SVs velgeroverganger

Dette innlegget tar utgangspunkt i en diskusjon jeg har skrivi om tidligere, i forbindelse med at Bergens Tidendes Frøy Gudbrandsen skreiv en kommentar i april i år (betalingsmur). Der tok hun opp hvor svak dekning som finnes for å si noe om velgerovergangene til SV og andre små partier i Institutt for samfunnsforsknings (ISF) valgundersøkelser. Jeg skreiv i den forbindelse en ganske grundig gjennomgang av statistikken som ligger til grunn. For å vite noe sikkert om dette, ville det beste vært om man kunne utvide ISFs undersøkelser slik at ei oppslutning på 4 % ga en representasjon på minst 100 personer i utvalget. Det ville kreve et utvalg på 2500 personer, som er om lag fire ganger fleire enn i dagens utvalg. Sjøl da ville usikkerheta være betydelig, og undersøkelsen ville fremdeles i begrensa grad være egna som underlag for strategiarbeid i småpartia. Årsaken til dette er at et strategiarbeid som tar hensyn til konkurrenter, i motsetning til å gjøre en sjølvalgt profil tydeligst mulig, bør være meir konkret: Den bør ta hensyn til lokale forhold, slik som om motkandidatene blir regna som valgbare, hvilke viktige saker som skiller lokalt, og hvilke sosioøkonomiske lag en jobber med. I ISFs undersøkelse kan småpartia telle på ei hand hvor mange deltakere som finnes fra hvert fylke, og det gir åpenbart ikke grunnlag for å gå inn i saka på et konkret nivå. Ei mulig tilnærming, som riktignok har sine egne svakheter, er å ta utgangspunkt i tendensene i de faktisk avgitte stemmene. Når en uansett arbeider «post factum», slik valgundersøkelsene gjør, vil jeg påstå at dette gir et vel så godt grunnlag for å si noe om velgerbevegelser. Den viktigste svakheta er at en ikke kan si noe om velgerbevegelser på individnivå, siden det ikke finnes et velgerregister der tidligere avgitte stemmer blir lagra. Om ikke utvalgsstørrelsen var så latterlig liten, ville dette derimot vært styrka til ISFs valgundersøkelser: De har en panelundersøkelse, og veit hva deltakerne stemte sist. Om en er bevisst på denne forskjellen, kan en få ganske mye informasjon ut av figuren under. Her vises endringa i SVs oppslutning og stemmetall i enkeltkretser i Oslo som funksjon av endringa i oppslutning og stemmetall for de partia som må antas å være SVs viktigste konkurrenter. Datamaterialet er fra valga i 2007 og 2011. De to figurene øverst til venstre viser til analyse med hensyn på oppslutning og stemmetall for Ap, nederst til venstre — Rødt, øverst til høyre — Miljøpartiet de Grønne og nederst til høyre — Venstre.

Endring i oppslutning og stemmetall på enkeltkretser i Oslo som funksjon av endringer i oppslutning og stemmetall i samme krets for Ap, R, MDG og V. Tall fra valgene i 2007 og 2011.
Endring i oppslutning og stemmetall på enkeltkretser i Oslo som funksjon av endringer i oppslutning og stemmetall i samme krets for Ap, R, MDG og V. Tall fra valgene i 2007 og 2011.

Det er nødvendig å se på både endringer i oppslutning og stemmetall, ettersom det eine ikke nødvendigvis følger av det andre. Når disse to faktorene derimot går samme vei, er det grunn til å tru at en er vitne til et fenomen det er verdt å diskutere. I den sammenhengen er det verdt å se på de to figurene øverst til høyre: Dette er omtrent så klart som man kan få et resultat i samfunnsforskning: For hver stemme MDG vant i Oslos valgkretser, tapte SV to. For hvert prosentpoeng MDG vant i oppslutning, tapte SV like mange. Man kan nok gjøre mange korreksjoner for å gjøre analysa meir finmaska og sterkere. Men uten videre dikkedarer kan man slå fast at det finnes et fenomen der SV går tilbake samtidig som MDG går fram, og at korrelasjonen er svært sterk. Det blir for dumt om man skal komme med ISFs valgundersøkelser å si at velgerovergang til MDG ikke betyr noe, fordi den utgjør en ubetydelig andel i utvalget på 24 personer, når man ser en så tydelig trend i valgresultatets tusenvis av stemmer — SV fikk 17772 stemmer i Oslo i 2011. Det finnes ikke like tydelige trender for noen av de andre partiene: MDG etablerte seg mellom 2007 og 2011 tydeligvis i en demografi som tidligere har hatt et svært sterkt SV-preg. Går man tallene nærmere i sømmene og ser på regionale utvalg av kretser, dukker det likevel opp andre tendenser: SVs tilbakegang faller flere steder sammen med en tilbakegang for venstresida som heilhet. Det enorme og lite omtalte mannefallet for Arbeiderpartiet i Oslo vest spiller en rolle her. I enkelte bydeler ser det også ut til at SV taper stemmer til Rødt. Jeg har dessverre ikke tid til å gå djupt inn i disse problemstillingene. Poenget med dette innlegget er som med tidligere bare å peike på hvor utilstrekkelig ISFs valgundersøkelser er som strategisk underlag for SV, og å løfte opp konkurransen med Rødt og MDG som reelle spørsmål SV må ta hensyn til.

Kameldrama

På scenen: Ei stue uten innsyn, bortsett fra et lite vindu. Stua er rødmalt. Vinduet har grønne sprosser. Malingen er litt falma.

Det kan høres knuffing der inne. Oppjaga skikkelser kan skimtes gjennom vinduet. Døra til stua står på gløtt. Foran stua: En åpen plass.

@Venstre, en ung mann som tygger tyggis og snakker påtatt brei østkant-dialekt,  kommer inn fra Høyre.

@Venstre: Døh, @SVparti, kom ut ‘a! Jæ har et opprop du må signere. Det handler om asylkameler. Du vil fremdeles frede dem, ikke sant?

Intet svar.

@Venstre: Eeess-veee! Kom ut! Du må signere dette oppropet!

Knuffing. @SVparti snakker først til noen inni stua.

@SVparti: Nei, Jens, no holde’ du deg i ro i to minutta her. Nei, legg frå deg den kniven, Jens! Du, vi må prata ferdig om ditta førr du b’yna med den derre jevla gassgrillen din. Hørre du? Du får’skje lurt meg te å tru at det e biff ein gong te.

@SVparti, en litt sliten, tynn mann (ikke helt ulik på Hallgeir Langeland) kommer til syne i døråpninga, men holder fast i noe innafor åpninga med en arm. Det rykker stadig i armen, og @SVparti holder seg i dørkarmen for ikke å bli dratt inn i stua igjen.

@SVparti: Ja, @Venstre, ke e det?

@Venstre: Du, jæ ville bare ha underskrifta’ri på det oppropet her. Jeg er så veldig mot slakting av asylkameler, og det er jo du også. Kan’ke du skrive under her?

Det rykker ekstra hardt i @SVpartis arm.

@SVparti: Du, det passe litt dårlig akkorat nå. Jens he så jysla lyst på kamelfett, skjønne’ du, så nå holde’ han på å gå heilt amok på ein av asylkamelane igjen. Kan’skje du komma igjen eg he fått kustus på ‘an igjen?

@Venstre: Næmmen herregud ‘a, @SVparti, hva er’e som feiler deg? Harru plutselig blitt for kamelslakting elle’?

@SVparti forsvinner inn døra på grunn av et ekstra kraftig rykk. Han strever seg ut igjen. Og klamrer seg til dørkarmen.

@SVparti: Hørr ke eg seie, då, sjølsagt e eg i mot det enno. Eg prøve jo å redda ein tå dei akkorat no, å du hjelpe iskje akkorat me den derre masinge di. Kan’skje du heller ropa på Jens?

@Venstre: Fy faen, ass @SVparti, det hadde jæ’kke trudd om deg ass. At du er for slakting av asylkameler. Shit ass. Du er bare så kjip, ass.

@SVparti forsvinner inn døra, det høres tumulter og @Kommentariatet, ei alvorlig berte på drøyt 40, kommer gående inn, også hun fra høyresida.

@Kommentariatet: Hva er det som skjer her da, @Venstre, er det husbråk i den rødgrønne stua igjen?

@Venstre: Det er @SVparti. Han er så jævla kjip. Han sier alltid at’n prøver å ta vare på asylkamelene, men nå vi’nn ikke skrive under på oppropet mitt.

@Kommentariatet: Er det mulig? Altså, kunne ikke brydd meg mindre – asylkameler er jo ikke verneverdige i det hele tatt. Men de er jo motbydelige da, så hvis noen må spise dem, står jeg og peker og ler. Du sier altså at @SVparti sier han er mot å slakte dem, men nå vil han slakte en allikevel?

@Venstre: Jepp, det er det jæ sier.

@Kommentariatet: Men det er jo dobbeltkommunikasjon. Det går jo ikke an. Det er jo bare helt uhørt. Ja, jeg husker at han sa han var mot det i går, men nå vil han ikke undertegne oppropet ditt, ja vi vet jo alle hva det betyr. Hykleri!

@Venstre: Nettopp! Nå går jæ å sier’e til Twitter. Han blir nok heeelt hysterisk når han hører om det. Lø, ass!

@Kommentariatet: Ja, jeg tror jammen jeg blir med. Her kan vi utøse av vår visdom og moralske harme.

Justisministeren kommer gående med håndjern og utstyr til tvangsfôring, men hemmes av rødt gress som henger fast i føttene hennes og stadig forsøker å slå rot. @SVparti drar seg bort til dørkarmen igjen og roper etter dem som går:

@SVparti: Faen, @Venstre, hørr då! Eg ska onnarskriva oppropet ditt seinare, men du må hjelpa meg no. Ser du iskje at det e to mot ein? Sko me iskje prøva å redda kamelen, då? De e jo faen iskje eg so prøva å slakta han.

@Jens (karakteristisk, med innslag av piping i toneleiet på grunn av opphisselse): Hæhæ. Der ser du, du får ikke noe hjelp, @SVparti. Nå kommer snart justisministeren, og da blir det kamel, enten du vil det eller ei.

@SVparti (resignert): Eg får vel setta lit te grasrøtene, då.

@SVparti trekkes inn i stua igjen, en høylytt kamp mot Jens kan høres, og justisministeren nærmer seg, riktignok i iherdig kamp mot grasrota.

Lause gjenger og andre fugler

Bystyreflertallet i Oslo, ved Arbeiderpartiet, Krf, Høyre og Frp har vedtatt å innføre en ordning som gjør det ulovlig å tigge. Riktignok bare for de tiggere som tigger på vegne av seg sjøl. Det er snakk om ei endring i politivedtektene som innebærer at

«Den som på offentlig sted tigger penger, må gi forhåndsmelding til politiet.»

I bystyredebatten om saken kommer det tydelig fram hvem forslaget retter seg mot. Tiggere som aldri vil registrere seg: Romfolk og andre reisende grupper som har kommet fra Øst-Europa.(1 – (pdf) s84-91) I bystyredebatten legges det til dels vekt på udokumenterte påstander om at denne tigginga for det meste er organisert av kriminelle nettverk. Det er imidlertid lite som tyder på at dette er normen, og det er så langt ikke blitt bevist. Sigve Indregard har på sin blogg skrevet godt om dette aspektet ved saken (og det etisk forkastelige i tiltaket)(2). Han dokumenterer også hvordan næringsdrivende i byen har argumentert for at den uønska tigginga hemmer deres egen pengeinnsamling – fra turistene, og derfor bør hindres.

Jeg har forståelse for dem som føler seg utrygge når fremmede mennesker kommer bort til dem og ber om penger. Den tigginga vi ser i Oslo er et tegn på sosial nød, og jeg skulle også ønske at vi slapp å være vitne til uverdige forhold i samfunnet vårt. Det kan likevel ikke være sånn at det viktigste virkemidlet vårt overfor de nødstedte er politiet. Det kan ikke være kriminelt å være fattig, og jeg har liten forståelse for dem som mener det er etiske relevante forskjeller på om tiggere er etnisk norske rusavhengige, reisende som har tatt bussen hit eller selgere som vil selge abonnement på dyre kosttilskudd med tvilsom nytteeffekt.

Som SVs bystyrerepresentant Ivar Johansen påpekte i bystyredebatten: Når det gjelder aggressiv oppførsel og regelrett kriminalitet finnes det faktisk et lovverk. Det blir også brukt. Men når noen østeuropeere dømmes, snakkes det om at alle er kriminelle. I en lengre reportasje tar Morgenbladet for seg den norske debatten om reisende (3). En rekke viktige poenger blir påpekt: Det er snakk om flere grupper reisende, mange er romfolk, mange har annen språklig-kulturell tilhørighet. Anklagen om at de fleste er kriminelle er oppsiktsvekkende svakt dokumentert, sett i forhold til den medieoppmerksomheten den får.

Vel så bekymringsverdig er det at den norske forakten for reisende ikke er unik – langt i fra. Det vakte internasjonal oppsikt da Frankrikes president Nicolas Sarkozy ga ordre om å deportere et tusentalls reisende – helt uten individuell vurdering (4). I Frankrike hang anklagen om at presidenten brukte deporteringene til å vise styrke når det gjaldt lov og orden løst. I Øst-Europa er situasjonen enda verre. Partier med Fremskrittsparti-aktige programmer og ditto oppslutning går det norske Frp en høy gang i stigmatisering av «uønska» grupper i samfunnet og tar til orde for internering og deportasjon av det som er landets egne innbyggere (5). I disse landene spiller vesteuropeiske lands bruk av politimakt som «løsning» på den sosiale nøden de reisende lever under rolle som argument for at de sjøl må iverksette harde tiltak.

Det bør få oss til å tenke. For Løsgjengerloven (6) blei i si tid til delvis for å ramme akkurat de samme gruppene – reisende. Når vi nå i realiteten gjeninnfører bestemmelser derfra – om det aldri så mye skjer i kommunale politivedtekter – skriver det seg inn i ei trist historie om europeiske lands behandling av minoriteter som i århundrevis har hatt sitt hjem i Europa. Denne historia inkluderer grove overgrep også i Norge – så nylig som på 70-tallet (7).

Det er ikke bare en tom floskel når vi sier at vi lever i en mer globalisert verden. De samme avtalene som gir norske varer og tjenester markedsadgang på like vilkår i nesten hele Europa, gir også folk rett til å flytte fritt på seg. Du kan ikke skape et felles økonomisk rom uten også å lage et felles sosialt rom. Hvis vi ikke vil isolere oss fra resten av verden kan vi ikke med prinsippene i behold nekte å se baksida av medaljen: Mange av landene vi ønsker å selge til har store befolkningsgrupper som lever under svært vanskelige forhold, og myndighetene i disse landene er svært lite interessert i å bedre dem. Det er klart at det er her hovedansvaret må ligge. Alle kan nok være enige om at veien til bedre levekår for reisende tiggere går gjennom bedre levekår i de landene de opprinnelig kommer fra. Når det gjelder de konkrete tiltakene er det likevel – merkelig nok – sånn at noen mener at det beste tiltaket er å gjøre det så vanskelig som mulig for dem som kommer, og forøvrig fint lite.

Gjennom EØS-avtalen gir vi hvert år atskillige milliarder til levekårsforbedrende tiltak i Øst-Europa. Det kan umulig være slik at vi godtar å gi disse midlene uten å be om at de brukes til å gjøre noe med levekårsproblemer som er så alvorlige at de i høy grad er synlige mange tusen kilometer unna – her hos oss. Det kan ta sin tid – og i mellomtida kan det også være på sin plass med sosiale strakstiltak i Norge. Politiet er ikke sosialarbeidere, de kan aldri gi oss noe mer enn ei kosmetisk løsning – ei løsning som gjør ubehaget mindre påtrengende, men overser menneskene, slik det ofte skjer med de rusavhengige – uten sammenligning for øvrig.

PS. Det er godt at Arbeiderpartiet i det minste snakker om de sosiale problemene, men trist at de har stemt for den nye politivedtekten. I et blogginnlegg skriver Aps Julie Lødrup nylig at det ikke er nevneverdig forskjell på SV og Ap, bortsett fra at SV har politikere som er «kjedelige». Vel, her har vi i hvert fall én forskjell: Evnen til å holde i hevd prinsipper om å behandle folk anstendig, uavhengig av hvor folka kommer fra. Om ikke det spiller en rolle for Ap, så er det i alle fall noe venstresida har pleid å være opptatt av.

Ap i uføret

For noen dager siden skreiv jeg på Twitter: «Faen, nå har de sluppet en samfunnsøkonom ut av buret igjen» – som en kommentar til lekkasjen av et arbeidsdokument fra regjeringa. Der gikk det fram at Arbeidsdepartementet vurderte å kutte i ytelsen til unge uføre (NRK 21/11). Årsaken var, i følge statsråd Rigmor Aasrud at  – Vi ønsker at flere skal få anledning til å få komme gjennom arbeidsavklaringspenge-systemet, slik at de kan få kurs og kompetanse.

Dette utspillet blei korrigert allerede dagen etter. – Jeg kan avkrefte at dette forslaget blir noe av. Det blir ingen reduksjoner i ytelsene til de unge uføre, sa Jens Stoltenberg til NTB (E24 22/11). Men andre sider ved Arbeiderpartiets planer for den framtidige uføretrygda har også kommet for dagen: I Dagsrevyen 22/11 kom det fram at Ap og LO var blitt enige om at uførepensjonen skal levealderjusteres, noe LO umiddelbart dementerte. Uttalelsene har likevel vært uklare med hensyn til uføres alderspensjon.

Det er liten tvil om hvor initativet i saken ligger. Statssekretær i Arbeidsdepartementet, Jan-Erik Støstad, kom i hardt vær fordi han både har vært Arbeiderpartiets saksansvarlig i Samarbeidskomiteen og er saksansvarlig i regjeringa – og dermed gir inntrykk av at regjeringas øvrige medlemmer ikke har så mye de skulle ha sagt (Klassekampen 23/11). Ap prøver å tvinge gjennom sin vilje både overfor regjeringspartner SV (hvor står SP?) og LO, som begge vil beholde ei mer progressiv uføretrygd.

På LOs kartellkonferanse mente Stoltenberg at uføreytelsene ikke skal svekkes. – Det blir ikke kutt i uføreordningen. Den øker, slo han fast i følge ANB (Arbeidsmanden 24/11). LO-leder Roar Flåthen kom imidlertid med en pussig uttalelse når det gjaldt levealdersjustering.  – Stortinget har vedtatt levealdersjusteringen. Det er ikke LO som har foreslått det, men den er allerede vedtatt. Da må vi gå inn i diskusjonen om hvordan uføre kan skjermes, slik at de ikke kommer aldeles galt ut av det. Det er den dialogen vi nå går inn i med regjeringen, sa han i følge NTB (E24 24/11). Det pussige består i at Stortingets vedtak er midlertidig, og i sin helhet åpent for forhandling (Regjeringa 5/3). Samfunnsøkonomen i Stoltenberg kom klart fram da han skulle gå til sakens kjerne: –  Et eksempel med to 64-åringer som har hatt klin like jobber fra de var 22. Den ene tar fleksibel AFP eller folketrygden, den andre går til legen og blir ufør. Den siste vil leve hele resten av livet med mer i inntekt enn den som ikke ble ufør. Dette er ikke rimelig.

Det er to forhold ved dette som det er grunn til å stille spørsmål ved. Det ene er grunnlaget for de foreslåtte endringene. Jeg bruker betegnelsen «samfunnsøkonom» som om det var et skjellsord, men det gjelder egentlig bare samfunnsøkonomer som forholder seg til velferdsstaten som om den var et reint marked. Det andre er Arbeiderpartiets framgangsmåte. Jeg kommer tilbake til dét.

Først må vi konstatere at Stoltenbergs eksempel ikke forholder seg til virkeligheten, men til et tenkt ytelsesmarked, der folk kan shoppe etter eget forgodtbefinnende. Det kan de ikke. Det er en omfattende faglig prosess å bli erklært yrkesufør, det er ikke noe man kan velge dersom man har lyst. Dersom man tilfredsstiller de medisinske kriteriene har man ikke mulighet til å stå i arbeid, og det er derfor så mange oppfatter det som urimelig at man som ufør skal få redusert alderspensjon om man har dokumenterte helseplager som gjør det umulig å jobbe lenger. Det er også på det reine at Aps posisjon i uføredebatten lider av samfunnsøkonomsyke, den forholder seg til en tenkt insentivstruktur og et mytisk problembilde. SV har en god gjennomgang av noen av hovedmytene. Dersom man mente at for mange fikk trygd, kunne man utreda de faglige kriteriene. Christer Gulbrandsen skreiv grundig om det i et blogginlegg for ei stund siden.

Når det gjelder prosess, er det klart at Ap-ledelsen spiller høyt for å få viljen sin. Sjøl om jeg blei glad, synes jeg Aps flip-flop i spørsmålet om unge uføres ytelser var ytterst pinlig for regjeringa. Det synes nok Stolteberg også, og lekkasjen kan tyde på en bitter uenighet internt i Ap. I spørsmålet om levealdersjustering av uføres alderspensjon er det likevel ikke tvil om at Stoltenberg er overbevist. Jeg lurer på om grunnen til at de unge uføre slapp unna så fort kan være at forslaget aldri var ment som noe mer enn et forhandlingskort. Ap må føre to sett forhandlinger, innad i regjeringa og overfor LO. Det er lett å forestille seg at arbeidsnotater fra regjeringsforhandlingene – utarbeidd av Arbeiderpartiet – blir framstilt som regjeringas politikk overfor LO. Det faglig-politiske samarbeidet tillater dermed Ap-ledelsen å drive splitt-og-hersk teknikk overfor LO og SV, ved å gjøre det vanskelig for dem å få klarhet i den andres posisjon.

Er det noe å lære av dette? Det er ikke første gang grunnplanet i LO har mobilisert mot Aps politikk, mens LO-ledelsen har følt seg tvunget til innrømmelser. Vi så det i AFP-saken også. Burde LO orientere seg breier for å ha flere politiske bein å stå på? Å se de lønnspolitisk reaksjonære Akademikerne gå ut og anklage LO for å svikte svake grupper bør smerte også Arbeiderpartiet (Fri fagbevegelse 24/11), i alle fall dersom de ønsker å beholde det faglig-politiske samarbeidet. Denne saken gir åpenbart ammunisjon til LO-tillitsvalgte som er kritiske til den tette Ap-bindinga. Den delen av grasrota i Ap som er opptatt av partiets troverdighet overfor dem som sliter med både helse og økonomi bør nok også skjerpe tonen dersom de ønsker å bli hørt, det ligger dessverre i lekkasjers natur at det er vanskelig å ta æra for dem.

Frp holder Norge igjen i fortida

Frp og Arbeiderpartiet krangler om hvem som vil ha høyest tempo i norsk oljeutvinning. Å være på parti med oljenæringa i denne saken handler om å ønske høyest mulig tempo i oljeutvinninga. Det er ikke ansvarlig, enten det er Frp eller Ap som er forkjemperen.

Det er ikke noen hemmelighet at ledelsen i Arbeiderpartiet ønsker oljeutvinning i Lofoten og Vesterålen. Landsmøtevedtaket om å vente til 2010 var et kompromiss for å unngå en stor splittelse i et valgkampår, og en beleilig måte å unngå et negativt miljøfokus i valgkampen. Både Frp og Arbeiderpartiet bruker økonomisk argumentasjon for å forsvare ny norsk oljevirksomhet, men en av landets fremste eksperter på klimaproblemene, lederen av lavutslippsutvalget Jørgen Randers, sier at man ikke kan tenke slik. Randers er BI-professor og har siden 70-tallet vært en internasjonal størrelse på området miljøvennlig næringsliv. Å avfeie ham som «Natur og Ungdom» er ikke bare frekt, det er absurd. Å avfeie Natur og Ungdom er i seg selv ganske hårreisende, de er kanskje landets mest kompetansesterke ungdomsorganisasjon.

Konsekvensene av at den globale oppvarminga kommer ut av kontroll vil være så store at det uansvarlige standpunktet helt åpenbart er å fortsette oljeutvinninga som før. For det første er det viktigste vi kan gjøre som et lite rikt land å vise vilje til å ta problemene på alvor og å ofre kortsiktig rikdom. For det andre kan ikke penger og arbeidskraft være to steder på samme tid: Vi kan ikke både ha storstilte utbygginger av nye oljeprosjekter og satse massivt på utviklinga av de bærekraftige energikildene. Forskningsmidler, forskere, ingeniører og håndverkere er begrensa ressurser. Havvindmøller og bølgekraft konkurrerer direkte med oljeindustrien om disse. I så måte er oljeindustriens posisjonering på landets universiteter skremmende: En kontrakt verdt nær 100 millioner med NTNU, og nylig 20 millioner til UiO. Som prodekan for forskning ved MatNat uttaler:

(…) det er den gode, organiserte kontakten med StatoilHydro som er hovedessensen i avtalen.

For det tredje kan vi ikke leke forvaltning når det er snakk om en av Norges viktigste fornybare ressurser: Den siste store torskestammen i verden. Den har gitt lokal bosetting og eksportinntekter i mer enn 1000 år. Nå vil man gamble med den i håp om 20 års velstand.

Gjennom varig vern av Lofoten og Vesterålen vil Norge både sende et viktig signal til resten av verden om at vi tar vår del av ansvaret. Ingen appeasement av det klimafiendtlige næringslivet! Derimot skal vi satse på den næringsvirksomheten som vil gi oss framtidas energi og mat. Lavutslippsutvalgets leder har vurdert partienes klimapolitikk, og SV er det partiet som kommer best ut. Vi vil satse på miljøet først.

PS: Ikke overraskende kommer Frp på en jumboplass i Lavutslippsutvlagets vurdering. Partiet som hevder de vil fornye Norge har de dårligste svarene på vår tids største utfordring. Når sant skal sies er de ikke helt sikre på om de ser den. Om noe er uforsvarlig så er det dét. Frp holder Norge igjen i fortida og vil få kommende generasjoner til å skjemmes over oss.

Risikoen ved oljeutslipp

I en Dagblad-sak sier Helga Pedersen seg enig med Satoils Helge Lund i at mer oljevirksomhet vil gi bedre oljevernberedskap. I utspillet gis det et inntrykk av at kysten vil få økt sikkerhet mot oljekatastrofer jo mer olje som utvinnes. Det er vanskelig å være uenig med miljøbevegelsen i at dette høres ut som om Fiskeriministeren innrømmer at dagens beredskap er for dårlig. Oljeutslipp som følge av havari kan jo allerede i dag skje langs hele kysten. Imidlertid er det nesten verre at man får inntrykk av at det bare er antallet lenser og pumpebåter som har innflytelse på risikoen for miljøskade etter oljeutslipp. Det er langt fra hele sannheten. Langs den værharde norskekysten er oljevernutstyret ofte ubrukelig på grunn av værforholdene. Oljevernberedskapen påvirker nok tida det tar å respondere på utslipp når værforholdene ligger til rette for det, men høy beredskap er like unyttig som lav dersom uhellet skjer i en storm.

Siden risikoen for havari øker med aktiviteten, samtidig som økt aktivitet ikke vil føre til mindre dårlig vær, vil den absolutte sannsynligheten for havari og utslipp i dårlige værforhold øke. Dermed vil også den absolutte sannsynligheten for miljøkatastrofer øke. La Full City bli en påminnelse om hvor lite som skal til: Nesten hele Sørlandskysten er berørt av et utslipp av relativt liten størrelse, 1120 tonn. Oljeutslippene fra tankerforlis kan bli mer enn 100 ganger større. En tanker av Exxon Valdez’ dimensjoner kan ødelegge store deler av kysten i lang tid om uhellet skulle være ute, og sannsynligheten øker altså jo mer olje vi utvinner. For ikke å snakke om at det er fullstendig uforsvarlig klimapolitikk. SV vil gjøre sitt ytterste for å sikre at Nord-Norge får et bærekraftig næringsliv og hindre sjansespill med fiskeriene, som både er et enormt viktig næringsgrunnlag og utgjør en viktig del av verdens matfat.

Oppdatering: En ornitolog i Lofoten påpeker i denne Dagblad-saken at miljøkonsekvensene av et forlis i Lofoten vil bli langt større for naturen, ettersom arktiske arter har dårligere tilpasningsevne. Oljeindustrien hamrer videre på argumentet om responstid, men forholder seg fremdeles ikke til at responstid målt i avstand til oljevernutstyr bare er en liten del av den totale risikoen. Samtidig er det blitt klart hva opprydningen av selv et relativt lite utslipp vil koste, og at Helga Pedersen har oversett Kystverkets forespørsler om økning av beredskapen