Albert Einstein og skatteparadis

Følgende innlegg sto på trykk i Dagbladet 25. juli. Lenkene i innlegget kom ikke med verken på trykk eller på nett, men de kan du finne her:

Skjermdump fra Dagbladet Meninger
Skjermdump fra Dagbladet Meninger

I et ualminnelig pompøst innlegg med tittelen «J’accuse», skriver skattesvindeltiltalte Hans Eirik Olav i Dagbladet 20. juli «Albert Einstein forstod det; at skatt er en fiende av innovasjon, produktivitet og vekst – en fiende av verdens fattigste.»

Hvor Olav har henta denne forestillinga fra, er ikke godt å vite. Da det uavhenige sosialistiske tidsskriftet Monthly Review blei lansert i 1949 skreiv Einstein derimot en artikkel med tittelen «Hvorfor sosialisme?».

Her bekjenner Einstein seg i hovedsak til tradisjonell sosialistisk kritikk av privat eierskap til produksjonskapital. Han peker på at fordelinga av verdi som skapes i denne måten å organisere produksjonslivet på fører til at de som ikke eier produksjonsmidler ikke får eierskap til verdiene som skapes. Einstein tar til orde for planøkonomi og sosialt eierskap av produksjonskapital, men erkjenner at sosialismen har sine egne utfordringer.

Artikkelen er nok først og fremst historisk interessant, men den er fremdeles på mange måter aktuell. Ikke minst gir følgende passasje et interessant perspektiv på Olavs innlegg:

«Jeg kan nå kort peke på kjernen i vår tids krise. Det dreier seg om individets forhold til samfunnet. Individet er mer en noensinne blitt bevisst på at det er avhengig av samfunnet. Imidlertid oppleves ikke avhengigheten som et gode, som et organisk bånd, som en beskyttende kraft, men snarere som en trussel mot ens naturlige rettigheter, eller til og med mot ens økonomiske eksistens. (…) [D]enne forkrøplingen av individets sosiale bevissthet (…) regner jeg som kapitalismens største onde.»

Utviklingsland er særlig utsatt for kapitalflukt og skatteunndragelse. Effekten av dette er vanskelig å anslå, men det synes trygt å slå fast at modige entreprenører som oppfyller Hans Eirik Olavs moralske kall om å nekte staten inntekter, frarøver fattige land verdier som langt overgår den totale internasjonale utviklingshjelpa. Skatteparadis truer staters mulighet til å oppfylle grunnleggende menneskerettigheter.

Benjamin E. Larsen
Faglig leder, Oslo SV

A culturally biased interpretation of law

This post is an edited translation of a text that was first published on the Norwegian feminist blog maddam.no. The Norwegian version was published in the daily Klassekampen April 24, 2012 (see picture below).

Faksimile av Klassekampens utgave av artikkelen
Facsimile of the article published in Klassekampen April 24, 2012.

The hunt for beauty has found a path to the crotch. Designer vaginas are perhaps not a part of the mainstream, but the demand for surgery that aims to beautify the female genitals appears to be on the rise. Legal regulations (at least in Norway), however, seems a little unclear. The Law on Genital Mutilation (Norwegian: Kjønnslemlestelseslova) states that whoever makes irreversible changes to female genitals should be subject to legal penalties. Still, no plastic surgeon has been charged or prosecuted with such a crime. The parliamentary deliberations, which in Norway serve as a source for legal interpretation (link to Norwegian text here) states that the law targets a specific cultural practice. Is that reasonable?

Before continuing, I’d like to explicitly condemn the genital mutilation or so-called «circumcision» of young girls. No-one in their right mind would claim that we should tolerate such practices in Norway. However, if my interpretation of the law stands up to scrutiny, the consequences when it concerns adult, consenting women appear absurd.

In the parliamentary deliberations mentioned, some actions are explicitly excluded from the regulations in The Law on Genital Mutilation:

«The prohibition does not apply to procedures which have a medical reason, e.g. procedures that are necessary during the delivery of children, the removal of genital organs in the course of cancer treatment etc. Corrections of congenital defects, e.g. hermaphroditism, as well as legitimate sex reassignment surgery are also not prohibited.»

This seems to be a reasonable exclusion from the scope of the law. The list of exemptions is not exhaustive, but mentions examples in two main areas: Procedures that are medically necessary and procedures that relate to sexual identity in a strict sense. Does this include genital plastic surgery? In an interview, a Norwegian plastic surgeon performin such surgery, Halfdan Simensen, tells a online celebrity site about his business (link):

«As with breasts, labia come in all shapes and sizes, and almonst anything is normal. But individual freedom is an important point here, and having performed about 500 procedures of this kind, my experience is that they serve a real need. Unfortunately, many gynecologists don’t care about what the women themselves feel.»

In online fora for women, genital plastic surgery is discussed. Some share experiences about problems which obviously need medical attention. Others relate how bicycle seats and underwear are uncofortable. Many stories are about beaty ideals.

One user, for example, explains:

«I don’t dare to wear a bikini, because it makes a big lump appear between my legs. And I’m very afraid of getting intimate.»

Another user appears to have greater issues with her self-esteem:

«The problem is that I don’t want to give birth before I’ve done it [have a labioplasty, my note], no midwife would want to receive a child from my ugly loins…»

Whatever one thinks about these statements and the plastic surgeon’s appeal to heed women’s feelings about genital plastic surgery, it’s difficult to see how the parliamenatry deliberations supporting The Law on Genital Mutilation take into account its subjects individual freedoms and feelings:

«One of the purposes of this bill is to regulate those instances which are not covered by The Penal Code. In particular, consent from a legal and capable adult to a minor procedure could be exempt under The Penal Code. The Ministry proposes that the prohibition applies whether the women has consented to the circumcision or not.»

The Law on Genital Mutilation thus prohibits procedures that permanently alter the genitals of adult women with full mental capabilities, even if they have explicitly consented to them. But isn’t culturally dependent genital mutilation objectively different from genital plastic surgery?

Let’s see what clinics have on offer. One clinic, Plastikkirurgisk institutt, explains in detail which procedures are offered:

1) «reduction and shape correction of the labia minora»

2) «reduction and toning of the labia majora»

3) «shape correction of the clitoral area»

4) «increasing the volume (labia majora, entire genital complex) with the patient’s own fat»

5) «vaginal rejuvenation, i.e. reduction of the inner diameter of the vagina»

6) «liposuction of the genital complex»

According to the definitions put forth by the World Health Organization (WHO), these procedures clearly belong within three of four defined main groups of genital mutilation. The group that is not covered is that which contains the most harmful procedures – among them the so-called pharaonic variant or infibulation – where the labia majora are sewn together.

Bilde som viser de ulike formene for kjønnslemlestelse skjematisk. Et normalt underliv, type I, der klitoris eller bare klitorisforhuden fjernes, type II, illustrert ved at også deler av de indre kjønnsleppene er fjerna, og type 3, der det i tillegg til fjerning a v disse kroppsdelene sys sting på tvers av de ytre kjønnsleppene, slik at hele genitalområdet lukkes.
Schematic illustration of a normal genital area and female genital mutilation of types I, II and III in the most common variants.

Going into details, according to the definitions in the WHO report Eliminating female genital mutilation, a «shape correction of the clitoral area» to some extent falls under FGM type I, partial or total removal of the clitoris and/or the prepuce. Any procedure that alters the shape of the clitoral area will likely entail the removal of parts of the clitoral prepuce.

«Reduction and shape correction of the labia minora» will be covered by type II, removal of the labia minora only. A variant, type II a, defines as FGM procedures that only target the labia minora

The other procedures will all be covered by the WHO definitions of type IV, a cover-all category for all other harmful or potentially harmful practices that are performed on the genitalia of girls and women. Piercings are explicitly mentioned – body artists beware! Stretching of the labia minora is another phenomenon that is mentioned. Such stretching is not a part of the debate on FGM in a Norwegian, European or North American context, but the WHO’s reasoning for including it is highly relevant to the present discussion:

Labial stretching might be defined as a form of female genital mutilation because it is a social convention, and hence there is social pressure on young girls to modify their genitalia, and because it creates permanent genital

changes.

Cutting the vagina or the introduction of harmful substances to make it tighter or to increase one’s own or the partner’s sexual pleasure is also mentioned. «Vaginal rejuvenation» would surely be covered by this definition.

How do the plastic surgeons draw the line? The aforementioned Halfdan Simensen says:

«I reject few, but I want young women to have a referral from a gynecologist and an approval from their mother.»

How then, does he, hypothetically draw the line between an ethnic Norwegian 16 year old, bringing a letter from her mom and saying that «she can’t live with her hideous crotch» and another 16 year old with Senegalese roots who says «I can’t stand the thought of walking around with an unclean, uncircumcised vulva – please remove my labia minora,» while her approving mother waits just outside the doctor’s office.

Or even worse: What about legal adults? If the law currently in effect is interpreted not to prohibit the purely cosmetic surgeries, the only reference in legal texts supporting such a position would be the followin passage in the parliamentary deliberations:

The ministry states that it considers it to be very important that immigrant cultural norms are taken into consideration, but not that any norm is worthy of protection, when the norms in question are repressive or physically destructive.

It could be argued that the immediate harms of cosmetic surgeries are minuscule when compared to genital mutilation. The Law on Genital Mutilation considers the immediate harm when judging the severity of the criminal surgery/procedure. A precondition for a ruling that a case of genital mutilation is «severe», entailing a sentence of up to 8 years of prison, is that

«the procedure leads to illness or incapacity to perform work that lasts more than two weeks, or that an irreparable injury or harm results from it»

A user in a women’s online forum relates her experience with labioplasty:

«I’d got a leave from work for 2 weeks and 3 days. Way too long leave, I thought. Gosh, was I wrong! [I] had such a swelling that I couldn’t leave home for 10 days, and it only subsided after the 13th day. and after three weeks was almost back to normal»

In practice, this means that the only objective legal difference between cosmetic genital surgery and severe genital mutilation, when adult, consenting women are concerned, is the cultural environment in which the desire to have the procedure performed orginates. If the decision is made on the basis of beauty ideals originating in Western culture, whoever performs the procedure seems not only to go free from legal penalties, it’s even allowed to market the procedure and perform it on legal minors. If the decision is made on the basis of other cultural norms, especially African, whoever performs the procedure must face charges.

If this is indeed the legal situation, the part of The Law on Genital Mutilation that concerns adult, consenting individuals, quite surely will be covered by The Law on Discrimination (link to Norwegian text). If we’re not willing to go so far as to prohibit scalpel prettiness, we should at least consider how we relate to the question of being an adult and taking on the responsibility for one’s own body. There is solid, general wording in The Penal Code covering coercion and bodily harm. Is it really necessary to have an extra law just to penalize Africans?

SVs velgeroverganger

Dette innlegget tar utgangspunkt i en diskusjon jeg har skrivi om tidligere, i forbindelse med at Bergens Tidendes Frøy Gudbrandsen skreiv en kommentar i april i år (betalingsmur). Der tok hun opp hvor svak dekning som finnes for å si noe om velgerovergangene til SV og andre små partier i Institutt for samfunnsforsknings (ISF) valgundersøkelser. Jeg skreiv i den forbindelse en ganske grundig gjennomgang av statistikken som ligger til grunn. For å vite noe sikkert om dette, ville det beste vært om man kunne utvide ISFs undersøkelser slik at ei oppslutning på 4 % ga en representasjon på minst 100 personer i utvalget. Det ville kreve et utvalg på 2500 personer, som er om lag fire ganger fleire enn i dagens utvalg. Sjøl da ville usikkerheta være betydelig, og undersøkelsen ville fremdeles i begrensa grad være egna som underlag for strategiarbeid i småpartia. Årsaken til dette er at et strategiarbeid som tar hensyn til konkurrenter, i motsetning til å gjøre en sjølvalgt profil tydeligst mulig, bør være meir konkret: Den bør ta hensyn til lokale forhold, slik som om motkandidatene blir regna som valgbare, hvilke viktige saker som skiller lokalt, og hvilke sosioøkonomiske lag en jobber med. I ISFs undersøkelse kan småpartia telle på ei hand hvor mange deltakere som finnes fra hvert fylke, og det gir åpenbart ikke grunnlag for å gå inn i saka på et konkret nivå. Ei mulig tilnærming, som riktignok har sine egne svakheter, er å ta utgangspunkt i tendensene i de faktisk avgitte stemmene. Når en uansett arbeider «post factum», slik valgundersøkelsene gjør, vil jeg påstå at dette gir et vel så godt grunnlag for å si noe om velgerbevegelser. Den viktigste svakheta er at en ikke kan si noe om velgerbevegelser på individnivå, siden det ikke finnes et velgerregister der tidligere avgitte stemmer blir lagra. Om ikke utvalgsstørrelsen var så latterlig liten, ville dette derimot vært styrka til ISFs valgundersøkelser: De har en panelundersøkelse, og veit hva deltakerne stemte sist. Om en er bevisst på denne forskjellen, kan en få ganske mye informasjon ut av figuren under. Her vises endringa i SVs oppslutning og stemmetall i enkeltkretser i Oslo som funksjon av endringa i oppslutning og stemmetall for de partia som må antas å være SVs viktigste konkurrenter. Datamaterialet er fra valga i 2007 og 2011. De to figurene øverst til venstre viser til analyse med hensyn på oppslutning og stemmetall for Ap, nederst til venstre — Rødt, øverst til høyre — Miljøpartiet de Grønne og nederst til høyre — Venstre.

Endring i oppslutning og stemmetall på enkeltkretser i Oslo som funksjon av endringer i oppslutning og stemmetall i samme krets for Ap, R, MDG og V. Tall fra valgene i 2007 og 2011.
Endring i oppslutning og stemmetall på enkeltkretser i Oslo som funksjon av endringer i oppslutning og stemmetall i samme krets for Ap, R, MDG og V. Tall fra valgene i 2007 og 2011.

Det er nødvendig å se på både endringer i oppslutning og stemmetall, ettersom det eine ikke nødvendigvis følger av det andre. Når disse to faktorene derimot går samme vei, er det grunn til å tru at en er vitne til et fenomen det er verdt å diskutere. I den sammenhengen er det verdt å se på de to figurene øverst til høyre: Dette er omtrent så klart som man kan få et resultat i samfunnsforskning: For hver stemme MDG vant i Oslos valgkretser, tapte SV to. For hvert prosentpoeng MDG vant i oppslutning, tapte SV like mange. Man kan nok gjøre mange korreksjoner for å gjøre analysa meir finmaska og sterkere. Men uten videre dikkedarer kan man slå fast at det finnes et fenomen der SV går tilbake samtidig som MDG går fram, og at korrelasjonen er svært sterk. Det blir for dumt om man skal komme med ISFs valgundersøkelser å si at velgerovergang til MDG ikke betyr noe, fordi den utgjør en ubetydelig andel i utvalget på 24 personer, når man ser en så tydelig trend i valgresultatets tusenvis av stemmer — SV fikk 17772 stemmer i Oslo i 2011. Det finnes ikke like tydelige trender for noen av de andre partiene: MDG etablerte seg mellom 2007 og 2011 tydeligvis i en demografi som tidligere har hatt et svært sterkt SV-preg. Går man tallene nærmere i sømmene og ser på regionale utvalg av kretser, dukker det likevel opp andre tendenser: SVs tilbakegang faller flere steder sammen med en tilbakegang for venstresida som heilhet. Det enorme og lite omtalte mannefallet for Arbeiderpartiet i Oslo vest spiller en rolle her. I enkelte bydeler ser det også ut til at SV taper stemmer til Rødt. Jeg har dessverre ikke tid til å gå djupt inn i disse problemstillingene. Poenget med dette innlegget er som med tidligere bare å peike på hvor utilstrekkelig ISFs valgundersøkelser er som strategisk underlag for SV, og å løfte opp konkurransen med Rødt og MDG som reelle spørsmål SV må ta hensyn til.

Regjeringa går etter barnehagen

Ikke bare er Høyre og Frp arkitektene bak de bemerkelsesverdig upopulære barnehagereformene i Oslo kommune (de har bl.a. angrepet kvaliteten ved å forsøke å kutte bemanningsnormen, de konkurranseutsetter og selger barnehagertvers av barnas beste for å spare noen fattige småpenger, les mer hos Guri Waalen Borch) — som regjeringspartier er de også ute etter å gjøre noe med maksprisen på barnehager. Jeg deltar i noe som heter GallupPanelet, som administreres av TNS Gallup. De gjennomfører for tida en undersøkelse som har et svært gjennomskuelig formål: Regjeringa samler informasjon og argumenter for å heve foreldrebetalinga i barnehagen. I invitasjonen heter det:

Målgruppen for denne undersøkelsen er foreldre med barn i barnehage. Undersøkelsen gjennomføres på oppdrag for Kunnskapsdepartementet.

Undersøkelsen handler utelukkende om foreldrebetaling i barnehagen. Noen av spørsmålene i undersøkelsen var så politisk lada at jeg måtte kommentere dem. Kommentarfeltene var dessverre for korte, og dermed må resten av svarene på bloggen. Jeg tar sjølkritikk for bruken av Caps Lock — men som du skjønner, er dette en sak som gjør meg engasjert.

Bilde
Hugo Oehmichen (1843-1932): «Im Kindergarten» via Wikimedia Commons. Lisens: Frigitt.

Jeg har kommentarer til to av spørsmålene, der jeg er svært uenig i premissene og derfor har avgitt et ikke-svar («0 kr»).

«Ved hvilken månedspris synes du en barnehageplass er så dyr at du ikke vil benytte deg av tilbudet?»

Dette spørsmålet er fundamentalt i utakt med min hverdag, og jeg er også uvillig til å besvare det fordi jeg ikke ønsker å bidra til at regjeringen får grunnlag for å hevde at betydelige andeler av foreldre er villige til å betale mer for barnehageplasser. Det er skammelig!

Jeg har i praksis ingen alternativer til å ha barna i barnehage uavhengig av kostnaden. Satt på spissen ville jeg trolig være nødt til å betale en stor andel av nettolønna mi for barnehageplass til begge barna, før det ville «lønne seg» å la være å jobbe. Dagmamma er uaktuelt. Det forundrer meg at au pair i det hele tatt er oppgitt som et seriøst alternativ i undersøkelsen. På lengre sikt ville en slik situasjon være så til de grader uspiselig både politisk og økonomisk at jeg ville ta initativ til selvorganisert barnepass (foreldredrevet barnehage, samvirke o.l.)

«Ved hvilken månedspris mener du en barnehageplass er så billig at du tviler på kvaliteten i barnehagen?»

Mannen som vil måle hvor mange som er «villige» til å betale meir for barnehage, kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen (H). Foto: Kjetil Ree. Lisens: CC-BY-SA Bildet er et utsnitt av det som er lastet opp på Wikimedia Commons.
Mannen som vil måle hvor mange som er «villige» til å betale meir for barnehage, og hvor lav kvalitet de kan tåle, kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen (H).
Foto: Kjetil Ree. Lisens: CC-BY-SA
Bildet er et utsnitt av det som er lastet opp på Wikimedia Commons.

Også her er jeg sterkt uenig i premissene for spørsmålet. Den offentlige skolen er gratis, uten at det får meg til å tvile på kvaliteten. Det offentlige helsevesenet like så. Den tankegangen som ligger bak spørsmålet gjør meg rasende, og jeg er fullstendig uvillig til å bidra med informasjon basert på de premissene den legger opp til. Jeg er naturligvis fullstendig klar over at barnehageplasser koster mye mer enn det foreldrebetalinga i dag dekker. MEN DET ER BARE RETT OG RIMELIG AT SAMFUNNET BIDRAR TIL AT BARN FÅR EN TRYGG OG GOD HVERDAG. De som mener at det å oppfostre barn er et slags livsstilsvalg er virkelighetsfjerne skrivebordsøkonomer.

Om du blir like sint som meg, er det bilde av mannen du bør rette ditt sinne mot litt lenger opp. Han heter Torbjørn Røe Isaksen og er kunnskapsminister. Du kan fortelle ham hva du synes på twitter, der han heter @konservativ, eller på e-post: postmottak@kd.dep.no. Siden Røe Isaksen ikke har åpen Facebook-side er nok sida til Høyre det letteste stedet å nå ham på Facebook. Ikke minst vil jeg oppfordre andre til å gjøre som meg, sånn at Kunnskapsdepartementet ikke klarer å samle inn pålitelige data som den politiske ledelsen og informasjonsavdelinga kan manipulere sånn at det høres ut som om vi vil ha høyere barnehagepriser og lavere kvalitet. Det er viktig å beholde maksprisen. Jeg foreslår å bruke hashtaggen #beholdmakspris.

Du kan f.eks. skrive noe sånt som dette (136 tegn):

Makspris i barnehager er et viktig for å gi barna en trygg hverdag uavhengig av foreldrenes inntekt. @konservativ @Hoyre #beholdmakspris

Det er også hyggelig om du lenker til dette blogginnlegget!

Meir politikk, meir lobbyisme?

Jeg ramla over en tråd på Twitter i dag, der det var noen som påsto at større offentlig sektor førte til meir lobbyisme. I full fart prøvde jeg å finne noen data fra virkelighetas verden som kunne bekrefte eller avkrefte dette.

Basert på et anslag fra 2007 omsatte den britiske lobbybransjen i 2007 for 1,9 milliarder britiske pund, eller 0,038 % av BNP. Britisk skatteinngang utgjorde samme år 35,7 % av BNP. Basert på et anslag fra 2010 omsatte den amerikanske lobbybransjen for 3,9 milliarder US dollar, eller 0,028 % av BNP. Offentlig sektor i USA utgjorde samme år 23,8 % av BNP. I følge et anslag fra 2011 omsatte norsk kommunikasjonsbransje som omfatter meir enn lobbyvirksomhet for 474 millioner kroner, opp 20 % fra året før. 2011-tallet utgjorde 0,020 % av BNP. Offentlig sektor i Norge utgjorde samme år 42,8 % av BNP. Alle BNP-tall henta fra tradingeconomics.com, kurser USD-GBP fra x-rates.com, kurser USD-NOK fra norges-bank.no og alle data om skatteinngang som andel av BNP fra stats.oecd.org (Public Sector, Taxation and Market Regulation).

Basert på dette kan vi rolig slå fast at det med stor sannsynlighet er andre faktorer som spiller en vesentlig rolle for størrelsen på lobbyvirksomheta. Om det er noen sammenheng i disse tynne data, peiker den snarere på en motsatt tendens. Man kan argumentere for at offentlig pengebruk, og ikke skatteinngang er en bedre målevariabel, og dette kompliserer bildet litt. På den andre sida har både denne variabelen og skatteinngangen som andel av BNP holdt seg ganske stabil over en 10-årsperiode i alle disse tre landa, mens lobbybransjen har vokst. Det peiker vel på at det er heilt andre mekanismer som ligger bak?

Hvis noen kjenner til grundigere arbeid på dette området: Skriv en kommentar. Dette innlegget tok 20 minutter fra begynnelse til slutt, så det kan godt hende jeg har oversett noe.

Oppdatering 2014-04-29 18:45

En diskusjon med Andreas Sletthol (@slettholmen) fikk meg til å innse at det er behov for en del nyansering her: Jeg har blant annet glemt å stille spørsmålet «hva måler du egentlig?» når jeg har anslått størrelsen på lobbyismemarkedet. Det norske anslaget er basert på medlemskap i bransjeforeninga for kommunikasjonsbransjen. Hvordan er det med det britiske anslaget og det amerikanske? For å ta det britiske først, så er full kontekst til kilden i Wikipedia-artikkelen jeg har henta tallet mitt fra:

The Chartered Institute for Public Relations (CIPR) recently estimated that around 48,000 people are currently involved in PR – broadly defined – in the UK, and that around 30 per cent (14,000) of those are directly involved in those activities of government relations, brand management, reputation management, and stakeholder engagement which fall under the term public affairs. Given that they also believe that the UK PR industry is worth around £6.5 billion, this would mean that the worth of the UK public affairs industry stands at around £1.9 billion.

Dette betyr, etter mitt skjønn, at vi er så nært et sammenlignbart tall som overhodet mulig. Det er i likhet med det norske tallet et anslag på størrelsen til den delen av den britiske PR-bransjen som jobber spesifikt med «public affairs». Når det gjelder det amerikanske tallet er den fulle konteksten i kilden:

Special interests, whether a big oil company or union (or even a frozen pizza-maker) expect a return on their investment. The figures alone tell the story. In 2010 lobbyists spent $3.5bn on their activities, up from $1.4bn in 1998.

In the same year there were almost 13,000 official lobbyists in the capital, and thousands more unregistered. (…)

Her er det meir diskutabelt om dette er direkte sammenlignbare tall. Innledninga kan tyde på at det ikke er det, fordi det kan se ut til at «special interests» er de samme som «lobbyists». På den andre sida brukes «lobbyists» ubestemt i begynnelsen på neste avsnitt, så det framstår litt uklart. Og da blir spørsmålet om hva vi måler straks meir relevant.

Tall fra det amerikanske lobbyregisteret er jo basert på kulturelle normer om hva slags aktivitet offentligheta bør ha innsyn i, nedfelt i lovs form. Hva som faller innafor kan være avhengig av innhold (hva aktiviteten går ut på), form (hvordan påvirkningsarbeidet finner sted) og organisatoriske forhold (f.eks. om det er medlemsorganisasjoner eller byråer med ukjente klientlister som står for den). Dette griper igjen djupt inn i premissene for den Twitter-tråden som begynte moroa: Hvis større grad av offentlig forvaltning av samfunnets ressurser fører til meir lobbyisme og det framstilles som noe negativt, må det jo være fordi lobbyismen utgjør ei moralsk illegitim påvirkning på denne forvaltninga.

I ideologisk forstand er ikke det et trivielt spørsmål. Mens jeg — som sosialist og tilhenger av trepartssamarbeidet — meiner at f.eks fagforeningers og arbeidsgiverorganisasjoners politiske engasjement i arbeidslivspolitikken er noe som i sum er positivt og demokratiserende, ser jeg jo at det er mulig å kalle det lobbyisme. Men hvis lobbyisme-begrepet også skal omfatte sivilsamfunnet og demokratiske prosesser parallelt til de parlamentariske, synes jeg ikke lenger at det er et problem at omfanget av lobbyisme auker med det offentliges andel av BNP — snarere tvert i mot: Da blir bruken av lobbyisme-begrepet bare et billig retorisk triks for å devaluere demokratisk involvering.

Løgn, forbanna løgn og forskning

Frøy Gudbrandsen har skrivi en veldig god kommentar, «De usikre 22», om hvor svakt grunnlag som finnes i valgundersøkelsene for å si noe om velgeroverganger i småpartier. Hun skriver at de som står bak valgundersøkelsene underkommuniserer hvor stor usikkerheta er. Det er jeg heilt enig i. Jeg har tidligere tatt opp dette i SV-interne fora, og tenkte at jeg kunne dele noen av de analysene jeg har gjort, siden saka er blitt aktuell. Ikke minst er dette interessant og relevant også for de andre små partia. De eineste partia som får noe ut av valgundersøkelsene på dette området er egentlig Arbeiderpartiet og Høyre.

Tabell som viser velgeroverganger fra 2009 til 2013. Henta fra notatet i brødteksten.
Figur 1. Tabell som viser velgeroverganger fra 2009 til 2013. Henta fra notatet i brødteksten.

I motsetning til Gudbrandsens kommentar har ikke jeg fokusert på hva SVs (eller andre partiers) velgere i 2009 stemte denne gangen, men hva de som stemte SV (eller andre partier) i 2013 stemte i 2009. La oss først begynne med å se på hvordan data presenteres i den forstudien til Valgundersøkelsen 2013 dette er snakk om, notatet «Velgervandringer og valgdeltakelse ved stortingsvalget 2013» (.pdf). Figur 1 viser dette. La oss deretter multiplisere de andelene som kommer fram i denne tabellen, med det antallet respondenter som ligger til grunn. Resultatet fra denne multiplikasjonen er vist i figur 2.

Figur 2: Antall respondenter som ligger til grunn for individuelle velgeroverganger.
Figur 2: Antall respondenter som ligger til grunn for individuelle velgeroverganger. Funnet ved å multiplisere andelene i figur 1 med størrelsen på panelet (n = 641) og runde av til nærmeste heiltall.

På dette punktet vil det begynne å skurre for de fleste som har et grunnkurs i statistikk. Antallet respondenter er i mange tilfeller svært, svært lavt. En «overgang» på 0,2 prosentpoeng av velgermassen viser seg å være en eneste person. Det totale antallet respondenter for alle partier unntatt Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet er under 40. Det er klart at dette får til dels store konsekvenser for hvor bastant man kan være.

Statistikken som ligger til grunn her er temmelig enkel om man har tatt et universitetskurs i statistikk (hvis ikke er det sjølsagt ganske komplisert). Jeg har gjort rede for den i et tidligere innlegg om meiningsmålinger. En kortversjon som forklarer de tekniske sidene ved dette følger i de neste avsnitta. Som det går fram i det gamle innlegget mitt, er det lett å beregne usikkerheta i sånne anslag. Den vanlige måten å gjøre det på er i form av konfindensintervall. Som regel bruker man konfidensintervall, og framgansmåten er godt beskrivi hos Stattrek.

Med utgangspunkt i sentralgrenseteoremet legger man til grunn at konfidensintervallet kan finnes ved å multiplisere det empiriske standardavviket s = √(p(1-p) / n) (der p er andelen i utvalget og n er størrelsen på utvalget) med en bestemt verdi. Denne verdien tilsvarer det antallet standardavvik, z(α), som man må legge til eller trekke fra gjennomsnittet av alle utvalg for å finne en gitt andel, α, av utvalga – bare på grunn av tilfeldigheter. Som regel beskriver man konfidensintervalla med verdien 1-α %, altså den andelen av anslaga som vil ligge innafor konfidensgrensene. Den vanligste verdien av α er 0,05, som altså gir 95 % konfidensintervall. Skjematisk kan vi skrive konfidensintervallet sånn:

p ± (s · z(α))

Det mange ikke tar hensyn til er at hvor mange konfidensintervall du vil oppgi påvirker størrelsen på z. Denne verdien følger av den kumulative sannsynlighetsfunksjonen til normalfordelinga. Hvis du ikke har laga ei begrunna hypotese om at utvalget ditt har en større eller mindre andel enn populasjonen som heilhet må du teste «tosidig» og bruke αkorrigert = α/2. Skal du oppgi ett konfidensintervall, og ønsker å bruke 95 % konfidensnivå – som altså betyr at du tolererer å oppgi et galt intervall i ett av 20 tilfeller – får du altså en z-verdi på 1,96 (ikke 1,65). Skal du oppgi meir enn ett konfidensintervall, auker du antall muligheter for å havne utafor de 95 % du har satt opp som krav. For at det ikke skal være meir enn 5 % sannsynlighet for at noen av konfidensintervalla dine skal være gale, må du derfor ha en annen z-verdi. Den vanligste måten å gjøre dette på er ved hjelp av en Bonferroni-korreksjon. Da får du αkorrigert = α/(2 · n).

Hvis man skal oppgi svært mange konfidensintervall, er det klart at effekten av dette kan bli dramatisk. Men den er også merkbar for bare et ganske lite antall. Referanseramma i Frøy Gudbrandsens tekst er jo f.eks. ikke et enslig anslag på SVs velgerlojalitet, men ei sammenligning av velgerlojaliteten til alle svaralternativene i undersøkelsen. Siden det er 10 svaralternativer, får vil αkorrigert = α/(2 · 10), som gir en z-verdi på ca. 2,81, og konfidensintervallet for SVs velgerlojalitet blir dermed 22 ± 20 %, eller for å skrive det på en annen måte 1 – 42 %. Verdien «1» dukker opp her fordi 22 er avrunda fra 21,875 og 20 er avrunda fra 20,4622. Det er altså ikke langt unna at usikkerheta er så stor at det bare er en avrundingsfeil som skiller anslaget på velgerlojaliteten fra 0 (og statistisk meiningslaushet).

Figur 3: Tabell som viser nedre grense for konfidensintervall for velgeroverganger gitt at sannsynligheta for at ingen av konfidensintervalla skal være gale skal være mindre eller lik 0.05.
Figur 3: Tabell som viser nedre grense for konfidensintervall for velgeroverganger gitt at sannsynligheta for at ingen av konfidensintervalla skal være gale skal være mindre eller lik 0.05.

For å illustrere hvor galt dette kan gå, kan vi sette opp heile velgerovergangstablået fra figur 1, der jeg har satt opp nedre grense for størrelsen på konfidensintervallet, etter å ha korrigert for det totale antallet konfidensintervall (n=110). Dersom denne grensa er lavere enn 0, er tallet vist i rødt. Jeg gjør oppmerksom på at øverste rad og venstre kolonne, altså totalene, ikke er tatt med i korreksjonen. Figur 3 viser resultatet. Ei uttømmende liste over ting valgundersøkelsen sier heilt sikkert på dette området blir da:

  • Minst 0,17 %-poeng av oppslutninga til Arbeiderpartiet kommer fra tidligere SV-velgere.
  • Minst 13,9 %-poeng av oppslutninga til Arbeiderpartiet kommer fra folk som også stemte Ap sist.
  • Minst 0,17 %-poeng av oppslutninga til Arbeiderpartiet kommer fra folk som ikke stemte i 2009.
  • At henholdsvis minst 0,45; 0,34; 1,71 og 3,58 %-poeng av oppslutninga til Venstre, Kristelig folkeparti, Senterpartiet og Frp kommer fra folk som stemte på disse partia også i 2009.
  • Minst 0,11; 6,48; 2,14 og 0,45 %-poeng av oppslutninga til Høyre kom fra folk som tidligere henholdsvis har stemt Ap, Høyre, Frp eller ikke har stemt.
  • At minst 1.23 %-poeng av befolkningsandelen som ikke stemte i 2013 stemte Arbeiderpartiet i 2009, og minst 0,11 %-poeng Frp, og dessuten at minst 9.11 %-poeng av denne befolkningsandelen heller ikke stemte ved 2009-valget.

Det numerisk sett sterkeste funnet er altså at de som ikke stemmer fortsetter å ikke stemme. Bortsett fra folk som fortsetter å stemme på de partiene de stemte på sist er det numerisk sett sterkeste funnet velgerovergangen fra Frp til Høyre. Som Frøy Gudbrandsen peiker på: Hvordan man leser statistikken påvirker i stor grad hvilke historie man lager. Det er temmelig interessant å merke seg at de historiene som skaper størst oppmerksomhet på ingen måte er det historiene som har sterkest støtte i undersøkelsen.

Alginat på kjøkkenbenken

Når jeg skal forklare hva jeg forsker på, kommer jeg vanskelig utenom å snakke om alginat, dette «sukkerstoffet» fra alger, eller hva jeg nå videre forsøker å forklare det med. Kort fortalt er alginater polysakkarider, slik som stivelse og cellulose som vi kjenner fra landplanter. De har en strukturell funksjon i store alger og tang, litt som cellulose har det i busker og trær, men de er mye meir fleksible – noe som jo gir meining når plantene står og blafrer i vann, der kreftene tross alt blir litt større enn i lufta. Hvordan det ser ut når jeg gjør sjølve forskninga mi, har jeg prøvd å skrive litt om her. Hva forskninga går ut på, får jeg prøve å skrive om en annen gang.

Det er likevel som regel meir tilfredsstillende å ha noen konkrete erfaringer å koble til når man skal tenke om ting. Sant å si har jeg ikke hatt det sjøl når det gjelder alginater, det vil si, jeg har jo jobba masse med dem jeg har på laben, men hva som skjer før vi kommer dit, har jeg ikke opplevd. Det er likevel snakk om ganske enkel kjemi, så når jeg uansett ikke får gjort så mye seriøst arbeid på noen dager, og programmet for dagen bød på en tur i fjæra, kunne det jo vært morsomt å prøve å lage det sjøl. Med denne lille gjennomgangen klarer du det nok, du også, hvis du vil.

Jeg plukka noen hundre gram blæretang (Fucus vesiculosus) i strandkanten og skar den opp (alginatene jeg vanligvis jobber med kommer fra stortare, Laminaria hyperborea, men all tang inneholder alginat). Deretter skylte jeg den noen ganger i kaldt, reint vann, før jeg hadde den i ei gryte med omtrent 2 liter vann og tilsatte 40 gram natron (bilde 1-3). Ideelt sett burde jeg brukt krystallsoda, som er natriumkarbonat, men natron, som er natriumhydrogenkarbonat, gir også ei basisk løsning, og det er det viktigste.

02_kutta-tang 01_tang 03_kok-med-natronGrunnen til at jeg skylte tangen er at egenskapene til alginat i stor grad avhenger av salter som er til stede i vannet rundt alginatmolekylene. Dessuten tenkte jeg at det ville være greit å kunne smake på produktet underveis, og da er sjøvann i salteste laget for min smak.

Deretter satte jeg gryta på kok og venta. De røde pigmentene i bruntangen blir bleika når tangen kokes, så den blir grønn i første omgang (bilde 4-5).

Etter å ha kokt i noen timer, blei innholdet i gryta meir og meir som en brun graut. Tjuktflytende, ugjennomsiktig og med sterk sjølukt, med meir eller mindre ihjelkokte tangbiter i (bilde 6). Det er alginatet som gjør denne grauten tuktflytende, så konsistensen er et godt mål på om du har lykkes med ekstraksjonen – altså det å koke alginatet ut av tangen.

Jeg var forberedt på at jeg var nødt til å filtrere mye for å få et pent produkt, men ikke på hvor vanskelig det er å filtrere veldig viskøse (tjuktflytende) væsker. Da jeg først hadde brukt to timer på å koke tang og så brukte en halv time på å få ei spiseskei med fremdeles svært brun alginatløsning, var jeg blitt ganske utålmodig og begynte å jukse litt.04_tang-paa-kok 05_gronn-tang

Etter å ha plukka ut det jeg fikk til av store tangbiter, forsøkte jeg to ulike framgangsmåter for å komme nærmere det reine produktet jeg er vant til å jobbe med:

1) Fortynning og filtrering. Ved å fortynne «grauten», eller den foreløpige alginatløsninga, som jeg meir presist bør kalle den, fikk jeg ei meir tyntflytende løsning som lettere kunne filtreres. Ved å fortynne til løsninga fikk en konsistens meir som rød saus enn sviskekompott, kunne jeg filtrere en halv liter gjennom et kaffefilter i løpet av en halv time (bilde 7). Dette kan seinere kokes inn igjen for å få et meir tjuktflytende produkt, men kaffefilteret tok ikke på langt nær unna alt grumset. Det smakte riktignok ikke så mye, men om man ville lage alginat for å bruke i mat, ville det legge begrensninger på fargevalgene: Alt ville måtte ta utgangspunkt i mørkebrunt.

2) Jeg tilsatte syre (eddik) 06_kokt-tang 07_tangavkok-i-filterdirekte i den ufiltrerte løsninga. Dette førte til geldannelse, og resultatet blei sånn som det du ser i bilde 8. Det så ut til at gelen inneholdt mindre av den brune forurensninga enn resten av den foreløpige alginatløsninga, men det er jeg ikke heilt sikker på. Jeg lurer også på om denne fremgangsmåten bidro til å konsentrere alginatet, det var i alle fall væske «til overs» etter at jeg hadde tilsatt syre. Jeg plukka opp klumpene, og kommer til å prøve å løse dem opp igjen ved å tilsette mer natron.

Dette siste punktet foregriper et poeng som kommer litt seinere her. Et spørsmål som melder seg er jo hva kan man bruke dette til – ut over å få praktisk erfaring med et stoff som til klinisk bruk må framstilles industrielt. Vel, i matsammenheng kan alginat i løsning brukes som fortykningsmiddel. Det kan brukes til å gi syltetøy, sauser, juser og lignende en meir fyldig konsistens. Samme funksjon burde man også kunne dra nytte av i rører, til f.eks. sveler, men også i produkter som ikke er mat, slik som maling og fargeløsninger til tekstilarbeid. Dette kan man likevel ofte gjøre like godt med stivelsesløsninger. Det som gjør alginat spesielt er evnen til å danne geler. Det skjer ved tilsetning av syre eller visse metallioner. Som syre kan man bruke i alle fall eddik og sitronsaft. Hvordan det er med mindre sur bærsaft, er jeg usikker på, men det er godt mulig man kan prøve seg fram til andre løsninger. Når det gjelder metallioner har nok kalsium den beste kombinasjonen av mangel på giftighet og tilgjengelighet. Kalsiumklorid kan fås i næringsmiddelkvalitet på apoteket eller gjennom spesialiserte forhandlere for hjemmebrygging.08_gel

Eksempler på alginatgel, kan du se på bilde 8 og 9 ved siden. Har du brukt en eller annen form for karbonat som base under utkokinga av alginatet, vil du også få gassbobler i geleen din hvis du bruker syre, siden 2 H3O+(aq) + CO32-(aq) → 3 H2O(l) + CO2(g), se også bilde 8.09_gel-finger

Ved å variere konsentrasjon og hva du ellers blander med, kan du lage mange spennende strukturer! Alginat er bl.a. mye brukt i såkalt «molekylær gastronomi», og hvis du har sett noen matlagingsprogrammer der Heston Blumenthal er med, har du heilt sikkert sett eksempler på hvordan alginatgeler kan være spennende i mat. Et av de meir spektakulære eksemplene jeg kommer på, var «druer» med en kjerne av leverpostei: Leverposteikuler blei dyppa i alginatløsning laga på grunnlag av druejus og deretter dyppa i et kalsiumkloridbad. Ei alginatløsning kan også brukes til å lage avstøpninger: Når formen er fylt med løsning, tilsettes kalsium, og en gel dannes.

Man kan altså ha mye moro med tang. Når det å lage alginat og alginatgel gikk på første forsøk, blir det nok ikke siste gang for min del. Jeg er likevel usikker på hvordan man kan få bort alt det brune grumset. Det kommer fra tangen, og blir kokt ut i løsninga fordi alginatet er med på å holde det fast. Hvis jeg kommer fram til ei god kjøkkenbenkløsning for å fjerne det, skal jeg skrive et nytt innlegg. Fram til da kommer folk til å få brun gele av meg. Hvordan den smaker? Fint lite i seg sjøl. Men det er jo egentlig bare bra, for da er den et fleksibelt utgangspunkt.

Foto 1-7 har jeg tatt sjøl. Foto 8 og 9 har min far, Øyvind Larsen, tatt. Vi lisensierer bildene til videre bruk etter CC-BY-SA 3.0.

Hegemoni i byutviklinga

Hegemoni betyr blant anna et tankesystem som gjør det umulig å komme seg videre fra sånn ting er i dag, eller status quo, som det også heiter. Jeg meiner at byutviklingspolitikken i Oslo er prega av et hegemoni. Jeg meiner det blir heilt åpenbart når en ser hvordan ulike argumenter blir veid mot hverandre.

Før jeg forklarer det litt grundigere: I dag har Oslo By et oppslag som forteller om at Bengt Andersen i doktorgradsarbeidet sitt har slått fast at Oslo er en delt by. Det at byen er delt gjør at du får heilt ulike muligheter avhengig av hvor du bor. Dette påvirker alle sider av livet: yrkesvalg, økonomi, valg av livspartner og så videre. Ordet «valg» gir i grunn et større inntrykk av tilfeldighet enn det som finnes. Øst og Vest er delt, og for de aller fleste som bor i byen oppleves det som om det «bare blir sånn».

Skjermdumpfaksimile fra Google Earth. Bildet lenker til Google Earth.
Bilde 1: Skjermdumpfaksimile fra Google Earth over Smestad. Bildet lenker til Google Earth.

Oppslaget kommer likevel inn på en del årsaker til denne delinga, og peker særlig på byutviklinga og ulike bebyggelsestyper. Det ser veldig forskjellig ut på Smestad og på Furuset, for å si det sånn. Folk bor mye mindre tett, de har en egen eiendom og i det store og heile er det meir grønt og mindre grått i bildet av Smestad. Ser vi byen i fugleperspektiv blir dette veldig påfallende (se bilde 1 og 2). Tallenes tale er også ganske tydelig: I områder med småhusbebyggelse bor det 8 ganger færre per kvadratkilometer enn det gjør i områder med blokkbebyggelse (se meir statistikk i dette gamle innlegget mitt). Ikke bare ser det mindre grønt ut, det bor mange flere mennesker på bilde 2 enn i bilde 1.

Bilde 2: Skjermdumpfaksimile fra Google Earth over Furuset. Bildet lenker til Google Earth.
Bilde 2: Skjermdumpfaksimile fra Google Earth over Furuset. Bildet lenker til Google Earth.

Én ting er at det går an å argumentere ganske godt for at disse ulike måtene å bo på, fører til at man også utvikler ulike måter å se verden på. Ikke minst gjenspeiles dette i valgstatistikken (hegemoni-hint nummer 1, se bilde 3 og 4 lenger ned). Og at dette igjen virker tilbake på oppfatninga av fysisk avstand. Det er likevel litt usikkert. Det som er heilt sikkert, og som Andersens avhandling illustrerer, er at denne forskjellen i boligtyper og bomiljø fører til at man får svært sosialt homogene omgangskretser og nettverk: Man omgås i langt større grad (sjølsagt ikke bare, litt variasjon finnes alltid) folk som i likhet med en sjøl har jobber som gir tilstrekkelig høy inntekt til å bo der man bor. Man ser dem på jobben, de er foreldra i barnehagen og på skolen, og det er de som er med i det lokale kammerkoret.

Bilde 3: Valgresultat for Vestre Aker i 2011. Resultatet er typisk for småhusbydelene Ullern og Nordstrand også.
Bilde 3: Valgresultat for Vestre Aker i 2011. Resultatet er typisk for småhusbydelene Ullern og Nordstrand også.

Hva kan vi gjøre med det? Jo, i Oslo bygges det som aldri før. Eller det bør i alle fall bygges som aldri før, for innbyggertallet skal vokse med 33 % før 2030. Da kunne man jo bare bygd litt fleire blokker i Oslo vest og «henta inn igjen» noe av den sosialt skeive byutviklinga man fikk på 60- og 70-tallet. Blokkene man ville bygd i Oslo vest ville nok uansett blitt meir populære enn de på Ammerud og Furuset, men man ville i det minste fått meir variasjon. Dessuten kunne man fått solgt boligene som blei bygd, i motsetning til fortettingsforslaga på Furuset (lenke 1, lenke 2).

Bilde 4: Valgresultat for Grorud bydel i 2011. Valgresultatet er typisk for de blokkdominerte bydelene Bjerke, Stovner, Alna og Søndre Nordstrand.
Bilde 4: Valgresultat for Grorud bydel i 2011. Valgresultatet er typisk for de blokkdominerte bydelene Bjerke, Stovner, Alna og Søndre Nordstrand.

Områdene som ligger nærmest Majorstua og Skøyen kunne ha blitt forvandla til typiske bygårdsmiljøer av den typen man har på Grünerløkka, Sagene og Torshov. Dét ville ha monna skikkelig, både i antall boliger og med hensyn til sosial sammensetning. Det ville også ha vært ei spennende mulighet til å gi Oslo et nytt ansikt. En heilt ny del av «byen», tilgjengelig til fots fra eksisterende bymiljø.

Som jeg har skrevet før: Infrastrukturen finnes i langt større grad her enn i andre områder som er foreslått for utbygging, slik som Kolsrud og Stensrud/Gjersrud: 5 T-banelinjer, 2 trikkelinjer, Skøyen som tog-nav, utbyggingsklar E 18 (aldri så galt at det ikke er godt for noe), Ring 3 og Fornebu-banen, som vi nå har fått vite kommer før både ny T-banetunell gjennom sentrum og utvidelse av T-banen til A-hus.

Argumenter om at infrastrukturen ikke er til stede holder altså ikke. Ingen steder i landet har et så godt utgangspunkt. Argumenter om at det blir for dyrt likeså – de ynkelige fortettingsprosjektene som har funnet sted på Vinderen og Røa har ikke (eller i alle fall i heilt ubetydelig grad) krevd ekspropriering, eierne har villig solgt til utbyggere, fordi de får god pris. I et økonomisk liberalt perspektiv er det også slik at de eksisterende reguleringsplanene som bevarer småhusbebyggelsen i Oslo vest hindrer eierne i å realisere eiendommenes markedsverdi, og det er jo litt pussig at det er Høyre og de andre borgerlige partienes største ønske (men ikke så rart når man ser på kartet som viser oppslutninga deres).

Argumenter om at utbygging andre steder, «der det finnes plass» er heller ikke så sterke, om man studerer dem nærmere: Utbyggingene i Nydalen, på Løren, Økern og Ensjø innebærer jo ikke at arealer som tidligere har vært bundet til industriformål blir brukt til å auke kvaliteten på bomiljøa i nærheten. Den viktigste konsekvensen av disse utbyggingene er at infrastrukturen i disse områdene, som til dels er hardt pressa allerede, blir enda hardere pressa. På Løren er det f.eks. bygd ekstremt tett (se bilde 5). I tillegg blir arbeidsplassene til folk som bor i øst flytta ut av byen når industrien blir jaga vekk. Det er det liksom ikke lov å klage over.

Skjermdumpfaksimile av Google Earth over Løren. Legg merke til den svært tette klynga litt over midten i bildet. Bildet lenker til Google Earth.
Skjermdumpfaksimile av Google Earth over Løren. Legg merke til den svært tette klynga litt over midten i bildet. Bildet lenker til Google Earth.

Snakker vi om nye områder som «flyttes nærmere Oslo» av høyhastighetstog eller InterCity-tog, så vil de 1) aldri komme like nært Oslo sentrum som Borgen, Madserud og Frøen – dermed vil den samfunnsøkonomiske kostnaden ved arbeids- og fritidsreiser til disse stedene bli høyere og 2) disse områdene vil ikke være tilgjengelige for utbygging like raskt som de som allerede ligger i Oslo.

Argumenter om bevaring er også ganske dårlige. I andre deler av byen er de mest verneverdige eiendommene gitt nye funksjoner. Frogner-villaer er blitt ambassader og bedriftskontorer (kanskje litt for mange), gamle gårdstun er blitt barnehager, skoler eller har fått andre allmennyttige formål. Klart det finnes bevaringsverdige hus i de beste fortettingsområdene, men prøv å fortelle til noen som bor i Groruddalen at du vil at de skal dele E6 og T-banen med 70 000 nye mennesker (uten å være med i Oslopakke 3) og få lenger reisevei til jobben fordi Hansen-byen (.pdf, ss2-10) på Vinderen må bevares. Nei, slik blir saka aldri framstilt (hegemoni-tegn 2). I dette perspektivet blir også argumenter om at det å ønske fortetting i Oslo vest handler om å «straffe de rike» ganske ekle og snobbete. Hvis det var en straff å bo som på Østkanten, så burde man jaggu være engasjert for å få flytta Groruddalens 150 000 innbyggere ut av straffeanstalten, da.

Nei, flytt nå huset til Hansen ut på Folkemuseet, hvis det er så himla viktig, og la gjerne et og annet hus eller til og med strøk stå igjen, men det blir for dumt at det sammenhengende teppet av villabebyggelse fra Frøen, via Holmendammen til Lilleaker er verneverdig. Ikke en gang så mye som 10 % er det.

Slik jeg ser det, er det altså mange gode argumenter for omregulering av (i alle fall noen) boligområder i Oslo vest til høyblokker:

  1. Tomte- og boligverdien i Øst vil vokse meir, relativt sett, enn i Vest, dersom fortettinga gjøres riktig (alternativet er jo at det bygges enda tettere i Øst, og at boligene i Vest blir enda meir eksklusive).
  2. Dette fører til ei formuesutjamning mellom Øst og Vest, og ei utjamning i botettheta.
  3. Dette fører til ei utjamning i tilflyttingsstrømmene mellom Øst og Vest (også etnososialt).
  4. Dette fører til ei utjamning i inntektsstrømmene mellom Øst og Vest (fordi relativt fleire høgtlønte vil søke til Øst).
  5. Dette fører til ei utjamning i ressursstyrka bak oppfølginga av barnehage- og skoletilbud i Øst vs Vest.
  6. Det blir (på sikt) et bedre samhold på tvers av byen.
  7. Det blir mulig å bruke industridød til å opprettholde en tomtereserve i Øst som kan fordeles mellom fleire friområder og nye arbeidsplasser.

Bortsett fra en svært progressiv eiendomsskatt er progressiv byutviklingspolitikk av denne typen sannsynligvis det eineste som kan hindre Oslo i å vokse fra hverandre for overskuelig framtid. Hvis du bekymrer deg for den fattige ghettoen i Øst (som rett nok er svartmalt), bør du bekymre deg for den rike ghettoen i Vest også. For som det heter i visa «folk træng hus, og hus træng folk – i all si tid». Hvis vi meiner at det er greit med stor forskjell på hus, blir det stor forskjell på folk også.

Argumentene som blir brukt for å bevare bomiljøsituasjonen slik den er, er etter mi meining så svake stilt opp mot gevinstene ved sosialt progressiv byutvikling, at de tyder på at småhuseierne har vunnet et politisk-kulturelt hegemoni, der de økonomisk liberale partiene i Oslo, med Høyre i spissen, snarere enn å argumentere for et fritt tomte- og utbyggermarked for boliger er opptatte av å bevare de mest lukrative eiendommene i Oslo akkurat slik de er. Nei, kom bare ikke og argumentér for å slippe markedet fri i min bakgård før du gjør det hos deg sjøl.

PS. Til sosialist å være, har jeg skissert et ekstremt lite radikalt program. Jeg tar ikke til orde for ekspropriasjon, men for salg til markedsverdi ved oppheving av offentlige reguleringer. Det bør være en indikasjon på at Oslos byutvikling først og fremst er sosialt konservativt, ikke økonomisk liberalt. Synes du jeg er ekstrem, kan du reflektere over at det er dagens byutvikling som har gitt levealdersforskjeller på opptil 10 år mellom ulike bydeler i Oslo.

 

Utdanningssjåvinisme på norsk

I et innlegg jeg skreiv for lenge siden, gjorde jeg rede for NOKUTs praksis når det gjelder godkjenning av utenlandsk utdanning i Norge, og deler av det regelverket som gjelder for såkalt «generell godkjenning». Det innlegget begynner altså å bli litt gammelt, så jeg må ta forbehold om at praksis kan være endra siden jeg var medlem i NOKUTs klagenemnd. I den grad lover og forskrifter som regulerer dette ikke er endra, er det likevel grunn til å tru at ting stort sett er likt.

Årsaken til at dette er et aktuelt spørsmål er at det ligger an til at norske studenter kan få dekka det første studieåret ved institusjoner i USA og BRIKS-landa av Lånekassen. Jeg må jo ærlig innrømme at jeg i utgangspunktet synes det er meir fornuftig bruk av Lånekassemidler enn å sponse studenter på Tone-Lises negleakademi, men det er nå en gang forankra i et regelverk som er basert på visse prinsipper, og så kan vi håpe at det er mulig å endre de prinsippene etterhvert.

«The Freshman». Lisens: Opphavsrett utløpt. Via Wikimedia Commons.
«The Freshman». Lisens: Opphavsrett utløpt. Via Wikimedia Commons.

Derimot vil det å gi Lånekasse-støtte og generell godkjenning til freshman-året undergrave et etablert prinsipp i det norske utdanningsbyråkratiet. Som jeg peika på i det gamle innlegget, er det sånn at det i mange tilfeller ikke er mulig å få generell godkjenning for den graden man trudde at man hadde fra et annet land. Fratrekket etter GSU-lista (pdf) gjør for eksempel at den russiske ph.d.-ekvivalenten аспирантура, som er kjent for å holde et høyt nivå og tar 8 år (tilsv. bachelor + master + ph.d. i Norge) blir godkjent som en mastergrad pluss to år på ph.d.-nivå av NOKUT (du er altså ikke «ferdig» med ph.d.’en din), fordi den høyere utdanninga får et fratrekk på ett år. Det samme gjelder USA, og utslagene kan være drøyere for mange andre land – har du f.eks. tatt en bachelor i Burma er det ingenting igjen etter at GSU-lista har sagt sitt.

Denne ordninga er eldre enn NOKUT og har kommet i stand fordi man trenger ei faglig forankra vurdering av hva slags nivå utenlandsk utdanning ligger på, og har valgt å ta utgangspunkt i det aktuelle landets heilhetlige utdanningssystem. Ja, sjølsagt er Harvard bedre enn UiO, og har du freshmanpapirer derifra er du sannsynligvis vel så kvalifisert som en med et årsstudium fra Høgskolen i Hedmark (ikke for å være frekk, altså). Men er du 19 og har studert et år på community college i Wisconsin, meiner vi at du i snitt fortjener å bli vurdert på linje med en norsk russ. Jeg meiner dette er heilt kurant, og feller ingen tårer over at man etter dagens regler er nødt til å gjøre unna noen studier på universitetsnivå før man søker seg til 2. eller 3. år i USA og BRIKS.

Skal man gjøre unntak fra dette systemet, kan man se for seg at det blir gjort på fleire måter:

1) Det får virkning bare for Lånekassa. Endringa vil da kun påvirke de som har rettigheter der, først og fremst norske statsborgere. Konkurransefortrinnet de får når de søker seg til ulike institusjoner i USA og BRIKS-landa er neppe en trussel mot global utjamning og som nevnt er det sikkert like greit at de tar med seg norske utdanningspenger dit som til en del norske fagskoler. Det som ikke er så greit er det som skjer med utdanning i alle de andre landa som står med «+1 år med universitetsutdanning i GSU-lista» (det er mange). Det vil også gi opphav til noen paradokser målt opp mot finansieringa av norsk VGS-utdanning, der 5-årsregelen sier at man har krav på studieplass og støtte i 5 år etter at man går ut fra ungdomsskolen men så er det slutt. Og så skal de mest ressurssterke studentene få rett på et sjette år på VGS-nivå, bare fordi de skal dra til USA? Man kunne sjølsagt ha stilt som vilkår at VGS var fullført på 4 år eller mindre, men da ville plutselig det sosiale argumentet begynne å klinge litt hult igjen.

Om dette blir løsninga vil nok likevel mange studenter som nå har fått økonomisk støtte til freshman-året bli rysta for at de etter norske regler ikke får uttelling for det første året når de skal søke NOKUT om å godkjenne utdanninga: «Jammen, jeg har jo fått støtte av dere til dette, og så godkjenner dere det ikke?» Da kan vi få denne situasjonen:

2) Det får virkning for Lånekassa og NOKUT, men bare for norske studenter. Dette er det verste av alle tenkelige scenarier, der sjåvinismen bør være åpenbar for alle og enhver. Det vil innebære at studenter som har studert ved samme institusjon vil få ulik generell godkjenning av utdanninga si avhengig av hvilken nasjonalitet de har. En sånn praksis vil neppe stå seg mot norsk diskrimineringslovgivning, om noen skulle finne på å lage sak.

Britiske ex-pat'er i verden, absolutte tall. Lisens: CC-BY-SA-3.0 av bruker på engelske Wikipedia TastyCakes. Fargenøkkel og ytterligere dokumentasjon på Wikimedia Commons.
Britiske ex-pat’er i verden, absolutte tall. Lisens: CC-BY-SA-3.0 av bruker på engelske Wikipedia TastyCakes. Fargenøkkel og ytterligere dokumentasjon på Wikimedia Commons.

Da kan vi få et annet resultat som er nesten like ille, nemlig

3) Det får virkning for både Lånekassa og NOKUT, for alle som har tatt utdanning ved en institusjon i de landa som omfattes (USA, BRIKS). Det vil innebære at alle som har en heil grad på høyere nivå vil få full uttelling, noe som vil være svært urettferdig og til dels også ha en svært regressiv fordelingsprofil målt mot andre land som har trekk etter GSU-lista. For å si det sånn: Plutselig sniker amerikanerne i køen målt mot afghanerne. Var det det dere ville, eller tenkte dere bare på dere sjøl? Men ikke bare det, det vil også gjøre at de som i tillegg til å ta heile bacheloren sin i USA/BRIKS også tok videregående der vil få opptil fleire år trukket fra den totale skolegangstida (bl.a. i Russland er det en del steder opptaksprøver for å komme inn på universiteter, og de kan man ta fra 16 års alder). Den sosiale profilen på denne ex-pat-demografien som plutselig fikk et solid utdanningsbyks i strid med ei faglig forankra liste er nok alt annet en ressurssvak.

I det heile tatt synes jeg det er ganske tynt å skyve ressurssvake utvekslingssøkere foran seg i denne saka. Den løsninga det ser ut til at vi uansett ikke kommer til å få, men som ville være mye mer prinsipielt spiselig ville være om vi

4) erstatta GSU-lista med et meir finmaska system basert på faglige kriterier. Sannsynligvis ville dette innebære at man satte ned et utvalg som fikk i oppgave å plukke ut noen få, spesielt gode institusjoner som i dag får «+1»-status etter det landet de ligger i, og jevnstilte akkurat disse med norske UH-institusjoner. Det ville neppe fjerne aspektet med sosial utjamning, men det synes jeg i utgangspunktet er malplassert i denne diskusjonen. På den andre sida ville det forankre en ny praksis i ei faglig og ikke-diskriminerende ramme.

Hvis man skal hjelpe dem som virkelig sliter med å få godkjent utdanninga si i Norge er det nok dessverre flyktningeordninga som er rett adressat for ei kraftfull satsing. Men det er vel altså for mye å håpe på, så lenge asylsøkere er den norske partifloraens favoritt-prügelknaber.

Om kjønnsideologi og stokkender

Sosiolog og sjølutnevnt maskulinist Arild Brock har prøvd seg på noen bevinga ord om kjærlighet. Det finnes mange innfallsvinkler til dette temaet. I anledning Brocks tekst kunne jeg ha sagt noe om min kjærlighet til kona, men det ville vært ei avsporing. Jeg kunne ha sagt noe om kjærligheten som abstrakt fenomen, som idé – om romantiske idealer, om kjærlighet som kulturelt fenomen, slik Brock sjøl gjør – men jeg tenkte jeg skulle ta opp noe annet: Kjærlighetens forhold til naturfenomener, som på sett og vis er et underliggende premiss i Brocks innlegg.

Stokkand
Stokkand (♂). Foto: Anton Holmquist Soasta. Lisens: CC-BY-SA-3.0 eller GFDL, via Wikimedia Commons.

Som det vel går fram av bloggen, interesserer jeg meg for forholdet mellom den verden vi kan måle og observere og den verden vi føler at vi lever i. Jeg lar meg fascinere av nevrologiske undersøkelser som viser at beslutninger tas i hjernen før vi opplever at vi tar dem. Jeg tenker med skrekkblanda fryd på at vi ikke kjenner noen forbindelse mellom materiens lovmessighet og den frie viljen vi tar for gitt.

Noen synes kanskje jeg drar kjærligheten ned i søla om jeg legger an et biologisk perspektiv og hevder at kjærlighet og forelskelse er noe som primært tjener forplantninga og artens overlevelse. Men dette er jo nettopp det Brock ser ut til å ville gjøre! Barnløs kjærlighet og kjærlighet for de godt voksne kan jo da framstilles som instinkter som har overlevd sin egen funksjon, litt som når den delen av immunforsvaret som egentlig skal beskytte oss mot parasitter mangler parasitter å kjempe mot og i stedet setter snørr og kløe i bevegelse i et meiningslaust angrep på pollen.

Jeg stilte for ikke så lenge siden et spørsmål til en populasjonsøkolog, om det reint genetisk ville være best å få barn med så mange partnere som overhodet mulig. Han kunne svare at ja, det ville gi den «breieste rekombinasjonen». Hva er så rekombinasjon? Jo det er noe målbart og konkret, som vi kulturelt likevel kan oppfatte som romantisk: Vi veit jo at genene sitter på kromosomer, at kromosomene kommer i par, og at vi får et medlem i hvert par fra mor og far. Et faktum kanskje ikke like mange er klar over er at kromosomene rekombineres: Når egg og sædcelle smelter sammen, splittes også kromosomene i et lite øyeblikk, sånn at en del av DNA-trådene fra hvert kromosom overlapper, bytter plass og danner noe nytt og mer enn bare mor + far.

Dette er ikke helt uten relevans for saken, for noen av teoriene om hvorfor vi har kjønna forplantning går ut på at den både beskytter mot svekkelse av arvematerialet, at det bidrar til å skape positiv variasjon og at det bidrar til at trekk som er nyttige for arten raskt får stor spredning i populasjonen. Rekombinasjonen spiller ei viktig rolle her. Mor-far-perspektivet kan også gi oss ei mulig biologisk innsikt i tilsynelatende irrasjonelle, noen hevder til og med «unaturlige», fenomener som kjærlighet mellom to av samme kjønn. Halvparten av arvematerialet mitt kommer fra mamma: Er det så rart om hennes anlegg for å se menn som attraktive seksualpartnere i blant skulle komme til uttrykk i meg?

Menneske (♂). Hvorfor skulle ikke jeg synes at han er hot? Foto: Wikimedia-bruker Iflwlou拍攝 Lisens: GFDL eller CC-BY-SA-3.0-2.5-2.0-1.0, via Wikimedia Commons
Menneske (♂). Hvorfor skulle ikke jeg synes at han er hot? Foto: Wikimedia-bruker Iflwlou拍攝 Lisens: GFDL eller CC-BY-SA-3.0-2.5-2.0-1.0, via Wikimedia Commons

Når vi snakker om kjærlighet er vi kulturelt, og for mange av oss også biologisk programmert til å tenke på menn og kvinner. Denne todelinga er likevel litt tilfeldig, det finnes arter av sopp som teller antall kjønn i titalls tusen. I prinsippet gjør det at et hvert annet individ av arten er en mulig seksualpartner. Sånn sett er soppens kjærlighet for alle, der vi mennesker som regel er mer eksklusive.

Svaret på hvorfor det er slik er sjølsagt komplisert, men en del av det handler om en annen form for genutvekslingssamarbeid. Mitokondrier er navnet på det som ofte kalles cellenes energifabrikk. De finnes i alle celler og arves utelukkende fra mor. De antas i utgangspunktet å være bakterier som de noen av de tidligste cellene med kjerne tok inn i seg sjøl i et symbiotisk forhold. Den dag i dag har de sitt eget DNA og si egen «celledeling» inni cella. Organismer som praktiserer sammensmelting av kjønnsceller og rekombinasjon bør likevel passe seg, for som alt annet arvestoff er mitokondrienes DNA utsatt for mutasjoner, og hvis man har to sett, øker sannsynligheta for at noen av dem er dårlig tilpassa. Det er trolig grunnen til at vi bare har to kjønn: Den eine formen for kjønnsceller kvitter seg med sine mitokondrier, mens den andre er avhengig av at de fungerer godt for å overleve.

Jeg kan smigre damene med at det er deres kjønnsceller som passer på, sjøl om blant andre Simone de Beauvoir har lært oss hvor tåpelige essensialiseringer av kjønnenes egenskaper som kan følge når man besjeler kjønnscellene.

Dette med besjelinga er jo kanskje også litt misvisende når vi ikke veit hvor – og strengt tatt ikke kjenner til noen mekanisme for hvordan – sjelen, noe meir enn fett og proteiner oppstår. Kanskje lever vi våre bevisste liv som et vedheng til en prosess, som er forutbestemt, som vi ikke kan kontrollere og som vi er programmert til å rasjonalisere som frihet. Gjør det i så fall kjærligheten mindre spektakulær? Om den så er genenes agn i hjernens valg mellom oppholdelse og gjenskapelse av selvet, eller som hos stokkender og mennesker et bånd som overlever forplantningas kortsiktige mål – trenger det å gjøre opplevelsen av kjærligheten noe mindre?

Nei, åpenbart ikke. Jeg er lei av folk som Brock og andre som tror at deres tolkning av hvordan naturen er må være den eineste riktige – for det er det som er premisset hans. Jeg er også lei av de som bruker hvordan naturlige fenomener er til å gjøre slutninger om hvordan menneskesamfunnet bør være. Det blir som regel bare feil, og under ei hver omstendighet blir det i seg sjøl en kjønnsideologi. Når vi først har nevnt stokkender, må jeg jo også nevne at de er opphav til et av de beste bevisene jeg kjenner til på at naturlig, det er det mye som er.

(Dette innlegget er en bearbeidd tale jeg har holdt i festlig lag)