Om kjønnsideologi og stokkender

Sosiolog og sjølutnevnt maskulinist Arild Brock har prøvd seg på noen bevinga ord om kjærlighet. Det finnes mange innfallsvinkler til dette temaet. I anledning Brocks tekst kunne jeg ha sagt noe om min kjærlighet til kona, men det ville vært ei avsporing. Jeg kunne ha sagt noe om kjærligheten som abstrakt fenomen, som idé – om romantiske idealer, om kjærlighet som kulturelt fenomen, slik Brock sjøl gjør – men jeg tenkte jeg skulle ta opp noe annet: Kjærlighetens forhold til naturfenomener, som på sett og vis er et underliggende premiss i Brocks innlegg.

Stokkand
Stokkand (♂). Foto: Anton Holmquist Soasta. Lisens: CC-BY-SA-3.0 eller GFDL, via Wikimedia Commons.

Som det vel går fram av bloggen, interesserer jeg meg for forholdet mellom den verden vi kan måle og observere og den verden vi føler at vi lever i. Jeg lar meg fascinere av nevrologiske undersøkelser som viser at beslutninger tas i hjernen før vi opplever at vi tar dem. Jeg tenker med skrekkblanda fryd på at vi ikke kjenner noen forbindelse mellom materiens lovmessighet og den frie viljen vi tar for gitt.

Noen synes kanskje jeg drar kjærligheten ned i søla om jeg legger an et biologisk perspektiv og hevder at kjærlighet og forelskelse er noe som primært tjener forplantninga og artens overlevelse. Men dette er jo nettopp det Brock ser ut til å ville gjøre! Barnløs kjærlighet og kjærlighet for de godt voksne kan jo da framstilles som instinkter som har overlevd sin egen funksjon, litt som når den delen av immunforsvaret som egentlig skal beskytte oss mot parasitter mangler parasitter å kjempe mot og i stedet setter snørr og kløe i bevegelse i et meiningslaust angrep på pollen.

Jeg stilte for ikke så lenge siden et spørsmål til en populasjonsøkolog, om det reint genetisk ville være best å få barn med så mange partnere som overhodet mulig. Han kunne svare at ja, det ville gi den «breieste rekombinasjonen». Hva er så rekombinasjon? Jo det er noe målbart og konkret, som vi kulturelt likevel kan oppfatte som romantisk: Vi veit jo at genene sitter på kromosomer, at kromosomene kommer i par, og at vi får et medlem i hvert par fra mor og far. Et faktum kanskje ikke like mange er klar over er at kromosomene rekombineres: Når egg og sædcelle smelter sammen, splittes også kromosomene i et lite øyeblikk, sånn at en del av DNA-trådene fra hvert kromosom overlapper, bytter plass og danner noe nytt og mer enn bare mor + far.

Dette er ikke helt uten relevans for saken, for noen av teoriene om hvorfor vi har kjønna forplantning går ut på at den både beskytter mot svekkelse av arvematerialet, at det bidrar til å skape positiv variasjon og at det bidrar til at trekk som er nyttige for arten raskt får stor spredning i populasjonen. Rekombinasjonen spiller ei viktig rolle her. Mor-far-perspektivet kan også gi oss ei mulig biologisk innsikt i tilsynelatende irrasjonelle, noen hevder til og med «unaturlige», fenomener som kjærlighet mellom to av samme kjønn. Halvparten av arvematerialet mitt kommer fra mamma: Er det så rart om hennes anlegg for å se menn som attraktive seksualpartnere i blant skulle komme til uttrykk i meg?

Menneske (♂). Hvorfor skulle ikke jeg synes at han er hot? Foto: Wikimedia-bruker Iflwlou拍攝 Lisens: GFDL eller CC-BY-SA-3.0-2.5-2.0-1.0, via Wikimedia Commons
Menneske (♂). Hvorfor skulle ikke jeg synes at han er hot? Foto: Wikimedia-bruker Iflwlou拍攝 Lisens: GFDL eller CC-BY-SA-3.0-2.5-2.0-1.0, via Wikimedia Commons

Når vi snakker om kjærlighet er vi kulturelt, og for mange av oss også biologisk programmert til å tenke på menn og kvinner. Denne todelinga er likevel litt tilfeldig, det finnes arter av sopp som teller antall kjønn i titalls tusen. I prinsippet gjør det at et hvert annet individ av arten er en mulig seksualpartner. Sånn sett er soppens kjærlighet for alle, der vi mennesker som regel er mer eksklusive.

Svaret på hvorfor det er slik er sjølsagt komplisert, men en del av det handler om en annen form for genutvekslingssamarbeid. Mitokondrier er navnet på det som ofte kalles cellenes energifabrikk. De finnes i alle celler og arves utelukkende fra mor. De antas i utgangspunktet å være bakterier som de noen av de tidligste cellene med kjerne tok inn i seg sjøl i et symbiotisk forhold. Den dag i dag har de sitt eget DNA og si egen «celledeling» inni cella. Organismer som praktiserer sammensmelting av kjønnsceller og rekombinasjon bør likevel passe seg, for som alt annet arvestoff er mitokondrienes DNA utsatt for mutasjoner, og hvis man har to sett, øker sannsynligheta for at noen av dem er dårlig tilpassa. Det er trolig grunnen til at vi bare har to kjønn: Den eine formen for kjønnsceller kvitter seg med sine mitokondrier, mens den andre er avhengig av at de fungerer godt for å overleve.

Jeg kan smigre damene med at det er deres kjønnsceller som passer på, sjøl om blant andre Simone de Beauvoir har lært oss hvor tåpelige essensialiseringer av kjønnenes egenskaper som kan følge når man besjeler kjønnscellene.

Dette med besjelinga er jo kanskje også litt misvisende når vi ikke veit hvor – og strengt tatt ikke kjenner til noen mekanisme for hvordan – sjelen, noe meir enn fett og proteiner oppstår. Kanskje lever vi våre bevisste liv som et vedheng til en prosess, som er forutbestemt, som vi ikke kan kontrollere og som vi er programmert til å rasjonalisere som frihet. Gjør det i så fall kjærligheten mindre spektakulær? Om den så er genenes agn i hjernens valg mellom oppholdelse og gjenskapelse av selvet, eller som hos stokkender og mennesker et bånd som overlever forplantningas kortsiktige mål – trenger det å gjøre opplevelsen av kjærligheten noe mindre?

Nei, åpenbart ikke. Jeg er lei av folk som Brock og andre som tror at deres tolkning av hvordan naturen er må være den eineste riktige – for det er det som er premisset hans. Jeg er også lei av de som bruker hvordan naturlige fenomener er til å gjøre slutninger om hvordan menneskesamfunnet bør være. Det blir som regel bare feil, og under ei hver omstendighet blir det i seg sjøl en kjønnsideologi. Når vi først har nevnt stokkender, må jeg jo også nevne at de er opphav til et av de beste bevisene jeg kjenner til på at naturlig, det er det mye som er.

(Dette innlegget er en bearbeidd tale jeg har holdt i festlig lag)

Journalistressurs: transkribering og oversettelse

Norske medier bruker i stor grad internasjonale nyhetsbyråer som kilde til saker om Russland og andre land der man ikke har korrespondenter eller norske frilansere. Det er bra. Uten det ville det vært mange saksfelt og land som ikke blei dekka i en allerede hardt pressa utenriksjournalistikk. Det skaper likevel noen utfordringer innimellom. Blant annet gjelder det transkribering og oversettelse. Å transkribere betyr å overføre en tekst til en ny skriftlig form. Hovedpoenget med dette er å gjøre dem leselige for folk som ikke har tilgang til eller kan forstå originalen. Et viktig mål for god transkripsjon er at den skal være lydrett – altså at tekstbildet skal gi et godt inntrykk av det virkelige lydbildet. God og konsekvent transkripsjon er også viktig for å sikre gjenkjennelse fra gang til gang. Er Nikita den samme enten han heter Krustsjov (gammel norsk transkripsjon), Khrusjtsjov (ny norsk transkripsjon) eller Khrushchev (engelsk transkripsjon)?

Det er stort sett navn på folk, steder og organisasjoner som trenger transkripsjon. Behovet blir særlig stort når det er saker fra land der man ikke bruker det latinske alfabetet. For de fleste språk finnes det offisielle transkripsjonsmønstre, og de internasjonale nyhetsbyråa pleier å bruke disse til å transkribere til sitt eget arbeidsspråk. Dessverre fører målet om lydrett trankripsjon og ulike tradisjoner til at transkripsjonsmønstra ikke kan overføres direkte fra et språk til et annet. Dette gjelder særlig slaviske språk, der man har egne nasjonale systemer for transkripsjon. Overføring fra engelsk til norsk er blant annet ofte problematisk, mange av bokstavene står for helt andre språklyder!

En mal for transkripsjon av engelsk transkripsjon av russisk til norsk transkripsjon av russisk følger her, som et hjelpemiddel til dem som måtte trenge det. Malen er sjølsagt ikke et perfekt verk som kan ta opp i seg alle detaljer, og jeg tar forbehold om feil. Er man usikker, bør man gjøre russiskspråklige søk. Man kan da bruke f.eks. transliterasjonstjenesten på www.benya.com, lime inn den engelske transkripsjonen og søke på det russiske resultatet. Deretter kan man bruke språkrådets retningslinjer for transkripsjon fra russisk (pdf) på resultatet. Google har jo blitt så bra at man gjerne får forslag til rettelser hvis transliterasjonsresultatet fra benya blir galt.

Engelsk transkripsjon

*(med vanlige feil)

Norsk transkripsjon

(riktig)

Russisk skriftbilde Kommentar
a a a  
aya aja ая Vanlig endelse i navn.
b b б  
c/cz ts ц Sjeldent i engelsk transkripsjon.
ch (*ch) tsj ч * I blant transkriberes også х (kh) som ch på engelsk. Det er ikke vanlig. Feil kan i så fall vanskelig unngås uten å sjekke en russisk kilde. «ch» til slutt i navn er imidlertid nesten alltid tsj.
d d д  
e e e  
eh e э Korrekt transkripsjon på engelsk er «e». Forekommer sjelden.
f f ф  
g g г  
h kh х Sjeldent. Ikke standard transkripsjon. h-lyden finnes ikke i standardrussisk, og bokstavtegnet skal ikke forekomme i norsk transkripsjon unntatt i kombinasjonen kh.
i

(mellom konsonanter)

i и  
i (foran vokal) j (i) ь (+ е, ё, я, ю) Stavelsesbærende i er temmelig sjeldent foran vokal på russisk, mens engelsk transkripsjon vakler mellom i og y i denne sammenhengen. Når den foregående konsonanten er s eller z, brukes i.
i (til slutt i ord) i, j, ij ий (и) Særlig i navn forkortes gjerne russisk ий til i eller y i engelsk transkripsjon. «Rein» i er imidlertid også mulig, slik som i republikknavnet Komi. Se også punktene for «y».
iy ij ий Vanlig endelse på navn.
iya ia ия Denne transkripsjonsregelen gjelder bare i endelser på landnavn for norsk, der parallellen med den vanlige ia-endelsen på norsk trumfer standardreglene, som ville tilsagt ija.
j dzj дж Ikke standard transkripsjon. Sjeldent, bortset fra i Tajikistan / Tadsjikistan
k k к  
kh kh х I eldre norsk transkripsjon også «k»
l l л  
m m м  
n n н  
o o о  
p p п  
ph f ф Ikke standard transkripsjon. Sjeldent, men kan påtreffes for navn.
r r р  
s s с  
sh sj ш «Hard» sj-lyd, uttalt med tungespissen mot ganen.
shch sjtsj щ Transkripsjonen er visstnok basert på St. Petersburg-uttalen som forsvant under 2. verdenskrig. Høres ut som sj uttalt langt framme i munnen.
t t т  
u u у  
v v в  
x ks кс Ikke standard transkripsjon. Forekommer nesten bare i navn med fremmed opphav, slik som Ксения/Ksenija (no)/Xeniya (eng)
y

(mellom konsonanter)

y ы Det finnes ikke noe som ligner denne vokalen på norsk. Hvis du biter over en penn og prøver å si y kommer du ganske nær.
y (foran vokal) j й Ad russisk skriftbilde: Finnes også «innebygd» i vokalene

е, ё, ю, я (je, jå, jo, ja), og blir «synlig» i transkripsjon når disse står først i ord eller etter en vokal.

y (til slutt i ord) j, yj, ij ый, ий, (ы) Se «i (til slutt i ord)» over og «yi» under. «Rein» y er også mulig, men temmelig sjeldent.
yi yj ый Vanlig endelse i navn.
z z з Eldre norsk transkripsjon bruker s.
zh zj eller sj ж Eldre norsk transkripsjon bruker sj. «Hard», stemt sj-lyd. Se sh over.

 

De fleste problemene skyldes manglende konvertering av ch/sh/zh til tsj/sj/zj, men kanskje spesielt problemer knytta til i/j/y skaper i blant inntrykk av lettvint arbeid i norske media. Både y og i er vanskelige når man skal jobbe fra engelsk transkripsjon, siden de i transkripsjon kan forekomme både som konsonanter og vokaler på engelsk og til dels i akkurat de samme posisjonene. Dette fører til forvirring sjøl for folk som er nøye, men er heldigvis entydig på norsk: j brukes alltid når lyden ikke er stavelsesbærende, og de norske vokalene i og y svarer til henholdsvis russisk и og ы. For å gjøre dette riktig ille, finnes det eksempler på utvandrere som anglifiserer navnene sine og folk med annen øst-europeisk bakgrunn der andre transkripsjoner er standard, f.eks. skal økonomen Karl Polanyi ha navnet sitt skrevet nettopp slik. Se forøvrig også Wikipedia-artikkelen om transkripsjonssystemet GOST, der de fleste variantene som forekommer er dekka, samt oversikta over russiske personnavn her for eksempler på vanlig engelsk og korrekt norsk transkripsjon.

Russiske personnavn

Aleksei/Aleksey Anatolievich Navalny Aleksej Anatoljevitsj Navalnyj (blogger/dissident)
Anna Politkovskaya Anna Politkovskaja (journalist)
Boris Nikolayevich Yeltsin Boris Nikolajevitsj Jeltsin
Dmitry Anatolievich Medvedev Dmitrij Anatoljevitsj Medvedev
Dmitri(y)/Dmitry Shostakovich Dmitrij Sjostakovitsj
Fyodor Dostoievsky Fjodor Dostojevskij
Georgy Zhukov Georgij Zjukov
Leonid Brezhnev Leonid Bresjnev (Brezjnev)
Lev Nikolayevich Tolstoy Lev (Leo) Nikolajevitsj Tolstoj
Lyudmila Pavlichenko Ljudmila Pavlitsjenko (ukrainsk)
Nadezhda Andreyevna Tolokonnikova Nadezjda Andrejevna Tolokonnikova (Pussy Riot)
Vladmimir Vladimirovich Putin Vladimir Vladimirovitsj Putin
Vyacheslav Molotov Vjatsjeslav Molotov
Yulia (Volomydyrivna) Tymoshenko Julija (Volodymyrivna) Tymosjenko (ukrainsk)

 

For en del språk, blant annet østasiatiske, er det heldigvis enklere, der finnes det transkripsjonssystemer som i større grad er akseptert som felles standard for alle som bruker det latinske alfabetet: Pinyin for kinesisk, revidert romanisering for koreansk og romaji for japansk. Dette gjør at man stort sett trygt kan bruke engelske transkripsjoner for disse språka. Ei liste over ulike transkripsjonssystemer for mange ulike språk finnes her.

Lignende problemer gjør seg gjeldende i oversettelser av navn. Her syndes det særlig når det gjelder navn på organisasjoner, som ofte ganske ukritisk blir gjengitt med navn oversatt til engelsk, sjøl når det engelske språket ikke har noe i sammenhengen å gjøre. En spansk, indisk eller polsk organisasjon skal ikke ha et engelsk navn eller forkortelse, med mindre den sjøl har uttrykt ønske om å ha det. Navnet skal oversettes til norsk, og man kan eventuelt oppgi navnet på originalspråket i parentes. Forkortelsen bør enten være basert på den norske oversettelsen, eller man bør bruke forkortelsen på originalspråket og gi informasjon om at det er det som er gjort. Innimellom vil organisasjoner ha offisielle navn på engelsk sjøl om det ikke er primærspråket deres, og da kan det være korrekt å bruke det, men det vil likevel fremdeles være best å oversette navnet, om ikke annet fordi det gir bedre forståelse hos leseren.

Et siste poeng knytter seg til ulik navngivingstradisjon for visse steder og personer. I Norge følger vi i hovedsak tysk eller lokal navngivingspraksis for landskap og byer i det kontinentale Europa, mens man på engelsk har egne navn for flere av disse. Tilsvarende er det egne tradisjoner for kongenavn. Når det gjelder engelske/britiske kongenavn er jeg likevel litt usikker – der går det et historisk skille et eller annet sted: Vilhelm Erobreren skal åpenbart hete Vilhelm, Henrik VIII skal også ha fornorska navn, men den dagen Charles tar over, vil vi vel neppe begynne å kalle ham Karl? Ellers er det gledelig at det syndes sjeldnere med slaviske navn i denne sammenhengen, hvis jeg skal stole på mitt generelle inntrykk. Jeg kan f.eks. ikke huske å ha sett det engelske Chechnya for norsk «Tsjetsjenia». Noen av de vanligste parene der engelske navn ikke matcher de norske følger:

Engelsk navn Norsk navn

Stedsnavn

Bavaria Bayern
The Black Forest Schwarzwald
Bohemia Böhmen
Brussels Brüssel
Byzantium Bysants
Cologne Køln
Copenhagen København (OK, denne klarer de fleste)
Florence Firenze
Gothenburg Göteborg (denne også)
Kyrgyzstan Kirgisistan
Luxemburg Luxembourg
Moravia Mähren
Munich München
Nuremberg Nürnberg
Pomerania Pommern
Prussia Preussen
Silesia Schlesien
Turin Torino
Westfalia Westfalen

Kongenavn

Canute Knut
Charles Karl
Edward Edvard
Eric Eirik
Frederic(k) Fredrik, Friedrich
Franz Frans (her trumfer norsk transkripsjon tysk)
George Georg
Joseph Josef
Olaf Olav
Richard Rikard
William Vilhelm

 

Meningsmålingsløgner

Jeg irriterer meg ofte over at bevegelser på meningsmålinger blir presentert med alt for mye brask og bram. Det er faktisk sjeldent at variasjonen mellom oppslutninga til et parti i to påfølgende meningsmålinger er stor nok til at man kan være særlig sikker på at det har skjedd ei endring i befolkninga.

Hvorfor er det sånn? Meningsmålinger av den typen som blir slått opp i media blir stort sett gjennomført ved hjelp av telefonintervjuer. Siden man ikke kan intervjue hele befolkninga, intervjuer man et utvalg. Utvalget er vanligvis på ca. 1000 personer. Jeg skal ikke gå alt for langt inn i detaljene, og det finnes feilkilder jeg ikke nevner her (har alle stemmeberettiga lik sannsynlighet for å ta telefonen eller gidde å snakke med meningsmålingsfolk, for eksempel?), men jeg vil gjerne slå fast følgende: Denne metoden gir stort sett gode resultater, men de kommer med ei usikkerhet som ofte er mye større enn det som blir kommunisert.

Når man prøver å si noe om hvordan noe er i befolkninga (hele populasjonen i statistikkspråk), bruker man altså et utvalg. Formelen for å anslå andelen (p) av hele befolkninga som mener en bestemt ting, bruker andelen i utvalget (p-hatt, altså en p med ^ over), se formel 1 under.

p-hatt er lik antall interessante observasjoner delt på antall observasjoner totalt
Formel 1: Anslag for andel i en populasjon med et bestemt trekk (mening), basert på andelen i et utvalg som har dette trekket.

Her er n antallet i utvalget som mente dette og N antallet i hele utvalget. Det er vanlig å anslå usikkerheta til dette anslaget ved hjelp av standardavviket (les mer på Wikipedia hvis du er interessert i detaljene i utregningene her). Den vanligste metoden for å beregne standardavviket for andelen av et utvalg er ved å bruke formel 2.

s er lik kvadratrota av parentes start en delt på totalt antall i utvalget parentes slutt ganger p-hatt ganger parentes start en minus p-hatt parentes slutt kvadratrot slutt
Formel 2: Beregning av usikkerhet i et anslag av andelen i en populasjon med et bestemt trekk (mening) på bakgrunn av andelen i et utvalg med dette trekket.

Ved å gange denne med bestemte verdier for normalfordelinga kan man i neste omgang si noe om hvor stor usikkerhet man vil gi anslaget sitt for. Grovt sagt er den største usikkerheta man aksepterer i vitenskapelige sammenhenger 5 %. Det vil si at man oppgir usikkerheten i et anslag slik at det intervallet man oppgir i 19 av 20 tilfeller vil inneholde den sanne verdien, eller verdien i populasjonen som helhet. Dette oppgis som regel i liten tekst når meningsmålinger presenteres, men både journalister og valgforskere ser ofte ut til å la være å forholde seg til det.

Det kan man forstå når man ser på tabellen under, der det er angitt intervaller for anslag basert på formlene over og ulike andeler. Tabellen gir også et godt argument for hvorfor de minste partiene, slik som Miljøpartiet de Grønne, ofte blir utelatt: Usikkerheten blir veldig stor i forhold til anslaget. Som vi ser er det strengt tatt ingen nyhet om et parti som forrige gang var på 5,5 % nå ligger på 4,2 %. Det trenger ikke å ha skjedd noe, det kan bare hende at utvalgene var litt forskjellige, men at de begge reflekterer populasjonen på en statistisk sannsynlig måte.

Tabell som viser usikkerhet for ulike binomiale andeler.
Tabell 1: 95% konfidensintervall for ulike svarandeler i et utvalg på 1000 personer. Et 95 % konfidensintervall er et «anslagsområde» som i 19 av 20 tilfeller vil inneholde den sanne verdien i populasjonen, og omfatter alle verdier mellom den nedre grensa og den øvre. I høyre kolonne vises usikkerheten som den verdien man må legge til/trekke fra anslaget, slik det blei beregna i den første formelen for å få konfidensintervallet.

Men det stopper ikke der: Når man gjør mange tester, øker jo sjølsagt sannsynligheten også for at man ramler over den ene av de 20 testene som ikke inneholder den sanne verdien. Dermed må man strengt tatt sette lista høyere for meningsmålinger om partipreferanse enn f.eks. for målinger om EU-standpunkt. Hvis vi legger til grunn det vanlige antallet partier som blir tatt med, 8, blir usikkerhetene slik betraktelig større, dersom man vil at det for hver gang man presenterer meningsmålinger bare skal være 5 % sannsynlighet for at man tar feil om man sier at det har skjedd bevegelser (for ordens skyld: jeg har brukt en enkel Bonferroni-korreksjon).

Tabell som over, men korrigert for at det gjennomføres 8 tester samtidig.
Tabell 2: Som tabell 1, men med høyere usikkerheter, fordi man ønsker at gale påstander om at det har skjedd ei reell endring for noe parti i snitt bare skal forekomme for hver 20. gang man publiserer meningsmålinger.

Hva betyr så dette? Jo, det betyr at:

  • Forskjeller mellom to enkeltmålinger som er under ca. 1,5 %-poeng for småpartier og under ca. 3 %-poeng for store partier betyr aldri noen ting som helst. De innebærer ikke ei endring, de innebærer ikke en tendens, de betyr rett og slett nada. På fagspråket kalles det «støy».
  • Sjøl oppslag om krisemålinger eller kjempegode målinger – så sjelden som de strengt tatt forekommer – ofte bare er et resultat av usikkerhet. De store tapene for Høyre som refereres her hos Stavangeravisa og her hos Nettavisen kunne hver for seg like godt ha vært tolka som at den reelle oppslutninga hele tida lå et sted midt i mellom. Men: Ser man de tre målingene i sammenheng er likevel Høyres nedgang uomtvistelig.
  • Som regel er det bare når man har flere målinger som er gjort uavhengig av hverandre og over noe tid at man faktisk kan si noe om utviklinga i oppslutninga til et parti, fordi de kortsiktige endringene i oppslutning ofte er innafor usikkerheta.

Hvorfor blir ikke dette kommunisert? Vel, media vil ha mest mulig sensasjonelle oppslag, meningsmålingsleverandørene vil selge flest mulig meningsmålinger (det bidrar jo til bedre bilder over tid, så det er greit nok) og valgforskere og kommentatorer vil ha mest mulig spalteplass. Men ofte er det de har å melde altså bare tøv, og siden innholdet i dette innlegget er pensum på alle innføringskurs i statistikk må vi regne med at de veit det. Det kan godt hende at vi må leve med at det er sånn, men det er i det minste greit å vite om. Hvis man vil ha et bilde av hvordan ting egentlig er må man følge med over tid og gjerne se på meningsmålinger fra flere ulike leverandører (fordi de håndterer de usikkerhetene jeg har latt være å drøfte på ulike måter). Et godt sted å gjøre det er på pollofpolls.no.

Kameldrama

På scenen: Ei stue uten innsyn, bortsett fra et lite vindu. Stua er rødmalt. Vinduet har grønne sprosser. Malingen er litt falma.

Det kan høres knuffing der inne. Oppjaga skikkelser kan skimtes gjennom vinduet. Døra til stua står på gløtt. Foran stua: En åpen plass.

@Venstre, en ung mann som tygger tyggis og snakker påtatt brei østkant-dialekt,  kommer inn fra Høyre.

@Venstre: Døh, @SVparti, kom ut ‘a! Jæ har et opprop du må signere. Det handler om asylkameler. Du vil fremdeles frede dem, ikke sant?

Intet svar.

@Venstre: Eeess-veee! Kom ut! Du må signere dette oppropet!

Knuffing. @SVparti snakker først til noen inni stua.

@SVparti: Nei, Jens, no holde’ du deg i ro i to minutta her. Nei, legg frå deg den kniven, Jens! Du, vi må prata ferdig om ditta førr du b’yna med den derre jevla gassgrillen din. Hørre du? Du får’skje lurt meg te å tru at det e biff ein gong te.

@SVparti, en litt sliten, tynn mann (ikke helt ulik på Hallgeir Langeland) kommer til syne i døråpninga, men holder fast i noe innafor åpninga med en arm. Det rykker stadig i armen, og @SVparti holder seg i dørkarmen for ikke å bli dratt inn i stua igjen.

@SVparti: Ja, @Venstre, ke e det?

@Venstre: Du, jæ ville bare ha underskrifta’ri på det oppropet her. Jeg er så veldig mot slakting av asylkameler, og det er jo du også. Kan’ke du skrive under her?

Det rykker ekstra hardt i @SVpartis arm.

@SVparti: Du, det passe litt dårlig akkorat nå. Jens he så jysla lyst på kamelfett, skjønne’ du, så nå holde’ han på å gå heilt amok på ein av asylkamelane igjen. Kan’skje du komma igjen eg he fått kustus på ‘an igjen?

@Venstre: Næmmen herregud ‘a, @SVparti, hva er’e som feiler deg? Harru plutselig blitt for kamelslakting elle’?

@SVparti forsvinner inn døra på grunn av et ekstra kraftig rykk. Han strever seg ut igjen. Og klamrer seg til dørkarmen.

@SVparti: Hørr ke eg seie, då, sjølsagt e eg i mot det enno. Eg prøve jo å redda ein tå dei akkorat no, å du hjelpe iskje akkorat me den derre masinge di. Kan’skje du heller ropa på Jens?

@Venstre: Fy faen, ass @SVparti, det hadde jæ’kke trudd om deg ass. At du er for slakting av asylkameler. Shit ass. Du er bare så kjip, ass.

@SVparti forsvinner inn døra, det høres tumulter og @Kommentariatet, ei alvorlig berte på drøyt 40, kommer gående inn, også hun fra høyresida.

@Kommentariatet: Hva er det som skjer her da, @Venstre, er det husbråk i den rødgrønne stua igjen?

@Venstre: Det er @SVparti. Han er så jævla kjip. Han sier alltid at’n prøver å ta vare på asylkamelene, men nå vi’nn ikke skrive under på oppropet mitt.

@Kommentariatet: Er det mulig? Altså, kunne ikke brydd meg mindre – asylkameler er jo ikke verneverdige i det hele tatt. Men de er jo motbydelige da, så hvis noen må spise dem, står jeg og peker og ler. Du sier altså at @SVparti sier han er mot å slakte dem, men nå vil han slakte en allikevel?

@Venstre: Jepp, det er det jæ sier.

@Kommentariatet: Men det er jo dobbeltkommunikasjon. Det går jo ikke an. Det er jo bare helt uhørt. Ja, jeg husker at han sa han var mot det i går, men nå vil han ikke undertegne oppropet ditt, ja vi vet jo alle hva det betyr. Hykleri!

@Venstre: Nettopp! Nå går jæ å sier’e til Twitter. Han blir nok heeelt hysterisk når han hører om det. Lø, ass!

@Kommentariatet: Ja, jeg tror jammen jeg blir med. Her kan vi utøse av vår visdom og moralske harme.

Justisministeren kommer gående med håndjern og utstyr til tvangsfôring, men hemmes av rødt gress som henger fast i føttene hennes og stadig forsøker å slå rot. @SVparti drar seg bort til dørkarmen igjen og roper etter dem som går:

@SVparti: Faen, @Venstre, hørr då! Eg ska onnarskriva oppropet ditt seinare, men du må hjelpa meg no. Ser du iskje at det e to mot ein? Sko me iskje prøva å redda kamelen, då? De e jo faen iskje eg so prøva å slakta han.

@Jens (karakteristisk, med innslag av piping i toneleiet på grunn av opphisselse): Hæhæ. Der ser du, du får ikke noe hjelp, @SVparti. Nå kommer snart justisministeren, og da blir det kamel, enten du vil det eller ei.

@SVparti (resignert): Eg får vel setta lit te grasrøtene, då.

@SVparti trekkes inn i stua igjen, en høylytt kamp mot Jens kan høres, og justisministeren nærmer seg, riktignok i iherdig kamp mot grasrota.

Uten en tråd

I landet der likestillinga er «unnagjort», opplever vi likevel mye rart. Til dømes at sportsredaksjonar kler av unge, kvinnelige idrettsutøverar når de skal lage forsidene sine. Under vises ei faksimile fra NRKs nyhendeside:

Bilde av Isabelle Pedersen, der alle klærne er klipt vekk.
Faksimile fra NRK sine sider 23. 7. 2010.

Det er mulig eg har en over gjennomsnittlig skitten fantasi, men eg synes bearbeidinga av bildet er påfallande og unødvendig når originalen ser slik ut:

Det originale pressebildet av verdensmester i 100 m hekk for kvinner i ungdoms-VM, Isabelle Pedersen (18)
Det originale pressebildet av verdensmester i 100 m hekk for kvinner i ungdoms-VM, Isabelle Pedersen (18)

Av en eller anna grunn har NRK gjort seg flid med å ta vekk kvar tråd av Pedersens idrettsantrekk når de har laga blikkfanget til saka. Ikkje har bildet mye å gjøre med overskrifta heller. Skulle de formidla gleda og overraskinga ville vel også dette bildet fra serien NRK har kjøpt inn vært et bedre valg:

Bildet viser ei tydelig overraska og glad Isabelle Pedersen
Bilde med krediteringar fra bildeserien NRK hadde i hovedsaka.

Setter NRKs bildevalg prestasjonen eller kjensla i fokus? Eg synes ikkje det. For meg ser det ut som om sportsavdelinga spiller på sex.

T-banekultur

Jeg må si jeg har sansen for Oslo sporveiers kampanje for bedre T-banekultur. Jeg får forøvrig så vondt av å tenke på hvor mange av skattepengene mine som gikk til å «rebrande» Oslo sporveier til #ruter at jeg kommer til å bruke det gamle navnet ei god stund til. Jeg har sjøl reagert på at det har blitt heilt slutt på å lage ei luke foran dørene, så folk kommer seg av. Det er mulig det har noe med at det er blitt færre sitteplasser på de nye vognene å gjøre. Det er kjipt nok det, men viktig er det ikke å få sitte for de fleste av oss. Høy musikk på hodetelefoner er én ting, men å spille gjennom heile utvalget av ringetoner på mobilen er noe anna. I denne Aftenposten-artikkelen står det at folka i Sporveien ikke kjenner til andre steder der de har vært nødt til å kjøre liknende kampanjer. Men det gjør jeg. Som vanlig er Sør-Korea langt framme når det gjelder kollektivtransport. Jeg viser noen blinkskudd fra deres tegneserie-kampanje her, de som er interessert i mer kan gå til denne bloggen.

Problemet med at folk ikke gidder å sleppe andre av før de sjøl skal på er utrulig nok ikke et av emna som blir dekt, men høylytte mobilsamtaler og musikk er sjølsagt kjent i Korea også:

Bilde av dame som prater i mobiltelefon og fyr med boomblaster som irriterer andre reisende.
Mobil- og musikkplager

Denne er kanskje hakket festligere:

Bilde av jente som kjaser i telefon og ung fyr med mp3-spiller
Mobil- og musikkplager II

Det er jo ikke et like stort problem for folk i Seoul å miste en bane som det kan være i Oslo, når det er en halv time til neste avgang. Men det er jo heilt klart en fordel om folk er på stasjonen i tide. Ikke bruk veska til å snike deg med!

Bilde av en fyr som stikker veska i T-banedøra og sniker seg med på toget, til medpassasjerenes store frustrasjon.
Ikke snik deg med i siste liten

At kampanjene også inneholder klare budskap mot seksuell trakassering er kanskje (?) litt meir søkt for et norsk publikum, men det er et problem i New York. For alt jeg veit er det det i Oslo også, som ung mann er jeg jo ikke blant de mest sannsynlige ofra.

Bilde av mann som beføler ei dame på T-banen.
You can't do that on the subway

Når det gjelder utforminga av kampanjen, kan nok Oslo sporveier ta noe lærdom av koreanerne. Tegneserieformen gjør formaningene meir spiselige og til dels også underholdende. De er i mine øyne et godt eksempel på kul, moderne propaganda. Takk til bloggen Korea & Animation for bildene!

Biologi eller biologisme?

Jeg har savna et begrep i debattene rundt Harald Eias «Hjernevask». Gjennom seriens tendensiøse kryssklipping av intervjuer med norske samfunnsforskere er det blitt skapt et inntrykk av at mye av norsk samfunnsforskning er bare tull. Det sitter visstnok anerkjente forskere ute i verden og ler av norsk samfunnsforskning. Å gå inn i hver enkelt av de debattene Eia og makker Ole Martin Ihle har reist i «Hjernevask» og påvise graden av biologisk determinering eller hvitvaske den forskninga som er diskreditert fordi personen som står bak er blitt dårlig framstilt, ville kreve så mye innsats og tid at det er helt uaktuelt for meg å gjøre det. Det jeg imidlertid kan gjøre, er å peke på to ting. Den ene handler om hvor holdbar informasjonen i «Hjernevask» er, den andre er et begrep for å beskrive posisjonen programmet styrker:

  1. «Hjernevask» sprer informasjon. Det samme skjer gjennom publisering av forskning. Forskning publiseres på en slik måte at mest mulig nyanser bevares og flest mulig referanser synliggjøres. Dette gjøres for å ivareta et av forskningas sentrale dogmer: Etterprøvbarhet. Dette idealet er så sterkt at det er vanskelig for forskere å frigjøre seg fra det. Møtet med underholdningsmedias behov for konflikter og klare motsetninger krever at det legges dødt. «Hjernevask» forholder seg ikke til dette idealet. Programmets eneste formål er å skape skepsis. Programmet er også laget på en slik måte at programskaperne sitter med full kontroll av hva slags inntrykk seerne skal sitte igjen med, dvs. informasjonskontroll. Dersom «Hjernevask» ble vurdert som forskning side om side med de mer eller mindre uthengte forskernes arbeid, er jeg ikke et sekund i tvil om hva som ville blitt slakta først. Debatten rundt «Hjernevask» kan bidra med samfunnsopplysning og ny kunnskap. Programmets eget forhold til saklighet, og mer spesifikt dets tilrettelegging for etterprøvbarhet gjør at det er verdiløst som kilde til kunnskap om norsk samfunnsforsking.
  2. I debatten snakke man om «biologi» og i enkelte tilfeller om at «biologene» har seira. Imidlertid snakker man egentlig ikke om biologer og samfunnsforskere, men om folk som ønsker styrka vektlegging av biologiske forklaringsmodeller og folk som ikke gjør det. I mange tilfeller vil det være helt rimelig å se bort fra biologiske forklaringsmodeller. Selv om jeg er naturviter har jeg tatt kurs på Senter for tverrfaglig kjønnsforskning (helt frivillig). På kurset KFL 4010 lærte jeg et begrep som beskriver posisjonen som har vunnet stilling som et resultat av «Hjernevask». Den heter biologisme, ikke biologi. Biologisme er navnet på et ståsted som fremmer biologiske forklaringsmodeller. Det er altså biologistene som er på offensiven, og ikke biologene, slik det bl.a. ble skrevet i denne Dagblad-artikkelen. Biologisme er et ideologisk ståsted. Dette viser også at enten Eia & Ihle ønska det eller ikke, så er «Hjernevask» et høyst politisk program, for biologisme er politikk og ikke vitenskap. Denne Wikipedia-artikkelen beskriver biologismen, men er dessverre litt mangelfull.

Nynorskproblemet

Litt om nynorsken sine problem og kva eg synsar og trur om moglege og lite trulege løysingar.

Eit ordskifte med Anne Viken på Twitter i går fekk meg til å tenkja på kva forhold eg har til nynorsk og kva vilkår nynorsken har i dagens Noreg. Sjølv har eg røter på Vestlandet og i Nord-Noreg, men er oppvaksen i Oslo. Eg skriv nok betre nynorsk enn dei fleste oslobuar, slik lærarane rettar han, men eg skriv òg med utgangspunkt i eit innhordalandsk ideal som verkar gamaldags for mange. Til dagleg skriv eg likevel bokmål. Det er det skriftmålet eg er oppvaksen med. Viken meiner at nynorsken har eit problem fordi han ikkje fell naturleg å nytta til dagleg, og viser til at ho er ein av mange nynorskbrukarar som slit med svak språkkjensle for nynorsken. Det er sjølvsagt frustrerande å skulle nytta eit hovudmål ein ikkje føler at ein meistrar.

Det finst mange argument for å styrka nynorsken. Eg skal ikkje ta dei opp her, men ta ynskjet om å styrka eit talemålsnært skriftspråk som ein føresetnad. Eg laut sjølvsagt lesa noko statistikk om korleis tilhøva for nynorsken faktisk er for å kunna seia noko om kor stort trugsmål han er utsett for, og i kva grad det trengst òpning for nærare band mellom talemål og skrift. Eg byggjer argumentet slik: Kor mange brukar nynorsk som hovudmål i skulen, målt etter folkesetnaden i kommunar som har valt å vera nynorsk-kommunar. Kor sterkt slår bruken av nynorsk ut i dei viktigaste media? Kva slags grunnar kan det vera til at det vert slik?

Basert på statistikk eg i hurten og sturten fann hjå SSB (1) ser kartet over Noreg slik ut:

Den største delen av folketalet i nynorskkommunar finn vi i Sogn og Fjordane - 100%, Møre og Romsdal - 46% og Hordaland - 39%.
Figur 1: Andel av folkesetnaden i nynorskkommunar. Styrka på raudfargen syner delen av folketalet som bur i nynorskkommunar. Sogn og Fjordane har høgaste delen med 100%, medan Vest-Agder har lavaste delen mellom dei fylka der nokon del brukar nynorsk med 1,5%.

Det er heilt tydeleg at det er Vestlandet og innlandsdalane som grensar til Vestlandet som har den største delen av folketalet busett i nynorskkommunar. I Sogn og Fjordane er alle kommunane nynorskkommunar, i Møre og Romsdal og Hordaland er omlag 40% av folkesetnaden busett i nynorskkommunar. Måten nynorsken er spreidd på er nok ikkje heilt uvesentleg for kva status og bruksområde han har. Eg kjem attende til det etter kvart. Fyrst skal me sjå på korleis bruken av nynorsk i dei viktigaste media har utvikla seg dei sista åra (2, 3, 4):

Andelen nynorskbrukarar ligg stabilt kring 11%. Nynorskbruken i etermedia varierer mykje, men ligg stabilt kring 5-8% for trykte media.
Figur 2: Nynorskbruk i viktige media . NRK omdefinerte kriteria for kva som skal reknast som nynorsk i 2004. Kjelde: SSB 2010.

Det er tydeleg at nynorskandelen i etermedia er vanskeleg å talfesta. Ein viktig grunn til dét er sjølvsagt at det er vanskeleg å seia kvar grensa mellom dialektbruk og normert nynorsk talemål går. Når det gjeld skriftlege media, ser ein klart at nynorsken her har ein stabil andel, med små variasjonar frå år til år. Ser vi på tilhøva mellom dialekt- og nynorskbruk i dei talebaserte media, viser det same ustabile mønsteret seg:

Nynorskbruken er høg men varierande fram til 2003. Då vert han låg og dialektbruken skyt i vêret, men fell snøgt att utan at nynorskbruken tek seg opp att.
Figur 3: Nynorsk og dialekt i etermedia. Andel av folkesetnaden som bur i nynorskkommunar.

Det er her me kjem til det mest interessante. For det fyrste syner figur 3 at det er store subjektive skilnader i kva som vert vurdert som nynorsk, dialekt og bokmål (resten, ikkje synt i figuren). Det er elles vanskeleg å forklara variasjonane over tid. Samstundes syner figuren at det i staben til NRK er langt fleire som nyttar eit mål som ikkje automatisk vert definert som «nynorsk» enn det er folk i nynorskkommunar. Det lyt òg vera mange som nyttar «dialekt» som nyttar bokmål som hovudskriftspråk.

Eit av hovudmåla bak nynorsken som prosjekt var at fleire skulle få tilgjenge til eit skriftspråk som låg nært opp til talemålet deira. Denne grunngjevinga er fyrst og fremst pedagogisk og knytt til å styrkja evna til å uttrykkja seg skriftleg gjennom å styrkja sambandet mellom talt og skreve språk. Den har òg eit klasseaspekt ved at bokmålet vart bygd på den «danna daglegtalen» i austlandsbyane. Til slutt hadde den òg eit aspekt av kampen mellom by og land, på grunn av kvar målprøvane vart henta inn – mest i vestlandsbygder. Dette skiljet vart bygd opp under av nemningane «landsmål» og «riksmål».

Frå utgangspunktet på slutten av 1800-talet har mykje endra seg. Sentralisering har ført til at mange skulekrinsar som ville valt nynorsk har blitt del av større krinsar som ikkje har hatt fleirtal for nynorsk, og soleis verka som «gerrymandering» for riksmålet. Sosial utjamning og klassekompromiss har tappa språkstrida for mykje av det sosiale aspektet. Den politiske oppgjevinga av samnorskprosjektet fjerna trugsmålet mot bokmålet som tvang normgjevarane til å moderera seg. Det markerte òg slutten på at austlandskommunar valde nynorsk. Det at skilnaden by-land har vorte oppfatta som hovudskiljelina i målstrida i nyare tid, kan Unge Høgre-kampanjer som «nei til grautmål», illustrert med kyr, vitna om.

Det viktigaste er kanskje likevel kvar skriftspråka har henta talemålsnormeringa si. Bokmålet har haldt fram med å henta den frå «danna» bymål på Austlandet, medan nynorsken har… ja, kva har han no eigentleg? Blitt reformert med utgangspunkt i ulike dialektnormalar, dei fleste frå Vestlandet. Medan bokmålet soleis har haldt fram med å knyta seg opp til eit talemål med høgare sosial status har nynorsken ikkje makta å reisa ein tilsvarande statusmotpol. Det har rett nok vore mange flinke nynorskfolk som i nokon grad har ført eit mål som har lege nært nok til det skriftlege målbiletet til at dei har kunne vore gode døme, men andsynes bokmålskulturen har dei ikkje vore mange nok. Dei har heller ikkje gjeve uttrykk for noko einskap.

Den vantande språkkjensla Viken uttrykte, og som andre òg har målbòre, er eit resultat av det. Nynorskdomen er framand for dei aller fleste som kjenner han frå sidemålet, på same vis som bokmålet er kjend for alle. Ungar leikar på normert bokmål over heile landet, men ingen leikar slik dei snakkar på Dagsrevyen. Sidan eg lyttar til Språkteigen, har eg sjølvsagt fått med meg at det er sett ned eit utval som skal freista å gjera nynorsken meir einskapeleg. Men ein kan spyrja seg om dét er nok. Det er vorte mykje meir akseptert å snakka unormert dialekt i offentlege samanhengar, i alle høve om ein ser nokre tiår attende. Endringa har skjedd samstundes med at målrøyrsla har hatt kampanjar med slagordet «snakk dialekt, skriv nynorsk». Men berre fyrste halvdelen av slagordet fekk gjennomslag. Kanskje laut ein gjera grunnlaget til nynorsken breiare? Hadde det vore mogleg å gjera det samtidig som valfridomen vart avgrensa? Og kva av desse tiltaka passar best til oppmodinga om å nytta sin eigen dialekt for å talemålsnormera nynorsken? Dette problemet gjeld ikkje berre nynorskbrukarane. Sjølv merker eg at språkkjensla fell ned i kjellaren når eg freistar å skriva talemålsnært bokmål (eg kjem frå Austkanten i Oslo) som er heilt lovleg med omsyn til rettskriving. Kva slags norm er det?

Ein kan få til det utrulege når det gjeld språk, og språk er utruleg viktig for identitet. Det hebraiske språket sto opp frå dei daude som eit resultat av ein målretta språkpolitikk. Framandord er nærast ukjende i islandsk av same grunn. Det er vanskeleg å sjå for seg at nynorsken kan konkurrera med slike nasjonsbyggjingsprosjekt – i alle høve i dag. Med forslaget om å gje grunnlaget for nynorsken større geografisk breidd har eg sikkert lagt ut på godt etablerte stiar i salatåkeren. Når eg knyt det opp mot eit mål om å sameina skriftspråka – for å tvinga statusbrukarane i bokmålsverda til å gje noko i prosjektet – har eg kanskje gått frå trakking til krabbing. Men er det rettvist at det berre er folk frå Vestlandet og austlandsbyane som skal kunne skriva talemålsnært? Om det held fram slik, kor lenge gidd resten av landet å vera solidariske med dei drøye 10% av folket som bur i vestlandskommunane som nyttar nynorsk? Det verkar lite truleg at det er for stor valfridom som har hindra dei i å ta nynorsken i bruk sidan 50-talet. Mest kontroversielt av alt: Eg trur ikkje det er mogleg å bèra oppe eit skriftspråk som ikkje har ei allmenn talenorm i eit samfunn der etermedia vinn stadig større plass.

Då vert det to moglege løysingar: Anten må valfridomen gjerast stor nok til at alle dialektane kan vera norm, eller so må ein etablera ein talemålsnorm. Då er det truleg lurt å gjera grunnlaget for nynorsken breiare. Det vart noko oppstuss då Telenor for ein del år sidan fekk telefonsvararar med Molde-dialekt, fordi den visstnok er den dialekta som vert lettast forstådd av alle i Noreg. Kanskje me alle skulle streva etter Karita Bekkemellem som ideal?

Twitterrata

Lange diskusjoner på Twitter er vanskelige å følge. Det er lett å forholde seg bare til de siste par innleggene, å forutsette at alle har samme forståelse av premissene som du, og å bli språklig upresis når du bare har 140 tegn. Er det verdt det?

Jeg bruker en del tid på Twitter. En god del av folkene jeg følger henter fra nyheter og informasjon jeg ellers ikke ville kommet over, eller som jeg ville ha brukt lang tid på å finne selv på eget initiativ. Det er iblant også mulig å ha gode diskusjoner. Men begrensninga på 140 tegn gjør også at samtalene fort blir snudd på hodet. Jeg liker å tro at jeg er nokså flink til å tolke folk i beste mening, og liker å tro det om andre også. Dagens twitterrata er resultat av en samtale der jeg ikke opplevde å bli forstått. Mon tro om mine diskusjonspartnere kjenner seg igjen i mitt inntrykk av deres posisjon. Det begynte slik:

anneviken kronikk: http://bit.ly/bHG2Uv bør kvinner få lov å velge familie og barn, eller er det galt, fortsatt i 2010..

benjamil @anneviken Til «sosiolog» å være er han lite interessert i strukturelle forklaringer og verditeori. I letteste laget, spør du meg.

anneviken @benjamil ein treng å høyre på ulike innspel i denne debatte, tung eller ikkje. debatten er altfor monopolisert. kanskje difor lite skjer

benjamil @anneviken Monopolisert? Snarere fordummet. Møllers poengtering av ulik karakter i arbeidet holder ikke, og det burde han vite.

benjamil @anneviken Han går ikke inn i spørsmålet om hvorfor individer velger likt en masse, og han forutsetter at verdi=pengeverdi.

anneviken @benjamil eg kan ikkje sei kva kvalitet hans innnlegg held, men dette med «gårsdagens feminister», er eg enig i. kva med dagens? finst ikkje

nilaug @benjamil Han går ikke ordentlig inn i fri vilje/strukturer/biologi/autonomi. Det gjør i rettferdighetens navn aldri feminister heller…

Etter at nilaug kastet seg på, blir det mer interessant… Han er nemlig ute etter – på vennskapelig vis – å ta meg.

benjamil @nilaug try me about 23 hours ago from web

benjamil @anneviken Litt mer seriøst, hvis @nilaug s poeng illustrerer debattens mangel – hva trenger vi da? Mer av det samme?

anneviken @nilaug har eit godt poeng. dette blir sjelden diskutert. @benjaminl kan du utdype kva du meiner? er du enig m @nilaug? mer av d samme som.?

benjamil @anneviken @nilaug Verditeoretisk er likelønnskravet utrolig spennende: Ikke ofte mobilisering får varig effekt i en stor arbeidsprisgruppe.

benjamil @anneviken @nilaug Dette poenget ser ikke, eller vil ikke PZM se når han sier at «menn forsørger kvinner».

Her kan jeg i ettertid utdype min egen posisjon på en måte som Twitter gjør temmelig vanskelig. Mitt utgangspunkt er at den målestokken som objektivt sett er viktigst i dagens samfunn er pengeverdi. Marginalnytteteori er den vanligste forklaringsmodellen for pengeverdi. Jeg mener at maktforhold mellom samfunnsgrupper også gir seg utslag i prissystemet. Likelønnskravet er derfor en interessant test: Kan en sosial mobilisering endre maktforholdene, slik at man får varige utslag i prisen på kvinners arbeid?

anneviken @benjamil ålreit. Like rettar, offer for strukturar, eller for eigne frie valg basert på kultur og miljø. ev ikkje offer men resultat av eh?

benjamil @anneviken Noko slikt. Folk som reduserer utruleg kompliserte problemstillingar til «kommunisme», imponerer ikkje akkurat.

Uffda. Her er det åpenbart at mangelen på felles referanser fører til at budskapet ikke har nådd fram.

sjetilv @benjamil hva er verditeori?

Sjetilv kaster seg inn i debatten…

anneviken@benjamil ålreit. eg driv faktisk å prøver å skrive eit utkast på akkurat det her, så om du har innspel, er du velkommen.enig ang kommunisme

sjetilv@benjamil ikke noen bombe at @audunlysbakken vil ha mer planøkonomi, da. Han mener jo at det vil løse dette problemet såvel som alle andre.

Sjetilv setter tonen, men jeg er foreløpig mest interessert i det nilaug sier.

nilaug@benjamil Vi er nok uenige i sak- http://is.gd/7id5M -men enig i at dette er komplekst–>for meg grunn til forsiktighet med statlige inngrep

nilaug@benjamil Min løsning: (Sivilsamfunnet) identifiserer viktigste strukturelle/diskursive barrierer, forsøker å endre dem gjennom debatt

nilaug@benjamil Ellers følger lønn langtidsproduktivitetsutviklingen-noen problemer i offentlig sektor, så villig til å diskutere hjelpepleiere mm

benjamil@sjetilv Plan og plan, fru blom. Det er vel mer snakk om å kompensere for markedssvikt. http://j.mp/d3wwSd *wink*

Dette er et (kanskje hjelpeløst) forsøk fra min side på å avblåse debatten om plan vs. marked. Jeg tillater meg et sleivspark når jeg henviser til en BBC-artikkel der det er gjengitt en undersøkelse som viser at verdifastsettelse i penger ofte ikke gjenspeiler den reelle betydninga ulike former for arbeid har for samfunnet.

benjamil @nilaug Trolig uenige, ja. Hvis noe ikke funker, prøv kvalifisert tukling. Funker det ikke da, reanalyser og tukle litt på ny.

Nå får jeg svart Nils August. Jeg mener at han i utgangspunktet er vel passiv i sin tilnærming til hva slags endringstiltak som er legitime. Dette er i og for seg forventa, siden han er konservativ og jeg er sosialist.

nilaug @benjamil Spm er i hvilken forstand/for hvem det ikke funker.Er ikke ekstremere konservativ enn at jeg kan tukle litt når ting er for ille:)

nilaug @benjamil Litt om tukling jeg har liten tro på: http://is.gd/8EtCx og http://is.gd/8EjpK

nilaug @benjamil Ad det filosofiske: Må defineres noen premisser for strukturer som er illegitime -at det er strukturer, er ikke vektig i seg selv.

Dette er en heftig utfordring på stående fot. Jeg gjør et forsøk og svarer i samme slengen sjetilv på hans spørsmål:

benjamil @nilaug Illegitime strukturer: Innskrenker systematisk autonomi i retningsvalg om tilegnelse av makt.

benjamil @sjetilv Verditeori: Teori om hvordan handlinger og muligheter skal veies mot hverandre. Øk. marginalnytteteori er for tida hegemonisk.

nilaug @benjamil Retn.valg er om mer enn makt(Tvangs)påvirkn.innskrenker auton.på andre felt.Og:Hvor lite reell er auton?Må skilles fra statistikk!

benjamil @nilaug Det er vel mulig å argumentere for at makt overskygger andre retningsvalg pga at det legger rammene for dem.

Hvor lite reell er autonomien? Tja, jeg kan jo ikke annet enn å være ærlig. Prinsipielt synes jeg det er ekstremt vanskelig å forsvare eksistensen av fri vilje. Det har ingenting med hva jeg ønsker å gjøre, men farget av min naturvitenskapelige fagbakgrunn ser jeg på verden grunnleggende som en samling av interaksjoner mellom materie. Alle interaksjonene følger fysiske og kjemiske lover. Disse gir ikke nødvendigvis eksakt forutsigbare resultater i ethvert tilfelle, men jeg kjenner ikke til noen fenomener som ikke lar seg modellere statistisk. Dermed er grunnen lagt for en filosofisk, statistisk determinisme. Determinisme innebærer likevel for mange at mye av det vi gjør til daglig framstår som lite meningsfylt, og det er også vanlig å hevde at den fører til at moralsystemer bryter sammen. Det er mye som kan sies om dette, men jeg ser at det ligger betydelige vanskeligheter i å forfekte en deterministisk posisjon som utgangspunkt i en diskusjon om etikk.

benjamil @nilaug Prinsipielt er jeg determinist, men pragmatisk når det gjelder å anerkjenne «fri vilje»s betydning for levd lykke.

nilaug @benjamil Jaha? Mener du da fysikalsk determinist? Da er kanskje ikke forsøk på å endre sosiale strukturer så meningsfulle?

benjamil @nilaug Ja, den posisjonen virker mest logisk, men du kan ikke ha lest andre del av det jeg skrev.

nilaug @benjamil Jo, men «fri viljes betydning for levd lykke» peker heller ikke mot å statlig bestemmelse av preferanser og sosiale strukturer…

nilaug @benjamil Du hadde gjort det enklere for deg selv om du sa at du tror på fri vilje, men at kjødet er svakt og de sosiale strukturene sterke.

Vi pådrar oss en kommentar fra sidelinja – med et helt vesentlig poeng:

sigvei @nilaug @benjamil Ikke for å forstyrre, men fys. determ. impliserer jo at evt. sos. endringer med nødvendighet må skje, dersom de skjer.

sigvei @nilaug @benjamil Konservativisme og sosialisme blir følgelig akkurat like mye eller lite meningsfulle. Determinisme ≠ status quo.

nilaug @sigvei Absolutt, med nødvendighet.Bare at aktivisme blir meningsløst begrep. Synes den debatten er på siden, men siden @benjamil begynte…

Nilaug har kanskje et poeng her. Men twitter-diskusjonen skal jo være nokså leken, så jeg kan ikke si at jeg føler jeg har gjort noe overtramp ved å begynne.

benjamil @nilaug Joda. Som tvilende determinist ser jeg en kjip verden, og utnytter tvilen til å handle. B-)

Igjen: Det er faktisk der jeg står. Jeg tror egentlig ikke på fri vilje, men jeg har ikke et begrepsapparat eller en verdensforståelse som gjør det mulig å implementere en slik overbevisning i dagliglivet: Jeg er nødt til å forholde meg til at forutsetningen om fri vilje gjelder, også for meg selv.

nilaug @benjamil Ja- da mangler det bare at du kommer opp med noe klokt om retningsvalg, autonomi, makt og statistikk:)

Og med denne kommentaren fra nilaug tenkte jeg at vi var ferdige med det. Nok en gang presenterer nilaug meg for en vanskelig utfordring. Jeg gjør et forsøk:

benjamil @nilaug Vanskelig. Forsøk: Aldri slutt er->bør, fordel makta jevnt, mål autonomi i opplevelse OG utfall. Styrk valg som gir «rett» utfall.

sjetilv @benjamil høres ut som oppskriften på Reform 94 – og 30% frafall i vgs.

nilaug @benjamil Nei, den stryker du på. Ingen prinsipiell forskjell på å si: «Jeg vil at folk skal leve slik jeg definerer rett.» Prøv igjen.

nilaug @benjamil Altern: Er->ydmykhet ift hva andre bør,styrke mennesker i valgsituasjoner med info,sikkerhetsnett og rettsvern, sivilt engasjement

Dette er kjernen i diskusjonen. Går det an å tolke noe fornuftig ut av disse 140-tegns innleggene. Jeg innser jo at bruken av ordet «rett» er problematisk. Det er jo derfor hermetegnene kommer på plass. Det som ligger under i mitt «innlegg» er at jeg mener at det i mange tilfeller er riktig å legge til rette for å bygge bro mellom de utfallene folk ønsker (likhet, trygghet, utdannelse) og de kortsiktige valgene vi alle tar (ønske om å få hele bruttotallet på lønnsslippen rett i lomma, slippe å bli brydd av politiet om vi gjør noe «litt» ulovlig, feste og ture dagen før eksamen). Jeg mener at nilaug tillegger meg en mening jeg ikke har, når han skriver «du»: Som det kommer fram senere i diskusjonen er han jo også tilhenger av overstyring dersom enkeltindividenes preferanser strider mot kollektive mål – selv gjennom staten. Det interessante er jo om vi klarer å bli enige om hvor grensen for denne vektinga skal gå.

sjetilv @benjamil fascinerende tanke å måle automoni i utfall. Hvis for mange velger feil, hadde de ikke autonomi likevel? Enn de som valgte rett?

benjamil @nilaug Nå er du vrang. «Rett» skal åpenbart etableres på bakgrunn av en etisk vurdering i tredje ledd: Autonomi i opplevelse og utfall.

benjamil @nilaug Din metode gir ingen muligheter for å kompensere for systematiske skeivheter.

benjamil @sjetilv Se svar til @nilaug ang. «rett». Dersom autonomi gir systematiske utfall er den åpenbart illusorisk.

I mellomtida er anneviken blitt ferdig med blogginnlegget sitt (den andre tråden tas opp igjen litt lenger nede):

anneviken Feminisme er ein elitebeveglse som utelet vanlig kvinner og deira erfaringar, mest opptatt av monopol http://bit.ly/dn7V2v blogg

benjamil @anneviken Hvorfor promoterer du i en slik kontekst PZM? Representerer ikke hans kronikk i like stor grad elitisme?

anneviken @benjamil eg promoterer den ikkje, eg la den ut. det går an å legge ut ting en er både enig og uenig med, iallefall i min verden;)

benjamil @anneviken Kan noe av årsaken ligge i at latterliggjøring av den teoretiske feminismen undergraver aktivistiske feministers troverdighet?

Min interesse er først og fremst teoretisk eller strukturorientert. Jeg tror nok absolutt at anneviken har et poeng når hun angriper (egentlig én gruppe blant) dagens feminister for å være for teorifokuserte. Samtidig tror jeg at teorifokuset er nødvendig for å skape gode analyser av hvilke forhold det er som fører til at kvinner blir sittende igjen med mindre makt, og at noe av problemet er den klassiske norske kunnskapsforakten. Flinke feminister med virkelighetsfjerne analyser står retorisk lagelig til for hogg, særlig når den akademiske feminismen i stor grad har hatt sine røtter i humaniora («Herregud, hva er vitsen i å forske på homofiles status i Ibsens verker/grammatikken i gammel sanskrit/kvinnestemmer i folkeeventyr etc,»). Det går an å spørre seg hvordan sympatisk innstilte samfunnsdebattanter skal forholde seg til denne retoriske posisjonen, men det er også klart at feministiske aktivister bør ta egne grep for å komme ut av denne stillinga. Likelønnskampen, som var utgangspunktet for diskusjonen, er jo et klart eksempel på at feministiske krav stadig får bred oppslutning.

anneviken @benjamil det kan vere at fordi feminisme i stor grad framstår som teoretisk, eller elitistisk, så mister den nedslagsfelt og støtte.

anneviken @benjamil det kan vere lurt å ta innover seg ein del av kritikken. trur langt på vei det må store endringer til, om -ismen ikkje skal dø

Og det tror jeg anneviken har mye rett i. Her ligger det mye interessant stoff. Et grunnleggende problem for de teoretisk orienterte feministene i den forbindelse er at så mye av common sense-feminismen har blitt en del av et bredt samfunnsprosjekt, og at staten allerede står som garantist for store deler av den. Dette har gjort det mulig for en antifeminisme å etablere en underdog-posisjon og skape større legitimitet for sin latterliggjøring også av de feministiske prosjektene som ikke er integrert i etablissementet. Men siden jeg hadde besøk, var det ikke tid til å formulere dette – og det har heller ikke åpenbare konsekvenser for annevikens krav om handling, så det ble ikke noe mer ut av det.

Men så tilbake til debatten om inngrep-ifm-likelønn-som ble determinisme:

sjetilv @benjamil regnet med den. Men så da? Hvordan øker du da autonomien? Fjerner du den valgfriheten?

nilaug @benjamil Ja, hvis jeg stoler nok på at du tar alles opplevelse på alvor…:)

nilaug @benjamil Ellers: Jo, min «metode» kan gå løs på urimelige skjevheter, og ikke-statlige aktører på alle skjevheter.

nilaug @benjamil Men når du sier «om auton. gir syst. utfall-illusorisk»gjør du forutsetninger som gir lav tiltro til at du tar opplevelse på alvor

sjetilv @benjamil er et «systematisk utfall» det samme som et statistisk utfall som gjentar seg? 🙂

Den siste kommentaren er tilsynelatende et forsøk på å være pinlig terminologisk korrekt. Jeg kan ikke annet enn å se dette som et usedvanlig vrangt tilfelle av motvilje mot sosiologien som fagdisiplin fra både sjetilv og nilaug. Selvsagt handler dette egentlig om hva vi legger i begrepet «fritt valg». Jeg mener det er rimelig å ta høyde for at valg iallefall ikke er helt frie: Hva du velger, og hva du har å velge mellom avhenger alltid av hvem du er, hvor du kommer fra, hvilke gener du har og hvilket miljø du er oppvokst i, ymse skjellsettende opplevelser i livet og en hel uendelighet med uoversiktlige faktorer. Dette er grunnen til at jeg som determinist likevel mener at vi må handle som om framtida er ukjent – selv om alle de fysiske faktorene som fører til framtidas utfall er tilstede, er det umulig å få oversikt over dem.

benjamil @sjetilv Men hvis alle velger det samme – er det da et valg? Og dersom forskning viser at det står i strid med ønsker de ytrer, hva da?

benjamil @nilaug Hvilke forutsetninger da? Jeg kjenner følelsen av å bli overstyrt. Men dersom jeg vet hvorfor har jeg lettere for å godta.

sjetilv @benjamil 1. Ja. 2. En kombinasjon av dumme folk og dårlig forskning. Den første blir bedre av seg selv.

nilaug @benjamil At enhver gruppe av folk, uten urimelige strukturer, har lik fordeling av preferanser. Jeg mener det er en heroisk antagelse.

nilaug @benjamil Hvis jeg overstyrer dine preferanser for å nå mine mål, «til fellesskapets beste», aksepterer du det? Det synes jeg ikke du skal:)

Jeg burde kanskje egentlig ha skrevet at det er naturlig å forutsette at fordelingen av preferanser når det gjelder vilje til makt var lik mellom kjønnene. I stedet blir jeg så oppildnet av nilaugs åpenbart gale siste svar at jeg smeller til med:

benjamil @nilaug Jeg har jo veldig lyst til å få betalt for mine kjemikunnskaper ved å lage narkotika. Synes du jeg burde gjøre det?

Poenget mitt her er at det finnes en hel haug med sosiale strukturer, stivnet i form av statlige institusjoner som vi på ingen måte kan vri oss unna. De er der fordi folk har funnet ut at det må finnes redskaper til å skape balanse i og veie folks individuelle preferanser mot hverandre. Kapitalismens profittmotiv er amoralsk. Svært mange av de oppgavene det offentlige utfører handler om at befolkninga «outsourcer» beslutnings- og informasjonsinnhentingsoppgaver.  Mattilsynet eksisterer slik at vi med rimelig sikkerhet slipper å vurdere om vi vil bli syke når vi «velger» å spise mat (hva slags syn har samfunnet på «valgene» til dem som ikke velger å ta til seg mat?). Legemiddelverket finnes slik at ikke vilkårlige halvstuderte kjemikere som meg selger våre produkter til folk som ikke har grunnlag for å vurdere om de har en effekt, om den effekten er ønskelig osv. Bil- og bensinavgifter er eksempler på offentlige inngrep for å kompensere for varer og tjenester som er feilaktig prissatt gjennom et marginalnyttesystem, fordi kostnadene knyttet til bruk av arealer, utslipp av CO2 etc. ikke er hensyntatt. Du skal lete ganske langt ut på høyresida for å finne folk som er imot disse institusjonene. Jeg har kanskje bedt om det som følger ved å være omtrentlig i uttrykksformen, men jeg føler meg ikke rimelig gjengitt:

benjamil @sjetilv 1. Er det også et valg folk tar seg jobber som er så dårlig betalt at de må få Hartz IV i tillegg? http://j.mp/a3XTVk

benjamil @sjetilv 2. Forfalt forbruksgjeld øker parallelt med markedsføring. Forskning viser at det er en sammenheng, ofre ønsker endring, men… ?

Lenka jeg sender til sjetilv handler om en småbarnsmor uten utdanning som tar jobbtrening til 3 € i timen på et supermarked for å kvalifisere til den tyske Hartz IV-stønaden på ca. 300 €/mnd. Jeg mener det er lite rimelig å anse «valget» mellom fattigdom i form av sult på den ene siden og tvang i form av et overivrig arbeidsmarkedstiltak på den andre som en moralsk høyverdig institusjon for å styrke enkeltmenneskets autonomi. Det andre eksempelet illustrerer så vidt jeg kan se med all mulig tydelighet dilemmaet som oppstår når det som for et fåtall er en positiv tilgjengeliggjøring av likviditet må veies opp mot at mange som benytter seg av tilbudet angrer i ettertid.

benjamil @nilaug Hvor kommer preferanser fra? Hvor mange må være enige om at en struktur finnes og er gal for å få rett til å angripe den?

sjetilv @benjamil ja, og tenk, med all elendigheten som frie vilje fører med seg, så er alternativet fremdeles så mye verre.

nilaug @benjamil Narkotika svekker ved avhengighet evnen til valg (ref. valgsituasjon). Riktig å regulere-skjønt jeg er tvilende til dagens praksis

nilaug @benjamil Preferanser er fra overalt. Men ingen er i en priviligert situasjon til å avgjøre «gode» preferanser.

nilaug @benjamil Strukturer kan angripes av de mange!-men ved statsmakt bare når de er klart illegitime feks assymetrisk informasjon, bruk av press

nilaug @benjamil Verste er vettu, Веня, На дне души, знаешь, что я прав:) Og gjør du det ikke, må det skyldes illegitime strukturer:)

benjamil @nilaug Neimen om jeg veit. For на дне души, мы все уж выжжены умирающем солнцем. И бога нетту.

Nilaugs sluttkommentar er nokså sympatisk, men vi kjenner hverandre fra før. Han gir jo også uttrykk for at statlig tvang kan være legitimt. Vi har vel også diskutert problemstillinga fra før. Den russiske biten betyr: Benjamin, på dommedag vet du at jeg har rett. Jeg svarer at på dommedag er vi alle brent opp av Sola, og at det ikke finnes noen gud.

benjamil @sjetilv Mye verre? Nå slutter du fra er til bør. Mange sit. som omtales som «valg» har fullstendig forutsigbare utfall. Hva _er_ et valg?

sjetilv @benjamil bør hva da?

msdeckard @benjamil Stemmer forutsigelser har noen gjettet (kvalifisert) rett. Slutningsfeil + elitistisk å si at frie, friske ikke kan velge @sjetilv

benjamil @sjetilv «Fordi jeg ikke liker tanken på å ikke ha fri vilje, bør den finnes».

benjamil @msdeckard Hume? Ultraprinsipielt har du rett. Men en del ting (som at sola står opp) kan betraktes som sikker viten likevel.

sjetilv @benjamil … og så lurer man på hvordan utdannede mennesker kunne rasjonalisere seg frem til totalitære diktaturer? Svar: lett.

Slik jeg leser det, har sjetilv bestemt seg for at jeg er ond. Jeg mener det er helt innlysende at graden av frihet i de valgsituasjonene vi møter i dagliglivet er høyst variabel. Fra det tilsynelatende fullstendig uforutsigbare «faen-så-sulten-jeg-er-hva-skal-jeg-ha-til-middag»-valget i matbutikken, som ender opp med taco/grandis/pasta med tomatsaus for n’te gang, via utdanningsvalg til valg når det gjelder hvem som skal ta fødselspermisjonen. Det viser seg at preferansene våre i stor grad former seg på bakgrunn av hvor vi kommer fra, hvem vi er og hva samfunnet rundt oss forventer av oss. I den konkrete spørmålsstillinga hele diskusjonen tar utgangspunkt i, finnes det temmelig omfattende dokumentasjon som viser at kvinner lar sine ambisjoner vike til fordel for mennenes. Det trenger ikke engang handle om eksplisitte valg, men f.eks. en større ansvarsfølelse for barn og husarbeid. Når velger man en større ansvarsfølelse? I hvilken grad påvirker slike ikke-bevisste «valg» påfølgende valg om fordeling av fødselspermisjon? Det spørsmålet mener jeg er interessant, og jeg kan ikke se noe annet enn at jeg forsøkte å invitere til å drøfte det, når jeg spør hva er et valg.

msdeckard @benjamil Ikke Hume. Uklart hva du mener med ‘valg’. Er individet fritt og kompetent i valg? Eller ikke? > anti-demokratisk. @sjetilv

benjamil @sjetilv Ooh, så du spiller Stalin-kortet i en filosofisk debatt. Hvis du var interessert i diskusjonen ville du neppe ha gjort det…

Sjetilv melder seg ut i min bok. Hvordan skal man forholde seg til påstander om at man har et totalitært sinnelag?  Noe senere skriver han at han mener debatten handler om logikk, uten at det er åpenbart for meg at det noen gang har blitt definert som et premiss. Her kommer en twitter-observasjon, og den gjelder like mye for meg selv som for andre: Det er sabla lett å definere premissene for debatten på egen hånd. Men det gir sjelden en god debattopplevelse hos de andre deltakerne. Jeg lurer på om jeg tar meg selv vel høytidelig, men kan ikke si at jeg trives med saklighetsnivået når det jeg har gjort er å 1) hevde et filosofisk standpunkt som er relativt utbredt i moderne filosofi og 2) å hevde at det i en praktisk etisk tilnærming til statlig tilrettelegging av samfunnet er rimelig å ta hensyn til at det finnes utenforliggende faktorer som begrenser friheten i valgsituasjoner.

benjamil @msdeckard Vi har to diskusjoner nå. En rent filosofisk og en som handler om hvordan lage en praktisk etikk.

benjamil @msdeckard Filosofisk synes jeg det er svært vanskelig å forsvare konseptet fri vilje.

msdeckard @benjamil Mulig vanskelig, mulig lett. Et vanlig og ikke akseptabelt alternativ er å si at _noen_ har fri vilje og er kompetent. @sjetilv

benjamil @msdeckard I praktisk etikk har jeg ikke kommet over noe system som ikke gir det en betydelig rolle.

msdeckard @benjamil Uansett vil alle som sier nja, nei til fri vilje spenne bena under seg selv 😉

sjetilv @msdeckard er det akseptabelt å si at noen _ikke_ har fri vilje/ kompetanse?

benjamil @msdeckard «Noen-linja» er åpenbart uholdbar. Men mulig å hevde at kvaliteten på valg kan heves gjennom samling om bedre info og overblikk.

sjetilv @benjamil for meg er det mer en logisk debatt gitt. Kan være nyttig å forstå folks feilslutninger.

Ja, vi diskuterte jo determinismen som filosofisk plattform for en praktisk etikk tidligere i tråden. Det er temmelig mange grenseoppganger på dette området, og hvor du setter grensene vil uansett på en eller annen måte bli vilkårlig. Tiltaksnivået vi diskuterer er jo ikke mer venstreekstremt enn at Høyre-mannen Ansgar Gabrielsen fikk vedtatt en lov som påla aksjeselskaper 40% kvinneandel i styrene. Det er åpenbart snakk om tvang. Noen mener det er illegitimt, men det er vanskelig å ta påstander om at tilhengerne av tiltak er totalitære særlig alvorlig.

benjamil @msdeckard Verktøy for å unngå integritetskrenkelse, slik som menneskerett. står ikke i strid med et slikt standpunkt.

benjamil @msdeckard @sjetilv Handlingsrommet for valg formes av andres valg. Om dagens sos. struktur er mer legitim enn en framlagt avh. av utfall.

msdeckard @benjamil Du kan diskutere til du blir blå – men er nødt til å godta premisset om fritt menneske. Hvis ikke: Elitisme, totaltær. @sjetilv

msdeckard @benjamil Hehe… blå… no pun intended! @sjetilv

msdeckard @sjetilv Nei, det er elitistisk. Alle vet ikke alt, det er sant. Men premisset om fritt individ + delkompetanse står. @benjamil

msdeckard @sjetilv @benjamil Eh, jeg bruker kompetent i to betydninger forvirrende…1) Å være frisk og ikke under tvang. 2) Å ha tilstrekkelig viten.

benjamil @msdeckard @sjetilv Er ikke «delkompetanse» et skråbrett? Hvilke kriterier bruker vi for å bygge mening i «frisk» og «tvang»?

Temmelig sentrale spørsmål, spør du meg. Det er mulig jeg misforstår hva som legges i delkompetanse. Dersom det innebærer en forutsetning om at man må tilkjenne individet «kompetanse» innenfor det handlingsrommet som gjenstår når utenforliggende faktorer er tatt i betraktning, er vi på linje. Dersom det innebærer delvis kompetanse, er vi ikke bare på linje men msdeckard har også sagt seg enig i det jeg trodde vi var uenige om – at valgsituasjonen har begrensninger. Når det gjelder spørsmålene om hva «frisk» og «tvang» betyr, mener jeg at det i høyeste grad er noe vi bør ha et bevisst forhold til. I Norge er vi ganske flinke på dette feltet når det gjelder eksplisitt politisk deltakelse, men det er neppe noen i diskusjonen som er uenige i at bruken av begrepet sinnsyk om politiske dissidenter i Russland har en mørk historie, og at et politisk valg med kandidater forhåndsselektert av én gruppering er en form for tvang. På samme måte er økonomiske insentiver og juridisk regulering former for tvang. Men er alle slike ordninger likevel illegitime?

msdeckard @benjamil Har demokratiets borgere nok kompetanse til å ta individuelle og politiske valg? Ja eller nei. @sjetilv (Kompetent er def.)

benjamil @msdeckard Hehe. Retorisk. Dersom demokratiet skal gi mening må de åpenbart ha det. Men du vrir deg unna avgrensningsspørsmålet… @sjetilv

msdeckard @benjamil Du sier eg nei iom at du ikke godtar valg som reelle valg. Millioner av saker, umulig/ikke poeng å best hva kompetanse innebærer.

benjamil @msdeckard Ingen avgrensing? Hvordan kan du da veie to valg opp mot hverandre? Er det mulig å unngå det?

benjamil @msdeckard Du må skille mellom min filosofiske aversjon mot å godta frie valg og min etiske trang til å finne et system som ivaretar dem.

msdeckard @benjamil Hallo? Frisk i hodet + 18 år = nok. Krav om kunnskapsattest i stemmelokalet? Attest fra de som org valg og attest fra osv. Absurd.

Twitter-observasjon 2: Det er lett å lese siste melding uavhengig av det som er blitt sagt før. Konsentrasjonen holder ikke til å fatte hele diskusjonen i det videre forløpet. At vi skulle ha begynt å diskutere stortingsvalg var helt fremmed for meg, men i ettertid kan jeg se at «aversjon mot frie valg» går an å tolke som at jeg tar standpunkt for en eller annen form for diktatur. Ikke bra. Går vi til utgangspunktet for diskusjonen, føler jeg ikke at det er urimelig å spørre hva slags etisk system som fritar aktørene fra å vurdere andres rett til å handle kollektivt: Dersom et flertall mener at en statlig støtteordning bør holdes delvis tilbake dersom den ikke blir fordelt mellom partene som har omsorgen for et barn, fordi total individuell autonomi i fordelingen fører til negative resultater for det samme flertallet, har jeg vanskelig for å se det totalitære i det. Det ligger kanskje en twitter-observasjon her også: Ikke formuler deg for generelt, da blir du lett å misforstå.

benjamil @msdeckard Per i dag er ikke «frisk i hodet» et krav, og det er ok for meg. Men det var ikke valg i stemmelokalet som var utgangspunktet.

msdeckard @benjamil Takk. Der kom det: ‘Aversjon mot å godta frie valg’. Tung tradisjon for det på venstresiden. @sjetilv

benjamil @msdeckard Spm er: Et hvilket som helst valg tas i sosial kontekst. Når og i hvilken grad er statlig insentivering/tvang legitimt.

msdeckard @benjamil Med frisk i hodet mener jeg selvsagt såpass åndsfrisk at du kan håndtere et valg. Mulig autister stemmer, men er irrelevant her.

msdeckard @benjamil Når? Hehe, dette er jo vanvidd. Si det du, når er tvang (diktatur) legitimt? Revolusjon og klassekamp? @sjetilv

benjamil @msdeckard *lol* Nå lar du fordommene løpe av med deg. Ad filosofi: http://j.mp/9w5Xu8 http://j.mp/dweMHO

benjamil @msdeckard Nei, er ikke egentlig irrelevant. I den grad du står for et friskhetskrav, må du forsvare at diagnosen er sosialt konstruert.

msdeckard @benjamil Hvis du snakker om redusjonisme, fysikk har du vært veldig uklar. Men igjen: Hva er og når ‘statlig insentivering/tvang’?

msdeckard @benjamil Du vrir deg bort. Enten skal frie, kompetente borgere velge eller ikke. Men hvis du vil henge deg opp i et lands 38 autister…

Og så snakker vi forbi hverandre i resten av diskusjonen. Kjedelig, i grunn. Den grunnleggende problemstillinga er spennende, men twitter er kanskje ikke et godt forum.

benjamil @msdeckard Det begynte med et spørsmål om likelønnskravet er forsvarlig og hvilke virkemidler som er ok for å få reell likelønn.

benjamil @msdeckard Hvor uklar er jeg når jeg stiller opp motsetn. mellom filosof. logikk –> ingen fri vilje og etisk praksis –> f.v. må ivaretas?

Når det er sagt, spørs det om dette innlegget har noen interesse – kanskje særlig på grunn av lengden, selv for dem som deltok. Hvor langt har vi da kommet?

Laber aktivitet

Det har vært stille på bloggen ei stund nå. Det er ikke fordi det ikke skjer ting jeg gjerne skulle kommentert, men fordi det skjer så himla mye annet som jeg må henge fingra i. Selv om jeg innser at det reint politisk er mye smartere å være til stede stabilt og over tid, var nok valgkampen lenge hovedmotivasjonen for å blogge. I tillegg ble det litt kjedeligere da Dagbladet slutta å bruke Twingly. Denne ukestatistikken over antallet treff på bloggen samsvarer ganske godt med aktiviteten på bloggen.

En kurve som viser antall treff bloggen har hatt per uke
Antall treff per uke, med valget markert.

Etter valget skrev jeg riktignok en del lange analyser av valgene i Tyskland og Portugal. Men jeg må innrømme at jeg forstår at disse ikke vekker den samme interessen som den norske valgkampens oppheta debatter. Jeg planlegger et lengre innlegg om klimakrisa, og har ferdig en analyse av tildelingen av Nobels fredspris til Obama. Den siste har jeg skrevet for Studentmållagets tidsskrift «Mål og makt«, så den vil jeg først publisere etter at tidsskriftet har kommet ut.

I mellomtida forbereder jeg sammen med de andre i Fredsinitativet og våre samarbeidspartnere ei markering den 10. desember i forbindelse med at Obama får fredsprisen. Budskapet vil bli at Fredsprisen forplikter, og vi vil minne Obama på hvilke store, uløste problemer han må ta tak i dersom han gjennom sin presidentgjerning ikke vil bidra til å svekke fredsprisen i årene som kommer: Afghanistan, Palestina, atomvåpen og konvensjonelle våpen. På alle disse områdene sitter USA med makt til å styre hvilken vei verden skal ta.