Political opportunism

UPDATE 2015-03-08: The premise of the first paragraph of this text is wrong. The picture was taken during a visit by the Norwegian parliament’s foreign affairs committee to Nicaragua in 1984, and the soldier on the picture is a member of the sandinista guerilla. The picture was used as an illustration to an article about Lied intending to attend the bogus El Salvador elections. This trip had gained approval by conservative party leaders, but was cancelled when it was heavily criticised in Norwegian media. I thank the photographer for pointing this error out to me, and apologize for the error.

This post was published in the Norwegian daily Klassekampen on Saturday October 18th, 2014.

This picture shows Harald U. Lied, Member of Stortinget , for the Norwegian conservatives, Høyre. He is depicted during a visit in El Salvador as an observer for the International Democrat Union. The picture was taken in 1984, at which time Høyre was the leading party in Norway’s centre-right coalition. At this time El Salvador was referred to as “The Land of Death Squadrons”. During the Salvadorean civil war, more than 20 % of the country’s population was driven to take flight as refugees. Lied and Høyre took part in the legitimization of the military junta’s war against the country’s inhabitants.

Picture of the conservative Member of Stortinget, Harald U. Lied, grinning while holding an M-16 with a paramilitary operative at his right.
Photo facsimile of Harald U. Lied, taken from Verdens Gang, Friday March 23rd 1984. Original photo: Øyvind Brigg

It is the single most ugly picture I know from Norwegian politics. It was taken in a class society which was willing to massacre its own people in order to survive. It shows a smiling apologist for this society, whether Lied was inexcusably naïve or incomprehensibly cynical. After all, he’s depicted with an M-16 in his hands, grinning.

In my opinion, this picture deserves attention right now, because, once again, the question about whether the Socialist Left party is in particular need of a thorough revision of it past political allegiances has been put on the agenda. The party’s own Bård Vegar Solhjell, the conservative think tank Civita’s Bård Larsen, and Frank Rossavik, political editor in the conservative daily Bergens tidende, each in their own way have drawn parallels between the party and its predecessor’s historical follies in relation to Eastern Bloc countries and what they see as an acceptance of the authoritarian in recent resolutions passed by the party on the war in Ukraine and Russia’s role therein. Still, I don’t know of any images of Norwegian socialists posing with automatic rifles in Eastern Europe.

So, can it really be asserted that the Socialist Left party in particular is in great need of publicly distancing itself from its past policies? Hasn’t the party’s politics already discussed and criticised their own and the party’s viewpoints far more frequently than politics of any other parties? Have the conservatives, Høyre, ever publicly renounced Harald U. Lied? No. So why doesn’t Bård Larsen accept a less hypocritical stance — at least until he has condemned how Civita’s rich uncles in The Norwegian Shipowners’ Association, with the Høegh-family at the helm — have put themselves in a position where they can pay his salary with blood money earned by supplying the South African apartheid regime with oil. Perhaps what we should really demand is that the shipowners condemn themselves.

Frank Rossavik should perhaps consider if there isn’t a continuity from every Norwegian party’s silent acceptance of NATO-member Portugal’s slaughters in Africa to their silent acceptance of Turkey’s present de facto support of Daesh’/ISIS’ ongoing massacres of Kurds in Kobane. Foreign Minister Børge Brende hasn’t uttered a single critical syllable, and there has definitely not been any partisanship-transcending Norwegian approval of sanctions against Turkey, following similar non-existent proposals from the EU. And so far we haven’t even mentioned Saudi Arabia and the Norwegian goverment’s subservient relations with that regime of decapitators’ masters — in more than one sense.

Neither the seriousness of the controversies, policies implemented while in government, a relative lack of will to reconsider nor present political events adequately explain why it is necessary to put the allegation of double standards in the Socialist Left’s foreign policy on the agenda or publicly renounce such a phenomenon. An astute political analyst such as Rossavik clearly understands this, but loves to hate his ex-party. It’s an idiosyncracy we’ll have to endure.

On the other hand, Bård Vegar Solhjell is simply wrong in his presentation of “The Third Way”: Such a policy can’t force the Socialist Left to applaud or avoid mentioning, when Norway follows NATO’s bidding and contributes to an escalation of tensions in our region by contributing to expeditionary forces in the Baltics. Such a course of action indeed does make NATO part of the problem, and extends the geographical area influenced by the Ukrainian civil war. That is what the criticised National Assembly resolution of September 6th deals with. And — of course — none of this in any way stands in the way of the Socialist Left unambiguously condemning Russia’s violations of International Law, as the party did on May 25th.

A Third Way can’t accept that the measures taken against aggressors are so different, depending on their geopolitical alignment. If it does, it de facto supports one bloc. A Third Way can’t support one geopolitical actor’s escalating militarism against another. Indeed, it’s odd that this self-evident matter is so frequently disregarded. Is this political opportunism?

Opportunistisk kritikk

OPPDATERING 2015-03-08: Premissen i det første avsnittet er gal. Bildet blei tatt under Stortingets utenrikskomites besøk i Nicaragua i 1984, soldaten på bildet er medlem av sandinistbevegelsen. Bildet blei brukt i VG som illustrasjon i forbindelse med en sak om at Lied hadde planlagt å reise som valgobservatør til valget i El Salvador. Reisa var godkjent av Høyre-ledelsen, men blei avlyst etter sterk offentlig kritikk. Feilen blei påpekt av fotografen. Jeg takker ham for påpekinga og beklager at jeg har fremma en anklage som var mer alvorlig enn den burde være ved en feiltakelse.

Dette innlegget sto på trykk i Klassekampen lørdag 18. oktober 2014.
Dette bildet viser Harald U. Lied, stortingsrepresentant for Høyre og valgobservatør for den internasjonale sammenslutninga av konservative partier. Året er 1984 og Høyre styrer Norge. Lied er i El Salvador, på denne tida omtalt som «Dødsskvadronenes land». I løpet av den salvadorianske borgerkrigen blei meir enn 20 % av befolkninga drevet på flukt. Lied og Høyre var med på legitimere militærjuntaens krig mot befolkninga.

Bilde av Høyres stortingsrepresentant Harald U. Lied med maskingevær i Latin-Amerika
Fotofaksimile av bilde av Harald U. Lied fra VG fredag 23. mars 1984. Foto: Øyvind Brigg

Det er det styggeste bildet jeg kjenner til fra norsk politikk. Det er tatt i et klassesamfunn som var villig til å massakrere sine egne landsmenn for å fortsette å bestå. Det viser en smilende apologet for dette samfunnet, enten Lied var utillatelig naiv eller uforståelig kynisk. Han står der tross alt med et maskingevær i henda og gliser.

Jeg synes dette bildet fortjener oppmerksomhet nå fordi det igjen verserer en debatt om hvorvidt SV har et særlig behov for å ta et oppgjør med fortida si. Vår egen Bård Vegar SolhjellCivitas Bård Larsen og Frank Rossavik, politisk redaktør i den liberalkonservative avisa Bergens tidende, har hver på sitt vis dratt historiske paralleller mellom det de ser som aksept for det autoritære i nylige SV-vedtak om Russland og Ukraina. Men jeg kjenner ikke til bilder av SVere som poserer med maskingeværer i Øst-Europa.

Er det virkelig slik at SV har et særskilt behov for å ta oppgjør? Har ikke SVs politikere langt oftere enn politikere fra noe annet parti nettopp problematisert sine egne og partiets standpunkt? Har Høyre noen gang tatt et oppgjør med Harald U. Lied? Nei, så kan kanskje Bård Larsen hykle litt mindre, i alle fall inntil han har tatt et oppgjør med hvordan Civitas rike onkler i Rederiforbundet med Høegh-familien i spissen kan betale lønna hans med blodpenger tjent på å forsyne apartheidregimet i Sør-Afrika med olje. Forresten er det vel ikke Larsen vi bør avkreve dette oppgjøret, men rederne sjøl..

Frank Rossavik kan muligens også vurdere om det ikke går en rød tråd fra alle norske partiers aksept av NATO-Portugals slakterier i Afrika til dagens aksept av Tyrkias de facto støtte til Daish’/ISIS nedslakting av kurdere i Kobane. Ikke et pip om Tyrkias overgrep fra Børge Brende, langt mindre automatisk, tverrpolitisk norsk oppslutning om sanksjoner mot Tyrkia, foreslått av EU. Og da har vi ikke en gang nevnt Saudi-Arabia og norske myndigheters servile omgang med halshoggernes mestre – i meir enn en forstand.

Verken alvorlighetsgraden, faktisk iverksatt politikk, relativ mangel på vilje til oppgjør eller politisk aktualitet kan forklare hvorfor det akkurat nå er nødvendig å snakke om og ta et oppgjør med en påstått utenrikspolitisk dobbeltmoral i SV. En skarpsindig analytiker som Rossavik forstår dette, men elsker å tukte partiet. Det er et idiosynkratisk trekk vi får leve med.

Bård Vegar Solhjell, derimot, tar bare feil i sin utlegning av «den tredje vei»: Den tredje vei kan ikke bety at SV skal applaudere, eller unngå å nevne det, når Norge gjør som NATO vil, og bidrar til å eskalere en væpna konflikt i våre nærområder ved å sende militære styrker til Baltikum. En slik handlemåte gjør faktisk NATO til en del av problemet og utvider området som rammes av konflikten i Ukraina – og det er dette SVs landstyreuttalelse fra 6. september tar for seg. Ingenting av dette er til hinder for at SV utvetydig slår fast at Russlands folkerettsbrudd er uakseptable, slik partiet gjorde 25. mai.

En tredje vei kan ikke tåle at tiltakene som iverksettes mot aggressorer er så forskjellige avhengig av hvilken blokk de tilhører – da ender den de facto opp med å støtte en av dem. En tredje vei kan ikke støtte én blokks eskalerende militarisme mot en annen. Det er i grunn besynderlig at man velger å se bort fra disse åpenbare kjensgjerningene. Er kritikken muligens opportunistisk?

Ei anti-militaristisk vise

Krigen i Ukraina har langt på vei forsvunnet fra medias søkelys. Spørsmålet om SVs holdning til krigen har imidlertid fått litt oppmerksomhet. Personlig meiner jeg, som jeg også har gitt uttrykk for før, at NATOs bidrag i krigen har vært inkompetente eskalasjoner. Jeg meiner også at det er noe det er på sin plass å peike på når Norge bruker store ressurser på å delta i disse eskalasjonene. Likevel er det ingen tvil om at Russland bærer skylda for krigen, og at Putins vilje til voldsbruk i Ukraina blir ytterligere bekymringsverdig i lys av at samfunnsklimaet blir meir autoritært.

Når det er sagt, har jeg lite til overs for at kritikken av Russlands utenrikspolitikk til tider glir over i vulgære, anti-russiske holdninger. Jeg har også lite til overs for vestlige medias valg av russiske opposisjonsstemmer. Jeg har tidligere skrivi om Eduard Limonov. I det siste har jeg sett oppslag der Mikhail Khodorkovskij gis en stemme som «demokratisk håp». Det synes jeg er trist. Det er ingen tvil om at han blei offer for en urettferdig rettsprosess. Det er dessverre like liten tvil om at han er en skurk og som eks-oligark en elendig kandidat for ei meir rettferdig utvikling i Russland. Jeg kan knapt tenke meg noe verre enn en hevnlysten eks-oligark som overtar makta for å gi seg sjøl tilbake eiendomsretten til naturressurser som burde tilhøre det russiske folket.

Bulat Okudzjava, russisk forfatter og visesanger. Kunstner: Zbigniew Kresowaty. Via Wikimedia Commons.
Bulat Okudzjava, russisk forfatter og visesanger. Kunstner: Zbigniew Kresowaty. Via Wikimedia Commons.

Vi bør ikke gi støtte til eksilrussere med bakgrunn i den økonomiske eliten eller russiske diaspora-medlemmer som har kommet heilt ut av takt med hva som rører seg i dagens Russland. Vi bør støtte dem som står i den egne, russiske tradisjonen av folkelig engasjement. Bellonas og Naturvernforbundets samarbeid med russisk miljøbevegelse og Helsingforskomiteens samarbeid med Memorial og Golos er eksempler til etterfølgelse i så måte. Det er heilt nødvendig å unngå ovenfra-og-ned-tilnærminger om man skal bevare legitimitet.

Når det gjelder fredsbevegelsen, har den faktisk ei lang historie i Russland, blant annet i soldatmødrenes organisasjon. Den har også sin egen kulturelle tradisjon. Jeg avslutter denne teksten med ei gjendikting av en sang av Bulat Okudzjava som står i denne tradisjonen. Kanskje vi kan synge den på norsk i solidaritet med russisk fredsbevegelse?

Возьму шинель, и вещмешок, и каску,
В защитную окрашенные окраску,
:/: Ударю шаг по улочкам горбатым…
Как просто стать солдатом, солдатом. :/:Забуду все домашние заботы,
Не надо ни зарплаты, ни работы –
:/: Иду себе, играю автоматом,
Как просто быть солдатом, солдатом! :/:А если что не так – не наше дело:
Как говорится, родина велела!
:/: Как славно быть ни в чем не виноватым,
Совсем простым солдатом, солдатом.:/:
Jeg tar på uniform og hjelm og ryggsekk
Blir grønn og kamuflert og uten særtrekk
:/: Jeg smeller hæl’n i brusteinslagte gater
Så lett å bli soldater, soldater :/:De tunge tinga hjemme, de har glemt meg
Jeg trenger verken lønning eller arbeid
:/: Jeg rusler rundt og tukler med geværet
Soldat, det er det jaggu lett å være :/:Går det gærn’t så er det ikke vår sak
For fedreland og konge! – var vår årsak
:/: Vi ha’kke skyld og ansvar, men granater
Helt enkle, små soldater, soldater :/:

Europas verste land?

Russlands skyld for krigen i Ukraina

Russlands annektering av Krim og meir eller mindre skjulte deltakelse i og koordinering av borgerkrigen i Øst-Ukraina er alvorlige brudd på folkeretten. Sanksjoner som rammer russisk handel, særlig våpenhandel, og utvalgte russiske borgere er derfor på sin plass. Det er også bra at OSSE har et observatørkorps til stede. På litt sikt kan det hende at fredsbevarende styrker i FN- eller OSSE-regi kan bidra til å stabilisere situasjonen.

Krigsforbrytelser er blitt begått av begge sider i konflikten. Bl.a. er det ting som tyder på at det er blitt utført summariske henrettelser av fiendens stridende, og at det er blitt brukt tunge våpen med områdevirkning i sivil bebyggelse. Krigsforbrytelsene bør straffeforfølges. Russland bør sannsynligvis også betale en form for krigsskadeerstatning til Ukraina. Det siste spørsmålet bør behandles av Den internasjonale domstolen i Haag.

Dette er ei overflatisk oppsummering. Jeg tar den med, ikke fordi jeg meiner at mi analyse er den eineste rette, eller fordi det er bare akkurat de tiltaka jeg nevner her som bør brukes. Jeg skriver det for å gjengi hovedstandpunktet mitt, slik at det ikke kan misforstås i lys av de viktige nyanseringene jeg meiner jeg kommer med lenger ned. Det er blant annet også mange som meiner at NATO på en eller annen måte må få en større rolle i konflikten. Jeg meiner det er et alvorlig feilgrep.

NATO – er politikk også en spiker?

NATO viste seg tidlig faglig og politisk inkompetente: Et eksempel var da den militære sjefen for NATO i Europa, Philip Breedlove, uttalte at Russland ville kunne «kjøre over» Ukraina fram til Moldova. Ei slik handling ville være fullstendig idiotisk i fagmilitær forstand, og det er derfor vanskelig å tolke uttalelsen som noe annet enn eskalerende retorikk fra Breedlove. Om vi skulle tolke han i beste meining, ønska han å illustrere størrelsen på de russiske styrkene, uten på noen måte å gi ei tolking av intensjonen – et forsøk som må kunne karakteriseres som utillatelig naivt i møte med sensasjonshungrige journalister.

Kart over Ukraina med angivelse av avstand langs en tenkt hovedframrykkingsakse for russiske styrker. Montasje: Egen. Originalkart: UN Office for the Coordination of Humanitarian Affairs (OCHA) - Ukraine Locator Map (ReliefWeb), ESRI, UNCS. Lisens: CC-BY-SA 3.0 via Wikimedia Commons.
Kart over Ukraina med angivelse av avstand langs en tenkt hovedframrykkingsakse for russiske styrker. Montasje: Egen. Originalkart: UN Office for the Coordination of Humanitarian Affairs (OCHA) – Ukraine Locator Map (ReliefWeb), ESRI, UNCS. Lisens: CC-BY-SA 3.0 via Wikimedia Commons.

Anders Fogh Rasmussens håndtering av konflikten har også vært utrolig klønete. Han har blant annet bidratt til å skape usikkerhet om hvorvidt NATO vil bryte med grunnleggende prinsipper for NATO-medlemskap ved å uttale seg uklart om å ta Ukraina opp som medlem mens konflikten pågår, og ved fleire anledninger brukt eskalerende retorikk.

Jeg er også enig med Fredsinitativet i at «styrkeoppvisning» i Øst-Europa er ei eskalering, og ei utviding av det geografiske området konflikten omfatter. Siden man ved å utplassere styrker legger opp til et russisk svar, kan man skape russiske styrkekonsentrasjoner som ikke var der før. Videre er jeg i hovedtrekk enig med Erik Sagflaat om NATOs rolle i Ukraina: De spiller ikke noen rolle om Ukraina ønsker NATO-medlemskap, dersom den realpolitiske konsekvensen er å destabilisere NATOs østgrense.

Mye tyder nemlig på at det å ta Ukraina opp som fullt medlem i NATO vil svekke alliansens formål om fred og sikkerhet og styrke blokkdelingsdynamikken. Denne forståelsen hindrer oss ikke i å fordømme Russlands handlinger og yte politisk og ikke-militær, materiell støtte til Ukraina. Denne måten å analysere konflikten på er ikke særere enn at den finner støtte hos Robert Gates, den eneste av George W. Bush’ ministre som fikk fortsette da Barack H. Obama tok over som president.

Det norske (selektive) godhetsregimet

Norsk offentlighet er imidlertid nesten utelukkende prega av idealistiske perspektiver, for eksempel hos Bård Larsen, som i en kommentar om en uttalelse vedtatt på SVs landsstyremøte insisterer på en form for moralsk svart-kvitt-tenking som i behovet for entydige kategorier kanskje best kan karakteriseres som barnslig. For eksempel skriver han om SVs standpunkter under den kalde krigen at

SV forsto ikke – eller ville ikke forstå – at den kalde krigens motsetning, til tross for grusomheter og krigsforbrytelser på vestlig side, i siste instans sto mellom tyranni eller demokrati.

I et slikt perspektiv, der man liksom var nødt til å velge hvilken tøffings hoff man vil være med i, blir det for eksempel umulig å forstå hvordan Finland og Sverige kunne overleve den kalde krigen som sjølstendige stater. Det blir vanskelig å forstå at venstreorienterte partier i Nord-Europa – som altså ikke forsto at det sto om demokrati eller tyranni – var årsaken til at NATO ikke uten videre kunne utvides til Franco-fascismens Spania. Det blir ikke minst vanskelig å forstå hvorfor enkelte regimer som heilt åpenbart må kunne kalles tyrannier i den grad var å foretrekke at man måtte gå aktivt inn og fjerne regimer som hadde fått folkets støtte i valg. For eksempel i Chile og Hellas (i den siste lenka framstår for øvrig Bill Clinton meir nyansert enn Bård Larsen, men han var jo ikke prosjektleder i Civita, heller).

«He may be a bastard, but he’s our bastard»

I Tyrkia hadde man et NATO-medlem som ikke møtte det minste snev av sanksjoner, til tross for at militæret jevnlig tok makta fra myndigheter som var «sivile» i den forstand at de ikke gikk i uniform, sjøl om de var håndplukka av et knippe generaler. Vi skal komme tilbake til det.

For med dette nærmer vi oss det som forhåpentligvis er denne tekstens originale bidrag: I den sterkt idealistisk prega norske utenriks- og sikkerhetsdebatten har vurderinga av ikke bare den pågående konflikten mellom Ukraina og Russland, men også mange av de andre krigene det siste tiåra, båret sterkt preg av en form for sinnelagsanalyser. I Norge holder man med «de snille». Gadaffi var slem. Bashar al-Assad er slem. Putin er slem. Russland er slemt.

Det er ikke bare jeg som nevner Milosevic i samme åndedrag. Det gjør også ukrainsk krigspropaganda.
Det er ikke bare jeg som nevner Milosevic i samme åndedrag. Det gjør også ukrainsk krigspropaganda. Fra Twitter-kontoen til @O_Severyn.

Men hva er slemt? Som nevnt er det ingen tvil om at Russland har brutt folkeretten. Men det gjorde da også USA, Storbritannia og fleire andre land da de angreip Irak? Joda, men de angreip jo en grusom diktator, vil du kanskje innvende – Saddam Hussein var et brutalt monster. Det kan godt hende, men det har dødd langt fleire som følge av voldshandlinger i Irak i de 11 åra som er gått siden hans regime falt enn det gjorde i de 11 åra før der igjen. Det er ikke blitt slutt på folkemord heller, det har ISIS sørga for. Det samme er sant om Libya. Mange, mange fleire har dødd etter intervensjonen enn før. Og der det ikke var tegn til folkemord mens Gadaffi kjempa for å beholde makta, er det trulig begått folkemord mot Tawergha-ene etter intervensjonen.

Sinnelagsetikk kan du få billig av meg

For min egen del blir jeg ofte møtt med påstander om at jeg meiner «Vesten er ondt, uansett», når jeg peiker på disse forholda. Jeg synes for min egen del at ondskap er et lite interessant begrep i internasjonal politikk. Sinnelag interesserer meg sjelden sterkt – men heilt ærlig trudde jeg også at det å kritisere folk man er politisk uenig med for å holde seg med sinnelagsetikk var en øvelse høyresida sto sterkest i. Men det er vel bare når vi snakker om integrering.

Men greit, jeg kan diskutere på de premissene. La oss altså ta følgende for gitt: Vi i Vesten bør være harde mot de harde. Vi møter regimer med makt når de øver vold mot og undertrykker sine egne befolkninger, og vi slår ring rundt andre land som blir slike regimers ofre. Det er tross alt ingen europeiske land som har invadert et annet med irredentistiske motiver siden Hitler tok Sudetenland. Eller var det kanskje noe sånt inne i bildet da Serbia intervenerte i Krajina i 1993, etter at Kroatia hadde fordrivi den serbiske befolkninga? Kanskje det var mye sånt på Balkan, når vi tenker oss om, men Milosević var jo veldig slem, så det er også en fin presedens. Men ingen av våre venner driver med sånt?

Anschluss Lefkoşa

Et blikk på vår nære historie viser dessverre at joda, det gjør de. Siden 1974 har NATO-medlemmet Tyrkia okkupert en stor del av Kypros. Den tyrkiske invasjonen blei igangsatt etter et kupp støtta av fleirtallet av den kypriotiske befolkninga på et Kypros der en betydelig del av befolkninga var etnisk tyrkisk. Høres det kjent ut? For å gjøre likheta større: Tyrkia utgjør restene av et imperie med storhetstid på 1800-tallet, og sto på tidlig 1900-tall bak ei rekke folkemord, blant annet mot armenere og grekere, slik Sovjetunionen sto bak folkemord mot ukrainere og krimtatarer. Som nasjonalstat arva Tyrkia et ekstremt multietnisk territorie, som det, i likhet med Russland, har hatt store problemer å håndtere på fredfullt vis. Da okkupasjonen var unnagjort satte Tyrkia opp et marionettregime, en ministat som Tyrkia er aleine i verden om å anerkjenne (ping Transdnestria, Abkhazia og Sør-Ossetia). Det var da, men ikke nå, sier du kanskje? Joda, men Nord-Kypros er fremdeles okkupert.

Kart som viser Tyrkias okkupasjonssone på Kypros. Lisens: CC0 via WIkimedia Commons.
Kart som viser Tyrkias okkupasjonssone på Kypros. Lisens: CC0 via WIkimedia Commons.

Ikke bare det, men Tyrkia har parallelt med dette ført krig mot den store kurdiske befolkninga i de sør-østlige delene av landet. Denne krigen har til tider har vært så innbitt at man til og med har endra fargen på trafikklysene for at det ikke skulle finnes det minste spor av kurdiske nasjonale symboler i offentligheta. Om vi nå skal holde oss til premissen vår, må vi vise at Russland er verre enn Tyrkia. Landet har ikke bare gått fri fra sanksjoner (om vi da ikke regner mangelen på EU-medlemskap som en sanksjon), men vært et av de viktigste landa i NATO i heile den perioden det er snakk om.

Objektiv jævelskap

Hvordan ser det ut? Jeg skal forsøke å bruke noen objektive indikatorer. De er på ingen måte perfekte, og jeg skal diskutere problemer med dem etterhvert. Når det gjelder krigføring mot egen befolkning har begge land de to siste tiåra vært involvert i kriger med store sivile tap. Det er alltid svært vanskelig å slå fast nøyaktig hvor mange som blir drept i kriger, men basert på Wikipedias drøftinger av ulike kilder, kan det se ut til at et høyt estimat for sivile drepte i Tsjetsjenia ligger på om lag 70 000 i perioden 1991-2005 (tatt i betraktning at sjøl russiske Memorial avskriver tallet på 250 000), mens det i Tyrkia – der konflikten i tyrkisk Kurdistan nå kanskje er i ferd med å miste den militære dimensjonen – har dødd  om lag 20 000 sivile siden 1984 (40000 totalt?). I begge konflikter er det brukt dødsskvadrontaktikker (Tyrkia, Russland), bombing av sivil tettbebyggelse og skapt store flyktningestrømmer.

Presidentpalasset i Tsetsjenia 1995. Foto: Mikhail Evstafiev. Lisens: CC-BY-SA 3.0 via Wikimedia Commons.
Presidentpalasset i Tsetsjenia 1995. Foto: Mikhail Evstafiev. Lisens: CC-BY-SA 3.0 via Wikimedia Commons.

Mens dødstallene har vært høgere og krigføringa meir brutal i Tsjetsjenia, har Tyrkias krig mot kurderne et mye større totalt omfang og en sterkere karakter av identitetsfornektelse. Tsjetsjenia har kanskje ikke rare sjølstyret, men de får i det minste lov til å snakke språket sitt. Tyrkia har fengsla kurdere for å snakke språket på arbeidsplassen. Enkelte kilder anslår at nesten 400 000 har flykta bare fra kurdiske landsbyer som er blitt brent ned. De mest intense periodene i konfliktene faller noenlunde sammen i tid, men det er også kjent at USA i seinere år har samarbeida tett med Tyrkia i landets kamp mot PKK. Jeg synes det er vanskelig å felle en klar dom når det gjelder hvilket land som er verst med utgangspunkt i de kildene jeg har funnet.

Domstallas tale

Det er muligens meir fruktbart å se på rettslige etterspill: Vi kan se på dommer i Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD). Her finnes det et ganske rikt tallmateriale i domstolens egen statistikk. Jeg har brukt rapporter fra åra 2009, 2010, 2011, 2012 og 2013, samt befolkningsstatistikk fra tradingeconomics.com og statista.com til å lage noen figurer. Her ser jeg på domfellelser i EMD for ulike brudd på Den euopeiske menneskerettskonvensjonen (EMK), hvorav enkelte av disse domfellelsene etter alt å dømme er resultater av krig. Ideelt sett kunne man tenke at antall domfellelser var direkte proporsjonalt med menneskerettighetstilstanden i det aktuelle landet, og at man f.eks. ved å korrigere for folketall, slik jeg har gjort, kunne finne et mål på den relative forekomsten av visse overgrep.

EMD får likevel  så mange saker til behandling at det må prioriteres strengt. Det er f.eks. grunn til å tro at EMD prioriterer noen saker med særlig prinsipiell betydning. Det er også mulig å mistenke at terskelen for å ta opp saker med de alvorligste menneskerettsbruddene er lavere når det gjelder stater med nokså gode styresett, fordi alvorlige saker ikke så lett stikker seg ut når de kommer fra Tyrkia eller Russland. I perioden 1958-2008 avsa EMD dom i 643 av 29122 framlagte saker mot Russland og i 1939 av 14145 framlagte saker mot Tyrkia. De aller fleste av disse sakene blei lagt fram etter 1999.

Figur 1: EMD-dommer etter EMK artikkel 2 - retten til liv.
Figur 1: EMD-dommer etter EMK artikkel 2 – retten til liv.

Figurae ex machina

La oss begynne med figur 1: Russland begynner i 2009 med en langt dårligere statistikk enn noe annet europeisk land når det gjelder respekten for retten til liv (EMK art. 2). Vi bør være ekstremt forsiktige med å  bruke dette svært sparsomme tallmaterialet til å analysere trender, men det kan se ut som om et etterslep av svært alvorlige menneskerettssaker etter den andre Tsjetsjenia-krigen blei henta inn i 2009-2011. Russland ligger i 2012-2013 på et nivå der man i tillegg til Tyrkia finner andre europeiske menneskerettighetsverstinger som Romania og Ukraina.

Figur 2: EMD-dommer etter EMK artikkel 3 - forbud mot tortur.
Figur 2: EMD-dommer etter EMK artikkel 3 – forbud mot tortur.

Når vi går videretil figur 2, viser det seg at Russland også er versting når det kommer til EMKs forbud mot tortur etter artikkel 3. Her er tallmaterialet imidlertid svært sparsomt, og vi kan se at fleire land tangerer Russlands nivå i løpet av perioden. Hadde Norge fått én dom, ville vi vært nødt til å endre skalaen på y-aksen. For Italias vedkommende er det – talende – snakk om tre saker i 2012. Ukraina kommer for øvrig svært dårlig ut, med henholdsvis tre, fem og tre fellelser i 2011, 2012 og 2013.

I figur 3 er et annet forhold som er omfatta av artikkel 3 tatt opp: Forbudet mot umenneskelig og nedverdigende behandling. Fra et nokså likt utgangspunkt i 2009 er det verken Russland eller Tyrkia som er verst. De ligger nokså likt, sammen med Ukraina, men Romania skiller seg ut og er i 2013 på et nivå som er nesten 3 ganger høgere enn noe anna land.

Figur 3: EMD-dommer etter EMK artikkel 3 - forbud mot nedverdigende og umenneskelig behandling.
Figur 3: EMD-dommer etter EMK artikkel 3 – forbud mot nedverdigende og umenneskelig behandling.

Går vi videre til artikkel 5, ser vi at domfellelser for brudd på retten til frihet og sikkerhet, vist i figur 4, viser motsatt tendens av den vi fant for Russland og Tyrkia i figur 1: Tyrkia begynner perioden på et særlig høyt nivå, men avslutter omtrent på linje med Russland. I figur 5 ser vi tydelig at det for Tyrkias vedkommende ikke er nødvendig med kommunistisk historie for å ha problemer med å håndheve retten til eiendom.

Ytringsfrihet og reaksjonært brorskap

Videre – journalisters arbeidsvilkår. Siden 1992 har Den internasjonale komiteen for å beskytte journalister (engelsk forkorta CPJ) fastslått at det er blitt drept 18 journalister siden 1992 i Tyrkia spesifikt fordi de var journalister. I Russland er det tilsvarende tallet dobbelt så høyt – 36. Måler vi antallet drepte journalister mot befolkningstallet i 2013 blir det Men Russland har også ei befolkning som er nesten dobbelt så stor som Tyrkias, og Russland har etter sigende det høyeste antallet avisjournalister av noe land i verden (UNESCO, 2005, sitert etter Wikipedia). Hvis vi bare korrigerer for befolkningstall i 2013, blir resultatet 11,3 drepte journalister per 100 millioner innbyggerår for Tyrkia og 12,1 drepte journalister per 100 millioner innbyggerår for Russland (Tyrkia får et noe bedre resultat enn enn korreksjon år for år ville gitt, ettersom de har hatt voksende befolkning i perioden, mens Russland har hatt synkende). I 2014-utgaven av Journalister uten grensers pressefrihets-rangering kommer Tyrkia og Russland på henholdsvis 154. og 148. plass. Skal vi si uavgjort?

Figur 4: EMD-dommer etter EMK artikkel 5 - retten til personlig frihet og sikkerhet.
Figur 4: EMD-dommer etter EMK artikkel 5 – retten til personlig frihet og sikkerhet.

Så kan vi ta opp spørsmålet om forsamlingsfrihet. Massemønstringene som har prega fleire stormakter på 2000-tallet har fått ei spesiell betydning for Russland og Tyrkia. Statsmakta har i begge land lykkes med å nøytralisere store protester av en nær-revolusjonær type – i Tyrkia, Taksim-Gezi-protestene og i Russland protestene på Myrplassen (Болотная площадь) – men har i utgangspunktet svært ulikt syn på revolusjon. Virkemidlene som er blitt brukt har imidlertid det til felles at de har vært meir voldelige enn det som er vanlig i stater Europa vanligvis vil sammenligne seg med, og at straffene som er blitt utmålt i etterkant har vært svært høye. Dette er dessverre også en større, internasjonal tendens. For Russland og Tyrkias vedkommende er det likevel mest interessant at en del forskere meir enn antyder at de to landene har omtrent samme demokratiske funksjonsnivå (se Pavel Bajevs «Russia and Turkey find a common cause in confronting the specter of revolution» (.pdf)).

Figur 5: EMD-dommer etter EMKs tilleggsprotokoll 1: Retten til eiendom.
Figur 5: EMD-dommer etter EMKs tilleggsprotokoll 1: Retten til eiendom.

«Covert warfare»

Sist, men ikke minst: Begge land har involvert seg tungt i «hemmelig» krigføring i naboland den siste tida. Tyrkia har gjennomført en mengde luft- og bakkeinvasjoner inn i irakisk Kurdistan, som blir brukt som oppmarsjområde av PKK. Tyrkia har også på ulikt vis engasjert seg i krigen i Syria, både ved å støtte «moderate» krefter i Den frie syriske hæren, og etter at disse kreftene har lidd nederlag i stadig sterkere grad også ved støtte til mindre moderate krefter og ved å åpne grensene sine, slik at hvem som helst kan bruke Tyrkia som et trygt bakland.

Det er likevel få som ville godta sammenligninger av Recep Tayyip Erdoğan og Hitler uten videre, og det er ingen som meiner at det ville være rimelig å ruste opp NATO for å svare på «Tyrkias trussel». Sjøl om det er ganske uproblematisk å framføre argumenter for at Tyrkia truer sentrale NATO-lands interesser med handlemåten sin – de har i stor grad bidratt til den allmenne destabiliseringa som har ført til IS’ framvekst – er det ingen som diskuterer å kaste Tyrkia ut av NATO. Årsaken til dette er åpenbart at det å beholde Tyrkia på laget er ekstremt viktig i et geostrategisk perspektiv. NATO-baser i Tyrkia og Tyrkia som utskipingshavn for olje og gass er så viktig for USAs interesser i Midt-Østen, at det er utenkelig å skulle risikere forholdet til Tyrkia ved å skulle iverksette noen sanksjoner.

For den norske debatten om hvordan vi bør se Russland etter Ukraina, betyr dette at påstanden om at vi ikke kan tillate oss å ta i betraktning Russlands realpolitiske interesser blir et paradoks: Vi tillater oss jo å ta i betraktning Tyrkias realpolitiske interesser. Vi tillater også våre egne realpolitiske interesser i å beholde Tyrkia i vårt geostrategiske fellesskap å undergrave (det historisk sett nokså latterlige) standpunktet om at NATO er en allianse av demokratier som respekterer Folkeretten. Vi aksepterer også at Tyrkia krenker nabolandenes suverenitet, både når det gjelder bandittstaten Syria og når det gjelder Iraks stabile håp: Kurdistan. Og vi reiser ubekymra på chartertur til Alanya og helgetur til Istanbul sjøl om Tyrkia okkuperer Nord-Kypros på det 40-ende året.

for å unngå misforståelser

Avslutningsvis vil jeg nok en gang understreke at jeg ikke skriver dette fordi jeg meiner at noen av sanksjonene Russland er blitt møtt med, eller noen av fordømmelsene for bruddene på folkeretten, har vært gale. Jeg er mot militær eskalering, og prøver å påvise 1) at folkerettsbrudd får ulik behandling i norsk offentlighet avhengig av hvilke stater som står bak, 2) at Russlands sikkerhetspolitikk har en klar parallell i Tyrkias og 3) at Norge derfor praktiserer sine realpolitiske interesser på en måte som de facto innebærer relativisering av Folkerett, og har gjort dette gjennom NATO-medlemskapet svært lenge. Meir optimistisk innebærer det også 4) at det finnes andre modeller for konfrontasjon av aggressorer sin ikke nødvendigvis fører til et nytt Tredje rike. Dette er altså et angrep på norske NATO-tilhengeres historiefortelling, og ikke en støtte til russisk irredentisme.

Squeeze the integration policy!

The original Norwegian version of this post contains material that relates directly to the resolution on Integration Policy which was up for discussion on the session of the Socialist Left party National Board of Representatives 5th-6th September 2014. The English version has been edited to frame the analysis in a broader, societal frame.

A confession

I’m a racist. I think racist thoughts all the time. Perhaps not as often as I think about sex, but often enough that I’m frequently ashamed of myself. A surprising number of people will argue that this sounds like a paradox, given that I’ve got both a sister and a daughter who don’t look “ethnically Norwgian”. Seeing that I’ve not only got friends, but family ties with non-white children, it ought to be impossible for me to judge people by the colour of their skin, right? Nonetheless, I felt a sense of fear and unease as a guy who looked like he might be Romani passed me on his bike this morning. I immediately corrected myself, mentally. I don’t act racist — I try to be nice. But why did I feel like that? No Romani has ever hurt me or been a nuisance to me in my everyday life in any other way than silently sitting by the roads I walk with their beggar cups (which I regard as a human right). The obvious answer is that my thoughts were a distillate of the stories that I’ve been exposed to about Romani, many of which are not particularly nice — but neither are they my responsibility.

Romany granny. Photo: Anglos. License: CC-BY-SA 3.0 via Wikimedia Commons
Romany granny. Photo: Anglos. License: CC-BY-SA 3.0 via Wikimedia Commons

Polls have shown that in Norway, those who hold the most negative views about immigrants are those who’ve interacted the least with them (Norwegian .pdf pp143f). This illustrates the same point: The stories about immigrants are far worse than reality, and those who only have the stories to relate to therefore form opinions that are more negative than those who have real-life experience. Discourse is a term that describes a collection of stories in a given field. When it comes to how we as humans relate to people around us, discourses about Otherness play a significant role. We frequently define ourselves in opposition to someone on the outside of our community (in an abstract sense). We do this on a micro level, in the form of gossip, on a macro level, in the form of e.g. political antipathies, and sometimes it’s even done between countries and people — as in the Russian Slavophile discourse, which defines Russians and Russia in opposition to Europe. Some such discourses are entwined with shame, mostly because we know they’re unethical. I’ll return to this matter later on. For now, it will suffice to write that racism and xenophobia can be seen as outgrowths of discourses about the Other. This means that we should carefully consider which stories we hand on, and how we frame different subjects.

A third way?

Here, I’ll present an example of a framing that I consider to be unfortunate. Let’s begin by considering the construction of the term “integration policy”. The last part is “policy”, which in this specific context describes how the general society has decided to act on a matter. The first part is “integration”, which describes the process through which people — in a collective or singular sense — who are not yet full members of society can acquire full membership. Integration policy, thus, is the action society takes when it approaches an arriving minority. It’s a common fact that whoever defines a problem will incorporate their impression of reality into their definition. As far as integration policy is not informed by a perspective where the majority is forced to consider itself critically, society will always define the problems of integration in a manner that puts the responsibility in the hands of the arriving minority. The discourse on integration is necessarily a discussion about the Other.

This is reflected even in the policies of one of Norway’s most liberal parties, my own Socialist Left party. A resolution on integration policy passed in 2010 contains passages that are typical of the present Norwegian discourse on immigration.

Two opposing views have dominated discussions on integration. On one side, there are those who believe that minorities ought to become as similar to the majority as possible, and therefore have to give up their identity. On the other side, there is the view that different cultures in a society should cherish their differences and have separate values and ways of life, even when these are opposed to fundamental common values. The Socialist Left party works towards a third way in integration policy.

 

The third way is built on an insistence that there exists a set of fundamental common values and duties, but that a large space remains in which differences in ways of life, culture and religion may be realised. The Socialist Left party considers diversity to be a value in its own right. Democracy, gender equality and social equity are non-negotiable, fundamental values in the society we strive to build. We will struggle against all attempts to compromise these values, also when they are motivated by religion or culture.

Another passage which, despite an ambivalence, makes the point that Norwegian values stand in opposition to those of the Other, reads as follows:

A well-functioning multicultural society is preconditioned on a set of common rights and duties. The Socialist Left party strives to base the Norwegian society on democracy, gender equality and social equity. These are universal rights which have a strong standing in Norway as a result of political and social struggle over many decades, and not something that can we can take for granted as “Norwegian values”.

The construction of otherness

Let us now recall the construction of the term “integration policy”, and hold it up against this professed “third way”, and we see that when society’s approach to an arriving minority is considered, even the Socialist Left considers the arrival as a threat to society’s fundamental values. This is not a third way. Rather, as has been pointed out by several scholars in the fields of culture, racism and security policy (all are pdf links to research papers), it is a fundamental part of one of the most problematic discourses on Otherness that Europe presently has to deal with: That which tells stories of an alleged Islamic threat and has substituted religion and culture for race to perform an act of intellectual necromancy and raise the spectre of racism once again.

Facies rasa. Photo: Carsten Frenzl. License: CC-BY-SA 2.0
Facies rasa. Photo: Carsten Frenzl. License: CC-BY-SA 2.0

Thus, even one of the Norwegian society’s most progressive voices is unable to avoid placing the blame for societal malfunction on the arriving minorities. In doing this, better explanatory variables are overshadowed, and more precise definitions of societal problems deferred: The negative discourse of integration is continued and the stigma placed on the Other increases. If there is a third way, surely it must aim to move beyond this negative discourse.

Breaking the taboo

Above, the entanglement of some discourses about the Other with shame was discussed. The discourse on integration, it seems, is growing — even though it has such entanglements. The “integration perspective” is introduced on a growing number of fields, and frequently in areas where it would, until recently, seem absurd to find such a perspective. One such case is that of head garments as part of public uniforms. In Norway, a sikh served in His Majesty’s Royal Guards with a turban in the eighties (see facsimile). It was considered a curiosity. When the use of hijabs in the Defence was discussed quite recently (or even more acutely, hijabs on police officers or judges), it was framed as a threat against fundamental societal values. Now, however, there’s many more than that single Sikh, you might argue, it’s the sheer numbers that has made this an issue. However, that’s simply not true — the issue is largely a hypothetical one.

Facsimile of news clipping from Retriever: The Norwegian newspaper Aftenposten writes about a Sikh who was allowed to use his Turban during service in His Majesty the King's Guard. License: None, cf. Åndsverkloven §22 (Norwegian IPR law).
Facsimile of news clipping from Retriever: The Norwegian newspaper Aftenposten writes about a Sikh who was allowed to use his Turban during service in His Majesty the King’s Guard. License: None, cf. Åndsverkloven §22 (Norwegian IPR law).

I find an interesting parallel to this in Michel Foucault’s “The History of Sexuality”, where he shows how the concept of sexuality as a part if human nature and identity, not to mention the term itself, is a relatively recent invention. He writes about how the sexual is taboo, entwined with shame, and regarded as something primal, over which it is attempted to achieve control by explicitly thematizing it in public. “We must dare to have this discussion,” is a trope that is widely recognised as a cliché (at least in a Scandinavian context). It has been masterly deconstructed by Swedish MP for The Left Party (Vänsterpartiet), Ali Esbati. But the fact that we have acquired knowledge about the function of this trope has not stopped us from being its thralls.

The collective self-denial of individual liberty

As Esbati deconstructs the trope of alleged moral courage, Foucault shows that the modern public discourse on sexuality is really limiting, despite, or rather because of, its incessant explicitness. As with racism, the taboos of sexuality are so stubborn that it is still possible to frame plays on one of literary history’s most dominant tropes that of the whore versus the madonna as an emancipatory project. A treatment of this which is both acadmically stringent and stands in historical continuity with current Norwegian discourses can be found in Gro Hagemann’s work (cited from Svein Atle Skålevåg: «Kjønnsforbrytelser, sedelighet, seksualitet og strafferett 1880-1930» (“Sex crimes, Vice, Sexuality and the Penal Code 1880-1193”, in Norwegian):

Suffragette Waltz. Record cover from the USA, 1914. License: In the public domain.
Suffragette Waltz. Record cover from the USA, 1914. License: In the public domain.

[In Hagemann’s view], the defining schisma of the cultural debates of the 1880’s was a divide between an individualist cultural radicalism on one side and a societally oriented cultural conservatism on the other side (exemplified by Monrad), which was concerned with the collective morals. In this conflict, the question of women’s emancipation became “the debate’s most flammable issue”.

 

The opposition between individualism and collectivism constituted a “moral dilemma”, which, for its part, was immanent in the fabric of the feminist project, in Hagemann’s opinion. “The debate about vice accentuated an ambivalence that had been latent in the women’s movement from the very beginning. And over time, a shift in the relationship between the two positions took place. While the cultural radicals in the 1870’s and 80’s broadly speaking supported an equity-oriented feminism, women’s organisations in the 1890’s to a greater extent reflected a values-oriented conservative position focused on gender differences.

At this point, it seems appropriate to highlight which side in these debates which used traditional values to frame the Other as a threat: Those who would conserve the societal status quo, the sexuality and societal order which they had come to regard as normal.

The attack on normality

Returning to the term “integration” in the Norwegian context, it is clear that the opposition our – Other is an inherently conservative framing of the issue. Frequently this is embellished with lists of phenomena belonging to the Other: Typical themes of “integration” are forced marriage, women and children’s exposure to domestic violence, social control, extremism, genital mutilation and demands of separate boy and girl classes. Here, I would like to restate some of the main points of Ali Esbati’s piece, which I referred to above: The result of these debates on integration isn’t that we arrive at new solutions. The result of framing the problems as issues of “integration” is also not the formulation of a powerful policy to bridge differences in the general society. On the contrary, the debate on integration serves as a quasi-legitimate coat rack for emotions that can’t be legitimately expressed in other contexts, and lists of the above type leads the thought toward the general typologies for demonisation of the Other (Norwegian, .pdf). To many it is even an opportunity to thematize taboos — as long as it is done within certain rules.

Tidemand: Farmer from Vossevangen. License: In the public domain. (via Ola Nordmann goes west
Tidemand: Farmer from Vossevangen. License: In the public domain. (via Ola Nordmann goes west

Integration policy thus becomes an excuse to collect all problematic issues where immigrants are overrepresented under one umbrella. People of Norwegian ethnicity are wildly overrepresented among persons committing internation tax evasion crimes (in a Norwegian context) and among persons who serially import women from Eastern Europe and Asia in order to marry and beat them. We don’t make Norwegian-political resolutions to discuss these issues. To many, even the notion of doing so seems absurd. But it doesn’t seem absurd to collect all forms of problems where immigrants are over-represented in integration policy, and thus use this field to underscore the attack that immigration, allegedly, mounts on “normality”, “the Norwegian”, or “tradition”.

A positive project

Having mounted an attack on the notion that a third way has successfully been paved out — what do I propose in stead? Is there a positive project to be found in this criticism? In my opinion, the first step is to make the matter of integration as small as at all possible. We need to include the Other in the We that formulates policies regarding Us. Integration policy needs to become a matter of the mere first steps: The help, support and incentives that are the new arrivals’ very first meeting with our society. Next, we need to get used to the phrase “this isn’t about integration, it’s about the social or material circumstances.”  Integration policy can only be ethical if it remains entirely positive in its perception of the Other.

Many of the subjects that are currently treated as matters of integration will continue to be important in political discourse. However, in stead of integration policy, consisting of the perspectives of the welfare, regulatory and judicial institutions on immigration (or the Other), we need to address specific issues in specific contexts: People with a different country background than Norwegian are probably over-represented in the target group of the Child Protection Services (CPS), at least in Oslo. That’s a matter of CPS policy and not immigration policy, because it concerns the CPS and not a public institution of immigration.

What about my racism — can I get rid of it? Hopefully, I can, but there’s an obvious need for a lot of help from everyone else. To paraphrase a frequently misunderstood quote by Thomas Hylland Eriksen (Norwegian newspaper article): We need to deconstruct integration policy until it’s impossible to speak of integration as a singular phenomenon or immigrants as stereotypes ever again.

Stryp integreringa!

En bekjennelse

Jeg er en rasist. Jeg tenker rasistiske tanker heile tida. Kanskje ikke like ofte som jeg tenker på sex, men så ofte at jeg ofte skammer meg over meg sjøl. Overraskende mange vil innvende at det høres ut som et paradoks. Særlig hvis de får vite at jeg har både ei søster og ei datter som ikke ser «etnisk norske» ut. Når jeg ikke bare har venner, men familiebånd til barn som ikke er hvite, kan jeg vel ikke anklages for å ville dømme folk på bakgrunn av hudfargen? Likevel kjente jeg på en form for uvilje og frykt da en fyr som så ut som om han var rom sykla forbi meg i morges. Jeg tok meg sjøl i det med en gang, sjølsagt, jeg handler ikke som rasist, jeg er jo ikke heilt idiot heller. Men hvorfor følte jeg det sånn? Ingen rom har noen gang skada meg på noe vis eller vært til bry i hverdagen min, ut over å sitte i nærmiljøet mitt med tiggerkopper (noe jeg for øvrig betrakter som en menneskerett). Det åpenbare svaret er at tankene mine springer ut av de fortellingene som finnes i hodet mitt om rom — og der er det mye som ikke er særlig vakkert — men også mye som ikke er mitt ansvar.

Romani-bestemor. Foto: Anglos. Lisens: CC-BY-SA 3.0 via Wikimedia Commons
Romani-bestemor. Foto: Anglos. Lisens: CC-BY-SA 3.0 via Wikimedia Commons

Undersøkelser som viser at de som har mest mot innvandrere er de som har minst med dem å gjøre (.pdf ss143f) illustrerer det samme poenget. Fortellingene om innvandrerne er mye verre enn realiteten, og de som bare har fortellingene å forholde seg til får dermed et mye dårligere inntrykk enn de som har faktiske erfaringer. Ei samling med fortellinger kan vi med et fint ord kalle for en diskurs. I måten vi mennesker forholder oss til omverdenen på spiller diskurser om Andre en heilt vesentlig rolle. I mange sammenhenger definerer vi hvem vi er i motsetning til noen som står utafor vårt fellesskap. Vi gjør det på mikroplan i form av baksnakking, på makroplan i form av f.eks. politiske antipatier og til og med mellom land og folk – slik som i den russiske slavofile diskursen, som definerer russere og Russland i motsetning til Europa. Noen slike diskurser er skambelagt – hovedsakelig fordi vi veit at de er uetiske – det skal jeg komme tilbake til. Her holder det å skrive at både rasisme og innvandringsfrykt kan ses som utslag av slike diskurser om andre. Det gjør at det er verdt å tenke grundig over hvilke fortellinger vi skal bære videre, og hvordan vi rammer inn ulike tema.

En tredje vei?

Her skal jeg presentere et eksempel på ei innramming som jeg meiner er uheldig. På SVs landsstyremøte som finner sted i dag og i morra er det lagt opp til at det skal diskuteres en integreringspolitisk uttalelse. Hva er integreringspolitikk? For å gjøre det enklere kan vi dele det opp: Hva er politikk? Det er når samfunnet skaper seg ei mening om hvordan det skal forholde seg til fenomener i og rundt det. Hva er integrering? Det er møtet mellom ei eksisterende majoritetsbefolkning og ei ankommende minoritetsbefolkning, eller som ikke-kollektivt fenomen – prosessen der en person blir del av et samfunn hen i utgangspunktet ikke er et fullverdig medlem av. Integreringspolitikk er altså samfunnets inngripen i tilnærminga mellom det sjøl og en ankommende minoritet. Det er ei kjensgjerning at den som definerer et problem vil ta med seg sitt eget bilde av virkeligheta inn i definisjonen. Integreringspolitikken vil dermed, i den grad den ikke er informert av et perspektiv der majoriteten tvinger seg sjøl til å betrakte seg med et kritisk blikk, nødvendigvis definere de ankomne minoritetene som kilden til problemer den framstiller i et integreringsperspektiv. Integreringsdiskursen er nødvendigvis en diskurs om den andre.

Facies rasa. Foto: Carsten Frenzl. Lisens: CC-BY-SA 2.0
Facies rasa. Foto: Carsten Frenzl. Lisens: CC-BY-SA 2.0

Det er lite i utkastet til uttalelse som viser dette tydeligere enn innledninga. Den henger igjen fra forrige versjon av integreringspolitisk uttalelse, og rammer problemstillingene den vil definere som integreringspolitiske inn på en måte som jeg tydelig kjenner igjen fra den integreringspolitiske debatten i Oslo SV i 2010. Denne innramminga er blant anna kjent fra den britiske forfatteren Kenan Malik, og de følgende sitatene er heilt i hans ånd:

To motstridende syn har dominert integreringsdebatten. På den ene siden de som mener at minoritetene skal bli mest mulig like majoriteten og dermed må gi slipp på sin identitet. Og på motsatt side standpunktet om at forskjellige kulturer i et samfunn skal dyrke hvert sitt særpreg og ha sine egne verdier og levemåter, også når disse går på bekostnin av grunnleggende fellesverdier. SV arbeider for et tredje standpunkt i integreringspolitikken.

 

Det tredje standpunkt handler om å insistere på et samfunn med et sett med felles rettigheter og plikter i bunn,der det samtidig er rom for store forskjeller i levemåte, kultur og religion. SV mener at mangfold er en verdi i seg selv. Demokrati, likestilling og sosial utjevning er ufravikelige grunnverdier i det samfunnet SV arbeider for å skape. SV vil bekjempe alle forsøk på å bryte med disse verdiene, også når det begrunnes med religion eller kultur.

(Disse avsnittene står på linje 115-127 i det utkastet til uttalelse jeg har lest. Jeg finner dessverre ikke sakspapirene til møtet på nett, så dere som ikke har tilgang til dem får bære over med disse henvisningene, som jeg legger inn i håp om å påvirke landsstyremedlemmene mine.)

En annen passasje, som på tross av en ambivalens gjør det tydelig at det er «norske» mot de andres verdier, finnes på linje 170-174:

En forutsetning for et velfungerende flerkulturelt samfunn er at det bygges på et sett med felles rettigheter og plikter. SV arbeider for at det norske samfunnet skal baseres på demokrati, likestilling og sosial utjevning. Dette er universelle verdier som står sterkt i Norge som resultat av politisk og sosial kamp gjennom mange tiår, og ikke noe vi kan ta for gitt som «norske verdier».

De andres gjenskapelse

Husk nå hva integreringspolitikk betyr og hold det opp mot det påståtte tredje standpunkt. Når vi som samfunn tar imot personer som ikke er fullverdige medlemmer av vårt samunn, gjør vi det ved å påstå at de utgjør en trussel mot våre felles verdier. Dette er ikke en tredje vei. Derimot, er det, som fleire integrerings- (.pdf), sikkerhets- (.pdf) og rasismeforskere (.pdf) har påvist, en grunleggende bestanddel i en av de mest problematiske diskursene om den andre som finnes i Europa i dag: Den som handler om en påstått islamsk trussel, den som har tatt religion og kultur som substitutter for rase og gjenskapt rasismen.

På dette punktet er det fristende å sende uttalelsen tilbake til avsender og be dem finne ei bedre ideologisk overbygning for partiets politikk. Uttalelsen inneholder enkelte problembeskrivelser som er gode, og mange gode tiltak, men den sauser ting sammen og rammer inn mange samfunnsproblemer som ting som oppstår i møte med andre på en måte som skjuler andre forklaringer som er bedre og meir presise. Dermed bidrar den også til stigmatisering og til at den negative integreringsdiskursen styrkes. Om det finnes en tredje vei, må den bestå i å bryte med denne negative diskursen. Sjøl om det er liten tvil om at SV er et av de mest progressive partia i Norge, har vi altså ikke klart å finne en tredje vei. Som et minimum bør de nevnte avsnitta, sammen med mye annen tekst, strykes.

Å bryte tabuet

Faksimile av nyhetsklipp fra Retriever: Aftenposten skriver om en Sikh som fikk bruke hodeplagg i Forsvaret. Lisens: Ingen, jfr Åndsverkloven §22.
Faksimile av nyhetsklipp fra Retriever: Aftenposten skriver om en Sikh som fikk bruke hodeplagg i Forsvaret. Lisens: Ingen, jfr Åndsverkloven §22.

Jeg sa jeg skulle komme tilbake til dette med skambelagte diskurser. Integreringsdiskursen vokser nemlig stadig, til tross for at viktige deler av den er skambelagt. SVs integreringspolitiske uttalelse har lagt voldsomt på seg siden 2010. Stadig fleire politiske saker blir ramma inn som nasjonal -integreringspolitikk, ofte i sammenhenger det for bare få år siden ville være rart å tenke seg som relevante for integrering. Ett eksempel er historia om hodeplagg som del av offentlige uniformer. Den første sikhen tjenestegjorde med turban i Garden på 80-tallet (se faksimile). Det var en kuriositet. Bruk av hijab i Forsvaret, derimot (eller enda meir akutt, av politi eller dommere), blir derimot tematisert som et angrep på sentrale samfunnsverdier. Nå er det blitt meir enn én sikh, sier du kanskje, det er kvaniteten som har gjort dette til et aktuelt spørsmål, men, nei – dette er hovedsakelig blitt diskutert som ei hypotetisk problemstilling.

Jeg finner en interessant parallell til dette i Michel Focaults «Seksualitetens historie», der han påviser hvordan begrepet seksualitet, og forestillinga om seksualitet som en del av menneskers natur og identitet, som legning, er av nyere dato. Han skriver om hvordan det kjønnslige er tabu- og skambelagt, ukontrollert, og forsøkes brakt under kontroll ved at man tematiserer det offentlig. «Vi må tørre å ta debatten,» er jo langt på vei anerkjent som ikke bare en klisjé, men ei blødme. Den er mesterlig plukka fra hverandre av Ali Esbati. Men vi har ikke tatt det inn over oss.

De individuelle frihetsverdienes kollektive sjølfornektelse

På samme måte påviser Foucault at den moderne, offentlige samtalen om seksualiteten stenger den inne i stadig trangere rom. Som rasismen er seksualitetens tabu er så gjenstridig at det ennå kan framstilles som et frigjøringsprosjekt å spille på et av kulturhistorias mest dominante tema: madonna/hore-distinksjonen. Ei behandling av spørsmålet som er både akademisk og lokal finner vi hos Gro Hagemann, gjengitt i Svein Atle Skålevågs artikkel «Kjønnsforbrytelser, sedelighet, seksualitet og strafferett 1880-1930»:

Suffragette Waltz. Plateomslag fra USA, 1914. Lisens: Frigitt.
Suffragette Waltz. Plateomslag fra USA, 1914. Lisens: Frigitt.

Slik hun (Hagemann, min anm.) ser det, gikk det avgjørende skillet i 1880-tallets kultur­debatt mellom på den ene siden en individualistisk kultur­radikalisme og på den andre siden en samfunns­orientert kultur­konservatisme (eksempli­fisert ved Monrad) som var opptatt av den kollektive moralen. I denne motsetn­ingen ble spørsmålet om kvinne­emansipasjon som «selve kruttet i debatten,» skriver Hagemann.

 

Motsetningen mellom individual­isme og kollektivisme utgjorde et «moralsk dilemma» som på sin side var immanent i selve det feministiske prosjektet, mener Hagemann. «Sedelighetsdebatten tydeliggjorde en ambivalens som hadde ligget i kvinnesaksbevegelsen fra starten.»[6] Og over tid skjedde det en forskyvning i forholdet mellom de to posisjonene. Mens kulturradikalerne langt på vei støttet et likehets­feministisk prosjekt på 1870- og 1880-tallet, kom kvinnesaksorganisasjonene utover på 1890-tallet til i sterkere grad å reflektere en verdikonservativ posisjon med kjønnsforskjell i fokus.

Her tenker jeg at det er på sin plass å gjøre et poeng ut av hvilken side i debatten det var som altså stilte opp et sett med verdier som blei brukt til å definere de andre: Det var de som ville bevare det kjønnspolitiske status quo, de som ville bevare den seksualiteten og samfunnsordenen de var kommet til å betrakte som det normale.

Angrepet på normaliteten

Hvis vi nå kommer tilbake til SVs integreringspolitikk, handler viktige nye tekststykker i revisjonen om vold mot kvinner og barn, sosial kontroll og ekstremisme. Overliggere fra forrige revisjon tar for seg at innvandrere driver med tvangsgifte, kjønnslemlestelse og krav om kjønnssegregert undervisning. Dette er tidspunktet for å minne seg sjøl om Esbatis poeng: Resultatet av disse debattene er ikke at vi kommer opp med løsninger. Resultatet av å ramme problemstillingene inn som integreringsspørsmål er heller ikke å bygge en slagkraftig integreringspolitikk. Derimot tjener integreringsdebatten som ei stuerein knaggerekke der man kan henge mindre stuereine følelser, og smørbrødlister av denne typen leder tankene hen til de allmenne typologiene for demonisering av den andre (.pdf). For mange er det atpåtil ei mulighet til å få utløp for et behov for å tematisere tabuer – så lenge man holder seg innafor visse regler.

Tidemand: Bonde fra Vossevangen. Lisens: Frigitt. (via Ola Nordmann goes west
Tidemand: Bonde fra Vossevangen. Lisens: Frigitt. (via Ola Nordmann goes west)

Integreringspolitikken blir ei unnskyldning for å samle et hvert sakskompleks der innvandrere er overrepresentert under én paraply. Etniske nordmenn er grovt overrepresentert blant folk som driver med internasjonal skattesnusk og blant personer som driver serieimport av kvinner fra Øst-Europa og Asia for å gifte seg med dem og slå dem. Vi lager ikke norskingpolitiske plattformer for å tematisere det. Mange vil til og med påstå at et sånt prosjekt ville være absurd. Men det framstår ikke absurd å samle alle problemformer der innvandrere er overrepresentert i integreringspolitikken og dermed bruke dette saksfeltet til å understreke innvandringas angrep på det normale, det norske eller det opprinnelige.

Et positivt prosjekt

Etter dette angrepet på tankegodset bak SVs integreringspolitiske plattform vil man kanskje spørre se hva jeg vil ha i stedet. Jeg har antyda noen svar på det spørsmålet, både konkret og ideologisk, allerede. Konkret kan man trekke saka, eller i det aller minste endre utkastet til uttalelse. Målet må være å redusere omfanget av integreringsdiskursen, og i størst mulig grad inkludere de andre i det vi‑et vi formulerer politikken innafor. Det må bety at integreringspolitikken må bli mye mindre. Den må bare handle om den reine integreringa og bør derfor i hovedsak handle om hjelp, insentiver og ekstra ressurstilgang.  Vi må mye oftere si at «det handler ikke om integrering, det handler om de sosiale/materielle forholda». Integreringspolitikk må være noe positivt, det er det samfunnet skal gjøre for å møte de folka som ikke er fullverdige medlemmer, fordi de nettopp har kommet til landet.

Mange av de temaa som i dag behandles som integreringspolitikk vil fortsette å være viktige politiske tema. Men i stedet for at vi har en integreringspolitikk som består av barneverns-, krisesenter-, kriminalitets- og sekularismepolitiske perspektiver på innvandrerne som problem, kan vi ha en barnevernspolitikk som adresserer sine spesifikke problemer: Folk med annen landbakgrunn enn norsk er overrepresenterte i målgruppa til Barnevernet. Det er ei barnevernspolitisk problemstilling, fordi det er barnevernet som har den, ikke Integreringsvesenet.

Hva med rasismen min, da — kan jeg bli kvitt den? Forhåpentligvis kan jeg det, men jeg trenger åpenbart mye hjelp av alle andre. For å parafrasere et av Thomas Hylland Eriksens mest misforståtte sitat, paradoksalt nok i håp om å bli bedre forstått: Vi må dekonstruere integreringspolitikken til det blir umulig å snakke om ei enkelt integrering, eller en stereotyp innvandrer igjen.

Appendiks: Konkrete forslag

Primært: Send uttalelsen tilbake til integreringsfraksjonen med beskjed om å reformulere det ideologiske grunnlaget og lage en rein integreringspolitisk uttalelse.

Sekundært:

  • Stryk linje 48-81
  • Stryk «og isolering…minoritetsmiljøer» på linje 85-85
  • Stryk linje 115-127
  • Erstatt linje 131-137 etter «to ting.» med «Det går bedre med integreringen enn de fleste tror»
  • Stryk linje 145-154
  • Stryk linje 180-186
  • Stryk linje 209-262
  • Stryk linje 292-361
  • Stryk linje 393-487
  • Stryk linje 572-832
  • Stryk linje 899-905
  • Stryk linje 922-932

Mange av strykningene kan med fordel heilt eller delvis innarbeides i uttalelser på andre politiske felt, slik at de blir tematisert som en del av den norske befolkningas problemer i stedet for som innvandringsproblemer. Som et eksempel har jeg laga et forslag til en uttalelse om vold mot kvinner med annen landbakgrunn en norsk som følge av økonomisk ufrihet.

Bjørneland, politics and principles

Skjermdump fra PSTs blogg
Update, August 23rd: Bjørneland wrote a blog post during August 23rd, which at first sight appears to be moderate version of her key note address to the Nordic Law Practitioners’ Conference (NJM) (.pdf, ~400 pages). This, however, comes very close to spin, as the blog post refers to correspondence between the Ministry of Justice and PSS from July this year, concerning specific legislation. The address to NJM, however, concerns the capacities, which in Bjørneland’s opinion should be available to a security service. In the address, she calls for new legislation on three areas: Data retention (“Tese 3”, s41), data acquirement (“Tese 4”, s42) og stordata (“Tese 5”. s43).

The head of The Norwegian Police Security Service (PSS), Benedicte Bjørneland, in a keynote speech at The Nordic Conference of Law Practitioners, stated that analyses based on big data are necessary to safeguard national security. This entails the storage of all communication data of certain types about all people in Norway.

Screen grab of the GUI from one of the Five Eyes databases.
Five eyes user interface. License: Public domain. Via Wikimedia Commons.

The EU Data Retention Directive was ruled unconstitutional by several national constitutional and supreme courts, and was therefore scrapped by the EU commission, because it was incompatible with the civil liberty that is the foundation of liberal democracies. In the Norwegian debate on the directive, several examples were put forward to illustrate how even banal data can be highly sensitive.

The Norwegian data retention law, passed to comply with the EU directive before it was scrapped, was, however, not nearly as far-reaching as what Bjørneland has advocated. It would mean a system where police services could be given access to an archive with a limited time scope, if they managed to secure a court ruling on a case by case basis. The PSS head, on the other hand, appears to want real-time access to data streams and an all-encompassing database, as is known from the disclosures of Edward Snowden.

Security Service overreach is not something with a pretty history: The Norwegian Lund Commission, Guantánamo and the rendition system, Abu Ghraib, the Five Eyes-cooperation’s opportunistic circumvention of national privacy laws and Snowden’s disclosures about NSA operators considering nude pictures which they happen upon as «fringe benefits». Taken together, these cases show that neither a specific, Norwegian kindness-syndrome nor a history of liberal, transatlantic democracy can rein in a relentless craving for information.

No, it appears that some of the most crucial features of the rule of law, is the limitations that the state places upon itself. The executive branch shouldn’t attempt to influence the judicial. The police doesn’t investigate nor collect evidence against citizens, unless it has a suspicion that can be defended in court. Security services shouldn’t be given a carte blanche, but should continuously be made to justify their aims and measures to civilian, laymen supervisors.

Prisoner abuse in Abu Ghraib. Having Western democracies in charge is no guarantee for ethical practice. License: Public Domain. Via Wikimedia Commons.
Prisoner abuse in Abu Ghraib. Having Western democracies in charge is no guarantee for ethical practice. License: Public Domain. Via Wikimedia Commons.

Professional ethics, politicians who refrain from commenting court procedures, judges who choose not to have lunch with security service prosecutors – these are simple measures to enforce such principles, not substitutions for them. When Bjørneland wants to abolish the presumption of innocence, and as consequence acquire a capacity that far exceeds anything the STASI of GDR ever disposed of, we all know that the PSS of tomorrow or the day after that will be an institution that is superior to any of the dicatorships that we fear, when it comes to respecting human rights and privacy.

Still, we know just as well that errors will happen. The professional culture will slip in some cliques. The chair of the Intelligence and Security Supervisory Board (ISSB, no. EOS-utvalget) could be injured in a car accident and become addicted to opiates. That is why we draw lines in the sand, lines that we can’t accept that waves of security hubris erase.

With Snowden’s disclosures, we were once again reminded of how easy it is to let things slip, if we don’t keep up some absolute limits for lawful conduct. In this perspective, Bjørneland’s statement has proven twice that security services need to be kept under independent supervision: Both because it appears so simple to forget, and be enticed by the importance of knowing everything. The PSS head, has lost her head! And because this has become sufficiently mainstream within the PSS that its head could make such a statement in the service’s name, without anyone stopping her.

It would probably be wise if the leader of the ISSB, rather than being a former Minister of Defence, were a former Amnesty Lawyer or mass media editor. At least until the public has been convinced that the lessons from the surveillance and intelligence scandals of the last decade have been learned.

Bjørneland, politikk og prinsipper

Skjermdump fra PSTs blogg
Oppdatering 23. august: Bjørneland har i løpet av 22. august skrivi et blogginnlegg som ser ut til å moderere de opprinnelige uttalelsene i innlegget på De nordiske juristmøter (.pdf, om lag 400 sider). Imidlertid grenser dette til såkalt «spin», i og med at bloggen dreier seg om brevveksling mellom Justisdepartementet og PST fra juli i år knytta til konkrete lovforslag. Innlegget på NJM, derimot, dreier seg om hvilke kapasiteter hun mener en sikkerhetstjeneste bør ha. I innlegget ønsker hun seg endringer langt ut over dagens rettssituasjon på tre områder: Datalagring (Tese 3, s41), dataavlesning (Tese 4, s42) og stordata (Tese 5. s43).

Sjefen for Politiets sikkerhetstjeneste, Benedicte Bjørneland, har i et innlegg på Den nordiske juristkonferansen uttalt at analyser basert på såkalte «stordata» er nødvendige for å ivareta rikets sikkerhet. Dette innebærer at hun ønsker å lagre samtlige kommunikasjonsdata av visse typer om alle mennesker i Norge.

brukergrensesnittet til et av verktøyene for etterretningsdeling i Five Eyes-samarbeidet.
Five eyes – brukergrensesnitt. Lisens: Public domain. Via Wikimedia Commons.

EUs Datalagringsdirektiv blei avvist av fleire nasjonale forfatningsdomstoler, og derfor skrota av EU-kommisjonen, fordi det var uforenlig med den borgerlige friheta liberale demokratier bygger på. I den norske debatten om direktivet kom det fram fleire eksempler på hvordan sjøl banale data kan vise seg å være svært sensitive.

Den norske datalagringslova var likevel langt mindre inngripende enn det Bjørneland tar til orde for, siden det var snakk om å kreve domstolskontroll ved åpning av et arkiv i forbindelse med etterforskning av konkrete saker. Det PST-sjefen tilsynelatende ønsker seg, er sanntidstilgang til datastrømmer og en altomfattende database, slik det er kjent fra Edward Snowdens avsløringer.

Lund-kommisjonen, Guantánamo og rendition-systemet, Abu Ghraib, Five Eyes-samarbeidets opportunistiske omgåelse av nasjonale personvernlover og Snowdens avsløringer av at NSA-operatører betrakter nakenbilder de kommer over som et «frynsegode». Samla viser disse sakene at verken et særnorsk godhetssyndrom eller forankring i en borgerlig-liberal, transatlantisk politisk tradisjon utgjør et vern mot det hensynslause behovet for informasjon.

Fangemishandling i Abu Ghraib. At vestlige demokratier har ansvar er ingen garanti for moralsk praksis. Lisens: Offentlig eiendom. Via Wikimedia Commons.
Fangemishandling i Abu Ghraib. At vestlige demokratier har ansvar er ingen garanti for moralsk praksis. Lisens: Offentlig eiendom. Via Wikimedia Commons.

Snarere kan det se ut til at noen av de viktigste komponentene i en velfungerende rettsstat er de begrensningene den legger på seg sjøl. Den utøvende makta skal ikke påvirke den dømmende. Politiet etterforsker ikke, samler ikke bevis mot borgere, uten at de har en mistanke som kan etterprøves i en domstol. Sikkerhetsmyndighetene får ikke blankofullmakter, men må heile tida forsvare mål og virkemidler overfor vanlige borgere.

Profesjonsetikk, politikere som lar være å kommentere rettssaker, dommere som lar være å spise lønsj med PSTs statsadvokater – dette er hjelpemidler for å ivareta slike prinsipielle begrensninger, ikke erstatninger for dem. Når Bjørneland ønsker å kaste vrak på uskyldspresumpsjonen og dermed få en større kapasitet en Stasi noen gang hadde, veit vi alle at PST både i morra og i overmorra vil være en institusjon som har langt større respekt for menneskerettigheter og privatliv enn diktaturene vi frykter.

Likevel veit vi like godt at feil vil skje. Kulturen i enkeltmiljø vil gli ut. Lederen for EOS-utvalget kan bli skadd i ei trafikkulykke og bli avhengig av opiater. Det er derfor vi tegner streker i sanden som vi ikke vil la bølger av sikkerhetsfaglig overmot skylle bort.

Etter Edward Snowdens avsløringer har vi nok en gang fått en påminnelse om hvor lett det er å la ting skli ut, om man ikke har noen absolutte grenser. I lys av dette har Bjørnelands uttalelse dobbelt bevist behovet for tett uavhengig kontroll med sikkerhetsmyndighetene: Både fordi det tilsynelatende er så lett å glemme, og bli besnæra av hvor viktig det er å kunne vite alt. PST-sjefen mangler gangsyn! Og dessuten fordi denne oppfatninga tilsynelatende har sterk nok oppslutning innad i PST til at ingen har hindra Bjørneland i å gå ut med dette ønsket.

Sannsynligvis ville det også vært en fordel om lederen for EOS-utvalget hadde bakgrunn f.eks. som jurist i Amnesty eller redaktør i en avis, snarere enn som forsvarsminister. Om ikke annet, så fram til offentligheta har fått tillit til at lærdommen etter de siste åras overvåkingsskandaler har sunket inn.

Glukhovskij: Dere er ikke patrioter

Denne teksten er en oversettelse av et innlegg skrevet av Dmitrij Glukhovskij (f. 1979) for russiske snob.ru. Glukhovskij er forfatter og journalist. Utafor Russland er han best kjent for scifi-dystopien Metro 2033 og dataspill-franchisen basert på denne. Jeg tar ikke stilling til teksten, men jeg meiner den viser et russisk standpunkt det er viktig å være klar over og har derfor valgt å oversette den og legge den ut på bloggen min.

Dmitrij Glukhovskij: Dere er ikke patrioter

De kaller seg sjøl patrioter, men oss liberalere. Det har vi godtatt og forsont oss med. Vi har slukt denne inndelinga, denne motsetninga, som om det var og er alt som er å si, som om man er enten det ene eller det andre, som om det å være liberaler må bety at man ikke er patriot på vegne av sitt eget land.

Skjermdump av tittelillustrasjonen til originalinnlegget på snob.ru
Skjermdump av tittelillustrasjonen til originalinnlegget på snob.ru

For meg betyr det å elske Russland å ønske landet et økonomisk under som ligner det tyske, det japanske eller det kinesiske. Det er å ønske at Russland så raskt som mulig kommer tilbake som ei internasjonal stormakt på verdensscenen fra den galleriplassen vi nå har som bananrepublikk. Å være patriot betyr for meg å gjøre alt for at hver borger i landet mitt føler seg beskytta – framfor alt mot sin egen stat, men også mot andre stater – og er trygg på framtida, utdanna og frisk. Jeg drømmer om et sterkt og samla Russland som ikke styres av korrupte utsugere, men med lov. Det skal ha en sterk kultur og en sterk økonomi som påvirker nabolanda og land i den tredje verden. Som grunnlag for alt dette må det være frihet for hvert enkelt menneske og  for heile folket. Jeg er for frihet, derfor er jeg liberal. Hvorfor betyr det at jeg ikke er patriot?!

Er patrioter de som støtter annekteringa av Krim? Det skrittet kosta oss jo forholdet til heile den siviliserte verden. Det kosta oss et nytt jernteppe, en utarmende økonomisk isolasjon, og ei forvandling til en røverstat som snart – i stedet for FN – er medlem av kannibalklubben sammen med Syria, Venezuela og Nord-Korea. Det er bare en ting å glede seg over: i kannibalklubben får vi presidentklubba. Dere er ikke patrioter, dere er huleboere som verken kan eller ønsker å skrive livene deres inn i framskrittets regnskap.

Patrioter – er det de som er for dannelsen av «Novorossija» og for Ukrainas kollaps? For sånn skal dere liksom gjenoppretter Sovjetunionen? Nei, med krigen i Ukraina gravlegger dere håpet om å en gang gi Russland imperiets grenser tilbake. Dere vender for århundrer mot oss vårt aller mest nærskyldte brorfolk og skremmer alle andre folk som omkretser oss. Det er dere som dytter Ukraina i armene på NATO, dere, heilt sjøl. Dere henviser oss til livslang soning i verdenhitorias største enecelle. Dere knuser drømmene våre om et mektig og moderne Russland som strekker seg til fortidas grenser. Dere er ikke patrioter, dere er nostalgiserende grønnsaker.

Dmitrij Glukhovskij, russisk forfatter og journalist.
Dmitrij Glukhovskij, russisk forfatter og journalist. Foto A. Savin, via Wikimedia Commons. Lisens: CC-BY-SA 3.0

Patrioter – er det de som får vann i munnen av en andre kald krig og lengter etter å få revansj etter tapet i den første? De som alltid skal måle seg med det forbanna Amerika i alt: nasjonalfølelse, lengden på de ballistiske rakettene, alvorligheta på krigsforbrytelsene? De som alltid spør: Hvis Amerika kan, hvorfor kan ikke vi? Jo, det er fordi Amerika har en åtte ganger større økonomi, fordi Amerika har den sterkeste hæren i verden, og fordi Amerika, på tross av de rettsstridige krigene sine, får støtte av ei enorm blokk av allierte. Vi, derimot, jager landet vårt ned ei økonomisk blindgate, skiller oss fra de økonomiske partnerne våre, gir naboene våre mareritt og bygger et nytt imperium av våt sand. Kina venta til økonomien hadde 15-dobla seg før de i det heile tatt hinta om å ta opp igjen imperie-ambisjoner. Men vi begynner å bygge det nye imperiet med rompa bar, og et av våre aktiva er euforien over antidepressiva på TV. Og denne bukselause imperialismen av sand ender med det den vanligvis ender med. Kollaps. Dere vil sløse kreftene til landet vårt på et nytt våpenkappløp, sånn det var for et kvart århundre siden, dere vil ha en ny planøkonomi med todagers køer for å få kjøtt, folkemarsjer og regjeringsomveltninger.

Patrioter – det er de som rettferdiggjør alle ord og handlinger fra det flytende regimet, for at de ikke skal miste gunsten sin, for at de skal få bli ved honningkrukka, fordi den beste, om ikke den eineste businessen man kan drive med her i landet er å suge seg fast på statspengenes blodkar. Dere driter egentlig i hvem som sitter i Kreml, i å korse dere i påska eller bukke for ramadan, dere driter i om vi har demokrati eller monarki. Det viktige er at venene kommer nært og at de ikke tørker ut, at budsjettmidlenes blålige blod flyter nærmere deres sugerør. Dere er ikke patrioter, dere er igler.

Hvem fleire er patrioter? De som stolt tar på seg en singlet med Putin på? Dere er bare ofre for TV. De som hyler at de er parate til å glefse i seg poteter i stedet for parmesan og aldri reise til Frankrike? Dere er bare tosker.

Det finnes effektive modeller for å drive stater. Sett bort fra forskjellene, bygger de alle på ett: På frie mennesker. På borgerlig, politisk, forretningsmessig og personlig frihet. Land som gir hvert menneske frihet og ansvar for sitt eget liv, ser en uovertruffen økonomisk og kulturell soloppgang. Eksempler på det er Europa, USA, Japan, og til og med Kina. Rykket deres skyldes ikke Maos obskurantisme, men den økonomiske liberaliseringa til Deng Xiaoping.

Og så finnes det ineffektive modeller. De bygger på undertrykkelse av privat initativ, på å føre folk bak lyset, på totalt håndslag til korrupsjon, på en parasittisk økonomi, på nepotisme og klanvelde på maktas tinder, på at frie tanker svikaktig byttes ut med ideologiske godkjentstempel. Land som undertrykker personligheten og bytter ut frihet med orden stagnerer og går til grunne. Om de før i tida kunne overleve i århundrer, kan enhver fartshump i dagens stormende utvikling føre til ei rask nedbryting. Eksempler: Iran, Venezuela, Nord-Korea.

Det finnes ingen egen veg for Russland. De har en egen vei – juche – i Nord-Korea. Og vi ser – så lenge vi kan se – hvor den førte hen. Vi må velge mellom frihet og ufrihet. Mellom framtid og fortid. Og en ekte patriot må velge framtida.

De prøver å innbille oss at liberalere ødela Russland. Nei. Imperiet blei ødelagt av en skurkete røverkapitalisme, som ikke var bygd på frihet eller ærlig konkurranse, men på føydalt-kriminelle prinsipper.

De forteller at det liberale Vesten prøver å rundstjele Russland. Men først etter innføringa av sanksjoner får vi vite at de største selskapene våre, ja sjølve staten lever i gjeld, lever på penga til det forbanna Europa.

Det gjør ingenting: de bare ljuger til oss igjen.

De kaller oss liberaster [jf. pederast, pedofil, overs. anm] og russofobe, sjøl om vi ønsker moderlandet opplysning, frigjøring fra de korrupte utsugerne, et liv etter lova og rett og frihet til hvert menneske, ikke bare til Systemets mennesker, og en plass i den siviliserte verden, der Russland kunne vært ei mektig, fri, demokratisk makt. Ja, jeg skulle ønske at landet mitt ligna på USA og konkurrerte med USA på like vilkår, men hva er russofobt med det?

Jeg elsker Russland, og derfor ønsker jeg henne alt godt. Derfor skjeller jeg ut dem som styrer henne i dag: en slu politiker og de enkle klassekameratene hans. Ei gruppe stort sett tilfeldige folk, som jeg verken har lyst til eller kommer til å identifisere moderlandet mitt med.

La alle de som i dag har kommet på å kalle seg patrioter flytte seg. Det er så mange bedre navn på dem: Nasjonalister, sjåvinister, obskurantister, populister, reaksjonære. Ordet «patriot» blei tatt av oss nå.

Glukhovskij har godkjent publiseringa av denne oversettelsen:

Albert Einstein and Tax Havens

This post was printed in Dagbladet on July 25th, 2014, as a reply to an op-ed by Hans Eirik Olav. As it wasn’t published in English, and you can’t print links, I’ll publish it here, as well.

Screen shot from Dagbladet's opinion section online.
Screen shot from Dagbladet’s opinion section online.

In an exceptionally pompous op-ed titled ‘J’accuse, Hans Eirik Olav, charged with tax fraud, writes in Dagbladet July 20th: «Albert Einstein understood; that tax is an enemy of innovation, productivity and growth — an enemy of the world’s poor.»

How Olav came up with this impression, I do not know. When the independent socialist journal Monthly Review was first published in 1949, however, Einstein wrote an article titled Why socialism?‘.

Broadly speaking, Einstein professes a rather orthodox socialist criticism of private ownership of productive capital. He points out that the distribution of value produced under this principle of organising production leads to the result that those who don’t own the means of production don’t acquire ownership of the values produced. Einstein voices his support of a planned economy and social ownership to productive capital, yet acknowledges that socialism has challenges of its own.

The article is probably mainly of historical interest, and yet it remains relevant in many ways. The following passage, in particular, gives an interesting perspective on Olav’s op-ed:

I have now reached the point where I may indicate briefly what to me constitutes the essence of the crisis of our time. It concerns the relationship of the individual to society. The individual has become more conscious than ever of his dependence upon society. But he does not experience this dependence as a positive asset, as an organic tie, as a protective force, but rather as a threat to his natural rights, or even to his economic existence. (…)

[This] crippling of the social consciousness of individuals (…) I consider the worst evil of capitalism.

Developing countries are at particular risk with regard to capital flight and tax evasion. The total effect of this is difficult to determine, but it seems safe to assert that brave entrepreneurs who heed the moral call of Hans Eirik Olav and deny their states income, are stealing values that easily surpass total investments in development. Tax havens threaten states’ ability to secure basic human rights.

Benjamin E. Larsen
Labour relations officer, Oslo Socialist Left party