Krigen i Ukraina har langt på vei forsvunnet fra medias søkelys. Spørsmålet om SVs holdning til krigen har imidlertid fått litt oppmerksomhet. Personlig meiner jeg, som jeg også har gitt uttrykk for før, at NATOs bidrag i krigen har vært inkompetente eskalasjoner. Jeg meiner også at det er noe det er på sin plass å peike på når Norge bruker store ressurser på å delta i disse eskalasjonene. Likevel er det ingen tvil om at Russland bærer skylda for krigen, og at Putins vilje til voldsbruk i Ukraina blir ytterligere bekymringsverdig i lys av at samfunnsklimaet blir meir autoritært.
Når det er sagt, har jeg lite til overs for at kritikken av Russlands utenrikspolitikk til tider glir over i vulgære, anti-russiske holdninger. Jeg har også lite til overs for vestlige medias valg av russiske opposisjonsstemmer. Jeg har tidligere skrivi om Eduard Limonov. I det siste har jeg sett oppslag der Mikhail Khodorkovskij gis en stemme som «demokratisk håp». Det synes jeg er trist. Det er ingen tvil om at han blei offer for en urettferdig rettsprosess. Det er dessverre like liten tvil om at han er en skurk og som eks-oligark en elendig kandidat for ei meir rettferdig utvikling i Russland. Jeg kan knapt tenke meg noe verre enn en hevnlysten eks-oligark som overtar makta for å gi seg sjøl tilbake eiendomsretten til naturressurser som burde tilhøre det russiske folket.
Vi bør ikke gi støtte til eksilrussere med bakgrunn i den økonomiske eliten eller russiske diaspora-medlemmer som har kommet heilt ut av takt med hva som rører seg i dagens Russland. Vi bør støtte dem som står i den egne, russiske tradisjonen av folkelig engasjement. Bellonas og Naturvernforbundets samarbeid med russisk miljøbevegelse og Helsingforskomiteens samarbeid med Memorial og Golos er eksempler til etterfølgelse i så måte. Det er heilt nødvendig å unngå ovenfra-og-ned-tilnærminger om man skal bevare legitimitet.
Når det gjelder fredsbevegelsen, har den faktisk ei lang historie i Russland, blant annet i soldatmødrenes organisasjon. Den har også sin egen kulturelle tradisjon. Jeg avslutter denne teksten med ei gjendikting av en sang av Bulat Okudzjava som står i denne tradisjonen. Kanskje vi kan synge den på norsk i solidaritet med russisk fredsbevegelse?
| Возьму шинель, и вещмешок, и каску, В защитную окрашенные окраску, :/: Ударю шаг по улочкам горбатым… Как просто стать солдатом, солдатом. :/:Забуду все домашние заботы, Не надо ни зарплаты, ни работы – :/: Иду себе, играю автоматом, Как просто быть солдатом, солдатом! :/:А если что не так – не наше дело: Как говорится, родина велела! :/: Как славно быть ни в чем не виноватым, Совсем простым солдатом, солдатом.:/: |
Jeg tar på uniform og hjelm og ryggsekk Blir grønn og kamuflert og uten særtrekk :/: Jeg smeller hæl’n i brusteinslagte gater Så lett å bli soldater, soldater :/:De tunge tinga hjemme, de har glemt meg Jeg trenger verken lønning eller arbeid :/: Jeg rusler rundt og tukler med geværet Soldat, det er det jaggu lett å være :/:Går det gærn’t så er det ikke vår sak For fedreland og konge! – var vår årsak :/: Vi ha’kke skyld og ansvar, men granater Helt enkle, små soldater, soldater :/: |