Om kjønnsideologi og stokkender

Sosiolog og sjølutnevnt maskulinist Arild Brock har prøvd seg på noen bevinga ord om kjærlighet. Det finnes mange innfallsvinkler til dette temaet. I anledning Brocks tekst kunne jeg ha sagt noe om min kjærlighet til kona, men det ville vært ei avsporing. Jeg kunne ha sagt noe om kjærligheten som abstrakt fenomen, som idé – om romantiske idealer, om kjærlighet som kulturelt fenomen, slik Brock sjøl gjør – men jeg tenkte jeg skulle ta opp noe annet: Kjærlighetens forhold til naturfenomener, som på sett og vis er et underliggende premiss i Brocks innlegg.

Stokkand
Stokkand (♂). Foto: Anton Holmquist Soasta. Lisens: CC-BY-SA-3.0 eller GFDL, via Wikimedia Commons.

Som det vel går fram av bloggen, interesserer jeg meg for forholdet mellom den verden vi kan måle og observere og den verden vi føler at vi lever i. Jeg lar meg fascinere av nevrologiske undersøkelser som viser at beslutninger tas i hjernen før vi opplever at vi tar dem. Jeg tenker med skrekkblanda fryd på at vi ikke kjenner noen forbindelse mellom materiens lovmessighet og den frie viljen vi tar for gitt.

Noen synes kanskje jeg drar kjærligheten ned i søla om jeg legger an et biologisk perspektiv og hevder at kjærlighet og forelskelse er noe som primært tjener forplantninga og artens overlevelse. Men dette er jo nettopp det Brock ser ut til å ville gjøre! Barnløs kjærlighet og kjærlighet for de godt voksne kan jo da framstilles som instinkter som har overlevd sin egen funksjon, litt som når den delen av immunforsvaret som egentlig skal beskytte oss mot parasitter mangler parasitter å kjempe mot og i stedet setter snørr og kløe i bevegelse i et meiningslaust angrep på pollen.

Jeg stilte for ikke så lenge siden et spørsmål til en populasjonsøkolog, om det reint genetisk ville være best å få barn med så mange partnere som overhodet mulig. Han kunne svare at ja, det ville gi den «breieste rekombinasjonen». Hva er så rekombinasjon? Jo det er noe målbart og konkret, som vi kulturelt likevel kan oppfatte som romantisk: Vi veit jo at genene sitter på kromosomer, at kromosomene kommer i par, og at vi får et medlem i hvert par fra mor og far. Et faktum kanskje ikke like mange er klar over er at kromosomene rekombineres: Når egg og sædcelle smelter sammen, splittes også kromosomene i et lite øyeblikk, sånn at en del av DNA-trådene fra hvert kromosom overlapper, bytter plass og danner noe nytt og mer enn bare mor + far.

Dette er ikke helt uten relevans for saken, for noen av teoriene om hvorfor vi har kjønna forplantning går ut på at den både beskytter mot svekkelse av arvematerialet, at det bidrar til å skape positiv variasjon og at det bidrar til at trekk som er nyttige for arten raskt får stor spredning i populasjonen. Rekombinasjonen spiller ei viktig rolle her. Mor-far-perspektivet kan også gi oss ei mulig biologisk innsikt i tilsynelatende irrasjonelle, noen hevder til og med «unaturlige», fenomener som kjærlighet mellom to av samme kjønn. Halvparten av arvematerialet mitt kommer fra mamma: Er det så rart om hennes anlegg for å se menn som attraktive seksualpartnere i blant skulle komme til uttrykk i meg?

Menneske (♂). Hvorfor skulle ikke jeg synes at han er hot? Foto: Wikimedia-bruker Iflwlou拍攝 Lisens: GFDL eller CC-BY-SA-3.0-2.5-2.0-1.0, via Wikimedia Commons
Menneske (♂). Hvorfor skulle ikke jeg synes at han er hot? Foto: Wikimedia-bruker Iflwlou拍攝 Lisens: GFDL eller CC-BY-SA-3.0-2.5-2.0-1.0, via Wikimedia Commons

Når vi snakker om kjærlighet er vi kulturelt, og for mange av oss også biologisk programmert til å tenke på menn og kvinner. Denne todelinga er likevel litt tilfeldig, det finnes arter av sopp som teller antall kjønn i titalls tusen. I prinsippet gjør det at et hvert annet individ av arten er en mulig seksualpartner. Sånn sett er soppens kjærlighet for alle, der vi mennesker som regel er mer eksklusive.

Svaret på hvorfor det er slik er sjølsagt komplisert, men en del av det handler om en annen form for genutvekslingssamarbeid. Mitokondrier er navnet på det som ofte kalles cellenes energifabrikk. De finnes i alle celler og arves utelukkende fra mor. De antas i utgangspunktet å være bakterier som de noen av de tidligste cellene med kjerne tok inn i seg sjøl i et symbiotisk forhold. Den dag i dag har de sitt eget DNA og si egen «celledeling» inni cella. Organismer som praktiserer sammensmelting av kjønnsceller og rekombinasjon bør likevel passe seg, for som alt annet arvestoff er mitokondrienes DNA utsatt for mutasjoner, og hvis man har to sett, øker sannsynligheta for at noen av dem er dårlig tilpassa. Det er trolig grunnen til at vi bare har to kjønn: Den eine formen for kjønnsceller kvitter seg med sine mitokondrier, mens den andre er avhengig av at de fungerer godt for å overleve.

Jeg kan smigre damene med at det er deres kjønnsceller som passer på, sjøl om blant andre Simone de Beauvoir har lært oss hvor tåpelige essensialiseringer av kjønnenes egenskaper som kan følge når man besjeler kjønnscellene.

Dette med besjelinga er jo kanskje også litt misvisende når vi ikke veit hvor – og strengt tatt ikke kjenner til noen mekanisme for hvordan – sjelen, noe meir enn fett og proteiner oppstår. Kanskje lever vi våre bevisste liv som et vedheng til en prosess, som er forutbestemt, som vi ikke kan kontrollere og som vi er programmert til å rasjonalisere som frihet. Gjør det i så fall kjærligheten mindre spektakulær? Om den så er genenes agn i hjernens valg mellom oppholdelse og gjenskapelse av selvet, eller som hos stokkender og mennesker et bånd som overlever forplantningas kortsiktige mål – trenger det å gjøre opplevelsen av kjærligheten noe mindre?

Nei, åpenbart ikke. Jeg er lei av folk som Brock og andre som tror at deres tolkning av hvordan naturen er må være den eineste riktige – for det er det som er premisset hans. Jeg er også lei av de som bruker hvordan naturlige fenomener er til å gjøre slutninger om hvordan menneskesamfunnet bør være. Det blir som regel bare feil, og under ei hver omstendighet blir det i seg sjøl en kjønnsideologi. Når vi først har nevnt stokkender, må jeg jo også nevne at de er opphav til et av de beste bevisene jeg kjenner til på at naturlig, det er det mye som er.

(Dette innlegget er en bearbeidd tale jeg har holdt i festlig lag)

De rike romfolka

Fra tid til anna kommer det fram påstander om at romfolk som kommer til Norge for å tigge eller prøve å få seg lausarbeid er spesielt rike eller privilegerte til romfolk å være. Påstanden blir gjerne underbygd med anekdoter, sånn som hos denne frivillige hjelpearbeideren. I noen tilfeller har mer nyanserte bidrag, sånn som fra den rumenske studenten Iulian Bulai, blitt tatt til inntekt for samme syn. Bulai er likevel tydelig på at det blant tiggerne finnes mange reelt hjelpetrengende, sjøl om bildet ikke er entydig. Det er ikke overraskende, for rumenske rom er blant Europas fattigste (EU-rapport) – omkring 90 % lever i umiddelbar risiko for såkalt alvorlig deprivasjon, som er den mest alvorlige fattigdomskategorien EU opererer med. De eineste som har det materielt sett verre er rom i Øst-Europa utafor EU (Verdensbank-rapport). Mens Bulai argumenterer for at tiggeforbud er måten å holde folk hjemme på, slik at tiltak iverksatt lokalt kan fungere, tenker jeg at tiggelov er den eneste måten å holde norske myndigheters interesse i hva EØS-bidraget blir brukt til oppe.

Jeg trur faktisk det er umulig å finne ei løsning som svarer på den irritasjonen mange opplever over tiggerne som ikke bryter med menneskerettighetene deres. Det er prisen å betale for fri bevegelsesrett i heile EØS.

Studiestøtte i Norden

I diskusjoner om studiestøtten i Norge blir det noen ganger gjort et poeng ut av at norske studenter har det veldig bra, fordi kontantytelsene er så mye høyere enn i nabolanda våre. De fleste er nok likevel kjent med at også levekostnadene i Norge er  høyere, slik at direkte sammenligninger ikke uten videre gir mening. Derfor har jeg forsøkt å innhente data fra de andre nordiske landa, slik at man kan få et mer reelt grunnlag å diskutere ut fra. Kjøpekraftsindeksen jeg har brukt er henta fra Eurostat. Den er basert på 2012-tall, som var det nyeste jeg kunne finne. Det gjør neppe den helt store forskjellen.

Bilde av studenter
Studenter i alle land, studér plansjer! Foto: CollegeCommGordon. Lisens: CC-BY-SA-3.0. Kilde: Wikimedia Commons.

I tabellen under har jeg så langt det lar seg gjøre forsøkt å innhente tall som er gyldige for vårsemesteret 2014. Talla er henta fra de respektive landas studiestøtteorganer (Norge/Lånekassen, Sverige, Danmark, Finland, Island). Jeg har også forsøkt å beregne stipendandelen.

Et par ting må nevnes spesielt:

I Danmark er «stipendet», det som danskene kaller «SU», skattbar inntekt. Det betyr at den reelle støtten ligger noe lavere. For en student som ikke mottar annen inntekt enn SU vil skatten imidlertid være lav, i størrelsesorden 10 % av SUen, siden de har et bunnfradrag på om lag 45000 DKK for minsteskatt som ligger på ca. 4 % og betaler helseskatt på 8 % av hele den skattbare inntekta. Dette har jeg ikke tatt hensyn til i oversikta, men det bringer nok den totale støtten i Danmark ned til såvidt under svensk og norsk nivå. Det er uklart for meg om SU utbetales alle årets måneder. Jeg har lagt til grunn at den bare utbetales for 5 studieaktive måneder, i motsatt fall knuser Danmarks studiestøtte alle de andre landa, Norge inkludert.

I Finland er også «stipendet», eller «studiestöd» skattbar inntekt. De finske skattereglene er ganske innvikla, så jeg har ikke gjort noe forsøk på å beregne hva støtten reelt sett er. Finland skiller seg ellers ut med å ha et lavt totalbeløp, men det er ikke hele historia: Finske studenter vil som regel ha rett på bostøtte, som dekker 80 % av bokostnadene til leie- eller borettslagsleilighet opp til €252 i måneden, som tilsvarer €201,60 utbetalt (borettslag fungerer nok litt annerledes i Finland enn her til lands, men det har jeg ikke satt meg inn i). Dersom vi legger til disse om lag €1000 til totalsummen per semester, ender den på om lag €3200 PPP-justert, som riktignok plasserer Finland på jumboplass i alle fall. På den andre sida utbetales bostøtten for alle årets måneder, så det er egentlig mer innvikla enn det også.

Land Sverige Danmark Norge Island Finland
Stipend 14100 28765 19570 0 1490
Lån 30920 14485 29355 675900 1500
Totalt 45020 43250 48925 675900 2990
Periode 20 uker 5 mnd 5 mnd 5 mnd 5 mnd
Valuta SEK DKK NOK ISK EUR
Kurs 0.11316 0.13407 0.12231 0.00613 1
Verdi i € 5094 5799 5984 4143 2990
Stipendandel 31.32 % 66.51 % 40.00 % 0.00 % 49.83 %
PPP-indeks 128 142 151 114 125
PPP-støtte (€) 3980 4083 3963 3634 2392

Oppsummert ligger ikke Norge i ei særstilling når det gjelder studiestøttens reelle nivå. Snarere ligger alle de nordiske landa nokså nært hverandre. Studentenes totale kostnadsbilde vil sjølsagt også påvirke dette, men å gå inn på de ulike forholdene for hvert enkelt land knytta til boligmarked, matvarepriser og så videre vil føre alt for langt. Når det gjelder boligmarked er det likevel én ting det er enkelt å slå fast, og det er at flere av landa (bla. Sverige og Finland, etter det jeg kjenner til) har en eller annen form for offentlig subsidiering av leieboliger, slik at bokostnadene vil være til dels langt lavere enn det de er i Norge.

Det man da kanskje kan spørre seg om, er om det for et land som er såpass mye rikere enn naboene som det Norge er, virkelig er å «satse på kunnskap», når studiestøtten ikke er høyere enn det den er. Den rød-grønne regjeringa fant riktignok ikke plass til å gjøre noe mer enn ei årlig kostnadsjustering før i sitt siste budsjett, men det er trist at Høyre og Frp nå skyver ei solid økning ut i det blå.

Stridsgass i Skagerrak

Omkring 35 skip lasta med ammunisjon, deriblant stridsgasser, blei dumpa i Norskerenna utafor Sørlandet i perioden 1945-47. Skipa skaper bekymring, og saken blir medieaktuell fra tid til anna. Dagbladet skreiv om saka i 2002. I 2006 varsla Kystverket at de skulle utarbeide bedre informasjonsmateriell. Når det nå er blitt aktuelt å ta i mot stridsgass fra Syria for destruksjon, har fiskere i arendalsområdet tatt opp saka på nytt.

Faksimile fra FFI-rapport 2009/02294. Vrakbilde basert på sonar.
Faksimile fra FFI-rapporten fra 2009. Vrakbilde basert på sonar.

– Det her vil jo kanskje gjøre at det blir satt litt mer fokus på det som er på utsiden, og at man kanskje må rydde litt i sin egen hage før man påtar seg alt for mye. I alle fall at man får satt litt mer søkelys på det, sier fiskeren. (publisert av NRK Nyheter 24/10-’13.)

Litt mer søkelys kan saktens være bra, men å rydde blir ugreit. Det beste er dessverre at stridsmidlene blir liggende. Skipsvraka ligger på 550-700 meters djup, og noen av dem er sterkt medtatte av rust og skader fra senkinga. Stridsgassene finnes i stor grad i granater som dels ligger på dekk, dels i lasterom og dels er spredd ut fra vrakene. Det sier seg sjøl at rustne granater med stridsgass ikke er noe man uten videre bare kan hente opp fra havdjupet. Like sjølsagt er det at det å dekke til 35 skipsvrak med leire eller lignende er en uoverkommelig oppgave: Tildekking av ubåtvraket på Fedje vil trolig koste minst 580 millioner, og det ligger på langt mindre djup.

Det gjør på den andre sida fiskernes frykt forståelig. Om vraka skal fortsette å ligge åpent, risikerer de å få stridsgass i trålen. Det beste ville være om de visste presist hvor vraka lå, sånn at de kunne unngå dem. I Østersjøen, der et tilsvarende sjødeponi riktignok ligger på mye grunnere vann, har fiskere blitt alvorlig skada når fortidas synder er kommet opp i dagen igjen. I undersøkelser som tidligere gjennomført i det norske dumpingområdet, er det funnet ødelagte fiskeredskaper ved vraka – det kan tyde på at de farlige områdene ikke er godt nok kjent, sjøl om de finnes avmerka på kart. Undersøkelsene viser også at det kan finnes vrak utafor de områdene der det senkinga opprinnelig var meint å finne sted. Omkring 15 av vraka har ukjent posisjon.

Heldigvis er det sånn at stridsgassene det er snakk om for det aller meste har kort levetid om det oppstår en lekkasje: De brytes raskt ned når de kommer i kontakt med havvann, og det store djupet de ligger på, betyr at risikoen for at lekkasjer skal kunne påvirke overflatevann. Tilsvarende har de fleste av stoffene liten evne til å hope seg opp i næringskjeden, i motsetning til f.eks. kvikksølv fra ubåtvraket på Fedje. Undersøkelser av bunnslam i området tyder på at sjøl de stoffene som er farligst i så måte, arsen-baserte stridsgasser som lewisitt, ikke lekker ut i en slik grad at de vil kunne være farlige for mennesker. Den største fara utgjør muligens klumper av sennepsgass, som dannes som et resultat av at sennepsgass i væskeform har ligget i bomber der metallskallet har korrodert bort. Sennepsgassen i de ytre lagene kan da brytes ned og danne et skall som kan inneholde virksom substans på innsida. Risikoen stridsgassene utgjør er godt forklart i en rapport fra Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) fra 2002, side 37-42. Kystverket har utarbeida en veileder til fiskere som kommer i kontakt med kjemiske stridsmidler. I tillegg til lewisitt og sennepsgass, finnes det muligens nervegasser som sarin og tabun.

Flybombe avbilda på dekket til et av skipene ved hjelp av en fjernstyrt undervannsfarkost. Faksimile fra FFIs 1989-rapport.
Flybombe avbilda på dekket til et av skipene ved hjelp av en fjernstyrt undervannsfarkost. Faksimile fra FFIs 1989-rapport.

Kartlegging må til. Vi bør få posisjon på alle vraka. Én studie blei gjennomført av FFI i 1989. Den siste studien FFI gjorde av området i 2002 anbefaler også at området undersøkes på nytt med hensyn til lekkasjer etter om lag 10 år. Tida er inne for det. En annen studie blei riktignok utført av FFI i 2009, men var ikke designa med overvåking av utslipp som formål. Her kom det fram at det også kan ligge vrak utafor det kjente dumpingområdet.

Det kan kanskje være greit å bruke det at Norge kan komme til å ta i mot syrisk stridsgass som et utgangspunkt til å løfte dette høyere opp på dagsorden. Det er likevel ikke et argument for å gjøre enten det ene eller det andre. Så lenge det er helt uaktuelt å hente opp vrakgods fra Norskerenna, vil også mulighetene for samvirke være små, ut over at den generelle kompetansen på kjemiske våpen kan styrkes ved å jobbe med begge prosjekter samtidig.

Hva, får jeg ikke alkohol?

I kronikken «Selvhat på skandinavisk» polemiserer Ben McPherson mot den norske alkoholpolitikken. Han hevder at tilgangsbegrensing ikke er et effektivt alkholpolitisk virkemiddel:

Misforstå meg rett. Jeg tar ikke lett på de problemene alkohol forårsaker for personer som sliter med avhengighet, eller vennene og familiene deres. Men forhindrer Vinmonopol-systemet alkoholisme? Hvor er bevisene?

Spritbutikk i den britiske kronkolonien Gibraltar. Av asturdesign (Flickr: Gibraltar) [CC-BY-SA-2.0 (http://creativecommons.org/licenses/by-sa/2.0)], via Wikimedia Commons.

Før vi svarer på spørsmålet, må vi nok nyansere det litt. Med å «forhindre» kan man åpenbart ikke legge til grunn at politikken sørger for at ingen blir alkoholikere. Det er helt åpenbart feil og et urimelig krav å stille, ingen politikk kan garantere absolutte resultater av den typen. Det neste blir å stille spørsmål ved hva vi skal regne som alkoholisme. Det norske lovverket har ikke som formål å gjøre noe med alkoholisme i seg sjøl, i Alkoholloven heter det at:

Reguleringen av innførsel og omsetning av alkoholholdig drikk etter denne lov har som mål å begrense i størst mulig utstrekning de samfunnsmessige og individuelle skader som alkoholbruk kan innebære. Som et ledd i dette sikter loven på å begrense forbruket av alkoholholdige drikkevarer.

Alkoholavhengighet vil riktignok være en del av dette, men tilgangsbegrensninga er altså ikke først og fremst mynta på alkoholikerne: Den er mynta på breie, samfunnsmessige konsekvenser, men det er mulig alkoholisme inngår i dette. Når dette er rydda av veien, hva sier bevisene i så måte: Kan tilgangsbegrensing redusere de samfunnsmessige skadevirkningene av alkohol? Jeg er ikke ekspert på feltet, så jeg bruker en lett kritiserbar metode for å få inntrykk av hva forskninga sier (de som ikke er interesserte i min lekmannslesing av artikkelsammendrag kan gå direkte til den juicy analysa utført av SIRUS: Vin i butikk – hva er sannsynlige konsekvenser?): Den første resultatsida fra et Google Scholar-søk. Jeg gjengir hovedfunnene i hver av artiklene og kommenterer dem kort.

Litteraturgjennomgang

Pollack et al. Neighbourhood deprivation and alcohol consumption: does the availability of alcohol play a role? Int. J. Epidemiol. (August 2005) 34 (4): 772-780.

(…) Although alcohol availability is concentrated in the most deprived neighbourhoods, women and men in least deprived neighbourhoods are most likely to be heavy drinkers. This mismatch between supply and demand may cause people in the most deprived neighbourhoods to disproportionately suffer the negative health consequences of living near alcohol outlets.

Artikkelen baserer seg på spørreundersøkelsesdata fra Kalifornia 1979-1990 og analyserer disse. Hovedvariablene er avstand til alkoholutsalg (som er døgnåpne). Dette er ikke den beste begynnelsen for norsk alkoholpolitikk. Her går det fram at det er i de mest velstående områdene det drikkes mest, samtidig som alkoholutsalgene ligger i de minst velstående områdene. Disse kaliforniske forutsetningene er likevel kanskje ikke det beste grunnlaget for vurdering av den norske politikken, i og med at vi ikke har egne «liquor stores» som det hefter et sosialt stigma ved. Den siste setninga er likevel allment interessant.

Rush et al. Alcohol Availability, Alcohol Consumption and Alcohol-Related Damage. I. The Distribution of Consumption Model. J. Stud. Alchol Drugs. 47(1). 1986.

(…) Results substantiated the existence of specific causal paths consistent with the model. Several procedures for assessing the overall goodness-of-fit of the model suggested that it adequately fit the data. The results provide reasonable statistical evidence that government policies restricting the retail availability of alcoholic beverages will reduce the per capita rates of alcohol consumption and, in turn, reduce the level of alcohol-related mortality and morbidity in the general population.

Denne artikkelen er nok metodisk bedre egna til å svare på McPhersons spørsmål (etter mine modifikasjoner), for her er det tatt utgangspunkt i registerdata, og man har et større spenn av regulatoriske inngrep å se på. Artikkelen er fra Kanada i 1986, og kan kanskje anklages for ikke å passe helt til norske forhold i dag. Likevel gjør metoden at resultatene sannsynligvis er mer robuste enn i den foregående artikkelen. Konklusjonen her er i alle fall at tilgangsbegrensing virker på befolkningsnivå, slik den norske Alkoholloven legger til grunn.

David Lester. Alcohol Availability, Alcoholism, and Suicide and Homicide. Am. J. Drug and Alcohol Abuse. 21(1). 1995. 147-150.

While alcohol availability, consumption, and abuse were not related to statewide homicide rates in the United States, alcohol consumption, but not availability or abuse, was associated with statewide suicide rates.

Dette er hele artikkelsammendraget. Artikkelen er skrevet med utgangspunkt i data fra USA. Her finner man at tilgjengelighet ikke spiller en rolle, men at total konsumpsjon spiller inn på forekomsten av sjølmord. Det er likevel grunn til å stille spørsmål ved om metoden for å måle tilgjengelighet er egna, som over.

Chaloupka et al. The Effects of Price on Alcohol Consumption and Alcohol-Related Problems. National Institute on Alcohol Abuse and Alcholism (NIH). 2002.

Of course, one must keep in mind the caveat mentioned previously concerning the need to exercise caution in interpreting cause-and-effect relationships from the types of analyses discussed in this article. Nevertheless, the weight of the evidence is impressive. Moreover, several studies have concluded that these reductions in consumption are not limited to the infrequent, light, or moderate drinkers but also pertain to frequent and heavy drinkers. Furthermore, increases in price also lead to reductions in many of the consequences of heavy drinking. Two studies, however, have suggested that a subset of heavy drinkers-the upper 5 percent-may be unresponsive to price (Manning et al. 1995; Kenkel 1996). Because both of these studies analyzed the drinking behavior of people of all ages, however, they are not inconsistent with the notion that youths and young adults-the age groups with disproportionately high alcohol-related problems-are generally more responsive to increases in price than are adults.

Dette handler ikke om tilgjengelighet, men pris, og er sånn sett irrelevant for McPhersons spørsmål. Det er også, nok en gang, snakk om USA. I en allmenn diskusjon om norsk alkoholpolitikk er likevel prisspørsmålet relevant. Det er interessant å merke seg at vekta av bevisene karakteriseres som imponerende. Et viktig poeng som dukker opp er også at adferden i den mest belasta delen av befolkninga (the upper 5 percent) kan se ut til å være minst mottakelig for ytre styring. Det betyr sjølsagt ikke at tiltak som retter seg mot de neste 5 eller 20 prosentene ikke kan være viktige for folkehelsa!

Chaloupka & Wechsler. Binge drinking in college: The impact of price, availability and alcohol control policies. Contemporary Economic Policy. 14(4). 1996. 112-124.

(…) The estimates indicate that the drinking practices of male college students are generally insensitive to the price of beer. However, underage drinking and binge drinking by female students do respond significantly to price, although both are relatively inelastic. The results also show that strong drunk driving policies targeting youths and young adults significantly reduce drinking and binge drinking by male students. Similarly, these policies reduce drinking among female college students but appear to have little impact on their binge drinking. Instead, the results indicate that many elements of campus life (including participation in a fraternity or sorority, living on campus, and the ready availability of alcoholic beverages) are among the most important determinants of drinking and binge drinking among college students.

Gruenewald et al. The Relationship of Outlet Densities to Alcohol Consumption: A Time Series Cross-Sectional Analysis. Alcoholism: Clinical and Experimental Research. 17(1). 38–47. 1993.

(…) The current paper analyzes aggregate time series cross-sectional data from states of the U.S. to evaluate the relationships between alcohol beverage prices, availability, and alcohol sales within one analytic model. The model relates beverage prices and alcohol availability directly to alcohol sales in the context of an assumed simultaneous relationship between sales and availability. The results show that, independent of the effects of beverage prices, and controlling for the endogeneity of sales and availability, physical availability of alcohol was directly related to sales of spirits and wine.

Igjen er vi i USA, men her har vi det motsatte resultatet av i den første artikkelen: En klar og prisuavhengig sammenheng mellom tilgjengelighet og forbruk. Denne analysa er også basert på registerdata fra hele USA, og gir derfor sannsynligvis mer pålitelige resultater.

Scribner et al. The risk of assaultive violence and alcohol availability in Los Angeles County. Am J Public Health. 85(3). 1995. 335-340.

To assess the geographic association between city-specific rates of assaultive violence and alcohol-outlet density, an ecologic analysis of the 74 larger cities in Los Angeles County was conducted for the 1990 reporting year. Sociodemographic factors alone accounted for 70% (R2 = .70) of the variance in the rate of assaultive violence in a multiple regression model. Adding the variable for alcohol-outlet density to the model yielded a significant positive slope. The magnitude of this relation indicates that in a typical Los Angeles County city (50,000 residents, 100 outlets, 570 offenses per year), one outlet was associated with 3.4 additional assaultive violence offenses in 1990. These findings indicate that higher levels of alcohol-outlet density are geographically associated with higher rates of assaultive violence. This association is independent of measured confounders, including city-level measures of unemployment, ethnic/racial makeup, income, age structure, city size, household size, and female-headed households.

Dette sammendraget taler for seg sjøl. Sammenligna med den første artikkelen fører dette kanskje til spørsmål som: Hvor drikker disse velstående drankerne? Er det sånn at de skaper problemer i mindre velstående nabolag, eller var det noe galt med den første studien? Er det kanskje noe ved den kaliforniske modellen for alkoholutsalg som i seg sjøl skaper vold?

Abbey et al. Physical, subjective, and social availability: their relationship to alcohol consumption in rural and urban areas. Addiction. 88(4). 1993. 489–499.

(…) Smart (1980) suggested that at the individual level, subjective and social aspects of availability may mediate and outweigh the influence of physical availability. The study described here examined the simultaneous effects of physical, subjective, and social availability on alcohol consumption. Standardized telephone interviews were conducted with 781 adult drinkers. As hypothesized, physical availability was not a significant multivariate predictor of alcohol consumption for residents of high, medium, and low alcohol outlet density counties in Michigan (USA). Subjective and social availability indicators were significant predictors of alcohol consumption. Similar patterns of results were found in multiple regression analyses for blacks and whites and women and men, although blacks and women consumed less alcohol than did whites and men. (…)

Igjen, et sjølforklarende sammendrag. Her finner man i en telefonundersøkelse ikke grunnlag for å hevde at fysisk tilgjengelighet påvirker alkoholforbruk, men at det er det «å ha lov» til å drikke, eller med andre ord, om det er sosialt akseptabelt, som er avgjørende. Dette er nok interessant sett opp mot McPhersons poeng, men i en såpass liten undersøkelse er det vanskelig å tillegge denne artikkelen aleine avgjørende vekt.

Jones-Webb et al. Relationships among Alcohol Availability, Drinking Location, Alcohol Consumption, and Drinking Problems in Adolescents. Substance use & misuse. 32(10). 1997. 1261-1285.

We examined relationships among perceived alcohol availability, drinking location, alcohol consumption, and drinking problems. Subjects were 3,372 adolescent drinkers, ages 16-18, who participated in the Communities Mobilizing for Change on Alcohol Project baseline survey. Mixed-model regression was employed to identify predictors of alcohol consumption and drinking consequences. Perceived alcohol availability was significantly associated with higher levels of alcohol consumption for males. Drinking in a public location, such as a bar, restaurant, or party, was marginally associated with higher levels of alcohol consumption for females. Results underscore the importance of youth alcohol assessibility.

Nok en gang er vi i USA, og det viser seg at den oppfatta tilgjengeligheten til alkohol i stor grad påvirker forbruket i studiens målgruppe. Mon tro om det er en skrivefeil i siste ord, om det egentlig skulle stå «accessibility». Det ville i så fall si det meste.

Ogborne & Smart. Will Restrictions on Alcohol Advertising Reduce Alcohol Consumption? British Journal of Addiction. 75(3). 1980. 293-296.

The effects of restrictions of alcohol advertisements in Manitoba, Canada and in the United States are examined using statistical data on alcohol consumption. The relationships between consumption and alcoholism rates for the U.S. and advertising regulations were very weak and not statistically significant. Subsequent to a restriction on beer advertising in Manitoba, beer consumption in that province rose at a similar rate as in a control province of Alberta. It is considered unlikely that restrictions on advertising will reduce consumption.

Dette er ikke relevant til hovedspørsmålet om tilgangsbegrensing, men til spørsmålet om reklameforbud er effektivt, noe man i denne artikkelen ikke finner grunnlag for å mene.

Vurdering

Av de 10 artiklene som blei søkt opp var 8 i noen grad relevant for spørsmålet om tilgangsbegrensing fører til lavere samfunnsskade. Av disse vektla 5 en slik sammenheng, mens 3 ikke gjorde det. Av disse tre var to spørreundersøkelser, og én så kun på selvmords- og drapsrisiko. Av de 5 som ga støtte til tilgangsbegrensing var det 3 registerundersøkelser med populasjonsfokus og to prosjektundersøkelser med fokus på unge. Etter mitt lekmannsskjønn gir dette sannsynlighetsovervekt for at tilgangsbegrensing fungerer.

Det er interessant å merke seg følgende poeng: McPherson har muligens rett i at de med aller høyest forbruk ikke så lett lar seg påvirke av reguleringspolitikk, jfr. NIAAA-publikasjonen, men andre grupper, og kanskje spesielt yngre mennesker, gjør det, jfr. de to ungdomsstudiene. Sjøl om McPhersons poeng om den godt påseila mannen som mente det ville vært mer fyll på byen om vi ikke hadde polet dermed avdekker ei feilaktig oppfatning, er den kanskje ikke mer feilaktig enn at han tar feil av hvilken gruppe man er solidarisk med. Ungdom er jo avhengige av at noen gidder å reise helt til polet for dem, for å sette det på spissen.

Som sagt er det mange åpninger for å kritisere den tilnærminga jeg har valgt til å se på stoffet. Det er kanskje mest å hente av denne gjennomgangen, dersom vi begrenser oss til å stille spørsmålet «er det helt åpenbart at tilgangsbegrensing ikke spiller noen rolle for samfunnsskade?» Da er vi et godt stykke unna McPhersons opprinnelige spørsmål, men fremdeles svært relevante. Slik jeg ser det blir i så fall spørsmålet helt klart nei: Det er umulig for en lekperson å slå fast i en kjapp gjennomgang av litteraturen at tilgangsbegrensing er irrelevant for samfunnsskade, og McPhersons anekdotiske bevis står seg dårlig.

Det som også er tydelig på bakgrunn av artiklene er at det i mange tilfeller er snakk om temmelig komplekse årsaksforhold og at vi må åpne for at det som er sant i ett miljø ikke nødvendigvis er det i et annet. Som i mange andre sammenhenger er dessverre ikke de erfaringene vi gjør oss i dagliglivet nok til å få et uttømmende bilde av hvordan ting faktisk er: Det kan faktisk være sånn at de negative effektene av å erstatte polet med spesialistforretninger med lang åpningstid er svært små i Volda, men veldig store på Ullern. Den nasjonale lovgivinga må nødvendigvis stride med manges hverdagsfornuftige betraktninger for å fange opp slike forskjeller.

McPherson antyder videre at tilbudsbegrensingspolitikken i alle fall undergraves av at man kan kjøpe alkohol på utesteder, men hopper i den sammenhengen bukk over de vilkårene som gjelder for sjenking og salg, bl.a. at det ikke skal kunne sjenkes eller selges til personer som er synlig berusa (Forskrift om omsetning av alkoholholdig drikk mv. §§3 og 4). Hvis vi husker at ungdom ikke kommer inn på disse stedene, understreker det også poenget knytta til at begrensningene kanskje ikke bare innebærer at man er solidarisk med de mest åpenbart skadelidende. Riktignok er det fristende å legge til et spørsmål om hvordan det viser at tilbudsbegrensing ikke fører til lavere konsum, når alkoholikere føler seg tvunget til å stå i kø utafor polet om morgenen – er det virkelig først og fremst et uttrykk for god planlegging? Det er også fristende å angripe kvalitetsargumentet hans med ei betraktning om hvor mange spesialistforretninger for mat og den typen varer man egentlig har i Norge utafor bykjernen i de 4-5 største byene: svært, svært få.

Den kritikken McPherson kommer med som jeg synes treffer best, er den som handler om norsk (skandinavisk?) drikkemønster og drikkekultur: at man går på fylla. Hvorvidt det faktisk er sånn at når man ikke har mulighet til å handle på impuls, så lagrer man, og når man da først drikker, så har man dermed mer å ta av? Det er et interessant spørsmål. Det er likevel ikke et argument for å endre grunnstammen i en politikk som etter alt å dømme reduserer samfunnsskaden av alkohol. Vil et endra salgsmønster endre forbruksmønsteret? Det spørsmålet har heller ikke SIRUS (se under) svart på, men bevisbyrden ligger nok hos McPherson, og gitt at monopolavvikling historisk sett alltid fører til økt forbruk, framstår det som tvilsomt.

Forsøk på konklusjon

Det kan jo også være interessant å se på hva faktiske eksperter, slik som Statens institutt for Rusforskning mener om saken. I publikasjonen «Vin i butikk – hva er sannsynlige konsekvenser?» av Ingeborg Rossow og Geir Scott Brunborg har de besvart spørsmålet så spesifikt at de har sett på beregninger av hvilke ekstra samfunnsskader vi ville måtte forvente dersom bare vinsalget blei flytta fra Vinmonopolet til dagligvarehandelen. Noe av det som nevnes er 320 nye dødsfall og 200 nye voldstilfeller i året.

Disse ekstrapolasjonene skal man sjølsagt være litt forsiktige med å tolke for mye inn i, men gjennomgangen deres er interessant også fordi den (som på så mange områder) viser at det som ofte blir presentert som særnorske forbud og avgifter faktisk er langt mer utbredt enn man er vant til å tenke. Det vises til eksempler fra flere amerikanske delstater, Canada, New Zealand og Finland, der oppheving av statlig salgsmonopol og påfølgende reduksjon i alkoholpriser konsekvent har ført til økt forbruk.

Det er, i motsetning til sammenligningsgrunnlaget i artiklene jeg fant på Google Scholar, direkte relevant for McPhersons spørsmål. Så der var bevisene, gitt.

Representasjon

Hvordan veit man om ei forsamling representerer dem den hevder å representere? Ei vanlig tilnærming til dette spørsmålet er å forutsette at forsamlinga skal være et representativt utvalg av populasjonen som har valgt den. Det finnes nok noen mer eller mindre rimelige innvendinger mot at dette er rimelig å forvente. Jeg skal diskutere det litt seinere. Foreløpig vil jeg gå ut fra følgende: Om det er 10 % industriarbeidere, 50 % kvinner, 3 % leger og 20 % med etnisk minoritetsbakgrunn blant de stemmeberettiga, bør disse andelene være omtrent like i ei forsamling som skal representere dem.

Jeg har laga en enkel modell for å illustrere hvordan tilfeldige utslag påvirker dette i praksis. Modellen består av et MATLAB-skript som lager en populasjon på 10000 individer, der den gjennomsnittlige fordelinga av en del ulike variabler er som vist i tabellen under. Om du av en eller annen grunn skulle være interessert i å bruke skriptet, kan du finne ei lenke til det her (om du ikke har tilgang til temmelig dyre MATLAB, men likevel er superinteressert er det enkelt å portere skriptet til Octave, men i det minste hindrer bruken av funksjoner for å skrive til xls-filer det i å kjøre as is. Du kan laste ned Octave gratis her).

Variabel Kategori 1 Kategori 2 Kategori 3 Kategori 4 Kategori 5 Kategori 6
Kjønn Mann Kvinne . . . .
. 50 % 50 % . . . .
Alder Formel . . . . .
. 17 + (0.8 * rand) . . . . .
Geografi Nordlendinger Trøndere Vestlendinger Sørlendinger Østlendinger .
. 15 % 20 % 25 % 5 % 35 % .
IQ Formel . . . . .
. 100 + 50 * (rand – 0.5) . . . . .
Politisk syn Kommunister Sosialister Sos. dem. Sentrister Konserv, H.-PoPul
. 2 % 8 % 35 % 20 % 20 % 15 %
Hudfarge Hvit Mørk . . . .
. 90 % (95 %) 10 % (5 %) . . . .
Religion Kristen Muslim Buddhist Jøde Hare Krishna Ateist
. ~66 % (flest hvite) ~9 % (flest mørke) 3 % 1 % 1 % 20 %
Talegaver Talefør Middels Mumler . . .
. 20 % 30 % 50 % . . .
Utseende Formel . . . . .
. round(rand*10) . . . . .
Tabell 1: Beskrivelse av modellen

Valget av fordelinger i modellen er noe prega av latskap, ved at jeg enten har lagd «flate» fordelinger, der det er like sannsynlig å få toppskår på utseende og IQ som å være midt på treet, eller ved at f.eks. de politiske holdningene er en litt sminka versjon av dagens Norge. Noen av inndelingene er likevel overdrevet for lettere å kunne illustrere poenget. Det er viktig å presisere at jeg forutsetter at alle politiske holdninger, religiøse og geografiske tilknytninger, utseende, IQ osv. er uavhengige variable – med unntak av religionen, som antyda i tabellen. 70 % av «individene» i populasjonen blir enten kristne eller muslimer, avhengig av om de er mørke eller lyse, mens de resterende 30 % blir fordelt på religion uavhengig av hudfarge. Realismen i disse valgene kan nok diskuteres, men er ikke viktig for poenget.

Hvilke resultater får vi ut? På bakgrunn av populasjonen på 10 000 individer har jeg trukket utvalg av ulik størrelse. Fordi jeg har vært lat, har jeg brukt den første og beste metoden jeg kom på for å styre størrelse og sikre tilfeldighet i utvalgene. Det innebærer at utvalgene ikke har nøyaktig samme størrelse. Jeg har valgt å bruke inngangsdata som fører til utvalg på ca. 20, 50 og 170. Dette tilsvarer omtrent størrelsen på henholdsvis regjeringa/Oslos stortingsgruppe, statssekretærkorpset og Stortinget.

Det kommer såpass mange figurer ut av dette, at det blir håpløst å vise dem direkte i teksten. For å få et oversiktsbilde over noe av data, kan du åpne denne lenka i en ny fane. Hva viser resultatene? Vel, til å begynne med kan vi slå fast at sjøl med en «populasjon» på 10 000 innfører «tilfeldighetsformelen» noe variabilitet i data: Se f.eks. på kakediagrammene som viser kjønn og histogrammene over alder. Det går helt klart an å lese forutsetningene og premissene jeg har lagt til grunn ut av dem, men de er ikke perfekte.

I neste omgang kan vi slå fast at utvalg på 160-200 individer er tilstrekkelig store til at det er mulig å kjenne igjen mønstrene fra populasjonen. Alle kategoriene, sjøl de som bare er representert med 1 %, er med. Gitt flere kjøringer, ville det nok dukke opp eksempler der jøder eller hare krishna falt ut, men det er helt usannsynlig at en kategori som utgjør 5 % av populasjonen overhodet ikke er representert i et utvalg på 160 individer. For å være nøyaktig, er sannsynligheten 0,273 promille, eller ca 3 til 10 000. Forskjellen på dette og de 20 % sannsynlighet for manglende representasjon for en kategori som utgjør 1 % av populasjonen er enorm, sjøl om 20 % fortsatt er ganske lav sannsynlighet.

Dette betyr at hvis vi legger til grunn et «naivt» syn på representasjon, der ei representativ forsamling er identisk med et representativt utvalg av populasjonen den skal representere, så ville det automatisk være noe galt om ei gruppe som utgjorde 5 % av befolkninga ikke var representert på f.eks. Stortinget, der det er 169 seter.

Figur 1 a) viser godt samsvar, figur 1 b) viser svært dårlig samsvar. Det er ingen i aldersspennet 40-60, og svært mange mellom 20 og 40.
Fig 1. a) Kjønnsfordeling i populasjon på 10 000 og utvalg på 21. b) Aldersfordeling i populasjon på 10 000 og utvalg på 21.

Går vi et steg videre og ser på de små utvalgene, ser vi derimot at tilfeldigheter raskt kan føre til temmelig store avvik fra populasjonen, f.eks. i figur 1 b), der det på ingen måte er mulig å rekonstruere aldersfordelinga i populasjonen fra den splitta aldersfordelinga i utvalget. På noen områder er likevel utvalget i «forsøk» 1 svært representativt, sjøl om det på tross av det underforståtte politiske temaet er oppsiktsvekkende taleført i og med at vi ikke har innført en seleksjonsmekanisme for taleføre.

Dette bringer oss videre til neste nyanse: I virkeligheten finnes det jo helt åpenbart seleksjonsmekanismer, og taleførhet er en av dem. Med den modellen jeg har brukt ville det ikke gi noe utslag om vi innførte seleksjon på taleførhet, fordi denne variabelene ikke korrelerer med noen av de andre. Den eneste variabelen jeg har innført som korrelerer med noen andre er religion, der kristen tilhørighet korrelerer med hvit hud og tilhørighet til islam korrelerer med mørk hud. Dette er kanskje et dårlig valg, pedagogisk sett, i og med at det spiller rett inn i en av de objektivt sett farligste diskursene i dagens Norge. Til overmål bør vel religiøs tilhørighet ikke spille noen rolle for politikere i et forsøksvis sekulært samfunn som Norge?

Men sjøl om religiøs representativitet kanskje kommer langt ned på lista over forhold vi vil prioritere, ligger det muligens et pedagogisk poeng her likevel: Den nære forbindelsen mange vil oppleve mellom ulik hudfarge og ulik religion – hvor unyansert den enn måtte være – gjør det kanskje lettere å akseptere at andre, kanskje mer representasjonsverdige variable kan være korrelerte med hudfarge. Jeg bør kanskje legge til at det er viktig å huske forskjellen på korrelasjon og årsaksforhold her.

Slike variable kan f.eks. være erfaringer og holdninger knytta til det å ha grenseoverskridende familiebånd, som ikke nødvendigvis kommer krystallklart til uttrykk i ideologi. Det kan også være snakk om legitime, om enn kontroversielle, syn på utenriks-, familie-, religions- eller for den saks skyld skattepolitikk, som ingen partier ønsker å målbære. Noen lite kontroversielle eksempel kan være synet på familiens ansvar for eldre og viktigheten av morsmålsopplæring. Når partiene likevel velger å nominere kandidater med mørk hudfarge, ville det sjølsagt ikke være noen garanti for at de heller ville ønske å målbære dem. Det er likevel ikke til hinder for at det kan være snakk om et problem når det gjelder representasjon.

Fig 2 c) Vestlandsfanden: I dette «regjeringsstore» utvalget er Vestlandet sterkt overrepresentert. 2 d) IQ-fordeling.
Fig 2 c) Vestlandsfanden: I dette «regjeringsstore» utvalget er Vestlandet sterkt overrepresentert. 2 d) IQ-fordeling.

Før man innvender at det primære målet med politisk representasjon er å gi uttrykk for politiske standpunkt, slik de kommer til uttrykk gjennom ulike partiers ideologi, bør man kanskje reflektere over hvordan det tilfeldige utvalget av om lag ei regjerings størrelse i figur 2 c) eller 11 c) ville blitt opfatta (se hovedoversikta). Den svært bevisste seleksjonen av statsråder med utgangspunkt i geografisk spredning er, sammen med vektlegginga av kjønn, et uttrykk for at man i norsk politikk langt på vei anerkjenner i alle fall noen aspekter av det «naive» synet på representasjon.

Når det kan se ut til at innvandrere fra Latin-Amerika, Asia og Afrika – folk som gjerne ikke har et nordeuropeisk utseende – er underrepresenterte i landets høyeste politiske organer, behøver det ikke å være et resultat av vond vilje noe sted. Systematisk underrepresentasjon kan handle om mange ulike seleksjonsmekanismer, slik det bl.a. blir drøfta i denne FAFO-rapporten.

Et spørsmål som melder seg, er om man bør vurdere å kompensere for slike mekanismer på ulike måter. Både den «naive» forståelsen av representasjon og muligheten for korrelerte standpunkter som ikke fanges opp av partiene kan tale for det.

Vulgærøkonomi I: Frihet og likhet

I tillegg til det litt mer ulne «brorskap», står disse begrepene fra Den franske revolusjonen fremdeles som de kanskje to viktigste verdiene som driver politikken i de moderne demokratiene. Forholdet mellom dem er nok noe av det det er skrevet mest om opp gjennom tidene, men innholdet i dem er likevel stadig vanskelig å bli klok på. Alle kan nok være enige om at frihet er muligheten til å gjøre hva man vil, innafor rimelighetens grenser. Alle er nok også enige om at en frihet som tillater noen å skade sine medmennesker står i strid med en minstestandard for likhet. Den universelle menneskerettighetserklæringa er én juridisk kilde som forteller noe om hvordan gode stater bør praktisere disse verdiene.

Totale lønnskostnader i prosent av faktor­inntekt. Sverige, Danmark, Finland og Fastlands-Norge. 1980-2008. Kilde: OECD og Statistisk sentralbyrå. Fra NOU 2010:04

Mellom linjene i det lille avsnittet over står det likevel tydelig at det er mye vi er uenige om. En av de tingene er hvor friheten stopper. Jeg har knapt møtt noen som ikke er enige i at «penger kan ikke bety alt», når det står om folks liv og helse. På den andre sida møter jeg også mange som tenker på de pengene de og andre har, og eventuelle verdifulle gjenstander som boliger, biler og så videre, som noe som er isolert fra fellesskapet, noe man har et rettmessig krav på å få beholde for seg sjøl uten at andre skal blande seg. Isolert sett har jeg egentlig ikke så store motforestillinger mot et sånt syn, men det er noen haker ved det.

For hva er penger? De er et byttemiddel. De har ingen verdi i seg sjøl. Uten at det finnes andre mennesker (og institusjoner) kan man ikke bruke penger til noe som helst. Mange av oss forholder oss i dag ikke en gang til penger som noe håndfast – de har så vidt en fysisk eksistens i form av nuller og enere på en harddisk i en bank. Det vi bruker penger til er å bytte til oss andres arbeidskraft (eller det de har brukt den til å lage). Det har noe å si når vi snakker om frihet: Den som har mye penger har mer makt til å bestemme hva andre skal bruke sin arbeidskraft til. Siden de aller fleste bruker en stor del, kanskje den største delen, av livet sitt til å jobbe, har det ganske mye å si.

Alle trenger jo penger for å kjøpe seg en del helt nødvendige ting: Mat, klær, tilgang til en bolig, noen møbler, og så videre. Skal man delta i samfunnet på en meningsfull måte, trenger man også å kjøpe noe mer, men dette holder for illustrasjonens skyld. Det byttet som er nødvendig for at man skal få disse livsnødvendighetene innebærer for de aller fleste av oss at vi må ta et arbeid. I bytte mot at vi gjør noe noen andre er villige til å betale for, får vi tilgang til et bytte som i utgangspunktet ser likeverdig ut: Vi kan betale for varer og tilganger som andres arbeid har skapt, vi kan så å si legge krav på deres arbeidskraft.

Dersom man skal få tak i riktig mye penger, er det sjelden nok å bruke bare sitt eget arbeid som utgangspunkt for å bytte. I de aller fleste tilfeller må man enten arve, få eller ansette andre til å jobbe for seg om man skal bli rik. Hvis man arver eller får i gave penger eller andre verdier, mottar man noe som ikke i utgangspunktet var ens eget. Sjøl om man i mange sammenhenger kan hevde at man har bidratt til å skape den verdien som arv eller gaver utgjør, er det åpenbart at dette ikke var anerkjent før arven eller gaven blei gitt – da tilhørte verdien noen andre. Hvis man driver en bedrift, har man skapt en organisasjon som bytter til seg verdier som er større enn den verdien man bytter tilbake med dem som jobber der (hvis ikke lønner det seg jo ikke). Som eier har man da tilgang til byttemidler som er større enn dem som kommer direkte fra ens egen arbeidskraft.

Her trenger jeg egentlig ikke å gå inn i en diskusjon om hvorvidt dette er rett eller galt. På dette punktet i tankerekka kan det godt tenkes at disse måtene å få tilgang til verdier som er større enn dem man skaper ved sitt eget arbeid er nødvendige for å få samfunnet til å gå rundt. Poenget er ganske enkelt dette: Noen har større mulighet til å legge krav på andres arbeidskraft enn andre.

La oss nå tenke at verden er et slags evigvarende byggeprosjekt. Videre tenker vi oss at hvert bytte representerer en murstein som legges, flyttes eller byttes ut i dette byggverket, slik at verden ikke er helt den samme før og etter hvert bytte. Gjennom byttene forandrer den seg gradvis. Noen av byttene bidrar til å vedlikeholde grunnmuren. Andre til å utvide den. Noen av dem bidrar kanskje til å endre på de bærende konstruksjonene, slik at byggverket får en helt ny funksjonalitet. Av og til skjer det til og med at noen bytter bidrar til å svekke de bærende konstruksjonene, slik at en del av byggverket kollapser. Det er helt åpenbart at det har noe å si hvor mursteinene legges, og hvem som bestemmer hvor de skal legges. Det er også åpenbart at hvor det fra før av er lagt murstein betyr noe for hvor det er mulig å legge murstein seinere.

Denne metaforen er sjølsagt svært forenkla. Jeg kunne kanskje utvida den litt ved å kalle mursteinene for kapital, åpna for at noen kunne komme på nye byggematerialer og stilt spørsmål om hvor mursteinsfabrikkene og de eventuelle smelteverkene kommer inn i bildet. Man trenger likevel ikke kalle seg marxist for å anerkjenne følgende: Den etterspørselen etter andres arbeidskraft som folk med mye penger skaper, spiller en større rolle for hvordan andre kan tilby sin arbeidskraft enn det mindre bemidla folks etterspørsel gjør. Det er mindre frihet for noen, fordi de i større grad må rette seg etter hva andre vil. Videre: Det samfunnet, den verdenen, som løpende skapes gjennom bytte av arbeidskraft, blir også i større grad forma etter ønsket til dem som har mer penger enn dem som har få. Det gjør at økonomisk ulikhet ikke bare handler om forbruk, men om makt til å avgjøre hvordan framtida skal se ut.

Om jeg hadde brukt mer tid på denne teksten kunne jeg helt sikkert ha dratt inn noen analyser av frihets- og likhetsbegreper hos store tenkere. Jeg er nok inspirert av opptil flere av dem. Hadde jeg skrevet lengre, kunne jeg ha drøfta andre aspekter ved forholdet mellom arbeidstaker og arbeidsgiver, hvilke andre innflytelser som finnes på de «rimelige grensene» som vi utøver frihet innafor, vurdert fordeler og ulemper ved ulike systemer for å redusere ulikhet, diskutert kostnadene for samfunnet ved verdistigning på boliger, insentiver til å vedlikeholde verdifulle gjenstander, fordelinga av faktorinntekter og mye annet. Men dette er allerede langt nok, disse tingene får vente til en annen gang.

«Snikislamisering»

I to kommentarar («For dei grå blant oss» og «Den bitre pilla») har debattredaktør i Bergens Tidende, Hilde Sandvik, tatt avstand frå påstandar om at det finst noko samband mellom Framstegspartiet og Anders Behring Breivik som er verdt å diskutera. Ho har òg hevda at det å meina at det ikkje er tatt noko oppgjer med eit slikt samband, om det finst, handlar om «[r]einsingskrav, framstilt som politikk», som igjen «røper ein totalitær tankemåte som ekskluderer meir enn den inkluderer».

Sandvik meiner at mangelen på reinsing smittar over på alle som har valt borgarleg, sidan desse partia trass manglande oppgjer er viljuge til å regjera i lag med Frp. Slik har ein, hjå Sandvik underforstått og hjå den internasjonale sekretæren til Frp i Debatten på NRK 19.9., skapt ei forteljing der Frp må tapa valet om «reinsinga» skulle vera fullendt. Slik er det likevel ikkje. Om Frp hadde tatt det naudsynte oppgjeret, trong det jo ikkje vera slik.

Når dei let det vera, er det verre. Men sjølv då er det ikkje snakk om noko totalitært so lenge ein trass usemja om Frp er ideologisk husreint, tolererer både valresultat og talspersonar i alle leirar. Sidan eg enno ikkje har registrert nokon som har tatt til orde for straffeprosess eller annan bruk av ikkje-verbal makt, kan eg ikkje sjå noko anna enn at toleransen er intakt. Men Sandvik bèr altso ved til bålet der dei som hevdar at usemje er knebling feirar heksemesse.

Det er òg noko som er problematisk i forståinga til Sandvik når det gjeld korleis samfunnet etablerer tabu. Eit enkelt spørsmål syner dette: Er det noko totalitært i å krevja at ansvarlege politikarar tek avstand frå nazisme? Ein kan kanskje, reint filosofisk, hevda at det i ytterste instans er det, om ein legg til grunn ei analyse der ein isolerer positive einskildprosjekt som fann stad under den nazistiske paraplyen. Det vanlege er likevel å sjå brotsverka til nazismen som so altoverskuggande at slike analyser ikkje er stovereine. Det tykkjer eg er greitt.

Nazismens herjingar er likevel mellom dei verste brotsverka som nokon gong har ramma menneskeslekta. Den historiske vekta av desse ugjerningane gjev kanskje tyngd til ei sterkare utelukking av den ideologien som låg bak, enn den ideologien som låg bak Behring Breiviks slaktarferd? Sjølv meiner eg at Frps lefling med counterjihad-ideologien stiller partiet på eit skråplan: Sentrale tillitsvalde leflar med fiendebilete som kan tene til dehumanisering av folkegrupper. For eit ansvarleg politisk parti meiner eg det lyt vera tabu. Med det meiner eg ikkje at det gjev grunnlag for straffeprosess, tvungen oppløysing, eller noko slikt. Bevares, me har då ytringsfridom. Det eg meiner er at ein ikkje både kan gjera krav på å vera ansvarleg og halda seg med counterjihadistisk tankegods.

Slik eg ser det, er det her vi finn den verkelege usemja: I vurderinga av kva rolle counterjihad-ideologien spela for massedrapa, i vurderinga av kva rolle han spelar for Framstegspartiet, og i vurderinga av kor kritikkverdig omgang med denne ideologien er. Sidan bilete fortel meir enn tusen ord, og dette spørsmålet verkar vera særs vanskeleg, skal eg nytta eit bilete (fig 1).

Eit svært lettvint diagram som syner kva forbindingsliner som er legitime å trekkja mellom visse framståande Frperar og Anders Behring Breivik.
Fig. 1: Eit svært lettvint diagram som syner kva forbindingsliner som er legitime å trekkja mellom visse framståande Frperar og Anders Behring Breivik, og kvar problemet ligg. Det er sjølvsagt svært mange andre faktorar som er utelatne.

Som figuren syner, meiner eg ikkje at det finst noko direkte samband mellom Framstegspartiet og Behring Breivik. I staden meiner eg at dei deler ei felles ideologisk kjelde, som kjemi til syne i nokre få, men temmeleg systematiske tilfelle. Eg ser Breiviks handlemåte som direkte inspirert av terroråtak utførde av valdelege islamistar. Eg ser rettferdiggjeringa av denne handlemåten i det counterjihadistiske tankegodset. Framstegspartiet er botnsolid i si tru og satsing på parlamentarisk arbeid og demokratiet, og avviser Breiviks handlemåte like sterkt som noko anna parti. Når det gjeld counterjihad er dei i det store og heile òg innanfor, men det er desse siste fem prosentane som er problemet.

Tydelegare enn nokon annan er Christian Tybring-Gjedde, som i dette føredraget hjå Document.no nyttar svært mange forteljingar frå counterjihad-universet. Men òg det illgjetne «snikislamisering» og Per-Willy Amundsens «krosstog» kjem inn her: Det fyrste er ei norsk omsetjing av det engelske omgrepet «creeping islamization» eller «creeping sharia», som er ei førestelling ein mellom anna ser spela ei vesentleg rolle i Eurabia-konspirasjonen, det andre er – vel, treng det eigentleg ei forklaring? Eg undrar meg over korleis kommentatorar som hevdar å ha lese Øyvind Strømmen kan unngå å sjå dette.

Tanken om at den nasjonale kulturen er truga, at det etnisk reine opphavet kan verta utrydda og at muslimane sakte, men sikkert vil ta over samfunnet er ei viktig forbindingsline mellom utsegner frå sentrale Framstegspartifolk og nokre av dei høgrepopulistiske partia dei ikkje vil verta sette i bås med. Det er òg, ad omvegar, ei forbindingsline til Breivik, og når ein ser kor stor plass ho tek i manifestet hans, og kor tydeleg dei same forteljingane kan finnast att i dei kontroversielle utsegna frå Frp-arar, tykkjer eg det er intellektuelt unnvikande å tabuisera denne forbindingslina, og hevda at det er tale om «lausrevne einskildutsegner». Dette er heller ikkje eit sært venstresidesyn: Eg vil tilrå denne analysa skreve av Liz Fekete (.pdf) ved det britiske Institute of Race Relations, og for eit breiare og meir sikkerhetsorientert bilete, denne analysa av Arun Kundnani (.pdf) ved det nederlandske International Centre for Counter-Terrorism.

Sjølv med Frp i regjering er det framleis lett å ta eit oppgjer med dette, og å krevja eit oppgjer treng ikkje tyda at ein meiner at venstresida måtte vinne valet. Siv Jensen kan eller kunne ganske enkelt seia at ho og Frp tek avstand frå counterjihadrørsla og det sentrale tankegodset ein finn der, og for framtida unngå å omtala muslimar som ei femtekolonne og snikande fare i ein kamp der norsk kultur står på spel. Når Frp insisterer på å ikkje ta noko slikt oppgjer og Erna Solberg ikkje berre handsamar dette som ein bagatell, men òg stiller det internasjonale nettverket til Høgre til disposisjon for ein reinvaskingskampanje, då smittar jo faktisk det uansvarlege.

Det skremmande er jo at Frp ikkje ein gong treng å endra politikken sin for å ta dette oppgjeret, dei har allereie etisk legitime grunngjevingar for innvandringspolitikken sin i økonomiske og kriminalitetsførebyggjande argument. Eg ville sjølvsagt ikkje bli samd i politikken deira om dei tok eit slikt oppgjer. Eg ville derimot vera langt meir viljug til å nyansera biletet mitt av korvidt dei høyrde heime i den europeiske familien av høgrepopulistiske parti, slik dei i dag heilt openbert gjer.

Det er altso to tabu som står mot ein annan, i alle fall hjå meg og Sandvik: Anten er ein uansvarleg (eg tolkar ordet «totalitær» som ein glipp frå Sandvik) om ein krev eit oppgjer frå Frp, fordi ein svertar heile borgarlegheita, eller so er ein uansvarleg om ein spelar på forteljingar som demoniserer folkegrupper. So lett og so vanskeleg.

Det finst mellomposisjonar: Nils August Andresen har gjort reie for skiftet frå karakteristikken «snikrasisme» i 2009 til «En medløpers bekjennelser» i dag. Andresen ser, slik eg les han, ikkje det eksplisitte oppgjeret som noko naudsynt, so lenge det er framskritt (og Høgre får makt). Eg tek nok ikkje like lett på at det som kan verta visestatsministeren i Noreg tykkjer det er greitt å insinuera at ein liten minoritet i Noreg er eit trugsmål mot oss alle. Eg kan ikkje så at det han skreiv i 2009 står seg dårlegare i dag:

«Siv Jensen er sentral i å gjøre norsk islamdebatt til identitetspolitikk, basert på oss/dem-tenkning og et selektivt faktagrunnlag. Hun vet at hun får respons blant velgerne, og er med på å kultivere holdninger som er mer ekstreme enn Fremskrittspartiets offisielle uttalelser.»

Det finst rett nok òg nokre temmeleg kritikkverdige utsegner frå Ap-politikarar. Sjølv om eg gjerne skulle høyrt mellom anna Martin Kolberg ta eit og anna tilbake, ser eg desse likevel meir som eit uttrykk for at innvandringspolitikken er ein defensiv front for Ap enn noko anna. Det er liten tvil om kven dei har apa etter, for å seia det slik.

Me må nok leva med at ikkje alle får auge på counterjihadismen like lett, og med ulike analyser av kor farleg han er. Kanskje skal me ikkje utelukka at utanlandske media er meir opplyste på dette feltet enn me er her på berget. Eg tykkjer likevel ikkje det er for mykje forlangt at den norske regjeringa er årvåken og tek tydeleg avstand. Me får vona at Erna Solberg i det minste nyttar høvet når alle er piska fint på plass i falden.

Hva sier FN-pakten om maktbruk?

Når vi i Norge debatterer hvorvidt det bør brukes militær makt for å løse konflikter i andre land, diskuterer vi sjelden FN-pakta. På grunn av SVs insistering på at norske militære bidrag bare kan komme om det finnes et FN-mandat, har mandatene blitt viktige spørsmål. Dette har ikke minst blitt aktuelt etter det mange mener var en overskridelse av mandatet i Libya. Imidlertid stiller FN-pakta betraktelig strengere krav, og de er tydelig forankra i et prinsipp om maktbalanse. Trolig ville FNs system for konfliktløsning fungere bedre om man forsøkte å bruke det med utgangspunkt i dette prinsippet.

FN-hjelm. Bilde av: Daniel Košinár (eget verk) [Lisens: frigitt], via Wikimedia Commons.

Jeg har registrert at det finnes stemmer som mener at FN-paktas §§33 og 52 legitimerer at regionale organisasjoner skal stå for intervensjoner så langt det er mulig. Dette har skjedd og skjer bl.a. gjennom Den afrikanske union, og blir vel også brukt som forklaring på NATOs engasjement på Balkan og i Libya. Imidlertid er paktas tekst ganske tydelig på at dette ikke kan skje på en slik måte at Sikkerhetsrådets myndighet blir redusert.

Jeg lister her opp noen av nøkkelbestemmelsene i FN-pakta:

  • «§46 Planer for anvendelsen av væpnet makt skal utarbeides av Sikkerhetsrådet med bistand av den Militære Stabskomite.»
  • «§47 1. Det skal opprettes en Militær Stabskomite med den oppgave å råde og bistå Sikkerhetsrådet i alle saker vedrørende Sikkerhetsrådets behov for militære maktmidler. (…)»
  • «2. Den Militære Stabskomite skal bestå av de faste rådsmedlemmers stabssjefer eller deres representanter. (…)»
  • «3. Den Militære Stabskomite skal på Sikkerhetsrådets vegne være ansvarlig for den strategiske ledelse av de væpnede styrker som er stillet til Sikkerhetsrådets rådighet. Spørsmål i forbindelse med kommandoforholdet over slike styrker vil bli avgjort senere.»
  • «4. Den Militære Stabskomite kan med Sikkerhetsrådets samtykke og etter samråd med vedkommende regionale organer opprette regionale underkomiteer.»
  • «§53 1. Sikkerhetsrådet skal, når forholdene ligger til rette for det, gjøre bruk av slike regionale ordninger eller organisasjoner til på dets vegne å sette i verk tvangstiltak. Uten at Sikkerhetsrådet har godkjent det, skal dog intet tvangstiltak treffes i henhold til regionale ordninger eller av regionale organisasjoner (…)»
  • «§54 Sikkerhetsrådet skal til enhver tid bli holdt fullt underrettet om ethvert tiltak som er truffet eller under overveielse med hjemmel i regionale ordninger eller av regionale organisasjoner for å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet.»

Det er tydelig at disse krava i stor grad svarer på bekymringer jeg bl.a. lufta i forbindelse med Libya-krigen. Det er også klart at det er umulig å hevde at FN-pakta er blitt overholdt i de fleste av de krigene som har funnet sted de siste 15 åra. Det er sjølsagt legitimt å kritisere FN for å fungere dårlig. Jeg synes likevel ikke at det er en god begrunnelse for å la være å drøfte hvilke prinsipper som bør ligge til grunn for militær maktbruk. Å søke maktbalanse er ikke uproblematisk. Likevel bidrar det til en annen dynamikk enn den vi har i dag: Det finnes da ikke lenger insentiver til å provosere fram hendelser som tvinger fram militær maktbruk fra parter utafor konflikten for å gi en av partene i konflikten en overveldende seier. Dette er i mine øyne påfallende, når det så åpenbart ikke gjøres troverdige forsøk fra de landa som i størst grad har brukt militær makt (les: USA, Storbritannia, Frankrike) på å oppfylle de krava som FN-pakta oppstiller ut over det å skaffe mandat i Sikkerhetsrådet.

 

Journalistressurs: transkribering og oversettelse

Norske medier bruker i stor grad internasjonale nyhetsbyråer som kilde til saker om Russland og andre land der man ikke har korrespondenter eller norske frilansere. Det er bra. Uten det ville det vært mange saksfelt og land som ikke blei dekka i en allerede hardt pressa utenriksjournalistikk. Det skaper likevel noen utfordringer innimellom. Blant annet gjelder det transkribering og oversettelse. Å transkribere betyr å overføre en tekst til en ny skriftlig form. Hovedpoenget med dette er å gjøre dem leselige for folk som ikke har tilgang til eller kan forstå originalen. Et viktig mål for god transkripsjon er at den skal være lydrett – altså at tekstbildet skal gi et godt inntrykk av det virkelige lydbildet. God og konsekvent transkripsjon er også viktig for å sikre gjenkjennelse fra gang til gang. Er Nikita den samme enten han heter Krustsjov (gammel norsk transkripsjon), Khrusjtsjov (ny norsk transkripsjon) eller Khrushchev (engelsk transkripsjon)?

Det er stort sett navn på folk, steder og organisasjoner som trenger transkripsjon. Behovet blir særlig stort når det er saker fra land der man ikke bruker det latinske alfabetet. For de fleste språk finnes det offisielle transkripsjonsmønstre, og de internasjonale nyhetsbyråa pleier å bruke disse til å transkribere til sitt eget arbeidsspråk. Dessverre fører målet om lydrett trankripsjon og ulike tradisjoner til at transkripsjonsmønstra ikke kan overføres direkte fra et språk til et annet. Dette gjelder særlig slaviske språk, der man har egne nasjonale systemer for transkripsjon. Overføring fra engelsk til norsk er blant annet ofte problematisk, mange av bokstavene står for helt andre språklyder!

En mal for transkripsjon av engelsk transkripsjon av russisk til norsk transkripsjon av russisk følger her, som et hjelpemiddel til dem som måtte trenge det. Malen er sjølsagt ikke et perfekt verk som kan ta opp i seg alle detaljer, og jeg tar forbehold om feil. Er man usikker, bør man gjøre russiskspråklige søk. Man kan da bruke f.eks. transliterasjonstjenesten på www.benya.com, lime inn den engelske transkripsjonen og søke på det russiske resultatet. Deretter kan man bruke språkrådets retningslinjer for transkripsjon fra russisk (pdf) på resultatet. Google har jo blitt så bra at man gjerne får forslag til rettelser hvis transliterasjonsresultatet fra benya blir galt.

Engelsk transkripsjon

*(med vanlige feil)

Norsk transkripsjon

(riktig)

Russisk skriftbilde Kommentar
a a a  
aya aja ая Vanlig endelse i navn.
b b б  
c/cz ts ц Sjeldent i engelsk transkripsjon.
ch (*ch) tsj ч * I blant transkriberes også х (kh) som ch på engelsk. Det er ikke vanlig. Feil kan i så fall vanskelig unngås uten å sjekke en russisk kilde. «ch» til slutt i navn er imidlertid nesten alltid tsj.
d d д  
e e e  
eh e э Korrekt transkripsjon på engelsk er «e». Forekommer sjelden.
f f ф  
g g г  
h kh х Sjeldent. Ikke standard transkripsjon. h-lyden finnes ikke i standardrussisk, og bokstavtegnet skal ikke forekomme i norsk transkripsjon unntatt i kombinasjonen kh.
i

(mellom konsonanter)

i и  
i (foran vokal) j (i) ь (+ е, ё, я, ю) Stavelsesbærende i er temmelig sjeldent foran vokal på russisk, mens engelsk transkripsjon vakler mellom i og y i denne sammenhengen. Når den foregående konsonanten er s eller z, brukes i.
i (til slutt i ord) i, j, ij ий (и) Særlig i navn forkortes gjerne russisk ий til i eller y i engelsk transkripsjon. «Rein» i er imidlertid også mulig, slik som i republikknavnet Komi. Se også punktene for «y».
iy ij ий Vanlig endelse på navn.
iya ia ия Denne transkripsjonsregelen gjelder bare i endelser på landnavn for norsk, der parallellen med den vanlige ia-endelsen på norsk trumfer standardreglene, som ville tilsagt ija.
j dzj дж Ikke standard transkripsjon. Sjeldent, bortset fra i Tajikistan / Tadsjikistan
k k к  
kh kh х I eldre norsk transkripsjon også «k»
l l л  
m m м  
n n н  
o o о  
p p п  
ph f ф Ikke standard transkripsjon. Sjeldent, men kan påtreffes for navn.
r r р  
s s с  
sh sj ш «Hard» sj-lyd, uttalt med tungespissen mot ganen.
shch sjtsj щ Transkripsjonen er visstnok basert på St. Petersburg-uttalen som forsvant under 2. verdenskrig. Høres ut som sj uttalt langt framme i munnen.
t t т  
u u у  
v v в  
x ks кс Ikke standard transkripsjon. Forekommer nesten bare i navn med fremmed opphav, slik som Ксения/Ksenija (no)/Xeniya (eng)
y

(mellom konsonanter)

y ы Det finnes ikke noe som ligner denne vokalen på norsk. Hvis du biter over en penn og prøver å si y kommer du ganske nær.
y (foran vokal) j й Ad russisk skriftbilde: Finnes også «innebygd» i vokalene

е, ё, ю, я (je, jå, jo, ja), og blir «synlig» i transkripsjon når disse står først i ord eller etter en vokal.

y (til slutt i ord) j, yj, ij ый, ий, (ы) Se «i (til slutt i ord)» over og «yi» under. «Rein» y er også mulig, men temmelig sjeldent.
yi yj ый Vanlig endelse i navn.
z z з Eldre norsk transkripsjon bruker s.
zh zj eller sj ж Eldre norsk transkripsjon bruker sj. «Hard», stemt sj-lyd. Se sh over.

 

De fleste problemene skyldes manglende konvertering av ch/sh/zh til tsj/sj/zj, men kanskje spesielt problemer knytta til i/j/y skaper i blant inntrykk av lettvint arbeid i norske media. Både y og i er vanskelige når man skal jobbe fra engelsk transkripsjon, siden de i transkripsjon kan forekomme både som konsonanter og vokaler på engelsk og til dels i akkurat de samme posisjonene. Dette fører til forvirring sjøl for folk som er nøye, men er heldigvis entydig på norsk: j brukes alltid når lyden ikke er stavelsesbærende, og de norske vokalene i og y svarer til henholdsvis russisk и og ы. For å gjøre dette riktig ille, finnes det eksempler på utvandrere som anglifiserer navnene sine og folk med annen øst-europeisk bakgrunn der andre transkripsjoner er standard, f.eks. skal økonomen Karl Polanyi ha navnet sitt skrevet nettopp slik. Se forøvrig også Wikipedia-artikkelen om transkripsjonssystemet GOST, der de fleste variantene som forekommer er dekka, samt oversikta over russiske personnavn her for eksempler på vanlig engelsk og korrekt norsk transkripsjon.

Russiske personnavn

Aleksei/Aleksey Anatolievich Navalny Aleksej Anatoljevitsj Navalnyj (blogger/dissident)
Anna Politkovskaya Anna Politkovskaja (journalist)
Boris Nikolayevich Yeltsin Boris Nikolajevitsj Jeltsin
Dmitry Anatolievich Medvedev Dmitrij Anatoljevitsj Medvedev
Dmitri(y)/Dmitry Shostakovich Dmitrij Sjostakovitsj
Fyodor Dostoievsky Fjodor Dostojevskij
Georgy Zhukov Georgij Zjukov
Leonid Brezhnev Leonid Bresjnev (Brezjnev)
Lev Nikolayevich Tolstoy Lev (Leo) Nikolajevitsj Tolstoj
Lyudmila Pavlichenko Ljudmila Pavlitsjenko (ukrainsk)
Nadezhda Andreyevna Tolokonnikova Nadezjda Andrejevna Tolokonnikova (Pussy Riot)
Vladmimir Vladimirovich Putin Vladimir Vladimirovitsj Putin
Vyacheslav Molotov Vjatsjeslav Molotov
Yulia (Volomydyrivna) Tymoshenko Julija (Volodymyrivna) Tymosjenko (ukrainsk)

 

For en del språk, blant annet østasiatiske, er det heldigvis enklere, der finnes det transkripsjonssystemer som i større grad er akseptert som felles standard for alle som bruker det latinske alfabetet: Pinyin for kinesisk, revidert romanisering for koreansk og romaji for japansk. Dette gjør at man stort sett trygt kan bruke engelske transkripsjoner for disse språka. Ei liste over ulike transkripsjonssystemer for mange ulike språk finnes her.

Lignende problemer gjør seg gjeldende i oversettelser av navn. Her syndes det særlig når det gjelder navn på organisasjoner, som ofte ganske ukritisk blir gjengitt med navn oversatt til engelsk, sjøl når det engelske språket ikke har noe i sammenhengen å gjøre. En spansk, indisk eller polsk organisasjon skal ikke ha et engelsk navn eller forkortelse, med mindre den sjøl har uttrykt ønske om å ha det. Navnet skal oversettes til norsk, og man kan eventuelt oppgi navnet på originalspråket i parentes. Forkortelsen bør enten være basert på den norske oversettelsen, eller man bør bruke forkortelsen på originalspråket og gi informasjon om at det er det som er gjort. Innimellom vil organisasjoner ha offisielle navn på engelsk sjøl om det ikke er primærspråket deres, og da kan det være korrekt å bruke det, men det vil likevel fremdeles være best å oversette navnet, om ikke annet fordi det gir bedre forståelse hos leseren.

Et siste poeng knytter seg til ulik navngivingstradisjon for visse steder og personer. I Norge følger vi i hovedsak tysk eller lokal navngivingspraksis for landskap og byer i det kontinentale Europa, mens man på engelsk har egne navn for flere av disse. Tilsvarende er det egne tradisjoner for kongenavn. Når det gjelder engelske/britiske kongenavn er jeg likevel litt usikker – der går det et historisk skille et eller annet sted: Vilhelm Erobreren skal åpenbart hete Vilhelm, Henrik VIII skal også ha fornorska navn, men den dagen Charles tar over, vil vi vel neppe begynne å kalle ham Karl? Ellers er det gledelig at det syndes sjeldnere med slaviske navn i denne sammenhengen, hvis jeg skal stole på mitt generelle inntrykk. Jeg kan f.eks. ikke huske å ha sett det engelske Chechnya for norsk «Tsjetsjenia». Noen av de vanligste parene der engelske navn ikke matcher de norske følger:

Engelsk navn Norsk navn

Stedsnavn

Bavaria Bayern
The Black Forest Schwarzwald
Bohemia Böhmen
Brussels Brüssel
Byzantium Bysants
Cologne Køln
Copenhagen København (OK, denne klarer de fleste)
Florence Firenze
Gothenburg Göteborg (denne også)
Kyrgyzstan Kirgisistan
Luxemburg Luxembourg
Moravia Mähren
Munich München
Nuremberg Nürnberg
Pomerania Pommern
Prussia Preussen
Silesia Schlesien
Turin Torino
Westfalia Westfalen

Kongenavn

Canute Knut
Charles Karl
Edward Edvard
Eric Eirik
Frederic(k) Fredrik, Friedrich
Franz Frans (her trumfer norsk transkripsjon tysk)
George Georg
Joseph Josef
Olaf Olav
Richard Rikard
William Vilhelm