Stridsgass i Skagerrak

Omkring 35 skip lasta med ammunisjon, deriblant stridsgasser, blei dumpa i Norskerenna utafor Sørlandet i perioden 1945-47. Skipa skaper bekymring, og saken blir medieaktuell fra tid til anna. Dagbladet skreiv om saka i 2002. I 2006 varsla Kystverket at de skulle utarbeide bedre informasjonsmateriell. Når det nå er blitt aktuelt å ta i mot stridsgass fra Syria for destruksjon, har fiskere i arendalsområdet tatt opp saka på nytt.

Faksimile fra FFI-rapport 2009/02294. Vrakbilde basert på sonar.
Faksimile fra FFI-rapporten fra 2009. Vrakbilde basert på sonar.

– Det her vil jo kanskje gjøre at det blir satt litt mer fokus på det som er på utsiden, og at man kanskje må rydde litt i sin egen hage før man påtar seg alt for mye. I alle fall at man får satt litt mer søkelys på det, sier fiskeren. (publisert av NRK Nyheter 24/10-’13.)

Litt mer søkelys kan saktens være bra, men å rydde blir ugreit. Det beste er dessverre at stridsmidlene blir liggende. Skipsvraka ligger på 550-700 meters djup, og noen av dem er sterkt medtatte av rust og skader fra senkinga. Stridsgassene finnes i stor grad i granater som dels ligger på dekk, dels i lasterom og dels er spredd ut fra vrakene. Det sier seg sjøl at rustne granater med stridsgass ikke er noe man uten videre bare kan hente opp fra havdjupet. Like sjølsagt er det at det å dekke til 35 skipsvrak med leire eller lignende er en uoverkommelig oppgave: Tildekking av ubåtvraket på Fedje vil trolig koste minst 580 millioner, og det ligger på langt mindre djup.

Det gjør på den andre sida fiskernes frykt forståelig. Om vraka skal fortsette å ligge åpent, risikerer de å få stridsgass i trålen. Det beste ville være om de visste presist hvor vraka lå, sånn at de kunne unngå dem. I Østersjøen, der et tilsvarende sjødeponi riktignok ligger på mye grunnere vann, har fiskere blitt alvorlig skada når fortidas synder er kommet opp i dagen igjen. I undersøkelser som tidligere gjennomført i det norske dumpingområdet, er det funnet ødelagte fiskeredskaper ved vraka – det kan tyde på at de farlige områdene ikke er godt nok kjent, sjøl om de finnes avmerka på kart. Undersøkelsene viser også at det kan finnes vrak utafor de områdene der det senkinga opprinnelig var meint å finne sted. Omkring 15 av vraka har ukjent posisjon.

Heldigvis er det sånn at stridsgassene det er snakk om for det aller meste har kort levetid om det oppstår en lekkasje: De brytes raskt ned når de kommer i kontakt med havvann, og det store djupet de ligger på, betyr at risikoen for at lekkasjer skal kunne påvirke overflatevann. Tilsvarende har de fleste av stoffene liten evne til å hope seg opp i næringskjeden, i motsetning til f.eks. kvikksølv fra ubåtvraket på Fedje. Undersøkelser av bunnslam i området tyder på at sjøl de stoffene som er farligst i så måte, arsen-baserte stridsgasser som lewisitt, ikke lekker ut i en slik grad at de vil kunne være farlige for mennesker. Den største fara utgjør muligens klumper av sennepsgass, som dannes som et resultat av at sennepsgass i væskeform har ligget i bomber der metallskallet har korrodert bort. Sennepsgassen i de ytre lagene kan da brytes ned og danne et skall som kan inneholde virksom substans på innsida. Risikoen stridsgassene utgjør er godt forklart i en rapport fra Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) fra 2002, side 37-42. Kystverket har utarbeida en veileder til fiskere som kommer i kontakt med kjemiske stridsmidler. I tillegg til lewisitt og sennepsgass, finnes det muligens nervegasser som sarin og tabun.

Flybombe avbilda på dekket til et av skipene ved hjelp av en fjernstyrt undervannsfarkost. Faksimile fra FFIs 1989-rapport.
Flybombe avbilda på dekket til et av skipene ved hjelp av en fjernstyrt undervannsfarkost. Faksimile fra FFIs 1989-rapport.

Kartlegging må til. Vi bør få posisjon på alle vraka. Én studie blei gjennomført av FFI i 1989. Den siste studien FFI gjorde av området i 2002 anbefaler også at området undersøkes på nytt med hensyn til lekkasjer etter om lag 10 år. Tida er inne for det. En annen studie blei riktignok utført av FFI i 2009, men var ikke designa med overvåking av utslipp som formål. Her kom det fram at det også kan ligge vrak utafor det kjente dumpingområdet.

Det kan kanskje være greit å bruke det at Norge kan komme til å ta i mot syrisk stridsgass som et utgangspunkt til å løfte dette høyere opp på dagsorden. Det er likevel ikke et argument for å gjøre enten det ene eller det andre. Så lenge det er helt uaktuelt å hente opp vrakgods fra Norskerenna, vil også mulighetene for samvirke være små, ut over at den generelle kompetansen på kjemiske våpen kan styrkes ved å jobbe med begge prosjekter samtidig.

Næring i Nord

Olje i LoVe gir ikke mange arbeidsplassene, og i alle fall ikke i Nord-Norge. Norge har tapt like mange industriarbeidsplasser som det vi vil gjøre i oljeindustrien fram mot 2030 på kortere tid, uten at det har fått negative konsekvenser for økonomien. Ja, vi har ei utfordring når det gjelder å etablere ny eksportindustri. Ser vi på takta i nyetableringer ligger Nord-Norge ikke spesielt dårlig an, og vil uansett ikke få noe særlig drahjelp av oljeutbygging. Den viktigste næringspolitiske utfordringa i Nord-Norge er nedbygginga av fisket, men siden politikere generelt ikke veit noe om fiskeripolitikk er like mange arbeidsplasser tapt på 8 år som det ei oljeutbygging ville gitt.

Innlegget er oppdatert med nye opplysninger og anslag lørdag 24. april.

I Aftenposten går det i dag (22. april 2010) an å få inntrykk av at oljeboring i Lofoten og Vesterålen kan redde 35 000 arbeidsplasser (1). Kilden til påstanden er en rapport fra Econ Pöyry, bestilt av organisasjonen Lederne (2). Jeg har til vanlig bare sånn passelig tiltro til Econ-rapporter, fordi selskapet har heilt åpenbare insentiver til å lage konklusjoner i tråd med  med oppdragsgivers ønsker. Jeg skal ikke gå djupt inn i akkurat det her og nå, Thor Egil Braadland nevner et par eksempler i sitt innlegg om samme tema (3). Uansett, hvis vi tar Econ-rapporten for det den er, ser vi raskt at sjølve rapporten gir uttrykk for at mange av anslaga «er beheftet med stor usikkerhet». Den konkluderer riktignok med at 35 000 olje-relaterte arbeidsplasser vil forsvinne fram til 2030, men dette skyldes en reduksjon i det totale volumet av olje og gass som blir utvinni. Oljeaktivitet i Lofoten og Vesterålen kan kanskje bidra til å gjøre fallet mjukere, men er ikke i nærheten av å utligne det. Figuren under er henta fra Econ-rapporten, og viser hvor mange arbeidsplasser en ser for seg at LoVe kan utgjøre.

Ei kurve som viser hvordan antallet oljerelaterte arbeidsplasser vil falle mot 0 fram til 2090. Arbeidsplasser fra ei LoVe-utbygging vil utgjøre en nokså liten andel i tidsrommet 2025-2050.
Antallet oljerelaterte arbeidsplasser i Norge, med mulige LoVe-arbeidsplasser vist i grønt. Kilde: Econ Pöyry

Det går tydelig fram av figuren at antallet arbeidsplasser som følge av ei utbygging i Lofoten og Vesterålen uansett vil utgjøre en liten andel av det totale antallet oljerelaterte arbeidsplasser. Tallet vil være høyest de første 5 åra (utbyggingsfasen) med 8000, og deretter falle raskt til om lag 3000, der det vil holde seg i ca. 25 år. Aftenposten har seinere publisert en artikkel som korrigerer det vanvittig overdrevne tallet (35 000), men har ikke trekki den første, og snakker sjøl i den nye artikkelen om 8 000 arbeidsplasser – hvorav 5 000 vil være der kun i utbyggingsfasen (4). Det er et par ting man må ha in mente når man leser figuren:

  1. Arbeidsplassene vil sannsynligvis i liten eller ubetydelig grad komme i Nord-Norge. De aller fleste vil komme som ei følge av at etablerte oljerelaterte virksomheter i Sør-Norge får fortsatt næringsgrunnlag. Eventuelle lokale arbeidsplasser vil komme som følge av ilandføringsanlegg, men det er helt uvisst om man vil finne det fornuftig å i det hele tatt bygge slike anlegg. Noen lokale service-funksjoner vil bli bygd, men antallet arbeidsplasser her vil være på en heilt annen skala. Mi gjetning er nesten like god som Econs, og jeg tipper toppen to hundre.
  2. Anslaget bygger på ei optimistisk vurdering av størrelsen på funna. Oljedirektoratet nedjusterte sine forventninger til 1,3 milliarder fat oljeekvivalenter (dvs. naturgass og andre petroleumsprodukter omregna til råolje)(5). Econ har valgt å bruke tallet 2 milliarder. Dette tallet er egentlig tatt rett ut av lufta. Siden Econ baserer seg på et 1-1 forhold mellom reservestørrelse og sysselsetting, innebærer det at rapportfabrikantene muligens overvurderer antallet arbeidsplasser med om lag 50 %. Talla fra Oljedirektoratet er basert på de nyeste og beste undersøkelsene som er gjort.

Legger vi Econs anslag til grunn, er det snakk om 80 000 årsverk over en 30 års periode. Det utgjør i snitt 3100 arbeidsplasser hvert år det er aktivitet i LoVe. Legger vi Oljedirektoratets anslag til grunn, er det snakk om 2200 arbeidsplasser. Det høres mye ut, og det ville også vært mye om alt kom i en landsdel som totalt sysselsatte 16427 personer i industri i 2007 (kilde: SSB). Men det er ikke det som er tilfelle. Disse arbeidsplassene skal fordeles på heile landet, og først og fremst på de oljerelaterte bedriftsklyngene i Stavanger, Bergensområdet og Oslo. Da blir det slett ikke mye å snakke om. For å sette ting i perspektiv: Norge tapte nesten 30 000 industriarbeidsplasser i perioden 1999-2007 (kilde: SSB). Det er et mye kortere tidsspenn enn fra i dag til 2030, figuren under viser f.eks. at det bare fra 2005 til 2007 blei etablert 16 000 nye industriarbeidsplasser. Det har ikke medført noen problemer for Norges nasjonaløkonomi, men sjølsagt vansker for mange lokalsamfunn. Det er ei utfordring å etablere nye, eksportretta industriarbeidsplasser. Spørsmålet er om de bør komme i ei industrigrein som vil bli mye mindre viktig i framtida.

Kurve som viser hvordan utviklinga i antall industriarbeidsplasser var i tidsrommet 1999-2007 med totaltall og brutt opp i hovednæringer. Kurva viser at netto tap av industriarbeidsplasser var ca. 30000, men at det blei etablert 16000 nye industriarbeidsplasser fra 2005 til 2007. Viktigste enkeltnæring var i 1999 metallurgisk industri, som tapte om lag 10 000 arbeidsplasser i perioden.
Industriarbeidsplasser i Norge 1999-2007. Kilde: SSB

Nord-Norge har ei spesiell utfordring på dette området. Den blir likevel opphaussa fra tid til anna. I perioden 2001-2008 blei det hvert år oppretta om lag 30 arbeidsplasser per 10 000 innbyggere i Nord-Norge, mot om lag 40 per 10 000 innbyggere for landet som heilhet. Man bør likevel merke seg at tallet for Oslo er 82 per 10 000 (kilde: SSB). For ordens skyld er det her snakk om arbeidsplasser med unntak for offentlig forvaltning og primærnæringene. Det innebærer at Nord-Norges kanskje fremste fortrinn, fisken, ikke er helt med i regnestykket (foredling er inkludert). Tallet for Nord-Norge er på linje med tallet i fylker med spredt bosetting og høgere innslag av primærnæring generelt, og høgere enn f.eks. i Østfold og Hedmark.

Kurve som viser etablering av tjeneste- og produksjonsarbeidsplasser. De fleste av fylka ligger jevnt mellom 25 og 40 nye arbeidsplasser per 10 000 innbygger hvert år. De nordnorske fylkene er utheva og plasserer seg innafor dette bildet, med unntak av Troms som kommer jevnt bedre ut enn fleirtallet av fylka.
Nyetablering av tjeneste- og produksjonsarbeidsplasser 2001-2008. Kilde: SSB

I løpet av de siste par tiåra har fisket her til lands gjennomgått ei voldsom strukturrasjonalisering. Ved å satse på store, havgående trålere og liberalisere fangstkvotene har næringsgrunnlaget i mange nordnorske lokalsamfunn fått seg et hardt slag. Store fiskekapitalister har tjent seg rike. Dette kunne ha vært bra om den arbeidskrafta som blei frigjort fikk noe anna å gjøre, og om avkastninga fra de store fiskebåtene blei dirigert til nyskaping i lokalsamfunna som blei «konkurranseutsatt», men det har dessverre bare skjedd unntaksvis. Resultatet er at lokalsamfunn bygd opp rundt fisket mange steder er gått i oppløsning. I løpet av perioden 1999-2007 mista fiskerinæringa i Nord-Norge 3825 arbeidsplasser, blant anna som ei følge av denne utviklinga. Det er nesten like mange arbeidsplasser som LoVe-prosjektet vil skape i heile landet. Men denne saka holder Lederne tyst om.

Kurva viser at antall sysselsatte i fiskerinæringa i Nord-Norge har falt betydelig i perioden 1999-2008. Nesten 4000 arbeidsplasser har forsvunnet totalt.
Fiskeriarbeidsplasser i Nord-Norge 1999-2008. Tidsserien for fangst løper fra 2001-2008, for foredling fra 1999-2007. Kilde: SSB

På dette punktet skal jeg gi Liv Signe Navarsete rett: Det sitter noen i Oslo som ikke kjenner virkeligheta ute i lokalsamfunna og tar beslutninger som får enorme konsekvenser. Fiskeripolitikken har på en heilt anna måte en f.eks. landbrukspolitikken handla om hva som er kortsiktig, bedriftsøkonomisk lønnsomt. Hadde fiskeripolitikk blitt diskutert på premissene til dem det angår, trur jeg ikke at ei slik linje ville blitt tolerert. I alle fall ikke uten ei eller anna form for kompensasjon.

Konklusjonen er altså: Olje i LoVe gir ikke mange arbeidsplassene, og i alle fall ikke i Nord-Norge. Norge har tapt like mange industriarbeidsplasser som det vi vil gjøre i oljeindustrien fram mot 2030 på kortere tid, uten at det har fått negative konsekvenser for økonomien. Ja, vi har ei utfordring når det gjelder å etablere ny eksportindustri. Ser vi på takta i nyetableringer ligger Nord-Norge ikke spesielt dårlig an, og vil uansett ikke få noe særlig drahjelp av oljeutbygging. Den viktigste næringspolitiske utfordringa i Nord-Norge er nedbygginga av fisket, men siden politikere generelt ikke veit noe om fiskeripolitikk er like mange arbeidsplasser tapt på 8 år som det ei oljeutbygging ville gitt.

Saken er at oljeforkjemperne har ikke gode svar på hvordan utbygging i LoVe kan gå sammen med de tiltaka vi må gjøre når det gjelder klimaet. Derfor vil de ha fokus over på noe anna. Problemet er at mye de samme folka (bl.a. pga omfattende krysseie mellom oljebransjen og storfiskerne)(6) har ansvaret for den negative utviklinga i fiskerinæringa i Nord-Norge. De kan spare seg krokodilletårene. Lederne er ikke opptatt av sysselsetting i Nord-Norge, og i alle fall ikke av klima. Lederne representerer bl.a. 4000 ansatt i Statoil-ledelsen, og de ønsker – forståelig nok – å beholde sine arbeidsplasser. Hva som er best for samfunnet som helhet er ei anna sak.