Feminisme – Benjamin E. Larsens blogg

8. mars 2015

Gratulerer med dagen til alle kvinner!

Som far til tre små jenter ser jeg også hvordan trange kjønnsroller fra et tidlig tidspunkt påvirker lek og drømmer for framtida. Skal du kalle det ei lita bekymring, når jeg er redd for at samfunnets forventninger fratar døtrene mine muligheten til å leve ut det beste i seg sjøl?

Angrepene på fedrekvoten og abortlova viser også at kampen ikke vinnes en gang for all tid, heller ikke i Norge. Det vedvarende lønnsgapet mellom menns og kvinners arbeid, og kvinners utsatthet for vold er eksempler på saker der det er langt igjen før vi kan si oss fornøyd, også her i Norge.

Det er likevel ingen tvil om at kvinne- og arbeiderbevegelsen har gjort et formidabelt arbeid for framskritt, når vi sammenligner med kvinners stilling mange andre steder i verden. Det er ironisk at de kreftene som ved hver korsvei har kjempa mot framskritt her hjemme kritiserer kvinnebevegelsen i dag for å være nærsynt. Når de samtidig kutter kvinnetiltak i Norges internasjonale utviklingarbeid, framstår det som vikarierende argumentasjon og direkte frekt.

La oss bruke dagen til å kjempe for kvinners sjølstendighet og frihet, enten det er i arbeidslivet eller på privaten, enten det handler om, enten det er på egne vegne eller i solidaritet med andre. Gratulerer og framad for nye framskritt!

Polemisk smørje?

Kjetil Rolness er storfornøyd med Preben Z. Møllers nye bok om voldtekt og politikk, og har funnet grunn til å rulle fram stortromma og resten av slagverket. «Voldtekt av fakta» var tittelen på hans lørdagskommentar 18. mai i Dagbladet. Den har fått et godt svar, og boka til Møller har fått et godt svar av bloggeren Vampus. Jeg har likevel lyst til å ta Rolness innlegg for meg litt mer detaljert: Med en sånn tittel bør det være veldig, veldig tørt der han har sine egne fakta, ikke minst når han hevder å avdekke noe i retning av et feminist-industrielt kompleks:

Faksimile av Dagbladet netts oppslag av Kjetil Rolness' lørdagskommentar. — Faksimile av Dagbladet netts oppslag av Kjetil Rolness’ lørdagskommentar.

Tror noen at feilinformasjonen er helt tilfeldig? […] egeninteressen av å svartmale norsk mannskultur, er åpenbar. For da gir tiltakene seg selv: Mer statsfeminisme. Større offentlige tilskudd til egen virksomhet.

som i sin sjølopptatte og ideologisk nærsynte ondskap bidrar til at

kvinners sikkerhet blir […] konkret svekket av feministiske pådriv i saken

og at

framtidige voldtektsofre […] ofres på kjønnspolitikkens alter.

Den som fyrer av sånne salver må forstå at han legger sin egen troverdighet på hoggestabben. Gir han så sitt publikum ei øks? Ja, jeg meiner han gjør seg skyldig i følgende: 1. villedende introduksjon, 2. selektiv sitatbruk, 3. feilbruk av statistikk og 4. direkte feil. Resultatet blir det jeg vil kalle ei polemisk smørje. Vi tar det i rekkefølge:

Radikalfeminismens hysteriske fruentimmere

Innledninga på Rolness’ innlegg tar i detalj for seg noen spesielle sitater. De framstår som spesielle fordi de er tatt ut av kontekst. Innledningsvis kan det se ut til at Rolness til en viss grad anerkjenner dette, i det han skriver om hvordan politiseringa av det private seksuallivet førte til at overgrep begått i parforhold blei anerkjent som nettopp det: overgrep.

Alt sammen feminismens fortjeneste, og applaudert av alle menn som elsker og respekterer kvinner.

Så langt er alt vel. Likevel er Rolness’ ambivalens tydelig, for

[…] politiseringen fortsatte. Plutselig var voldtekt en forbrytelse utført av mannskollektivet mot kvinnekollektivet.

Man kan nesten spørre seg om det egentlig er ambivalens: Rolness plasserer rett nok sitata som danner grunnmuren i angrepet han retter mot statsfeminismen i samme avsnitt (og samme tidsperiode) som de seirene han bruker til å anerkjenne feminismens nødvendighet. Likevel lar han være å anerkjenne at verkene han siterer ikke uten videre kan skilles fra det resultatet han hyller. Han impliserer brudd der «politiseringen fortsatte» – men var dette bruddet egentlig reelt? For å svare på dette må man nok gå grundigere til verks enn Rolness har hatt plass til. For å komme forbi dette kunne han f.eks. ha skrevet noe sånt som at «samtidig som ledende feminister fremma diskutable/problematiske påstander om patriarkatet og dets bruk av voldtekt som våpen mot kvinner, bidro teoriene og analysene til ei brei mobilisering […]». I stedet gjengir han altså sitatene ute av kontekst: Brownmillers bok hadde sitt utgangspunkt i hennes arbeid med voldtekt i krig, og Millett-sitatet er henta fra ei analyse av vold som en av mange faktorer i opprettholdelse av patriarkatet i ei brei, historisk og multikulturell analyse. I den lille konteksten han ser seg råd til vektlegger han bare vold i nære relasjoner. Klart det ser rart ut:

«Det private er politisk», lød tidens slagord, og det gav mening. Voldtekt og mishandling foregikk i ly av privatlivets fred, av menn som offeret kjente – og kanskje elsket. (mi utheving)

Der han «nøytralt» påpeker at Brownmillers påstand om at

Voldtekt er en bevisst avskrekkingsprosess, hverken mer eller mindre, og ved hjelp av denne trussel holder samtlige menn samtlige kvinner i en tilstand av frykt.» (Rolness’ utheving)

og Milletts utsagn om at

patriarkatet[s] voldsbruk [er] «utpreget seksuell av karakter og realiseres mest totalt gjennom voldtekt.»

Voldtekt i ekteskap er fremdeles tillatt i svært mange land i verden. Kart fra Wikimedia Commons basert på tall fra 2009.

utgjør et «radikalt brudd med fakta», kunne lite være mer galt i den konteksten disse sitatene, gitt et minimum av velvillighet fra Rolness’ side burde vært lest i: Bruk av fysisk makt er et hvert maktforholds siste instans, og der bruk av fysisk makt er normalisert, er voldtekt det også. Særlig tydelig er dette i krig, der det også gjelder menn. Men også i nære forhold spiller dette inn unntak for ektemenns voldtekter blei først fjerna i Norge i 1971, tidsalderen Rolness anerkjenner feminismens bidrag i. Men sjøl i nabolandet vårt Finland var det unntak for voldtekt i ekteskapet fram til 1994, og for kun få år siden var det et tema knytta til vestlige styrkers nærvær i Afghanistan, da forslag om å legalisere ekteskapelig voldtekt blei behandla av Karzai-regimet. Voldtekt i ekteskap er fremdeles tillatt i svært mange av verdens land. Også i fredstid har voldtekt altså i mange samfunn vært sett på som noe normalt, eller i det minste i mange tilfeller noe det offentlige ikke skal bry seg med. Utsagnet om at

Voldtekt har vært fordømt og påstraffet i nærmest alle samfunn. Voldtekt vekker avsky hos nesten alle menn.

er derfor problematisk. Som jeg skal komme tilbake til, finnes det også holdningsstudier som påviser dette.

Kjønnsmaktperspektivet – en konspirasjonsteori?

Jeg er på ingen måte enig i alt det Brownmiller og Millett skriver, men jeg mener at analyser som tar utgangspunkt i at forestillinger om egenskaper, verdier og «naturlige forhold» ved kvinner og mellom mellom menn og kvinner kan påvirke holdninger og adferd har noe for seg. Det kan ikke utelukkes at et perspektiv på maktforhold mellom kjønnene kan ha noe for seg når man skal forstå voldtekt. Rolness’ setter derimot likhetstegn mellom kjønnsmaktperspektivet og en karikert posisjon der alle menn er bevisste medsammensvorne – det er vanskelig å lese ordet «terrorist» uten å legge til grunn at det finnes et forsett:

i kjønnsmaktsperspektivet er [voldtektsmenn] bare menn. Og ikke nok med det: Alle andre menn [er] også skyldige, som medsammensvorne «terrorister»!

Han sammenligner deretter dette med konspirasjonsteorier om jøder og muslimer. Hva man enn måtte mene om dette perspektivet blir det da nødvendig å påpeke følgende: Mens det finnes dønn solid statistikk som beskriver hvordan menn sjøl i dagens likestilte Norge dominerer i ulike maktposisjoner, er det nødvendig å konstruere temmelig søkte sammenhenger for å påstå at jøder eller muslimer utøver en form for global (eller enda villere – nasjonal) dominans.

Donald Trump sier hårreisende voldtektsstatistikk i det amerikanske militæret er en naturlig konsekvens av at menn og kvinner er samla på samme sted. — Ikke noe å se her. Ingen dårlige holdninger. Bare å gå videre.

Enda viktigere er det at mens kjønnsmaktperspektivet i de aller fleste sammenhenger er et analytisk verktøy brukt i metodiske studier for å forstå sammehenger (men ja, det finnes vulgære varianter), er konspirasjonsteorier om jøder og muslimer ideologiske utvekster som metodisk fordekker sammenhenger og diskvalifiserer studier. Det er altså en forskjell i empirisk grunnlag og praktisk kvalitet mellom de to. Måten Rolness kobler pengetildelinga til Jenteforsvarets sjølforsvarskurs til «det radikalfeminist-industrielle komplekset» på, står ikke tilbake for konspirasjonsteorier i sin alminnelighet, så lenge han ikke påviser at disse kursene både er radikalfeministiske i sitt innhold (noe han vil få problemer med) og blei foretrukket framfor andre sjølforsvarskurs som ikke bygde på radikalfeministisk ideologi (noe han også ville få problemer med, siden de øvrige potensielle søkerne som har vært kjent i media driver kurs med tilsvarende innhold).

Grunnlaget for kjønnsmaktperspektivet

Når det gjelder innholdet i Brownmillers påstand, høres det unektelig fjernt ut når det blir presentert som en allmenn påstand, eller sammenholdt med kriminalitetsstatistikk. Som nevnt avhenger det likevel av perspektivet. Spørsmålet trenger ikke å være om det nødvendigvis er sånn, men om det i en gitt situasjon er mulig å skille for den som føler seg i en utsatt situasjon. Den som føler seg i ei sterk stilling har jo ikke noe å frykte, men kvinner som går aleine hjem om natta, ender opp ensomme i tilspissa situasjoner osv. – i hvilken grad vil frykt for å bli voldtatt bidra til å forme deres opptreden i situasjonen? I det lyset framstår ikke Brownmillers påstand like søkt. Gyldigheta til perspektivet kan lett påstås å være avhengig av situasjon og analysenivå.

Komplisert modell med mange faktorer, piler ut og inn, fram og tilbake. Ikke vesentlig for resten av innlegget. — En modell av hvordan strukturell bevissthet kan fungere. Jeg tar ikke stilling til om den er rett, men følte det passa med en illustrasjon her. Fra Wikimedia Commons.

Måten Rolness setter dette fram på, får meg til å tro at han ønsker å kaste vrak på alle strukturanalyser, og jeg kan ikke se at han andre steder tar til orde for at den slags kan være viktig. Som sosiolog gjør han nok egentlig det, og det er nærliggende å tro at han har valgt dette bort fordi han vil bruke mer av sin tilmålte kommentarplass til å raljere. For min del er det ikke slik at jeg mener de strukturanalysene som er dominerende nødvendigvis må være den heile og endelige sannheta. Det finnes strukturanalyser som står i et interessant motsetningsforhold til det radikalfeministiske kjønnsmaktsperspektivet uten – etter mi meining – at de nødvendigvis slår beina under det. Et poeng her er at visse miljøer som bevisst distanserer seg fra feminismen bruker tilsvarende resonnementer for å sannsynliggjøre at feminisme (forstått som radikalfeminisme) fremmer voldtektskultur gjennom å konsekvent underspille kvinners evne til å framstå som aktører, i motsetning til ofre. Dette bidrar i følge dem også til å øke risikoen for voldtekt begått av kvinner, fordi kvinners voldtekt av menn «ikke eksisterer». Det er likevel grunn til å spørre seg hvor relevant dette er i ulike sammenhenger. Når vi diskuterer overfallsvoldtekter begått mot kvinner framstår det i alle fall litt søkt.

Spørsmålet om hvilke perspektiver som er gyldige er på den andre sida til en viss grad et empirisk spørsmål. Jeg har ikke gjort noe omfattende litteraturstudium, men jeg har funnet en artikkel som tar for seg noen strukturspørsmål og studerer hvordan de virker i ulike kulturer. Denise A. Hines har studert dette (.pdf), og artikkelen inneholder flere opplysninger som er interessante i den debatten Rolness vil ha, bl.a.

Patriarkatsteorien får nokså svak støtte, det er svak statistisk sammenheng mellom kvinners makt generelt og hvor utsatte de er for voldtekt med bruk av fysisk tvang.
Der kvinner har mer generell makt i samfunnet er de også mer tilbøyelige til å voldta menn ved bruk av fysisk makt.
Generelle holdninger til det andre kjønnet er en god prediktor for forekomst av voldtekt, dvs. der forholdet mellom kvinner og menn i større grad betraktes som en kamp/et spill, oppgir flere å bli utsatt for overgrep.

Kartet viser at voldtektssituasjonen er relativt bra i Norge, og at kvinner er mest utsatt i Afrika, Midt-Østen og Sør-Asia. — Kart som viser en vekta voldtektsindikator for ulike land i verden. Fra www.womanstats.org, der det også finnes andre interessante kart.

Artikkelen åpner riktignok for at egenskaper ved utvalget kan ha gjort effekten av kvinners generelle makt og status lavere når det gjelder i hvilken grad de blir ofre, fordi respondentene var universitetsstudenter, som må forventes å ha en noe høyere status enn unge kvinner generelt. Forekomsten av voldtekt med fysisk makt er i alle fall høyest på noen av det stedene der kvinnemaktindeksen er lavest: i India, Sør-Korea og nordre Mexico. Det er likevel interessant å merke seg at økt generell samfunnsmakt gir økt sannsynlighet for å opptre seksuelt voldelig – også, eller særlig for kvinner, for her ligger det jo faktisk en bekreftelse på en form for kjønnsmaktperspektiv. I og med at dette er en korrelasjonsstudie, er det likevel ikke mulig å si noe om hvilken vei årsakssammenhengen går. Et annet svært interessant moment er den høye andelen menn som oppgir å bli tvunget til sex av kvinner både i denne studien og i en amerikansk studie utført av CDC (.pdf, CDC tilsvarer det norske Folkehelseinstituttet).

Tiltak mot heile populasjonen

Som et sleivspark går det også an å nevne at Hines, sjøl i en studie som langt på vei avkrefter radikalfeministiske teoriers forklaringskraft siterer den «sprø» Brownmiller på hennes funn, og foreskriver følgende resept:

These results point towards a means of reducing sexual coercion within relationships. Specifically, people should be educated to view relationships as mutually pleasurable and supportive, and to respect the other person’s rights to accept or decline sexual advances.

Nå er det mulig jeg har fulgt dårlig med i timen, men mitt inntrykk er at de som har stått bak bredt anlagte holdningskampanjer, slik som Rolness kritikkobjekt Amnesty, nettopp har vektlagt det siste elementet her. Så kan man gjerne hevde at det kunne vært gjort mer målretta, og at det får ei slagside når det konsekvent er menn som framstilles som overgripere, men den norske statistikken om forholdet mellom offer og overgriper er nå en gang ganske tydelig på dette forholdet. Studiene jeg refererer til over tyder kanskje på at det finnes store mørketall for menn. Likevel er det vanskelig å laste den som skal utforme tiltak her og nå for å bruke beste tilgjengelige kunnskap.

Jeg bør sjølsagt være forsiktig med å tyne for mye ut av to studier, men forekomsten av overgrep generelt ligger såpass høyt at det er vanskelig å avgrense helt tydelig mellom vanlige menn og uvanlige voldtektsmenn, også: Hos Hines oppgir 2,8 % av menn og 2,3% av kvinner å ha blitt utsatt for seksuell vold i løpet av foregående år og hhv. 22,0 % og 24,5 % for en form for verbal tvang, som dekker alt fra å insistere på å ha sex uten kondom til verbale trusler for å tvinge seg til sex. Tallene for Gävle i Sverige, som kanskje er det landet som er mest sammenlignbart med Norge var i samme rekkefølge 1,3 % (menn!), 0,4 % (kvinner), 18,4 % og 14,7 %. Problemer knytta til seksuell grensesetting framstår som utbredt i en slik grad at det å iverksette milde tiltak slik som holdningskampanjer på populasjonsnivå ikke framstår helt bort i natta, i alle fall.

Beviset for radikalfeminismens domninans

Det er videre interessant å merke seg at det eneste eksempelet på den virkelighetsfjerne radikalfeminismens gjennomslag i den norske voldtektspolitikken Rolness finner det for godt å løfte fram finnes i et ensiders essay i Reforms rapport om antifeministisk netthat, skrevet av noen som på mange måter representerer et premieeksempel på et offer for slikt netthat. Det er pussig at han ikke nevner rapportens tema når han presenterer sitatet, om man ikke så etter, kunne man jo tro at den faktisk dreide seg om voldtekt. Når han snakker om betydninga av kvinnesyn, er han jo, som nevnt, inne på noe, men veit tydeligvis ikke at dette virker uavhengig av kultur. Gitt at de svenske dataene referert over er representative for bildet i Sverige som heilhet, har de jo lykkes ganske bra med å forhindre voldtekt av kvinner i internasjonal målestokk.

Når han refererer voldtektsutvalget er mye av det han skriver direkte feil, sjøl om det er et fokus på primærforebygging i voldtektsutvalgets innstilling, nevnes andre, målgruppespesifikke tiltak. Det er riktignok et noe tynt referansegrunnlag – én FAFO-rapport – som ligger til grunn for å vurdere hvilke karakteristika som finnes ved voldtektsmenn, men den bygger igjen på et antall referanser. Den viktigste av dem er trolig Ward, Keenan og Hudsons psykologiske gjennomgang og modell (betalingsmur), der det ganske riktig heter

incarcerated rapists are indiscriminable from men in the general prison population and may well resemble many males in the general population

I et seinere arbeid av Gannon et al. (også betalingsmur, Ward er også medforfatter her), der man har gått gjennom informasjon om dømte voldtektsmenn, finner vi mange av de karakteristika som Rolness og Møller trekker fram, men

Of course, it is likely that sociodemographic features such as ethnicity and socioeconomic status reflect generally biased arrest rates (Russell, 1984). However, despite this fact, incarcerated rapists appear similar on a range of sociodemographic variables to the general prison population, whereas child molesters’ sociodemographic features demarcate them from the rest of the prison population.

Her er det to momenter som er verdt å merke seg, jeg tar det siste først: Dette arbeidet er gjort med sikte på å karakterisere voldtektsforbrytere for psykologisk oppfølging, et perspektiv som går klart fram av sammenligninga med pedofile. Videre: I lys av den svært lave domfellelsesrata for voldtekt og de ikke ubetydelige kulturellle forskjellene mellom USA og Norge er ikke den følgende påstanden fra voldtektsutvalget helt håpløs – der heter at det

[…] ikke [finnes] sikker kunnskap om årsaker til at noen personer begår voldtekt. Forskningen gir ikke noe grunnlag for å tegne et entydig bilde av overgripere, – bortsett fra at de fleste som begår overgrep er menn.

Men joda, ser vi på dømte voldtektsmenn, så finnes det mye forskning, det er sant. Men da står vi også i fare for å studere den populasjonen av overgripere som passer best til de rådende forestillinger om hvem overgripere kan være. Det er kanskje spesielt risikabelt når det gjelder saker der bevisførselen er vanskelig. Det finnes imidlertid også forskning på ikke dømte, seksuelt aggressive personer. F.eks. viser Petty og Dawson (1989, betalingsmur igjen) at det finnes en aksept-stige når det gjelder bruk av makt i seksuelt lada situasjoner, og at unge menn som tyr til makt i slike situasjoner har en generelt høyere moralsk aksept for slik bruk av makt. De påviser at det er mulig å skille maktbrukerne fra respondenter generelt ved hjelp av visse psykologiske kriterier, men at profilen deres målt ved hjelp av disse kriteriene ikke avviker signifikant fra det generelle gjennomsnittet. Den samme akseptstigen viser seg i Amnestys rapport «Hvem bryr seg?» (.pdf, tabell 12, s17). Dette er sjølsagt ikke en fullgod litteraturgjennomgang, men bør være nok til å overbevise om at Rolness’ bastante formulering er problematisk.

Farlige Norge

Er det sånn at Norge er spesielt farlig for kvinner? Det kan virke som om det er dette spørsmålet Rolness mener det er viktig å svare på. Men det er det nok få andre som finner spesielt interessant. Det er åpenbart at om man bruker en absolutt målestokk, er Norge tvert i mot et spesielt trygt land for kvinner. Det er ikke til hinder for at den relative fordelinga av dødelig vold i Norge skiller seg ut ved å ha en overrepresentasjon av kvinner i forhold til andre land der den absolutte forekomsten av dødelig vold. Vi kan ikke vite om det er Rolness eller Dagbladets redaksjon som har satt inn lenkene i kommentaren, men om det er førstnevnte, er det påfallende at han ikke tar hensyn til den konkrete drøftinga av nettopp dette som finnes i artikkelen det er lenka til. Mens de 148 kvinnedrapene i Canada utgjør en like høy forekomst av kvinnedrap som i Norge, 4 per 1 million innbyggere, utgjør disse bare 27 % av alle drap, mens de i Norge utgjør 53 %. Dette er ikke «fullstendig misforstått statistikk,» som Rolness hevder:

Fordi det begås relativt få drap generelt i Norge, blir andelen partnerdrap høyt, selv om norske kvinner er blant de tryggeste i verden, også i eget hjem. (Rolness’ utheving)

Når vi er et av de landa i verden der det begås færrest drap per innbygger, er det liksom en automatikk i at det skal være en større andel partnerdrap? Er det fordi partnerdrap er særlig vanskelige å forebygge? Eller er det fordi det er blitt lagt større vekt på å forebygge den typen drap som typisk rammer menn? Verken det ene eller det andre passer med Rolness’ tilsynelatende oppfatning om at denne typen vold mot kvinner får overdrevent mye oppmerksomhet.

Er dette grunnlag for å si at vi her til lands har et særlig problem med holdningsdrevet kvinnevold? Et svar på dette spørsmålet krever nok at man går djupere inn i de tilfellene det er snakk om og undersøke motivasjonen. Det kunne jo f.eks. tenkes at årsaken til dette er at siden Norge er generelt mer likestilt enn de fleste andre land, så blir den «ridderlige» terskelen for å utøve vold mot kvinner senka, og norske kvinner mindre bundet av kjønnsrollemønster som gjør det vanskelig for dem å sjøl bruke vold, slik at de i større grad framprovoserer motvold fra sine partnere. Jeg har ikke kapasitet til å gå inn i dette her, men kan likevel konstatere at dette ikke er innvendinga Rolness bruker.

Kart som viser kvinners fysiske sikkerhet på en skala fra 1-5, der 1 er mest sikkert. Norge skårer 3. Ingen land skårer 1. Spania, Sverige, Frankrike og noen få andre land skårer 2. Det meste av Afrika, Midt-Østen og Sør-Asia skårer 5. — Kart som viser kvinners fysiske sikkerhet i verdens land. Original fra www.womanstats.org.

Basert på hva han ellers skriver i kommentaren, blir den mest nærliggende slutninga at han mener overrepresentasjonen av kvinnedrap ikke er interessant. Jaja, Rolness’ – du om det. Men det er faktisk også galt at SSB slakter «disse» tallene, dersom vi tar bare ser på kvinnedrapsstatistikken. Det SSB skriver om kvinners utsatthet for vold i f.eks. denne artikkelen fra 2007 er helt på linje med UNECE-funnene Ny Tid presenterer, og inneholder dessuten interessante perspektiver for dem som måtte mene at tiltak mot voldtekt bør målrettes mot innvandrermenn: I 2004 var det 1 promille av den etnisk norske befolkninga som blei dømt for voldslovbrudd, mens den tilsvarende andelen blant det SSB den gangen kalte «ikke-vestlige» innvandrere var 3 promille. Domfellelsesrata for voldtekt er langt lavere, men dersom man, slik det framgår av arbeidene Rolness indirekte legger til grunn, går ut fra at voldtektstilbøyelighet samvarierer med tilbøyelighet til å begå annen voldskriminalitet, er andelen av den mannlige befolkninga i de to gruppene som urettmessig stigmatiseres av en påstand om at «alle menn er potensielle voldtektsmenn» omtrent like stor, og begge over 99 % (men ei eventuell stigmatisering er etter mitt syn altså et resultat av en misforståelse av hva slags situasjoner dette perspektivet er relevant i).

Vanskelig bevisførsel

Påstanden om at utvidelsen av voldtektsdefinisjonen har gjort bevisførselen vanskeligere er også gal. Her er det nok to aspekter som kommer inn: Den ene er forståelsen av relative tall, på samme måte som i spørsmålet om kvinnedrap. Siden antallet overgrep definert som voldtekt er blitt større ved å inkludere tilfeller der bevisførselen er vanskeligere, vil det nødvendigvis være sånn at andelen voldtektssaker med vanskelig bevissituasjon øker. Det andre aspektet som spiller en rolle er at bruken av DNA-bevis nå er blitt så vanlig at det har blitt bygd ei forventning om at man må ha DNA-spor for at domfellelse skal være mulig. Dette var åpenbart ikke tilfelle før denne teknologien var i allmenn bruk.

Det at forventninger styrer realiteter på denne måten er også årsaken til at feminister reagerer på råd om hvordan man skal opptre for å unngå voldtekt. De aller fleste forstår at man er mer utsatt om man går hjem aleine, full og midt på natta, om man tar pirat-taxi og om man blir med ukjente på nachspiel. Problemet oppstår dersom det fester seg ei forestilling om at dette «ikke er noe skikkelige jenter skal gjøre». Når man analyserer spørsmålet prinsipielt er det åpenbart at det ikke spiller noen rolle for skyldsspørsmålet hva offeret for ei kriminell handling har foretatt seg. Likevel er det dessvere slik at spesielt i voldtektssaker har dette vist seg å ha stor betydning for utfallet i rettssaker. Det er bakgrunnen for at det har vært foreslått å avvikle juryordninga i voldtektssaker, og det er altså grunnen til at feminister tar til motmæle når kvinner blir foreskrevet ei begrensing på sin evne til å uttrykke seg sjøl, delta i aktiviteter og oppholde seg i det offentlige rom som resept på å unngå voldtekt.

Retthaversk uten tiltak

Det avgjørende spørsmålet som både Møller og hans våpendrager Rolness må svare på er hvor vi skal møte målgruppene på en måte som virker ikke-diskriminerende. De mener jo åpenbart ikke at vi skal fengsle alle ikke-vestlige menn med sosiale vansker, lav utdannelse, dårlig økonomi og tidligere voldsdommer på ubestemt tid. Hvor har de tenkt å oppsøke dem, og på hvilke måter vil de gjøre det? Det er jo fullt mulig å hevde at visse av tiltakene som allerede er igangsatt retter seg mot grupper som er overrepresentert: Natteravner ferdes der ofre og overgripere er mer konsentrert enn ellers i befolkninga: Blant folk på vei hjem fra byen. Introduksjonsprogrammene for innvandrere tar for seg norsk seksualmoral og -lovgiving i grupper som er lite kjent med disse, og kriminalomsorgens oppfølgingsprogrammer retter seg mot dem som er domfelt. Flere gode forslag mottas, med takk, men Rolness framsetter altså ingen.

Det er et godt prinsipp at man skal la være å skyte budbringeren. Den som kommer med et budskap bør lyttes til, sjøl om det passer dårlig med ens egne oppfatninger og prosjekt. For min egen del har irritasjonen over Rolness innlegg ikke bidratt til å bedre inntrykket av hvorvidt han har sitt på det tørre, men gjennom litteratursøkene jeg har gjort har jeg fått opp øynene i større grad for hvor utbredt kvinners overgrep mot menn kan være.

Det hjelper likevel å ha sitt på det tørre, hvis man vil bli tatt alvorlig. Dersom man i tillegg angriper ei gruppe politiske aktører for å ha ei irrasjonell tilnærming til et saksfelt, og sjøl gjør seg skyldig i ideologisk fordreiing, vel da har man tapt. Da er man ikke budbringer, men sjøl politisk aktør og hykler. Rolness kan til tider være både morsom og interessant, men denne gangen tok han sin høye hest ut på glattholka og blei mest morsom for dem som liker akademisk slap stick. Jeg føler i alle fall at jeg har karakteristikken «polemisk smørje» på det tørre.

Rosatyranniet

Det var flere som gjorde seg lystige på Camilla Eidsvolds og SVs bekostning etter et utspill mot rosa lego i går. Felles for de fleste morofantene er at de neppe er mye i lekebutikker eller avdelingene for barneklær i de store butikkjedene. For hva finner man der? Jeg tok med meg kameraet og stakk innom den første butikken jeg kom over i hver kategori. Det første som møter meg er dette:

Barbie-avdelinga er en vegg av rosa — Ville du kjøpt noen leker til sønnen din her?

Og det fortsetter i samme tralten:

Et nytt hav av rosa — Her er det mye som vil friste små gutters foreldre til å stimulere til lek som øver sosial samhandling og omsorgsevner.

Emballasje og butikkmøblement gir tydelige signaler om hvilket kjønn lekene er mynta på.

Det går et tydelig skille på tvers i hylla mellom leker med blå og rosa emballasje, henholdsvis brannbiler, heisekraner og mer huslig orienterte sysler. — I ei hylle mynta på barn mellom 1 og 2 år, som foreløpig knapt har lært seg hva gutt og jente betyr, markerer fargen på emballasjen tydelig hvem som bør få hvilke leker.

Også ting som ikke er mynta på lek, slik som matbokser og drikkeflasker markerer forskjellen tydelig:

Igjen: Et tydelig fargeskille viser hvilket kjønn som skal ha hvilket produkt. — «Haha, se på Eskil, 'a, han har rosa prinsesse-matboks!»

De typiske guttelekene fokuserer på action og vold.

"Pirates of the Caribbean"-leker med utelukkende blå emballasje og mannlige rollefigurer. — Finn den kvinnelige rollefiguren.

Skytevåpen er vel så guttete som det får blitt:

Lekevåpenemballasje med fartsstriper og bare guttebilder. — «Bang, bang, så du ikke får jentelus!»

Den omtalte jentelegoen føyer seg inn i bildet med rosa hjemmekos.

"Belville" et rosa legohus med lite bygging og høy Barbie-faktor — Den mye omtalte jentelegoen. Legg merke til advarsel til potensielle gutteforeldre i form av jentemerkinga i nederste høyre hjørne.

Det finnes heldigvis fremdeles mer nøytrale lego-produkter.

Legomodeller av to hus, et fly og en bil uten sterke kjønnssignaler. — Her skriker ikke kjønnsstereotypiene like høyt.

Særlig mye bedre er det ikke i klesbutikken. Først sokkehyllene:

Jentesokkene er rosa, har Hello Kitty-motiver eller glitter. — Jentesokker.

Guttesokkene har motiver med Bart Simpson, Star Wars eller Disneys Biler. — Guttesokker. Ja, noen av dem er visst røde. Sett sånt.

Klesavdelingene er tydelig markert med klare skilt, også for aldersgrupper (1,5-6 år) der kroppsfasong eller -størrelse neppe har mye å si for om klærne kan brukes av gutter eller jenter (men her er kleskjedene uenige, de lager trangere klær til jenter – og hemmer dermed kroppslig utfoldelse).

Gutteklær. Mest blått, grønt og grått her. — Tøffe dyr og guttefarger.

Mye rosa og rysjer her. Sommerfuglmotiver. — Med kopier av moteklær, rosa og rysjer markerer man tydelig at 4 år gamle jenter i alle fall ikke er gutter.

« Jammen er dette så farlig da,» spør du kanskje. Ja, det er det. Gjennom å lage kjønnsstereotype produkter som fyller barnas materielle hverdag, fortelles barna hele tida at de er forskjellige. Men det kan vel foreldrene styre? Nei, de er ganske maktesløse, for de har besteforeldre, tanter og onkler og en hel masse andre foreldre i barnehagen og på skolen som ikke synes det er så farlig. De har lekebutikkene, barne-TV og Disney å hamle opp med, og med mindre man isolerer seg eller blir veldig sær, er man nødt til å la det passere. Kan man ikke la være å gi det så mye vekt? Jo, det hadde nok vært litt enklere om det ikke var så ekstremt, og om det var litt mindre skarpe skiller. For det er helt tydelig at barna sosialiseres inn i disse skillene, og at de disiplinerer hverandre.

Uten en tråd

I landet der likestillinga er «unnagjort», opplever vi likevel mye rart. Til dømes at sportsredaksjonar kler av unge, kvinnelige idrettsutøverar når de skal lage forsidene sine. Under vises ei faksimile fra NRKs nyhendeside:

Bilde av Isabelle Pedersen, der alle klærne er klipt vekk. — Faksimile fra NRK sine sider 23. 7. 2010.

Det er mulig eg har en over gjennomsnittlig skitten fantasi, men eg synes bearbeidinga av bildet er påfallande og unødvendig når originalen ser slik ut:

Det originale pressebildet av verdensmester i 100 m hekk for kvinner i ungdoms-VM, Isabelle Pedersen (18)

Av en eller anna grunn har NRK gjort seg flid med å ta vekk kvar tråd av Pedersens idrettsantrekk når de har laga blikkfanget til saka. Ikkje har bildet mye å gjøre med overskrifta heller. Skulle de formidla gleda og overraskinga ville vel også dette bildet fra serien NRK har kjøpt inn vært et bedre valg:

Bildet viser ei tydelig overraska og glad Isabelle Pedersen — Bilde med krediteringar fra bildeserien NRK hadde i hovedsaka.

Setter NRKs bildevalg prestasjonen eller kjensla i fokus? Eg synes ikkje det. For meg ser det ut som om sportsavdelinga spiller på sex.

Twitterrata

Lange diskusjoner på Twitter er vanskelige å følge. Det er lett å forholde seg bare til de siste par innleggene, å forutsette at alle har samme forståelse av premissene som du, og å bli språklig upresis når du bare har 140 tegn. Er det verdt det?

Jeg bruker en del tid på Twitter. En god del av folkene jeg følger henter fra nyheter og informasjon jeg ellers ikke ville kommet over, eller som jeg ville ha brukt lang tid på å finne selv på eget initiativ. Det er iblant også mulig å ha gode diskusjoner. Men begrensninga på 140 tegn gjør også at samtalene fort blir snudd på hodet. Jeg liker å tro at jeg er nokså flink til å tolke folk i beste mening, og liker å tro det om andre også. Dagens twitterrata er resultat av en samtale der jeg ikke opplevde å bli forstått. Mon tro om mine diskusjonspartnere kjenner seg igjen i mitt inntrykk av deres posisjon. Det begynte slik:

anneviken kronikk: http://bit.ly/bHG2Uv bør kvinner få lov å velge familie og barn, eller er det galt, fortsatt i 2010..

benjamil @anneviken Til «sosiolog» å være er han lite interessert i strukturelle forklaringer og verditeori. I letteste laget, spør du meg.

anneviken @benjamil ein treng å høyre på ulike innspel i denne debatte, tung eller ikkje. debatten er altfor monopolisert. kanskje difor lite skjer

benjamil @anneviken Monopolisert? Snarere fordummet. Møllers poengtering av ulik karakter i arbeidet holder ikke, og det burde han vite.

benjamil @anneviken Han går ikke inn i spørsmålet om hvorfor individer velger likt en masse, og han forutsetter at verdi=pengeverdi.

anneviken @benjamil eg kan ikkje sei kva kvalitet hans innnlegg held, men dette med «gårsdagens feminister», er eg enig i. kva med dagens? finst ikkje

nilaug @benjamil Han går ikke ordentlig inn i fri vilje/strukturer/biologi/autonomi. Det gjør i rettferdighetens navn aldri feminister heller…

Etter at nilaug kastet seg på, blir det mer interessant… Han er nemlig ute etter – på vennskapelig vis – å ta meg.

benjamil @nilaug try me about 23 hours ago from web

benjamil @anneviken Litt mer seriøst, hvis @nilaug s poeng illustrerer debattens mangel – hva trenger vi da? Mer av det samme?

anneviken @nilaug har eit godt poeng. dette blir sjelden diskutert. @benjaminl kan du utdype kva du meiner? er du enig m @nilaug? mer av d samme som.?

benjamil @anneviken @nilaug Verditeoretisk er likelønnskravet utrolig spennende: Ikke ofte mobilisering får varig effekt i en stor arbeidsprisgruppe.

benjamil @anneviken @nilaug Dette poenget ser ikke, eller vil ikke PZM se når han sier at «menn forsørger kvinner».

Her kan jeg i ettertid utdype min egen posisjon på en måte som Twitter gjør temmelig vanskelig. Mitt utgangspunkt er at den målestokken som objektivt sett er viktigst i dagens samfunn er pengeverdi. Marginalnytteteori er den vanligste forklaringsmodellen for pengeverdi. Jeg mener at maktforhold mellom samfunnsgrupper også gir seg utslag i prissystemet. Likelønnskravet er derfor en interessant test: Kan en sosial mobilisering endre maktforholdene, slik at man får varige utslag i prisen på kvinners arbeid?

anneviken @benjamil ålreit. Like rettar, offer for strukturar, eller for eigne frie valg basert på kultur og miljø. ev ikkje offer men resultat av eh?

benjamil @anneviken Noko slikt. Folk som reduserer utruleg kompliserte problemstillingar til «kommunisme», imponerer ikkje akkurat.

Uffda. Her er det åpenbart at mangelen på felles referanser fører til at budskapet ikke har nådd fram.

sjetilv @benjamil hva er verditeori?

Sjetilv kaster seg inn i debatten…

anneviken @benjamil ålreit. eg driv faktisk å prøver å skrive eit utkast på akkurat det her, så om du har innspel, er du velkommen.enig ang kommunisme

sjetilv @benjamil ikke noen bombe at @audunlysbakken vil ha mer planøkonomi, da. Han mener jo at det vil løse dette problemet såvel som alle andre.

Sjetilv setter tonen, men jeg er foreløpig mest interessert i det nilaug sier.

nilaug @benjamil Vi er nok uenige i sak- http://is.gd/7id5M -men enig i at dette er komplekst–>for meg grunn til forsiktighet med statlige inngrep

nilaug @benjamil Min løsning: (Sivilsamfunnet) identifiserer viktigste strukturelle/diskursive barrierer, forsøker å endre dem gjennom debatt

nilaug @benjamil Ellers følger lønn langtidsproduktivitetsutviklingen-noen problemer i offentlig sektor, så villig til å diskutere hjelpepleiere mm

benjamil @sjetilv Plan og plan, fru blom. Det er vel mer snakk om å kompensere for markedssvikt. http://j.mp/d3wwSd *wink*

Dette er et (kanskje hjelpeløst) forsøk fra min side på å avblåse debatten om plan vs. marked. Jeg tillater meg et sleivspark når jeg henviser til en BBC-artikkel der det er gjengitt en undersøkelse som viser at verdifastsettelse i penger ofte ikke gjenspeiler den reelle betydninga ulike former for arbeid har for samfunnet.

benjamil @nilaug Trolig uenige, ja. Hvis noe ikke funker, prøv kvalifisert tukling. Funker det ikke da, reanalyser og tukle litt på ny.

Nå får jeg svart Nils August. Jeg mener at han i utgangspunktet er vel passiv i sin tilnærming til hva slags endringstiltak som er legitime. Dette er i og for seg forventa, siden han er konservativ og jeg er sosialist.

nilaug @benjamil Spm er i hvilken forstand/for hvem det ikke funker.Er ikke ekstremere konservativ enn at jeg kan tukle litt når ting er for ille:)

nilaug @benjamil Litt om tukling jeg har liten tro på: http://is.gd/8EtCx og http://is.gd/8EjpK

nilaug @benjamil Ad det filosofiske: Må defineres noen premisser for strukturer som er illegitime -at det er strukturer, er ikke vektig i seg selv.

Dette er en heftig utfordring på stående fot. Jeg gjør et forsøk og svarer i samme slengen sjetilv på hans spørsmål:

benjamil @nilaug Illegitime strukturer: Innskrenker systematisk autonomi i retningsvalg om tilegnelse av makt.

benjamil @sjetilv Verditeori: Teori om hvordan handlinger og muligheter skal veies mot hverandre. Øk. marginalnytteteori er for tida hegemonisk.

nilaug @benjamil Retn.valg er om mer enn makt(Tvangs)påvirkn.innskrenker auton.på andre felt.Og:Hvor lite reell er auton?Må skilles fra statistikk!

benjamil @nilaug Det er vel mulig å argumentere for at makt overskygger andre retningsvalg pga at det legger rammene for dem.

Hvor lite reell er autonomien? Tja, jeg kan jo ikke annet enn å være ærlig. Prinsipielt synes jeg det er ekstremt vanskelig å forsvare eksistensen av fri vilje. Det har ingenting med hva jeg ønsker å gjøre, men farget av min naturvitenskapelige fagbakgrunn ser jeg på verden grunnleggende som en samling av interaksjoner mellom materie. Alle interaksjonene følger fysiske og kjemiske lover. Disse gir ikke nødvendigvis eksakt forutsigbare resultater i ethvert tilfelle, men jeg kjenner ikke til noen fenomener som ikke lar seg modellere statistisk. Dermed er grunnen lagt for en filosofisk, statistisk determinisme. Determinisme innebærer likevel for mange at mye av det vi gjør til daglig framstår som lite meningsfylt, og det er også vanlig å hevde at den fører til at moralsystemer bryter sammen. Det er mye som kan sies om dette, men jeg ser at det ligger betydelige vanskeligheter i å forfekte en deterministisk posisjon som utgangspunkt i en diskusjon om etikk.

benjamil @nilaug Prinsipielt er jeg determinist, men pragmatisk når det gjelder å anerkjenne «fri vilje»s betydning for levd lykke.

nilaug @benjamil Jaha? Mener du da fysikalsk determinist? Da er kanskje ikke forsøk på å endre sosiale strukturer så meningsfulle?

benjamil @nilaug Ja, den posisjonen virker mest logisk, men du kan ikke ha lest andre del av det jeg skrev.

nilaug @benjamil Jo, men «fri viljes betydning for levd lykke» peker heller ikke mot å statlig bestemmelse av preferanser og sosiale strukturer…

nilaug @benjamil Du hadde gjort det enklere for deg selv om du sa at du tror på fri vilje, men at kjødet er svakt og de sosiale strukturene sterke.

Vi pådrar oss en kommentar fra sidelinja – med et helt vesentlig poeng:

sigvei @nilaug @benjamil Ikke for å forstyrre, men fys. determ. impliserer jo at evt. sos. endringer med nødvendighet må skje, dersom de skjer.

sigvei @nilaug @benjamil Konservativisme og sosialisme blir følgelig akkurat like mye eller lite meningsfulle. Determinisme ≠ status quo.

nilaug @sigvei Absolutt, med nødvendighet.Bare at aktivisme blir meningsløst begrep. Synes den debatten er på siden, men siden @benjamil begynte…

Nilaug har kanskje et poeng her. Men twitter-diskusjonen skal jo være nokså leken, så jeg kan ikke si at jeg føler jeg har gjort noe overtramp ved å begynne.

benjamil @nilaug Joda. Som tvilende determinist ser jeg en kjip verden, og utnytter tvilen til å handle. B-)

Igjen: Det er faktisk der jeg står. Jeg tror egentlig ikke på fri vilje, men jeg har ikke et begrepsapparat eller en verdensforståelse som gjør det mulig å implementere en slik overbevisning i dagliglivet: Jeg er nødt til å forholde meg til at forutsetningen om fri vilje gjelder, også for meg selv.

nilaug @benjamil Ja- da mangler det bare at du kommer opp med noe klokt om retningsvalg, autonomi, makt og statistikk:)

Og med denne kommentaren fra nilaug tenkte jeg at vi var ferdige med det. Nok en gang presenterer nilaug meg for en vanskelig utfordring. Jeg gjør et forsøk:

benjamil @nilaug Vanskelig. Forsøk: Aldri slutt er->bør, fordel makta jevnt, mål autonomi i opplevelse OG utfall. Styrk valg som gir «rett» utfall.

sjetilv @benjamil høres ut som oppskriften på Reform 94 – og 30% frafall i vgs.

nilaug @benjamil Nei, den stryker du på. Ingen prinsipiell forskjell på å si: «Jeg vil at folk skal leve slik jeg definerer rett.» Prøv igjen.

nilaug @benjamil Altern: Er->ydmykhet ift hva andre bør,styrke mennesker i valgsituasjoner med info,sikkerhetsnett og rettsvern, sivilt engasjement

Dette er kjernen i diskusjonen. Går det an å tolke noe fornuftig ut av disse 140-tegns innleggene. Jeg innser jo at bruken av ordet «rett» er problematisk. Det er jo derfor hermetegnene kommer på plass. Det som ligger under i mitt «innlegg» er at jeg mener at det i mange tilfeller er riktig å legge til rette for å bygge bro mellom de utfallene folk ønsker (likhet, trygghet, utdannelse) og de kortsiktige valgene vi alle tar (ønske om å få hele bruttotallet på lønnsslippen rett i lomma, slippe å bli brydd av politiet om vi gjør noe «litt» ulovlig, feste og ture dagen før eksamen). Jeg mener at nilaug tillegger meg en mening jeg ikke har, når han skriver «du»: Som det kommer fram senere i diskusjonen er han jo også tilhenger av overstyring dersom enkeltindividenes preferanser strider mot kollektive mål – selv gjennom staten. Det interessante er jo om vi klarer å bli enige om hvor grensen for denne vektinga skal gå.

sjetilv @benjamil fascinerende tanke å måle automoni i utfall. Hvis for mange velger feil, hadde de ikke autonomi likevel? Enn de som valgte rett?

benjamil @nilaug Nå er du vrang. «Rett» skal åpenbart etableres på bakgrunn av en etisk vurdering i tredje ledd: Autonomi i opplevelse og utfall.

benjamil @nilaug Din metode gir ingen muligheter for å kompensere for systematiske skeivheter.

benjamil @sjetilv Se svar til @nilaug ang. «rett». Dersom autonomi gir systematiske utfall er den åpenbart illusorisk.

I mellomtida er anneviken blitt ferdig med blogginnlegget sitt (den andre tråden tas opp igjen litt lenger nede):

anneviken Feminisme er ein elitebeveglse som utelet vanlig kvinner og deira erfaringar, mest opptatt av monopol http://bit.ly/dn7V2v blogg

benjamil @anneviken Hvorfor promoterer du i en slik kontekst PZM? Representerer ikke hans kronikk i like stor grad elitisme?

anneviken @benjamil eg promoterer den ikkje, eg la den ut. det går an å legge ut ting en er både enig og uenig med, iallefall i min verden;)

benjamil @anneviken Kan noe av årsaken ligge i at latterliggjøring av den teoretiske feminismen undergraver aktivistiske feministers troverdighet?

Min interesse er først og fremst teoretisk eller strukturorientert. Jeg tror nok absolutt at anneviken har et poeng når hun angriper (egentlig én gruppe blant) dagens feminister for å være for teorifokuserte. Samtidig tror jeg at teorifokuset er nødvendig for å skape gode analyser av hvilke forhold det er som fører til at kvinner blir sittende igjen med mindre makt, og at noe av problemet er den klassiske norske kunnskapsforakten. Flinke feminister med virkelighetsfjerne analyser står retorisk lagelig til for hogg, særlig når den akademiske feminismen i stor grad har hatt sine røtter i humaniora («Herregud, hva er vitsen i å forske på homofiles status i Ibsens verker/grammatikken i gammel sanskrit/kvinnestemmer i folkeeventyr etc,»). Det går an å spørre seg hvordan sympatisk innstilte samfunnsdebattanter skal forholde seg til denne retoriske posisjonen, men det er også klart at feministiske aktivister bør ta egne grep for å komme ut av denne stillinga. Likelønnskampen, som var utgangspunktet for diskusjonen, er jo et klart eksempel på at feministiske krav stadig får bred oppslutning.

anneviken @benjamil det kan vere at fordi feminisme i stor grad framstår som teoretisk, eller elitistisk, så mister den nedslagsfelt og støtte.

anneviken @benjamil det kan vere lurt å ta innover seg ein del av kritikken. trur langt på vei det må store endringer til, om -ismen ikkje skal dø

Og det tror jeg anneviken har mye rett i. Her ligger det mye interessant stoff. Et grunnleggende problem for de teoretisk orienterte feministene i den forbindelse er at så mye av common sense-feminismen har blitt en del av et bredt samfunnsprosjekt, og at staten allerede står som garantist for store deler av den. Dette har gjort det mulig for en antifeminisme å etablere en underdog-posisjon og skape større legitimitet for sin latterliggjøring også av de feministiske prosjektene som ikke er integrert i etablissementet. Men siden jeg hadde besøk, var det ikke tid til å formulere dette – og det har heller ikke åpenbare konsekvenser for annevikens krav om handling, så det ble ikke noe mer ut av det.

Men så tilbake til debatten om inngrep-ifm-likelønn-som ble determinisme:

sjetilv @benjamil regnet med den. Men så da? Hvordan øker du da autonomien? Fjerner du den valgfriheten?

nilaug @benjamil Ja, hvis jeg stoler nok på at du tar alles opplevelse på alvor…:)

nilaug @benjamil Ellers: Jo, min «metode» kan gå løs på urimelige skjevheter, og ikke-statlige aktører på alle skjevheter.

nilaug @benjamil Men når du sier «om auton. gir syst. utfall-illusorisk»gjør du forutsetninger som gir lav tiltro til at du tar opplevelse på alvor

sjetilv @benjamil er et «systematisk utfall» det samme som et statistisk utfall som gjentar seg? 🙂

Den siste kommentaren er tilsynelatende et forsøk på å være pinlig terminologisk korrekt. Jeg kan ikke annet enn å se dette som et usedvanlig vrangt tilfelle av motvilje mot sosiologien som fagdisiplin fra både sjetilv og nilaug. Selvsagt handler dette egentlig om hva vi legger i begrepet «fritt valg». Jeg mener det er rimelig å ta høyde for at valg iallefall ikke er helt frie: Hva du velger, og hva du har å velge mellom avhenger alltid av hvem du er, hvor du kommer fra, hvilke gener du har og hvilket miljø du er oppvokst i, ymse skjellsettende opplevelser i livet og en hel uendelighet med uoversiktlige faktorer. Dette er grunnen til at jeg som determinist likevel mener at vi må handle som om framtida er ukjent – selv om alle de fysiske faktorene som fører til framtidas utfall er tilstede, er det umulig å få oversikt over dem.

benjamil @sjetilv Men hvis alle velger det samme – er det da et valg? Og dersom forskning viser at det står i strid med ønsker de ytrer, hva da?

benjamil @nilaug Hvilke forutsetninger da? Jeg kjenner følelsen av å bli overstyrt. Men dersom jeg vet hvorfor har jeg lettere for å godta.

sjetilv @benjamil 1. Ja. 2. En kombinasjon av dumme folk og dårlig forskning. Den første blir bedre av seg selv.

nilaug @benjamil At enhver gruppe av folk, uten urimelige strukturer, har lik fordeling av preferanser. Jeg mener det er en heroisk antagelse.

nilaug @benjamil Hvis jeg overstyrer dine preferanser for å nå mine mål, «til fellesskapets beste», aksepterer du det? Det synes jeg ikke du skal:)

Jeg burde kanskje egentlig ha skrevet at det er naturlig å forutsette at fordelingen av preferanser når det gjelder vilje til makt var lik mellom kjønnene. I stedet blir jeg så oppildnet av nilaugs åpenbart gale siste svar at jeg smeller til med:

benjamil @nilaug Jeg har jo veldig lyst til å få betalt for mine kjemikunnskaper ved å lage narkotika. Synes du jeg burde gjøre det?

Poenget mitt her er at det finnes en hel haug med sosiale strukturer, stivnet i form av statlige institusjoner som vi på ingen måte kan vri oss unna. De er der fordi folk har funnet ut at det må finnes redskaper til å skape balanse i og veie folks individuelle preferanser mot hverandre. Kapitalismens profittmotiv er amoralsk. Svært mange av de oppgavene det offentlige utfører handler om at befolkninga «outsourcer» beslutnings- og informasjonsinnhentingsoppgaver. Mattilsynet eksisterer slik at vi med rimelig sikkerhet slipper å vurdere om vi vil bli syke når vi «velger» å spise mat (hva slags syn har samfunnet på «valgene» til dem som ikke velger å ta til seg mat?). Legemiddelverket finnes slik at ikke vilkårlige halvstuderte kjemikere som meg selger våre produkter til folk som ikke har grunnlag for å vurdere om de har en effekt, om den effekten er ønskelig osv. Bil- og bensinavgifter er eksempler på offentlige inngrep for å kompensere for varer og tjenester som er feilaktig prissatt gjennom et marginalnyttesystem, fordi kostnadene knyttet til bruk av arealer, utslipp av CO2 etc. ikke er hensyntatt. Du skal lete ganske langt ut på høyresida for å finne folk som er imot disse institusjonene. Jeg har kanskje bedt om det som følger ved å være omtrentlig i uttrykksformen, men jeg føler meg ikke rimelig gjengitt:

benjamil @sjetilv 1. Er det også et valg folk tar seg jobber som er så dårlig betalt at de må få Hartz IV i tillegg? http://j.mp/a3XTVk

benjamil @sjetilv 2. Forfalt forbruksgjeld øker parallelt med markedsføring. Forskning viser at det er en sammenheng, ofre ønsker endring, men… ?

Lenka jeg sender til sjetilv handler om en småbarnsmor uten utdanning som tar jobbtrening til 3 € i timen på et supermarked for å kvalifisere til den tyske Hartz IV-stønaden på ca. 300 €/mnd. Jeg mener det er lite rimelig å anse «valget» mellom fattigdom i form av sult på den ene siden og tvang i form av et overivrig arbeidsmarkedstiltak på den andre som en moralsk høyverdig institusjon for å styrke enkeltmenneskets autonomi. Det andre eksempelet illustrerer så vidt jeg kan se med all mulig tydelighet dilemmaet som oppstår når det som for et fåtall er en positiv tilgjengeliggjøring av likviditet må veies opp mot at mange som benytter seg av tilbudet angrer i ettertid.

benjamil @nilaug Hvor kommer preferanser fra? Hvor mange må være enige om at en struktur finnes og er gal for å få rett til å angripe den?

sjetilv @benjamil ja, og tenk, med all elendigheten som frie vilje fører med seg, så er alternativet fremdeles så mye verre.

nilaug @benjamil Narkotika svekker ved avhengighet evnen til valg (ref. valgsituasjon). Riktig å regulere-skjønt jeg er tvilende til dagens praksis

nilaug @benjamil Preferanser er fra overalt. Men ingen er i en priviligert situasjon til å avgjøre «gode» preferanser.

nilaug @benjamil Strukturer kan angripes av de mange!-men ved statsmakt bare når de er klart illegitime feks assymetrisk informasjon, bruk av press

nilaug @benjamil Verste er vettu, Веня, На дне души, знаешь, что я прав:) Og gjør du det ikke, må det skyldes illegitime strukturer:)

benjamil @nilaug Neimen om jeg veit. For на дне души, мы все уж выжжены умирающем солнцем. И бога нетту.

Nilaugs sluttkommentar er nokså sympatisk, men vi kjenner hverandre fra før. Han gir jo også uttrykk for at statlig tvang kan være legitimt. Vi har vel også diskutert problemstillinga fra før. Den russiske biten betyr: Benjamin, på dommedag vet du at jeg har rett. Jeg svarer at på dommedag er vi alle brent opp av Sola, og at det ikke finnes noen gud.

benjamil @sjetilv Mye verre? Nå slutter du fra er til bør. Mange sit. som omtales som «valg» har fullstendig forutsigbare utfall. Hva _er_ et valg?

sjetilv @benjamil bør hva da?

msdeckard @benjamil Stemmer forutsigelser har noen gjettet (kvalifisert) rett. Slutningsfeil + elitistisk å si at frie, friske ikke kan velge @sjetilv

benjamil @sjetilv «Fordi jeg ikke liker tanken på å ikke ha fri vilje, bør den finnes».

benjamil @msdeckard Hume? Ultraprinsipielt har du rett. Men en del ting (som at sola står opp) kan betraktes som sikker viten likevel.

sjetilv @benjamil … og så lurer man på hvordan utdannede mennesker kunne rasjonalisere seg frem til totalitære diktaturer? Svar: lett.

Slik jeg leser det, har sjetilv bestemt seg for at jeg er ond. Jeg mener det er helt innlysende at graden av frihet i de valgsituasjonene vi møter i dagliglivet er høyst variabel. Fra det tilsynelatende fullstendig uforutsigbare «faen-så-sulten-jeg-er-hva-skal-jeg-ha-til-middag»-valget i matbutikken, som ender opp med taco/grandis/pasta med tomatsaus for n’te gang, via utdanningsvalg til valg når det gjelder hvem som skal ta fødselspermisjonen. Det viser seg at preferansene våre i stor grad former seg på bakgrunn av hvor vi kommer fra, hvem vi er og hva samfunnet rundt oss forventer av oss. I den konkrete spørmålsstillinga hele diskusjonen tar utgangspunkt i, finnes det temmelig omfattende dokumentasjon som viser at kvinner lar sine ambisjoner vike til fordel for mennenes. Det trenger ikke engang handle om eksplisitte valg, men f.eks. en større ansvarsfølelse for barn og husarbeid. Når velger man en større ansvarsfølelse? I hvilken grad påvirker slike ikke-bevisste «valg» påfølgende valg om fordeling av fødselspermisjon? Det spørsmålet mener jeg er interessant, og jeg kan ikke se noe annet enn at jeg forsøkte å invitere til å drøfte det, når jeg spør hva er et valg.

msdeckard @benjamil Ikke Hume. Uklart hva du mener med ‘valg’. Er individet fritt og kompetent i valg? Eller ikke? > anti-demokratisk. @sjetilv

benjamil @sjetilv Ooh, så du spiller Stalin-kortet i en filosofisk debatt. Hvis du var interessert i diskusjonen ville du neppe ha gjort det…

Sjetilv melder seg ut i min bok. Hvordan skal man forholde seg til påstander om at man har et totalitært sinnelag? Noe senere skriver han at han mener debatten handler om logikk, uten at det er åpenbart for meg at det noen gang har blitt definert som et premiss. Her kommer en twitter-observasjon, og den gjelder like mye for meg selv som for andre: Det er sabla lett å definere premissene for debatten på egen hånd. Men det gir sjelden en god debattopplevelse hos de andre deltakerne. Jeg lurer på om jeg tar meg selv vel høytidelig, men kan ikke si at jeg trives med saklighetsnivået når det jeg har gjort er å 1) hevde et filosofisk standpunkt som er relativt utbredt i moderne filosofi og 2) å hevde at det i en praktisk etisk tilnærming til statlig tilrettelegging av samfunnet er rimelig å ta hensyn til at det finnes utenforliggende faktorer som begrenser friheten i valgsituasjoner.

benjamil @msdeckard Vi har to diskusjoner nå. En rent filosofisk og en som handler om hvordan lage en praktisk etikk.

benjamil @msdeckard Filosofisk synes jeg det er svært vanskelig å forsvare konseptet fri vilje.

msdeckard @benjamil Mulig vanskelig, mulig lett. Et vanlig og ikke akseptabelt alternativ er å si at _noen_ har fri vilje og er kompetent. @sjetilv

benjamil @msdeckard I praktisk etikk har jeg ikke kommet over noe system som ikke gir det en betydelig rolle.

msdeckard @benjamil Uansett vil alle som sier nja, nei til fri vilje spenne bena under seg selv 😉

sjetilv @msdeckard er det akseptabelt å si at noen _ikke_ har fri vilje/ kompetanse?

benjamil @msdeckard «Noen-linja» er åpenbart uholdbar. Men mulig å hevde at kvaliteten på valg kan heves gjennom samling om bedre info og overblikk.

sjetilv @benjamil for meg er det mer en logisk debatt gitt. Kan være nyttig å forstå folks feilslutninger.

Ja, vi diskuterte jo determinismen som filosofisk plattform for en praktisk etikk tidligere i tråden. Det er temmelig mange grenseoppganger på dette området, og hvor du setter grensene vil uansett på en eller annen måte bli vilkårlig. Tiltaksnivået vi diskuterer er jo ikke mer venstreekstremt enn at Høyre-mannen Ansgar Gabrielsen fikk vedtatt en lov som påla aksjeselskaper 40% kvinneandel i styrene. Det er åpenbart snakk om tvang. Noen mener det er illegitimt, men det er vanskelig å ta påstander om at tilhengerne av tiltak er totalitære særlig alvorlig.

benjamil @msdeckard Verktøy for å unngå integritetskrenkelse, slik som menneskerett. står ikke i strid med et slikt standpunkt.

benjamil @msdeckard @sjetilv Handlingsrommet for valg formes av andres valg. Om dagens sos. struktur er mer legitim enn en framlagt avh. av utfall.

msdeckard @benjamil Du kan diskutere til du blir blå – men er nødt til å godta premisset om fritt menneske. Hvis ikke: Elitisme, totaltær. @sjetilv

msdeckard @benjamil Hehe… blå… no pun intended! @sjetilv

msdeckard @sjetilv Nei, det er elitistisk. Alle vet ikke alt, det er sant. Men premisset om fritt individ + delkompetanse står. @benjamil

msdeckard @sjetilv @benjamil Eh, jeg bruker kompetent i to betydninger forvirrende…1) Å være frisk og ikke under tvang. 2) Å ha tilstrekkelig viten.

benjamil @msdeckard @sjetilv Er ikke «delkompetanse» et skråbrett? Hvilke kriterier bruker vi for å bygge mening i «frisk» og «tvang»?

Temmelig sentrale spørsmål, spør du meg. Det er mulig jeg misforstår hva som legges i delkompetanse. Dersom det innebærer en forutsetning om at man må tilkjenne individet «kompetanse» innenfor det handlingsrommet som gjenstår når utenforliggende faktorer er tatt i betraktning, er vi på linje. Dersom det innebærer delvis kompetanse, er vi ikke bare på linje men msdeckard har også sagt seg enig i det jeg trodde vi var uenige om – at valgsituasjonen har begrensninger. Når det gjelder spørsmålene om hva «frisk» og «tvang» betyr, mener jeg at det i høyeste grad er noe vi bør ha et bevisst forhold til. I Norge er vi ganske flinke på dette feltet når det gjelder eksplisitt politisk deltakelse, men det er neppe noen i diskusjonen som er uenige i at bruken av begrepet sinnsyk om politiske dissidenter i Russland har en mørk historie, og at et politisk valg med kandidater forhåndsselektert av én gruppering er en form for tvang. På samme måte er økonomiske insentiver og juridisk regulering former for tvang. Men er alle slike ordninger likevel illegitime?

msdeckard @benjamil Har demokratiets borgere nok kompetanse til å ta individuelle og politiske valg? Ja eller nei. @sjetilv (Kompetent er def.)

benjamil @msdeckard Hehe. Retorisk. Dersom demokratiet skal gi mening må de åpenbart ha det. Men du vrir deg unna avgrensningsspørsmålet… @sjetilv

msdeckard @benjamil Du sier eg nei iom at du ikke godtar valg som reelle valg. Millioner av saker, umulig/ikke poeng å best hva kompetanse innebærer.

benjamil @msdeckard Ingen avgrensing? Hvordan kan du da veie to valg opp mot hverandre? Er det mulig å unngå det?

benjamil @msdeckard Du må skille mellom min filosofiske aversjon mot å godta frie valg og min etiske trang til å finne et system som ivaretar dem.

msdeckard @benjamil Hallo? Frisk i hodet + 18 år = nok. Krav om kunnskapsattest i stemmelokalet? Attest fra de som org valg og attest fra osv. Absurd.

Twitter-observasjon 2: Det er lett å lese siste melding uavhengig av det som er blitt sagt før. Konsentrasjonen holder ikke til å fatte hele diskusjonen i det videre forløpet. At vi skulle ha begynt å diskutere stortingsvalg var helt fremmed for meg, men i ettertid kan jeg se at «aversjon mot frie valg» går an å tolke som at jeg tar standpunkt for en eller annen form for diktatur. Ikke bra. Går vi til utgangspunktet for diskusjonen, føler jeg ikke at det er urimelig å spørre hva slags etisk system som fritar aktørene fra å vurdere andres rett til å handle kollektivt: Dersom et flertall mener at en statlig støtteordning bør holdes delvis tilbake dersom den ikke blir fordelt mellom partene som har omsorgen for et barn, fordi total individuell autonomi i fordelingen fører til negative resultater for det samme flertallet, har jeg vanskelig for å se det totalitære i det. Det ligger kanskje en twitter-observasjon her også: Ikke formuler deg for generelt, da blir du lett å misforstå.

benjamil @msdeckard Per i dag er ikke «frisk i hodet» et krav, og det er ok for meg. Men det var ikke valg i stemmelokalet som var utgangspunktet.

msdeckard @benjamil Takk. Der kom det: ‘Aversjon mot å godta frie valg’. Tung tradisjon for det på venstresiden. @sjetilv

benjamil @msdeckard Spm er: Et hvilket som helst valg tas i sosial kontekst. Når og i hvilken grad er statlig insentivering/tvang legitimt.

msdeckard @benjamil Med frisk i hodet mener jeg selvsagt såpass åndsfrisk at du kan håndtere et valg. Mulig autister stemmer, men er irrelevant her.

msdeckard @benjamil Når? Hehe, dette er jo vanvidd. Si det du, når er tvang (diktatur) legitimt? Revolusjon og klassekamp? @sjetilv

benjamil @msdeckard *lol* Nå lar du fordommene løpe av med deg. Ad filosofi: http://j.mp/9w5Xu8 http://j.mp/dweMHO

benjamil @msdeckard Nei, er ikke egentlig irrelevant. I den grad du står for et friskhetskrav, må du forsvare at diagnosen er sosialt konstruert.

msdeckard @benjamil Hvis du snakker om redusjonisme, fysikk har du vært veldig uklar. Men igjen: Hva er og når ‘statlig insentivering/tvang’?

msdeckard @benjamil Du vrir deg bort. Enten skal frie, kompetente borgere velge eller ikke. Men hvis du vil henge deg opp i et lands 38 autister…

Og så snakker vi forbi hverandre i resten av diskusjonen. Kjedelig, i grunn. Den grunnleggende problemstillinga er spennende, men twitter er kanskje ikke et godt forum.

benjamil @msdeckard Det begynte med et spørsmål om likelønnskravet er forsvarlig og hvilke virkemidler som er ok for å få reell likelønn.

benjamil @msdeckard Hvor uklar er jeg når jeg stiller opp motsetn. mellom filosof. logikk –> ingen fri vilje og etisk praksis –> f.v. må ivaretas?

Når det er sagt, spørs det om dette innlegget har noen interesse – kanskje særlig på grunn av lengden, selv for dem som deltok. Hvor langt har vi da kommet?

Muslimer og moral

Etter juleferie og chartertur kom jeg hjem til en skakkjørt norsk integreringsdebatt. Det førte til noen refleksjoner om religionens plass i integreringsdebatten.

Etter en liten mediapause i jula og på charterferie i Sharm El Sheikh fikk jeg Aftenposten på flyet hjem fra Egypt i går (jeg kommer tilbake til noen impulser fra Egypt senere), og ble overrasket over bl.a. Hadia Tajiks utspill i forbindelse med debatten om «moralpolitiet» på Grønland. Hun refererte der blant annet til muslimer som én gruppe, noe jeg synes var både oppsiktsvekkende og uheldig.

Det er trolig ikke alle som er enige med meg i dette, men jeg mener at det sterke fokuset den norske integreringsdebatten for tida har på muslimer som gruppe er svært uheldig. Dersom man lar den religiøse tilknytningen være hovedskillelinjen mellom minoritet og majoritet og ser på religionen islam som en enhetlig struktur, slik enkelte til dels gjør når de legger skylda på Islams «manglende opplysningstid», blir det svært vanskelig å angripe de sakene som utgjør de reelle problemene.

Min forståelse av identiteten til mange innvandrere fra overveiende muslimske land er at den religiøse tilknytningen er en svært viktig komponent, kanskje den viktigste sammen med den nasjonalt-etniske. Det å knytte kulturelle konflikter til disse komponentene er en svært ambisiøs, og trolig skadelig strategi i integreringsdebatten, nettopp fordi de er så sentrale og viktige for det enkelte mennesket. Her ligger det også et tilknytningspunkt til en debatt om hvor grensa går mellom integrering og assimilering, men det lar jeg ligge i denne omgangen.

De kulturelle praksisene som forårsaker konflikter med storsamfunnet er imidlertid ikke spesifikt knyttet til religion, nasjonalitet eller etnisitet. Innenfor ulike grupper finnes det stor variasjonsbredde. Det finnes historiske og samtidige referanser til praksiser og levevis som ikke står i konflikt med de sentrale norske verdier for de fleste religioner, etniske grupper og nasjonaliteter. Jeg oppfatter det slik at de verdiene majoritetssamfunnet anser (og bør anse) som mest ukrenkelige og derfor som sentrale forutsetninger for integrering er individuell meningsrett og individuell rådererett over egen seksualitet. I forlengelse av dette kommer en rekke stridsspørsmål med stor verdimessig og varierende praktisk viktighet: Ytringsfrihet og grenser for denne, syn på homofil praksis, klesdrakt, samlivsform, økonomisk selvstendighet og andres rett til å mene noe om enkeltpersoners valg med hensyn til disse.

Hovedkonflikten står, slik jeg ser det, ikke mellom det sekulære Norge og Islam, den står mellom et individualistisk ideal og et ideal om et kollektivt patriarkat. Dette siste har til alle tider og på de fleste steder i verden brukt religion eller kvasireligiøse tradisjoner som forankring. Men det er ingen grunn til at vi som er uenige i at dette patriarkatet er ønskelig skal anerkjenne denne forankringen og dermed gjøre teologiske argumenter gyldige i integreringsdebatten. Selv om det forsåvidt er mulig å hevde at en helhetlig kulturell prosess som den kristne opplysningstida ikke har en parallell i Islam, kan man også hevde at det i deler av Islam fant sted en lignende prosess – som riktignok ikke etablerte hegemoniske verdier – mens det kristne europa var på sitt mest intolerante i middelalderen.

Til Egypt: Jeg besøkte det gamle klosteret St. Katarina ved foten av Sinaifjellet for noen dager siden. Dette kristne klosteret fikk på 1000-tallet (i korsfarertiden) religiøs uavhengighet og militær beskyttelse av det muslimske, egyptiske kongedømmet. Dagens kvasisekulære egyptiske stat undertrykker imidlertid sin koptiske, kristne minoritet på snaue 10% av befolkninga. De samme muslimske, unge mennene som befatter seg med alkohol og har eventyr med «kristne» turistkvinner har et koneideal som ikke ligner grisen. Ikke ulikt Norge på midten av 1900-tallet. Dette idealet deler de med kristne koptiske menn. Mens det overveiende flertallet av de unge mennene streber mot populærkulturens mannsideal slik det framkommer på Egyptisk MTV – en kosmopolittisk casanova (takket være homofilitabuet ofte påfallende feminin etter mine begreper) – er den tilsvarende kvinnestereotypien – påfallende lyshudet, frigjort og forførerisk – uaktuell for alle egyptiske kvinner unntatt en bitteliten, blasert overklasse.

Dette illustrerer at religionens reduserte viktighet i hverdagen ikke automatisk fører til oppløsning av de patriarkalske verdiene. Som Gülay Kutal påpeker i et innlegg i forbindelse med den gjenoppståtte karikaturstriden, må de av oss som gjennomskuer skremselspropagandaen om innvandrere bli flinkere til å framheve fakta, slik at vi knekker mytene om minoritene. Vi må også bli mer presise: Motstanderne våre er ikke muslimske, kollektivistiske kvinneundertrykkere. De er bare kollektivistiske kvinneundertrykkere. Dem finner vi like synlige blant vatikanets kardinaler og konservative statskirkekristne som blant norske, muslimske religiøse ledere. De sistnevnte må marginaliseres på samme måte som de førstnevnte, men så lenge vi lar integreringsdebatten handle om islam og sekulære verdier vil de komme til orde i hver eneste debatt. Det finnes takk og pris knapt folk i det hele tatt som gleder seg over å bygge sin identitet på å være sjåvinistiske mørkemenn, men det er først og fremst det de er, «Grønlands moralpoliti», og ikke muslimer.

Jeg tror vi kommer mye lenger i denne kampen dersom vi lager fortellinger der religionen ikke spiller noen rolle. En måte å gjøre det på må være å redusere påstandene om religiøse absolutter til stadfestinger av interne, religiøse konflikter. Da må vi kjenne de referansene som gjør det mulig. Dersom det er noen der ute som har kompetanse til å skrive en kommentar om moderne feministisk islam, håper jeg de tar utfordringen. Personlig synes jeg Wikipedia-artikkelen om temaet er vel tynn i forhold til hva jeg tidligere har hørt om denne bevegelsens størrelse.

Etter en liten mediapause fikk jeg
Aftenposten på flyet hjem fra Egypt i går (jeg kommer tilbake til noen
impulser fra Egypt senere), og ble overrasket over bl.a. Hadia Tajiks
utspill i forbindelse med debatten om "moralpolitiet" på Grønland. Hun
refererte der blant annet til muslimer som én gruppe, noe jeg synes var
både oppsiktsvekkende og uheldig.

Det er trolig ikke alle som er enige med meg i dette, men jeg mener at det
sterke fokuset den norske integreringsdebatten for tida har på muslimer
som gruppe er svært uheldig. Dersom man lar den religiøse tilknytningen
være hovedskillelinjen mellom minoritet og majoritet og ser på religionen
islam som en enhetlig struktur, slik Rafael til dels gjør i sitt innlegg,
blir det svært vanskelig å angripe de sakene som utgjør de reelle
problemene.

Min forståelse av identiteten til mange innvandrere fra overveiende
muslimske land er at den religiøse tilknytningen er en svært viktig
komponent, kanskje den viktigste sammen med den nasjonalt-etniske. Det å
knytte kulturelle konflikter til disse komponentene er en svært ambisiøs,
og trolig skadelig strategi i integreringsdebatten, nettopp fordi de er så
sentrale og viktige for det enkelte mennesket. Her ligger det også et
tilknytningspunkt til en debatt om hvor grensa går mellom integrering og
assimilering, men det lar jeg ligge i denne omgangen.

De kulturelle praksisene som forårsaker konflikter med storsamfunnet er
imidlertid ikke spesifikt knyttet til religion, nasjonalitet eller
etnisitet. Innenfor ulike grupper finnes det stor variasjonsbredde. Det
finnes historiske og samtidige referanser til praksiser og levevis som
ikke står i konflikt med de sentrale norske verdier for de fleste
religioner, etniske grupper og nasjonaliteter. Jeg oppfatter det slik at
de verdiene majoritetssamfunnet anser (og bør anse) som mest ukrenkelige
og derfor som sentrale forutsetninger for integrering er individuell
meningsrett og individuell rådererett over egen seksualitet. I forlengelse
av dette kommer en rekke stridsspørsmål med stor verdimessig og varierende
praktisk viktighet: Ytringsfrihet og grenser for denne, syn på homofil
praksis, klesdrakt, samlivsform, økonomisk selvstendighet og andres rett
til å mene noe om enkeltpersoners valg med hensyn til disse.

Hovedkonflikten står, slik jeg ser det, ikke mellom det sekulære Norge og
Islam, den står mellom et individualistisk ideal og et ideal om et
kollektivt patriarkat. Dette siste har til alle tider og på de fleste
steder i verden brukt religion eller kvasireligiøse tradisjoner som
forankring. Men det er ingen grunn til at vi som er uenige i at dette
patriarkatet er ønskelig skal anerkjenne denne forankringen og dermed
gjøre teologiske argumenter gyldige i integreringsdebatten. Selv om det
forsåvidt er mulig å hevde at en helhetlig kulturell prosess som den
kristne opplysningstida ikke har en parallell i Islam, kan man også hevde
at det i deler av Islam fant sted en lignende prosess - som riktignok ikke
etablerte hegemoniske verdier - mens det kristne europa var på sitt mest
intolerante i middelalderen.

Til Egypt: Jeg besøkte det gamle klosteret St. Katarina ved foten av
Sinaifjellet for noen dager siden. Dette kristne klosteret fikk på
1000-tallet (i korsfarertiden) religiøs uavhengighet og militær
beskyttelse av det muslimske, egyptiske kongedømmet. Dagens kvasisekulære
egyptiske stat bygger både moskeer for majoriteten og kirker for sin
koptiske, kristne minoritet på 10%. De samme muslimske, unge mennene som
befatter seg med alkohol og har eventyr med "kristne" turistkvinner har et
koneideal som ikke ligner grisen. Ikke ulikt Norge på midten av
1900-tallet. Dette idealet _deler de_ med kristne koptiske menn. Mens det
overveiende flertallet av de unge mennene streber mot populærkulturens
mannsideal slik det framkommer på Egyptisk MTV - en kosmopolittisk
casanova (takket være homofilitabuet ofte påfallende feminin etter mine
begreper) - er den tilsvarende kvinnestereotypien - påfallende lyshudet,
frigjort og forførerisk - uaktuell for alle egyptiske kvinner unntatt en
bitteliten, blasert overklasse.

Dette illustrerer at religionens reduserte viktighet i hverdagen ikke
automatisk fører til oppløsning av de patriarkalske verdiene. Som Gülay
påpeker, må vi bli flinkere til å framheve fakta, slik at vi knekker
mytene om minoritene. Vi må også bli mer presise: Motstanderne våre er
ikke muslimske, kollektivistiske kvinneundertrykkere. De er _bare_
kollektivistiske kvinneundertrykkere. Dem finner vi like synlige blant
vatikanets kardinaler og konservative statskirkekristne som blant norske,
muslimske religiøse ledere. De sistnevnte må marginaliseres på samme måte
som de førstnevnte, men så lenge vi lar integreringsdebatten handle om
islam og sekulære verdier vil de komme til orde i hver eneste debatt. Det
finnes takk og pris knapt folk i det hele tatt som gleder seg over å bygge
sin identitet på å være sjåvinistiske mørkemenn, men det er først og
fremst det de er, "Grønlands moralpoliti", og ikke muslimer.

Jeg tror vi kommer mye lenger i denne kampen dersom vi lager fortellinger
der religionen ikke spiller noen rolle. En måte å gjøre det på må være å
redusere påstandene om religiøse absolutter til stadfestinger av interne,
religiøse konflikter. Da må vi kjenne de referansene som gjør det mulig.
Dersom det er noen der ute som har kompetanse til å skrive et innlegg om
moderne feministisk islam, håper jeg de tar utfordringen. Personlig synes
jeg Wikipedia-artikkelen om temaet er vel tynn i forhold til hva jeg
tidligere har hørt om denne bevegelsens størrelse, men lenka finnes her:

http://en.wikipedia.org/wiki/Islamic_feminism