En alvorlig voldtektssak har gitt lave straffer. Blogginnlegget handler om vanlige forestillinger om sosialistisk justispolitikk og hvordan
Innledning
Dom har nå falt i en stygg gruppevoldtektssak på Bogerud, i min egen bydel. Saken har fått stor medieomtale (1, 2, 3). Detaljene i saken er godt gjengitt i en artikkel av Arnt Folgerø publisert på document.no (4). Saken har vakt oppsikt, både fordi den idømte straffen var lav (5), og fordi offeret var en jente av afrikansk opprinnelse og overgriperne var norske statsborgere – hvorav en etnisk nordmann (4). Et annet interessant aspekt er at straffen ble så lav fordi de to meddommerne, som utgjorde flertallet i retten, mot fagdommerens innstilling ikke mente det var bevist at de dømte hadde ment å voldta jenta (2).
Sosialistisk justispolitikk
Det er en vanlig oppfatning at sosialister er «soft on crime». Vi ønsker generelt et sterkere fokus på forebygging og rehabilitering, og i mange tilfeller er det vist at lange straffer ikke fører til større sannsynlighet for at gjerningspersonen blir rehabilitert eller et lavere kriminalitetsnivå (6, 7). Skal vi prioritere ressurser er det ofte slik at det er bedre for samfunnet å bruke mindre penger på fengsel og mer penger på å hjelpe folk til å få seg en jobb og leve et lovlydig liv både før og etter soning. Det samme gjelder alternative soningsformer. Erfaringer og forskning viser at dette ofte er en god og riktig prioritering (8, 9, 10). Dette er også meningen til det norske fagmiljøet, f.eks. skrev leder av Norsk fengsels- og friomsorgsforbund, Geir Bjørkli, en kronikk med dette hovedbudskapet i 2007 (11). Det er likevel en utbredt misforståelse at sosialister mener dette gjelder alle typer forbrytelser (noe bl.a. den etter hvert anerkjente tjenesten faktasjekk.no har brakt på det rene).
Samtidig som straffen som idømmes må ta hensyn til offerets behov for en reaksjon fra samfunnet, er det kanskje enda viktigere at ikke selve anmeldelsen av overgrepet framstår som et nytt overgrep. Dette kommer f.eks. fram i spørsmål og kommentarer i et nettmøte hos Dagbladet (12). En alt for lav andel av voldtekter blir anmeldt. Mangel på kompetanse, lav prioritet og manglende ressurser til å etterforske saker som ofte har en vanskelig bevisstilling er viktige grunner til at mange voldtektsofre opplever det som vanskelig å anmelde overgrepene. I SVs arbeidsprogram for 2009-2013 heter det for eksempel:
Voldtektsutsatte skal ikke oppleve møtet med politi– og rettsvesen som et nytt overgrep. Politi– og påtalemyndighet må derfor ha ressurser og kompetanse til å etterforske voldtektssaker og føre dem for retten.
Feministisk analyse av årsaker til voldtekt
Til arbeidsprogrammet ble det også lagt fram forslag om at juryordningen bør avvikles i sedelighetssaker, basert på forskning som viser at ikke-juristene langt oftere enn fagdommerne legger vekt på irrelevante forhold som gir kvinner ansvar for overgrep (13, 14). Dette forslaget falt dessverre (15). I kapittel 9.3 står det likevel en lang rekke forslag til tiltak som SV står nærmest alene om blant partiene på Stortinget (15). Her er analysen av årsaken til voldtekter også noe som skiller SV fra andre partier. Det er interessant at det bare er sosialister som knytter det mer generelle problemet med menns vold mot kvinner til en overordnet analyse av kvinners stilling i samfunnet. Det at mange ikke aksepterer at kvinner skal ha den samme friheten i utfoldelsen av sin seksualitet er trolig en vesentlig årsak til at mindre enn én av ti voldtekter blir anmeldt og at om lag én av ti anmeldelser resulterer i dom, slik Voldtektsutvalget peker på i sin rapport (16). I dette lyset, og når vi vet at den viktigste avskrekkende delen av en juridisk straffereaksjon er sannsynligheten for å bli straffet, og ikke straffens lengde, er det helt åpenbart at den viktigste delen av arbeidet for å få ned antall voldtekter i Norge er å øke sannsynligheten for domfellelse. Dette er naturligvis ikke til hinder for tiltak for ofrene.
Når det gjelder spørsmålet om hvorfor voldtekter skjer, vet vi at de aller, aller fleste voldtekter utføres av en person som kjenner offeret i tilknytning til en sosial sammenheng. I den forbindelse er det nærliggende å trekke fram noe annet også: De mange kone/familiedrapene – kanskje vi kan kalle dem æresdrap – som skjer i Norge er et symptom på at menns vold mot kvinner slett ikke er noe som nordmenn kan ta lett på. Regjeringen trakk dette fram i sin siste rapport til FNs menneskerettighetsråd (17), og norske myngdigheter har tidligere fått skarp kritikk fra Amnesty (18). Regjeringens selvkritikk på dette området er et klart tegn på at SV bidrar til at problemet blir tatt på alvor. Jeg håper voldtektsutvalgets konklusjoner blir tett fulgt i tida som kommer.
Feilslutninger om minoriteter og voldtekt
Likevel vet vi også at enkelte grupper av minoriteter er sterkt overrepresentert på voldtektsstatistikken. Enkelte velger å vurdere dette dithen at det er minoritetsgruppen i seg selv som er problemet. Sammen med en forestilling om at innvandrere av natur er kriminelle, gir misforståelsen om at sosialister er «soft on crime» fordi de vil være snille med de kriminelle seg ekstreme utslag i norske nettdebatter. Signaturen Tom Meyer skriver f.eks. til en sak om en voldtekt i Stavanger (19):
Og man må være blind som en sosialist for å ikke kunne se hvem som gang på gang står bak de brutale overfallene.
Nå blir jeg sikkert kalt en rasist av de naive sosialistene. Men det er jeg ikke, jeg er en realist som ikke går å drømmer vekk sannheten.
Til samme sak skriver signaturen Lise Hagen:
Husk at i følge ap og sv er dette en av de sjarmerende kulturforskjellene vi må akseptere og respektere. Unge kvinner betaler prisen for regjeringens politikk.
Selv lederen av Norges nest største parti, Siv Jensen, holder seg ikke for god til å komme med slike påstander (20):
Situasjonen ser kanskje fin ut fra toppen av regjeringsbygget, men folk i gatene ser at det er en stadig økende flom av asylsøkere som selger narkotika og voldtar jenter uten grunn. Den rødgrønne regjeringen sitter bare stille og ser på (…)
Dette blir forklart med at innvandrere og asylsøkere på grunn av sin kulturelle bakgrunn er uforbederlige kvinneundertrykkere, og det skapes et bilde av at mørkhudede menn nærmest er tikkende voldtektsbomber. Dette bidrar temmelig sikkert ikke til at folk føler seg tryggere eller til bedre integrering. Statistikken som brukes til å underbygge påstandene om innvandrere som voldtektsproblem blir også misbrukt grovt (21 ,22). Andelen menn som begår alvorlige overgrep er i alle minoritetsgrupper svært lav, godt under 1%. Skal alle de uskyldige måtte bære ansvaret for et fåtall galningers handlinger? Det er likevel hevet over enhver tvil at det blant mange minoritetsmenn og -gutter finnes et holdningsproblem når det gjelder respekt for kvinners seksuelle integritet. Dette problemet er nok også større i enkelte miljøer enn det er blant menn i Norge forøvrig. Saken fra Bogerud viser likevel at dette på ingen måte handler om at noen på grunn av sin kulturelle bakgrunn skulle være utelukket fra å begå groteske overgrep. En av de domfelte var etnisk norsk.
Årsaker til voldtekt – mangel på kunnskap
Holdningsproblemet knyttet til respekt for kvinners grenser er nok langt mer komplisert. Spørsmålene som ble stilt til daværende leder for Riksadvokatens voldtektsutvalg, Bjørn Soknes, på et nettmøte med Dagbladet i 2007 viser tydelig at det florerer med kvinnefiendtlige holdninger i det norske samfunnet (23). Det å skylde på innvandrere i en slik sammenheng er en absurd avsporing. Det reelle problemet handler om mangel på sosialisering, mangel på grensesetting og at ingen har grepet inn for å korrigere et absurd bilde av hvordan verden henger sammen. Det forekommer verken i Bibelen eller Koranen at en gjeng med gutter finner det naturlig å kreve at en jente skal gi dem oralsex etter tur. Sant å si vet jeg bare om et kulturelt fenomen der denne settingen er naturlig, og det er i porno. Ei heller er det noe i religiøs eller kulturell bakgrunn som gjør det naturlig for folk å forfølge kvinner eller kaste seg over dem i fylla seint på en lørdagskveld og tvinge til seg et samleie. Jeg skal ikke gå inn på en lengre pornodebatt her, i denne sammenhengen ville den forøvrig også ha klare paralleller til debatten knyttet til voldsspill og ville drapsløp på skoler i en rekke land. De aller fleste klarer å forholde seg til film, dataspill og andre kulturuttrykk uten at de føler noe behov for å iscenesette det i virkeligheten.
Jeg mener altså at det er virkelighetskontrollen og holdningsdannelsen det er noe i veien med. Når folk ikke forstår at det å tvinge til seg tilgang til andres kropp er galt, er det noe som har sviktet i oppdragelse og skolegang. Det finnes forskning som viser at det å tro på myten om «sier-nei-mener-ja» øker sannsynligheten for seksuell vold mellom parter som kjenner hverandre (24). Forskning fra amerikanske colleges viser at «fraternities», gutteklubber der sex og alkohol inngår som viktige deler av statuskulturen bidrar til å skape grunnlag for seksuell vold (25). Men de overordnete årsakene til voldtekt er ikke godt kjente, noe blant annet Senter for tverrfaglig kjønnsforskning ved UiO peker på i sin høringsuttalelse til Voldtektsutvalgets mandat (26). Det framstår likevel som temmelig sannsynlig at de som begår alvorlige seksuelle overgrep har ikke-sosiale forestillinger om hva som er mannlig og om hva som er sex. Min ryggmargsrefleks er at skole og foreldre har sviktet, og at fritidstilbud der ungdommen kunne fått respons på sine holdninger fra andre unge voksne også kunne spilt en rolle i å bygge gode holdninger.
Avslutning
Hvis noen vil gjøre noe med voldtektsproblemet i Norge er det en forutsetning at de vet hva det handler om, at de skjønner at kvinner ikke får den samme friheten som menn når de står som ofre for voldtekt i en rettssal og at de forstår at det handler om at vi på mange områder er langt unna det som kalles likestilling. Det forslaget som nytter minst er å kaste ut innvandrerne – for de blir også utsatt for seksuell vold. Saken fra Bogerud helt først i innlegget er jo også et eksempel på det. Man kan også spørre seg om kvinner som blir utsatt for vold på asylmottak ville vært mindre voldsutsatt om de ble i sine krigsherjede opprinnelsesland. Min mening er at både retten til å søke asyl og tiltakene som er truffet på mottakene (27) bidrar til å styrke deres stilling.
Imidlertid er det altså slik at den aller største delen av voldtekter går under myndighetenes radar. Som sosialist mener jeg at de fleste voldtekter straffes for mildt, først og fremst fordi de aldri straffes, men ikke desto mindre er straffen ved domfellelser også som regel for lav. Vi vet ikke nok om årsakene til at vi kan drive effektiv forebygging. Men at noen menn og deres forestillinger om mannskultur spiller inn er klart. Vi vet om mange tiltak som gjør det lettere å anmelde forbrytelsene og å klare å stå prosessen gjennom. De må vi gjennomføre. Når det gjelder frifinnelser og straffenivå kjenner vi også langt på vei årsaken og vi har et tiltak: Å gi fagdommerne flertall i retten eller avskaffe juryen. Det bør vi også gjøre.