Landets beste skole?

Innlegget er oppdatert etter at det blei funnet en feil i den opprinnelige versjonen. Feilene påvirker ikke hovedkonklusjonen.

I Oslo SV har vi valgt «Flere lærere – færre prøver» som slagord for vår skolesatsing. Jeg skal ikke skrive om det i dag. Først vil jeg skrive et innlegg som jeg mener viser at høyresidas påstander om Oslo-skolen ikke uten videre kan tas for god fisk.

Det er mye som er bra i Oslo-skolen, men det er verken sikkert at det er Høyres fortjeneste, eller at den er så veldig mye bedre enn skolen i andre deler av landet. Høyre, derimot, liker å påstå at den er landets, eller til og med verdens beste. Stemmer dette?

Det er selvfølgelig utrolig vanskelig å svare på. Hvordan avgjør man at en skole er bedre enn en annen? Er den beste skolen der elevene har høyest karaktersnitt? Eller er det der elevene har best selvtillit? Måler noen av prøvene våre i hvilken grad elevene, med Opplæringslovas ord, er i stand til å «vurdere virkningene for andre av egne handlinger og å bedømme dem med etisk bevissthet»?

Jeg skal derfor ikke prøve å svare på dette her. Jeg skal derimot gjøre to svært enkle analyser med utgangspunkt i kriterier som Høyre liker å legge til grunn. De viser at resultatet på to av de viktigste prøvene det norske skoleverket har på grunnskolenivå neppe gir grunnlag for å si at Oslo-skolen er best i en meningsfull forstand.

Oslo er nemlig et unikt fylke på mange måter. En av de faktorene som gjør at Oslo skiller seg fra andre fylker er at byen har et arbeidsmarked som i mye større grad enn andre fylker etterspør høyere utdanning. I hvor stor grad det har betydning for at Oslo også har ei befolkning med betydelig høyere utdanning enn andre fylker skal jeg ikke si så mye om, ut over at det faktisk er slik.

Med dette in mente, og kunnskapen om hvor mye foreldres utdanningsnivå betyr for barns skoleprestasjoner langt framme i panna: La oss først se på årets eksamensresultater.

Eksamensresultater for 10. klasse som funksjon av foreldres utdanningsmengde. Kilde: UDIR/SSB
Eksamensresultater for 10. klasse som funksjon av foreldregenerasjonens utdanningsmengde. ENG0012 – engelsk, MAT0010 – matematikk, NOR0214 – borsk hovedmål, NOR0215 – borsk sidemål, NOR0415 – norsk for elever med unntak fra sidemål. For alle emner unntatt NOR0415 er det en signifikant (p ∈ ) lineær sammenheng mellom foreldregenerasjonens utdanningsnivå i fylket og elevenes eksamensresultater. Kilde: UDIR/SSB

Hvor på denne figuren finner vi Oslo? Jo, helt til høyre. Ganske riktig viser eksamensresultatene at elevene gjør det bedre enn landssnittet på eksamen i 10. klasse, men vi ser også at foreldregenerasjonen i Oslo stiller i en helt annen liga enn foreldre ellers i landet når det gjelder utdanning. Dersom vi tar hensyn til dette ved å lage en lineær modell som predikerer eksamensresultat som funksjon av utdanningsmengde (linjene i figuren), presterer ikke Oslo-elevene bedre på eksamen enn man skulle forvente. Tvert i mot er de akkurat der vi skulle forvente å finne dem.

Men hva med de nasjonale prøvene? Her har vi jo mange ganger hørt at Oslo gjør det spesielt bra?

Oppdatert versjon 13. 8. 2015: Det opprinnelige innlegget inneholdt en versjon av figuren under der figuren var basert på gal sortering av tallene. Jeg beklager denne feilen. Den oppdaterte versjonen er korrekt.

Gjennomsnittsskår på nasjonale prøver per fylke som funksjon av gjennomsnittlig antall år med utdanning i foreldregenerasjonen. Kilde: UDIR / SSB
Gjennomsnittsskår på nasjonale prøver per fylke som funksjon av gjennomsnittlig antall år med utdanning i foreldregenerasjonen. Kilde: UDIR / SSB

Figuren viser riktignok at Oslos fylkessnitt er det beste i landet, men likevel ikke uventa høyt når man tar foreldregenerasjonens utdanningsnivå i betraktning. Snarere er det mest overraskende ved denne figuren at ingen av fylkene har en skår på nasjonale prøver som avviker signifikant fra regresjonslinjene som følger av å ta hensyn til foreldregenerasjonens utdanningsnivå.

Med andre ord: De nasjonale prøvene påviser ingen forskjeller mellom fylkene som ikke kan forklares med kombinasjonen av tilfeldig variasjon og foreldrenes utdanningsnivå.

For å avslutte: Det er mye bra å si om Oslo-skolen, og det er ingen tvil om at den er arbeidsplassen til masse dedikerte og dyktige lærere. Imidlertid skal vi ikke se bort fra at Høyre overselger prestasjonene til skolen i utstillingsvinduet sitt. Det jeg presenterer her er nokså uhøytidelige analyser, men figurene illustrerer likevel viktige poenger som sjelden kommuniseres tydelig når osloskolen diskuteres.

Statistikk over utdanningsnivå (tabell 08921, 2014-tall) og befolkningstall (tabell 03031, 2014-tall) per fylke er henta fra Statistisk sentralbyrå. Det er brukt 2014-tall. For eksamensresultater og resultater på nasjonale prøver er talla henta fra Utdanningsdirektoreatet. og det er brukt tall henholdsvis for 2015 (foreløpig karakterstatistikk eksamen) og 2014 (nasjonale prøver).

En politikk for fred

Dette er en forlenga versjon av innlegget jeg holdt om fredspolitikk på SVs landsmøte 14. mars 2015.

Kamerater

Da jeg meldte meg inn i SV var det etter å ha snust på en karriere som yrkesmilitær. Jeg hadde studert russisk ved det som i dag heter Forsvarets etterretningshøyskole og var ferdig med et halvt års engasjement som avhørsbefal på Setermoen i Troms. Dette var i 2002, og kollegene mine snakka med entusiasme om muligheten til å få skarpe erfaringer fra Irak og Afghanistan. Det unge befalet blei frista med treårskontrakter der det ingikk et år med betalt utdanning på fulltid. Betingelsen var at man deltok på hva som måtte komme av internasjonale operasjoner uten reservasjoner.

En sånn organisasjon var ikke et blivende sted om man ville ha et reflektert forhold til Nürnberg-prosessens knesetting av prinsippet om personlig ansvar. Det er ikke nok å si at man følger ordre.

Det var ikke lenger nok å være villig til å kjempe for norsk suverenitet, man måtte kjøpe ei ny pakke. Internasjonalt blei folkeretten systematisk uthula. I fravær av en fredsbyggende og langsiktig politikk oppsto et tilsynelatende behov for å bombe umiddelbart igjen og igjen.

Jeg argumenterte mot Libya-angrepet da vi behandla det sist, og meiner argumentene mine står seg i dag. Konsekvensene av USAs angrep på Irak har vist seg å være flere hakk verre. Dilemmaet vi står i er tilsynelatende at samtidig som det nok kan hende at mange menneskeliv ville vært spart om Assad og Gaddafi hadde slått ned opprørene i Syria og Libya, ville det være fullstendig forkastelig å støtte dem.

Men det er ikke sånn at valget står mellom å vente til en humanitær katastrofe er et faktum og å akseptere at diktatorer og krigsherrer herjer fritt. Det finnes konkrete, praktiske erfaringer med nedrustingsavtaler og gjensidig overvåking. Det finnes konkrete, praktiske erfaringer med å innskrenke handel med visse varer – også våpen. Det finnes konkrete, praktiske erfaringer med avspenningstiltak der en legger begrensninger på egen aktivitet for å bygge tillit.

Noen forsynte Saddam, Assad og Gaddafi med våpen. Én allianse står for over to tredeler av verdens militære forbruk. Noen forsyner den dag i dag Saudi-Arabia med våpnene som blei brukt til å slå ned demokratiaktivister i Bahrain og som er etter alt å dømme også er en del av årsaken til at Iran har et atomprogram.

I tida etter mitt arbeid i Forsvaret har jeg sett hvordan grensene for hvor hard behandling folk kunne få under øvelsene våre var basert på vurderinger gjort av britiske myndigheter etter borgerkrigen i Nord-Irland. Stressposisjoner, søvnnekt og ulike metoder for å blokkere syns- og hørselsinntrykk blei brukt for å simulere en fiende som ikke forholdt seg til Geneve-konvensjonene. Britene står nå i fare for bli dømt i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen for disse vurderingene. Da USA først begynte å uthule forbudet mot mishandling i Geneve-konvensjonene var det disse metodene som blei tatt i bruk. Seinere gikk det, som vi alle veit, mye verre. Skammen fra Abu Ghraib, skammen fra Bagram, skammen fra Guantánamo – det er Vestens skam.

Poenget er ikke at Vesten er verst. Poenget er at ei forestilling om moralsk overlegenhet leder til ei tenkning om at målet helliger midlet. Løsninga er en aktiv politikk for å forebygge vold og bygge institusjoner som ikke har bruk av vold som sin primære eksistensbegrunnelse.

Vi kan ikke eskalere spenninger til fred!

Innlegg til den politiske situasjonen

Dette er en lett omarbeidd utgave av innlegget jeg holdt i debatten om hvilke uttalelser som skulle behandles under SVs landsmøte 13. mars 2015.

Kamerater!

Det er ingen partier i dag som både klarer å beskrive de problemene som er viktigst i vår tid og gi et svar på dem.

Unntatt oss.

Det er faktisk ikke sånn at vi løser klimautfordringene eller passer på den lufta vi alle puster i ved å kunne kjøre SUV til jobb fra villaen på Blommenholm. I Oslo SV er vi så heldige at vi kan betale for alle kollektivsatsingene vi vil ha ved å la være å bygge ny E18 mellom Bestumkilen og Nesøya. Vi trenger en uttalelse om miljøvennlig byutvikling.

Det er faktisk ikke sånn at lønnsgapet mellom typiske manns- og kvinneyrker forsvinner om vi setter oss ned og venter og ser. Borgerlig trenering har alt for ofte vært praktisk politikk. Skal vi få en lokal valgkamp som handler om likestilling, må vi ha en uttalelse som viser fram hvilke lokale tiltak det går an å satse på.

Det er faktisk ikke sånn at vi den økonomiske ulikheten et stort flertall i Norge opplever som et problem blir mindre av at regjeringa avvikler formuesskatten. Den kanskje synligste konsekvensen av sosial ulikhet i Norge i dag er hvordan det står til med tannhelsa. Mens 90 prosent av barna i Oslo vest har null hull, er andelen enkelte steder i Øst ned mot 50 prosent. La alle smile med stolthet. Vi trenger en uttalelse om å ta vare på tenna.

Vi som er vokst opp på 80-tallet husker ikke hvor levende trusselen om atomkrig i Europa var under den kalde krigen. Atomklokka tikker igjen. Gjennom NATO støtter Norge første bruk av atomvåpen. Vi i SV må reise en debatt om hvordan vi kan finne andre svar på de nye spenningene i Europa uten å gå inn i våpenkappløp. Det er ikke så lenge siden nedrusting var noe som ga prestisje. Vi hadde avtaler som START 1 og 2 og CFE. I dag er det knapt noen som husker at de fantes. bare SV som snakker om dette. Men desto viktigere er det at vi snakker om dem.

Når vi er på vårt beste, klarer vi å beskrive de problemene som er viktigst for folk i dag, samtidig som vi presenterer gode løsninger på dem. Jeg har tatt opp noen saker der vi kan gjøre det, og håper dere vil stemme for dem.

Takk, kamerater!

Tiltredelsestale

Dette er en lett bearbeidd versjon av talen jeg holdt da jeg gikk på som leder av Oslo SV søndag 1. mars:

Gode årsmøte! Før vi avslutter, vil jeg gjerne si noen ord om året som kommer.

Det første jeg vil si er at jeg blir ydmyk av å tenke på oppgaven jeg står overfor. Jeg kommer til å gjøre noe gærent. Sånn er det bare. Ingen kommer til å være fornøyd med alt det jeg eller fylkesstyret gjør. Sånn er det bare også. Jeg håper likevel at vi kan være rause med hverandre og huske på at sjøl når vi er på vårt mest uenige, er det forsvinnende sjelden det ligger vond vilje bak.

På den andre sida er uenighet også meningsmangfold, og det er viktig for et parti som vil noe. Jeg vil at Oslo SV skal bli mer av et politisk verksted, både med sikte på å styrke partiet nasjonalt og med sikte på å gjøre organisasjonen til en relevant arena for medlemmene. Det politiske arbeidet vårt bør oppleves som svært viktig for partiet nasjonalt, både i den forstand at noe annet er sløseri med ressursene til det største fylkeslaget og i den forstand at Oslo-laget skal få gehør for sine standpunkter. For å få større tyngde og nå breiere vil jeg at både fylkesstyre og representantskap i større grad skal bruke engasjerte og fagkunnige medlemmer til å forberede saker for vedtak. I tillegg er det sånn at jo flere av medlemmene våre som tar del i politikkutviklingsarbeidet vårt, jo breiere kontaktflate får vi.

Jeg vil også at vi skal velge oss noen få saker hvert år som vi tar oss tid til å ta opp to ganger – sånn at vi kan diskutere dem først, gå tilbake og gruble litt, og så få noe som er skikkelig gjennomarbeida lagt fram til vedtak.

De første par månedene er det likevel valgkampen som må få mesteparten av oppmerksomheta vår. I år skal vi vinne Oslo! Sammen med de andre partiene på venstresida skal vi få på plass et nytt flertall og stake ut en ny kurs for byen vår. Vår styrke, det som gjør at folk ikke kommer utenom oss i den sammenhengen, det er to ting: For det første at vi er et parti som tar tydelig standpunkt både for sosial rettferdighet og for miljøet, for det andre at vi kan være tydelige i prioriteringene våre.

Sosialistisk venstreparti kan garantere at de som stemmer på oss både får en hardtslående miljøpolitikk og et nytt byråd. Vi er miljøpartiet for forandring. Vi vil skrinlegge E18 for å bygge ny T-banetunell. Vi vil ikke bare ta inn eiendomsskatt for å styrke skolen, barnehagene og videreføre områdesatsinger i deler av byen som trenger et løft. Vi vil satse på å forebygge de forskjellene i helse og sosial status som skaper den delte byen. Det gjør vi ved å satse på barnas helse og utvikling og lage ordninger som gjør at barn skal merke minst mulig til foreldrenes fattigdom. Det gjør vi ved å satse på ettervernet i rusomsorgen og å gå inn for å skaffe folk som sliter skikkelig tak over hodet.

Jeg blei kjent med mange rusmiddelavhengige da jeg var i apotekpraksis. Det er vondt å tenke på at når det er gått ei stund siden jeg har sett dem på gata, er det stor sannsynlighet for at de har tatt en overdose.

Vi i SV ser hva som er årsakene til at forskjellene er der. Derfor vil vi legge de samme normene til grunn for bygging i øst og vest. Derfor legger vi vekt på at nye boligområder må planlegges slik at vi skaper gode bomiljøer og derfor vil vi legge til rette for smart plassering av arbeidsplasser. Folk skal både få kortere vei til jobb, og veien til et variert og kunnskapsbasert arbeidsliv der alle får utnytta evnene sine skal bli kortere – uansett hvor du bor i byen. De kunnskapsbaserte arbeidsplassene kommer til å fortsette å være de viktigste for Oslo.

Oslo er også Norges mest mangfoldige by. Vi skal ta vare på de positive sidene ved det mangfoldet, men vi skal arrestere Høyres finansbyråd Eirik Lae Solberg når han prøver å gjøre store økonomiske forskjeller til en del av det som er viktig i det mangfoldet. Vi skal ta fra ham jobben og på den måten hindre Frp i å være relevante i diskusjoner om hvordan kommunen skal møte mangfoldet. Det positive mangfoldet springer ut av et samfunn der alle føler seg trygge, både sosialt og økonomisk, og der folk blir anerkjent som individer uavhengig av hvordan de er skapt eller skrudd sammen: enten de har røtter i Karasjok eller Punjabi, enten de er firkanta eller skeive, enten de er sikre på at jorda blei skapt på 7 dager eller, som meg, på at det var en i hovedsak tilfeldig prosess som tok cirka 14 milliarder år.

Jeg er oppvokst på Ellingsrud, i Oslo øst. Jeg har opplevd den delte byen. Han som drepte Benjamin Hermansen vanka en periode i mitt lokalmiljø. Elever på ungdomsskolen min rana posten i storefri på ungdomsskolen. Da jeg begynte på en videregående skole i sentrum opplevde jeg at mange av klassekameratene mine aldri hadde vært øst for Stortinget – det var farlig. Jeg tenkte ikke slik på det, for jeg opplevde det jo ikke sånn. Men når folk ikke opplever hverandres virkeligheter, og bare får overskrifter av den typen jeg akkurat ga dere, er det jo ikke så rart at de kan komme til å tro det er farlig. Sjøl fikk jeg et lite kultursjokk da jeg i vinter hadde dattera mi på skiskole og for første gang besøkte Sørkedalen.

Forskjeller i oppvekstmiljø følger direkte av byutviklingspolitikk og i hvilken grad vi støtter lokale tiltak folk sjøl drar i gang: I fotballag der foreldre trener, kjører og baker kaker år ut og år inn. I Kulturkjellern, der nevenyttige Ellingsrud-folk gjennom nesten hele mitt liv har skapt en sosial møteplass i et utsalg for lokal brukskunst. På bydelsdager rundt i byen, der ildsjeler og lokale artister skaper liv, samhold og glede.

Jeg var hos lokallaget mitt på St. Hanshaugen her om dagen og holdt innledning om hvor vi har velgere å hente. Når jeg så på talla noen år tilbake, var ikke det som slo meg først og fremst at vi har mista så mange velgere til andre. Det var det at valgdeltakelsen sank. Vi som er her i dag veit at politikk er viktig. Det at hver og en av oss også opplever det vi gjør i partiet og i møte med folk utafor som viktig betyr noe. Vi må få også folk flest til å tenke at politikk er viktig, at det betyr noe hvem som styrer byen og at våre løsninger vil innebære en forskjell i livene deres. I det arbeidet er hver og en av dere viktige!

Takk for årsmøtet. Takk for engasjementet. Nå går vi hjem og overbeviser naboen! Årsmøtet er heva!

8. mars 2015

Gratulerer med dagen til alle kvinner!

Som far til tre små jenter ser jeg også hvordan trange kjønnsroller fra et tidlig tidspunkt påvirker lek og drømmer for framtida. Skal du kalle det ei lita bekymring, når jeg er redd for at samfunnets forventninger fratar døtrene mine muligheten til å leve ut det beste i seg sjøl?

Angrepene på fedrekvoten og abortlova viser også at kampen ikke vinnes en gang for all tid, heller ikke i Norge. Det vedvarende lønnsgapet mellom menns og kvinners arbeid, og kvinners utsatthet for vold er eksempler på saker der det er langt igjen før vi kan si oss fornøyd, også her i Norge.

Det er likevel ingen tvil om at kvinne- og arbeiderbevegelsen har gjort et formidabelt arbeid for framskritt, når vi sammenligner med kvinners stilling mange andre steder i verden. Det er ironisk at de kreftene som ved hver korsvei har kjempa mot framskritt her hjemme kritiserer kvinnebevegelsen i dag for å være nærsynt. Når de samtidig kutter kvinnetiltak i Norges internasjonale utviklingarbeid, framstår det som vikarierende argumentasjon og direkte frekt.

La oss bruke dagen til å kjempe for kvinners sjølstendighet og frihet, enten det er i arbeidslivet eller på privaten, enten det handler om, enten det er på egne vegne eller i solidaritet med andre. Gratulerer og framad for nye framskritt!

Opportunistisk kritikk

OPPDATERING 2015-03-08: Premissen i det første avsnittet er gal. Bildet blei tatt under Stortingets utenrikskomites besøk i Nicaragua i 1984, soldaten på bildet er medlem av sandinistbevegelsen. Bildet blei brukt i VG som illustrasjon i forbindelse med en sak om at Lied hadde planlagt å reise som valgobservatør til valget i El Salvador. Reisa var godkjent av Høyre-ledelsen, men blei avlyst etter sterk offentlig kritikk. Feilen blei påpekt av fotografen. Jeg takker ham for påpekinga og beklager at jeg har fremma en anklage som var mer alvorlig enn den burde være ved en feiltakelse.

Dette innlegget sto på trykk i Klassekampen lørdag 18. oktober 2014.
Dette bildet viser Harald U. Lied, stortingsrepresentant for Høyre og valgobservatør for den internasjonale sammenslutninga av konservative partier. Året er 1984 og Høyre styrer Norge. Lied er i El Salvador, på denne tida omtalt som «Dødsskvadronenes land». I løpet av den salvadorianske borgerkrigen blei meir enn 20 % av befolkninga drevet på flukt. Lied og Høyre var med på legitimere militærjuntaens krig mot befolkninga.

Bilde av Høyres stortingsrepresentant Harald U. Lied med maskingevær i Latin-Amerika
Fotofaksimile av bilde av Harald U. Lied fra VG fredag 23. mars 1984. Foto: Øyvind Brigg

Det er det styggeste bildet jeg kjenner til fra norsk politikk. Det er tatt i et klassesamfunn som var villig til å massakrere sine egne landsmenn for å fortsette å bestå. Det viser en smilende apologet for dette samfunnet, enten Lied var utillatelig naiv eller uforståelig kynisk. Han står der tross alt med et maskingevær i henda og gliser.

Jeg synes dette bildet fortjener oppmerksomhet nå fordi det igjen verserer en debatt om hvorvidt SV har et særlig behov for å ta et oppgjør med fortida si. Vår egen Bård Vegar SolhjellCivitas Bård Larsen og Frank Rossavik, politisk redaktør i den liberalkonservative avisa Bergens tidende, har hver på sitt vis dratt historiske paralleller mellom det de ser som aksept for det autoritære i nylige SV-vedtak om Russland og Ukraina. Men jeg kjenner ikke til bilder av SVere som poserer med maskingeværer i Øst-Europa.

Er det virkelig slik at SV har et særskilt behov for å ta oppgjør? Har ikke SVs politikere langt oftere enn politikere fra noe annet parti nettopp problematisert sine egne og partiets standpunkt? Har Høyre noen gang tatt et oppgjør med Harald U. Lied? Nei, så kan kanskje Bård Larsen hykle litt mindre, i alle fall inntil han har tatt et oppgjør med hvordan Civitas rike onkler i Rederiforbundet med Høegh-familien i spissen kan betale lønna hans med blodpenger tjent på å forsyne apartheidregimet i Sør-Afrika med olje. Forresten er det vel ikke Larsen vi bør avkreve dette oppgjøret, men rederne sjøl..

Frank Rossavik kan muligens også vurdere om det ikke går en rød tråd fra alle norske partiers aksept av NATO-Portugals slakterier i Afrika til dagens aksept av Tyrkias de facto støtte til Daish’/ISIS nedslakting av kurdere i Kobane. Ikke et pip om Tyrkias overgrep fra Børge Brende, langt mindre automatisk, tverrpolitisk norsk oppslutning om sanksjoner mot Tyrkia, foreslått av EU. Og da har vi ikke en gang nevnt Saudi-Arabia og norske myndigheters servile omgang med halshoggernes mestre – i meir enn en forstand.

Verken alvorlighetsgraden, faktisk iverksatt politikk, relativ mangel på vilje til oppgjør eller politisk aktualitet kan forklare hvorfor det akkurat nå er nødvendig å snakke om og ta et oppgjør med en påstått utenrikspolitisk dobbeltmoral i SV. En skarpsindig analytiker som Rossavik forstår dette, men elsker å tukte partiet. Det er et idiosynkratisk trekk vi får leve med.

Bård Vegar Solhjell, derimot, tar bare feil i sin utlegning av «den tredje vei»: Den tredje vei kan ikke bety at SV skal applaudere, eller unngå å nevne det, når Norge gjør som NATO vil, og bidrar til å eskalere en væpna konflikt i våre nærområder ved å sende militære styrker til Baltikum. En slik handlemåte gjør faktisk NATO til en del av problemet og utvider området som rammes av konflikten i Ukraina – og det er dette SVs landstyreuttalelse fra 6. september tar for seg. Ingenting av dette er til hinder for at SV utvetydig slår fast at Russlands folkerettsbrudd er uakseptable, slik partiet gjorde 25. mai.

En tredje vei kan ikke tåle at tiltakene som iverksettes mot aggressorer er så forskjellige avhengig av hvilken blokk de tilhører – da ender den de facto opp med å støtte en av dem. En tredje vei kan ikke støtte én blokks eskalerende militarisme mot en annen. Det er i grunn besynderlig at man velger å se bort fra disse åpenbare kjensgjerningene. Er kritikken muligens opportunistisk?

Ei anti-militaristisk vise

Krigen i Ukraina har langt på vei forsvunnet fra medias søkelys. Spørsmålet om SVs holdning til krigen har imidlertid fått litt oppmerksomhet. Personlig meiner jeg, som jeg også har gitt uttrykk for før, at NATOs bidrag i krigen har vært inkompetente eskalasjoner. Jeg meiner også at det er noe det er på sin plass å peike på når Norge bruker store ressurser på å delta i disse eskalasjonene. Likevel er det ingen tvil om at Russland bærer skylda for krigen, og at Putins vilje til voldsbruk i Ukraina blir ytterligere bekymringsverdig i lys av at samfunnsklimaet blir meir autoritært.

Når det er sagt, har jeg lite til overs for at kritikken av Russlands utenrikspolitikk til tider glir over i vulgære, anti-russiske holdninger. Jeg har også lite til overs for vestlige medias valg av russiske opposisjonsstemmer. Jeg har tidligere skrivi om Eduard Limonov. I det siste har jeg sett oppslag der Mikhail Khodorkovskij gis en stemme som «demokratisk håp». Det synes jeg er trist. Det er ingen tvil om at han blei offer for en urettferdig rettsprosess. Det er dessverre like liten tvil om at han er en skurk og som eks-oligark en elendig kandidat for ei meir rettferdig utvikling i Russland. Jeg kan knapt tenke meg noe verre enn en hevnlysten eks-oligark som overtar makta for å gi seg sjøl tilbake eiendomsretten til naturressurser som burde tilhøre det russiske folket.

Bulat Okudzjava, russisk forfatter og visesanger. Kunstner: Zbigniew Kresowaty. Via Wikimedia Commons.
Bulat Okudzjava, russisk forfatter og visesanger. Kunstner: Zbigniew Kresowaty. Via Wikimedia Commons.

Vi bør ikke gi støtte til eksilrussere med bakgrunn i den økonomiske eliten eller russiske diaspora-medlemmer som har kommet heilt ut av takt med hva som rører seg i dagens Russland. Vi bør støtte dem som står i den egne, russiske tradisjonen av folkelig engasjement. Bellonas og Naturvernforbundets samarbeid med russisk miljøbevegelse og Helsingforskomiteens samarbeid med Memorial og Golos er eksempler til etterfølgelse i så måte. Det er heilt nødvendig å unngå ovenfra-og-ned-tilnærminger om man skal bevare legitimitet.

Når det gjelder fredsbevegelsen, har den faktisk ei lang historie i Russland, blant annet i soldatmødrenes organisasjon. Den har også sin egen kulturelle tradisjon. Jeg avslutter denne teksten med ei gjendikting av en sang av Bulat Okudzjava som står i denne tradisjonen. Kanskje vi kan synge den på norsk i solidaritet med russisk fredsbevegelse?

Возьму шинель, и вещмешок, и каску,
В защитную окрашенные окраску,
:/: Ударю шаг по улочкам горбатым…
Как просто стать солдатом, солдатом. :/:Забуду все домашние заботы,
Не надо ни зарплаты, ни работы –
:/: Иду себе, играю автоматом,
Как просто быть солдатом, солдатом! :/:А если что не так – не наше дело:
Как говорится, родина велела!
:/: Как славно быть ни в чем не виноватым,
Совсем простым солдатом, солдатом.:/:
Jeg tar på uniform og hjelm og ryggsekk
Blir grønn og kamuflert og uten særtrekk
:/: Jeg smeller hæl’n i brusteinslagte gater
Så lett å bli soldater, soldater :/:De tunge tinga hjemme, de har glemt meg
Jeg trenger verken lønning eller arbeid
:/: Jeg rusler rundt og tukler med geværet
Soldat, det er det jaggu lett å være :/:Går det gærn’t så er det ikke vår sak
For fedreland og konge! – var vår årsak
:/: Vi ha’kke skyld og ansvar, men granater
Helt enkle, små soldater, soldater :/:

Europas verste land?

Russlands skyld for krigen i Ukraina

Russlands annektering av Krim og meir eller mindre skjulte deltakelse i og koordinering av borgerkrigen i Øst-Ukraina er alvorlige brudd på folkeretten. Sanksjoner som rammer russisk handel, særlig våpenhandel, og utvalgte russiske borgere er derfor på sin plass. Det er også bra at OSSE har et observatørkorps til stede. På litt sikt kan det hende at fredsbevarende styrker i FN- eller OSSE-regi kan bidra til å stabilisere situasjonen.

Krigsforbrytelser er blitt begått av begge sider i konflikten. Bl.a. er det ting som tyder på at det er blitt utført summariske henrettelser av fiendens stridende, og at det er blitt brukt tunge våpen med områdevirkning i sivil bebyggelse. Krigsforbrytelsene bør straffeforfølges. Russland bør sannsynligvis også betale en form for krigsskadeerstatning til Ukraina. Det siste spørsmålet bør behandles av Den internasjonale domstolen i Haag.

Dette er ei overflatisk oppsummering. Jeg tar den med, ikke fordi jeg meiner at mi analyse er den eineste rette, eller fordi det er bare akkurat de tiltaka jeg nevner her som bør brukes. Jeg skriver det for å gjengi hovedstandpunktet mitt, slik at det ikke kan misforstås i lys av de viktige nyanseringene jeg meiner jeg kommer med lenger ned. Det er blant annet også mange som meiner at NATO på en eller annen måte må få en større rolle i konflikten. Jeg meiner det er et alvorlig feilgrep.

NATO – er politikk også en spiker?

NATO viste seg tidlig faglig og politisk inkompetente: Et eksempel var da den militære sjefen for NATO i Europa, Philip Breedlove, uttalte at Russland ville kunne «kjøre over» Ukraina fram til Moldova. Ei slik handling ville være fullstendig idiotisk i fagmilitær forstand, og det er derfor vanskelig å tolke uttalelsen som noe annet enn eskalerende retorikk fra Breedlove. Om vi skulle tolke han i beste meining, ønska han å illustrere størrelsen på de russiske styrkene, uten på noen måte å gi ei tolking av intensjonen – et forsøk som må kunne karakteriseres som utillatelig naivt i møte med sensasjonshungrige journalister.

Kart over Ukraina med angivelse av avstand langs en tenkt hovedframrykkingsakse for russiske styrker. Montasje: Egen. Originalkart: UN Office for the Coordination of Humanitarian Affairs (OCHA) - Ukraine Locator Map (ReliefWeb), ESRI, UNCS. Lisens: CC-BY-SA 3.0 via Wikimedia Commons.
Kart over Ukraina med angivelse av avstand langs en tenkt hovedframrykkingsakse for russiske styrker. Montasje: Egen. Originalkart: UN Office for the Coordination of Humanitarian Affairs (OCHA) – Ukraine Locator Map (ReliefWeb), ESRI, UNCS. Lisens: CC-BY-SA 3.0 via Wikimedia Commons.

Anders Fogh Rasmussens håndtering av konflikten har også vært utrolig klønete. Han har blant annet bidratt til å skape usikkerhet om hvorvidt NATO vil bryte med grunnleggende prinsipper for NATO-medlemskap ved å uttale seg uklart om å ta Ukraina opp som medlem mens konflikten pågår, og ved fleire anledninger brukt eskalerende retorikk.

Jeg er også enig med Fredsinitativet i at «styrkeoppvisning» i Øst-Europa er ei eskalering, og ei utviding av det geografiske området konflikten omfatter. Siden man ved å utplassere styrker legger opp til et russisk svar, kan man skape russiske styrkekonsentrasjoner som ikke var der før. Videre er jeg i hovedtrekk enig med Erik Sagflaat om NATOs rolle i Ukraina: De spiller ikke noen rolle om Ukraina ønsker NATO-medlemskap, dersom den realpolitiske konsekvensen er å destabilisere NATOs østgrense.

Mye tyder nemlig på at det å ta Ukraina opp som fullt medlem i NATO vil svekke alliansens formål om fred og sikkerhet og styrke blokkdelingsdynamikken. Denne forståelsen hindrer oss ikke i å fordømme Russlands handlinger og yte politisk og ikke-militær, materiell støtte til Ukraina. Denne måten å analysere konflikten på er ikke særere enn at den finner støtte hos Robert Gates, den eneste av George W. Bush’ ministre som fikk fortsette da Barack H. Obama tok over som president.

Det norske (selektive) godhetsregimet

Norsk offentlighet er imidlertid nesten utelukkende prega av idealistiske perspektiver, for eksempel hos Bård Larsen, som i en kommentar om en uttalelse vedtatt på SVs landsstyremøte insisterer på en form for moralsk svart-kvitt-tenking som i behovet for entydige kategorier kanskje best kan karakteriseres som barnslig. For eksempel skriver han om SVs standpunkter under den kalde krigen at

SV forsto ikke – eller ville ikke forstå – at den kalde krigens motsetning, til tross for grusomheter og krigsforbrytelser på vestlig side, i siste instans sto mellom tyranni eller demokrati.

I et slikt perspektiv, der man liksom var nødt til å velge hvilken tøffings hoff man vil være med i, blir det for eksempel umulig å forstå hvordan Finland og Sverige kunne overleve den kalde krigen som sjølstendige stater. Det blir vanskelig å forstå at venstreorienterte partier i Nord-Europa – som altså ikke forsto at det sto om demokrati eller tyranni – var årsaken til at NATO ikke uten videre kunne utvides til Franco-fascismens Spania. Det blir ikke minst vanskelig å forstå hvorfor enkelte regimer som heilt åpenbart må kunne kalles tyrannier i den grad var å foretrekke at man måtte gå aktivt inn og fjerne regimer som hadde fått folkets støtte i valg. For eksempel i Chile og Hellas (i den siste lenka framstår for øvrig Bill Clinton meir nyansert enn Bård Larsen, men han var jo ikke prosjektleder i Civita, heller).

«He may be a bastard, but he’s our bastard»

I Tyrkia hadde man et NATO-medlem som ikke møtte det minste snev av sanksjoner, til tross for at militæret jevnlig tok makta fra myndigheter som var «sivile» i den forstand at de ikke gikk i uniform, sjøl om de var håndplukka av et knippe generaler. Vi skal komme tilbake til det.

For med dette nærmer vi oss det som forhåpentligvis er denne tekstens originale bidrag: I den sterkt idealistisk prega norske utenriks- og sikkerhetsdebatten har vurderinga av ikke bare den pågående konflikten mellom Ukraina og Russland, men også mange av de andre krigene det siste tiåra, båret sterkt preg av en form for sinnelagsanalyser. I Norge holder man med «de snille». Gadaffi var slem. Bashar al-Assad er slem. Putin er slem. Russland er slemt.

Det er ikke bare jeg som nevner Milosevic i samme åndedrag. Det gjør også ukrainsk krigspropaganda.
Det er ikke bare jeg som nevner Milosevic i samme åndedrag. Det gjør også ukrainsk krigspropaganda. Fra Twitter-kontoen til @O_Severyn.

Men hva er slemt? Som nevnt er det ingen tvil om at Russland har brutt folkeretten. Men det gjorde da også USA, Storbritannia og fleire andre land da de angreip Irak? Joda, men de angreip jo en grusom diktator, vil du kanskje innvende – Saddam Hussein var et brutalt monster. Det kan godt hende, men det har dødd langt fleire som følge av voldshandlinger i Irak i de 11 åra som er gått siden hans regime falt enn det gjorde i de 11 åra før der igjen. Det er ikke blitt slutt på folkemord heller, det har ISIS sørga for. Det samme er sant om Libya. Mange, mange fleire har dødd etter intervensjonen enn før. Og der det ikke var tegn til folkemord mens Gadaffi kjempa for å beholde makta, er det trulig begått folkemord mot Tawergha-ene etter intervensjonen.

Sinnelagsetikk kan du få billig av meg

For min egen del blir jeg ofte møtt med påstander om at jeg meiner «Vesten er ondt, uansett», når jeg peiker på disse forholda. Jeg synes for min egen del at ondskap er et lite interessant begrep i internasjonal politikk. Sinnelag interesserer meg sjelden sterkt – men heilt ærlig trudde jeg også at det å kritisere folk man er politisk uenig med for å holde seg med sinnelagsetikk var en øvelse høyresida sto sterkest i. Men det er vel bare når vi snakker om integrering.

Men greit, jeg kan diskutere på de premissene. La oss altså ta følgende for gitt: Vi i Vesten bør være harde mot de harde. Vi møter regimer med makt når de øver vold mot og undertrykker sine egne befolkninger, og vi slår ring rundt andre land som blir slike regimers ofre. Det er tross alt ingen europeiske land som har invadert et annet med irredentistiske motiver siden Hitler tok Sudetenland. Eller var det kanskje noe sånt inne i bildet da Serbia intervenerte i Krajina i 1993, etter at Kroatia hadde fordrivi den serbiske befolkninga? Kanskje det var mye sånt på Balkan, når vi tenker oss om, men Milosević var jo veldig slem, så det er også en fin presedens. Men ingen av våre venner driver med sånt?

Anschluss Lefkoşa

Et blikk på vår nære historie viser dessverre at joda, det gjør de. Siden 1974 har NATO-medlemmet Tyrkia okkupert en stor del av Kypros. Den tyrkiske invasjonen blei igangsatt etter et kupp støtta av fleirtallet av den kypriotiske befolkninga på et Kypros der en betydelig del av befolkninga var etnisk tyrkisk. Høres det kjent ut? For å gjøre likheta større: Tyrkia utgjør restene av et imperie med storhetstid på 1800-tallet, og sto på tidlig 1900-tall bak ei rekke folkemord, blant annet mot armenere og grekere, slik Sovjetunionen sto bak folkemord mot ukrainere og krimtatarer. Som nasjonalstat arva Tyrkia et ekstremt multietnisk territorie, som det, i likhet med Russland, har hatt store problemer å håndtere på fredfullt vis. Da okkupasjonen var unnagjort satte Tyrkia opp et marionettregime, en ministat som Tyrkia er aleine i verden om å anerkjenne (ping Transdnestria, Abkhazia og Sør-Ossetia). Det var da, men ikke nå, sier du kanskje? Joda, men Nord-Kypros er fremdeles okkupert.

Kart som viser Tyrkias okkupasjonssone på Kypros. Lisens: CC0 via WIkimedia Commons.
Kart som viser Tyrkias okkupasjonssone på Kypros. Lisens: CC0 via WIkimedia Commons.

Ikke bare det, men Tyrkia har parallelt med dette ført krig mot den store kurdiske befolkninga i de sør-østlige delene av landet. Denne krigen har til tider har vært så innbitt at man til og med har endra fargen på trafikklysene for at det ikke skulle finnes det minste spor av kurdiske nasjonale symboler i offentligheta. Om vi nå skal holde oss til premissen vår, må vi vise at Russland er verre enn Tyrkia. Landet har ikke bare gått fri fra sanksjoner (om vi da ikke regner mangelen på EU-medlemskap som en sanksjon), men vært et av de viktigste landa i NATO i heile den perioden det er snakk om.

Objektiv jævelskap

Hvordan ser det ut? Jeg skal forsøke å bruke noen objektive indikatorer. De er på ingen måte perfekte, og jeg skal diskutere problemer med dem etterhvert. Når det gjelder krigføring mot egen befolkning har begge land de to siste tiåra vært involvert i kriger med store sivile tap. Det er alltid svært vanskelig å slå fast nøyaktig hvor mange som blir drept i kriger, men basert på Wikipedias drøftinger av ulike kilder, kan det se ut til at et høyt estimat for sivile drepte i Tsjetsjenia ligger på om lag 70 000 i perioden 1991-2005 (tatt i betraktning at sjøl russiske Memorial avskriver tallet på 250 000), mens det i Tyrkia – der konflikten i tyrkisk Kurdistan nå kanskje er i ferd med å miste den militære dimensjonen – har dødd  om lag 20 000 sivile siden 1984 (40000 totalt?). I begge konflikter er det brukt dødsskvadrontaktikker (Tyrkia, Russland), bombing av sivil tettbebyggelse og skapt store flyktningestrømmer.

Presidentpalasset i Tsetsjenia 1995. Foto: Mikhail Evstafiev. Lisens: CC-BY-SA 3.0 via Wikimedia Commons.
Presidentpalasset i Tsetsjenia 1995. Foto: Mikhail Evstafiev. Lisens: CC-BY-SA 3.0 via Wikimedia Commons.

Mens dødstallene har vært høgere og krigføringa meir brutal i Tsjetsjenia, har Tyrkias krig mot kurderne et mye større totalt omfang og en sterkere karakter av identitetsfornektelse. Tsjetsjenia har kanskje ikke rare sjølstyret, men de får i det minste lov til å snakke språket sitt. Tyrkia har fengsla kurdere for å snakke språket på arbeidsplassen. Enkelte kilder anslår at nesten 400 000 har flykta bare fra kurdiske landsbyer som er blitt brent ned. De mest intense periodene i konfliktene faller noenlunde sammen i tid, men det er også kjent at USA i seinere år har samarbeida tett med Tyrkia i landets kamp mot PKK. Jeg synes det er vanskelig å felle en klar dom når det gjelder hvilket land som er verst med utgangspunkt i de kildene jeg har funnet.

Domstallas tale

Det er muligens meir fruktbart å se på rettslige etterspill: Vi kan se på dommer i Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD). Her finnes det et ganske rikt tallmateriale i domstolens egen statistikk. Jeg har brukt rapporter fra åra 2009, 2010, 2011, 2012 og 2013, samt befolkningsstatistikk fra tradingeconomics.com og statista.com til å lage noen figurer. Her ser jeg på domfellelser i EMD for ulike brudd på Den euopeiske menneskerettskonvensjonen (EMK), hvorav enkelte av disse domfellelsene etter alt å dømme er resultater av krig. Ideelt sett kunne man tenke at antall domfellelser var direkte proporsjonalt med menneskerettighetstilstanden i det aktuelle landet, og at man f.eks. ved å korrigere for folketall, slik jeg har gjort, kunne finne et mål på den relative forekomsten av visse overgrep.

EMD får likevel  så mange saker til behandling at det må prioriteres strengt. Det er f.eks. grunn til å tro at EMD prioriterer noen saker med særlig prinsipiell betydning. Det er også mulig å mistenke at terskelen for å ta opp saker med de alvorligste menneskerettsbruddene er lavere når det gjelder stater med nokså gode styresett, fordi alvorlige saker ikke så lett stikker seg ut når de kommer fra Tyrkia eller Russland. I perioden 1958-2008 avsa EMD dom i 643 av 29122 framlagte saker mot Russland og i 1939 av 14145 framlagte saker mot Tyrkia. De aller fleste av disse sakene blei lagt fram etter 1999.

Figur 1: EMD-dommer etter EMK artikkel 2 - retten til liv.
Figur 1: EMD-dommer etter EMK artikkel 2 – retten til liv.

Figurae ex machina

La oss begynne med figur 1: Russland begynner i 2009 med en langt dårligere statistikk enn noe annet europeisk land når det gjelder respekten for retten til liv (EMK art. 2). Vi bør være ekstremt forsiktige med å  bruke dette svært sparsomme tallmaterialet til å analysere trender, men det kan se ut som om et etterslep av svært alvorlige menneskerettssaker etter den andre Tsjetsjenia-krigen blei henta inn i 2009-2011. Russland ligger i 2012-2013 på et nivå der man i tillegg til Tyrkia finner andre europeiske menneskerettighetsverstinger som Romania og Ukraina.

Figur 2: EMD-dommer etter EMK artikkel 3 - forbud mot tortur.
Figur 2: EMD-dommer etter EMK artikkel 3 – forbud mot tortur.

Når vi går videretil figur 2, viser det seg at Russland også er versting når det kommer til EMKs forbud mot tortur etter artikkel 3. Her er tallmaterialet imidlertid svært sparsomt, og vi kan se at fleire land tangerer Russlands nivå i løpet av perioden. Hadde Norge fått én dom, ville vi vært nødt til å endre skalaen på y-aksen. For Italias vedkommende er det – talende – snakk om tre saker i 2012. Ukraina kommer for øvrig svært dårlig ut, med henholdsvis tre, fem og tre fellelser i 2011, 2012 og 2013.

I figur 3 er et annet forhold som er omfatta av artikkel 3 tatt opp: Forbudet mot umenneskelig og nedverdigende behandling. Fra et nokså likt utgangspunkt i 2009 er det verken Russland eller Tyrkia som er verst. De ligger nokså likt, sammen med Ukraina, men Romania skiller seg ut og er i 2013 på et nivå som er nesten 3 ganger høgere enn noe anna land.

Figur 3: EMD-dommer etter EMK artikkel 3 - forbud mot nedverdigende og umenneskelig behandling.
Figur 3: EMD-dommer etter EMK artikkel 3 – forbud mot nedverdigende og umenneskelig behandling.

Går vi videre til artikkel 5, ser vi at domfellelser for brudd på retten til frihet og sikkerhet, vist i figur 4, viser motsatt tendens av den vi fant for Russland og Tyrkia i figur 1: Tyrkia begynner perioden på et særlig høyt nivå, men avslutter omtrent på linje med Russland. I figur 5 ser vi tydelig at det for Tyrkias vedkommende ikke er nødvendig med kommunistisk historie for å ha problemer med å håndheve retten til eiendom.

Ytringsfrihet og reaksjonært brorskap

Videre – journalisters arbeidsvilkår. Siden 1992 har Den internasjonale komiteen for å beskytte journalister (engelsk forkorta CPJ) fastslått at det er blitt drept 18 journalister siden 1992 i Tyrkia spesifikt fordi de var journalister. I Russland er det tilsvarende tallet dobbelt så høyt – 36. Måler vi antallet drepte journalister mot befolkningstallet i 2013 blir det Men Russland har også ei befolkning som er nesten dobbelt så stor som Tyrkias, og Russland har etter sigende det høyeste antallet avisjournalister av noe land i verden (UNESCO, 2005, sitert etter Wikipedia). Hvis vi bare korrigerer for befolkningstall i 2013, blir resultatet 11,3 drepte journalister per 100 millioner innbyggerår for Tyrkia og 12,1 drepte journalister per 100 millioner innbyggerår for Russland (Tyrkia får et noe bedre resultat enn enn korreksjon år for år ville gitt, ettersom de har hatt voksende befolkning i perioden, mens Russland har hatt synkende). I 2014-utgaven av Journalister uten grensers pressefrihets-rangering kommer Tyrkia og Russland på henholdsvis 154. og 148. plass. Skal vi si uavgjort?

Figur 4: EMD-dommer etter EMK artikkel 5 - retten til personlig frihet og sikkerhet.
Figur 4: EMD-dommer etter EMK artikkel 5 – retten til personlig frihet og sikkerhet.

Så kan vi ta opp spørsmålet om forsamlingsfrihet. Massemønstringene som har prega fleire stormakter på 2000-tallet har fått ei spesiell betydning for Russland og Tyrkia. Statsmakta har i begge land lykkes med å nøytralisere store protester av en nær-revolusjonær type – i Tyrkia, Taksim-Gezi-protestene og i Russland protestene på Myrplassen (Болотная площадь) – men har i utgangspunktet svært ulikt syn på revolusjon. Virkemidlene som er blitt brukt har imidlertid det til felles at de har vært meir voldelige enn det som er vanlig i stater Europa vanligvis vil sammenligne seg med, og at straffene som er blitt utmålt i etterkant har vært svært høye. Dette er dessverre også en større, internasjonal tendens. For Russland og Tyrkias vedkommende er det likevel mest interessant at en del forskere meir enn antyder at de to landene har omtrent samme demokratiske funksjonsnivå (se Pavel Bajevs «Russia and Turkey find a common cause in confronting the specter of revolution» (.pdf)).

Figur 5: EMD-dommer etter EMKs tilleggsprotokoll 1: Retten til eiendom.
Figur 5: EMD-dommer etter EMKs tilleggsprotokoll 1: Retten til eiendom.

«Covert warfare»

Sist, men ikke minst: Begge land har involvert seg tungt i «hemmelig» krigføring i naboland den siste tida. Tyrkia har gjennomført en mengde luft- og bakkeinvasjoner inn i irakisk Kurdistan, som blir brukt som oppmarsjområde av PKK. Tyrkia har også på ulikt vis engasjert seg i krigen i Syria, både ved å støtte «moderate» krefter i Den frie syriske hæren, og etter at disse kreftene har lidd nederlag i stadig sterkere grad også ved støtte til mindre moderate krefter og ved å åpne grensene sine, slik at hvem som helst kan bruke Tyrkia som et trygt bakland.

Det er likevel få som ville godta sammenligninger av Recep Tayyip Erdoğan og Hitler uten videre, og det er ingen som meiner at det ville være rimelig å ruste opp NATO for å svare på «Tyrkias trussel». Sjøl om det er ganske uproblematisk å framføre argumenter for at Tyrkia truer sentrale NATO-lands interesser med handlemåten sin – de har i stor grad bidratt til den allmenne destabiliseringa som har ført til IS’ framvekst – er det ingen som diskuterer å kaste Tyrkia ut av NATO. Årsaken til dette er åpenbart at det å beholde Tyrkia på laget er ekstremt viktig i et geostrategisk perspektiv. NATO-baser i Tyrkia og Tyrkia som utskipingshavn for olje og gass er så viktig for USAs interesser i Midt-Østen, at det er utenkelig å skulle risikere forholdet til Tyrkia ved å skulle iverksette noen sanksjoner.

For den norske debatten om hvordan vi bør se Russland etter Ukraina, betyr dette at påstanden om at vi ikke kan tillate oss å ta i betraktning Russlands realpolitiske interesser blir et paradoks: Vi tillater oss jo å ta i betraktning Tyrkias realpolitiske interesser. Vi tillater også våre egne realpolitiske interesser i å beholde Tyrkia i vårt geostrategiske fellesskap å undergrave (det historisk sett nokså latterlige) standpunktet om at NATO er en allianse av demokratier som respekterer Folkeretten. Vi aksepterer også at Tyrkia krenker nabolandenes suverenitet, både når det gjelder bandittstaten Syria og når det gjelder Iraks stabile håp: Kurdistan. Og vi reiser ubekymra på chartertur til Alanya og helgetur til Istanbul sjøl om Tyrkia okkuperer Nord-Kypros på det 40-ende året.

for å unngå misforståelser

Avslutningsvis vil jeg nok en gang understreke at jeg ikke skriver dette fordi jeg meiner at noen av sanksjonene Russland er blitt møtt med, eller noen av fordømmelsene for bruddene på folkeretten, har vært gale. Jeg er mot militær eskalering, og prøver å påvise 1) at folkerettsbrudd får ulik behandling i norsk offentlighet avhengig av hvilke stater som står bak, 2) at Russlands sikkerhetspolitikk har en klar parallell i Tyrkias og 3) at Norge derfor praktiserer sine realpolitiske interesser på en måte som de facto innebærer relativisering av Folkerett, og har gjort dette gjennom NATO-medlemskapet svært lenge. Meir optimistisk innebærer det også 4) at det finnes andre modeller for konfrontasjon av aggressorer sin ikke nødvendigvis fører til et nytt Tredje rike. Dette er altså et angrep på norske NATO-tilhengeres historiefortelling, og ikke en støtte til russisk irredentisme.

Stryp integreringa!

En bekjennelse

Jeg er en rasist. Jeg tenker rasistiske tanker heile tida. Kanskje ikke like ofte som jeg tenker på sex, men så ofte at jeg ofte skammer meg over meg sjøl. Overraskende mange vil innvende at det høres ut som et paradoks. Særlig hvis de får vite at jeg har både ei søster og ei datter som ikke ser «etnisk norske» ut. Når jeg ikke bare har venner, men familiebånd til barn som ikke er hvite, kan jeg vel ikke anklages for å ville dømme folk på bakgrunn av hudfargen? Likevel kjente jeg på en form for uvilje og frykt da en fyr som så ut som om han var rom sykla forbi meg i morges. Jeg tok meg sjøl i det med en gang, sjølsagt, jeg handler ikke som rasist, jeg er jo ikke heilt idiot heller. Men hvorfor følte jeg det sånn? Ingen rom har noen gang skada meg på noe vis eller vært til bry i hverdagen min, ut over å sitte i nærmiljøet mitt med tiggerkopper (noe jeg for øvrig betrakter som en menneskerett). Det åpenbare svaret er at tankene mine springer ut av de fortellingene som finnes i hodet mitt om rom — og der er det mye som ikke er særlig vakkert — men også mye som ikke er mitt ansvar.

Romani-bestemor. Foto: Anglos. Lisens: CC-BY-SA 3.0 via Wikimedia Commons
Romani-bestemor. Foto: Anglos. Lisens: CC-BY-SA 3.0 via Wikimedia Commons

Undersøkelser som viser at de som har mest mot innvandrere er de som har minst med dem å gjøre (.pdf ss143f) illustrerer det samme poenget. Fortellingene om innvandrerne er mye verre enn realiteten, og de som bare har fortellingene å forholde seg til får dermed et mye dårligere inntrykk enn de som har faktiske erfaringer. Ei samling med fortellinger kan vi med et fint ord kalle for en diskurs. I måten vi mennesker forholder oss til omverdenen på spiller diskurser om Andre en heilt vesentlig rolle. I mange sammenhenger definerer vi hvem vi er i motsetning til noen som står utafor vårt fellesskap. Vi gjør det på mikroplan i form av baksnakking, på makroplan i form av f.eks. politiske antipatier og til og med mellom land og folk – slik som i den russiske slavofile diskursen, som definerer russere og Russland i motsetning til Europa. Noen slike diskurser er skambelagt – hovedsakelig fordi vi veit at de er uetiske – det skal jeg komme tilbake til. Her holder det å skrive at både rasisme og innvandringsfrykt kan ses som utslag av slike diskurser om andre. Det gjør at det er verdt å tenke grundig over hvilke fortellinger vi skal bære videre, og hvordan vi rammer inn ulike tema.

En tredje vei?

Her skal jeg presentere et eksempel på ei innramming som jeg meiner er uheldig. På SVs landsstyremøte som finner sted i dag og i morra er det lagt opp til at det skal diskuteres en integreringspolitisk uttalelse. Hva er integreringspolitikk? For å gjøre det enklere kan vi dele det opp: Hva er politikk? Det er når samfunnet skaper seg ei mening om hvordan det skal forholde seg til fenomener i og rundt det. Hva er integrering? Det er møtet mellom ei eksisterende majoritetsbefolkning og ei ankommende minoritetsbefolkning, eller som ikke-kollektivt fenomen – prosessen der en person blir del av et samfunn hen i utgangspunktet ikke er et fullverdig medlem av. Integreringspolitikk er altså samfunnets inngripen i tilnærminga mellom det sjøl og en ankommende minoritet. Det er ei kjensgjerning at den som definerer et problem vil ta med seg sitt eget bilde av virkeligheta inn i definisjonen. Integreringspolitikken vil dermed, i den grad den ikke er informert av et perspektiv der majoriteten tvinger seg sjøl til å betrakte seg med et kritisk blikk, nødvendigvis definere de ankomne minoritetene som kilden til problemer den framstiller i et integreringsperspektiv. Integreringsdiskursen er nødvendigvis en diskurs om den andre.

Facies rasa. Foto: Carsten Frenzl. Lisens: CC-BY-SA 2.0
Facies rasa. Foto: Carsten Frenzl. Lisens: CC-BY-SA 2.0

Det er lite i utkastet til uttalelse som viser dette tydeligere enn innledninga. Den henger igjen fra forrige versjon av integreringspolitisk uttalelse, og rammer problemstillingene den vil definere som integreringspolitiske inn på en måte som jeg tydelig kjenner igjen fra den integreringspolitiske debatten i Oslo SV i 2010. Denne innramminga er blant anna kjent fra den britiske forfatteren Kenan Malik, og de følgende sitatene er heilt i hans ånd:

To motstridende syn har dominert integreringsdebatten. På den ene siden de som mener at minoritetene skal bli mest mulig like majoriteten og dermed må gi slipp på sin identitet. Og på motsatt side standpunktet om at forskjellige kulturer i et samfunn skal dyrke hvert sitt særpreg og ha sine egne verdier og levemåter, også når disse går på bekostnin av grunnleggende fellesverdier. SV arbeider for et tredje standpunkt i integreringspolitikken.

 

Det tredje standpunkt handler om å insistere på et samfunn med et sett med felles rettigheter og plikter i bunn,der det samtidig er rom for store forskjeller i levemåte, kultur og religion. SV mener at mangfold er en verdi i seg selv. Demokrati, likestilling og sosial utjevning er ufravikelige grunnverdier i det samfunnet SV arbeider for å skape. SV vil bekjempe alle forsøk på å bryte med disse verdiene, også når det begrunnes med religion eller kultur.

(Disse avsnittene står på linje 115-127 i det utkastet til uttalelse jeg har lest. Jeg finner dessverre ikke sakspapirene til møtet på nett, så dere som ikke har tilgang til dem får bære over med disse henvisningene, som jeg legger inn i håp om å påvirke landsstyremedlemmene mine.)

En annen passasje, som på tross av en ambivalens gjør det tydelig at det er «norske» mot de andres verdier, finnes på linje 170-174:

En forutsetning for et velfungerende flerkulturelt samfunn er at det bygges på et sett med felles rettigheter og plikter. SV arbeider for at det norske samfunnet skal baseres på demokrati, likestilling og sosial utjevning. Dette er universelle verdier som står sterkt i Norge som resultat av politisk og sosial kamp gjennom mange tiår, og ikke noe vi kan ta for gitt som «norske verdier».

De andres gjenskapelse

Husk nå hva integreringspolitikk betyr og hold det opp mot det påståtte tredje standpunkt. Når vi som samfunn tar imot personer som ikke er fullverdige medlemmer av vårt samunn, gjør vi det ved å påstå at de utgjør en trussel mot våre felles verdier. Dette er ikke en tredje vei. Derimot, er det, som fleire integrerings- (.pdf), sikkerhets- (.pdf) og rasismeforskere (.pdf) har påvist, en grunleggende bestanddel i en av de mest problematiske diskursene om den andre som finnes i Europa i dag: Den som handler om en påstått islamsk trussel, den som har tatt religion og kultur som substitutter for rase og gjenskapt rasismen.

På dette punktet er det fristende å sende uttalelsen tilbake til avsender og be dem finne ei bedre ideologisk overbygning for partiets politikk. Uttalelsen inneholder enkelte problembeskrivelser som er gode, og mange gode tiltak, men den sauser ting sammen og rammer inn mange samfunnsproblemer som ting som oppstår i møte med andre på en måte som skjuler andre forklaringer som er bedre og meir presise. Dermed bidrar den også til stigmatisering og til at den negative integreringsdiskursen styrkes. Om det finnes en tredje vei, må den bestå i å bryte med denne negative diskursen. Sjøl om det er liten tvil om at SV er et av de mest progressive partia i Norge, har vi altså ikke klart å finne en tredje vei. Som et minimum bør de nevnte avsnitta, sammen med mye annen tekst, strykes.

Å bryte tabuet

Faksimile av nyhetsklipp fra Retriever: Aftenposten skriver om en Sikh som fikk bruke hodeplagg i Forsvaret. Lisens: Ingen, jfr Åndsverkloven §22.
Faksimile av nyhetsklipp fra Retriever: Aftenposten skriver om en Sikh som fikk bruke hodeplagg i Forsvaret. Lisens: Ingen, jfr Åndsverkloven §22.

Jeg sa jeg skulle komme tilbake til dette med skambelagte diskurser. Integreringsdiskursen vokser nemlig stadig, til tross for at viktige deler av den er skambelagt. SVs integreringspolitiske uttalelse har lagt voldsomt på seg siden 2010. Stadig fleire politiske saker blir ramma inn som nasjonal -integreringspolitikk, ofte i sammenhenger det for bare få år siden ville være rart å tenke seg som relevante for integrering. Ett eksempel er historia om hodeplagg som del av offentlige uniformer. Den første sikhen tjenestegjorde med turban i Garden på 80-tallet (se faksimile). Det var en kuriositet. Bruk av hijab i Forsvaret, derimot (eller enda meir akutt, av politi eller dommere), blir derimot tematisert som et angrep på sentrale samfunnsverdier. Nå er det blitt meir enn én sikh, sier du kanskje, det er kvaniteten som har gjort dette til et aktuelt spørsmål, men, nei – dette er hovedsakelig blitt diskutert som ei hypotetisk problemstilling.

Jeg finner en interessant parallell til dette i Michel Focaults «Seksualitetens historie», der han påviser hvordan begrepet seksualitet, og forestillinga om seksualitet som en del av menneskers natur og identitet, som legning, er av nyere dato. Han skriver om hvordan det kjønnslige er tabu- og skambelagt, ukontrollert, og forsøkes brakt under kontroll ved at man tematiserer det offentlig. «Vi må tørre å ta debatten,» er jo langt på vei anerkjent som ikke bare en klisjé, men ei blødme. Den er mesterlig plukka fra hverandre av Ali Esbati. Men vi har ikke tatt det inn over oss.

De individuelle frihetsverdienes kollektive sjølfornektelse

På samme måte påviser Foucault at den moderne, offentlige samtalen om seksualiteten stenger den inne i stadig trangere rom. Som rasismen er seksualitetens tabu er så gjenstridig at det ennå kan framstilles som et frigjøringsprosjekt å spille på et av kulturhistorias mest dominante tema: madonna/hore-distinksjonen. Ei behandling av spørsmålet som er både akademisk og lokal finner vi hos Gro Hagemann, gjengitt i Svein Atle Skålevågs artikkel «Kjønnsforbrytelser, sedelighet, seksualitet og strafferett 1880-1930»:

Suffragette Waltz. Plateomslag fra USA, 1914. Lisens: Frigitt.
Suffragette Waltz. Plateomslag fra USA, 1914. Lisens: Frigitt.

Slik hun (Hagemann, min anm.) ser det, gikk det avgjørende skillet i 1880-tallets kultur­debatt mellom på den ene siden en individualistisk kultur­radikalisme og på den andre siden en samfunns­orientert kultur­konservatisme (eksempli­fisert ved Monrad) som var opptatt av den kollektive moralen. I denne motsetn­ingen ble spørsmålet om kvinne­emansipasjon som «selve kruttet i debatten,» skriver Hagemann.

 

Motsetningen mellom individual­isme og kollektivisme utgjorde et «moralsk dilemma» som på sin side var immanent i selve det feministiske prosjektet, mener Hagemann. «Sedelighetsdebatten tydeliggjorde en ambivalens som hadde ligget i kvinnesaksbevegelsen fra starten.»[6] Og over tid skjedde det en forskyvning i forholdet mellom de to posisjonene. Mens kulturradikalerne langt på vei støttet et likehets­feministisk prosjekt på 1870- og 1880-tallet, kom kvinnesaksorganisasjonene utover på 1890-tallet til i sterkere grad å reflektere en verdikonservativ posisjon med kjønnsforskjell i fokus.

Her tenker jeg at det er på sin plass å gjøre et poeng ut av hvilken side i debatten det var som altså stilte opp et sett med verdier som blei brukt til å definere de andre: Det var de som ville bevare det kjønnspolitiske status quo, de som ville bevare den seksualiteten og samfunnsordenen de var kommet til å betrakte som det normale.

Angrepet på normaliteten

Hvis vi nå kommer tilbake til SVs integreringspolitikk, handler viktige nye tekststykker i revisjonen om vold mot kvinner og barn, sosial kontroll og ekstremisme. Overliggere fra forrige revisjon tar for seg at innvandrere driver med tvangsgifte, kjønnslemlestelse og krav om kjønnssegregert undervisning. Dette er tidspunktet for å minne seg sjøl om Esbatis poeng: Resultatet av disse debattene er ikke at vi kommer opp med løsninger. Resultatet av å ramme problemstillingene inn som integreringsspørsmål er heller ikke å bygge en slagkraftig integreringspolitikk. Derimot tjener integreringsdebatten som ei stuerein knaggerekke der man kan henge mindre stuereine følelser, og smørbrødlister av denne typen leder tankene hen til de allmenne typologiene for demonisering av den andre (.pdf). For mange er det atpåtil ei mulighet til å få utløp for et behov for å tematisere tabuer – så lenge man holder seg innafor visse regler.

Tidemand: Bonde fra Vossevangen. Lisens: Frigitt. (via Ola Nordmann goes west
Tidemand: Bonde fra Vossevangen. Lisens: Frigitt. (via Ola Nordmann goes west)

Integreringspolitikken blir ei unnskyldning for å samle et hvert sakskompleks der innvandrere er overrepresentert under én paraply. Etniske nordmenn er grovt overrepresentert blant folk som driver med internasjonal skattesnusk og blant personer som driver serieimport av kvinner fra Øst-Europa og Asia for å gifte seg med dem og slå dem. Vi lager ikke norskingpolitiske plattformer for å tematisere det. Mange vil til og med påstå at et sånt prosjekt ville være absurd. Men det framstår ikke absurd å samle alle problemformer der innvandrere er overrepresentert i integreringspolitikken og dermed bruke dette saksfeltet til å understreke innvandringas angrep på det normale, det norske eller det opprinnelige.

Et positivt prosjekt

Etter dette angrepet på tankegodset bak SVs integreringspolitiske plattform vil man kanskje spørre se hva jeg vil ha i stedet. Jeg har antyda noen svar på det spørsmålet, både konkret og ideologisk, allerede. Konkret kan man trekke saka, eller i det aller minste endre utkastet til uttalelse. Målet må være å redusere omfanget av integreringsdiskursen, og i størst mulig grad inkludere de andre i det vi‑et vi formulerer politikken innafor. Det må bety at integreringspolitikken må bli mye mindre. Den må bare handle om den reine integreringa og bør derfor i hovedsak handle om hjelp, insentiver og ekstra ressurstilgang.  Vi må mye oftere si at «det handler ikke om integrering, det handler om de sosiale/materielle forholda». Integreringspolitikk må være noe positivt, det er det samfunnet skal gjøre for å møte de folka som ikke er fullverdige medlemmer, fordi de nettopp har kommet til landet.

Mange av de temaa som i dag behandles som integreringspolitikk vil fortsette å være viktige politiske tema. Men i stedet for at vi har en integreringspolitikk som består av barneverns-, krisesenter-, kriminalitets- og sekularismepolitiske perspektiver på innvandrerne som problem, kan vi ha en barnevernspolitikk som adresserer sine spesifikke problemer: Folk med annen landbakgrunn enn norsk er overrepresenterte i målgruppa til Barnevernet. Det er ei barnevernspolitisk problemstilling, fordi det er barnevernet som har den, ikke Integreringsvesenet.

Hva med rasismen min, da — kan jeg bli kvitt den? Forhåpentligvis kan jeg det, men jeg trenger åpenbart mye hjelp av alle andre. For å parafrasere et av Thomas Hylland Eriksens mest misforståtte sitat, paradoksalt nok i håp om å bli bedre forstått: Vi må dekonstruere integreringspolitikken til det blir umulig å snakke om ei enkelt integrering, eller en stereotyp innvandrer igjen.

Appendiks: Konkrete forslag

Primært: Send uttalelsen tilbake til integreringsfraksjonen med beskjed om å reformulere det ideologiske grunnlaget og lage en rein integreringspolitisk uttalelse.

Sekundært:

  • Stryk linje 48-81
  • Stryk «og isolering…minoritetsmiljøer» på linje 85-85
  • Stryk linje 115-127
  • Erstatt linje 131-137 etter «to ting.» med «Det går bedre med integreringen enn de fleste tror»
  • Stryk linje 145-154
  • Stryk linje 180-186
  • Stryk linje 209-262
  • Stryk linje 292-361
  • Stryk linje 393-487
  • Stryk linje 572-832
  • Stryk linje 899-905
  • Stryk linje 922-932

Mange av strykningene kan med fordel heilt eller delvis innarbeides i uttalelser på andre politiske felt, slik at de blir tematisert som en del av den norske befolkningas problemer i stedet for som innvandringsproblemer. Som et eksempel har jeg laga et forslag til en uttalelse om vold mot kvinner med annen landbakgrunn en norsk som følge av økonomisk ufrihet.

Bjørneland, politikk og prinsipper

Skjermdump fra PSTs blogg
Oppdatering 23. august: Bjørneland har i løpet av 22. august skrivi et blogginnlegg som ser ut til å moderere de opprinnelige uttalelsene i innlegget på De nordiske juristmøter (.pdf, om lag 400 sider). Imidlertid grenser dette til såkalt «spin», i og med at bloggen dreier seg om brevveksling mellom Justisdepartementet og PST fra juli i år knytta til konkrete lovforslag. Innlegget på NJM, derimot, dreier seg om hvilke kapasiteter hun mener en sikkerhetstjeneste bør ha. I innlegget ønsker hun seg endringer langt ut over dagens rettssituasjon på tre områder: Datalagring (Tese 3, s41), dataavlesning (Tese 4, s42) og stordata (Tese 5. s43).

Sjefen for Politiets sikkerhetstjeneste, Benedicte Bjørneland, har i et innlegg på Den nordiske juristkonferansen uttalt at analyser basert på såkalte «stordata» er nødvendige for å ivareta rikets sikkerhet. Dette innebærer at hun ønsker å lagre samtlige kommunikasjonsdata av visse typer om alle mennesker i Norge.

brukergrensesnittet til et av verktøyene for etterretningsdeling i Five Eyes-samarbeidet.
Five eyes – brukergrensesnitt. Lisens: Public domain. Via Wikimedia Commons.

EUs Datalagringsdirektiv blei avvist av fleire nasjonale forfatningsdomstoler, og derfor skrota av EU-kommisjonen, fordi det var uforenlig med den borgerlige friheta liberale demokratier bygger på. I den norske debatten om direktivet kom det fram fleire eksempler på hvordan sjøl banale data kan vise seg å være svært sensitive.

Den norske datalagringslova var likevel langt mindre inngripende enn det Bjørneland tar til orde for, siden det var snakk om å kreve domstolskontroll ved åpning av et arkiv i forbindelse med etterforskning av konkrete saker. Det PST-sjefen tilsynelatende ønsker seg, er sanntidstilgang til datastrømmer og en altomfattende database, slik det er kjent fra Edward Snowdens avsløringer.

Lund-kommisjonen, Guantánamo og rendition-systemet, Abu Ghraib, Five Eyes-samarbeidets opportunistiske omgåelse av nasjonale personvernlover og Snowdens avsløringer av at NSA-operatører betrakter nakenbilder de kommer over som et «frynsegode». Samla viser disse sakene at verken et særnorsk godhetssyndrom eller forankring i en borgerlig-liberal, transatlantisk politisk tradisjon utgjør et vern mot det hensynslause behovet for informasjon.

Fangemishandling i Abu Ghraib. At vestlige demokratier har ansvar er ingen garanti for moralsk praksis. Lisens: Offentlig eiendom. Via Wikimedia Commons.
Fangemishandling i Abu Ghraib. At vestlige demokratier har ansvar er ingen garanti for moralsk praksis. Lisens: Offentlig eiendom. Via Wikimedia Commons.

Snarere kan det se ut til at noen av de viktigste komponentene i en velfungerende rettsstat er de begrensningene den legger på seg sjøl. Den utøvende makta skal ikke påvirke den dømmende. Politiet etterforsker ikke, samler ikke bevis mot borgere, uten at de har en mistanke som kan etterprøves i en domstol. Sikkerhetsmyndighetene får ikke blankofullmakter, men må heile tida forsvare mål og virkemidler overfor vanlige borgere.

Profesjonsetikk, politikere som lar være å kommentere rettssaker, dommere som lar være å spise lønsj med PSTs statsadvokater – dette er hjelpemidler for å ivareta slike prinsipielle begrensninger, ikke erstatninger for dem. Når Bjørneland ønsker å kaste vrak på uskyldspresumpsjonen og dermed få en større kapasitet en Stasi noen gang hadde, veit vi alle at PST både i morra og i overmorra vil være en institusjon som har langt større respekt for menneskerettigheter og privatliv enn diktaturene vi frykter.

Likevel veit vi like godt at feil vil skje. Kulturen i enkeltmiljø vil gli ut. Lederen for EOS-utvalget kan bli skadd i ei trafikkulykke og bli avhengig av opiater. Det er derfor vi tegner streker i sanden som vi ikke vil la bølger av sikkerhetsfaglig overmot skylle bort.

Etter Edward Snowdens avsløringer har vi nok en gang fått en påminnelse om hvor lett det er å la ting skli ut, om man ikke har noen absolutte grenser. I lys av dette har Bjørnelands uttalelse dobbelt bevist behovet for tett uavhengig kontroll med sikkerhetsmyndighetene: Både fordi det tilsynelatende er så lett å glemme, og bli besnæra av hvor viktig det er å kunne vite alt. PST-sjefen mangler gangsyn! Og dessuten fordi denne oppfatninga tilsynelatende har sterk nok oppslutning innad i PST til at ingen har hindra Bjørneland i å gå ut med dette ønsket.

Sannsynligvis ville det også vært en fordel om lederen for EOS-utvalget hadde bakgrunn f.eks. som jurist i Amnesty eller redaktør i en avis, snarere enn som forsvarsminister. Om ikke annet, så fram til offentligheta har fått tillit til at lærdommen etter de siste åras overvåkingsskandaler har sunket inn.

Politikk og fag hulter til bulter