Stikkord: Akademia

Boikott og dialog

100 norske kunstnerar og akademikerar har signert et opprop for akademisk og kulturell boikott av Israel. Du kan lese oppropet her. Eg er en av de som har signert. Korfor har eg gjort det?

I sjølve oppropet blir mye av det uakseptable i Israels politikk overfor det palestinske folket i de okkuperte områda forklart. Den siste tida har det blitt svært tydelig at israelsk politikk har dreid i meir sjåvinistisk retning, og enkelte av regjeringspartia er ikkje en gang interesserte i å forhandle fred med palestinerane. Samtidig med at Israel fortsett folkerettsstridig blokade av Gaza og utbygging på Vestbredden er det ingen statar eller internasjonale organisasjonar som er villige til å bruke sterkare virkemiddel for å få Israel til å endre politikken sin. Sjøl tiltak som våpenembargo er tilsynelatande politisk umulige.

Slike krav kunne vært retta mot fleire statar. Marokko okkuperer og undertrykker til dømes Vest-Sahara på en brutal og folkerettsstridig måte. Det som rettferdiggjør en særskilt reaksjon mot staten Israel er det faktum at landet er et demokrati. Israelske akademiske og kulturelle institusjonar er frie og har fullt ansvar for sine valg. Det samme gjeld menneska som befolker disse institusjonane. Slik situasjonen er no er måten de bruker det ansvaret på viktigare enn det utbyttet vi som akademikerar eller kunstnerar har av samarbeid. Det blir ofte hevda at boikott er et hinder for fredsskapande dialog – men kor er no egentlig denne dialogen? Boikott betyr ikkje at vi skal la være å snakke med israelerar, men at vi begrenser oss til å snakke om det som er viktigst no. Eg meiner dette standpunktet kan være ei ansporing til fleire samtalar og ikkje færre.

Dette er også hovedargumentet mot de som hevder at en boikott strir mot den akademiske og kunstneriske friheta: Kordan veier vi ulike etiske handlingsprinsipp mot kvarandre? Er enkeltmenneskets ansvar størst når det gjeld å bruke sine evner til beste nytte for menneskeheta når det gjeld å utvikle ny kunnskap, forståing og opplevelsar, eller er det i blant viktigare å utnytte ei begrensa evne til å hindre tap av andres frihet? Eg kjemper for den akademiske friheta når det gjeld den største trusselen i dagens Norge: kommersialisering av forskning. Eg meiner likevel det er viktigare å kjempe for palestinerane sine rettar overfor Israel enn å holde muligheten åpen for å samarbeide faglig med israelsk akademia om det skulle komme til å være nyttig for meg. Om noe etisk prinsipp har krav på absolutt gyldighet til ei kvar tid, er det ikkje den akademiske friheta, men respekten for livet og enkeltmenneskets frihet. Gjermund Granlund og Marie Rædergård har ellers skreve et godt innlegg om dette. Eg forplikter meg til å ta initativ til fredsdialog med israelske akademikerar i de tilfella der eg ellers ville tatt initativ til samarbeid.

Boikott-oppropet er i seg sjøl langt fra det mest effektive virkemidlet for å påvirke Israels politikk. Men det er et bidrag til å bygge en opinion. I dette arbeidet er alle bidrag viktige. Uten et press i opinionen vil det fremdeles være forsvinnande få statar og internasjonale organisasjonar som tar i bruk sterkare virkemiddel, slik som våpenembargo og økonomiske tiltak, for å få staten Israel til å endre sin politikk. Eg håper fleire vil være med på å bygge den opinionen. Om en boikott får brei oppslutning vil den også kunne bidra til å korrigere virkelighetsoppfatninga i den israelske opinionen ved å vise at verden rundt Israel på et saklig grunnlag føler seg nødt til å ta avstand fra statens politikk på en slik måte at det rammer vanlig, sivilt samkvem.

Eg har også skreve om akademisk boikott tidligare. Se her og her.

Akademias overgripere

I flere Dagblad-artikler (1,2,3,4) kommer det fram at det på Odontologisk fakultet ved Universitetet i Oslo er betydelige problemer med seksuell trakassering og mobbing. Både masterstudenter og doktorgradsstipendiater er helt avhengige av å opprettholde et godt forhold til sine veiledere. Det er ingen tvil om at veilederen har betydelig makt over studenter og stipendiater. Rykter om forhold mellom mannlige veiledere og deres studenter opptrer fra tid til annen i de fleste akademiske miljøer. Slik oppførsel er helt uholdbar.

Jeg kan ikke utelukke at det har forekommet tilfeller av seksuell trakassering, men som leder kan jeg ikke håndtere saker jeg ikke vet om (…)

Denne uttalelsen fra instituttlederen ved institutt for klinisk odontologi viser at problemstillingen ikke får den oppmerksomheten som er nødvendig. Det er åpenbart at arbeidmiljøet ikke prioriteres høyt nok når «ting man ikke vet om» ikke kan anses som problemer. Det er åpenbart at man verken kan flytte bevisbyrden eller drive med forhåndsdømming. Men for å lette situasjonen for mulige ofre bør det være et minstekrav at man lager smidige ordninger for bytte av veileder og godskriving av tid når det er mistanke om at seksuell trakassering har funnet sted.

Det kan ikke være studenters og stipendiaters ansvar at universitetet har ansatt folk som mener at de kan ta seg til rette på denne måten og utnytte den tillit og makt de har fått i sine stillinger. Universitetet må sette seksuell trakassering på dagsorden og innføre et reglement som gjør det mulig å sparke professorer som innleder forhold til sine studenter og stipendiater. Det er en gåte for meg hvorfor det gamle reglementet ble avviklet. Formuleringene om hva som utgjorde seksuell trakassering var gode, og viser at man en gang i tida hadde en god forståelse av hva dette handler om.

Krenkende bemerkninger må vurderes ut fra mottakers oppfatning av disse. Dette kan være ord eller handlinger av erotisk/seksuell art, som fører til at den som utsettes for dette, føler seg krenket, redd eller ille til mote. Det kan dreie seg om tilsynelatende spøkefulle hint eller gester, kommentarer om kropp eller privatliv, fortrolig/intim eller seksuell berøring eller forslag om eller krav om seksuelle tjenester, eventuelt knyttet til trussel om straff eller løfte om belønning.