To særdeles frekke utspill i rask rekkefølge:

Siv Jensen snakker om at Lofoten og Vesterålen må ha flere bein å stå på enn turisme, og Frp tar derfor til orde for å åpne gyteområdene til verdens siste store torskestamme for oljeeksperimenter så snart som overhodet mulig. Fiskerinæringen, som drives bærekraftig og med utgangspunkt i en fornybar ressurs, nevnes ikke med et ord. I en situasjon der vi har et akutt behov for å skifte til et klimamessig bærekraftig næringsliv vil hun kaste to bærekraftige næringer, turisme og fiskeri, på båten for å gi kommunene i Lofoten og Vesterålen hva? Kanskje eiendomsskatt fra noen få landanlegg i de 20 åra det tar å tømme oljefeltene, samtidig som en eventuell økning i oljerelaterte arbeidsplasser vil utarme kystfiskeriets rekrutteringsbase og kompetanse. Hvem vet hva som er igjen av de andre næringene når de 20 åra er over. I tillegg ser Frp bort fra nyskapende muligheter for et bærekraftig næringsliv. Frp hevder at de har en klimapolitikk, men det er vanskelig å se at den går ut på noe mer enn å forurense så mye som mulig. I tillegg heter det i Frps partiprogram at de vil:

Gi kommunene større økonomisk ansvar ved å redusere den statlige økonomiske utjevningen mellom kommunene og basere den på et objektivt, differensiert innbyggertilskudd.

Noe som i praksis betyr at nordnorske småkommuner kan se langt etter det samme tjenestetilbudet som kommuner på det sentrale Østlandet.

Så til den andre frekkheten: AUF presenterer Værmelding med Frp, som forsåvidt er sannferdig nok, og oppfordrer så folk til å stemme på Arbeiderpartiet, som nekter å fastsette nasjonale utslippsmål, tvinger gjennom drift av urensede gasskraftverk og ikke vil bestemme seg for om det skal utvinnes olje i Lofoten og Vesterålen før i 2010. Det er sikkert behagelig å slippe å bli konfrontert med et standpunkt i valgkampen, men særlig ærlig er det ikke.

Det er ikke rart at det blir politikerforakt av sånt.

Innledning

NATO-styrkene i Afghanistan bidrar ikke til å stabilisere landet. Anders Fogh Rasmussen vil forhandle med Taliban (a), og forskere hevder at Taliban i løpet av kort tid kan bli en trussel også i de nordlige delene av landet (b). En ny FN-rapport viser at antallet sivile drepte har vokst de siste årene (1), og i løpet av i år har vi sett at konflikten har spredt seg til Pakistan (2), der det også har blitt drept et betydelig antall sivile (3). Det var en tid da folk snakket om at det var mulig å kalle den militære striden i Afghanistan for vunnet (4, 5). Det er det ikke lenger noen som gjør. Mantraet om at det ikke finnes noen militær løsning i Afghanistan er egentlig selvsagt. Som den pensjonerte britiske generalen Rupert Smith (6) skriver i sin bok The Utility of Force, vinnes ikke dagens kriger på slagmarka. Årsaken til dette er at omkostningene ved tidligere tider totale krig mellom nasjonalstater er for store til at det i dag finnes motstandere som lar seg knuse ved å ødelegge deres industrielle basis. Det handler om en annen klisjé: Hjerter og sinn, eller hearts and minds.

I Smiths bok trekkes det fram noen eksempler på vellykket bruk av militær makt til å løse slike moderne konflikter. Siden moderne kriger ikke føres mellom stater, men blant folk, er tillit hos befolkningen i operasjonsområdet helt avgjørende. Dersom man klarer å isolere motstanderen fra befolkningen og vinne deres støtte kan man lykkes med å bruke militær makt til å slå tilbake enkeltangrep og opprettholde sikkerhet. Smiths eksempler er hovedsakelig hentet fra det Britiske imperiet, og de vellykkede kampanjene har krevd betydelig økonomisk og politisk innsats. Britiske styrkers forsvar av malayisk Borneo (7) og den britiske kolonihærens seier over den malaysiske kommunistgeriljaen (8) framheves som eksempler på hvordan overlegen militærmakt er blitt brukt til fordel i en krig blant folk. Vietnam, Algerie og Israel/Palestina framheves som eksempler på hvordan militær overlegenhet har blitt irrelevant fordi militærmakt er blitt brukt på måter som ikke har tjent operasjonens overordnede mål.

Hvordan ser krigen i Afghanistan ut i et slikt perspektiv? Ikke før i Obama-administrasjonens nye AfPak-strategi er det fra USAs hold signalisert en opptrapping av den sivile innsatsen (9). Vår egen utenriksminister, Jonas Gahr Støre (Ap), har gitt uttrykk for at strategien sett med norske øyne innebærer lite nytt (10). Vi bør ikke undervurdere antallet afghanere som opplever okkupasjonen av landet som ydmykende og ikke har fått vesentlig bedre levekår etter den USA-ledete invasjonen. Det finnes også gode grunner til at vanlige afghanere kan ønske seg alternativer til det gjennomkorrupte Karzai-regimet, og den samme Gahr Støre ble gjort til latter da han under Globaliseringskonferansen 7. november i fjor uttalte at han aldri hadde hørt noen afghaner ønske at NATO-styrkene skulle trekkes ut, for umiddelbart å bli parert av den afghanske parlamentarikeren og kvinnesaksaktivisten Malalai Joya (11).

Kan krigen vinnes?

Dersom vi skal gå noe grundigere til verks, kan vi ta for oss to grunnleggende politiske spørsmål knyttet til krigen: Bør krigen føres? Kan krigenvinnes? Fredsbevegelsen, SV og deler av fagbevegelsen har svart tydelig nei på det første spørsmålet (12, 13, 14, 15 (siste lenke viser en oppsummering av norsk Afghanistan-debatt fram til 2006)). En viktig årsak til dette er at krigen i utgangspunktet var folkerettsstridig, noe bl.a. en av Norges fremste eksperter på Folkeretten, professor Ståle Eskeland uttalte på et foredrag i Oslo militære samfund 6. oktober 2003 (16). Spørsmålet om hvorvidt krigen bør føres er også knyttet til hvilke politiske mål som er satt, og hvem som skal føre den. Det er ingen tvil om at det er et enormt sprik mellom uttalte ambisjoner på den ene siden og hvilke premisser som aksepteres og mål som nås på den andre siden (17, 18, 19, 20, 21, 22). En reell debatt om dette ville uten tvil føre til betydelige uenigheter mellom partiene på Stortinget, mens det i dag bare er SV som ikke bare går til valg på motstand mot krigen, men også fremmer kritikk i Stortinget. De øvrige partiene setter lojaliteten til NATO høyere enn sine politiske mål og ønsker derfor ingen debatt. Det må understrekes at det er snakk om lojalitet, og ikke forpliktelser. NATO-pakten sier ingenting om at Norge er forpliktet til å delta i Afghanistan (23). Vi skal komme tilbake til betydningen av politiske mål når vi tar opp spørsmålet om hvorvidt krigen kan vinnes. Det er åpenbart ønskelig at Afghanistan skal ha et fungerende styresett, og at opprettelsen av et maktmonopol er en forutsetning for dét. Det jeg vil se på i resten av innlegget er mulighetene for å få til dette basert på dagens NATO-operasjon. Den tidligere omtalte Rupert Smith nevner flere forhold som er vesentlige dersom den militært overlegne part skal vinne en krig blant folk:

1. Det må eksistere et overordnet politisk mål for operasjonen
2. Det politiske målet må ha støtte i befolkningen politikerne som har formulert det står til ansvar overfor
3. Det politiske målet må ha støtte i befolkningen krigen føres blant
4. Det må finnes en enhetlig militær strategi som samsvarer med det politiske målet
5. Politiske og økonomiske virkemidler må settes inn for å redusere motstanderens evne til å mobilisere befolkningen krigen føres blant
6. Motstanderen må avskjæres fra kontakt med befolkningen krigen føres blant

Analyse av Afghanistan-krigen på bakgrunn av Smiths bok

En systematisk gjennomgang av forhold knyttet til hvert av disse punktene viser at det er en stor mangel på samsvar mellom det som ytres offentlig av politikere og offentlige dokumenter på den ene siden, og forskningsrapporter og realiteter på bakken på den andre:

1. Det må eksistere et overordnet politisk mål for operasjonen

Dette målet kan for Norges del formuleres slik: Å bidra til å etablere fred og demokrati i Afghanistan ved å støtte den demokratisk valgte regjeringa. Imidlertid står motsetningene i kø. NATO-landene er ikke enige om felles politiske mål. Målene som ligger under det definerte hovedmålet spriker:

a) å ødelegge muligheten for terrorister til å bruke Afghanistan som base (24),

b) å avslutte dyrkninga av opium (25 (mot, USA), 26 (for, Storbritannia), 27 (mot, Storbritannia), 28 (mot, Norge))

c) å sikre ivaretakelse av menneskerettighetene (29, 30, 31),

d) å skaffe seg en forutsigbar (for ikke å si kontrollerbar) alliert i et ustabilt og strategisk viktig område (31, 32).

Selv om det er blitt stilt spørsmål om hvor viktig og realistisk det er å oppnå a) uten at det overordnede målet nås, er det tydelig at enkelte NATO-land lar dette perspektivet dominere fullstendig, på bekostning av demokratiet og mål b) (33). Enkelte NATO-land blander seg inn i Afghanske forhold på en måte som direkte undergraver demokratiet (34). I sum fører dette til at man kan spørre seg om krigsinnsatsen reelt sett koker ned til den gamle vitsen fra den kalde krigen: De er banditter, men de er i det minste våre banditter, slik SVs internasjonale leder Ivar Johansen langt på vei har hevdet (35). Det er i alle fall vanskelig å se at det finnes et felles, overordnet politisk mål for NATO-intervensjonen i Afghanistan. Anerkjente forskere har påpekt at dette problemet vil tilta (36).

2. Det politiske målet må ha støtte i befolkningen politikerne som har formulert det står til ansvar overfor

Dette er diskutabelt. Rupert Smith bruker Clausewitz’ gamle treenighet av politikk, militærmakt og befolkningsstøtte for å underbygge dette poenget. I denne forstand betyr ikke nødvendigvis resultater av meningsmålinger så mye. Meningsmålinger i flere av NATO-landene som deltar i Afghanistan har vist at store deler av befolkninga, i mange tilfeller flertallet, er mot Afghanistan-krigen (37, 38, 39). Imidlertid må motviljen mobilisere til politisk handling dersom den skal være av betydning. Mange av motsetningene mellom det uttalte overordnete målet for Afghanistan-krigen og undermålene er der på grunn av behovet for at folk skal se krigen som meningsfull. Selv om mange av den afghanske regjeringas medlemmer er har like grusomme forbrytelser på rullebladet som Taliban, og selv om det afghanske demokratiet er latterlig svakt og vedtar groteske, kvinneundertrykkende lover framheves vår tilstedeværelse i Afghanistan ofte som en del av Norges offer for en rettferdig verden og kvinners rettigheter. Den afghanske kvinneorganisasjonen RAWA har dokumentert overgrep begått av tidligere regjeringer, Taliban og Karzai-regimet gjennom tiår (40, 41).Ikke bare dekker det retoriske korthuset over en samling motstridende mål, men myndighetenes språkbruk bidrar både til å svekke befolkningas forståelse av krigen og til å svekke de fagmilitæres respekt for politikerne (42).

Når NATO går til krig utenfor sitt opprinnelige virkeområde selges krigene godt. I forbindelse med bombingen av Serbia, ble det hevdet at serbiske styrker drev et omfattende folkemord mot den kosovoalbanske befolkninga. Det har senere kommet fram at dette var galt (43, tysk dokumentar laget av den velrennomerte TV-kanalen ARD). Da USA først gikk inn i Afghanistan påberopte de seg artikkel 5 i NATO-pakten («én for alle, alle for én»)(44), og Norges Afghanistan-krig springer ut av ISAF-styrkens prinsipielt uproblematiske beskyttelse av den afghanske grunnlvsgivende forsamlinga (45). At ISAFs politifunksjon senere har blitt slått sammen med USAs OEF-krig, og at dette ville vært umulig dersom ISAF ikke var en NATO-ledet operasjon var en utvikling som ble forutsett, og som gjør selv den opprinnelige ISAF-operasjonen politisk uspiselig. Når tilstedeværelsen først var etablert har det senere blitt mulig å bruke et argument om at et maktvakuum som vil bringe terrorister til makta vil oppstå dersom NATO-styrkene trekkes ut. Dette er imidlertid kontroversielt, og står ikke i motsetning til at FN-ledete styrker uten NATO-deltakelse kan ta over.

Det arbeides stadig med å mobilisere større folkelig motstand mot Afghanistan-krigen, blant annet har det nylig blitt stiftet en norsk organisasjon som jobber for et sterkere fokus på demokratiske grasrotbevegelser, Fred og demokrati i Afghanistan, og sammen med Hent soldatene hjem og Fredsinitativet skal de arrangere ei fredsmarkering den 22. august. Det er imidlertid åpenbart at mye gjenstår på dette punktet. Ikke minst skyldes dette at de som støtter krigen er flittige i sin bruk av hersketeknikker. Fredsbevegelsen har feilaktig blitt anklaget for kunnskapsmangel, noe tidligere forsvarssjef Sverre Diesens begrepsonani har bidratt til (46), mens enkelte selvgode skribenter har kommet med slike påstander uten egentlig å belegge dem (47). I tillegg står motstandere av krigen til enhver tid i fare for å møte påstander om at de støtter Taliban (kommentarer på dette innlegget som kommer med slike absurde beskyldninger vil bli slettet).

3. Det politiske målet må ha støtte i befolkningen krigen føres blant

Jeg tror nok de aller fleste afghanere ønsker seg fred. Det er mer usikkert om de fleste ønsker demokrati, men de ønsker nok et rettferdig styre. Ser vi på undermålene a)-d), er det imidlertid til dels store konflikter mellom disse og ønskene til viktige grupper i det afghanske samfunnet. Taliban og dets støttespillere ønsker åpenbart ikke a). Selv om resten av verden åpenbart bør ta grep for å hindre ekstremister i å bruke Afghanistan som frihavn, bør vi også huske at hver eneste sivile drepte bidrar til å styrke oppslytningen blant dem som mener at terror er et legitimt motangrep mot det de vil beskrive som en vantro imperialisme.  Opiumsbøndene og krigsherrer, inkludert Taliban, ønsker ikke b). Opiumsbøndene er nødvendige allierte for det internasjonale samfunnet, fordi de er mange, fordi opiumsintektene er helt vesentlige for at krigsherrene skal kunne kjøpe våpen og leie soldater, og fordi misfornøyde opiumsbønder vil velge å selge avlinga til Taliban framfor Karzais ministre. Det er for å ikke støte dem fra seg at NATO-landene aldri har tatt skikkelige grep for å avslutte opiumsdyrkinga og nå har inntatt ei enda mer avslappa holdning (se referansene til punkt b) over). Når det gjelder punkt c) er det åpenbart mange som mener at de universelle menneskerettighetene er et instrument for vestlig imperialisme, og at sharialover er mer «tilpasset» afghanske forhold. Det er vanskelig å forestille seg, men Taliban har faktisk støtte i brede lag av den afghanske befolkninga for en del av synspunktene sine. Balansegangen mellom det å sikre menneskerettighetene på en måte som gjør at man ikke svekker befolkningas støtte i NATO-landene og å unngå beskyldninger om vestliggjøring i Afghanistan er ekstremt krevende. d) er det helt åpenbart folk som vil være skeptiske til. USAs Silkeveisstrategi gir ærlig, men ikke spesielt grundig innblikk i den geostrategiske tenkninga som finnes i en del utenrikspolitiske miljøer i USA. Det er åpenbart ikke vanskelig å «misforstå» disse dokumentene som en strategi for imperialistisk dominans. Støtten til ISAF-operasjonen synker stadig (48). Dette er alvorlig, og kan være avgjørende.

4. Det må finnes en enhetlig militær strategi som samsvarer med det politiske målet

Det gjør det ganske enkelt ikke. Uenighetene NATO-land i mellom og begrensningene dette fører til i styrkebruk er store (49), selv om det legges stor vekt på den enigheten som finnes. I mange tilfeller sauses politikk, strategiske og taktiske vurderinger sammen på  en måte som gjør det vanskelig å tro at makten har nytteverdi, for å bruke Rupert Smiths terminologi. Årsaken til dette er dels at det blant fagmilitære er uengihet om hvordan de tilgjengelige styrkene skal brukes mest mulig effektivt, og dels at politikere ønsker å framstille maktbruken som noe annet enn det den er eller legge bånd på maktbruken for å unngå å undergrave støtten til operasjonen. Dette må ikke misforstås dit hen at jeg i prinsippet er enig med dem som mener at vi burde bruke mer og mer intensiv militær makt, jeg tror f.eks. flybombing i tettbebygde strøk er vanvittig kontraproduktivt, rent militært. Det betyr bare at minste felles multiplum i NATO-landenes Afghanistan-politikk gjør det umulig for de fagmilitære å gjøre frie vurderinger, uavhengig av hvordan de egemtlig ønsker å operere. Tendensen på dette punktet har vært at stadig flere land legger begrensninger på bruken av sine tropper. Landene som har styrker i Sør-Afghanistan har gjentatte ganger klaget på dette (50).

5. Politiske og økonomiske virkemidler må settes inn for å redusere motstanderens evne til å mobilisere befolkningen krigen føres blant

Erfaringer fra den britiske kolonihærens opprørsbekjempelse i Malaysia viser tydelig betydningen av økonomisk og politisk innsats (jfr. The Utility of Force): Oppbygning av fungerende matforsyning, politiske institusjoner  og jordreform var sentrale elementer. Nyere erfaringer fra Indonesia viser på samme måte at væpnede opprør løses mest effektivt ved at de politiske og økonomiske forholdene som ligger til grunn for opprøret avhjelpes. De sivile infrastruktur- og bistandsprosjektene i Afghanistan er omfattende, men det spørs om de er omfattende nok og om de når hele befolkninga. Det er også vesentlig at sikkerhetssituasjonen og lov og rett opprettholdes på en måte som gjør at hjelpen som settes inn faktisk når fram. Afghanistan er blant verdens absolutt fattigste land. Forventet levealder er 43 år. Human Development Index (HDI) sank marginalt fra 0.346 i 2004 til 0.345 i 2007, basert på data fra hhv. 2002 (umiddelbart etter USAs intervensjon) og 2005 (etter at Karzai hadde vært president i ett år)(51, .pdf). Bortsett fra Afghanistan er det bare de aller fattigste landene i Afrika som ligger så lavt (52). Andelen kronisk underernærte blant barn under 5 år er 54%. Forbedringen på Gender Development Index i samme tidsrom er helt ubetydelig. Afghanistan er stadig helt i verdenstoppen når det gjelder korrupsjon. Bare 1,4% av politikorpset er ansatt på bakgrunn av formelle kvalifikasjoner (51, .pdf). Afghanistan falt også fra 2008 til 2009 på den globale fredsindeksen, fra nummer 137 av 140 til nummer 143 av 144 (53).

Mens en av løsningene i Malaysia var å ta tak i den grunnleggende urettferdigheten som lå i ulik fordeling av land, er opprettholdelse av de etablerte maktstrukturene, ved å spille på lag med krigsherrene en sentral strategi for NATO-intervensjonen (54). Dette til tross for at Afghanistan er et av de landene i verden hvor rikdommen er skjevest fordelt, med en Gini-koeffisient på 60 (53, 55). Parallelt med dette fraværet av forbedring har de internasjonale styrkebidragene i Afghanistan økt kraftig, fra ca 50000 i 2008 (56) til nå nesten 100 000 (57). Av de 6 faktorene som jeg har nevnt fra Rupert Smiths oppskrift for å gi militær makt nytteverdi er det trolig denne faktoren det står dårligst til med, om man i norske media kan lese aldri så mye om jenteskoler og brønnboring.

6. Motstanderen må avskjæres fra kontakt med befolkningen krigen føres blant

I Afghanistan er dette, på grunn av landets størrelse, spredte befolkning og dårlige infrastruktur uhyre vanskelig. Det blir ikke bedre av at NATO-styrkene totalt rår over halvparten så mange soldater som Sovjetunionen gjorde. Ikke minst krever dette forholdet at man har kontroll over territoriet på bakken. I dag har man ikke en gang dét i alle områder av landet.

Avslutning

Basert på denne gjennomgangen er det etter min mening ganske tydelig at NATO-operasjonen i Afghanistan står overfor betydelige vanskeligheter. Det er ikke overraskende at den nye NATO-sjefen Fogh Rasmussen vil innlede forhandlinger med Taliban (58), for det er vanskelig å se for seg at forutsetningene for at militær makt skal få nytteverdi skal komme på plass. Grunnen til at Fogh Rasmussen sier NATO vil bli i Afghanistan lenge (59) er at så lenge disse forutsetningene er til stede, vil krigen minne om den vi ser i Israel/Palestina langt mer enn den vi ser i Irak. Etter min mening er omfanget av disse vanskelighetene betydelig underkommunisert til den norske befolkninga. Grundig informasjon om hva slags krig som føres i Norges navn og hvilke konsekvenser den får, for ikke å snakke om utsiktene til å lykkes, ville trolig føre til at langt færre ville være villige til å bruke flere milliarder kroner årlig på en sannsynligvis nytteløs krig i Afghanistan: 1,2 mrd over post 1792 i Statsbudsjettet (60) og et ukjent beløp av betydelig størrelse i trenings-, operasjons- og logistikkostnader på norsk jord (brev fra Forsvarsdepartementet til Fredsinitativet, juni 2009).

Krigen medfører dessuten store menneskelige lidelser. FN-godkjenningen av ISAF-operasjonen innebærer en legitimering av en folkerettsstridig invasjon, noe som bidrar til å undergrave Folkeretten og vise at den sterkestes rett gjelder i internasjonal politikk: Ta deg til rette, så vil FN gi deg tilgivelse i ettertid. Det aller meste av argumentasjonen som brukes for at vi skal være i Afghanistan kunne vært brukt overfor mangfoldige andre diktaturer rundt om kring. Hvorfor er vi ikke der? En slik form for vilkårlig humanitær intervensjon er i virkeligheten en selektiv legitimering av stormaktsinteresser.

Når det gjelder spørsmålet om hva som vil skje dersom Norge ensidig trekker seg ut av Afghanistan, antar og håper jeg personlig at omtrent noe slik vil skje: Norges tilbaketrekning fører til at andre NATO-land trekker tilbake sine styrkebidrag, NATO innser at operasjonen ikke er bærekraftig og oppretter dialog med FN, som organiserer en rent fredsbevarende styrke bestående av ikke-NATO-land. Forhandlinger settes i gang mellom de ulike partene i Afghanistan, noe som fører til våpenhvile, maktdeling og forhåpentligvis fred. I seg selv vil ikke norsk tilbaketrekning bety noe særlig for situasjonen i Afghanistan, men den vil være et tydelig signal om hvilken nytteverdi Norge mener at den militære maktbruken har hatt.

Jeg håper vi ses 22. august foran Stortinget. Klokka 1300.

De siste ukene har media skrevet mye om de mange rumenske tiggerne som besøker Norge i sommer (0, 1, 2, 3, 4, 5). I Morgenbladet i dag var det en interessant sak i dag (6, krever abonnement) hvor det pekes på at de viktigste høyreorienterte dagsavisene, VG og Aftenposten, er temmelig ukritiske i sin kildebruk og gjerne omtaler hetsing av sigøynere i andre land som et overgrep, men selv bidrar til å skape et bilde av at romfolk i Norge er et problem som gruppe. Det blir også påpekt at frykten for «sigøynerinvasjoner» slett ikke er et nytt fenomen i Norge heller, det ble blant annet malt opp som et skremmebilde i forbindelse med avskaffelsen av rasistiske paragrafer i utlendingsloven i 1955.

Det at den hetsende omtalen av romfolk som gruppe er farlig nær rasisme i ordets rette forstand er ille. Det er imidlertid både trist og ironisk at profilerte politikere fra regjeringspartner Arbeiderpartiet så til de grader snur kappa etter vinden at de ønsker å forby tigging for å slippe å plages av trekkspill og utstrakte kaffekopper (7, 8). Regjeringa har heldigvis ikke endra politikk. Opphevinga av løsgjengerloven var det som førte til at tigging ble tillatt i Norge og hovedårsaken var at et slikt forbud langt på vei gjør det kriminelt å være lutfattig, og at det rammer noen av de mest utsatte gruppene i samfunnet. Dersom det hadde blitt påpekt at norske rusmisbrukeres tigging ville bli like forbudt som rumenske romfolks, ville et viktig poeng ha kommet fram. Er det noen som med god samvittigheten vil foreslå å straffe bostedsløse narkomane med bøter eller fengsel for å tigge? Dette er hovedpoenget til SVs Akhtar Chaudhry (9) når han sier at EØS-avtalen er årsaken til tigginga. Gjennom Schengen-samarbeidet har vi forplikta oss til å sidestille et EU-pass med 90 dagers turistvisum.

Det er de samme reglene som gjør det mulig for oss å kjøre Europa på tvers uten å planlegge grensepasseringer som fører til at det finnes et svart marked av polske håndverkere som norske privatpersoner ivrig benytter seg av og som gjør at vi har fått ei økning i antallet tiggere i norske byer. Det er ikke mulig å lage lover som forbyr rumenere å tigge – noe slikt ville uansett ha vært like forkastelig som Sør-Afrikas apartheid-lover. Et forbud vil ramme all tigging og også øke sannsynligheten for at rusavhengige tyr til vinningskriminalitet – de vil jo bli straffet uansett, og å øke uverdigheten for de fattigste ved å gjøre dem kriminelle. Det er heller ikke mulig å nekte rumenere innreise. Da må vi melde oss ut av Schengen. Dette samarbeidet har riktignok en del temmelig problematiske sider, men å forkaste det for å slippe utstrakte hender virker lite gjennomtenkt, selv til vårt største høyreparti å være. Det er ganske mange politikere, fra Ap til Frp, som enten ikke vet hva de snakke om, eller som snakker mot bedre vitende når de påstår at det er lett å bli kvitt de rumenske tiggerne ved å lage nye lover.

Vi har fått mange utenlandske tiggere fordi det er lov å tigge, noe det bør være, og fordi borgere fra hele EU-området fritt kan oppholde seg i Norge i inntil 90 dager. For min egen del ønsker jeg ikke å gjøre noe med noen av disse reglene. Men siden forskjellene i levestandard innad i Europa er så stor som den er, betyr det at tiggere med et annet statsborgerskap er prisen vi må betale for å ha en human holdning til mennesker i nød og et åpent Europa. For å være helt ærlig synes jeg også at den prisen er latterlig lav. Det er ingen som har vondt av å se verden slik den er, og det finnes faktisk en god del mennesker der ute som ikke har noen andre alternativer til fattigdom enn tigging.

Oppdatering:

Når det gjelder det som virkelig er et problem, vinningskriminaliteten, tar regjeringa grep. Storbergets plan (10) om å bruke UP mer aktivt og samarbeide med rumensk politi er målretta, smart og vil ikke ramme uskyldige.

Innledning

Dette er en kritikk av Human Rights Service (HRS) og Hege Storhaug. Jeg har skrevet den dels for å ha noe å referere til når jeg ønsker å diskreditere argumenter som refererer til en av dem, dels fordi Storhaugs uttalelser i Dagbladets rasistiske sak «Hvis muslimene blir i flertall» sjokkerte meg. Enkelte av uttalelsene HRS har stått bak er så grove at de kanskje burde bli rammet av Straffelovens §135a. Storhaugs uttalelse som helhet i denne Dagbladet-saken er i sin ekstreme generalisering i alle fall

det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres (…) religion eller livssyn (…)

Det er imidlertid tvilsomt om det kommer til å skje, ettersom norsk rettspraksis har lagt en særdeles høy list for hva som skal kunne defineres som straffbar rasisme (1).

Sist, men ikke minst, mener jeg at den listen med argumenter som presenteres her er mer enn tilstrekkelig til å sørge for at HRS bør fratas all offentlig støtte inntil de dokumenterer overfor arbeidstilsynet at de har en forsvarlig personalpolitikk, tar avstand fra sine tidligere og nåværende arbeidsmetoder og gjennomgår sitt verdisyn. Om organisasjonen vil overleve en slik prosess får være så sin sak.

Historikk og støtte

Hege Storhaug og Rita Karlsen driver HRS som en familiebedrift. Organisasjonen fikk første gang statsstøtte i 2002, men som det kommer fra i en fersk Dagbladet-sak (1), mistet de denne etter at Barne- og likestillingsdepartementet hadde mottatt klager på organisasjonens praksis. Støtten ble likevel opprettholdt etter en budsjettavtale mellom Bondevik II-regjeringa og Frp (2, .pdf, s33). Denne avtalen er unik i den forstand at den omhandler én enkelt organisasjon, noe som knapt nok har skjedd i fastsettelse av statsbudsjettet hverken før eller senere. Frp har også senere vært på banen for å sikre HRS finansiering og støtte over statsbudsjettet (flere av dokumentene er store, bruk søkefunksjonen i nettleseren for å finne fram)(3, 4, 5). Organisasjonens vaktbikkjer har tydeligvis klart å sikre at de fremdeles får statsstøtte, se Arbeids- og inkluderingsdepartementets fagproposisjon (.pdf) til statsbudsjettet for 2009 side 225.

Kritikkverdig

Human Rights Service har flere ganger blitt anklaget for kritikkverdig praksis når det gjelder personalhåndtering, behandling av informanter og kanskje særlig omgang med fakta. Se også under avsnittet med analyse av organisasjonens verdisyn, slik det framkommer i Hege Storhaugs tidligere nevnte uttalelser. I det siste har HRS igjen kommet i søkelyset (1) for svært spekulative arbeidsmetoder og gjentatte anklager om uetisk behandling av informanter.

Human Rights Service formidler gjennom sine nettsider internasjonale nyheter med en tydelig politikk på å fremme enkeltsaker som stiller islam og ikke-vestlige innvandrere i et dårlig lys (2, 3). De har også hatt deltakere på konferanser der det ikke har vært menneske- eller kvinnerettigheter, men bekjempelse av islam som har stått i fokus (4).

Hege Storhaug har gjentatte ganger blitt anklaget for uredelighet (4, 5, 6), overgeneraliseringer og svak forståelse av islam (7). Likevel fortsetter hun ufortrødent å basere uttalelser fra HRS på denne sviktende forståelsen. HRS er notorisk svake når det gjelder å ta til seg kritikk, og imøtegår i alle tilfeller jeg har sett kritikk med beskyldninger om naivitet, sverting på bakgrunn av kritkernes ideologiske ståsted, manglende respekt for ytringsfriheten eller at kritikken ikke har rot i virkeligheten (8, 9, 10, 11). Den lange lista over klager de har fremmet hos PFU viser tydelig at HRS vet godt hvordan de skal forsvare seg. Det er interessant å merke seg at HRS etter først å ha forsøkt å unngå befatning med Counterjihad-konferansen (12) som er nevnt i noen av de foregående referansene, senere forsvarer deltakelsen (13).

Verdisyn

Min redegjøring for Human Rights Services verdisyn er basert på uttalelser fra Hege Storhaug i forbindelse med den nevnte Dagblad-saken der hypotesen om et framtidig muslimsk flertall i Norge blir luftet. Hege Storhaug svarer på vegne av HRS når Dagbladet spør henne (riktignok med en problemstilling som hun selv omhyggelig har arbeidet med å aktualisere), følgende om et eventuelt muslimsk flertall i Norge (alt er sakset fra HRS’ hjemmeside):

Da vil Norge underlegges sharia, og muslimer vil, i tråd med sharia, bli herskerne, og andre religiøse grupper vil få dhimmi-status, altså at man får færre og andre lovmessige rettigheter og må betale en særskatt. Vi får altså et religionsfascistisk og kjønnsfascistisk samfunn.

Det er vanskelig å se forskjellen på denne bruken av obskur arabisk lov for å fordømme muslimer og bruken av obskure passasjer fra gammel jødisk lov i 30-tallets antisemittiske skriverier. Taktikken med sitering av eldgammel, utdatert lovgivning brukes den dag i dag av nynazister (1, advarsel: lenka går til det nynazistiske forumet til Stormfront (2)) for å sverte alle jøder på bakgrunn av materiale produsert under helt andre historiske og kulturelle omstendigheter. Det er helt åpenbart at Human Rights Services informasjonsleder ikke forstår hvordan uttalelsene hennes kan leses:

Disse kreftenes første ofre er vanlige folk som tilfeldigvis er født inn i islam. (…)

Kan man fødes inn i Islam? Dette høres ut som en påstand på linje med en eller annen form for arvesynd. Kunne Storhaug si det samme om kristne? Er det slik at de som fødes i kristne hjem med nødvendighet ender opp som forsvarere av de mest ytterliggående, fundamentalistiske kristnes standpunkter? Vil Storhaug påstå at Kristendommen generelt er ekstremt kvinneundertrykkende fordi det i enkelte avsidesliggende områder er et problem at kristne sekter forskanser seg i egne samfunn der voldtekt og frihetsberøvelse er dagligdags (3, 4, 5, 6)? Religiøse ekstremister kan stå bak uhyrlige forbrytelser uavhengig av hvilken religion de tilhører (7, 8, 9).

I dagens Europa og Norge er det ingen tvil om at det er de repressive kreftene som leder an. De fosser frem, godt hjulpet av saudiske petrodollar (…)

For å mane fram bildet av en overhengende trussel er den kombinerte referansen til en endeløs pengestrøm og det barbariske regimet i Saudi-Arabia (som norske myndigheter har overraskende gode forbindelser med), passende. Sa noen jødisk finanskapital? Dette er en åpenbar konspirasjonsteori.

Det er hevet over en hver tvil at Saudi-Arabia har betalt for moskébygging og islamistiske organisasjoner, mener eksperter på feltet at den militante islamismen er døende i mainstream islam (10), samtidig som sørøstasiatiske muslimer fordømmer og mobiliserer mot wahabismen (11). I Europa finnes det en rekke muslimer som forfekter et syn der et moderne, fritt og demokratisk samfunn er kompatibelt med islam (12, 13, 14). Det tyrkiske partiet AKP er et eksempel på at også politisk islam kan fungere innenfor rammene av et slags sekulært demokrati, mye på samme måte som europeiske kristendemokratiske partier (15, 16). Etter krigene på Balkan har bosniske muslimer både avvist islamske ekstremister og bygget en sekulær stat – enkelte har hevdet at den vellykkede religiøse sameksistensen som krigens nasjonalisme representerte et grusom brudd med skyldes trekk i den bosniske oppfattelse av religionens plass i fellesskapet (17). Erfaringer fra Sør-Øst-Asia, der vi finner verdens største muslimske land, Indonesia, viser at den beste måten å bekjempe militant islamisme på er å skape åpne, inkluderende samfunn og gå løs på sosio-økonomiske problemer først. Dermed undergraver man islamismens appell (18).

Det er åpenbart at HRS’ ensidige fokus på de mest ytterliggående islamistene bidrar til å skape et bilde av dem som det fremste alternativet til en mislykket integreringspolitikk. Jeg mener at integreringspolitikkens største feilslag har vært å svare på kritikk om «snillisme» med en appeasement-holdning. Dermed har den ikke vært i stand til å gå inn i de sosio-økonomiske problemene med full kraft. Opptøyene i Paris handlet ikke om islam, de handlet om marginalisert ungdom uten muligheter til framgang i livet (19, 20).

Dette kombinert med den verdimessige selvutslettende norske ånden, (…)

Dette er en anklage om noe som nærmest må karakteriseres som selv-hat. Dette er en vanlig hersketeknikk i situasjoner der man mener at meningsmotstanderen ikke er villig til å ta i bruk tilstrekkelige maktmidler i en konfliktsituasjon. Påstander om selvhat blir i utstrakt grad brukt om jøder som argumenterer mot Israels politikk overfor palestinerne (21), for eksempel den kjente språkprofessoren og utenrikspolitiske aktivisten Noam Chomsky (22). Det er også en autoritær anklage: Alle som ikke deler mitt syn på hva som er et problem og hvordan vi skal løse dem, er ikke i stand til å gjøre det som må til for å løse dem. Jeg mener dessuten at det er direkte galt. Det finnes knapt noe så trassig og påståelig som en forulempa nordmann. Denne påstanden er selvfølgelig vanskelig å underbygge, men er den påståtte inkarnasjonen av den nasjonalkarakteren, Peer Gynt, medgjørlig og godlynt i konflikt?

Skulle slike antidemokratiske krefter, som er fiender av friheten vi skatter så høyt, vinne frem blant Europas sterkt voksende unge muslimske befolkning, da sier det seg selv hvilken vei Europa går.

De er sorte, vi er hvite. De er frihetens fiender, og de yngler som kaniner. Storhaug sier riktignok ikke at dette ligger i ungdommens gener, men determinismen i det hun uttaler er helt klar. Det er som om hun sier: Disse menneskene, som jeg ikke kjenner og ikke vet noe om, annet enn at de sannsynligvis bekjenner seg til islam i en eller annen form, har ikke noe annet valg enn å hate det samfunnet de vokser opp i og ville underkaste sine medmennesker i slaveri. I et nøkternt språk: Ved å misforstå demografifaget og se på kultur som noe statisk, maner Storhaug fram et bilde av et overhengende skred av islamister som står klare til å omforme Europa til et føydalt stammesamfunn.

Debatten er svært manipulerende fra islamistisk hold og fra kommunistisk hold, som altså går hånd i hånd,

Det er interessant å se denne bevisste koblingen av kommunisme og islamisme. Man kan spørre seg om Storhaug har fått med seg at islamistene hater kommunister og vice versa, jfr. Sovjets Afghanistan-krig. Dette er et typisk eksempel på HRS’ fortegning av virkeligheten, der kritikere fra verdiliberale venstresidemiljøer gjennom flyktige meningsfellesskap med moderate muslimer i integreringsspørsmål blir til en sammensvergelse som ikke står tilbake for McCarthyismens raljeringer. Minst én annen religion har tidligere i retoriske forsøk på å underbygge trusselen den skulle utgjøre blitt koblet til kommunisme.

Dersom vi skal ta Storhaug på alvor, må vi spørre oss hvilke kommunister og hvilke islamister det er snakk om. Er dette grupperinger med makt til å true det norske samfunnet? Er det Sylvia Brustad, Jonas Gahr Støre og Hadia Tajik Storhaug har i tankene, eller er det det lille partiet Rødt, med demonstrasjoner og pamfletter som sine viktigste maktmidler, assistert av leserbrev fra Islamsk råd og Trond Ali Lindstad? Selv om vi skulle ta med Mohammed Usman Rana i kabalen, har jeg vanskelig for å se at det står en islamokommunistisk, manipulerende konspirasjon bak kritikken av HRS.

Islam er ikke minst en hard lovreligion,

Det finnes minst én annen religion som i hovedsak er tuftet på lover. Skal vi fordømme den som uforbederlig samfunnsskadelig også, kanskje? Muligens ved å koble tilhengerne til kommunisme, fare for tap av fellesskap og grunnleggende verdier? Det er kanskje terpende kjedelig med konstante sammenligninger med antisemittisme, men om man legger den standarden til grunn er det ingen tvil om at Storhaug og HRS går langt over streken. Feilslutningen til Storhaug består i at hun overser at ingen religion er uforanderlig med hensyn til tid og rom, jfr. tidligere referanser til mer liberale former for islam – og det vide spennet i holdninger de fleste av oss kjenner i kristendommen. Selv om islam er mer utbredt i de folkegruppene som praktiserer kjønnslemlestelse, finnes det også kristne og jødiske samfunn som forfekter denne praksisen, for ikke å snakke om samfunn som bekjenner seg til tradisjonelle afrikanske religioner (23).

Hvis vi derimot ikke våger å ta en ærlig debatt om islams mangel på aksept av menneskerettigheter og menneskeskapte lover, vil vi uomtvistelig seile inn i en verdimessig istid,

Så kom den da altså til slutt, den uomtvistelige generaliseringen av selve religionen. HRS og Storhaug forfekter ikke overgrep mot individer, de kjemper mot dem. Jeg tror også at de har et ekte, brennende engasjement for undertrykte kvinner. Men i sin tro på at de er sannhetens og frihetens hvite riddere har de skapt et virkelighetsbilde og en retorikk som er skremmende. Følgende sitat fra en debattmanual fra Nazi-Tyskland (24) bør gjøre det krystallklart hvor problematisk dette er:

Argument: «You say that religion is a private matter. But you fight against the Jewish religion!»

Counterargument: «In resisting all government attempts to nationalize them, the Jews build a state within the state.»

Counterargument: «To call this state a ‘religion’ was one of the cleverest tricks ever invented.»

Avslutning

Norsk islamdebatt er heldigvis milevidt unna mellomkringstidas jødehat. Men den har hardnet til, og generaliseringer som aldri ville blitt akseptert for få år siden slipper nå til på nettavisenes førstesider. Noen mener dette handler om at man nå tør å si fra. Jeg vil anbefale dem å lese Anders Heger (1) og Ali Esbati (2). Det er i hovedsak tre hindringer for integrering i dag: manglende kompetanse for full tilgang til arbeidsmarkedet blant førstegenerasjons innvandrere (3, 4, 5, 6 (flyktninger) ), hverdagsrasisme (4, 7, 8), sosial og økonomisk (3, 9, 10) marginalisering. Ingen av disse hindringene overvinnes gjennom kamp mot islam som religion. Tvert i mot, det å skape et debattklima der radikale islamister males opp som fellesnevner for alle muslimer, slik HRS gjør, er direkte skadelig for integrering, for ikke å snakke om et overtramp mot mange menneskers integritet.

Det er på tide å legge bort snillismebegrepet slik at det blir mulig å sette de nødvendige ressursene inn i integreringsarbeidet. Om det krever en utvidelse av universelle velferdsordninger som omfatter majoritetsbefolkningen som helhet for å oppnå politisk aksept, så er det en ren bonus.

Referanser

Innledning

1. Aftenposten 31.1. 2001, http://tux1.aftenposten.no/nyheter/iriks/d188948.htm

Historikk og støtte

1. Dagbladet 7.7. 2009, http://www.dagbladet.no/2009/07/07/nyheter/hege_storhaug/human_rights_service/amal_aden/innvandring/7078926/

2. Emberland, Marius: Retorikk og realiteter – norsk menneskerettighetsdebatt på et sidespor? 2005. Oslo: Civita. s33 http://www.civita.no/publikasjoner/dl/19/

3. Skriftlig spørsmål fra Per-Willy Amundsen (FrP) til arbeids- og inkluderingsministeren. 4. 4. 2006. http://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Sporsmal/Skriftlige-sporsmal-og-svar/Skriftlig-sporsmal/?qid=34309

4. Innstilling fra kontroll- og konstitusjonskomiteen om anmodnings- og utredningsvedtak i stortingssesjonen 2004-2005. Innst. S. nr. 107 (2005-2006): Vurdering av Vedtak nummer 176, 15. desember 2004. http://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Publikasjoner/Innstillinger/Stortinget/2005-2006/inns-200506-107/2/

5. Innstilling fra kommunal- og forvaltningskomiteen om bevilgninger på statsbudsjettet for 2006 ved­rørende kapitler under Finansdepartementet, Fornyings- og administrasjonsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet og Arbeids- og inkluderingsdepartementet (rammeområdene 1 og 6). Budsjett-innst.S. nr. 5 (2005-2006). Mindretallsforslag nr. 23 fra Fremskrittspartiet. http://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Publikasjoner/Innstillinger/Budsjett/2005-2006/innb-200506-005/?lvl=0#a6

Kritikkverdig

1. Klassekampen 18. juni 2009. http://www.klassekampen.no/56198/article/item/null

2. Nyhetsklipp på HRS’ hjemmesider, http://www.rights.no/publisher/publisher.asp?id=52&tekstid=2676

3. Nyhetsklipp på HRS’ hjemmesider, http://www.rights.no/publisher/publisher.asp?id=52&tekstid=2677

4. Dagbladet 28.3. 2008. http://www.dagbladet.no/kultur/2008/03/28/530795.html

5. Verdens Gang 28.2.2004. http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=216868

6. Dagbladet 10.4. 2007. http://www.dagbladet.no/kultur/2007/10/04/514095.html

7. Morgenbladet 10. 11. 2006. http://www.morgenbladet.no/apps/pbcs.dll/article?AID=2006111100013&NL=1

8. Hege Storhaug i Dagbladet 27. 3. 2008. http://www.dagbladet.no/kultur/2008/03/27/530676.html

9. Tilsvar til Dagbladet på HRS’ sider. 25. 3. 2008. http://www.rights.no/publisher/publisher.asp?id=45&tekstid=1654

10. Klassekampen 13. 6. 2009. http://www.klassekampen.no/56182/article/item/null

11. Dagbladet 2. 7. 2009. http://www.dagbladet.no/2009/07/02/nyheter/integrering/politikk/innvandring/hege_storhaug/7007274/

12. Counterjihad Brussels 2007. Blogg-hjemmeside på WordPress. http://counterjihadeuropa.wordpress.com/conferences/counterjihad-brussels-2007/. Blant de andre deltagerne på konferansen finner vi bl.a. fremtredende medlem av det høyreekstreme partiet Sverigdemokraterna, Ted Ekeroth.

13. Dagbladet 31. 3. 2008. http://www.dagbladet.no/kultur/2008/03/31/531050.html, det var ikke Storhaug, men Jens Anfindsen, som da var ansatt hos HRS som deltok.

Verdisyn

1. Stormfronts debattforum 4.3. 2008. http://www.stormfront.org/forum/sitemap/index.php/t-466326.html

2. Wikipedia. Stormfront. http://en.wikipedia.org/wiki/Stormfront_(website)

3. Dagbladet. Magasinet. 22. 11. 2007. http://www.dagbladet.no/magasinet/2007/11/22/518994.html

4. Stavanger Aftenblad. 10. 4. 2008. http://aftenbladet.no/utenriks/article623300.ece

5. MSNBC 24. juni 2009. http://www.msnbc.msn.com/id/31524854/

6. Christian Science Monitor. 5. 5. 2008. http://www.csmonitor.com/2008/0505/p02s01-usju.html

7. Asianews.it. 25. 8. 2008. http://www.asianews.it/index.php?l=en&art=13056

8. Deegalle Mahinda: Buddhism, conflict and violence in modern Sri Lanka. 2006. http://books.google.no/books?id=4iA2IoBzXXEC

9. LA Times. 8. 3. 1990. http://articles.latimes.com/1990-03-08/news/mn-2807_1_sikh-extremists

10. Robert Fulford i The National Post. 6. 4. 2002. http://www.robertfulford.com/GillesKepel.html

11. Ghoshal, Baladas: Arabization Changing Face of Islam in Asia. I IPCS Issue Brief No 81. August 2008. http://www.scribd.com/doc/6213179/Arabization-Changing-Face-of-Islam-in-Asia

12. Tariq Ramadan. http://www.tariqramadan.com/

13. Femin Itjihad. http://www.feminijtihad.webs.com/

14. Wikipedia-artikkel. Liberal movements within Islam. Godt utgangspunkt for videre lesning. http://en.wikipedia.org/wiki/Liberal_movements_within_Islam

15. AllAcademic.com. Kaleagasi Blind, Peride. «Moslem Democrats a la Christian Democrats: AKP and its new rhetoric» Paper presented at the annual meeting of the International Studies Association, Le Centre Sheraton Hotel, Montreal, Quebec, Canada, Mar 17, 2004. http://www.allacademic.com/meta/p_mla_apa_research_citation/0/7/4/1/2/p74124_index.html

16. Hale, William (2005) ‘Christian Democracy and the AKP: Parallels and Contrasts’, Turkish Studies, 6:2,293 — 310, http://pdfserve.informaworld.com/371027_731340394_714005740.pdf

17. Sheikh, Usman. 2002. Muslims and Society in western Europe: lessons from Bosnia. http://www.opendemocracy.net/faith-europe_islam/article_765.jsp

18. Rahim, Lily Zubaidah: The Discursive Struggle Between Literal and Liberal Islam in Southeast Asia. Austral Policy Forum 06-02A 9 February 2006. http://www.nautilus.org/~rmit/forum-reports/0602A-rahim.html

19. BBC News 26. 10. 2006. http://news.bbc.co.uk/2/hi/europe/6083790.stm

20. Obi Akwani i IM Diversity. http://www.imdiversity.com/villages/global/civil_human_equal_rights/ParisRiots.asp Aksessdato: 2009-07-07

21. Wikipedia-artikkel: Self-hating Jew. http://en.wikipedia.org/wiki/Self-hating_Jew

22. Menahem Wecker i Jewish Currents, mai 2007.  http://www.jewishcurrents.org/2007-may-wecker.htm

23. Wikipedia-artikkel: Female Genital Cutting. http://en.wikipedia.org/wiki/Female_genital_cutting

24. Publisert i Unser Wille und Weg (6) 1936, pp. 309-310, tilgjengelig som en del av Calvin Colleges dokumentasjonsprosjekt for Nazi-propaganda. http://www.calvin.edu/academic/cas/gpa/responses.htm

Avslutning

1. Anders Heger i Dagsavisen 12. 6. 2009. http://www.dagsavisen.no/meninger/article420762.ece

2. Vad händer om det blir för många judar i stan, Ali Esbatis blogg, 15. 6. 2009. http://esbati.blogspot.com/2009/06/vad-hander-om-det-blir-for-manga-judar.html

3. Syed, Hammad Raza og Siri Vangen: Health and Migration: A Review. 2003. Oslo: Nasjonalt kompetansesenter for minoritetshelse (NAKMI). http://www.nakmi.no/opplastede_filer/Migration%20and%20Health%20a%20Review_lock.pdf

4. Teknisk Ukeblad. 24. 5. 2006.

5. Myklebø, Sigrid: Innvandrere på arbeidsmarkedet. Arbeid og velferd. 2007(4). Oslo: Arbeids- og velferdsdirektoratet. http://www.nav.no/binary/805368916/file

6. Blom, Svein: Integrering av flyktningekohorter. «Må ta tiden til hjelp». 2004. Oslo: Statistisk Sentralbyrå. http://www.ssb.no/ssp/utg/200402/03/

7. NRK Nyheter / Kultur. 28. 4. 2006. http://www.nrk.no/nyheter/kultur/5643368.html

8. Dagbladet. 14. 2. 2007. http://www.dagbladet.no/nyheter/2007/02/14/491942.html

9. Grødem, Anne Skevik; Olve Krange; Tormod Øia: Fattige innvandrerbarn. NOVA Rapport 16/06. http://www.reassess.no/index.gan?id=11478&subid=0&longFormat=1

10. Sosial integrering i Norden. (Nordisk råds posisjon og oversikt over forskning på området sosial integrering, min anm.). http://www.norden.org/no/samarbeidsomraader/sosial-integrering

Etter at loven som forbyr sexkjøp har virket i et halvt år rapporterer Oslo-politiet om at den har hatt effekt. Lovens motstandere hevdet at prostitusjonen ville fortsette på innemarkedet, men erfaringene viser gledelig nok at dette ikke har slått til. Fordi loven er laget for å forsvare kvinner, kriminaliserer den dem som har ansvaret: kundene. Uten kunder blir det ingen etterspørsel, og markedet forsvinner. Det gjør at vi kan håpe på at de sosiale problemene som har tvunget mange av de prostituerte til å selge seg blir synlige og kan løses av sosial- og helsetjenestene. skaper etterspørsel etter seksuelle tjenester, i motsetning til gammeldagse sedelighetslover som straffer mennesker i en vanskelig livssituasjon. Det gjør også at Norge ikke bidrar til å skape attraktive markeder for menneskehandel, noe som forhåpentligvis forhindrer en del tragiske skjebner og bidrar til å gjøre denne grusomme industrien ulønnsom.

Det er nok ennå for tidlig å felle den endelige dommen, men mye tyder altså på at loven bidrar til å styrke kvinners rett og mulighet til å bestemme over egen kropp. Med etterspørselen forsvinner også mange ubehagelige opplevelser for kvinner som på kveldstid har blitt forsøkt plukket opp av menn som tror kvinner er til salgs. Her er jeg virkelig stolt over SV!

Det er få ting som provoserer meg så mye som når folk som nyter godt av velferdssamfunnet på alle mulige måter gjør det de kan for å snike seg unna regninga. Kjell Inge Røkke har nytt godt av

1. Ei høyt utdanna befolkning som gir bedriftene hans tilgang på kompetanse
2. En flat lønnsstruktur, som gjør at høyt utdanna arbeidskraft er billigere i Norge enn mange andre steder
3. Et velfungerende og brukbart regulert kapitalmarked, en stabil stat og relativt gunstige bedriftsbeskatningsvilkår
4. Statlige garantier og politisk samarbeid med sikte på å utvikle arbeidsplasser på lang sikt

I likninga for 2007 står Røkke oppført med en formue på over 10 milliarder kroner. Mye av dette er nok bundet opp i eiendom og selskaper, men han ville neppe bli noen fattiglus om verdiene ble likvidert. Merkelig nok står han oppført med 0,- i inntekt, men takket være tetting av noen skattehull betalte han 60 millioner i skatt. Det tilsvarer 6 promille av formuen, og er faktisk lavere enn det han skulle betalt bare i formueskatt.

Når Røkke og kona nå skal ta ut utbyttefrie 441 millioner kroner, ville de med en vanlig utbytteskattesats på 28%, som i utgangspunktet er lavere enn den satsen vanlige lønnstakere må betale, ha betalt ca 120 millioner i skatt. For den summen kunne man gjort mye. Men fordi de har skattejurister som kan det å sno seg, slipper de unna uten å betale skatt i det hele tatt. Dette skattehullet har vi dessverre ikke klart å tette ennå. Det tjener som en illustrasjon på hvordan noen av de menneskene som har det best – rent materielt, i det minste – er minst villige til å bidra til felles løft. Det viser også hvor det monner mest dersom skatten på formue og utbytte skulle blitt satt ned. Vanlige folk ville tjene kanskje noen tusenlapper i året, men de som virkelig har råd til å betale ville håve inn millioner.

I løpet av de siste 4 åra har SV bidratt vesentlig til å gjøre skattesystemene for arv og formue mer rettferdige. Gjennom å heve bunnfradragene for begge skattetypene vesentlig og heve satsen over fradragsgrensa og kutte i rabatten på arv av aksjer, vil småsparere og folk som mister livsledsageren sin slippe å belåne huset for å betale skatt, mens vi unngår at folk kan arve millionverdier uten å skatte for dem. I denne stortingsperioden har omlegginga til et mer rettferdig skattesystem skjedd uten at vi har vært nødt til å heve det samla skattenivået. Om finanskrisa virkelig slår inn i Norge må vi kanskje ta stilling til et annet spørsmål: Vil vi betale for å beholde velferdsstaten? Hvis arbeidsløsheten blir stor og oljeprisen faller, kan vi komme i en situasjon der vi ikke har råd til å opprettholde dagens standard innenfor dagens skattenivå. I så fall betaler jeg gladelig en hundrelapp eller to i måneden for å beholde den tryggheten dagens velferdsstat gir meg, framfor å få en hundrelapp eller to i måneden til å betale privat sjukeforsikring.

Når det passer seg slik, hevder Frp å være et liberalistisk parti. Dersom man tok dem på ordet, skulle det bety at de ville beskytte individets rett til å uttrykke seg fritt for enhver pris. Denne argumentasjonen forbeholder de imidlertid for islamkritikk. Når det gjelder homofiles rett til å uttrykke sin identitet, mener Frp tydeligvis at den bør være begrenset. Sylvi Listhaugs utspill om at Oslos Gay Pride-parade under Skeive dager bør tilpasse seg hennes bilde av hva som er sømmelig viser hvor stor respekt Frp har for det enkelte menneskes rett til å utfolde seg. Den viser også at Listhaug totalt har misforstått formålet med paraden. Poenget er jo nettopp at man skal ha en anledning til å vise seg akkurat slik man ønsker og være stolt av det!

Det er ikke bare Listhaug som er illiberal på dette feltet. Frp har i det siste markert seg med sin vilje til å innskrenke homofiles rettigheter. Sannsynligvis gjør de dette for å tekkes tilsiget av kristenkonservative velgere. Jeg lurer på hvor langt de vil gå med dette om de – bank i bordet – skulle komme til makta. Også i Høyre har vi nylig sett tendenser til at man vil gå bakover i tida når det gjelder viktige verdispørsmål. Kan et regjeringsskifte bety at vi får omkamper om viktige verdiliberale seiere?

Det kan godt tenkes at fordomsfulle folk har vanskelig for å akseptere annerledesheten festparaden presenterer dem for. Det er likevel deres problem. Andre steder i Europa får slike folk lov til å sette dagsorden. Jeg er glad for at vi har et samfunn som tåler ulike mennesker så godt som vårt, og gir dem like muligheter. Dette er et felt der SV har noe å være stolte over.