Uten kategori – Benjamin E. Larsens blogg

Hodene ruller i SPD

Som en liten oppfølger til oppsummeringa av venstresosialistenes posisjon i Europa her om dagen tar jeg med noen nyheter om etterspillet etter valget i Tyskland. De tyske sosialdemokratene (SPD) gikk altså på et gigantnederlag, tapte 11%-poeng i oppslutning og endte på 23%, ikke ulikt Aps skjebne etter Stoltenberg I i 2001 (1). Partiledelsen har tatt konsekvensen av resultatet:

Kanslerkandidat Frank-Walter Steinmeier ønsker ikke å gå inn i partiledelsen, men blir trolig parlamentarisk leder (2).
Partileder Franz Müntefering har erklært at han ikke vil ta gjenvalg (3).
Partisekretær Hubertus Heil trekker seg fra sin stilling for å gå inn som riksdagsmedlem, muligens til en sentral plass i gruppestyret (2).

I en analyse av velgerbevegelsene viser det seg at SPD lekker i alle bauger og kanter, men som jeg antydet i det nevnte innlegget, særlig til die Linke (4). Men lekkasjen til hjemmesitterpartiet har vært enda større: Hele 1,6 millioner av dem som stemte på SPD ved forrige valg valgte å bli hjemme i år. Forklaringene som trekkes fram er mangelen på en klar og tydelig profil, samt at partiledelsen ligger vesentlig til høyre for partiets grunnplan og velgere. Die Zeit melder at omkring 60% av SPDs sympatisører foretrekker det venstreorienterte SPD. Det ville vært interessant å se tilsvarende tall for det norske Arbeiderpartiet.

Spekulasjonene rundt hvem som kan ta over som leder for SPD brer seg. Partiet har allerede brukt opp delstatspresidentene sine i lederskifter de siste åra, og Berlin-lederen Klaus Wowereit blir ansett som for tett bundet til die Linke til å være valgbar (5). Blant de mer sannsynlige forslagene løftes avtroppende miljøvernminister Sigmar Gabriel (6) fram, med Andrea Nahles (7) som kandidat til stillingen som partisekretær. Nahles har bakgrunn som leder for ungdomspartiet og har gjennom motstand mot de upopulære velferdskuttene som ble gjennomført under Gerhard Schröder markert seg som talsperson for partiets venstreside. Der Spiegel publiserte i dag et intervju med Gabriel, der han uttaler seg nokså avmålt om en tilnærming til die Linke, men han åpner også for endring av partiets linje (8). Disse forslagene trekkes fram av det die Zeit omtaler som pragmatiske miljøer i SPD, mens representanter for mer konservative deler av partiet diskré uttrykker at en slik duo ikke faller i smak (6).

Die Linke får omtrent 80% av sin økte oppslutning fra SPD. Partiet er nå over sperregrensa i alle de tyske delstatene og får nær 30% i flere av de tidligere østtyske statene, med et ekstremresultat i Sachsen-Anhalt på 32,4%. Der Spiegel har en svært god presentasjon av valgresultatene. Den kompliserte valgordninga gjør at det ikke uten videre er godt å forstå tallene i presentasjonen. «Erststimme» er stemmen til det direktevalgte mandatet i valgkretsen, mens «Zweitstimme» er stemmen til partilista. Det er 299 valgkretser og total 622 plasser i riksdagen (9). For å oppnå flertall må SPD, dersom de velger å inngå samarbeid med die Linke sannsynligvis også støtte seg på die Grünen, som etter å ha gjort et godt valg der de for første gang har fått mer enn 10% av stemmene, er bitre på den foretrukne koalisjonspartneren for deres dårlige resultat (10). Ironisk nok hadde disse partiene sammen flertall i inneværende valgperiode.

Det blir svært spennende å se hvorvidt de tyske sosialdemokratene nå snur seg mot venstre. Dersom de gjør det, kan det innebære at venstresida snur trenden og peke mot en fornyet europeisk tro på velferdsstaten og sosial utjevning. Dersom de ikke gjør det, henger det franske og engelske spøkelset over dem. Labour er farlig utsatt foran valget til neste år (11), mens det franske sosialistpartiet PS er blitt erklært som «dødt» (12). Jeg har ikke funnet noen meningsmålinger som viser hvordan stemninga for PS ville vært i nasjonale valg, men i årets europaparlamentsvalg oppnådde de ynkelige 16,4% (13). New York Times-referansen (12) er vel pessimistisk etter min smak: Valgordningene i Frankrike og Storbritannia gjør det vanskelig for fløypartier å synes. Der valgordningene tillater det ser det ut til at venstresosialistiske partier kan profitere på sosialdemokratenes maktkåthet. Jeg håper SPD tar signalet.

Ideologiske feilvurderinger av Honduras?

Militærkuppet i Honduras har ført til en stadig forverring av menneskerettighetssituasjonen i landet. I jakten på fyrtårn har mange venstreorienterte gått langt i å unnskylde Hugo Chavez’ regime i Venezuela for tiltak som er lite demokratiske. Det er trist at Chavez på denne måten sverter sosialismen og at den polariserte debatten fører til at mange overser hans autoritære trekk, noe min partifelle Christer Gulbrandsen har skrevet godt om (1). Det er også høyresida påpasselig med å kritisere (2, 3, 4). Derfor bør pappaguttene også få høre det når de trår feil. Etter at militærkuppet var et faktum var det nemlig svært mange som mente at avsettelsen av Manuel Zelaya var legitim. Det Høyre-dominerte tidsskriftet Minerva har gitt slike stemmer fyldig dekning på sin nettside (lenkesamling), der blant andre Høyre-politikeren Jan Arild Snoen uttrykte sin støtte til militærkuppet (5, 6, 7).

Imidlertid blir det stadig mer klart hvor anti-demokratisk militærkuppet er, og i hvilken grad det nye regimet undertrykker sivile rettigheter (8, 9, 10). De på høyresida som gav utløp for ryggmargsrefleksen mot alle politikere som lukter sosialisme bør erkjenne sine feil. Bakgrunnen for kuppet, som etterhvert begynner å bli klar (denne Wikipedia-artikkelen, samt øvrige lenker i innlegget gir med litt kritisk lesning et greit helhetsbilde), viser ganske tydelig hva som har skjedd:

Zelaya annonserte en rådgivende folkeavstemning om hvorvidt man skulle innkalle en grunnlovsgivende forsamling som skulle vurdere uspesifiserte grunnlovsendringer (11).
Spørsmålet om gjenvalg var ikke eksplisitt i forslaget (12).
Zelaya har vært klar på at han selv uansett ikke ville stille til gjenvalg (13).
Den honduranske grunnlovens §239 spesifiserer at det er ulovlig for presidenten å foreslå mulighet for gjenvalg, og at et slikt forslag fører til at presidenten mister retten til å utføre embetet sitt (14).

I og med at spørsmålet om gjenvalg ikke var eksplisitt i forslaget til folkeavstemming, som senere ble omgjort til et forslag om offentlig høring, er det et tolkningsspørsmål hvorvidt dette utgjør juridisk grunnlag for å hevde at Zelaya handlet i strid med §239. Det er hevet over tvil at Zelaya ikke fulgte formelt lovlige vedtak. Spekulasjonene rundt hvorvidt Zelaya ønsket en grunnlov som åpnet for gjenvalg av presidenten har fått stort fokus. Imidlertid går det an å spørre seg om frykten for et sterkt press for grunnlovsfesting av sosiale rettigheter kan ha vært et motiv for kuppmakerne. Mye tyder på at konfrontasjonen har et klart klassepreg: Av frykt for at en populær president som har gjennomført sosiale tiltak som minstelønn og utfordret overdreven USA-innflytelse skulle klare å mobilisere betydelig støtte i en folkeavstemming/høring, har ledende lag i det honduranske samfunnet gått inn for å utnytte aggressive juridiske tolkninger til å fjerne ham. Det er temmelig påfallende hvor nådeløst honduransk høyesterett håndterte situasjonen. Når det gjelder etterspillet begynner legaliteten i kuppregimets handlinger også å komme i et stadig dårligere lys:

Militæret og høyesterett har opptrådt utenfor under arrestasjon og utkastelse av Zelaya. Korrekt håndtering av konfrontasjonen mellom høyesterett og presidenten ville innebære å stille ham for retten (14).
Kuppregiments innskrenking av grunnlovsfestede rettigheter har blant annet innebåret at «politiet og hæren gis rett til å «umiddelbart suspendere» radio- og tv-kanaler som formidler uttalelser som truer «ro og offentlig orden», (…) å bestemme hvorvidt folk får samle seg, [og] frie tøyler til å innbringe folk uten arrestordre.» (15, 16, 17) Flere av disse tiltakene er grunnlovsstridige.
Den honduranske grunnlovens §2 og §3 tillater eksplisitt sivil oppstand og til og med bruk av våpenmakt mot en illegal regjering. (18)

Disse forholdene gjør det vanskelig å støtte seg utelukkende på en honduranske rettsinstansers vurdering av hendelsesforløpet. Det er rett og slett vanskelig å komme unna en rent politisk vurdering av hvilket regime som fortjener tillit og en politisk tolkning av de rettslige vedtakene. Det blir ikke lett å håpe at det planlagte presidentvalget i november vil føre til en avklaring så lenge kuppregimet legger så sterke begrensninger på sivile rettigheter.

Latin-Amerika er et område der det er lett å trå feil. Enorme økonomiske forskjeller fører til sterk polarisering mellom samfunnsklassene og mange land har hatt langvarige konflikter mellom venstreorienterte geriljaer og høyreorienterte paramilitære styrker som ofte har stått i ledtog med myndighetene og i mange tilfeller også fått trening i USA (19, 20, 21). På begge sider av det politiske spekteret finnes det nok av feilgrep, men situasjonen i mange av landene gjør det også aktuelt å drøfte hvilke metoder som er legitime i en frihetskamp. I Colombia er det for eksempel den dag i dag sterke indikasjoner på at myndighetene samarbeider med paramilitære dødsskvadroner som går til angrep på politiske venstresideaktivister uten en historie for voldsbruk. Er det illegitimt å bruke vold mot et politisk system som bruker eller tillater vold mot sine meningsmotstandere?

Jeg mener at det internasjonale kravet om at Zelaya må gjeninnsettes er riktig, politisk sett. Honduras bør i tillegg tilbys hjelp til internasjonal overvåkning av det forestående presidentvalget slik at det er mulig å ha tillit til både valgkamp og resultat. Det kan også godt hende at grunnloven bør revideres i et mer åpent politisk klima enn det den ble skrevet i – inntrykket fra medias rapporter tyder i alle fall på at de sosiale bevegelsene av en eller annen grunn ikke klarer å bruke det formelle demokratiet som talerør for sine interesser. Det er vanskelig å fornekte at dagens situasjon minner om et militærdiktatur og at spøkelset om en venezuelisering av Honduras ikke utgjør den helt store kontrasten.

Kirka kan se langt etter frihet…

Resultatene fra kirkevalget er nå klare og får Frank Aarebrot til å bruke betegnelsen «lekestuevalg». Blant annet ser sannsynligheten for at kandidater er blitt valgt ut til å avhenge sterkt av forbokstaven i etternavnet deres (1). På forhånd hadde man håpet på en historisk høy valgdeltakelse (2), noe man også fikk (3). Likevel ligger den samlede valgdeltakelsen, selv etter store bevilgninger fra staten, på samme lave nivå som i Sverige (4) og betydelig lavere enn ved studentparlamentsvalgene ved f.eks. UiB (5). Dette til tross for at kirkevalget de fleste steder i landet ble knyttet så tett opp mot stortingsvalget som mulig. I tillegg til de merkelige resultatene fra opptellinga førte den dårlige informasjonen i valgutsendelsene til at antallet forkastede stemmer kan måles i prosent (6).

I dag kommer det også meldinger om at andelen kirkegjengere i Norge er blant de laveste i Europa (7, 8). Dette er kanskje en bedre indikator på folks engasjement for kirka enn oppslutninga om kirkevalget. I tillegg til de 8-9% som regelmessig går til gudstjeneste er det nok likevel ganske mange som ønsker å opprettholde et forhold til kirka fordi de bruker den i høytider og ved spesielle markeringer. Det virker imidlertid rart å skulle opprettholde ei statskirke med et medlemsregister basert på folkeregisteret (9), ikke minst siden medlemsregisteret aldri har vært bekreftet ved at medlemmene aktivt har gitt uttrykk for at de ønsker å stå i medlemsregisteret. Kirka har ikke selv ønsket denne ordninga, den er kommet i stand fordi en aktiv bekreftelse av medlemskapet ville være for dyrt. Det var sentrumsregjeringa under Kjell Magne Bondevik som mente at det var akseptabelt med en betydelig feilmargin i medlemsregistrene (10). Årets utsendelse av valginformasjon ville vært en god anledning til å gjennomføre en slik prosess, men det er åpenbart at selv informasjonen om muligheten til aktivt å melde seg ut har vært for dårlig når mange har brukt konvolutten som da kunne brukes til å forsøke å avgi stemme (6).

Det finnes gode grunner til å bruke offentlige midler på oppgaver knyttet til kirka, noe jeg blant annet har skrevet om før (11). Det lave engasjementet rundt kirka, det at svært mange nordmenn ikke tror, og at vi har fått et mer flerkulturelt samfunn taler likevel for å avvikle statskirka. Mange, både i og utafor Kirka, har nok håpet at en god valgdeltakelse ved kirkevalget og ei styrking av kirkas demokratiske organer kunne være et steg på veien mot uavhengighet. Kirkas gjennomføring av valget har, som Aarebrot påpekte, ikke holdt mål. Men kirka er også fanget i en catch 22-situasjon: Den lave valgdeltakelsen og engasjementet blir brukt som argument for at staten skal beholde kontroll, men det lave engasjementet og den svake deltakelsen skyldes nok primært at medlemslistene omfatter mange som ikke reelt føler noen tilknytning til Kirka og som ikke ville velge å melde seg aktivt inn dersom de ble spurt. Kirka er likevel selv skeptisk til en omfattende vask av medlemslistene, og det kan også tenkes at mange, særlig eldre, ville blitt utmeldt mot sin vilje om de var nødt til å bekrefte medlemskapet aktivt. Politikerne vet at en slik prosess ville blitt dyr og ville medføre mye bråk, og blant mange forkjempere for statskirkeordninga – særlig i Arbeiderpartiet – er frykten for at ei selvstendig kirke vil bli mer konservativ en viktig årsak til ønsket om politisk kontroll.

Jeg mener at det er galt å bruke et slikt argument. Kirka og dens medlemmer må selv få bestemme hvor den vil stå. Dersom kirka eller enkelte menigheter skulle velge å gå veier som ikke stemmer overens med f.eks. antidiskrimineringslovgivninga i samfunnet, må de gjerne gjøre det, men også ta konsekvensene. Med dagens politiske situasjon og et slikt resultat i kirkevalget kan nok likevel Kirka se langt etter en slik frihet. Det innebærer også at de av oss som ikke tror må se langt etter et lovverk som likestiller oss med statskirkas medlemmer, for som det heter i Grunnlovens §2: «Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion.»

Soldater som ønsker å drepe

Norske soldater blir i stadig større grad stilt overfor muligheten for at de må ta liv. Har vi egentlig diskutert hvordan endringene i bruken av forsvarets styrker kan endre deres moral?

Aftenposten publiserte i går en artikkel om at en tiltakende profesjonalisering av Forsvaret kanskje fører til at flere soldater ønsker å drepe. Den tabloide formuleringa dekker over det at dette handler om at profesjonelle soldater ønsker å være trygge på seg selv i en situasjon der de er nødt til å bruke maktmidler. Forsvarets offisielle representant i saken uttaler at en slik holdning er umoden. Etisk sett er jeg helt enig i det, men den er ikke ulogisk. Det må være lov for oss andre å spørre om vi ønsker et militærvesen der slike holdninger er utbredt.

Utviklinga er en naturlig følge av måten vi bruker Forsvaret på. Vi trener i større og større grad styrker som skal kunne settes inn i enhver konflikt til å løse alle typer oppgaver: Fra monitorering til aktiv krigføring. Det er forståelig at profesjonelle soldater som skal sendes ut til aktiv krigføring ønsker å vite med seg selv at de ikke bryter sammen eller blir irrasjonelle når de må drepe. Men det er et bra steg fra et slikt ønske til å ønske å ha gjort det. Det er ikke mye igjen av den andre i Kants kategoriske imperativ (1), for å si det mildt.

Ønsker vi at det skal bli stadig mer sannsynlig at unge norske kvinner og menn skal måtte ta liv, og dermed at det blir mer sannsynlig at de ønsker å ta liv? Tror vi nok på de operasjonene det norske forsvaret deltar i idag til at vi ønsker innrette Forsvaret slik at stadig flere ungdom stilles i en situasjon der mange vil komme fram til slike ekstreme konklusjoner? Har vi i tilstrekkelig grad diskutert hvorvidt en profesjonalisering av Forsvaret bidrar til at flere nordmenn søker en karriere som leiesoldater, slik Moland og French gjorde det i Kongo, og slik Aftenpostens intervjuobjekt hadde til hensikt å gjøre?

For min del svarer jeg nei på alle disse spørsmålene.

Sosialister i Europa

Valget i Norge er overstått. SV har vunnet regjeringsmakta, men tapt oppslutning. Hvordan står det til med venstresosialistiske partier ellers i Europa?

Det er ikke bare Norge som nettopp er ferdig med et nasjonalt valg. Mens forhandlingene om den nye Soria Moria-plattformen diskuteres i norske media (0, 1, 2), har både Tyskland og Portugal hatt valg til nasjonalforsamlingene i helga. I norske media har det vært skrevet mye om at den rød-grønne regjeringas seier er unik i sin vektlegging av at velferdsstaten skal videreføres og i det at en sentrum-venstre-regjering vinner fornya tillit. Paul Chaffey skrev for en stund siden at finanskrisa overraskende nok ikke har styrka den systemkritiske venstresida, hovedsakelig fordi Europas høyrepartier fikk framgang i valget til Europaparlamentet (3). Men hvordan står det egentlig til med sosialistpartiene i andre europeiske land som nylig har avholdt valg?

I Tyskland endte valget med at de kristenkonservative med Angela Merkel i spissen beholdt makta, men man fikk en høyredreining i og med at CDU/CSU stort sett beholdt sin oppslutning (tilbakegang fra 35% til 34%) og kan bytte ut sine sosialdemokratiske regjeringspartnere med det høyreliberale FDP. Sistnevnte gjorde et brakvalg og gikk fram 5 prosentpoeng til 15%. Etter regjeringssamarbeidet med CDU/CSU ligger SPD med brukket rygg, har mistet 11 prosentpoeng oppslutning og gjorde med 23% et historisk dårlig valg. Sosialistpartiet die Linke gikk fram fra ca. 8% til ca. 12%, og har i enkelte tyske delstater nå en oppslutning på nær 30%. Die Grünen gikk også fram fra ca 8% til ca. 11% (4, 5).

I Portugal har partiene partiene «>navn som kan forvirre nordmenn. Sosialistpartiet PS, som vel ligner mest på Arbeiderpartiet av de norske partiene, mistet sitt rene flertall i nasjonalforsamlinga, men vant likevel valget med ei oppslutning på omkring 37% (mot 45% i forrige valg). Dermed hindret de Sosialdemokratene, som ironisk nok ligger nærmest det norske Høyre, i å overta makta, ettersom de bare fikk 29%, mot 28% i forrige valg. Før valget ble det spekulert i at Sosialdemokratene sammen med de høyreorienterte kristeligdemokratene CDS/PP kunne danne regjering. CDS PP var som de øvrige småpartiene valgvinnere, med framgang fram «>fra «>fra fra 7% til 11%. På venstresida gikk Kommunistpartiet/De grønne marginalt fram fra 7,5 til ca. 8%, mens Venstreblokken BE gikk fram fra drøye 6 til knappe 10%. I og med at PS mista flertallet er de likevel nødt til å finne samarbeidspartnere for å styre politikken. I nasjonalforsamlinga kan de støtte seg på Kommunistpartiet/de Grønne og Venstreblokken eller Sosialdemokratene for å få flertall (6).

Det var de rene valgresultatene, men hva med den politiske situasjonen? I Tyskland kom det uklare valgresultatet i 2005 etter at SPD i 8 år hadde regjert sammen med Die Grünen i en tysk variant av et rødgrønt samarbeide. Viktige forskjeller på dette rødgrønne samarbeidet er at Die Grünen er et sentrumssosialt miljøparti med en klar intellektuell profil, og at den rødgrønne koalisjonen satt igjennom New Labours høykonjunktur. Reformer for slanking av velferdsstaten sto sentralt i denne regjeringsperioden, og bidro utvilsomt til framveksten til die Linke, som stilte til valg for første gang i 2005. Selv om SPD/die Grünen og die Linke hadde flertall i 2005, valgte SPD å vende seg mot kristendemokratene som på dette tidspunktet var jevnstore for å innlede regjeringsforhandlinger.

Årsaken til dette var blant annet at die Linke i Tyskland har en politisk status som ligner litt på den Frp har i Norge: De anses som et populistisk utgiftsparti. Samtidig var noe av årsaken til at die Linke vant organisatorisk styrke og fikk bygd opp et SPDs «>partiapparat i de gamle vesttyske statene en betydelig avskalling av partimedlemmer fra SPD. Avskallingen gikk helt til topps i SPDs partiapparat, slik at blant annet den tidligere SPD-finansministeren Oskar Lafontaine gikk over til die Linke. Dette førte samtidig til at SPDs politiske tyngdepunkt ble forskjøvet til høyre og til et svært dårlig samarbeidsklima mellom de to partiene på riksplan.

På lands/delstatsplan samarbeider de imidlertid godt, blant annet i Berlin (7) og Brandenburg (8). Etter delstatsvalget i Saarland den 30. august oppsto muligheten for et rød-rød-grønt samarbeid mellom die Linke, SPD og die Grünen. Det har ikke lykkes meg å få klarhet i utfallet av forhandlingene om delstatsregjering etter valget 30. august, men sentrale politikere i die Grünen har gått inn for en venstrekoalisjon (9). Muligheten for en såkalt Jamaica-koalisjon (navnet etter CDU/sort, FDP/gul, die Grünen/grønn) er fremdeles til stede (10), men dersom man realiserer sentrum-venstre-koalisjonen i en vesttysk delstat kan det øke mulighetene for en slik koalisjon på forbundsnivå i 2013, slik Trondheimsmodellen gjorde i Norge.

For valgresultatet i Tyskland levner ingen tvil om at store, sosialdemokratiske partier vinner lite på å samarbeide til høyre i dagens politiske situasjon. Det er en viss parallell mellom det tyske SPDs nedtur fra 1990-tallet fram til i dag: Ap styrte med sterkt parlamentarisk grunnlag i Brundtland og Jaglands dager ved samarbeid mot sentrum på et program for reform av velferdsstaten. Den mer fragmenterte partifloraen i Norge tillot etterhvert ei rein sentrumsregjering i 1997, men den samme stortingssammensetninga ga opphav til Stoltenberg I-regjeringa i 2000. På dette tidspunktet var også norske Ap i New Labour-rus, noe som resulterte i et katastrofevalg i 2001. SV gjorde da et svært godt valg med nesten 13%. Dersom vi sammenligner Aps 90-tallssituasjon med SPDs 2000-tallssituasjon er den nokså lik: Det høyresosialdemokratiske reformprogrammet gir sosialdemokratene sterkt redusert oppslutning, og det å søke makt med grunnlag i samarbeid til høyre, slik Ap gjorde i 2000 og SPD gjorde i 2005, gir elendige resultater. SPDs situasjon ble ytterligere forverra av at de, i likhet med de borgerlige partiene i Norge, ikke hadde en avklart regjeringsplattform. Vil denne erfaringa føre til at høyresosialdemokratene i SPD gjør som norske Ap og prøver å etablere en formell, felles plattform med die Linke og die Grünen foran 2013-valget? Vil en slik koalisjon vinne valget – og til hvilken, om noen, kostnad for die Linke?

I Portugal er imidlertid situasjonen en annen. Der har sosialistene/PS administrert et høyresosialdemokratisk reformprogram alene, og tapte oppslutning så det sang. Imidlertid er den parlamentariske situasjonen slik at et venstresosialdemokratisk grunnlag og et samarbeid til høyre begge er mulige. Også i Portugal framheves den politiske avstanden til venstresida som for stor til at et regjeringssamarbeid mellom PS og Venstreblokken/BE (for ikke å snakke om kommunistene) anses som mulig. I denne situasjonen blir det interessant å se hva som skjer de neste fire åra: Vil PS klare å finne et politisk minste felles multiplum på venstresida? Vil det som PS opplever som konsesjoner til venstrepartiene styrke PS’ oppslutning? Eller vil PS gå inn for å i hovedsak å støtte seg på det store høyresidepartiet, PSD og gå på nok et saftig tap i oppslutning? Med en oppslutning om venstreradikale partier på i alt 18% er det klart at Portugal kan bli et interessant land for sosialister å følge. Man skal likevel huske at Portugal er et ferskt demokrati, og at illegale venstreopposisjonelles motstand mot militærdiktaturet fremdeles bidrar til å gi venstresida ekstra prestisje i en del miljøer.

Imidlertid er det vanskelig å slutte seg til Chaffeys analyse om at de systemkritiske partiene i Europa gjør det dårlig, eller om at kapitalismen som system står sterkere enn på lenge. Bare høstens valg viser at venstresosialistiske partier i flere land vinner strategiske posisjoner som faktisk eller potensielt parlamentarisk grunnlag for sentrum-venstrekoalisjoner. Disse landene er heller ikke blant dem som er blitt hardest ramma av finanskrisa. Det er helt åpenbart at de venstresosialistiske partiene er godt i stand til å vinne oppslutning også i en «normalsituasjon». Vi skal ikke se bort fra at det kan komme nye tilbakeslag i verdensøkonomien, også på kortere sikt. Om det skjer, vil det bli vanskeligere å hevde at det ikke er systemet det er noe galt med. De utfordringene markedsøkonomien står overfor med hensyn til klimakrisa vil trolig også bidra til å styrke båndene mellom miljøbevegelsen og de sosiale bevegelsene.

Det norske valget er likevel et godt bilde på at man som fløyparti sitter utsatt. Jeg tror at erfaringene SV har bygget i de første 4 åra i regjering gjør at vi i de neste 4 åra klarer å synliggjøre resultatene av vår regjeringsmakt bedre og bygge organisasjonen videre, slik at det blir mulig å styrke seg til neste valg. Det norske valget og de to valgene som er gjengitt her, viser etter min mening at sentrum-venstre er avhengig av å utgjøre et troverdig alternativ som ønsker å styrke velferden dersom de skal vinne (fornya) tillit i befolkninga. Venstresosialistiske partier som SV er avhengige av å vise at disse alternativene – og deres resultater – er deres fortjeneste dersom de skal bruke dem til å vinne større oppslutning.

Sosialister og voldtektssaker

En alvorlig voldtektssak har gitt lave straffer. Blogginnlegget handler om vanlige forestillinger om sosialistisk justispolitikk og hvordan

Innledning

Dom har nå falt i en stygg gruppevoldtektssak på Bogerud, i min egen bydel. Saken har fått stor medieomtale (1, 2, 3). Detaljene i saken er godt gjengitt i en artikkel av Arnt Folgerø publisert på document.no (4). Saken har vakt oppsikt, både fordi den idømte straffen var lav (5), og fordi offeret var en jente av afrikansk opprinnelse og overgriperne var norske statsborgere – hvorav en etnisk nordmann (4). Et annet interessant aspekt er at straffen ble så lav fordi de to meddommerne, som utgjorde flertallet i retten, mot fagdommerens innstilling ikke mente det var bevist at de dømte hadde ment å voldta jenta (2).

Sosialistisk justispolitikk

Det er en vanlig oppfatning at sosialister er «soft on crime». Vi ønsker generelt et sterkere fokus på forebygging og rehabilitering, og i mange tilfeller er det vist at lange straffer ikke fører til større sannsynlighet for at gjerningspersonen blir rehabilitert eller et lavere kriminalitetsnivå (6, 7). Skal vi prioritere ressurser er det ofte slik at det er bedre for samfunnet å bruke mindre penger på fengsel og mer penger på å hjelpe folk til å få seg en jobb og leve et lovlydig liv både før og etter soning. Det samme gjelder alternative soningsformer. Erfaringer og forskning viser at dette ofte er en god og riktig prioritering (8, 9, 10). Dette er også meningen til det norske fagmiljøet, f.eks. skrev leder av Norsk fengsels- og friomsorgsforbund, Geir Bjørkli, en kronikk med dette hovedbudskapet i 2007 (11). Det er likevel en utbredt misforståelse at sosialister mener dette gjelder alle typer forbrytelser (noe bl.a. den etter hvert anerkjente tjenesten faktasjekk.no har brakt på det rene).

Samtidig som straffen som idømmes må ta hensyn til offerets behov for en reaksjon fra samfunnet, er det kanskje enda viktigere at ikke selve anmeldelsen av overgrepet framstår som et nytt overgrep. Dette kommer f.eks. fram i spørsmål og kommentarer i et nettmøte hos Dagbladet (12). En alt for lav andel av voldtekter blir anmeldt. Mangel på kompetanse, lav prioritet og manglende ressurser til å etterforske saker som ofte har en vanskelig bevisstilling er viktige grunner til at mange voldtektsofre opplever det som vanskelig å anmelde overgrepene. I SVs arbeidsprogram for 2009-2013 heter det for eksempel:

Voldtektsutsatte skal ikke oppleve møtet med politi– og rettsvesen som et nytt overgrep. Politi– og påtalemyndighet må derfor ha ressurser og kompetanse til å etterforske voldtektssaker og føre dem for retten.

Feministisk analyse av årsaker til voldtekt

Til arbeidsprogrammet ble det også lagt fram forslag om at juryordningen bør avvikles i sedelighetssaker, basert på forskning som viser at ikke-juristene langt oftere enn fagdommerne legger vekt på irrelevante forhold som gir kvinner ansvar for overgrep (13, 14). Dette forslaget falt dessverre (15). I kapittel 9.3 står det likevel en lang rekke forslag til tiltak som SV står nærmest alene om blant partiene på Stortinget (15). Her er analysen av årsaken til voldtekter også noe som skiller SV fra andre partier. Det er interessant at det bare er sosialister som knytter det mer generelle problemet med menns vold mot kvinner til en overordnet analyse av kvinners stilling i samfunnet. Det at mange ikke aksepterer at kvinner skal ha den samme friheten i utfoldelsen av sin seksualitet er trolig en vesentlig årsak til at mindre enn én av ti voldtekter blir anmeldt og at om lag én av ti anmeldelser resulterer i dom, slik Voldtektsutvalget peker på i sin rapport (16). I dette lyset, og når vi vet at den viktigste avskrekkende delen av en juridisk straffereaksjon er sannsynligheten for å bli straffet, og ikke straffens lengde, er det helt åpenbart at den viktigste delen av arbeidet for å få ned antall voldtekter i Norge er å øke sannsynligheten for domfellelse. Dette er naturligvis ikke til hinder for tiltak for ofrene.

Når det gjelder spørsmålet om hvorfor voldtekter skjer, vet vi at de aller, aller fleste voldtekter utføres av en person som kjenner offeret i tilknytning til en sosial sammenheng. I den forbindelse er det nærliggende å trekke fram noe annet også: De mange kone/familiedrapene – kanskje vi kan kalle dem æresdrap – som skjer i Norge er et symptom på at menns vold mot kvinner slett ikke er noe som nordmenn kan ta lett på. Regjeringen trakk dette fram i sin siste rapport til FNs menneskerettighetsråd (17), og norske myngdigheter har tidligere fått skarp kritikk fra Amnesty (18). Regjeringens selvkritikk på dette området er et klart tegn på at SV bidrar til at problemet blir tatt på alvor. Jeg håper voldtektsutvalgets konklusjoner blir tett fulgt i tida som kommer.

Feilslutninger om minoriteter og voldtekt

Likevel vet vi også at enkelte grupper av minoriteter er sterkt overrepresentert på voldtektsstatistikken. Enkelte velger å vurdere dette dithen at det er minoritetsgruppen i seg selv som er problemet. Sammen med en forestilling om at innvandrere av natur er kriminelle, gir misforståelsen om at sosialister er «soft on crime» fordi de vil være snille med de kriminelle seg ekstreme utslag i norske nettdebatter. Signaturen Tom Meyer skriver f.eks. til en sak om en voldtekt i Stavanger (19):

Og man må være blind som en sosialist for å ikke kunne se hvem som gang på gang står bak de brutale overfallene.

Nå blir jeg sikkert kalt en rasist av de naive sosialistene. Men det er jeg ikke, jeg er en realist som ikke går å drømmer vekk sannheten.

Til samme sak skriver signaturen Lise Hagen:

Husk at i følge ap og sv er dette en av de sjarmerende kulturforskjellene vi må akseptere og respektere. Unge kvinner betaler prisen for regjeringens politikk.

Selv lederen av Norges nest største parti, Siv Jensen, holder seg ikke for god til å komme med slike påstander (20):

Situasjonen ser kanskje fin ut fra toppen av regjeringsbygget, men folk i gatene ser at det er en stadig økende flom av asylsøkere som selger narkotika og voldtar jenter uten grunn. Den rødgrønne regjeringen sitter bare stille og ser på (…)

Dette blir forklart med at innvandrere og asylsøkere på grunn av sin kulturelle bakgrunn er uforbederlige kvinneundertrykkere, og det skapes et bilde av at mørkhudede menn nærmest er tikkende voldtektsbomber. Dette bidrar temmelig sikkert ikke til at folk føler seg tryggere eller til bedre integrering. Statistikken som brukes til å underbygge påstandene om innvandrere som voldtektsproblem blir også misbrukt grovt (21 ,22). Andelen menn som begår alvorlige overgrep er i alle minoritetsgrupper svært lav, godt under 1%. Skal alle de uskyldige måtte bære ansvaret for et fåtall galningers handlinger? Det er likevel hevet over enhver tvil at det blant mange minoritetsmenn og -gutter finnes et holdningsproblem når det gjelder respekt for kvinners seksuelle integritet. Dette problemet er nok også større i enkelte miljøer enn det er blant menn i Norge forøvrig. Saken fra Bogerud viser likevel at dette på ingen måte handler om at noen på grunn av sin kulturelle bakgrunn skulle være utelukket fra å begå groteske overgrep. En av de domfelte var etnisk norsk.

Årsaker til voldtekt – mangel på kunnskap

Holdningsproblemet knyttet til respekt for kvinners grenser er nok langt mer komplisert. Spørsmålene som ble stilt til daværende leder for Riksadvokatens voldtektsutvalg, Bjørn Soknes, på et nettmøte med Dagbladet i 2007 viser tydelig at det florerer med kvinnefiendtlige holdninger i det norske samfunnet (23). Det å skylde på innvandrere i en slik sammenheng er en absurd avsporing. Det reelle problemet handler om mangel på sosialisering, mangel på grensesetting og at ingen har grepet inn for å korrigere et absurd bilde av hvordan verden henger sammen. Det forekommer verken i Bibelen eller Koranen at en gjeng med gutter finner det naturlig å kreve at en jente skal gi dem oralsex etter tur. Sant å si vet jeg bare om et kulturelt fenomen der denne settingen er naturlig, og det er i porno. Ei heller er det noe i religiøs eller kulturell bakgrunn som gjør det naturlig for folk å forfølge kvinner eller kaste seg over dem i fylla seint på en lørdagskveld og tvinge til seg et samleie. Jeg skal ikke gå inn på en lengre pornodebatt her, i denne sammenhengen ville den forøvrig også ha klare paralleller til debatten knyttet til voldsspill og ville drapsløp på skoler i en rekke land. De aller fleste klarer å forholde seg til film, dataspill og andre kulturuttrykk uten at de føler noe behov for å iscenesette det i virkeligheten.

Jeg mener altså at det er virkelighetskontrollen og holdningsdannelsen det er noe i veien med. Når folk ikke forstår at det å tvinge til seg tilgang til andres kropp er galt, er det noe som har sviktet i oppdragelse og skolegang. Det finnes forskning som viser at det å tro på myten om «sier-nei-mener-ja» øker sannsynligheten for seksuell vold mellom parter som kjenner hverandre (24). Forskning fra amerikanske colleges viser at «fraternities», gutteklubber der sex og alkohol inngår som viktige deler av statuskulturen bidrar til å skape grunnlag for seksuell vold (25). Men de overordnete årsakene til voldtekt er ikke godt kjente, noe blant annet Senter for tverrfaglig kjønnsforskning ved UiO peker på i sin høringsuttalelse til Voldtektsutvalgets mandat (26). Det framstår likevel som temmelig sannsynlig at de som begår alvorlige seksuelle overgrep har ikke-sosiale forestillinger om hva som er mannlig og om hva som er sex. Min ryggmargsrefleks er at skole og foreldre har sviktet, og at fritidstilbud der ungdommen kunne fått respons på sine holdninger fra andre unge voksne også kunne spilt en rolle i å bygge gode holdninger.

Avslutning

Hvis noen vil gjøre noe med voldtektsproblemet i Norge er det en forutsetning at de vet hva det handler om, at de skjønner at kvinner ikke får den samme friheten som menn når de står som ofre for voldtekt i en rettssal og at de forstår at det handler om at vi på mange områder er langt unna det som kalles likestilling. Det forslaget som nytter minst er å kaste ut innvandrerne – for de blir også utsatt for seksuell vold. Saken fra Bogerud helt først i innlegget er jo også et eksempel på det. Man kan også spørre seg om kvinner som blir utsatt for vold på asylmottak ville vært mindre voldsutsatt om de ble i sine krigsherjede opprinnelsesland. Min mening er at både retten til å søke asyl og tiltakene som er truffet på mottakene (27) bidrar til å styrke deres stilling.

Imidlertid er det altså slik at den aller største delen av voldtekter går under myndighetenes radar. Som sosialist mener jeg at de fleste voldtekter straffes for mildt, først og fremst fordi de aldri straffes, men ikke desto mindre er straffen ved domfellelser også som regel for lav. Vi vet ikke nok om årsakene til at vi kan drive effektiv forebygging. Men at noen menn og deres forestillinger om mannskultur spiller inn er klart. Vi vet om mange tiltak som gjør det lettere å anmelde forbrytelsene og å klare å stå prosessen gjennom. De må vi gjennomføre. Når det gjelder frifinnelser og straffenivå kjenner vi også langt på vei årsaken og vi har et tiltak: Å gi fagdommerne flertall i retten eller avskaffe juryen. Det bør vi også gjøre.

Skryt til NHO – hev sosialhjelpa

Skryt til NHO-direktør for å si at høyere sosialhjelpssatser kan gjøre det lettere å komme tilbake i jobb. SV har programfesta en nasjonal minimumssats for sosialhjelpa.

Ja du leste riktig. Kudos til NHO-direktøren som sier det som det er (1). Det slitsomme og uverdige livet som følger med for lave sosialhjelpssatser gjør det vanskeligere for folk å komme seg i arbeid igjen. Det er sagt før, men kan ikke sies for ofte: Det er ingen som ønsker at folk skal gå på sosialen. Alle som kan skal jobbe. De som ikke kan skal få trygd. Noen mener at dette er en god grunn til å gjøre det så jævlig som mulig å motta sosialstønad. De har misforstått fullstendig.

Hvis du ikke får nok penger til å betale det det koster å spise mat, betale strøm- og telefonregning og kjøpe reingjøringsmidler til huset, ja så er det helt åpenbart at du ikke har overskudd til å søke jobb heller. Hvis du ikke har råd til telefon, får du ikke prata med NAV eller arbeidsgiver. Det florerer med historier om folk som har tømt kontantkortet i telefonkøen hos NAV. Får du ikke betalt for et internettabonnement kan du ikke betale regninger i nettbank, det blir mye vanskeligere å orientere seg på jobbmarkedet, for ikke å snakke om at e-post ved siden av telefon er den suverent mest effektive kommunikasjonsformen for folk på jobbjakt.

Det at enkelte sliter med å ha råd til selv de mest basale ting med dagens sosialhjelpssatser er kanskje vanskelig å tro, men i denne NRK-saken (2) kommer det fram at satsene i enkelte kommuner ligger under 3000 kroner i måneden. Det skal riktignok ikke dekke boutgifter, men holder på ingen måte for å opprettholde en ellers normal levestandard. Derfor må vi ha nasjonale minstestandarder for sosialhjelp. Karin Andersen kan snakke på vegne av mange i den sammenhengen:

Det er vanskelig for SV å forstå hvorfor noen er imot det, men vi vil fortsette å jobbe for å nå dette målet, sier Andersen.

Ikke bare er det viktig at folk skal ha verdige liv, men det er sannsynligvis samfunnsøkonomisk lønnsomt å investere litt mer i dem som midlertidig faller ut av arbeidsmarkedet, fordi det øker sannsynligheten for at de orker å komme seg tilbake i jobb.

Ingen lønn for strevet

Det finnes ikke lenger noe lovverk eller noen avtale som gjør det mulig å kompensere forskere eller undervisere for merarbeid uten at det utbetales overtid. Overtidsutbetaling krever i følge Riksrevisjonen timeregnskap, men arbeidstakerorganisasjonene i UH-sektoren mener dette er lite hensiktsmessig og strider mot den akademiske friheten.

Denne saken er en bearbeidd utgave av en sak jeg skreiv for det lokale medlemsbladet til Norsk Tjenestemannslags forening på Universitetet i Oslo, og sto på trykk i sommer. Jeg legger den ut på bloggen nå som underlagsmateriale etter at spørsmålet om arbeidstidsregistrering har fått stor medieoppmerksomhet de siste dagene.

Ingen lønn for strevet

Mange vitenskapelig tilsatte har større undervisningsbyrde enn reglene tillater. UiO-ledelsen har lenge ignorert dette problemet. Det finnes i dag ingen lovlige former for kompensasjon av merarbeid for vitenskapelig tilsatte. Fagfolkene er frustrerte, og NTL-UiOs leder, Ellen Dalen, er oppgitt. I den gamle særavtalen mellom forbundene som organiserer vitenskapelig tilsatte og Kunnskapsdepartmenetet ble det slått fast at merarbeid skulle betales time for time. Avtalen sikret også at arbeidstiden skulle deles likt mellom undervisning og forskning. Arbeidsgiversiden satte dette prinsippet til side i forbindelse med kvalitetsreformen. Et sentralt element i særavtalen var dermed falt bort, og organisasjonene sa opp hele avtalen.

Det var altså arbeidsgiversiden som i praksis forårsaket at avtalen opphørte. En ny avtale er ikke på plass, tross iherdig arbeid fra NTLs side. Siden avtalen ble sagt opp, har Arbeidsmiljøloven (AML) blitt endret, og det er ikke lenger adgang til å utbetale overtid uten at det blir gjennomført timeregistrering (AML §10-7, min anm. post hoc). Riksrevisjonen har fulgt institusjonene tett på dette punktet. – Med dagens regelverk har vi ingen mulighet til å bruke tilsatte ved andre enheter til undervisningstiltak, dersom disse enhetene ikke frigir deres tid, uttaler Dag Harald Claes, nestleder ved Institutt for statsvitenskap (STV). Denne problemstillingen har blitt særlig aktuell i forbindelse med det tverrfaglige masterstudiet Peace and Conflict Studies (PCS), som gis ved STV.

Kompetanse utenfra

– Vi må ut på byen, til BI, HiO eller forskningsinstitutter for å finne folk som kan forelese. Dem kan vi honorere. Det paradoksale er at det i mange tilfeller er slik at den beste personen finnes ved UiO. Da har vi ingen mulighet til å kompensere vedkommende for å undervise hos oss, sier Claes.

NTL har tatt opp saken, og det viser seg at problemet ikke skyldes de tverrfaglige studiene i seg selv. Men når noen skal jobbe for en annen enhet enn moderenheten, for eksempel en historieprofessor som skal undervise ved PCS, blir spørsmålet om kompensasjon tydelig. Ellen Dalen, leder for NTL-UiO forklarer: – En lokal avtale ved UiO sier at midlertidig arbeid på overordnet nivå kan lønnes på timebasis etter hovedtariffavtalens B-tabell. NTL fikk et krav fra SV-fakultetet om at en tilsatt på STV skulle få kompensasjon etter B-tabellen for undervisning i et tverrfaglig program. Men det er jo ikke et arbeid på overordnet nivå, det er ordinær undervisning. Det viser seg at manglende kompensasjon for stor undervisningsbyrde er et problem som finnes andre steder også. Etter det Ny giv erfarer har 45% av de vitenskapelig tilsatte ved et stor institutt på HF mer enn 700 timer over normene som er satt for undervisningsregnskapet. Hvis rett skulle være rett, måtte alle disse hatt krav på å få betaling for merarbeidet. Det er vanskelig å se for seg at UiO har råd til å gjøer det innenfor dagens rammer.

Ute av kontroll

– Det ville være svært urettferdig om det bare skulle være dem som tilfeldigvis underviser på tverrfaglige program som fikk kompensasjon for undervisningsarbeid ut over normen. Problemet er at UiO ikke har hatt kontroll på det totale omfanget av undervisninga, sier Dalen. – Vi skjønner at STV har et reelt problem, men NTL kan ikke gå med på å bryte Arbeidsmiljøloven og Hovedtariffavtalen for å skjule arbeidsgvers unnlatelsessynder. Dalen ser ingen umiddelbar løsning på problemet. De få personene som er blitt forespeilt honorarer, må selvsagt få utbetalt det de forventer, men UiO bryter loven når de honorerer egne tilsatte. Dersom undervisningstilbudet skulle samsvare med de tilgjengelige personellressursene, ville det kreve drastiske kutt.

– Det er forstemmende at UiO har latt dette gå så langt, sier Dalen. – Men det er positivt at STV har erkjent problemet og ønsker å løse det. Vi mener imidlertid at utgangspunktet er alt for dårlig oppfølging fra sentralt UiO-hold. Dette problemet må UiO-ledelsen snart begynne å ta på alvor. Ved UiO sentralt vil man ikke uten videre ta på seg skylden for en systemsvikt. Studiedirektør Monica Bakken sier at hun ikke har tilstrekkelig med informasjon: – Vi sitter ikke med en samlet oversikt over undervisningsregnskapene ved de enkelte enhetene ved UiO. I tillegg vil det nok være slik at situasjonen varierer mellom ulike fakulteter, uttaler hun.

Dette er en fattig trøst for de engasjerte tilsatte ved STV. Det er viktig for dem å kunne tilby studentene oppdaterte og populære forelesninger og annen undervisning. For å få til det, kreves det en viss fleksibilitet: – I dag har vi for eksempel et bachelorkurs i internasjonal terrorisme som er kjempepopulært blant studentene, men som ingen av de fast tilsatte kan undervise. Vi er avhengige av å kunne trekke inn kompetanse utenfra, og gi dem lønnskompensasjon. Slike situasjoner vil hele tiden oppstå innenfor vårt fag, sier Claes.

– Det som i alle fall er klart, er at ingen ønsker en situasjon der man må si til ansatte at de må jobbe mer, og samtidig si at man håper å kunne betale dem!

Renovasjonssamfunnet

Meldingene om at franske politistyrker «rydder opp» i en provisorisk flyktningeleir i Calais strømmer inn fra ulike medier (1, 2, 3). Mennesker på flukt fra krig og elendighet har i løpet av de siste 10-15 årene mistet så mye av menneskeverdet sitt i vestlige lands bevissthet at de nærmest behandles som en form for giftig avfall. Anders Horn har nylig skrevet glimrende om hvordan rommet i den offentlige samtalen er blitt forskjøvet i så stor grad at det i dag er akseptert å komme med åpenbare usannheter om folk fra andre deler av verden, mens det å kalle slik løgnspredning for rasisme blir slått ned på (4).

De «uønskede» menneskene ryddes bort, returneres og avvises nå i en takt som gjør det umulig åtro at man vurderer deres søknader om beskyttelse på en seriøs måte. Norges største partier kappes om å gjøre det verst mulig å flykte fra politisk, kulturell eller annen forfølgelse, av frykt for at noen – gud forby – skulle være på flukt fra vanskelige levekår. Leder i Ungdom mot EU, Sigrid Z. Heiberg, skrev et svært godt innlegg om Norges medansvar for EUs grensepolitikk gjennom vårt Schengen-medlemskap. Innlegget står på trykk i siste utgave av Ny Tid, men finnes også på nett (5). EU bruker nå militære maktmidler for å hindre flyktninger i å komme til Europa. Landene som mottar flest flyktninger bruker i tiltakende grad inhumane metoder, og Det europeiske flyktningerådet har erklært at det nå ikke finnes noen lovlige metoder for flyktninger å ta seg til Europa. Kvoteflyktningene som kommer gjennom FN-systemet er trolig det eneste unntaket, men de kommer bare fra FNs flyktningeleire utenfor Europa.

Tiltakene vi er villige til å ta i bruk mot flyktninger blir stadig hardere. EU bruker for eksempel immigrasjonskontroll som en begrunnelse for et prosjekt der de vil utvikle systemer for automatisert masseovervåkning av folk i Europa (6). I Norge har vi fått en utvikling der det kan virke som om ingen vilkår er kjipe nok for asylsøkere: De skal interneres, nektes fritidstilbud og undervisning. I innvandrings- og flyktningepolitikken drøftes knapt årsaken til at folk legger ut på flukt eller søker asyl. I saken om den franske teltleiren var de aller fleste beboerne fra Afghanistan. De fleste asylsøkere i Norge kommer fra Irak, Afghanistan, Eritrea og Somalia. I de to første av disse landene har Norge et medansvar for at levekårene, den politiske og sikkerhetsmessige situasjonen er blitt så vanskelig at folk legger ut på flukt. Det er ingen tvil om at sikkerheten og vilkårene for menneskerettighetene i Irak, Afghanistan, Somalia og Eritrea er slik at svært mange i disse landene har et reelt behov for beskyttelse (7, 8, 9, 10).

Hva er det som skjer med menneskesynet vårt? Det er mange som liker å framheve de positive sidene ved de humanistiske, liberale verdiene som har sitt arnested i Europa. Dersom vi ikke vil etterleve dem, slik dagens flyktningepolitiske situasjon tyder på, framstår likevel en slik framheving som hykleri og tomt skryt. I realiteten ser det ut til at mange ønsker seg et renovasjonssamfunn, der vi luker ut det som er for vanskelig å forholde seg til.

Teknologien er der ikke

Dagbladet melder i dag at vi vil ha oljevirksomhet utafor Jan Mayen i 2020 (1a). VGs dekning er mer nøktern (1b). Om det er ufornuftig å sette i gang oljeutvinning utafor Lofoten og Vesterålen, er det definitivt ufornuftig å gjøre det utafor Jan Mayen. Den kjente spaltisten George Monbiot skriver om hvor lite handlingsrommet egentlig er når det gjelder kutt i CO2-utslipp dersom vi skal unngå ekstreme klimaendringer (2). Det er det vi har å forholde oss til. I den situasjonen er det fullstendig uansvarlig å sette i gang utvinning av fossil energi fra nye kilder, så lenge det ikke inngår i en konkret plan for å senke de totale utslippene. Som Monbiot skriver gir dagens teknologi likevel begrensa muligheter for vesentlig reduksjon i CO2-utslipp ved hjelp av CO2-fangst og lagring. Den tida det vil ta å få teknologien på plass er svært dyrebar, og kan ikke brukes til mer klimagambling.

Dessverre tar Bellonas Marius Holm feil når han uttaler til Dagbladet at olja snart er gått ut på dato. Til det er den en alt for god energikilde: Kompakt, transportabel og lett å utnytte. Det som er sannheten er at vi alle må forberede oss på å betale mer for alt som krever energi for å få til. Prisøkninga kan bli betydelig. Jeg savner politikere som tør å si det. Britenes Gordon Brown går foran med et godt eksempel (3). Her i Norge er mitt eget parti best på virkemidler, men jeg tror at vi må bli tydeligere på hva konsekvensene av å ta dem i bruk vil være.

Samfunnets levekostnader vil øke, fordi nesten alt vi foretar oss er avhengig av energi. I økonomien er det også en klar sammenheng mellom energiforbruk og velstand. Det finnes ingen energikilder som på kort sikt kan ta over for den fossile energien som gir det samme energiutbyttet per kapitalenhet som det de fossile energikildene gjør. Det betyr at kapitalkostnadene til energisektoren vil øke betraktelig. Det må samfunnet betale.

De kan hende vi en dag får på plass ny teknologi som gjør at det blir klimamessig forsvarlig å forbruke fossilt brensel. Dersom vi får til å drive CO2-fangst og lagring trygt og stabilt, da skal jeg ikke stille meg i veien for å vurdere de vernetekniske løsningene som skal hindre utslipp og lokal miljøødeleggelse ved en eventuell petroleumsjakt i verken Lofoten eller utafor Jan Mayen. Men i dag handler det ikke om oljesøl og landskap, det handler om noe som kan gjøre ubotelig skade på hele jordas kilmasystem.

Finanskrisa har ført til redusert forbruk av fossilt brennstoff (4) og redusert utbyggingstakt (5). Det gir et handlingsrom vi ikke må miste, men det kan heller ikke stoppe her. Jeg er virkelig spent på utfallet av regjeringsforhandlingene som kommer, og jeg er virkelig spent på hva som vil komme ut av toppmøtet i København. Som Monbiot peker på: Det er ikke lenge til det kan være for sent.