Frigjøring og fremmedgjøring

8. mai er frigjøringsdagen. Den markerer slutten på 2. verdenskrig, den største krigen som noen gang har ramma Jordas folk. Den markerer også slutten på den nazistiske okkupasjonen av Norge. Etter krigen – ja, for sjøl 70 år seinere snakke vi om 2. verdenskrig som krigen i bestemt form entall – har dagen for det meste vært brukt til å markere seieren over nazismen og til å hedre falne under krigen. I tillegg har veteraner fra nettopp denne krigen blitt hedra.

Så, for noen få år siden beslutta regjeringa, ganske sikkert på Forsvarets initativ, at 8. mai også skulle være Norges veterandag. Denne dagen skulle veteraner fra Norges militære innsats i andre land hedres, uavhengig av hvilken konflikt eller krig de hadde bidratt i. Dette er ikke uten videre uproblematisk. Jeg har sjøl mange venner og kjente som er veteraner. De har ytt store ofre og utført jobbene sine på en profesjonell måte. Fedre og mødre har måttet reise fra barn og familie i lange perioder, ofte mens barna har vært helt små. I krigen møter de ei virkelighet ingen hjemme egentlig forstår, de utsetter seg for livsfare når de er på oppdrag og stor risiko for seinskader når de kommer hjem. Enkelte av mine bekjente har også ytt en innsats ut over det man kan forvente for å bedre lokalbefolkningas hverdag og yte støtte til svake grupper.

Bilde av soldat med fotball. Overskrift og ingress som beskriver hvordan en anonym soldat tar med fotballer til fattige afghanske barn.
Mange soldater yter en personlig innsats ut over det som kan forventes. Her en Afghanistan-soldat som tar med fotballer til Afghanske barn. Faksimile fra Askøyværingen 18. 7. 2012 etter Åndsverkslovens §23

Disse ofrene og denne innsatsen anerkjenner jeg og har stor respekt for. Profesjonalitet og sjøloppofrelse er beundringsverdig. Likevel har vi ei ærlig uenighet om noe som for meg er et viktig punkt. Jeg har sjøl en kort militær karriere. I 2002 jobba jeg i den daværende Oppklaringsbataljonen på Setermoen. Da bataljonssjefen orienterte om vilkårene for videre engasjement, fortalte han at det innebar en forpliktelse til deltakelse i utenlandsoperasjoner. Da jeg spurte om man kunne nekte beordring til visse konflikter basert på politisk overbevisning, sa han at politikken skulle vi overlate til stortingspolitikerne.

På dette tidspunktet var norske styrker allerede sendt til Afghanistan, og enkelte yngre offiserer ivra for at norske styrker burde sendes til Irak. Debatten om de folkerettslige følgene av dette gikk høyt, i motsetning til den veggen av taushet som i dag møter slike stemmer, f.eks. professor Ståle Eskeland. Med Nürnbergprinsippene (prinsipp I og IV) i bakhodet, fant jeg ut at en militær karriere var uaktuell for meg under slike vilkår. Noen vil sikkert innvende at et «moderne» forsvar ikke kan ta hensyn til den enkeltes oppfatning av rett og galt, men sjøl om jeg synes evne til sjøloppofring er en god egenskap, synes jeg ikke at blind lydighet er det. Pragmatisk sett kan man kanskje si at det tross alt er bra at noen er villige til å bidra til å bemanne Forsvaret under de vilkårene som til ei hver tid gjelder, men i sin ytterste konsekvens er det sjølsagt ikke sant, og som Nürnbergprinsippene slår fast: Ordre fritar ikke for moralsk ansvar.

Faksimile fra Forsvarets veterankampanje. Kunne man latt være å nevne hvor hun har tjenestegjort?
Bilde fra Forsvarets veterankampanje. Kunne man latt være å nevne hvor hun har tjenestegjort? Faksimile etter Åndsverksloven §23.

Den personlige dommen jeg feller over dem som likevel følger ordre er ikke strengere enn den jeg forventer at andre feller over meg i ulike sammenhenger. Den er likevel tyngre enn at vi kan putte den i kategorien «folk er forskjellige og vil ulike ting med livene sine». Det er et valg jeg mener folk på en del områder må leve med konsekvensene av, og som jeg tillater meg å ha ei mening om. En av konsekvensene kan være at de må finne seg i at jeg ikke kan anerkjenne det prosjektet de arbeider i som del av noe godt, sjøl om jeg kan anerkjenne deres personlige bidrag. Det er på den andre sida ikke på noen måte til hinder for at jeg vil kreve at den staten som sender dem på oppdrag tar ansvar for dem både under oppdraget og i ettertid.

Det er altså en god del nyanser i dette bildet. Dem er dessverre ikke Forsvaret spesielt interessert i at folk reflekterer over. Forsvarets markeringer innebærer foruten markeringer over falne også framvising av militært materiell, medaljeutdelingsseremonier og taler av NATOs generalsekretær. Dette innebærer at det ikke bare er veteranene sjøl som står i fokus: Også operasjonene de har deltatt i og den politiske ramma for disse operasjonene blir en viktig del av feiringa av veteranene. Den 8. mai 2011 sa daværende forsvarsminister Grete Faremo rett ut at:

Soldatene som er ute i internasjonale operasjoner i dag, sloss for de samme verdiene som generasjonene før dem sloss for under andre verdenskrig (…)

Programmet inneholder detaljer som beskrevet i brødteksten. Bildet er tatt med som dokumentasjon.
Deler av programmet for Forsvarets markering av veterandagen i Oslo. Faksimile etter Åndsverksloven §23.

Er nå egentlig alle enige i det? Var Norges bidrag til krigene i Irak, Aghanistan og Libya uomtvistelig en direkte idémessig forlengelse av kampen mot nazismen? Det er ikke gitt at det er riktig, og kanskje vel så viktig er det heller ikke gitt at det er riktig å ta veteranenes personlige offer til inntekt for den politikken som føres. Jeg synes faktisk at det er direkte fremmedgjørende. Det bidrar til å viske ut grenser mellom viktige spørsmål og knytter til en viss grad støtte til veteranene opp mot støtte til krigene de har deltatt i. Dette er bevisst. Klassekampen har i oppslaget med den spissformulerte tittelen «Den nye NATO-festen», sitert fra Forsvarets omdømmestrategi:

Omdømmekommunikasjonen snakker overordnet om veteraners innsats fra 2. verdenskrig og fram til i dag, og hvordan det norske folk kan være med å markere deres innsats og ved det anerkjenne dem.

Så lenge det virker som om det er umulig for Forsvaret å oppfordre til en viss grad av refleksjon rundt disse spørsmålene synes jeg derfor at koblinga til den historiske bakgrunnen for 8. mai er uheldig. Som Harald Stanghelle skriver i Aftenposten i dag:

Krigen mot det tyske naziregimet er ikonisk i sin ideologiske klarhet. Nazismen måtte jo knuses for at Norge igjen kunne bli et demokrati. Det fantes ingen mellomting. Dagens kriger er slett ikke av samme støpning, heller ikke dem Norge har funnet grunn til å delta i.

Så ja, jeg støtter veteranene, men nei, jeg støtter ikke veterandagen. I alle fall ikke slik den er i dag, og helst ikke på 8. mai.

 

Soldatkultur

De siste dagane har det pågått en heftig debatt om kulturen og holdningane til norske soldatar i Afghanistan etter at VG slo opp noen sitat fra Magnus Rønningens nye prosjekt, «mannebladet» Alfa. Sitata som har fått mest oppmerksomhet er at «å krige er bedre enn sex» og at «Det å være i kamp er verdt de tre månedene uten puling.» Mange har meint mye om dette. Forsvarsministeren, veteraner og sentrale representantar fra forsvarsledelsen har omtalt sitata som «uakseptable», «symptom på ukultur», «hån mot de som har ofra liva sine» og «forkastelige holdninger«. Opposisjonen har kritisert reaksjonen for å være «hysterisk» og omtalt den som «å dolke soldatane våre i ryggen«.

På en måte har eg lyst til å gi alle rett. I kvar sin debatt. Men dette er ikkje egentlig én debatt. Det er fleire. Det overrasker meg litt kor dårlig akkurat dette er komme fram i media. Hovedfokuset har ligge på soldatane sin personlige reaksjon. Høgresida, som vanligvis sett æra si i å framstå som de mest kunnige når det gjeld militærfaglige spørsmål har så langt eg har registrert ikkje spurt seg om kva følger uttalelsane og mediedekninga kan få for de norske soldatane som kriger i Afghanistan, og kva uttalelsane sier om treninga til norske soldatar. Før vi går vidare vil eg for ordens skyld understreke at eg er en sterk motstander av det norske bidraget til denne krigen. Om du vil, kan du lese meir om korfor her, her og her.

Om en skal prøve å få litt oversikt og være saklig, så må en skille mellom spørsmåla som stilles og bør stilles. Eg har prøvd å lage ei uttømmande liste:

  1. Kva er en normal respons på stridshandlingar?
  2. Kor stort er soldatanes individuelle ansvar når det kjem til disiplin i møte med ikkje-militære?
  3. Kva ansvar har militære lederar for å skape rammer for avreaksjon/terapi og god militær kultur i avdelingar som står i aktiv strid?
  4. Kor stort er militære lederars ansvar når det gjeld trening på og tilrettelegging for soldatars møte med ikkje-militære?
  5. Kor stort er medias ansvar når det gjeld å formidle holdningane til soldatar som deltar i aktiv strid?
  6. Kva konsekvensar kan det få for soldatane personlig om opplevingar fra en pressa psykisk situasjon eksponeres for ikkje-militære?
  7. Kva konsekvensar kan det få for krigføringa om soldatanes personlige opplevingar fra en pressa psykisk situasjon eksponeres for ikkje-militære?
  8. Kva er de viktigste hensyna politiske lederar bør ta i handteringa av ei slik sak?

Det kan se ut som om det nesten bare er de tre første spørsmåla som egentlig er blitt behandla i den offentlige debatten. Det første spørsmålet er altså kva som er en normal respons på å være i strid. Dette er ikkje egentlig en debatt. Alle, sjøl forsvarsledelsen og Faremo er trulig enige om at de ekstreme psykiske påkjenningane som følger av å være i akutt livsfare gir behov for å avreagere. Dette er også kjent fra andre sammenhengar. Patologar, krigskirurgar, brannfolk og politi har alle formar for intern humor og sjargong som kan framkalle brekningar hos utenforståande. Men korfor uttaler de seg da som de gjør? Eg kommer tilbake til det i drøftinga av punkt 8.

Når det gjelder den individuelle soldatens disiplin i møte med ikkje-militære, vil eg påstå at normen er absolutt. Eg har sjøl vært to år i militæret, rett nok ikkje i den grønnaste tjenesta, og eg hadde ingen utenlandsopphold, så eg skal ikkje skryte på meg forståelse for kva de som er i Afghanistan opplever. Likevel vil eg påstå at de mentale ferdighetane er vel så viktige som de stridtekniske. Blant disse er evna til etisk refleksjon, men også å vite kva informasjon du kan dele med kven. Det at krigens krav i ytterste konsekvens kan føre til at en må akseptere en svekka evne til å se sine væpna motstanderar som fulle menneske er et av de farligste aspekta ved krigen. I situasjonane der det er du eller eg, vil alltid eg vinne. Andreas Høstmælingen, spesialist i klinisk psykologi, skriv i Dagbladet om behovet for distanse til fienden og krigshandlingane. Eg meiner han undervurderer soldatanes plikt til å forstå ulike situasjonar. Samtidig er det snakk om unge soldatar som ofte ikkje har opplevd anna enn soldatlivet det siste halvanna året. Det er menneskelig å feile.

Soldatanes displin og situasjonsforståelse avheng sjølsagt har fått god og tilstrekkelig opplæring og trening. Her har den nære ledelsen på avdelingsnivå stor betydning. I punkt 3 dreier det seg om rammer for avreaksjon/terapi og god militær kultur. Forsvarets institusjon for avreaksjon og terapi (mange soldatar vil fnyse av det siste ordet) er hovedsakelig debriefen, en samtale etter endt oppdrag eller spesielle episodar, og permisjonen – ei reakklimatisering i sivile omgivelsar.  Vidare: Gode holdningar må læres. Forsvaret tar konsekvensen av dette ved å gi befalet karakterar i militær holdning. Men arbeidet med holdningar kan aldri settes til side som et ferdig kapittel, det er en kontinuerlig prosess. Ansvaret for soldatanes mentale helse og holdnngar ligg hos avdelingssjefane, og det er stort.

Møte med journalistar i manneblad er etter mi meining ikkje ei god ramme for avreaksjon.  Befalet til soldatane må ta ansvar for at soldatane får tilstrekkelig opplæring og oppfølging når det gjeld å møte den sivile verden. Her kan de se ut til at lederskapet har svikta. Det er uten tvil ei påkjenning for soldatane å se det mediekjøret de har skapt, opplevelsen av manglande støtte er sikkert også vond. Eg har vanskelig for å akseptere at det ikkje er avdelingssjefanes ansvar å sørge for at soldatane er forberedt til møte med journalistar.

Det leder oss til spørsmålet om journalistane sitt ansvar. Eg vil tru soldatane som er blitt siterte ville ha en god sak i PFU om de hevda at Alfas reportasje braut med Vær varsom-plakaten. Paragraf 3.9 i plakaten lyder:

Opptre hensynsfullt i den journalistiske arbeidsprosessen. Vis særlig hensyn overfor personer som ikke kan ventes å være klar over virkningen av sine uttalelser. Misbruk ikke andres følelser, uvitenhet eller sviktende dømmekraft. Husk at mennesker i sjokk eller sorg er mer sårbare enn andre.

Eg vil påstå at det ikkje er tvil om at 1) Alfa-Redaktør Magnus Rønningen var godt klar over reaksjonen sitata ville framkalle i norsk offentlighet, 2) Alfa-redaksjonen var klar over forholdet mellom psykologi og disiplin og 3) det ikkje er tilfeldig at sitata blei lekka til VG kort tid før mannebladet blei lansert. Det  er altså ganske lett å se at Rønningen & co har sterke egeninteresser i saka. Det kan sjølsagt hevdes at det var så viktig å formidle soldatanes opplevelse av stridssituasjonen at denne bestemmelsen i Vær varsom-plakaten burde fravikes. Jamfør drøftinga knytt til punkt 1 kan eg ikkje se at det er tilfelle. Det kan også godt hende at soldatane ikkje ville trives med en påstand om at de burde behandles med varsomhet. Det å bruke denne bestemmelsen i plakaten innebær jo ei viss umyndiggjøring, men det er noe en profesjonell redaksjon bør ha et avklart forhold til. Eg synes det virker som om Rønningen & co i alt for stor grad har fremma sine egne interesser.

Sjøl om det går an å hevde at nyhetsverdien i stridspsykologien er tvilsom, kan det likevel være et poeng at aktualiteten den norske deltakelsen i Afghanistan som ramme gjør at soldatane sine uttalelsar får større nyhetsverdi: Unge nordmenn er satt i en situasjon der de tvinges til å dehumanisere fienden. Den norske opinionen har så langt ikkje tatt stilling til dette spørsmålet på en skikkelig måte. VGs oppfølgingar om soldatkulturen (f.eks. denne) har til tider vært overdrevne, men de har trukke opp denne debatten. På dette feltet har det journalistiske arbeidet vært viktig og rett. Dette knytter seg også til punkt 8.

Spørsmålet om kva personlige konsekvensar det får for soldatane når de skarpe erfaringane deres blir delt med offentligheta har vært drøfta i noen grad. Det har først og fremst vært høgreorienterte kommentatorar og politikerar som har omtalt forsvarsministeren og forsvarsledelsen sine uttalelsar som et «svik mot soldatane» og «ryggdolking». For eksempel har Frps Tord Lien blogga om at soldatane sin motivasjon kan bli svekka og at korpsånden til de norske kontigentane kan blir ramma av den norske debatten. Dette er for einøyd. Enkeltsoldatar kan være sterkare våpen i media enn på slagmarka.

For i spørsmålet om kva konsekvensar det kan få for krigføringa at enkeltsoldatar deler sine opplevingar med pressa er det ikkje mange som har vært på banen. Sjøl meiner eg at en krig som ikkje kan føres uten at det media skriv tåler dagens lys ikkje skal føres. Uten mediedekning går demokratiet i blinde, og derfor blei eg svært glad for reporteren Pål Refsdals mediekritikk i et nylig intervju: Han peiker på at Afghanistan-krigen i stor grad blir dekka på Forsvarets premiss – ved at det er Forsvaret som ved sin tilstedeværelse gjør det mulig å rapportere. Han meiner at norske media bør dekke krigane meir uavhengig og bruke reporterar som er i stand til å ha egen base i krigsområda.

Det er likevel heilt klart at det som kommer fram i norske og internasjonale media, i den grad det fanges opp, vil bli brukt av norske styrkers motstanderar i Afghanistan. Eg har tidligare skreve om kordan den moderne krigen avheng av det som etter kvart er blitt en klisjé – «Hearts and minds». Zahir Atari peiker på noe veldig viktig når han framhever reaksjonane norske soldatars uttalelsar og symbolbruk vil framkalle hos vanlige afghanerar. Disse oppslaga vil ikkje styrke den norske krigsinnsatsen. En treng ikkje å være for norsk deltaking i krigen for å skjønne at det er negativt å auke Talibans moralske pondus. At dette aspektet har passert så mange høgreorienterte kommentatorar og politikerar hus forbi, synes eg vitner om ei skremmande polarisering. Frps uttalelsar er i så måte usedvanlig ansvarslause: De både bagatelliserer og normaliserer sitata til soldatane i Alfas sak uten å ta forbehold om kontekst. Det blir nærmest framstilt som moralsk høyverdig.

Siste punkt var kva hensyn ansvarlige lederar og politikerar bør ta. Det primære hensynet er det overordna: Kordan reagerer en for å sikre krigsinnsatsen? Det hadde sjølsagt vært bedre om de spurte seg kordan krigen kunne avvikles, men når beslutninga om å føre krig først er tatt, kan til og med anti-militaristar være enige i at han bør føres på best mulig vis. Sekundært bør de spørre seg om kordan de ivaretar sine undergittes interesser på en best mulig måte. Sekundært – det er nøkkelordet. I krig er enkeltmenneske middel for å oppnå et mål. Drit i Kant. Enkeltsoldatanes oppleving av svik bleikner om det er et stort propagandatap som står på spill. I intervjuet med Zahir Atari som eg refererte til over, blir også Norges image framheva. Om den militære komponenten i krigsstrategien skal være effektiv, må vanlige afghanerar ha tillit til at NATO-styrkene er der for å ivareta deres interesser. Om norske soldater framstår som hedningar som bruker drap til å avreagere for seksuelle frustrasjonar blir det bildet vanskelig å opprettholde. Slik sett har Faremo og det Rønningen & co foraktelig omtaler som «kontorrotter» i forsvarsledelsen handla heilt rett: De har svekka propagandaverdien til uttalelsar og symbolbruk ved å slå fast om at dette er brudd på etiske standardar, normer og reglar.

For å oppsummere: Det er forståelig at norske soldatar reagerer og prater som de gjør, men både de sjøl, lederane deres og journalistar har et ansvar for å unngå at reaksjonar på en brutal tilværelse kommer ut i offentligheta på en måte som er til skade for soldatane sjøl. I den grad det ikkje er snakk om sjokkreaksjonar er det etisk forkastelig, og et individuelt og ledelsesmessig ansvar for holdningar og disiplin. Militære og politiske lederar gjør taktisk rett i å avskrive uttalelsane som normbrudd og gi inntrykk av å ville ta et oppgjør med en ukultur.

Avslutningsvis vil eg likevel spørre om denne situasjonen er et symptom på at vi har fått noe heilt anna i Afghanistan enn det vi blei fortalt at vi skulle få. Krigen er langt hardare no enn han har vært, og om oppslaga vi har sett til dels har blåst opp enkelthendingar, kan de også være symptom på det moralske forfallet som skapes i ei hengemyr. Snakker vi om politikk på strategisk nivå er det kanskje på tide å spørre seg om den norske krigsinnsatsen bør opp til en meir grunnleggande debatt. Forutsetningane er betydelig endra siden ISAF-styrka blei oppretta, og det er lenge siden krigen hadde klar støtte i den norske opinionen. Det siste norske livet er neppe tapt – kor mange har vi å miste? Og kor mange afghanerar er vi villige til å ofre for å støtte ei afghansk diktatorregjering som fusker til seg valg og slepp krigsforbryterar til ved regjeringsbordet? Eg vil ikkje ta noe moralsk ansvar for tapet av menneskeliv som dagens politikk fører til, og vil derfor demonstrere mot det norske bidraget i Afghanistan-krigen 7. oktber. Les meir om demonstrasjonen her.

«Våre» skurkar

Det er uten tvil ei rekke forhold som skiller Afghanistan og Nord-Kaukasus. Et ikkje uvesentlig forhold er at Afghanistan er «sjølstendig» mens Tsjetsjenia og naborepublikkane er «føderasjonssubjekt» i den russiske føderasjonen. Men en ting er lik, og det er strategien til stormakta som vil vinne kontroll. Da eg leste Ragnar Skres artikkel «Opprøret i Nord-Kaukasus sprer seg» (1, krev abonnement) i Morgenbladet, slo det meg at både Russland og NATO på kvart sitt hold gjør den samme generaltabben. Det grunnleggande problemet i begge land framstår for meg som økonomisk og kulturell marginalisering, kombinert med en sterk kultur for frihetskamp gjennom voldsbruk. Samfunnsinstitusjonane er likevel ikkje sterkare enn at lederane plasserer seg og sine klientar trygt utafor lova.

Kortsiktig oppnår en størst stabilitet ved å gjøre en av høvdingane i stand til å etablere et høvding-kleptokratisk voldsmonopol. Alt kan stjeles så lenge en har makt til det. På lang sikt styrker en på denne måten forestillinga om at det vilkårlige høvding-kleptokratiet er en naturlig vei til makt. Den enkelte høvdingen må sjølsagt forholde seg til spillet – er en ikkje mektig i utgangspunktet må en bygge seg image som meir rettferdig og mindre voldelig enn motstanderen. Ulike frigjøringsideologiar kan godt spille ei rolle i imagebygginga, men jo større makt en vinn, desto meir rom for vilkårlig bruk av makt får en og desto større blir insentiva for nye høvdingspirar til å ta opp kampen mot uretten.

Ved å satse på å bygge vidare på de eksisterande maktinstitusjonane og auke kapasiteten deres til å utøve vold bidrar NATO og Russland bare til å styrke høvdingveldet. Fredelige samfunn er avhengige av å bli bygd fra grunnen på en slik måte at vanlige folk kan stille lederane sine til ansvar. Et system for å stille de ansvarsløse til rette kan ikkje bygges på sterke menns vilje til vold. Det må bygges på tillit i befolkninga. Verken NATO eller Russland har løfta en finger for å styrke samfunnsinstitusjonane eller for å beskytte vanlige folks krav om rettferdighet. I Russland kan mye tyde på at sentralmyndighetene stilltiande godtar Kadyrovs drap på kritikarar. I Afghanistan vasker NATO-landa de unnfalne hendene sine i en latterlig påstand om Afghanistans sjølstendighet. Ved å velge seg «våre» skurkar som eier makt nettopp i kraft av at de ikkje kan stilles til ansvar, undergraver både Russland og NATO det målet de hevder: fred.

Krig og sannhet

Det store oppstyret rundt avsløringane til Wikileaks (0) de siste dagane har fått meg til å tenke gjennom betydninga av det at hemmelig informasjon blir kjent på denne måten. Den greske dramatikeren Aeskylos skal ha sagt «I krig er sannheta det første offeret». Eg skal ikkje gå inn på ei lengre drøfting av korfor det var slik i antikkens Hellas, men årsaka til at sannheta nesten er nødt til å forvrenges i krig kan lett ses i ei av tolkingane av Carl von Clausewitz’ (1) treeinighet: For at en krig skal kunne føres må det være vilje til stede i folket, regjeringa og de væpna styrkene (2). Clausewitz utvikla sine tankar om krigføring under Napoleonskrigane, men fleire av de grunnleggande ideeane hans er så klart formulerte og almenne at de blir brukt også av dagens militærteoretikerar, til dømes Rupert Smith (3). Viljen hos de tre aktørane er sjølsagt ikkje statisk, og de prøver heile tida å påvirke kvarandre. Slik er det også på mange andre felt i samfunnet der det pågår konfliktar, til dømes under en streik, der politikerar eller arbeidsgiverar, opinionen og fagrørsla står i samspill.

Om en av aktørane skal prøve å påvirke en av de andre, gjør dette at det er heilt vesentlig kva informasjon som er tilgjengelig. Det er svært vanskelig å vite kva informasjon militære myndigheter gir politikerane. Ei anna heilt grunnleggande innsikt i militær teori er at «Om du kjenner deg sjøl og fienden, treng du ikkje frykt utfallet av sjøl hundre slag». Sun Zis (4) innsikter er ofte så sjølsagte når en leser de at de virker banale: Det skal ikkje mye tankevirksomhet til for å forstå at en i ei kvar konflikt står bedre rusta jo meir en veit om kva en sjøl og motstanderen er i stand til, og jo mindre motstanderen veit om det samme. I en demokratisk stat er det likevel et ideal at militære myndigheter deler informasjonen sin fritt med politiske myndigheter og underordner seg politikerane. Det er også et ideal at politikerane deler informasjonen fritt med folket.

Likevel er det ikkje alltid slik at det siste skjer. De fleste forstår at når en først er i krig, må en være forsiktig med kva informasjon som er fritt tilgjengelig. På denne måten kan en si at krigen i seg sjøl er en trussel mot demokratiet. Ved å vise til behovet for å nekte fienden tilgang til informasjon han kan bruke mot oss, nekter politikerar folket det fulle informasjonsgrunnlaget de trenger for å gjøre seg opp ei meining om krigen. Fordi forhandlingane i parlamenta i demokratiske land skal være åpne, nekter de ofte også seg sjøl tilgang til full informasjon. Det er også slik at jo fleire som kjenner til en hemmelighet, desto mindre trygg er den – det gjeld også parlamentarikerar. Sjøl om de fleste parlament har høve til å behandle saker utafor offentlighetas innsyn, brukes dette høvet derfor sjelden til å behandle saker om krig i detalj. Stortinget behandler som regel bare tannlause, redigerte referat. Derfor har vi Norge slike organ som Stortingets utvida utenrikskomité (5), der alle saker blir behandla i hemmelighet.

De fleste av oss opplever at kva vi meiner i ei sak kan påvirkes av kven vi snakker med, kor mye vi jobber med en sak og i kva sammenheng samtalen foregår. Slik er det også med politikerar, og det er sjølsagt ikkje alltid negativt. Men om de folkevalgte sjelden ender opp med å stå for nøyaktig det de lova i valgkampen, ender de representantane som sitter i den utvida utenrikskomiteen sjelden opp med å meine nøyaktig det partiene deres meiner. Og sjøl ikkje i komiteen kan de ta hensyn til all informasjon om krigen – det blir rett og slett for mye. De oversiktsbildene og referata som blir behandla der er kanskje ikkje like overflatiske som de som blir gjort offentlig, men det vil fremdeles være stort rom for utelatingar og glipper i informasjonen. Endringa i synsvinkelen til de som sitter der gjør det også vanskelig å tru at de avspeiler folkemeininga på en fullgod måte.

Vi veit for eksempel at det i befolkninga er svært mange som er mot krigen i Afghanistan. I meiningsmålingar er det jevnt over mellom 40 og 50 % av de som har gjort seg opp ei meining som ønsker å trekke de norske styrkene ut av krigen (6). På Stortinget er det bare SV, med 6,2 % oppslutning, som i noen grad målbær dette synet. Slik eg ser det, handler dette om tilgang til informasjon. Ikkje på den måten at folket er uinformert og at det er fordi politikerane generelt har bedre tilgang på informasjon at de kan forsvare å støtte krigen på tvers av folkemeininga. Nei, eg trur motstanden mot krigen skyldes at den informasjonen som trass alt kommer fra krigen viser at Norge deltar i en krig som tar mange uskyldige liv, som i utgangspunktet var i strid med folkeretten, at den sida vi støtter er korrupt og til dels barbarisk og at krigen går dårlig.

Der media i andre saker kan kompensere for einsidig informasjon i viktige konfliktar ved å oppsøke kildar direkte, er ikkje dette like lett i krig: Det er bokstavelig talt livsfarlig å være journalist i Afghanistan. Den beste og grundigaste informasjonen vil alltid finnes hos de militære og i regjeringa. En god del av denne informasjonen kommer aldri fram til folket, sjøl om media kompenserer så godt de kan. Dette gjør det mulig å skjule viktige detaljar og mindre hendingar, og i sum kan dette gjøre det mulig å fortelle ganske andre historier enn det som er sant. Kuvendinga i Stoltenbergs begrunning for Norges Afghanistan-innsats kom på grunn av at et forsterka mediefokus etter at fire norske soldatar blei drept (7). Dette fokuset gjorde det umulig å holde på bildet av den norske krigsinnsatsen som «militære operasjoner», slik blant anna Jonas Gahr Støre har ynda å kalle det (8). Det gjorde det også umulig å hevde at norske styrker er i Afghanistan for å kjempe for kvinners rettigheter, slik godt regisserte avisreportasjar planlagt av informasjonsavdelinga i Forsvarsdepartementet har bidratt til å gi inntrykk av (9).

Eg er ikkje glad i konspirasjonsteoriar, men de fødes nettopp i mangelen på fullstendig og sannferdig informasjon. Var det ikkje veldig beleilig at vi fikk den første terrorsaka i Norge (10) rett etter at Jens Stoltenberg hadde erklært at norske styrker er i Afghanistan for å kjempe mot terroristar (11)? Eg ville synes at et slikt spørsmål var søkt, om det ikkje var for at PST avslutta avlyttinga av de tre terror-mistenkte fleire månedar før de blei pågrepe (12). Slik eg ser det, er det umulig å besvare dette spørsmålet uten at PST fortell korfor dette skjedde – men det vil de ikkje, og de vil heller ikkje gi noen grunn ut over at de «ikkje kommenterer etterforskinga». Det kan det også finnes legitime grunnar til, men spørsmålet i seg sjøl blir ikkje mindre legitimt av den grunn.

Krig handler om liv og død. Når det virkelig gjelder er det få ting som mobiliserer det samme engasjementet. Den største demonstrasjonen i Norge i nyare tid, da Fredsinitativet fikk meir enn 120.000 mennesker ut i gatene 15. mars 2003, tvang Bondevik II-regjeringa til å la være å sende stridsenhetar til Irak  (13). Når engasjementet ikkje har vært i nærheten av så stort i høve til Afghanistan-krigen, trur eg det har noe å gjøre med at krigen framstår som meir «vanskelig». Det har i sin tur noe å gjøre med kva informasjon som dominerer nyhetsbildet. Eg les for tida Malalai Joyas (14) bok «Kvinne blant krigsherrer». En skal sjølsagt være forsiktig med å sette all lit til ei kilde, men noe så rettskaffent som Joya trur eg en skal en leite lenge etter. Det bildet ho skildrer av kven som styrer i Afghanistan, og kordan vanlige folk oppfatter det regimet som Norge bidrar til å opprettholde, framstår nesten som en konspirasjonsteori i møte med bildet av Afghanistan-krigen i den norske utenrikspolitiske konsensusen. Hennes krav om et oppgjør med krigsherrane blei avfeid av Jonas Gahr Støre som urealistisk da han møtte henne på Globaliseringskonferansen i 2008 (15). Spørsmålet burde kanskje heller være om det er urimelig, og om Norge i det heile tatt burde delta i en krig der våre fremste politikerar meiner at et så grunnleggande krav fra det Afghanske folket ikkje kan innfris. Kanskje kan ikkje et slikt krav innfris ved hjelp av krig i det heile tatt…

Eg har sett gjennom Wikileaks-dokumenta fra Afghanistans nordkommando (16). De fleste av episodane der norske styrker er involvert kan finnes her, om en søker etter «mey», de første tre bokstavane i navnet på byen Meymaneh, der de «offentlige» norske soldatane har vært stasjonert. Det er ikkje mange nye, oppsiktsvekkande hendingar som blir nevnt. Men historia dokumenta fortell er likevel ei heilt anna enn den regjeringa har fortalt. Det er ingen tvil om at dokumentasjonen er omfattande nok til at den kan være en trussel mot NATO: Ei grundig analyse av materialet kan sammen med nedtegningar over kva NATO har foretatt seg i samme tidsrom brukes til å avdekke kordan ISAF-styrkene reagerer på ulike hendingar. Men det er ikkje einaste grunnen til at NATO-landas regjeringar er så vonbrotne når informasjonen kommer ut. Fortellinga de har laga for å samle folkets vilje til krig tåler ikkje det bildet som her blir presentert av krigen. Det samme så vi da videoen med «påregnelig skade» (17) under et helikopter-angrep i Irak blei offentliggjort. Derfor er folk som Bradley Manning (18) og Julian Assange (19) ytringsfrihetas heltar i dag. Med store konsekvensar for sitt eget velvære har de bidratt til å auke kunnskapen vår om kva handlingar regjeringane i NATO godtar i vårt navn, og gjøre det lettare for oss å nærme oss sannheta om krigen. Det vil også gjøre det vanskeligare for oss å tåle den.

Den nykonservative fallitten i Afghanistan

De nykonservative verdi-argumenta for Afghanistan-krigen er avslørt som innholdslause. Norge bør ikke ta del i et reint stormaktsspill, og de norske styrkene bør derfor trekkes ut så raskt som mulig.

Da forvirringa hadde lagt seg etter 11. september begynte nykonservative politikere å bruke argumenter om kvinnefrigjøring og spredning av demokrati for å rettferdiggjøre NATOs okkupasjon av Afghanistan. Hvor lite substans det er i disse argumenta, som også er blitt brukt på temmelig spekulative måter av representanter for den norske utenrikspolitiske konsensusen (1), viser nylige nyhetsoppslag i asiatiske medier (2, 3): Der drøfter man åpent realitetene i dagens Afghanistan-krig, hvor regionale makter kjemper om innflytelse i et strategisk viktig område. India har tapt og Pakistan har vinni innflytelse. I Norge snakkes det nesten ikke om denne utviklinga.

Afghanistan-krigen skulle vinnes ved å styrke Hamid Karzais regime. Trass i massivt valgfusk blei Karzai-regjeringas «gjenvalg» raskt akseptert av NATO-landa. Når politikere i Norge og andre demokratiske land omtaler Karzai-regimet som «demokratisk valgt» (4), må jeg si at jeg blir bekymra. De meiner det neppe, men dobbeltmoralen er påtrengende. Det må være grenselaust pinlig når det nå kommer fram at Karzai er så misnøyd med NATOs bidrag at han anklager okkupantmaktene for å stå bak valgfusket (5) og åpent truer med å gå over til Taliban (6).

Krigen i Afghanistan har ikke ført til ei bedring i forholda for det afghanske folket. Snarere tvert i mot: Så lenge krigen fortsetter vil det være umulig å bygge stabile samfunnsstrukturer. NATO har ikke nådd måla med okkupasjonen: kontroll og ei fungerende, vennligsinna regjering. Når avstanden fra «våre» skurker til Taliban ikke er større enn at de kan tenke seg å spille på samme lag, bør de nykonservative innse sin fallitt. Da kan debatten handle om det virkelige spørsmålet: Skal Norge drive krig i Sentral-Asia for å nå geopolitiske mål? Jeg har vanskelig for å tru at det finnes støtte i opinionen for at Norge skal delta i et reint stormaktsspill. Canada (7) og Nederland (8) har allerede meldt at de vil trekke ut sine styrker. Norge bør følge etter i løpet av året.

Oppdatering: Etter Karzais utspill har Peter Galbraith, som tidligere var visesjef for FNs kontor i Afghanistan, gått ut og antyda at Karzai er opiumsmisbruker (9). Om det er sant, er det nok et rystende bevis på at NATO-operasjonen støtter seg på en person med kompromittert dømmekraft.

Våre allierte i Afghanistan

Dagbladet og VG har hver sin sak om den horrible loven Karzai-regimet nå har godkjent. Loven skal regulere familieforhold for Afghanistans shia-minoritet. Den tjener som en påminnelse om hva slags krefter Norge spiller på lag med gjennom sin deltakelse i NATOs krig. Den afghanske kvinneorganisasjonen RAWA sparer ikke på kruttet i sin omtale av vestlige lands krifgøring i Afghanistan.

Man kan være enig eller uenig i deres analyse, men uavhengig av dette se at NATO er dømt til å feile. Krigen vi deltar i vil ikke skape verken fred eller et styresett der menneskerettighetene respekteres. Det må skapes press for at det internasjonale samfunnet ser på grunnleggende nye løsninger for Afghanistan. Bli med på Fredsinitativets markering for fred i Afghanistan den 22. august kl 1300 foran Stortinget, og krev at de norske styrkene trekkes ut av Afghanistan.

Feilslått strategi i Afghanistan

Jeg har tidligere skrevet en ganske grundig analyse av hvorfor NATO mislykkes i Afghanistan. Det er likevel sjelden kost å lese så kritiske saker som denne VG-saken i landets største avis. En lokal, afghansk politiker går ut og forklarer hvorfor Taliban nå er på frammarsj i Nord-Afghanistan. Det skyldes i følge ham at NATO-styrkerne samarbeider med krigsherrer som er korrupte og etniske sjåvinister. Den tidligere lederen i pakistans advokatforening og mangeåring politisk aktivist, Aitzaz Ahsan, uttrykker også alvorlig bekymring for Pakistans politiske stabilitet.

Fredsinitativet arrangerer en fredsmarkering den 22. august kl 1300 foran Stortinget under parolene:
– NATO ut av Afghanistan – Hent de norske soldatene hjem
– Stans spredningen av krigen til Pakistan
– Støtt de demokratiske kreftene i Afghanistan

Den første parolen har en åpenbar begrunnelse: Norge kan ikke fortsette å bidra til en operasjon som helt tydelig har en feilslått strategi. Aitzaz Ahsans uttalelser understreker farene ved at krigen spres til Pakistan, og Aziz Rahman Mayars uttalelser om Talibans frammarsj i Nord-Afghanistan understreker behovet for å styrke de reelt demokratiske kreftene i Afghanistan.

Dagens NATO-operasjon kan ikke gi Afghanistan fred. Den er direkte skadelig, og den har nå fullstendig mistet målet av syne. Norge bør sende et kraftfullt signal til det internasjonale samfunnet om at strategien i Afghanistan må endres, og vi bør hente våre styrker hjem.