Hodene ruller i SPD

Som en liten oppfølger til oppsummeringa av venstresosialistenes posisjon i Europa her om dagen tar jeg med noen nyheter om etterspillet etter valget i Tyskland. De tyske sosialdemokratene (SPD) gikk altså på et gigantnederlag, tapte 11%-poeng i oppslutning og endte på 23%, ikke ulikt Aps skjebne etter Stoltenberg I i 2001 (1). Partiledelsen har tatt konsekvensen av resultatet:

  • Kanslerkandidat Frank-Walter Steinmeier ønsker ikke å gå inn i partiledelsen, men blir trolig parlamentarisk leder (2).
  • Partileder Franz Müntefering har erklært at han ikke vil ta gjenvalg (3).
  • Partisekretær Hubertus Heil trekker seg fra sin stilling for å gå inn som riksdagsmedlem, muligens til en sentral plass i gruppestyret (2).

I en analyse av velgerbevegelsene viser det seg at SPD lekker i alle bauger og kanter, men som jeg antydet i det nevnte innlegget, særlig til die Linke (4). Men lekkasjen til hjemmesitterpartiet har vært enda større: Hele 1,6 millioner av dem som stemte på SPD ved forrige valg valgte å bli hjemme i år. Forklaringene som trekkes fram er mangelen på en klar og tydelig profil, samt at partiledelsen ligger vesentlig til høyre for partiets grunnplan og velgere. Die Zeit melder at omkring 60% av SPDs sympatisører foretrekker det venstreorienterte SPD. Det ville vært interessant å se tilsvarende tall for det norske Arbeiderpartiet.

Spekulasjonene rundt hvem som kan ta over som leder for SPD brer seg. Partiet har allerede brukt opp delstatspresidentene sine i lederskifter de siste åra, og Berlin-lederen Klaus Wowereit blir ansett som for tett bundet til die Linke til å være valgbar (5). Blant de mer sannsynlige forslagene løftes avtroppende miljøvernminister Sigmar Gabriel (6) fram, med Andrea Nahles (7) som kandidat til stillingen som partisekretær. Nahles har bakgrunn som leder for ungdomspartiet og har gjennom motstand mot de upopulære velferdskuttene som ble gjennomført under Gerhard Schröder markert seg som talsperson for partiets venstreside. Der Spiegel publiserte i dag et intervju med Gabriel, der han uttaler seg nokså avmålt om en tilnærming til die Linke, men han åpner også for endring av partiets linje (8). Disse forslagene trekkes fram av det die Zeit omtaler som pragmatiske miljøer i SPD, mens representanter for mer konservative deler av partiet diskré uttrykker at en slik duo ikke faller i smak (6).

Die Linke får omtrent 80% av sin økte oppslutning fra SPD. Partiet er nå over sperregrensa i alle de tyske delstatene og får nær 30% i flere av de tidligere østtyske statene, med et ekstremresultat i Sachsen-Anhalt på 32,4%. Der Spiegel har en svært god presentasjon av valgresultatene. Den kompliserte valgordninga gjør at det ikke uten videre er godt å forstå tallene i presentasjonen. «Erststimme» er stemmen til det direktevalgte mandatet i valgkretsen, mens «Zweitstimme» er stemmen til partilista. Det er 299 valgkretser og total 622 plasser i riksdagen (9). For å oppnå flertall må SPD, dersom de velger å inngå samarbeid med die Linke sannsynligvis også støtte seg på die Grünen, som etter å ha gjort et godt valg der de for første gang har fått mer enn 10% av stemmene, er bitre på den foretrukne koalisjonspartneren for deres dårlige resultat (10). Ironisk nok hadde disse partiene sammen flertall i inneværende valgperiode.

Det blir svært spennende å se hvorvidt de tyske sosialdemokratene nå snur seg mot venstre. Dersom de gjør det, kan det innebære at venstresida snur trenden og peke mot en fornyet europeisk tro på velferdsstaten og sosial utjevning. Dersom de ikke gjør det, henger det franske og engelske spøkelset over dem. Labour er farlig utsatt foran valget til neste år (11), mens det franske sosialistpartiet PS er blitt erklært som «dødt» (12). Jeg har ikke funnet noen meningsmålinger som viser hvordan stemninga for PS ville vært i nasjonale valg, men i årets europaparlamentsvalg oppnådde de ynkelige 16,4% (13). New York Times-referansen (12) er vel pessimistisk etter min smak: Valgordningene i Frankrike og Storbritannia gjør det vanskelig for fløypartier å synes. Der valgordningene tillater det ser det ut til at venstresosialistiske partier kan profitere på sosialdemokratenes maktkåthet. Jeg håper SPD tar signalet.

Sosialister i Europa

Valget i Norge er overstått. SV har vunnet regjeringsmakta, men tapt oppslutning. Hvordan står det til med venstresosialistiske partier ellers i Europa?

Det er ikke bare Norge som nettopp er ferdig med et nasjonalt valg. Mens forhandlingene om den nye Soria Moria-plattformen diskuteres i norske media (0, 1, 2), har både Tyskland og Portugal hatt valg til nasjonalforsamlingene i helga. I norske media har det vært skrevet mye om at den rød-grønne regjeringas seier er unik i sin vektlegging av at velferdsstaten skal videreføres og i det at en sentrum-venstre-regjering vinner fornya tillit. Paul Chaffey skrev for en stund siden at finanskrisa overraskende nok ikke har styrka den systemkritiske venstresida, hovedsakelig fordi Europas høyrepartier fikk framgang i valget til Europaparlamentet (3). Men hvordan står det egentlig til med sosialistpartiene i andre europeiske land som nylig har avholdt valg?

I Tyskland endte valget med at de kristenkonservative med Angela Merkel i spissen beholdt makta, men man fikk en høyredreining i og med at CDU/CSU stort sett beholdt sin oppslutning (tilbakegang fra 35% til 34%) og kan bytte ut sine sosialdemokratiske regjeringspartnere med det høyreliberale FDP. Sistnevnte gjorde et brakvalg og gikk fram 5 prosentpoeng til 15%. Etter regjeringssamarbeidet med CDU/CSU ligger SPD med brukket rygg, har mistet 11 prosentpoeng oppslutning og gjorde med 23% et historisk dårlig valg. Sosialistpartiet die Linke gikk fram fra ca. 8% til ca. 12%, og har i enkelte tyske delstater nå en oppslutning på nær 30%. Die Grünen gikk også fram fra ca 8% til ca. 11% (4, 5).

I Portugal har partiene partiene «>navn som kan forvirre nordmenn. Sosialistpartiet PS, som vel ligner mest på Arbeiderpartiet av de norske partiene, mistet sitt rene flertall i nasjonalforsamlinga, men vant likevel valget med ei oppslutning på omkring 37% (mot 45% i forrige valg). Dermed hindret de Sosialdemokratene, som ironisk nok ligger nærmest det norske Høyre, i å overta makta, ettersom de bare fikk 29%, mot 28% i forrige valg. Før valget ble det spekulert i at Sosialdemokratene sammen med de høyreorienterte kristeligdemokratene CDS/PP kunne danne regjering. CDS PP var som de øvrige småpartiene valgvinnere, med framgang fram «>fra «>fra fra 7% til 11%. På venstresida gikk Kommunistpartiet/De grønne marginalt fram fra 7,5 til ca. 8%, mens Venstreblokken BE gikk fram fra drøye 6 til knappe 10%. I og med at PS mista flertallet er de likevel nødt til å finne samarbeidspartnere for å styre politikken. I nasjonalforsamlinga kan de støtte seg på Kommunistpartiet/de Grønne  og Venstreblokken eller Sosialdemokratene for å få flertall (6).

Det var de rene valgresultatene, men hva med den politiske situasjonen? I Tyskland kom det uklare valgresultatet i 2005 etter at SPD i 8 år hadde regjert sammen med Die Grünen i en tysk variant av et rødgrønt samarbeide. Viktige forskjeller på dette rødgrønne samarbeidet er at Die Grünen er et sentrumssosialt miljøparti med en klar intellektuell profil, og at den rødgrønne koalisjonen satt igjennom New Labours høykonjunktur. Reformer for slanking av velferdsstaten sto sentralt i denne regjeringsperioden, og bidro utvilsomt til framveksten til die Linke, som stilte til valg for første gang i 2005. Selv om SPD/die Grünen og die Linke hadde flertall i 2005, valgte SPD å vende seg mot kristendemokratene som på dette tidspunktet var jevnstore for å innlede regjeringsforhandlinger.

Årsaken til dette var blant annet at die Linke i Tyskland har en politisk status som ligner litt på den Frp har i Norge: De anses som et populistisk utgiftsparti. Samtidig var noe av årsaken til at die Linke vant organisatorisk styrke og fikk bygd opp et SPDs «>partiapparat i de gamle vesttyske statene en betydelig avskalling av partimedlemmer fra SPD. Avskallingen gikk helt til topps i SPDs partiapparat, slik at blant annet den tidligere SPD-finansministeren Oskar Lafontaine gikk over til die Linke. Dette førte samtidig til at SPDs politiske tyngdepunkt ble forskjøvet til høyre og til et svært dårlig samarbeidsklima mellom de to partiene på riksplan.

På lands/delstatsplan samarbeider de imidlertid godt, blant annet i Berlin (7) og Brandenburg (8). Etter delstatsvalget i Saarland den 30. august oppsto muligheten for et rød-rød-grønt samarbeid mellom die Linke, SPD og die Grünen. Det har ikke lykkes meg å få klarhet i utfallet av forhandlingene om delstatsregjering etter valget 30. august, men sentrale politikere i die Grünen har gått inn for en venstrekoalisjon (9). Muligheten for en såkalt Jamaica-koalisjon (navnet etter CDU/sort, FDP/gul, die Grünen/grønn) er fremdeles til stede (10), men dersom man realiserer sentrum-venstre-koalisjonen i en vesttysk delstat kan det øke mulighetene for en slik koalisjon på forbundsnivå i 2013, slik Trondheimsmodellen gjorde i Norge.

For valgresultatet i Tyskland levner ingen tvil om at store, sosialdemokratiske partier vinner lite på å samarbeide til høyre i dagens politiske situasjon. Det er en viss parallell mellom det tyske SPDs nedtur fra 1990-tallet fram til i dag: Ap styrte med sterkt parlamentarisk grunnlag i Brundtland og Jaglands dager ved samarbeid mot sentrum på et program for reform av velferdsstaten. Den mer fragmenterte partifloraen i Norge tillot etterhvert ei rein sentrumsregjering i 1997, men den samme stortingssammensetninga ga opphav til Stoltenberg I-regjeringa i 2000. På dette tidspunktet var også norske Ap i New Labour-rus, noe som resulterte i et katastrofevalg i 2001. SV gjorde da et svært godt valg med nesten 13%. Dersom vi sammenligner Aps 90-tallssituasjon med SPDs 2000-tallssituasjon er den nokså lik: Det høyresosialdemokratiske reformprogrammet gir sosialdemokratene sterkt redusert oppslutning, og det å søke makt med grunnlag i samarbeid til høyre, slik Ap gjorde i 2000 og SPD gjorde i 2005, gir elendige resultater. SPDs situasjon ble ytterligere forverra av at de, i likhet med de borgerlige partiene i Norge, ikke hadde en avklart regjeringsplattform. Vil denne erfaringa føre til at høyresosialdemokratene i SPD gjør som norske Ap og prøver å etablere en formell, felles plattform med die Linke og die Grünen foran 2013-valget? Vil en slik koalisjon vinne valget – og til hvilken, om noen, kostnad for die Linke?

I Portugal er imidlertid situasjonen en annen. Der har sosialistene/PS administrert et høyresosialdemokratisk reformprogram alene, og tapte oppslutning så det sang. Imidlertid er den parlamentariske situasjonen slik at et venstresosialdemokratisk grunnlag og et samarbeid til høyre begge er mulige. Også i Portugal framheves den politiske avstanden til venstresida som for stor til at et regjeringssamarbeid mellom PS og Venstreblokken/BE (for ikke å snakke om kommunistene) anses som mulig. I denne situasjonen blir det interessant å se hva som skjer de neste fire åra: Vil PS klare å finne et politisk minste felles multiplum på venstresida? Vil det som PS opplever som konsesjoner til venstrepartiene styrke PS’ oppslutning? Eller vil PS gå inn for å i hovedsak å støtte seg på det store høyresidepartiet, PSD og gå på nok et saftig tap i oppslutning? Med en oppslutning om venstreradikale partier på i alt 18% er det klart at Portugal kan bli et interessant land for sosialister å følge. Man skal likevel huske at Portugal er et ferskt demokrati, og at illegale venstreopposisjonelles motstand mot militærdiktaturet fremdeles bidrar til å gi venstresida ekstra prestisje i en del miljøer.

Imidlertid er det vanskelig å slutte seg til Chaffeys analyse om at de systemkritiske partiene i Europa gjør det dårlig, eller om at kapitalismen som system står sterkere enn på lenge. Bare høstens valg viser at venstresosialistiske partier i flere land vinner strategiske posisjoner som faktisk eller potensielt parlamentarisk grunnlag for sentrum-venstrekoalisjoner. Disse landene er heller ikke blant dem som er blitt hardest ramma av finanskrisa. Det er helt åpenbart at de venstresosialistiske partiene er godt i stand til å vinne oppslutning også i en «normalsituasjon». Vi skal ikke se bort fra at det kan komme nye tilbakeslag i verdensøkonomien, også på kortere sikt. Om det skjer, vil det bli vanskeligere å hevde at det ikke er systemet det er noe galt med. De utfordringene markedsøkonomien står overfor med hensyn til klimakrisa vil trolig også bidra til å styrke båndene mellom miljøbevegelsen og de sosiale bevegelsene.

Det norske valget er likevel et godt bilde på at man som fløyparti sitter utsatt. Jeg tror at erfaringene SV har bygget i de første 4 åra i regjering gjør at vi i de neste 4 åra klarer å synliggjøre resultatene av vår regjeringsmakt bedre og bygge organisasjonen videre, slik at det blir mulig å styrke seg til neste valg. Det norske valget og de to valgene som er gjengitt her, viser etter min mening at sentrum-venstre er avhengig av å utgjøre et troverdig alternativ som ønsker å styrke velferden dersom de skal vinne (fornya) tillit i befolkninga. Venstresosialistiske partier som SV er avhengige av å vise at disse alternativene – og deres resultater – er deres fortjeneste dersom de skal bruke dem til å vinne større oppslutning.