Stikkordarkiv: benedicte bjørneland

Bjørneland, politics and principles

Skjermdump fra PSTs blogg
Update, August 23rd: Bjørneland wrote a blog post during August 23rd, which at first sight appears to be moderate version of her key note address to the Nordic Law Practitioners’ Conference (NJM) (.pdf, ~400 pages). This, however, comes very close to spin, as the blog post refers to correspondence between the Ministry of Justice and PSS from July this year, concerning specific legislation. The address to NJM, however, concerns the capacities, which in Bjørneland’s opinion should be available to a security service. In the address, she calls for new legislation on three areas: Data retention (“Tese 3”, s41), data acquirement (“Tese 4”, s42) og stordata (“Tese 5”. s43).

The head of The Norwegian Police Security Service (PSS), Benedicte Bjørneland, in a keynote speech at The Nordic Conference of Law Practitioners, stated that analyses based on big data are necessary to safeguard national security. This entails the storage of all communication data of certain types about all people in Norway.

Screen grab of the GUI from one of the Five Eyes databases.
Five eyes user interface. License: Public domain. Via Wikimedia Commons.

The EU Data Retention Directive was ruled unconstitutional by several national constitutional and supreme courts, and was therefore scrapped by the EU commission, because it was incompatible with the civil liberty that is the foundation of liberal democracies. In the Norwegian debate on the directive, several examples were put forward to illustrate how even banal data can be highly sensitive.

The Norwegian data retention law, passed to comply with the EU directive before it was scrapped, was, however, not nearly as far-reaching as what Bjørneland has advocated. It would mean a system where police services could be given access to an archive with a limited time scope, if they managed to secure a court ruling on a case by case basis. The PSS head, on the other hand, appears to want real-time access to data streams and an all-encompassing database, as is known from the disclosures of Edward Snowden.

Security Service overreach is not something with a pretty history: The Norwegian Lund Commission, Guantánamo and the rendition system, Abu Ghraib, the Five Eyes-cooperation’s opportunistic circumvention of national privacy laws and Snowden’s disclosures about NSA operators considering nude pictures which they happen upon as «fringe benefits». Taken together, these cases show that neither a specific, Norwegian kindness-syndrome nor a history of liberal, transatlantic democracy can rein in a relentless craving for information.

No, it appears that some of the most crucial features of the rule of law, is the limitations that the state places upon itself. The executive branch shouldn’t attempt to influence the judicial. The police doesn’t investigate nor collect evidence against citizens, unless it has a suspicion that can be defended in court. Security services shouldn’t be given a carte blanche, but should continuously be made to justify their aims and measures to civilian, laymen supervisors.

Prisoner abuse in Abu Ghraib. Having Western democracies in charge is no guarantee for ethical practice. License: Public Domain. Via Wikimedia Commons.
Prisoner abuse in Abu Ghraib. Having Western democracies in charge is no guarantee for ethical practice. License: Public Domain. Via Wikimedia Commons.

Professional ethics, politicians who refrain from commenting court procedures, judges who choose not to have lunch with security service prosecutors – these are simple measures to enforce such principles, not substitutions for them. When Bjørneland wants to abolish the presumption of innocence, and as consequence acquire a capacity that far exceeds anything the STASI of GDR ever disposed of, we all know that the PSS of tomorrow or the day after that will be an institution that is superior to any of the dicatorships that we fear, when it comes to respecting human rights and privacy.

Still, we know just as well that errors will happen. The professional culture will slip in some cliques. The chair of the Intelligence and Security Supervisory Board (ISSB, no. EOS-utvalget) could be injured in a car accident and become addicted to opiates. That is why we draw lines in the sand, lines that we can’t accept that waves of security hubris erase.

With Snowden’s disclosures, we were once again reminded of how easy it is to let things slip, if we don’t keep up some absolute limits for lawful conduct. In this perspective, Bjørneland’s statement has proven twice that security services need to be kept under independent supervision: Both because it appears so simple to forget, and be enticed by the importance of knowing everything. The PSS head, has lost her head! And because this has become sufficiently mainstream within the PSS that its head could make such a statement in the service’s name, without anyone stopping her.

It would probably be wise if the leader of the ISSB, rather than being a former Minister of Defence, were a former Amnesty Lawyer or mass media editor. At least until the public has been convinced that the lessons from the surveillance and intelligence scandals of the last decade have been learned.

Bjørneland, politikk og prinsipper

Skjermdump fra PSTs blogg
Oppdatering 23. august: Bjørneland har i løpet av 22. august skrivi et blogginnlegg som ser ut til å moderere de opprinnelige uttalelsene i innlegget på De nordiske juristmøter (.pdf, om lag 400 sider). Imidlertid grenser dette til såkalt «spin», i og med at bloggen dreier seg om brevveksling mellom Justisdepartementet og PST fra juli i år knytta til konkrete lovforslag. Innlegget på NJM, derimot, dreier seg om hvilke kapasiteter hun mener en sikkerhetstjeneste bør ha. I innlegget ønsker hun seg endringer langt ut over dagens rettssituasjon på tre områder: Datalagring (Tese 3, s41), dataavlesning (Tese 4, s42) og stordata (Tese 5. s43).

Sjefen for Politiets sikkerhetstjeneste, Benedicte Bjørneland, har i et innlegg på Den nordiske juristkonferansen uttalt at analyser basert på såkalte «stordata» er nødvendige for å ivareta rikets sikkerhet. Dette innebærer at hun ønsker å lagre samtlige kommunikasjonsdata av visse typer om alle mennesker i Norge.

brukergrensesnittet til et av verktøyene for etterretningsdeling i Five Eyes-samarbeidet.
Five eyes – brukergrensesnitt. Lisens: Public domain. Via Wikimedia Commons.

EUs Datalagringsdirektiv blei avvist av fleire nasjonale forfatningsdomstoler, og derfor skrota av EU-kommisjonen, fordi det var uforenlig med den borgerlige friheta liberale demokratier bygger på. I den norske debatten om direktivet kom det fram fleire eksempler på hvordan sjøl banale data kan vise seg å være svært sensitive.

Den norske datalagringslova var likevel langt mindre inngripende enn det Bjørneland tar til orde for, siden det var snakk om å kreve domstolskontroll ved åpning av et arkiv i forbindelse med etterforskning av konkrete saker. Det PST-sjefen tilsynelatende ønsker seg, er sanntidstilgang til datastrømmer og en altomfattende database, slik det er kjent fra Edward Snowdens avsløringer.

Lund-kommisjonen, Guantánamo og rendition-systemet, Abu Ghraib, Five Eyes-samarbeidets opportunistiske omgåelse av nasjonale personvernlover og Snowdens avsløringer av at NSA-operatører betrakter nakenbilder de kommer over som et «frynsegode». Samla viser disse sakene at verken et særnorsk godhetssyndrom eller forankring i en borgerlig-liberal, transatlantisk politisk tradisjon utgjør et vern mot det hensynslause behovet for informasjon.

Fangemishandling i Abu Ghraib. At vestlige demokratier har ansvar er ingen garanti for moralsk praksis. Lisens: Offentlig eiendom. Via Wikimedia Commons.
Fangemishandling i Abu Ghraib. At vestlige demokratier har ansvar er ingen garanti for moralsk praksis. Lisens: Offentlig eiendom. Via Wikimedia Commons.

Snarere kan det se ut til at noen av de viktigste komponentene i en velfungerende rettsstat er de begrensningene den legger på seg sjøl. Den utøvende makta skal ikke påvirke den dømmende. Politiet etterforsker ikke, samler ikke bevis mot borgere, uten at de har en mistanke som kan etterprøves i en domstol. Sikkerhetsmyndighetene får ikke blankofullmakter, men må heile tida forsvare mål og virkemidler overfor vanlige borgere.

Profesjonsetikk, politikere som lar være å kommentere rettssaker, dommere som lar være å spise lønsj med PSTs statsadvokater – dette er hjelpemidler for å ivareta slike prinsipielle begrensninger, ikke erstatninger for dem. Når Bjørneland ønsker å kaste vrak på uskyldspresumpsjonen og dermed få en større kapasitet en Stasi noen gang hadde, veit vi alle at PST både i morra og i overmorra vil være en institusjon som har langt større respekt for menneskerettigheter og privatliv enn diktaturene vi frykter.

Likevel veit vi like godt at feil vil skje. Kulturen i enkeltmiljø vil gli ut. Lederen for EOS-utvalget kan bli skadd i ei trafikkulykke og bli avhengig av opiater. Det er derfor vi tegner streker i sanden som vi ikke vil la bølger av sikkerhetsfaglig overmot skylle bort.

Etter Edward Snowdens avsløringer har vi nok en gang fått en påminnelse om hvor lett det er å la ting skli ut, om man ikke har noen absolutte grenser. I lys av dette har Bjørnelands uttalelse dobbelt bevist behovet for tett uavhengig kontroll med sikkerhetsmyndighetene: Både fordi det tilsynelatende er så lett å glemme, og bli besnæra av hvor viktig det er å kunne vite alt. PST-sjefen mangler gangsyn! Og dessuten fordi denne oppfatninga tilsynelatende har sterk nok oppslutning innad i PST til at ingen har hindra Bjørneland i å gå ut med dette ønsket.

Sannsynligvis ville det også vært en fordel om lederen for EOS-utvalget hadde bakgrunn f.eks. som jurist i Amnesty eller redaktør i en avis, snarere enn som forsvarsminister. Om ikke annet, så fram til offentligheta har fått tillit til at lærdommen etter de siste åras overvåkingsskandaler har sunket inn.