Undervisningskompetanse i Oslo og Trondheim

Det forrige innlegget om lærertetthet i Oslo og Trondheim har utløst spørsmål om sammenligninga er rimelig. Det kan jo være slik at lærerne i Oslo-skolen har høyere kompetanse, og at dette kan veie opp for forskjellen i lærertetthet. Jeg kan dessverre ikke gi et umiddelbart svar på dette spørsmålet, for jeg har ikke tilgang til statistikk som er tilstrekkelig detaljert.

Grunnskolens informasjonssystem inneholder imidlertid statistikk over antallet lærerårsverk med forskriftsmessig undervisningskompetanse. I denne statistikken kommer Trondheim langt bedre ut enn Oslo. Forskjellen er virkelig stor! Rådata finnes her.

Andel lærerårsverk med forskriftsmessig undervisningskompetanse på trinn og fag.
Andel lærerårsverk med forskriftsmessig undervisningskompetanse på trinn og fag. Kilde: GSI

 

De formelle kravene til undervisningskompetanse samsvarer imidlertid ikke nødvendigvis med fagkompetanse. Det kan være slik at Oslo har en høyere andel lærerårsverk med universitetsfag og PPU, mens Trondheim har mange allmennlærere. Det kan også være ulikheter i hvordan lærerårsverkene blir kategorisert når kommunene rapporterer. Overgangen fra 30 studiepoengs PPU til 60 studiepoengs PPU kan ha hatt konsekvenser for Oslo, og en annen historisk organisering av PPU i Trondheim kan ha spilt en rolle der.

I så fall er dette også et eksempel på svakhetene ved å utforme systemer som baserer seg tungt på kvantitative data: Kvaliteten på indikatorene er avgjørende for kvaliteten på systemet. I jakten på gode indikatorer kan man risikere å bruke for store ressurser på å skaffe til veie data av høy kvalitet – ressurser som kunne vært brukt på å skape kvaliteten i faktisk læringsarbeid.

Teachers per student in Oslo and Trondheim

I made a figure for the launch of Oslo SV’s election campaign that we didn’t use because we were concerned that the calculation method that I’ve used isn’t exactly the same as the usual one, when these matters are discussed. However, I certify that the numbers are right. You can check them at Grunnskolens informasjonssystem, and you can download the raw data here. This is the figure:

The figure shows that there are more teachers per worked student year in Trondheim than in Oslo, and that this is a persistent pattern.
Students per worked teacher year (y-axis) in elementary schools in Oslo and Trondheim. Source: GSI (see main text for details).

In my opinion, this shows that it’s a realistic option to increase the number of teachers per students in Oslo’s school. The discrepancy is a policy choice by Høyre. It also demonstrates that in a municipality where SV participates in a majority coalition, we choose to make the number of teachers per student a priority. It’s a fact one might want to make a note of.

Lærerdekning i Oslo og Trondheim

Jeg lagde en figur til Oslo SVs valgkampdekning som vi fant ut at vi ikke ville bruke, fordi vi ikke følte oss helt sikre på om tallene som er brukt er de samme som vanligvis brukes når man diskuterer disse tingene. Jeg står likevel helt og holdent inne for at tallene er riktige, det er bare utregningsmåten som eventuelt ikke er helt vanlig. Rådata finner du til slutt i innlegget, og du kan sjekke dem på Grunnskolens informasjonssystem.  Variablene som er brukt er lærerårsverk til ordinær undervisning og antall elever i kommunale, offentlige skoler. Her er figuren:Figuren viser at lærerdekningen er langt bedre i Trondheim enn i Oslo.

Elever per lærerårsverk i Oslo og Trondheim. Kilde: GSI.

Slik jeg ser det, viser figuren at det er fullt mulig å velge annerledes enn Høyre i Oslo når det gjelder lærerdekning. Den viser også at i en kommune der SV deltar i et flertallstyre, prioriterer vi lærerdekning på en annen måte enn det Høyre gjør. Det kan jo være interessant å merke seg.

Du finner rådata her.

 

The best schools in the country?

This post was revised on August 13th to take into account errors found in the second figure. The errors do not have any consequences for the main conclusion.

Oslo SV has chosen «More teachers – fewer tests» as the slogan for our efforts to make a better school for Oslo. I’m not going to write about that today. Rather, I’ll begin my writings on this topic with a post that shows how the right-wing parties’ portrayal of the school in Oslo hits off the mark.

There is much good to be said about the public schools in Oslo, but that’s not to say that its virtues are the results of Høyre’s policies or that they’re very much better than schools elsewhere in Norway. Høyre, however, likes to boast that Oslo’s schools are the country’s best, even the world’s best  — no less. Can this be right?

This, obviously, is a very difficult question to answer. How do we ascertain that one school is better than another? Is the best school the one where students’ mean grades are the highest, or the one which instils the highest self esteem in its graduates? Do any of our measuring tools gauge how pupils «evaluate the consequences their actions have for others, and judge them with ethical consciousness», as the Norwegian Education Code stipulates?

I won’t try to tackle these problems here. Instead, I’ll perform two very simple analyses based on criteria that Høyre likes to use. It turns out that the results of two of the most important tests in Norwegian Elementary school hardly support a claim that Oslo’s schools are the best in Norway, let alone the World.

Oslo, it turns out, is not the average Norwegian county. One of the factors distinguishing Oslo from the other counties is that its labor market shows a high demand for workers with higher education.  I’m not going to discuss whether this is the reason why more people in Oslo have higher education, beyond pointing out this fact.

Keeping this in mind, and knowing also that the parents’ level of education plays a major role for their children’s academic achievements, let’s look at some numbers — mean scores on final exams in the Norwegian elementary school by county:

Final exam results for 10th grade students as a function of the average number of years of education in the parents' generation. Source: As described in the post's final paragraph.
Final exam results for 10th grade students as a function of the average number of years of education in the parents’ generation. Source: As described in the post’s final paragraph.

Where in this figure do we find Oslo? At the far right. Quite clearly, pupils at Oslo’s schools score better on their 10th grade exams than the national average. However, the figure also shows the huge gap between the parent generation’s highest completed education in Oslo and in the rest of Norway. If we make a model that corrects the exam scores for the number of years the parent generation went to school in average (the straight lines in the figure), Oslo doesn’t perform better than expected. On the contrary, the scores are exactly what we would expect them to be.

How about the national tests («nasjonale prøver» in Norwegian)? We’re frequently told that Oslo’s schools score particularly well here:

Update August 13th: Due to an error in the sorting of the data used for the original plots, the original post found no correlation between the parent generations’ level of education and National Test scores. The figure has been updated and verified.

National Test scores per county as a function of the mean number of years of education in the parent generations. Source: UDIR / SSB
National Test scores per county as a function of the mean number of years of education in the parent generations. Oslo’s scores in the upper right portion of the plot. Source: UDIR / SSB

However, as the graph shows, the county-wide mean for Oslo does not fall outside the bounds of statistical prediction when the parent generations’ level of education is taken into account. The plots highlight the fact that the National Tests are not able to uncover any difference in educational achievement that is not explained by the parents’ level of education.

Some final words: There are many good things to say about Oslo’s schools. They are the workplace of highly qualified and dedicated teachers. Acknowledging this, however, shouldn’t stop us from questioning how Høyre is marketing its alleged results in its showcase county. The analyses presented here are unpretentious, but they highlight some important issues that are rarely raised when Oslo’s schools are discussed.

The statistics on educational levels (table 08921, numbers from 2014) and population numbers (table 03031, numbers from 2014) were collected from Statistics Norway.  Final exam scores and national test scores were collected from the The Norwegian Directorate for Education and Training (preliminary final exam scores (2015), national test scores (2014)).

Landets beste skole?

Innlegget er oppdatert etter at det blei funnet en feil i den opprinnelige versjonen. Feilene påvirker ikke hovedkonklusjonen.

I Oslo SV har vi valgt «Flere lærere – færre prøver» som slagord for vår skolesatsing. Jeg skal ikke skrive om det i dag. Først vil jeg skrive et innlegg som jeg mener viser at høyresidas påstander om Oslo-skolen ikke uten videre kan tas for god fisk.

Det er mye som er bra i Oslo-skolen, men det er verken sikkert at det er Høyres fortjeneste, eller at den er så veldig mye bedre enn skolen i andre deler av landet. Høyre, derimot, liker å påstå at den er landets, eller til og med verdens beste. Stemmer dette?

Det er selvfølgelig utrolig vanskelig å svare på. Hvordan avgjør man at en skole er bedre enn en annen? Er den beste skolen der elevene har høyest karaktersnitt? Eller er det der elevene har best selvtillit? Måler noen av prøvene våre i hvilken grad elevene, med Opplæringslovas ord, er i stand til å «vurdere virkningene for andre av egne handlinger og å bedømme dem med etisk bevissthet»?

Jeg skal derfor ikke prøve å svare på dette her. Jeg skal derimot gjøre to svært enkle analyser med utgangspunkt i kriterier som Høyre liker å legge til grunn. De viser at resultatet på to av de viktigste prøvene det norske skoleverket har på grunnskolenivå neppe gir grunnlag for å si at Oslo-skolen er best i en meningsfull forstand.

Oslo er nemlig et unikt fylke på mange måter. En av de faktorene som gjør at Oslo skiller seg fra andre fylker er at byen har et arbeidsmarked som i mye større grad enn andre fylker etterspør høyere utdanning. I hvor stor grad det har betydning for at Oslo også har ei befolkning med betydelig høyere utdanning enn andre fylker skal jeg ikke si så mye om, ut over at det faktisk er slik.

Med dette in mente, og kunnskapen om hvor mye foreldres utdanningsnivå betyr for barns skoleprestasjoner langt framme i panna: La oss først se på årets eksamensresultater.

Eksamensresultater for 10. klasse som funksjon av foreldres utdanningsmengde. Kilde: UDIR/SSB
Eksamensresultater for 10. klasse som funksjon av foreldregenerasjonens utdanningsmengde. ENG0012 – engelsk, MAT0010 – matematikk, NOR0214 – borsk hovedmål, NOR0215 – borsk sidemål, NOR0415 – norsk for elever med unntak fra sidemål. For alle emner unntatt NOR0415 er det en signifikant (p ∈ ) lineær sammenheng mellom foreldregenerasjonens utdanningsnivå i fylket og elevenes eksamensresultater. Kilde: UDIR/SSB

Hvor på denne figuren finner vi Oslo? Jo, helt til høyre. Ganske riktig viser eksamensresultatene at elevene gjør det bedre enn landssnittet på eksamen i 10. klasse, men vi ser også at foreldregenerasjonen i Oslo stiller i en helt annen liga enn foreldre ellers i landet når det gjelder utdanning. Dersom vi tar hensyn til dette ved å lage en lineær modell som predikerer eksamensresultat som funksjon av utdanningsmengde (linjene i figuren), presterer ikke Oslo-elevene bedre på eksamen enn man skulle forvente. Tvert i mot er de akkurat der vi skulle forvente å finne dem.

Men hva med de nasjonale prøvene? Her har vi jo mange ganger hørt at Oslo gjør det spesielt bra?

Oppdatert versjon 13. 8. 2015: Det opprinnelige innlegget inneholdt en versjon av figuren under der figuren var basert på gal sortering av tallene. Jeg beklager denne feilen. Den oppdaterte versjonen er korrekt.

Gjennomsnittsskår på nasjonale prøver per fylke som funksjon av gjennomsnittlig antall år med utdanning i foreldregenerasjonen. Kilde: UDIR / SSB
Gjennomsnittsskår på nasjonale prøver per fylke som funksjon av gjennomsnittlig antall år med utdanning i foreldregenerasjonen. Kilde: UDIR / SSB

Figuren viser riktignok at Oslos fylkessnitt er det beste i landet, men likevel ikke uventa høyt når man tar foreldregenerasjonens utdanningsnivå i betraktning. Snarere er det mest overraskende ved denne figuren at ingen av fylkene har en skår på nasjonale prøver som avviker signifikant fra regresjonslinjene som følger av å ta hensyn til foreldregenerasjonens utdanningsnivå.

Med andre ord: De nasjonale prøvene påviser ingen forskjeller mellom fylkene som ikke kan forklares med kombinasjonen av tilfeldig variasjon og foreldrenes utdanningsnivå.

For å avslutte: Det er mye bra å si om Oslo-skolen, og det er ingen tvil om at den er arbeidsplassen til masse dedikerte og dyktige lærere. Imidlertid skal vi ikke se bort fra at Høyre overselger prestasjonene til skolen i utstillingsvinduet sitt. Det jeg presenterer her er nokså uhøytidelige analyser, men figurene illustrerer likevel viktige poenger som sjelden kommuniseres tydelig når osloskolen diskuteres.

Statistikk over utdanningsnivå (tabell 08921, 2014-tall) og befolkningstall (tabell 03031, 2014-tall) per fylke er henta fra Statistisk sentralbyrå. Det er brukt 2014-tall. For eksamensresultater og resultater på nasjonale prøver er talla henta fra Utdanningsdirektoreatet. og det er brukt tall henholdsvis for 2015 (foreløpig karakterstatistikk eksamen) og 2014 (nasjonale prøver).

On The International Women’s day, March 8th 2015

I want to congratulate all women on this occasion!

As a father of three daughters, I see how narrow gender roles affect play and future aspirations from an early point in life. Is it an insignificant problem, when I address my concern that the expectations of society could take away my daughters’ opportunities to live out their full potential?

The continued attacks on the «Daddy quota» and the laws ensuring legal rights to abortion are clear examples that the struggle is not won once and for all, not even in Norway. The pay gap between men and women and the violence directed at women are examples of issues where we still have a long way to go, even in Norway.

Still, there’s no doubt that the women’s and workers’ movements have made great progress, when we compare our conditions to those of women in other parts of the world. It is ironic that the forces who at every crossroads have fought progress in our country today criticize the women’s movement of being myopic. When the criticism comes at the same time as development funds for projects targeting women’s living conditions are being cut, their arguments are preposterous and hollow.

Let us use this day to struggle for women’s right to be independent and free, whether in the work place or in private life, whether their struggle is fought for their own sake or in solidarity with others. Congratulations and forward to new progress!

En politikk for fred

Dette er en forlenga versjon av innlegget jeg holdt om fredspolitikk på SVs landsmøte 14. mars 2015.

Kamerater

Da jeg meldte meg inn i SV var det etter å ha snust på en karriere som yrkesmilitær. Jeg hadde studert russisk ved det som i dag heter Forsvarets etterretningshøyskole og var ferdig med et halvt års engasjement som avhørsbefal på Setermoen i Troms. Dette var i 2002, og kollegene mine snakka med entusiasme om muligheten til å få skarpe erfaringer fra Irak og Afghanistan. Det unge befalet blei frista med treårskontrakter der det ingikk et år med betalt utdanning på fulltid. Betingelsen var at man deltok på hva som måtte komme av internasjonale operasjoner uten reservasjoner.

En sånn organisasjon var ikke et blivende sted om man ville ha et reflektert forhold til Nürnberg-prosessens knesetting av prinsippet om personlig ansvar. Det er ikke nok å si at man følger ordre.

Det var ikke lenger nok å være villig til å kjempe for norsk suverenitet, man måtte kjøpe ei ny pakke. Internasjonalt blei folkeretten systematisk uthula. I fravær av en fredsbyggende og langsiktig politikk oppsto et tilsynelatende behov for å bombe umiddelbart igjen og igjen.

Jeg argumenterte mot Libya-angrepet da vi behandla det sist, og meiner argumentene mine står seg i dag. Konsekvensene av USAs angrep på Irak har vist seg å være flere hakk verre. Dilemmaet vi står i er tilsynelatende at samtidig som det nok kan hende at mange menneskeliv ville vært spart om Assad og Gaddafi hadde slått ned opprørene i Syria og Libya, ville det være fullstendig forkastelig å støtte dem.

Men det er ikke sånn at valget står mellom å vente til en humanitær katastrofe er et faktum og å akseptere at diktatorer og krigsherrer herjer fritt. Det finnes konkrete, praktiske erfaringer med nedrustingsavtaler og gjensidig overvåking. Det finnes konkrete, praktiske erfaringer med å innskrenke handel med visse varer – også våpen. Det finnes konkrete, praktiske erfaringer med avspenningstiltak der en legger begrensninger på egen aktivitet for å bygge tillit.

Noen forsynte Saddam, Assad og Gaddafi med våpen. Én allianse står for over to tredeler av verdens militære forbruk. Noen forsyner den dag i dag Saudi-Arabia med våpnene som blei brukt til å slå ned demokratiaktivister i Bahrain og som er etter alt å dømme også er en del av årsaken til at Iran har et atomprogram.

I tida etter mitt arbeid i Forsvaret har jeg sett hvordan grensene for hvor hard behandling folk kunne få under øvelsene våre var basert på vurderinger gjort av britiske myndigheter etter borgerkrigen i Nord-Irland. Stressposisjoner, søvnnekt og ulike metoder for å blokkere syns- og hørselsinntrykk blei brukt for å simulere en fiende som ikke forholdt seg til Geneve-konvensjonene. Britene står nå i fare for bli dømt i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen for disse vurderingene. Da USA først begynte å uthule forbudet mot mishandling i Geneve-konvensjonene var det disse metodene som blei tatt i bruk. Seinere gikk det, som vi alle veit, mye verre. Skammen fra Abu Ghraib, skammen fra Bagram, skammen fra Guantánamo – det er Vestens skam.

Poenget er ikke at Vesten er verst. Poenget er at ei forestilling om moralsk overlegenhet leder til ei tenkning om at målet helliger midlet. Løsninga er en aktiv politikk for å forebygge vold og bygge institusjoner som ikke har bruk av vold som sin primære eksistensbegrunnelse.

Vi kan ikke eskalere spenninger til fred!

Innlegg til den politiske situasjonen

Dette er en lett omarbeidd utgave av innlegget jeg holdt i debatten om hvilke uttalelser som skulle behandles under SVs landsmøte 13. mars 2015.

Kamerater!

Det er ingen partier i dag som både klarer å beskrive de problemene som er viktigst i vår tid og gi et svar på dem.

Unntatt oss.

Det er faktisk ikke sånn at vi løser klimautfordringene eller passer på den lufta vi alle puster i ved å kunne kjøre SUV til jobb fra villaen på Blommenholm. I Oslo SV er vi så heldige at vi kan betale for alle kollektivsatsingene vi vil ha ved å la være å bygge ny E18 mellom Bestumkilen og Nesøya. Vi trenger en uttalelse om miljøvennlig byutvikling.

Det er faktisk ikke sånn at lønnsgapet mellom typiske manns- og kvinneyrker forsvinner om vi setter oss ned og venter og ser. Borgerlig trenering har alt for ofte vært praktisk politikk. Skal vi få en lokal valgkamp som handler om likestilling, må vi ha en uttalelse som viser fram hvilke lokale tiltak det går an å satse på.

Det er faktisk ikke sånn at vi den økonomiske ulikheten et stort flertall i Norge opplever som et problem blir mindre av at regjeringa avvikler formuesskatten. Den kanskje synligste konsekvensen av sosial ulikhet i Norge i dag er hvordan det står til med tannhelsa. Mens 90 prosent av barna i Oslo vest har null hull, er andelen enkelte steder i Øst ned mot 50 prosent. La alle smile med stolthet. Vi trenger en uttalelse om å ta vare på tenna.

Vi som er vokst opp på 80-tallet husker ikke hvor levende trusselen om atomkrig i Europa var under den kalde krigen. Atomklokka tikker igjen. Gjennom NATO støtter Norge første bruk av atomvåpen. Vi i SV må reise en debatt om hvordan vi kan finne andre svar på de nye spenningene i Europa uten å gå inn i våpenkappløp. Det er ikke så lenge siden nedrusting var noe som ga prestisje. Vi hadde avtaler som START 1 og 2 og CFE. I dag er det knapt noen som husker at de fantes. bare SV som snakker om dette. Men desto viktigere er det at vi snakker om dem.

Når vi er på vårt beste, klarer vi å beskrive de problemene som er viktigst for folk i dag, samtidig som vi presenterer gode løsninger på dem. Jeg har tatt opp noen saker der vi kan gjøre det, og håper dere vil stemme for dem.

Takk, kamerater!

Tiltredelsestale

Dette er en lett bearbeidd versjon av talen jeg holdt da jeg gikk på som leder av Oslo SV søndag 1. mars:

Gode årsmøte! Før vi avslutter, vil jeg gjerne si noen ord om året som kommer.

Det første jeg vil si er at jeg blir ydmyk av å tenke på oppgaven jeg står overfor. Jeg kommer til å gjøre noe gærent. Sånn er det bare. Ingen kommer til å være fornøyd med alt det jeg eller fylkesstyret gjør. Sånn er det bare også. Jeg håper likevel at vi kan være rause med hverandre og huske på at sjøl når vi er på vårt mest uenige, er det forsvinnende sjelden det ligger vond vilje bak.

På den andre sida er uenighet også meningsmangfold, og det er viktig for et parti som vil noe. Jeg vil at Oslo SV skal bli mer av et politisk verksted, både med sikte på å styrke partiet nasjonalt og med sikte på å gjøre organisasjonen til en relevant arena for medlemmene. Det politiske arbeidet vårt bør oppleves som svært viktig for partiet nasjonalt, både i den forstand at noe annet er sløseri med ressursene til det største fylkeslaget og i den forstand at Oslo-laget skal få gehør for sine standpunkter. For å få større tyngde og nå breiere vil jeg at både fylkesstyre og representantskap i større grad skal bruke engasjerte og fagkunnige medlemmer til å forberede saker for vedtak. I tillegg er det sånn at jo flere av medlemmene våre som tar del i politikkutviklingsarbeidet vårt, jo breiere kontaktflate får vi.

Jeg vil også at vi skal velge oss noen få saker hvert år som vi tar oss tid til å ta opp to ganger – sånn at vi kan diskutere dem først, gå tilbake og gruble litt, og så få noe som er skikkelig gjennomarbeida lagt fram til vedtak.

De første par månedene er det likevel valgkampen som må få mesteparten av oppmerksomheta vår. I år skal vi vinne Oslo! Sammen med de andre partiene på venstresida skal vi få på plass et nytt flertall og stake ut en ny kurs for byen vår. Vår styrke, det som gjør at folk ikke kommer utenom oss i den sammenhengen, det er to ting: For det første at vi er et parti som tar tydelig standpunkt både for sosial rettferdighet og for miljøet, for det andre at vi kan være tydelige i prioriteringene våre.

Sosialistisk venstreparti kan garantere at de som stemmer på oss både får en hardtslående miljøpolitikk og et nytt byråd. Vi er miljøpartiet for forandring. Vi vil skrinlegge E18 for å bygge ny T-banetunell. Vi vil ikke bare ta inn eiendomsskatt for å styrke skolen, barnehagene og videreføre områdesatsinger i deler av byen som trenger et løft. Vi vil satse på å forebygge de forskjellene i helse og sosial status som skaper den delte byen. Det gjør vi ved å satse på barnas helse og utvikling og lage ordninger som gjør at barn skal merke minst mulig til foreldrenes fattigdom. Det gjør vi ved å satse på ettervernet i rusomsorgen og å gå inn for å skaffe folk som sliter skikkelig tak over hodet.

Jeg blei kjent med mange rusmiddelavhengige da jeg var i apotekpraksis. Det er vondt å tenke på at når det er gått ei stund siden jeg har sett dem på gata, er det stor sannsynlighet for at de har tatt en overdose.

Vi i SV ser hva som er årsakene til at forskjellene er der. Derfor vil vi legge de samme normene til grunn for bygging i øst og vest. Derfor legger vi vekt på at nye boligområder må planlegges slik at vi skaper gode bomiljøer og derfor vil vi legge til rette for smart plassering av arbeidsplasser. Folk skal både få kortere vei til jobb, og veien til et variert og kunnskapsbasert arbeidsliv der alle får utnytta evnene sine skal bli kortere – uansett hvor du bor i byen. De kunnskapsbaserte arbeidsplassene kommer til å fortsette å være de viktigste for Oslo.

Oslo er også Norges mest mangfoldige by. Vi skal ta vare på de positive sidene ved det mangfoldet, men vi skal arrestere Høyres finansbyråd Eirik Lae Solberg når han prøver å gjøre store økonomiske forskjeller til en del av det som er viktig i det mangfoldet. Vi skal ta fra ham jobben og på den måten hindre Frp i å være relevante i diskusjoner om hvordan kommunen skal møte mangfoldet. Det positive mangfoldet springer ut av et samfunn der alle føler seg trygge, både sosialt og økonomisk, og der folk blir anerkjent som individer uavhengig av hvordan de er skapt eller skrudd sammen: enten de har røtter i Karasjok eller Punjabi, enten de er firkanta eller skeive, enten de er sikre på at jorda blei skapt på 7 dager eller, som meg, på at det var en i hovedsak tilfeldig prosess som tok cirka 14 milliarder år.

Jeg er oppvokst på Ellingsrud, i Oslo øst. Jeg har opplevd den delte byen. Han som drepte Benjamin Hermansen vanka en periode i mitt lokalmiljø. Elever på ungdomsskolen min rana posten i storefri på ungdomsskolen. Da jeg begynte på en videregående skole i sentrum opplevde jeg at mange av klassekameratene mine aldri hadde vært øst for Stortinget – det var farlig. Jeg tenkte ikke slik på det, for jeg opplevde det jo ikke sånn. Men når folk ikke opplever hverandres virkeligheter, og bare får overskrifter av den typen jeg akkurat ga dere, er det jo ikke så rart at de kan komme til å tro det er farlig. Sjøl fikk jeg et lite kultursjokk da jeg i vinter hadde dattera mi på skiskole og for første gang besøkte Sørkedalen.

Forskjeller i oppvekstmiljø følger direkte av byutviklingspolitikk og i hvilken grad vi støtter lokale tiltak folk sjøl drar i gang: I fotballag der foreldre trener, kjører og baker kaker år ut og år inn. I Kulturkjellern, der nevenyttige Ellingsrud-folk gjennom nesten hele mitt liv har skapt en sosial møteplass i et utsalg for lokal brukskunst. På bydelsdager rundt i byen, der ildsjeler og lokale artister skaper liv, samhold og glede.

Jeg var hos lokallaget mitt på St. Hanshaugen her om dagen og holdt innledning om hvor vi har velgere å hente. Når jeg så på talla noen år tilbake, var ikke det som slo meg først og fremst at vi har mista så mange velgere til andre. Det var det at valgdeltakelsen sank. Vi som er her i dag veit at politikk er viktig. Det at hver og en av oss også opplever det vi gjør i partiet og i møte med folk utafor som viktig betyr noe. Vi må få også folk flest til å tenke at politikk er viktig, at det betyr noe hvem som styrer byen og at våre løsninger vil innebære en forskjell i livene deres. I det arbeidet er hver og en av dere viktige!

Takk for årsmøtet. Takk for engasjementet. Nå går vi hjem og overbeviser naboen! Årsmøtet er heva!

8. mars 2015

Gratulerer med dagen til alle kvinner!

Som far til tre små jenter ser jeg også hvordan trange kjønnsroller fra et tidlig tidspunkt påvirker lek og drømmer for framtida. Skal du kalle det ei lita bekymring, når jeg er redd for at samfunnets forventninger fratar døtrene mine muligheten til å leve ut det beste i seg sjøl?

Angrepene på fedrekvoten og abortlova viser også at kampen ikke vinnes en gang for all tid, heller ikke i Norge. Det vedvarende lønnsgapet mellom menns og kvinners arbeid, og kvinners utsatthet for vold er eksempler på saker der det er langt igjen før vi kan si oss fornøyd, også her i Norge.

Det er likevel ingen tvil om at kvinne- og arbeiderbevegelsen har gjort et formidabelt arbeid for framskritt, når vi sammenligner med kvinners stilling mange andre steder i verden. Det er ironisk at de kreftene som ved hver korsvei har kjempa mot framskritt her hjemme kritiserer kvinnebevegelsen i dag for å være nærsynt. Når de samtidig kutter kvinnetiltak i Norges internasjonale utviklingarbeid, framstår det som vikarierende argumentasjon og direkte frekt.

La oss bruke dagen til å kjempe for kvinners sjølstendighet og frihet, enten det er i arbeidslivet eller på privaten, enten det handler om, enten det er på egne vegne eller i solidaritet med andre. Gratulerer og framad for nye framskritt!