til at den blir nyttig for en offentlig debatt om krigen vil skade NATOs evne til å føre krigen.

For meg er det uakseptabelt. Jeg er ikke tilfreds med å – gjennom mitt lands myndigheter – stå ansvarlig for krigføring i andre land, der beslutninger om hvilke sivile tap som tåles tas på bakrommet av NATOs generaler. På samme måte som vi er tvunget til å spekulere i omstendighetene rundt slike hendelser, vil alle drøftinger av hvilke interesser og motiver NATO og medlemslanda har i krigen forbli spekulasjoner. Enkle å avfeie i en kritisk debatt. Jeg mener likevel at det er helt åpenbart at det finnes en rekke mulige interesser og motiver som drøftes.

Derfor mener jeg at Norge aldri burde bidratt i Libya-krigen. Dersom vi mener at det er nødvendig å gripe inn i andre lands interne forhold for å beskytte sivilbefolkninga bør vi arbeide for at det opprettes en stående FN-kommando som rapporterer til FNs generalforsamling, med Sikkerhetsrådet som utøvende organ. De ulike motivene og interessene som finnes i FN vil i det minste bidra til at vurderingene som blir gjort tåler dagens lys. Det føler jeg meg langt fra sikker på at de gjør i dag.

Boikott og dialog

100 norske kunstnerar og akademikerar har signert et opprop for akademisk og kulturell boikott av Israel. Du kan lese oppropet her. Eg er en av de som har signert. Korfor har eg gjort det?

I sjølve oppropet blir mye av det uakseptable i Israels politikk overfor det palestinske folket i de okkuperte områda forklart. Den siste tida har det blitt svært tydelig at israelsk politikk har dreid i meir sjåvinistisk retning, og enkelte av regjeringspartia er ikkje en gang interesserte i å forhandle fred med palestinerane. Samtidig med at Israel fortsett folkerettsstridig blokade av Gaza og utbygging på Vestbredden er det ingen statar eller internasjonale organisasjonar som er villige til å bruke sterkare virkemiddel for å få Israel til å endre politikken sin. Sjøl tiltak som våpenembargo er tilsynelatande politisk umulige.

Slike krav kunne vært retta mot fleire statar. Marokko okkuperer og undertrykker til dømes Vest-Sahara på en brutal og folkerettsstridig måte. Det som rettferdiggjør en særskilt reaksjon mot staten Israel er det faktum at landet er et demokrati. Israelske akademiske og kulturelle institusjonar er frie og har fullt ansvar for sine valg. Det samme gjeld menneska som befolker disse institusjonane. Slik situasjonen er no er måten de bruker det ansvaret på viktigare enn det utbyttet vi som akademikerar eller kunstnerar har av samarbeid. Det blir ofte hevda at boikott er et hinder for fredsskapande dialog – men kor er no egentlig denne dialogen? Boikott betyr ikkje at vi skal la være å snakke med israelerar, men at vi begrenser oss til å snakke om det som er viktigst no. Eg meiner dette standpunktet kan være ei ansporing til fleire samtalar og ikkje færre.

Dette er også hovedargumentet mot de som hevder at en boikott strir mot den akademiske og kunstneriske friheta: Kordan veier vi ulike etiske handlingsprinsipp mot kvarandre? Er enkeltmenneskets ansvar størst når det gjeld å bruke sine evner til beste nytte for menneskeheta når det gjeld å utvikle ny kunnskap, forståing og opplevelsar, eller er det i blant viktigare å utnytte ei begrensa evne til å hindre tap av andres frihet? Eg kjemper for den akademiske friheta når det gjeld den største trusselen i dagens Norge: kommersialisering av forskning. Eg meiner likevel det er viktigare å kjempe for palestinerane sine rettar overfor Israel enn å holde muligheten åpen for å samarbeide faglig med israelsk akademia om det skulle komme til å være nyttig for meg. Om noe etisk prinsipp har krav på absolutt gyldighet til ei kvar tid, er det ikkje den akademiske friheta, men respekten for livet og enkeltmenneskets frihet. Gjermund Granlund og Marie Rædergård har ellers skreve et godt innlegg om dette. Eg forplikter meg til å ta initativ til fredsdialog med israelske akademikerar i de tilfella der eg ellers ville tatt initativ til samarbeid.

Boikott-oppropet er i seg sjøl langt fra det mest effektive virkemidlet for å påvirke Israels politikk. Men det er et bidrag til å bygge en opinion. I dette arbeidet er alle bidrag viktige. Uten et press i opinionen vil det fremdeles være forsvinnande få statar og internasjonale organisasjonar som tar i bruk sterkare virkemiddel, slik som våpenembargo og økonomiske tiltak, for å få staten Israel til å endre sin politikk. Eg håper fleire vil være med på å bygge den opinionen. Om en boikott får brei oppslutning vil den også kunne bidra til å korrigere virkelighetsoppfatninga i den israelske opinionen ved å vise at verden rundt Israel på et saklig grunnlag føler seg nødt til å ta avstand fra statens politikk på en slik måte at det rammer vanlig, sivilt samkvem.

Eg har også skreve om akademisk boikott tidligare. Se her og her.

Soldatkultur

De siste dagane har det pågått en heftig debatt om kulturen og holdningane til norske soldatar i Afghanistan etter at VG slo opp noen sitat fra Magnus Rønningens nye prosjekt, «mannebladet» Alfa. Sitata som har fått mest oppmerksomhet er at «å krige er bedre enn sex» og at «Det å være i kamp er verdt de tre månedene uten puling.» Mange har meint mye om dette. Forsvarsministeren, veteraner og sentrale representantar fra forsvarsledelsen har omtalt sitata som «uakseptable», «symptom på ukultur», «hån mot de som har ofra liva sine» og «forkastelige holdninger«. Opposisjonen har kritisert reaksjonen for å være «hysterisk» og omtalt den som «å dolke soldatane våre i ryggen«.

På en måte har eg lyst til å gi alle rett. I kvar sin debatt. Men dette er ikkje egentlig én debatt. Det er fleire. Det overrasker meg litt kor dårlig akkurat dette er komme fram i media. Hovedfokuset har ligge på soldatane sin personlige reaksjon. Høgresida, som vanligvis sett æra si i å framstå som de mest kunnige når det gjeld militærfaglige spørsmål har så langt eg har registrert ikkje spurt seg om kva følger uttalelsane og mediedekninga kan få for de norske soldatane som kriger i Afghanistan, og kva uttalelsane sier om treninga til norske soldatar. Før vi går vidare vil eg for ordens skyld understreke at eg er en sterk motstander av det norske bidraget til denne krigen. Om du vil, kan du lese meir om korfor her, her og her.

Om en skal prøve å få litt oversikt og være saklig, så må en skille mellom spørsmåla som stilles og bør stilles. Eg har prøvd å lage ei uttømmande liste:

  1. Kva er en normal respons på stridshandlingar?
  2. Kor stort er soldatanes individuelle ansvar når det kjem til disiplin i møte med ikkje-militære?
  3. Kva ansvar har militære lederar for å skape rammer for avreaksjon/terapi og god militær kultur i avdelingar som står i aktiv strid?
  4. Kor stort er militære lederars ansvar når det gjeld trening på og tilrettelegging for soldatars møte med ikkje-militære?
  5. Kor stort er medias ansvar når det gjeld å formidle holdningane til soldatar som deltar i aktiv strid?
  6. Kva konsekvensar kan det få for soldatane personlig om opplevingar fra en pressa psykisk situasjon eksponeres for ikkje-militære?
  7. Kva konsekvensar kan det få for krigføringa om soldatanes personlige opplevingar fra en pressa psykisk situasjon eksponeres for ikkje-militære?
  8. Kva er de viktigste hensyna politiske lederar bør ta i handteringa av ei slik sak?

Det kan se ut som om det nesten bare er de tre første spørsmåla som egentlig er blitt behandla i den offentlige debatten. Det første spørsmålet er altså kva som er en normal respons på å være i strid. Dette er ikkje egentlig en debatt. Alle, sjøl forsvarsledelsen og Faremo er trulig enige om at de ekstreme psykiske påkjenningane som følger av å være i akutt livsfare gir behov for å avreagere. Dette er også kjent fra andre sammenhengar. Patologar, krigskirurgar, brannfolk og politi har alle formar for intern humor og sjargong som kan framkalle brekningar hos utenforståande. Men korfor uttaler de seg da som de gjør? Eg kommer tilbake til det i drøftinga av punkt 8.

Når det gjelder den individuelle soldatens disiplin i møte med ikkje-militære, vil eg påstå at normen er absolutt. Eg har sjøl vært to år i militæret, rett nok ikkje i den grønnaste tjenesta, og eg hadde ingen utenlandsopphold, så eg skal ikkje skryte på meg forståelse for kva de som er i Afghanistan opplever. Likevel vil eg påstå at de mentale ferdighetane er vel så viktige som de stridtekniske. Blant disse er evna til etisk refleksjon, men også å vite kva informasjon du kan dele med kven. Det at krigens krav i ytterste konsekvens kan føre til at en må akseptere en svekka evne til å se sine væpna motstanderar som fulle menneske er et av de farligste aspekta ved krigen. I situasjonane der det er du eller eg, vil alltid eg vinne. Andreas Høstmælingen, spesialist i klinisk psykologi, skriv i Dagbladet om behovet for distanse til fienden og krigshandlingane. Eg meiner han undervurderer soldatanes plikt til å forstå ulike situasjonar. Samtidig er det snakk om unge soldatar som ofte ikkje har opplevd anna enn soldatlivet det siste halvanna året. Det er menneskelig å feile.

Soldatanes displin og situasjonsforståelse avheng sjølsagt har fått god og tilstrekkelig opplæring og trening. Her har den nære ledelsen på avdelingsnivå stor betydning. I punkt 3 dreier det seg om rammer for avreaksjon/terapi og god militær kultur. Forsvarets institusjon for avreaksjon og terapi (mange soldatar vil fnyse av det siste ordet) er hovedsakelig debriefen, en samtale etter endt oppdrag eller spesielle episodar, og permisjonen – ei reakklimatisering i sivile omgivelsar.  Vidare: Gode holdningar må læres. Forsvaret tar konsekvensen av dette ved å gi befalet karakterar i militær holdning. Men arbeidet med holdningar kan aldri settes til side som et ferdig kapittel, det er en kontinuerlig prosess. Ansvaret for soldatanes mentale helse og holdnngar ligg hos avdelingssjefane, og det er stort.

Møte med journalistar i manneblad er etter mi meining ikkje ei god ramme for avreaksjon.  Befalet til soldatane må ta ansvar for at soldatane får tilstrekkelig opplæring og oppfølging når det gjeld å møte den sivile verden. Her kan de se ut til at lederskapet har svikta. Det er uten tvil ei påkjenning for soldatane å se det mediekjøret de har skapt, opplevelsen av manglande støtte er sikkert også vond. Eg har vanskelig for å akseptere at det ikkje er avdelingssjefanes ansvar å sørge for at soldatane er forberedt til møte med journalistar.

Det leder oss til spørsmålet om journalistane sitt ansvar. Eg vil tru soldatane som er blitt siterte ville ha en god sak i PFU om de hevda at Alfas reportasje braut med Vær varsom-plakaten. Paragraf 3.9 i plakaten lyder:

Opptre hensynsfullt i den journalistiske arbeidsprosessen. Vis særlig hensyn overfor personer som ikke kan ventes å være klar over virkningen av sine uttalelser. Misbruk ikke andres følelser, uvitenhet eller sviktende dømmekraft. Husk at mennesker i sjokk eller sorg er mer sårbare enn andre.

Eg vil påstå at det ikkje er tvil om at 1) Alfa-Redaktør Magnus Rønningen var godt klar over reaksjonen sitata ville framkalle i norsk offentlighet, 2) Alfa-redaksjonen var klar over forholdet mellom psykologi og disiplin og 3) det ikkje er tilfeldig at sitata blei lekka til VG kort tid før mannebladet blei lansert. Det  er altså ganske lett å se at Rønningen & co har sterke egeninteresser i saka. Det kan sjølsagt hevdes at det var så viktig å formidle soldatanes opplevelse av stridssituasjonen at denne bestemmelsen i Vær varsom-plakaten burde fravikes. Jamfør drøftinga knytt til punkt 1 kan eg ikkje se at det er tilfelle. Det kan også godt hende at soldatane ikkje ville trives med en påstand om at de burde behandles med varsomhet. Det å bruke denne bestemmelsen i plakaten innebær jo ei viss umyndiggjøring, men det er noe en profesjonell redaksjon bør ha et avklart forhold til. Eg synes det virker som om Rønningen & co i alt for stor grad har fremma sine egne interesser.

Sjøl om det går an å hevde at nyhetsverdien i stridspsykologien er tvilsom, kan det likevel være et poeng at aktualiteten den norske deltakelsen i Afghanistan som ramme gjør at soldatane sine uttalelsar får større nyhetsverdi: Unge nordmenn er satt i en situasjon der de tvinges til å dehumanisere fienden. Den norske opinionen har så langt ikkje tatt stilling til dette spørsmålet på en skikkelig måte. VGs oppfølgingar om soldatkulturen (f.eks. denne) har til tider vært overdrevne, men de har trukke opp denne debatten. På dette feltet har det journalistiske arbeidet vært viktig og rett. Dette knytter seg også til punkt 8.

Spørsmålet om kva personlige konsekvensar det får for soldatane når de skarpe erfaringane deres blir delt med offentligheta har vært drøfta i noen grad. Det har først og fremst vært høgreorienterte kommentatorar og politikerar som har omtalt forsvarsministeren og forsvarsledelsen sine uttalelsar som et «svik mot soldatane» og «ryggdolking». For eksempel har Frps Tord Lien blogga om at soldatane sin motivasjon kan bli svekka og at korpsånden til de norske kontigentane kan blir ramma av den norske debatten. Dette er for einøyd. Enkeltsoldatar kan være sterkare våpen i media enn på slagmarka.

For i spørsmålet om kva konsekvensar det kan få for krigføringa at enkeltsoldatar deler sine opplevingar med pressa er det ikkje mange som har vært på banen. Sjøl meiner eg at en krig som ikkje kan føres uten at det media skriv tåler dagens lys ikkje skal føres. Uten mediedekning går demokratiet i blinde, og derfor blei eg svært glad for reporteren Pål Refsdals mediekritikk i et nylig intervju: Han peiker på at Afghanistan-krigen i stor grad blir dekka på Forsvarets premiss – ved at det er Forsvaret som ved sin tilstedeværelse gjør det mulig å rapportere. Han meiner at norske media bør dekke krigane meir uavhengig og bruke reporterar som er i stand til å ha egen base i krigsområda.

Det er likevel heilt klart at det som kommer fram i norske og internasjonale media, i den grad det fanges opp, vil bli brukt av norske styrkers motstanderar i Afghanistan. Eg har tidligare skreve om kordan den moderne krigen avheng av det som etter kvart er blitt en klisjé – «Hearts and minds». Zahir Atari peiker på noe veldig viktig når han framhever reaksjonane norske soldatars uttalelsar og symbolbruk vil framkalle hos vanlige afghanerar. Disse oppslaga vil ikkje styrke den norske krigsinnsatsen. En treng ikkje å være for norsk deltaking i krigen for å skjønne at det er negativt å auke Talibans moralske pondus. At dette aspektet har passert så mange høgreorienterte kommentatorar og politikerar hus forbi, synes eg vitner om ei skremmande polarisering. Frps uttalelsar er i så måte usedvanlig ansvarslause: De både bagatelliserer og normaliserer sitata til soldatane i Alfas sak uten å ta forbehold om kontekst. Det blir nærmest framstilt som moralsk høyverdig.

Siste punkt var kva hensyn ansvarlige lederar og politikerar bør ta. Det primære hensynet er det overordna: Kordan reagerer en for å sikre krigsinnsatsen? Det hadde sjølsagt vært bedre om de spurte seg kordan krigen kunne avvikles, men når beslutninga om å føre krig først er tatt, kan til og med anti-militaristar være enige i at han bør føres på best mulig vis. Sekundært bør de spørre seg om kordan de ivaretar sine undergittes interesser på en best mulig måte. Sekundært – det er nøkkelordet. I krig er enkeltmenneske middel for å oppnå et mål. Drit i Kant. Enkeltsoldatanes oppleving av svik bleikner om det er et stort propagandatap som står på spill. I intervjuet med Zahir Atari som eg refererte til over, blir også Norges image framheva. Om den militære komponenten i krigsstrategien skal være effektiv, må vanlige afghanerar ha tillit til at NATO-styrkene er der for å ivareta deres interesser. Om norske soldater framstår som hedningar som bruker drap til å avreagere for seksuelle frustrasjonar blir det bildet vanskelig å opprettholde. Slik sett har Faremo og det Rønningen & co foraktelig omtaler som «kontorrotter» i forsvarsledelsen handla heilt rett: De har svekka propagandaverdien til uttalelsar og symbolbruk ved å slå fast om at dette er brudd på etiske standardar, normer og reglar.

For å oppsummere: Det er forståelig at norske soldatar reagerer og prater som de gjør, men både de sjøl, lederane deres og journalistar har et ansvar for å unngå at reaksjonar på en brutal tilværelse kommer ut i offentligheta på en måte som er til skade for soldatane sjøl. I den grad det ikkje er snakk om sjokkreaksjonar er det etisk forkastelig, og et individuelt og ledelsesmessig ansvar for holdningar og disiplin. Militære og politiske lederar gjør taktisk rett i å avskrive uttalelsane som normbrudd og gi inntrykk av å ville ta et oppgjør med en ukultur.

Avslutningsvis vil eg likevel spørre om denne situasjonen er et symptom på at vi har fått noe heilt anna i Afghanistan enn det vi blei fortalt at vi skulle få. Krigen er langt hardare no enn han har vært, og om oppslaga vi har sett til dels har blåst opp enkelthendingar, kan de også være symptom på det moralske forfallet som skapes i ei hengemyr. Snakker vi om politikk på strategisk nivå er det kanskje på tide å spørre seg om den norske krigsinnsatsen bør opp til en meir grunnleggande debatt. Forutsetningane er betydelig endra siden ISAF-styrka blei oppretta, og det er lenge siden krigen hadde klar støtte i den norske opinionen. Det siste norske livet er neppe tapt – kor mange har vi å miste? Og kor mange afghanerar er vi villige til å ofre for å støtte ei afghansk diktatorregjering som fusker til seg valg og slepp krigsforbryterar til ved regjeringsbordet? Eg vil ikkje ta noe moralsk ansvar for tapet av menneskeliv som dagens politikk fører til, og vil derfor demonstrere mot det norske bidraget i Afghanistan-krigen 7. oktber. Les meir om demonstrasjonen her.