Nynorskproblemet

Litt om nynorsken sine problem og kva eg synsar og trur om moglege og lite trulege løysingar.

Eit ordskifte med Anne Viken på Twitter i går fekk meg til å tenkja på kva forhold eg har til nynorsk og kva vilkår nynorsken har i dagens Noreg. Sjølv har eg røter på Vestlandet og i Nord-Noreg, men er oppvaksen i Oslo. Eg skriv nok betre nynorsk enn dei fleste oslobuar, slik lærarane rettar han, men eg skriv òg med utgangspunkt i eit innhordalandsk ideal som verkar gamaldags for mange. Til dagleg skriv eg likevel bokmål. Det er det skriftmålet eg er oppvaksen med. Viken meiner at nynorsken har eit problem fordi han ikkje fell naturleg å nytta til dagleg, og viser til at ho er ein av mange nynorskbrukarar som slit med svak språkkjensle for nynorsken. Det er sjølvsagt frustrerande å skulle nytta eit hovudmål ein ikkje føler at ein meistrar.

Det finst mange argument for å styrka nynorsken. Eg skal ikkje ta dei opp her, men ta ynskjet om å styrka eit talemålsnært skriftspråk som ein føresetnad. Eg laut sjølvsagt lesa noko statistikk om korleis tilhøva for nynorsken faktisk er for å kunna seia noko om kor stort trugsmål han er utsett for, og i kva grad det trengst òpning for nærare band mellom talemål og skrift. Eg byggjer argumentet slik: Kor mange brukar nynorsk som hovudmål i skulen, målt etter folkesetnaden i kommunar som har valt å vera nynorsk-kommunar. Kor sterkt slår bruken av nynorsk ut i dei viktigaste media? Kva slags grunnar kan det vera til at det vert slik?

Basert på statistikk eg i hurten og sturten fann hjå SSB (1) ser kartet over Noreg slik ut:

Den største delen av folketalet i nynorskkommunar finn vi i Sogn og Fjordane - 100%, Møre og Romsdal - 46% og Hordaland - 39%.
Figur 1: Andel av folkesetnaden i nynorskkommunar. Styrka på raudfargen syner delen av folketalet som bur i nynorskkommunar. Sogn og Fjordane har høgaste delen med 100%, medan Vest-Agder har lavaste delen mellom dei fylka der nokon del brukar nynorsk med 1,5%.

Det er heilt tydeleg at det er Vestlandet og innlandsdalane som grensar til Vestlandet som har den største delen av folketalet busett i nynorskkommunar. I Sogn og Fjordane er alle kommunane nynorskkommunar, i Møre og Romsdal og Hordaland er omlag 40% av folkesetnaden busett i nynorskkommunar. Måten nynorsken er spreidd på er nok ikkje heilt uvesentleg for kva status og bruksområde han har. Eg kjem attende til det etter kvart. Fyrst skal me sjå på korleis bruken av nynorsk i dei viktigaste media har utvikla seg dei sista åra (2, 3, 4):

Andelen nynorskbrukarar ligg stabilt kring 11%. Nynorskbruken i etermedia varierer mykje, men ligg stabilt kring 5-8% for trykte media.
Figur 2: Nynorskbruk i viktige media . NRK omdefinerte kriteria for kva som skal reknast som nynorsk i 2004. Kjelde: SSB 2010.

Det er tydeleg at nynorskandelen i etermedia er vanskeleg å talfesta. Ein viktig grunn til dét er sjølvsagt at det er vanskeleg å seia kvar grensa mellom dialektbruk og normert nynorsk talemål går. Når det gjeld skriftlege media, ser ein klart at nynorsken her har ein stabil andel, med små variasjonar frå år til år. Ser vi på tilhøva mellom dialekt- og nynorskbruk i dei talebaserte media, viser det same ustabile mønsteret seg:

Nynorskbruken er høg men varierande fram til 2003. Då vert han låg og dialektbruken skyt i vêret, men fell snøgt att utan at nynorskbruken tek seg opp att.
Figur 3: Nynorsk og dialekt i etermedia. Andel av folkesetnaden som bur i nynorskkommunar.

Det er her me kjem til det mest interessante. For det fyrste syner figur 3 at det er store subjektive skilnader i kva som vert vurdert som nynorsk, dialekt og bokmål (resten, ikkje synt i figuren). Det er elles vanskeleg å forklara variasjonane over tid. Samstundes syner figuren at det i staben til NRK er langt fleire som nyttar eit mål som ikkje automatisk vert definert som «nynorsk» enn det er folk i nynorskkommunar. Det lyt òg vera mange som nyttar «dialekt» som nyttar bokmål som hovudskriftspråk.

Eit av hovudmåla bak nynorsken som prosjekt var at fleire skulle få tilgjenge til eit skriftspråk som låg nært opp til talemålet deira. Denne grunngjevinga er fyrst og fremst pedagogisk og knytt til å styrkja evna til å uttrykkja seg skriftleg gjennom å styrkja sambandet mellom talt og skreve språk. Den har òg eit klasseaspekt ved at bokmålet vart bygd på den «danna daglegtalen» i austlandsbyane. Til slutt hadde den òg eit aspekt av kampen mellom by og land, på grunn av kvar målprøvane vart henta inn – mest i vestlandsbygder. Dette skiljet vart bygd opp under av nemningane «landsmål» og «riksmål».

Frå utgangspunktet på slutten av 1800-talet har mykje endra seg. Sentralisering har ført til at mange skulekrinsar som ville valt nynorsk har blitt del av større krinsar som ikkje har hatt fleirtal for nynorsk, og soleis verka som «gerrymandering» for riksmålet. Sosial utjamning og klassekompromiss har tappa språkstrida for mykje av det sosiale aspektet. Den politiske oppgjevinga av samnorskprosjektet fjerna trugsmålet mot bokmålet som tvang normgjevarane til å moderera seg. Det markerte òg slutten på at austlandskommunar valde nynorsk. Det at skilnaden by-land har vorte oppfatta som hovudskiljelina i målstrida i nyare tid, kan Unge Høgre-kampanjer som «nei til grautmål», illustrert med kyr, vitna om.

Det viktigaste er kanskje likevel kvar skriftspråka har henta talemålsnormeringa si. Bokmålet har haldt fram med å henta den frå «danna» bymål på Austlandet, medan nynorsken har… ja, kva har han no eigentleg? Blitt reformert med utgangspunkt i ulike dialektnormalar, dei fleste frå Vestlandet. Medan bokmålet soleis har haldt fram med å knyta seg opp til eit talemål med høgare sosial status har nynorsken ikkje makta å reisa ein tilsvarande statusmotpol. Det har rett nok vore mange flinke nynorskfolk som i nokon grad har ført eit mål som har lege nært nok til det skriftlege målbiletet til at dei har kunne vore gode døme, men andsynes bokmålskulturen har dei ikkje vore mange nok. Dei har heller ikkje gjeve uttrykk for noko einskap.

Den vantande språkkjensla Viken uttrykte, og som andre òg har målbòre, er eit resultat av det. Nynorskdomen er framand for dei aller fleste som kjenner han frå sidemålet, på same vis som bokmålet er kjend for alle. Ungar leikar på normert bokmål over heile landet, men ingen leikar slik dei snakkar på Dagsrevyen. Sidan eg lyttar til Språkteigen, har eg sjølvsagt fått med meg at det er sett ned eit utval som skal freista å gjera nynorsken meir einskapeleg. Men ein kan spyrja seg om dét er nok. Det er vorte mykje meir akseptert å snakka unormert dialekt i offentlege samanhengar, i alle høve om ein ser nokre tiår attende. Endringa har skjedd samstundes med at målrøyrsla har hatt kampanjar med slagordet «snakk dialekt, skriv nynorsk». Men berre fyrste halvdelen av slagordet fekk gjennomslag. Kanskje laut ein gjera grunnlaget til nynorsken breiare? Hadde det vore mogleg å gjera det samtidig som valfridomen vart avgrensa? Og kva av desse tiltaka passar best til oppmodinga om å nytta sin eigen dialekt for å talemålsnormera nynorsken? Dette problemet gjeld ikkje berre nynorskbrukarane. Sjølv merker eg at språkkjensla fell ned i kjellaren når eg freistar å skriva talemålsnært bokmål (eg kjem frå Austkanten i Oslo) som er heilt lovleg med omsyn til rettskriving. Kva slags norm er det?

Ein kan få til det utrulege når det gjeld språk, og språk er utruleg viktig for identitet. Det hebraiske språket sto opp frå dei daude som eit resultat av ein målretta språkpolitikk. Framandord er nærast ukjende i islandsk av same grunn. Det er vanskeleg å sjå for seg at nynorsken kan konkurrera med slike nasjonsbyggjingsprosjekt – i alle høve i dag. Med forslaget om å gje grunnlaget for nynorsken større geografisk breidd har eg sikkert lagt ut på godt etablerte stiar i salatåkeren. Når eg knyt det opp mot eit mål om å sameina skriftspråka – for å tvinga statusbrukarane i bokmålsverda til å gje noko i prosjektet – har eg kanskje gått frå trakking til krabbing. Men er det rettvist at det berre er folk frå Vestlandet og austlandsbyane som skal kunne skriva talemålsnært? Om det held fram slik, kor lenge gidd resten av landet å vera solidariske med dei drøye 10% av folket som bur i vestlandskommunane som nyttar nynorsk? Det verkar lite truleg at det er for stor valfridom som har hindra dei i å ta nynorsken i bruk sidan 50-talet. Mest kontroversielt av alt: Eg trur ikkje det er mogleg å bèra oppe eit skriftspråk som ikkje har ei allmenn talenorm i eit samfunn der etermedia vinn stadig større plass.

Då vert det to moglege løysingar: Anten må valfridomen gjerast stor nok til at alle dialektane kan vera norm, eller so må ein etablera ein talemålsnorm. Då er det truleg lurt å gjera grunnlaget for nynorsken breiare. Det vart noko oppstuss då Telenor for ein del år sidan fekk telefonsvararar med Molde-dialekt, fordi den visstnok er den dialekta som vert lettast forstådd av alle i Noreg. Kanskje me alle skulle streva etter Karita Bekkemellem som ideal?

Muslimer og moral

Etter juleferie og chartertur kom jeg hjem til en skakkjørt norsk integreringsdebatt. Det førte til noen refleksjoner om religionens plass i integreringsdebatten.

Etter en liten mediapause i jula og på charterferie i Sharm El Sheikh fikk jeg Aftenposten på flyet hjem fra Egypt i går (jeg kommer tilbake til noen impulser fra Egypt senere), og ble overrasket over bl.a. Hadia Tajiks utspill i forbindelse med debatten om «moralpolitiet» på Grønland. Hun refererte der blant annet til muslimer som én gruppe, noe jeg synes var både oppsiktsvekkende og uheldig.

Det er trolig ikke alle som er enige med meg i dette, men jeg mener at det sterke fokuset den norske integreringsdebatten for tida har på muslimer som gruppe er svært uheldig. Dersom man lar den religiøse tilknytningen være hovedskillelinjen mellom minoritet og majoritet og ser på religionen islam som en enhetlig struktur, slik enkelte til dels gjør når de legger skylda på Islams «manglende opplysningstid», blir det svært vanskelig å angripe de sakene som utgjør de reelle problemene.

Min forståelse av identiteten til mange innvandrere fra overveiende muslimske land er at den religiøse tilknytningen er en svært viktig komponent, kanskje den viktigste sammen med den nasjonalt-etniske. Det å knytte kulturelle konflikter til disse komponentene er en svært ambisiøs, og trolig skadelig strategi i integreringsdebatten, nettopp fordi de er så sentrale og viktige for det enkelte mennesket. Her ligger det også et tilknytningspunkt til en debatt om hvor grensa går mellom integrering og assimilering, men det lar jeg ligge i denne omgangen.

De kulturelle praksisene som forårsaker konflikter med storsamfunnet er imidlertid ikke spesifikt knyttet til religion, nasjonalitet eller etnisitet. Innenfor ulike grupper finnes det stor variasjonsbredde. Det finnes historiske og samtidige referanser til praksiser og levevis som ikke står i konflikt med de sentrale norske verdier for de fleste religioner, etniske grupper og nasjonaliteter. Jeg oppfatter det slik at de verdiene majoritetssamfunnet anser (og bør anse) som mest ukrenkelige og derfor som sentrale forutsetninger for integrering er individuell meningsrett og individuell rådererett over egen seksualitet. I forlengelse av dette kommer en rekke stridsspørsmål med stor verdimessig og varierende praktisk viktighet: Ytringsfrihet og grenser for denne, syn på homofil praksis, klesdrakt, samlivsform, økonomisk selvstendighet og andres rett til å mene noe om enkeltpersoners valg med hensyn til disse.

Hovedkonflikten står, slik jeg ser det, ikke mellom det sekulære Norge og Islam, den står mellom et individualistisk ideal og et ideal om et kollektivt patriarkat. Dette siste har til alle tider og på de fleste steder i verden brukt religion eller kvasireligiøse tradisjoner som forankring. Men det er ingen grunn til at vi som er uenige i at dette patriarkatet er ønskelig skal anerkjenne denne forankringen og dermed gjøre teologiske argumenter gyldige i integreringsdebatten. Selv om det forsåvidt er mulig å hevde at en helhetlig kulturell prosess som den kristne opplysningstida ikke har en parallell i Islam, kan man også hevde at det i deler av Islam fant sted en lignende prosess – som riktignok ikke etablerte hegemoniske verdier – mens det kristne europa var på sitt mest intolerante i middelalderen.

Til Egypt: Jeg besøkte det gamle klosteret St. Katarina ved foten av Sinaifjellet for noen dager siden. Dette kristne klosteret fikk på 1000-tallet (i korsfarertiden) religiøs uavhengighet og militær beskyttelse av det muslimske, egyptiske kongedømmet. Dagens kvasisekulære egyptiske stat undertrykker imidlertid sin koptiske, kristne minoritet på  snaue 10% av befolkninga. De samme muslimske, unge mennene som befatter seg med alkohol og har eventyr med «kristne» turistkvinner har et koneideal som ikke ligner grisen. Ikke ulikt Norge på midten av 1900-tallet. Dette idealet deler de med kristne koptiske menn. Mens det overveiende flertallet av de unge mennene streber mot populærkulturens mannsideal slik det framkommer på Egyptisk MTV – en kosmopolittisk casanova (takket være homofilitabuet ofte påfallende feminin etter mine begreper) – er den tilsvarende kvinnestereotypien – påfallende lyshudet, frigjort og forførerisk – uaktuell for alle egyptiske kvinner unntatt en bitteliten, blasert overklasse.

Dette illustrerer at religionens reduserte viktighet i hverdagen ikke automatisk fører til oppløsning av de patriarkalske verdiene. Som Gülay Kutal påpeker i et innlegg i forbindelse med den gjenoppståtte karikaturstriden, må de av oss som gjennomskuer skremselspropagandaen om innvandrere bli flinkere til å framheve fakta, slik at vi knekker mytene om minoritene. Vi må også bli mer presise: Motstanderne våre er ikke muslimske, kollektivistiske kvinneundertrykkere. De er bare kollektivistiske kvinneundertrykkere. Dem finner vi like synlige blant vatikanets kardinaler og konservative statskirkekristne som blant norske, muslimske religiøse ledere. De sistnevnte må marginaliseres på samme måte som de førstnevnte, men så lenge vi lar integreringsdebatten handle om islam og sekulære verdier vil de komme til orde i hver eneste debatt. Det finnes takk og pris knapt folk i det hele tatt som gleder seg over å bygge sin identitet på å være sjåvinistiske mørkemenn, men det er først og fremst det de er, «Grønlands moralpoliti», og ikke muslimer.

Jeg tror vi kommer mye lenger i denne kampen dersom vi lager fortellinger der religionen ikke spiller noen rolle. En måte å gjøre det på må være å redusere påstandene om religiøse absolutter til stadfestinger av interne, religiøse konflikter. Da må vi kjenne de referansene som gjør det mulig. Dersom det er noen der ute som har kompetanse til å skrive en kommentar om moderne feministisk islam, håper jeg de tar utfordringen. Personlig synes jeg Wikipedia-artikkelen om temaet er vel tynn i forhold til hva jeg tidligere har hørt om denne bevegelsens størrelse.

Etter en liten mediapause fikk jeg
Aftenposten på flyet hjem fra Egypt i går (jeg kommer tilbake til noen
impulser fra Egypt senere), og ble overrasket over bl.a. Hadia Tajiks
utspill i forbindelse med debatten om "moralpolitiet" på Grønland. Hun
refererte der blant annet til muslimer som én gruppe, noe jeg synes var
både oppsiktsvekkende og uheldig.

Det er trolig ikke alle som er enige med meg i dette, men jeg mener at det
sterke fokuset den norske integreringsdebatten for tida har på muslimer
som gruppe er svært uheldig. Dersom man lar den religiøse tilknytningen
være hovedskillelinjen mellom minoritet og majoritet og ser på religionen
islam som en enhetlig struktur, slik Rafael til dels gjør i sitt innlegg,
blir det svært vanskelig å angripe de sakene som utgjør de reelle
problemene.

Min forståelse av identiteten til mange innvandrere fra overveiende
muslimske land er at den religiøse tilknytningen er en svært viktig
komponent, kanskje den viktigste sammen med den nasjonalt-etniske. Det å
knytte kulturelle konflikter til disse komponentene er en svært ambisiøs,
og trolig skadelig strategi i integreringsdebatten, nettopp fordi de er så
sentrale og viktige for det enkelte mennesket. Her ligger det også et
tilknytningspunkt til en debatt om hvor grensa går mellom integrering og
assimilering, men det lar jeg ligge i denne omgangen.

De kulturelle praksisene som forårsaker konflikter med storsamfunnet er
imidlertid ikke spesifikt knyttet til religion, nasjonalitet eller
etnisitet. Innenfor ulike grupper finnes det stor variasjonsbredde. Det
finnes historiske og samtidige referanser til praksiser og levevis som
ikke står i konflikt med de sentrale norske verdier for de fleste
religioner, etniske grupper og nasjonaliteter. Jeg oppfatter det slik at
de verdiene majoritetssamfunnet anser (og bør anse) som mest ukrenkelige
og derfor som sentrale forutsetninger for integrering er individuell
meningsrett og individuell rådererett over egen seksualitet. I forlengelse
av dette kommer en rekke stridsspørsmål med stor verdimessig og varierende
praktisk viktighet: Ytringsfrihet og grenser for denne, syn på homofil
praksis, klesdrakt, samlivsform, økonomisk selvstendighet og andres rett
til å mene noe om enkeltpersoners valg med hensyn til disse.

Hovedkonflikten står, slik jeg ser det, ikke mellom det sekulære Norge og
Islam, den står mellom et individualistisk ideal og et ideal om et
kollektivt patriarkat. Dette siste har til alle tider og på de fleste
steder i verden brukt religion eller kvasireligiøse tradisjoner som
forankring. Men det er ingen grunn til at vi som er uenige i at dette
patriarkatet er ønskelig skal anerkjenne denne forankringen og dermed
gjøre teologiske argumenter gyldige i integreringsdebatten. Selv om det
forsåvidt er mulig å hevde at en helhetlig kulturell prosess som den
kristne opplysningstida ikke har en parallell i Islam, kan man også hevde
at det i deler av Islam fant sted en lignende prosess - som riktignok ikke
etablerte hegemoniske verdier - mens det kristne europa var på sitt mest
intolerante i middelalderen.

Til Egypt: Jeg besøkte det gamle klosteret St. Katarina ved foten av
Sinaifjellet for noen dager siden. Dette kristne klosteret fikk på
1000-tallet (i korsfarertiden) religiøs uavhengighet og militær
beskyttelse av det muslimske, egyptiske kongedømmet. Dagens kvasisekulære
egyptiske stat bygger både moskeer for majoriteten og kirker for sin
koptiske, kristne minoritet på 10%. De samme muslimske, unge mennene som
befatter seg med alkohol og har eventyr med "kristne" turistkvinner har et
koneideal som ikke ligner grisen. Ikke ulikt Norge på midten av
1900-tallet. Dette idealet _deler de_ med kristne koptiske menn. Mens det
overveiende flertallet av de unge mennene streber mot populærkulturens
mannsideal slik det framkommer på Egyptisk MTV - en kosmopolittisk
casanova (takket være homofilitabuet ofte påfallende feminin etter mine
begreper) - er den tilsvarende kvinnestereotypien - påfallende lyshudet,
frigjort og forførerisk - uaktuell for alle egyptiske kvinner unntatt en
bitteliten, blasert overklasse.

Dette illustrerer at religionens reduserte viktighet i hverdagen ikke
automatisk fører til oppløsning av de patriarkalske verdiene. Som Gülay
påpeker, må vi bli flinkere til å framheve fakta, slik at vi knekker
mytene om minoritene. Vi må også bli mer presise: Motstanderne våre er
ikke muslimske, kollektivistiske kvinneundertrykkere. De er _bare_
kollektivistiske kvinneundertrykkere. Dem finner vi like synlige blant
vatikanets kardinaler og konservative statskirkekristne som blant norske,
muslimske religiøse ledere. De sistnevnte må marginaliseres på samme måte
som de førstnevnte, men så lenge vi lar integreringsdebatten handle om
islam og sekulære verdier vil de komme til orde i hver eneste debatt. Det
finnes takk og pris knapt folk i det hele tatt som gleder seg over å bygge
sin identitet på å være sjåvinistiske mørkemenn, men det er først og
fremst det de er, "Grønlands moralpoliti", og ikke muslimer.

Jeg tror vi kommer mye lenger i denne kampen dersom vi lager fortellinger
der religionen ikke spiller noen rolle. En måte å gjøre det på må være å
redusere påstandene om religiøse absolutter til stadfestinger av interne,
religiøse konflikter. Da må vi kjenne de referansene som gjør det mulig.
Dersom det er noen der ute som har kompetanse til å skrive et innlegg om
moderne feministisk islam, håper jeg de tar utfordringen. Personlig synes
jeg Wikipedia-artikkelen om temaet er vel tynn i forhold til hva jeg
tidligere har hørt om denne bevegelsens størrelse, men lenka finnes her:

http://en.wikipedia.org/wiki/Islamic_feminism

Myten om den sosialistiske konspirasjonen

Jeg kan nesten ikke tro mine egne øyne når jeg ser de vanvittige påstandene Frps Per Sandberg er sitert på i dagens Klassekampen (1). Han blir intervjuet om «sammenhengene» mellom ledende tillitsvalgte i Arbeiderpartiet, Fagbevegelsen og pressen. Et par av sitatene er særlig kostelige:

KK: Hvor «sosialistisk» er egentlig systemet du nå angriper?

Sandberg: Det er også et jækla godt spørsmål. De profilerer seg som en bevegelse som kjemper for de svake mot de rike, men det de egentlig gjør er å ivareta middelklassens interesser. De tør ikke å ta et oppgjør med middelklassen i frykt for å miste oppslutning. Det er uansett svært lite solidaritet å se, for den rødgrønne regjeringen makter ikke å løfte fram svake grupper.

I det ene øyeblikket hyler Frp om hvor grusomme de rødgrønne sosialistene er, enten de kommer fra Senterpartiet eller SV. De advarer om hvordan de vil ta fra folk alt de eier og skattlegge til det ikke er noe igjen. Men hovedårsaken til at det er blitt flere fattige de siste fire åra er at inntektene til dem som allerede har det bra har økt langt mer enn inntektene i lavere inntektsgrupper (2). Utviklinga er verst i Frp- og Høyrestyrte Oslo, og all forskning tyder på at økt innslag av private velferdsløsninger, lavere skatter, mer lokale lønnsforhandlinger og et mindre regulert arbeidsmarked vil gjøre situasjonen verre for lavinntektsgrupper. Likevel er det en slik politikk Frp vil føre.

KK: Du mener de (sosialistene, min anm.) vil trykke ned folk?

Sandberg: Det er en dyp lengsel i dette sjiktet etter å styre og bestemme over folk. De er autoritære, men gjemmer seg bak en retorikk som hevder det motsatte. Mange av dem har jo støttet regimer som knapt enser menneskerettigheter og demokrati.

Nå må Sandberg huske at Frp mottok millionbeløp i støtte fra apartheid-regimet i Sør-Afrika (3) og at han selv er dømt for å ha slått ned en asylsøker (4). Under den kalde krigen støttet de fleste norske partier (kanskje alle, men det skal jeg ikke si sikkert) minst ett regime som var moralsk tilbakestående – noen gjør det fremdeles. Jeg har nylig skrevet om Høyres antidemokratiske tendenser (5)

KK: Og det er (…) bare Frp som kan stå i mot dette?

Sandberg: Ja, så definitivt. Egentlig er det utrolig at vi og Høyre har så stor oppslutning innad i dette systemet. Men vi er de eneste som virkelig tør å utfordre dem. Og så forsvarer de seg gjennom å vri og vrenge på alt vi sier, mens kompisene deres i mediene heller gransker opposisjonen enn makta. TV2 var tidligere viktig for å få andre synspunkter ut til folket, men nå er også de sugd opp av systemet og blitt et talerør for det bestående.

Ja, nemlig. Vi snakker om de samme mediene som drev heksejakt på Åslaug Haga, Gerd-Liv Valla og Manuela Ramin Osmundsen, ikke sant? Bevares, alle tre hadde gjort feil, men det er vanskelig å se at media er spesielt snille med representanter for de rødgrønne partiene og fagbevegelsen. Det er ingen tvil om at Frp mistet et talerør da Oddvar Stenstrøm forsvant fra Tabloid, men de av oss som husker hvordan Kristin Halvorsen ble kjørt av Pål T. Jørgensen under valgkampen forstår det åpenbart urimelige i at TV2 skulle være en del av en «sosialistisk» konspirasjon. Det er vanskelig å ta Per Sandberg på alvor når han kommer med slikt vås.

Høyres svin på skogen

Michael Tetzschner bruker 20-årsjubileet for Murens fall til å rakke ned på SV. Ved hjelp av funn fra Mediearkivet (A-tekst) dokumenteres Høyres problematiske forhold til demokrati i partiets utenrikspolitikk gjennom snart 50 år. Høyre bør dempe seg et par hakk.

OPPDATERING 2015-03-08: INNLEGGET ER ENDRA ETTER AT EN FEIL BLEI PÅPEKT AV ØYVIND BRIGG. SE HER FOR YTTERLIGERE INFORMASJON.
Stortingsrepresentant og leder i Oslo Høyre, Michael Tetzschner, avleverer SV en temmelig tendensiøs visitt i et bloginnlegg på Høyres sider i går. Foruten at den grafiske layouten er så skremmende dårlig at jeg som sosialist får lyst til å nedlegge et dagsverk i solidaritet, slik at vi kan få fokus på sak framfor form, bruker han ymse sitater og hendelsesbeskrivelser fra den kalde krigens dager til å rakke ned på SV. Han mener at partiet ikke i tilstrekkelig grad har pisket seg selv for sine misoppfatninger av det politiske systemet i Øst-Europa under den kalde krigen. Men da må det være lov å spørre: Når har Høyre gått kanossagang for sine like latterlige synspunkter på samme tid? La oss se på en kronologisk gjennomgang basert på søkeresultater fra Mediearkivet (A-tekst).

Torsdag 2. juni 1966 hadde Peter Chr. Petersen, Gunnar Moe og Tor Ottar Jacobsen, som utgjorde ledelsen i Oslo Unge Høyre på trykk et innlegg i VG der de bl.a. skrev:

Vi er overbevist om at den amerikanske politikk i Vietnam er diktert ut i fra et ønske om å forsvare friheten, ikke bare for det Syd-vietnamesiske folk, men for alle frie og uavhengige stater i hele Sydøst-Asia. Vi er helt på det rene med at Vietnam-krigen må sees i sammenheng med og som et ledd kommunistenes bestrebelser for å vinne verdensherredømme. (…) Krigen i Vietnam er igangsatt av, og intensiveres stadig av kommunisiske terrorister. Disse omstendigheter har tvunget Sydvietnams allierte, USA, Australia, New-Zealand, Thailand , Syd-Korea og Malaysia til med våpen i hånd å forsvare landet mot kommunistisk angreps- og terrorvirksomhet.

Utspillet kom omtrent et halvt år etter at Unge Høyre arrangerte en motdemonstrasjon mot en markering der folk fra SF, AUF og Unge Venstre demonstrerte mot Vietnamkrigen, og kom i forkant av at USAs daværende utenriksminister Dean Rusk besøkte Norge. Lørdag den 4. juni ble det også arrangert en demonstrasjon, der en sentral Unge Høyre-politiker kom i håndgemeng med SFs generalsekretær. Torsdag 19. oktober 1967 gjengir VG en TV-debatt der stortingsrepresentant Pål Thyness fra Høyre i debatt med Venstres Gunnar Garbo ga uttrykk for at

der kunne tenkes å være enkelte i Høyres stortingsgruppe som — om de uttalte seg på egne vegne — nok hadde sine egne oppfatninger om Vietnam

Uttalelsen kom i forbindelse med at Stortinget arbeidet med en resolusjon som ville kreve bombestans i Vietnamkrigen. Under stortingsdebatten 16. november skal Høyres Erling Petersen ha

sammenlignet frigjøringsfronten i Vietnam med den trusselen som hersket i Norge under fem års okkupasjon

I et referat fra en stortingsdebatt publisert 30. oktober 1968 kommer det fram at den tidligere nevnte Thyness og Svenn Stray fra Høyre (sistnevnte ble senere utenriksminister) uttalte seg i positive ordelag om kuppmakerne som tok makta fra den demokratisk valgte regjeringa i Hellas 21. april 1967. Da Stortinget 17. november 1971 vedtar å anerkjenne Nord-Vietnam som stat, skjer det mot Høyres stemmer. Ikke før Vietnamkrigen nesten er over innser Høyre sine feil, og det meldes i VG 3. januar at de har gått med på en resolusjon der det kreves innstilling av krigshandlingene.

Det er av en eller annen grunn mange som lever i den villfarelse at SV støttet Pol Pots regime i Kambodsja. Det er galt. Selv om den mest uttrykte støtten til Røde Khmers galskap kom fra AKP(m-l), har både Arbeiderpartiet og Høyre et tungt ansvar å bære her, noe professor Einar Kringlen påpekte i et innlegg i Dagbladet 29. mai 1998. Her peker han på at USA under Vietnamkrigen prioriterte et vennligsinnet marionettregime i Kambodsja, framfor å arbeide for reelt demokrati, noe som førte til at landet lå åpent for Røde Khmers herjinger. Etter at Vietnam i 1979 feide Røde Khmer av banen i Kambodsja fortsatte USA – og derfor også Norge – å anerkjenne Røde Khmers representanter i FN fram til 1990, framfor de reelle makhaverne – sannsynligvis på grunn av USAs bitterhet overfor tapet i Vietnam-krigen. Dette forhindret at nødhjelp kunne bli sendt til myndighetene i det utarmede og krigsherjede landet.

Motstanden mot NATO, som faller Tetzschner tungt for brystet, blir kanskje mer forståelig, dersom man ser på situasjonen rundt nettopp militærkuppet i Hellas. Kuppet var orkestrert av den greske stay-behind-organisasjonen og CIA. Dokumenter som ble lekket til offentligheten i 1967 viste at Norge var det NATO-landet som var høyest prioritert av USA for slike aksjoner, dersom det skulle komme en regimeendring som truet NATOs strategiske interesser. Var det galt av SVs forløper å ønske seg ut av et militært samarbeid som hadde en etablert politikk om å kaste demokratisk valgte regjeringer som truet alliansens strategiske interesser? Høyres engasjement mot Sovjetunionens brutale innmarsj i Tsjekkoslovakia 1968 stilles i dårlig lys på bakgrunn av partiets øredøvende taushet i denne saken. Det skal imidlertid sies at høyre-politikeren Otto Lyng senere gjorde en hederlig innsats for demokratiet i Hellas.

Høyres engasjement for frihet i Latin-Amerika er heller ikke noe særlig å skryte av. Jeg har nylig blogget om sentrale, unge Høyre-politikeres nokså misforståtte engasjement for kuppmakerne i Honduras. Dette føyer segg inn i en alt annet enn ærerik historie: I 1984 sendte partiet, med partileder Jo Benkows og utenriksminister Sven Strays godkjennelse en valgobservatør til «dødsskvadronenes land», El Salvador, etter en invitasjon fra den internasjonale samlingen av konservative partier. Den samme Stray ble 12. april 1984 kalt inn på teppet i Stortinget etter at han hadde uttalt (Aftenposten morgen, 13. 4. 1984):

at man i noen grad må innrømme USA rett til innblanding i Mellom-Amerika, på grunn av landets ansvar i området.

Uttalelsen kom i forbindelse med at USA hadde minelagt havområder utenfor Nicaragua. Også under militærkuppet i Panama holdt Norge tett om USAs innblanding i andre lands interne forhold, noe som omtales i Dagens Næringsliv 22. mai 1990, i forbindelse med at boken «Forbuden fred» kom ut. Den ellers så godslige Kåre Willoch skal ha bidratt til at Norges holdning lå så tett opp til USA som overhodet mulig, slik at Norge unngikk å påtale brudd mot folkeretten og internasjonal lov. Også i nyere tid finnes det eksempler på at Høyres politiske kontakter i Latin-Amerika slett ikke kan stå fram som demokratiske dydsmønstre, noe bl.a. Audun Lysbakken har påpekt i et blogginnlegg. En annen person som har vært invitert på Høyres politiske skoleringer om demokrati i Sør-Amerika er kuppmakeren Henrique Salas, som var med på forsøket på å styrte den demokratisk valgte Hugo Chavez i 2002, noe som ble påpekt av Eirik Vold i en debattserie i Dagbladet i 2007. Når det er sagt, bør det presiseres at Hugo Chavez er en stormannsgal dust.

Michael Tetzschner skriver at det er et paradoks at SV hevder å holde demokratiet høyt, men visstnok ikke stoler på folkemeningen. Påstanden faller på sin egen urimelighet. I SV har historien lært oss å vurdere internasjonale samarbeidspartnere og forbilder kritisk, og de som var aktive i SVs forløpere på 60- og 70-tallet har gjennom mange mediestormer måttet gjøre bot for sine synder. For min egen del aksepterer jeg ikke å bære noen ideologisk arvesynd. Men jeg skulle gjerne like å høre Michael Tetzschner og hans partifeller ta et oppgjør med sitt partis holdning til demokratiet i andre land de siste 50 åra, et oppgjør med at pappagutter fra Unge Høyre på 60-tallet ropte «Bomb Hanoi!» og et oppgjør med sin egen selvgodhet i denne saken. Tetzschner avslutter sitt innlegg med å peke på at global handel har løftet mange millioner mennesker ut av fattigdom de siste tiåra. Det er vanskelig å være uenig i, men samtidig har Høyre vært en av de fremste forkjemperne for den ekstremliberalistiske handelspolitikken som Erik Reinert har påvist som årsaken til at mange utviklingsland har blitt fanget i en fattigdomsfelle. Man skal ikke se seg blind på ideologi. Det gjelder Høyre like mye som alle andre.

(oppdatert 14. august 2011: brutte lenker reparert)

Akademisk boikott av Israel

Etter at det har blitt avholdt en forelesningsrekke på NTNU om Israels okkupasjon av de palestinske områdene, fikk spørsmålet om akademisk boikott nasjonal oppmerksomhet. Statsråd Tora Aasland har uttalt at regjeringens politikk er at akademisk boikott på institusjonsnivå strider mot den akademiske friheten (1). Argumentet er prinsipielt greit nok. Det skal være opp til den enkelte forsker hvordan hun vil forfølge de mest fruktbare problemstillingene. Ved å desentralisere styringa av forskning på denne måten oppnår forskeren mulighet til størst mulig personlig tilfredsstillelse, samtidig som samfunnet utnytter forskerens detaljkunnskap innenfor fagfeltet mest mulig effektivt. Til dette vil jeg imidlertid tilføre:

  1. Denne friheten praktiseres i dag av myndighetene ikke som en absolutt rettighet, der forskerstatus ved en av landets akademiske institusjoner gir forskeren handlingsrom til å arbeide med absolutt frihet innenfor en definert ramme. I stedet er friheten gradert, ved at en stadig større andel av forskningas driftsutgifter knyttes opp til programmer der forskernes frihet blir innskrenket av økonomiske produksjonskrav og relevanskrav som er politisk definert, først og fremst av Forskningsrådet, men også gjennom politiske styringsdokumenter, slik som forskningsmeldinga «Klima for forskning». Disse problemstillingene ble pekt på av Arild Underdal som ledet utvalget som la fram forslag om lovfesting av individuell akademisk frihet (2)
  2. Denne friheten er tidligere blitt innskrenket av politisk motiverte, kollektive ordninger på en måte som er blitt ansett som legitim. Det mest aktuelle eksempelet er Sør-Afrika. Akademisk boikott var også i apartheidregimets tilfelle kontroversielt, og gjenstand for en langvarig debatt. Den første treffet i mediearkivet A-tekst er i en artikkel i VG fra 14. september 1959. Da hadde Studentrådet ved Universitetet i Oslo vedtatt en resolusjon om akademisk boikott og med oppfordringer til regjeringa om å undersøke mulighetene for handelsboikott. Så vidt jeg kan forstå tok det ennå en god stund før noe skjedde. Imidlertid ble en slik boikott etterhvert etablert, og fikk bred anseelse som legitim. I dag har man tatt et så grundig oppgjør med apartheid-regimet at mange vil undres over at denne boikotten var kontroversiell neste helt fram til apartheid-regimets sammenbrudd.

Når det gjelder det første punktet, mener jeg at den graderte akademiske friheten som i dag eksisterer er et av akademias største uavklarte spørsmål. Gjennom institusjonenes frihet til selv å organisere sin virksomhet på den måten de ønsker, og gjennom en økende andel konkurransebasert finansiering, opplever mange forskere at de uten å søke om støtte fra eksterne kilder ikke har frihet til å forfølge de mest fruktbare problemstillingene. Dette spørsmålet vil selvsagt alltid ha en politisk-økonomisk komponent: Det vil aldri være mulig for enslige atomfysikere å ha midler til å bygge forskningsreaktorer i en skala som passer til de forsøkene de i sine våteste drømmer fantaserer om, eller for folklorister å få midler til å gjennomføre reiser og ansette sekretærer og intervjuere i flere titalls land for å gjennomføre komplette, globale, komparative analyser av folkeeventyr. Men dersom andelen driftsmidler per forskerstilling blir tilstrekkelig lav, vil insentivene til å vri forskninga i retning de eksterne finansieringspartneres ønsker bli svært sterke. Det er neppe noen som er uenig i at dette på et eller annet punkt vil være en trussel for den akademiske friheten. Mange vil hevde at det punktet allerede er nådd. Uavhengig av hvor man står i dette spørsmålet, vil de fleste være enige i at man på et eller annet nivå må definere en politisk-økonomisk ramme for den akademiske friheten. Denne rammen vil da også reelt sett innebære en innskrenkning av den prinsipielle friheten.

Et annet moment i den forbindelse er at den institusjonelle akademiske friheten til å avgrense individuelle forskeres frihet gjennom organisasjonsendringer nyter sterk anerkjennelse i regjeringen. Institusjonene utøver denne friheten på ulike nivåer, gjennom f.eks. sterk tilrettelegging for strategisk utvalgte forskningsgrupper, der den strategiske utvalgsprosessen neppe kan påstås å ha et bunnsolid demokratisk mandat i alle tilfeller. Faktisk kan en stille spørsmålstegn ved at en slik ovenfra-og-ned-styrt, strategisk prosess ved mange institusjoner foregår parallelt med at institusjonenes demokratiske organer får redusert makt. Disse utfordringene blir bl.a. påpekt i delrapport 9 fra evalueringen av Kvalitetsreformen (3). En absolutt, individuell akademisk frihet ville ikke være forenlig med slike prosesser.

Når det gjelder det andre punktet er den åpenbare lærdommen at det finnes eksempler på at den akademiske friheten må vike for overordnete, etiske spørsmål. Det er ikke tvil om at dersom en biolog inngikk et samarbeid med et definert rasistisk universitet for å studere «raseforskjeller», ville vedkommende møte en storm av kritikk. Det er også gode grunner til å spørre seg om han eller hun ville fortjene å stå i en stilling ved et offentlig universitet, og om et slikt forskningsprosjekt ville være forenlig med akademiske idealer, all den tid nettopp biologien leverer noen av de sterkeste argumentene mot rasisme. Sør-Afrikas universiteter var integrerte elementer i en stat med rasistisk formål. Derfor var det legitimt å iverksette en akademisk boikott. Menneskerettighetenes frihetsideal overstyrte den akademiske friheten. Men det ble også tatt til orde for at Sør-Afrikanske forskere som ble godkjent av anti-apartheidbevegelsen skulle få adgang til å delta i akademisk samarbeid utenfor Sør-Afrikas grenser, bl.a. da et utvalg ved Universitetet i Tromsø utredet akademisk boikott i 1988. Jan Larsen, som ledet utvalget uttalte til NTB 28. desember 1988 at:

Nei, vi går inn for å åpne for sør-afrikansk deltakelse kun hvis dette er klarert med en sentral motstandsorganisasjon. En eventuell deltakelse fra Sør-Afrika skal bidra til å styrke opposisjonen mot apartheid (…)

Den akademiske boikotten av Sør-Afrika inngikk som en del av en større, samordna boikott. Sør-Afrikas apartheidregime ble effektivt isolert, og dette bidro til dets fall – eller var i det minste en manifestasjon av motstanden mot et umoralsk regime, og et uttrykk for at mange etterlevde en oppfattet moralsk plikt til å unngå å støtte regimet. Slik sett er denne boikotten et godt eksempel på at holdningsskapning og politisk arbeid går hånd i hånd. Det er umulig for meg å skille effekten av hegemonibygginga som fant sted gjennom den økonomiske, kulturelle og akademiske boikotten av apartheidregimet fra de interne politiske prosessene som førte til dets fall. Dersom noen kan presentere en analyse som kan gjøre dette, er jeg svært interessert i å høre fra dem.

Konklusjonen må være at den akademiske friheten, både individuell og institusjonsbasert, må avgrenses i et rom utgjort av etiske og moralske betraktninger på den ene siden og politiske og økonomiske på den andre. Et slikt resonnement er selvfølgelig helt umulig å formidle gjennom en nyhetssak, og jeg finner for øyeblikket ikke noen pressemelding på Kunnskapsdepartementets sider. Det er varslet spørsmål om saken til spørretime fra en av Krfs stortingsrepresentanter (5). Da får vi kanskje høre en grundigere redegjørelse. For min del er jeg likevel ikke i tvil om at prinsippet om individuell akademisk frihet, som jeg i de fleste saker mener holdes for lavt, i denne saken holdes for høyt. Jeg mener at det vesentlige poenget i denne saken er NTNUs frihet til å fatte en kollektiv beslutning om hva slags virksomhet institusjonens ansatte og studenter mener det er moralsk forsvarlig å ha befatning med. Israels forhold til menneskerettighetene i de okkuperte områdene er svært problematisk. Man skal selvsagt være forsiktig med å dra sammenligninga med Sør-Afrika for langt. Israels undertrykkelse av palestinerne har en helt annen moralsk begrunnelse enn apartheid-regimets rasisme. Men det er ingen tvil om at Israel fører en politikk for de okkuperte områdene som er økonomisk, sosialt og kulturelt ekstremt skadelig for den palestinske befolkninga. De voksende bosetningene, nettverket av kontrollposter og muren fører til at det langt på vei er umulig å etablere en fungerende palestinsk stat og undergraver livsvilkårene i de okkuperte områdene på en grunnleggende måte.

Politikken har over tid vært så stabil at den kan betraktes som et system. I så måte er det på mange måter noe unikt i verdenssammenheng. Når Israel som reell makthaver systematisk vurderer palestineres menneskeverd lavere enn israelske borgeres, er det grunn til å stille spørsmål om hvorvidt dette systemet er noe man har en moralsk plikt til å motarbeide. Når det er sagt, er det på samme måte som i Sør-Afrikas eksempel ikke staten som sådan eller dens folk man vil bekjempe, det er det politiske systemet: apartheid-regimet og okkupasjonspolitikken. Dermed blir Simon Wiesenthal-senterets beskyldninger om antisemittisme i norsk offentlighet (4) en uhørt frekkhet og avsporing. Det er ingen som snakker om jøder, verken som religiøs eller etnisk gruppe, det er ikke en gang noen som snakker om israelere. Det man snakker om er staten Israels politikk.

Det eneste instrumentet til å vurdere moralske spørsmål kollektivt er politiske beslutninger, der ulike argumenter veies opp mot hverandre. For min egen del veier argumentene for en boikott tungt: Bombingen av Gaza og den fortsatte utbyggingen av bosettinger er begge argumenter for at det politiske systemet som fører okkupasjonen videre er moralsk korrupt. En slik konklusjon må føre til handling. Det bør bygges et holdningsmessig hegemoni i opinionen, som krever at det etableres politiske (statlige) rammer som gjør det mulig å realisere befolkningas menneskerettigheter, uavhengig av etnisitet og nåværende statsborgerskap. En akademisk boikott vil være et godt instrument i en slik hegemonibygging. Så kan man selvfølgelig vurdere unntak for personer og institusjoner der samarbeidets formål er direkte knyttet til avvikling av systemet, slik Jan Larsen foreslo i 1988 for Sør-Afrika. Dette ville langt på vei imøtegå et av de hyppigst brukte argumentene mot boikott, nemlig at møtene er viktige for den politiske opposisjonen, noe bl.a. Knut Olav Åmås har pekt på (5).

Okkupasjonen av de palestinske områdene har nå vart i over 40 år. En omfattende boikott av det politiske systemet som støtter undertrykkelse har tidligere vist seg effektivt overfor stater som aktivt søker det internasjonale samfunnets anerkjennelse. Det gjør Israel. Derfor kan en boikott være effektiv. Prinsipielt finnes det eksempler fra dagens norske akademia på at den individuelle akademiske friheten må vike for politisk-økonomiske hensyn, og den har tidligere veket for politisk-moralske hensyn. Hva akademias institusjoner beslutter i denne sammenhengen må være opp til dem selv, å avvise akademisk boikott med utgangpunkt i at det truer den akademiske friheten er en avsporing.

Asyldebatten fortsetter

Åse Brandvold tar i dagens leder i Klassekampen (1) opp noen av de samme punktene som jeg gjorde i innlegget om Arbeiderpartiets nye asylpolitikk (2). Et helt vesentlig poeng er sammenhengen mellom krig og at folk legger ut på flukt. Hun tar imidlertid også opp et annet vesentlig poeng: Ved å nekte asylsøkere arbeidstillatelse står man i fare for å skape et sikkerhetsproblem.

TV2s Kadafi Zaman tar i et blogginnlegg opp en polarisering han mener å se, mellom «fremmedfryktere» og «innvandrerelskere» (3). Han mener at polariseringen gjør det vanskelig å diskutere gode løsninger. Jeg mener at denne analysen er svak. Det er ingen tvil om at en betydelig andel av befolkninga i Norge har et overdrevent negativt inntrykk av innvandrere, som ser bort fra deres bidrag på arbeidsmarkedet og ikke har noe i mot å svekke konvensjonsbestemte rettigheter for «å bli kvitt dem». Frps omtale av innvandrere har gjennom mange år bidratt til å legitimere disse holdningene.

Når det gjelder Zamans «innvandrerelskere» mener jeg at han bommer grovt. Inntrykket av at det finnes folk, og særlig politikere, som ikke ser utfordringer forbundet med innvandring, er noe som er skapt av medias behov for konflikt. Det blir ingen journalistisk sak uten en konflikt. Dermed får de som forsvarer innvandringa svært sjelden legge fram sine nyanseringer, og derfor vil ingen partier «ta debatten» med Frp. De får ikke sagt det de vil ha fram. Bortsett fra i helt marginale politiske miljøer, med oppslutning mindre enn Demokratene finnes det ingen som ikke er villige til å diskutere særlig de sosiale utfordringene som en feilslått, «anti-snillistisk» integreringspolitikk har medført, dersom de får anledning til å si hva de faktisk mener.

Zaman følger opp med å komme med flere gode innvendinger mot «fremmedfrykternes» kronargumenter. Grepet han benytter ved å konstruere en nøytral, «klok» posisjon til seg selv mellom reelle fremmedfryktere og innbilte «innvandrerelskere» er en klassisk bruk av stråmenn. Dersom han snakker om grupper med noen grad av politisk innflytelse plasserer han nemlig seg selv trygt til venstre i innvandringspolitikken, gjennom sine meninger.

Zaman skriver blant annet «[å] diskutere mulig utnyttelse av norske stønadsordninger uten å blande inn religion eller kultur er fullt mulig». Nei, det er det dessverre ikke i dagens mediebilde. Så lenge det «må være lov» å diskutere dette og andre problemstillinger med utgangspunkt i at kultur og religion er noe statisk, uforanderlig og enhetlig, som per definisjon medfører at noen mennesker er uforbederlig mindreverdige, vil den stråmannen Kadafi kritiserer som «innvandrerelskende» fortsette å eksistere som et bilde skapt av media.

Da vil også Brandvolds frykt for at arbeidsløse asylsøkere blir kriminelle bli en realitet, fordi det ikke finnes noen som tar til orde for at de skal få arbeidstillatelse. I fremmedfrykternes leir vil dette bli en bekreftelse på at det er deres opphav som gjør dem kriminelle, mens Zaman vil finne at rommet for en realitetsorientert debatt nok en gang er innskrenket – ikke minst fordi kloke og nyanserte folk som han selv har bidratt til å undergrave de konstruktive miljøenes legitimitet med beskyldninger om naivitet.

Nobels fredspris – en vits?

Det ble i dag kjent at USAs president Barack H. Obama får Nobels fredspris for 2009 (1). Tildelingen reduserer fredsprisens verdi vesentlig. Sedvanen har lenge vært å tildele prisen til personer som har gjort noe for å få slutt på pågående kriger. I de siste åra har prisen blitt tildelt til personer som har gjort noe for freden i et breiere perspektiv. Men prisen har alltid blitt tildelt til personer som har lagt ned en langvarig innsats og som har konkrete resultater å vise til. Riktignok har denne praksisen blitt kritisert for å være i strid med Alfred Nobels testamente (2), der det heter at

«the capital, invested in safe securities by my executors, shall constitute a fund, the interest on which shall be annually awarded as prizes, to those who, during the preceding year, shall have conferred the greatest benefit on mankind. [One] part [shall be given] to the person who shall have done the most or the best work for fraternity between the nations and the abolition or reduction of standing armies and the formation and spreading of peace congresses.»

Riktignok har Obama i løpet av det ennå ikke utløpte, første året sitt som president ytret en viljepå USAs vegne til å satse på internasjonale institusjoner og å jobbe for nedrustning, men hvilke resultater har han å vise til? Så vidt jeg vet er det eneste konkrete som har skjedd et nedrustningstiltak, og det gikk ut på å skrinlegge det planlagte rakettskjoldet i Polen og Tsjekkia til fordel for en nedskalert, mobil versjon. Jeg har tidligere skrevet lassevis av innlegg om krigen i Afghanistan, som Obama så langt ikke har gjort det minste for å avslutte. USA er også fremdeles involvert i en krig i Irak. Obama har her vist at han ikke er i stand til å oppfylle løftene sine, for uttrekningen fra Irak er blitt forsinket i henhold til hva han lovet. USA er dessuten involvert i krigshandlinger andre steder, blant annet Somalia og Pakistan.

Selv om det at prisen tildeles for Obamas løfter om nedrustning og å satse på internasjonalt samarbeid på sett og vis er mer i tråd med fredsdefinisjonen i Nobels testamente, vil det være en katastrofe dersom det å komme med luftige skal være tilstrekkelig for å få den tildelt. Det eneste gode som kan komme ut av denne tildelingen er at Obama legger seg i selen for å leve opp til begrunnelsen for tildelinga, for det er åpenbart at Obamas plutselige opphøyelse til verdens håp vil fullstendig undergrave prisens verdi dersom han ikke virkelig gjør noe for freden.

For en mer humoristisk og mindre indignert analyse anbefaler jeg Ingvild Reymerts sammendrag fra sosiale medier.

Kull er tull

Nestleder i Arbeiderpartiet, Helga Pedersen, sier at de CO2-utslippene som følger av bruk av kull fra gruvene på Svalbard ikke er et problem for Norge (1). Det er den som brenner kullet som skal bære ansvaret for utslipp av klimagasser i følge henne. For øvrig unnlater hun helt å forholde seg til et annet vesentlig spørsmålet ved eventuell videre drift: Skal man åpne områder i nasjonalparker for å holde gruva i live (2)? Som i med oljevirksomhet i Lofoten og Vesterålen er det viktig at dette spørsmålet om naturvern ikke skygger for den overordna problemstillinga knytta til klimagassutslipp. Både verne- og klimahensyn taler i mot fortsatt gruvedrift. Det er likevel helt klart at ei avvikling av gruvedriften må kompenseres med andre næringstiltak for å trygge arbeidsplasser og sikre bosettinga på Svalbard.

Pedersens verktøy for å styre klimagassutslippene skal være kvotesystemet, som legger ansvaret på sluttbruker. Jeg har tidligere lufta ideen fra en tysk forsker (3) om å la de totale klimagassomkostningene til ulike materialer inngå i førstesalgsprisen (4). Etter å ha tenkt mer på saken har jeg blitt sikrere på at det er en god løsning. Ved å synliggjøre kostnadene fra første stund blir det lettere å gjøre reelle vurderinger av hvordan framtidas energiøkonomi må se ut. Å bruke kvotesystemer hos sluttbruker fører alt for lett til en ansvarspulverisering. Hvis det blir utvikla systemer som tillater CO2-fangst, kan de som bruker fossilt brennstoff få kompensert klimaavgift basert på reelle utslippskutt gjennom det samme skattesystemet. Et slikt system vil da sikre større gjennomsiktighet i de økonomiske vurderingene knytta til planlagte utbygginger av ny kullkraft, slik det blant annet planlegges i Storbritannia og Tyskland (for ikke å snakke om Kina) – til tross for heftig, vitenskapelig fundert kritikk (5, 6). Det blir også langt lettere å synliggjøre de direkte økonomiske konsekvensene av klimagasskutt, spesielt for utviklingsland. Det vil dessuten sannsynligvis være enklere å føre kontroll med at klimaavgifter innbetales gjennom skattesystemet fra produsentene enn ved å stole på at ulike lands sluttbruker faktisk kjøper kvoter for det de brenner. Dersom vi gjør det med kullet fra Svalbard blir det enda tydeligere, det alle vet: Kull er tull.

Arbeiderpartiets skuebrød

Innledning

Arbeiderpartiets etterhvert ganske så patetiske konkurranse med Frp om å undergrave norsk innvandringspolitikks grunnlag i anstendighet og humanisme fikk meg til å tenke på en artikkelserie Magasinet kjørte i oppkjøringa til 2007-valgkampen. De presenterte ulike hypotetiske partier, der Norsk Radikalt Parti var et av alternativene. Partiet var et blodpopulistisk arbeiderklasseparti med innvandringsmotstand som en av sine hovedsaker. Når jeg leser Magasinets grovskisse av tøysepartiets partiprogram på nytt tar jeg meg sjøl i å tenke at dette partiet på mange måter ville stått SV nærmere enn det dagens Arbeiderparti gjør – en tanke som var utenkelig i 2007. Men jeg tror, i likhet med biskop Tor B. Jørgensen, at den svingen Arbeiderpartiet nå tar, vil framstå som en skamplett på partiets historie i framtida. Jeg er også glad for at AUF sier klart fra om hva de mener.

Nok utenomsnakk: Stemningsskiftet i den norske opinionen når det gjelder hvordan man skal behandle flyktninger, asylsøkere og andre innvandrere bunner ikke i en dramatisk forandring av realitetene. Som jeg skal vise seinere i innlegget er det ingen ukontrollert tilstrømming av asylsøkere. Talsmenn fra politiet (1) og selvutnevnte bekjempere av «snillisme» (2) har måttet bite i seg grove fordreininger av sannheten og tåle iretteselser fra henholdsvis innvandringsmyndighetene og partifeller når de har hevdet at vi har en eksplosjon av kriminelle, identitetsløse asylsøkere i landet (3, 4, 5).

Definisjoner

For å ta definisjonene først: En asylsøker er en person som benytter seg av den retten som er nedfelt i FNs menneskerettighetskonvensjons artikkel 14 (6). Forpliktelsen er stadfestet i FNs Flyktningekonvensjon (7). Dersom man kommer fram til at asylsøkeren har et beskyttelsesbehov, kan asylsøkere kan få flyktningestatus, vern eller opphold på humanitært grunnlag (8).Norge mottar også såkalte kvoteflyktninger eller overføringsflyktninger etter forespørsel fra FNs høykommissær for flyktninger. Deres status som flyktninger er forhåndsavklart og de får automatisk opphold (9).

Det siste begrepet, innvandrer, er mye løsere definert. I utgangspunktet er alle som kommer til Norge fra utlandet innvandrere. Begrepet «ikke-vestlig» omfatter formelt folk fra land utenfor Europa, Nord-Amerika og Oseania, men brukes i blant også om øst-europeere eller folk med et ikke-europeisk utseende/mørk hudfarge. Statistisk sentralbyrå (SSB) har nå gått bort fra begrepet «ikke-vestlig» nettopp på grunn av dette.

Arbeidsinnvandrer er også et vanskelig begrep. Det bør kanskje brukes om alle som kommer til Norge til en avklart arbeidssituasjon, men brukes ofte også om folk som kommer til Norge som turister gjennom visumsamarbeidet i Schengen-avtalen og deretter søker arbeid. Schengen-avtalen gir alle som har passert Schengen-områdets yttergrense og har lovlig opphold i et Schengen-land muligheten til fri bevegelse i Schengen-området (10). Et begrep som er i hyppig bruk, men som gir liten mening er «2. generasjons innvandrer«, det som SSB mer korrekt omtaler som norskfødte med innvandrerforeldre (11). Både Utlendingsdirektoratet (12) og SSB (13) har gode sider som gjør rede for begrepene som brukes.

Familiegjenforening er den retten personer med oppholdstillatelse/statsborgerskap har til å hente sine barn og/eller ektefeller til Norge. Regelverket er i hovedsak det samme for alle grupper utenfor Schengen-området (13). Familieetablering brukes om norske statsborgere som finner seg ektefelle i utlandet og henter dem hjem.

Statistikk

Hvor mange er de i de ulike gruppene i Norge, og hvor mange har kommet de siste åra?

  • Totalt var det 1.1. 2009 423 000 innvandrere og 86 000 norskfødte med innvandrerforeldre i Norge. Av disse utgjør personer med egen eller foreldres landbakgrunn i Asia, Afrika eller Latin-Amerika 264 000 personer, ca. 5,5 % av den totale befolkninga på omkring 4,8 millioner.
  • Når det gjelder folk med flyktningestatus, har jeg bare funnet 2005-tall for denne gruppen (alle tall i dette kulepunktet og tallpunktene under er hentet fra denne referansen dersom ikke noe annet er oppgitt  (14)). I 2005 ca. 107 000 slike i Norge. Av disse var ca. 81 000 person med flyktningestatus og 26 000 personer som har fått familiegjenforening med en slik person. Omkring 90 % av familiegjenforeningene skjer med en flyktning fra land i Asia, Afrika eller Latin-Amerika. 17 % av dem som hadde fått oppholdstillatelse som flyktninger siden 1990 hadde utvandret i 2008. Så noe om de enkelte flyktningegruppene:
  1. Overføringsflyktningene tas i mot i et antall som årlig fastsettes av Stortinget. Kvoten er for tiden 1200 i året. I 2005 var det ca. 19000 overføringsflyktninger i Norge (15), hvorav ca. 18 000 fra Asia, Afrika og Latin-Amerika. I 2009 kan vi altså anta at de utgjør totalt 22-24 000 mennesker, eller noe under 10% av innvandrere med bakgrunn i Asia, Afrika og Latin-Amerika. De fleste kvoteflyktningene kom fra Iran, Irak og Vietnam.
  2. Omtrent 44 000 som har fått innvilget flyktningestatus (asyl), vern eller opphold på humanitært grunnlag. Dette avgjøres etter individuell behandling. Her er ca. 75 % fra Asia, Afrika og Latin-Amerika, de resterende hovedsakelig fra Øst-Europa. De fleste flyktningene som får innvilget opphold etter søknad om asyl kom fra Somalia, Irak, Serbia og Montenegro (sannsynligvis Kosovo), Iran og Sri Lanka. For historikk og detaljer, se figuren under. Det er forøvrig påfallende at ingen andre partier enn SV evner å se koblingen mellom sikkerhetspolitikk og asyl- og flyktningepolitikk. Tilstrømmingen av asylsøkere er klart størst fra områder i verden der det er krig, og to av de landene som er hjemlandet til flest asylsøkere er land der Norge selv har vært involvert i krig. Figuren viser også at dagens asylsøkning slett ikke er en ukontrollert strøm: Den ligger høyere enn normalt, men i perioden 2001-2003 kom flere asylsøkere til Norge enn i dag. Dessverre er det ikke tilgjengelig data brutt ned på land etter 2005 hos SSB.
  3. Omtrent 18 000 som blir gruppert som «uspesifisert» eller «annen flyktning». Dette er hovedsakelig krigsflyktninger fra Bosnia, Kosovo og Vietnam.
Asylsøkere i Norge totalt og brutt opp på land. Kilde: SSB
Asylsøkere i Norge totalt og brutt opp på land. Kilde: SSB
  • Den resterende innvandrerbefolkninga i 2005 utgjorde ca. 260 000 mennesker, fordelt på familiegjenforening med norske statsborgere, arbeidsinnvandrere og folk som innvandrer for å ta utdanning. Familiegjenforente fra Thailand og Polen utgjør de største gruppene med hhv. ca. 9 000 og 12 000 innvandrere i perioden 1990-2008. Fra disse landene utgjør personer som søker familieetablering med en nordmann en betydelig andel, for thailendere hovedgruppa. Personer fra Irak (8000), Somalia (8000) og Pakistan (7000) utgjør landgruppene på 3., 4. og 5. plass. Irakere og Somaliere søker hovedsakelig familiegjenforening, mens det er en svak overvekt av familieetablering blant pakistanere.
  • I perioden 1990-2008 utgjorde familiegjenforeninger 40% av innvandringa, flyktninger og arbeidsinnvandrere 24% hver og innvandrere som tok utdanning 11%. Så mye som 60% av de sistnevnte flytter ut igjen fra Norge etter at de har fått oppholdstillatelse, tilsvarende tall for flyktninger er 17%, for arbeidsinnvandrere 26% og for familiegjenforente 19 %. Det er interessant å merke seg at en svært liten andel av mindreårige asylsøkere søker om familiegjenforening (16).
  • I 2008 kom det i alt 67 000 mennesker fra utlandet til Norge, mens 24000 flyttet ut av landet. Under 20 000 av disse kom fra Asia, Afrika og Latin-Amerika. SSB har laget en fin figur som viser innvandring fordelt på opprinnelsesland.
Figur som viser antallet innvandrere til Norge i 2008 fordelt på opprinnelsesland
Figur som viser antallet innvandrere til Norge i 2008 fordelt på opprinnelsesland. Kilde og figur: SSB

Diskusjon

Vurdering av tiltak

Det er interessant å merke seg at alle de foreslåtte tiltakene handler om å begrense adgangen til asyl. Som nevnt er denne dette en individuell menneskerett nedfelt i Den universelle menneskerettighetserklæringen. Erklæringen spesifiserer riktignok ikk hva slags grunnlag som skal til for at mottakerlandet skal innvilge flyktningestatus, men i den grad tiltak er innrettet mot å hindre folk i å forsøke å søke asyl er dette kritikkverdig.

Tiltakene SV tok dissens på i forrige regjeringsperiode var som følger (17):

  1. Praksis når det gjelder opphold på humanitært grunnlag skal baseres på en individuell behandling av den enkelte sak, og ikke en gruppevurdering i forhold til det enkelte landområdet.
  2. Praksis etter Dublin II-reglene tilpasses praksis i andre land, slik at det ikke gjøres generelle unntak fra hovedprinsippet i Dublin II-reglene med mindre det foreligger særlige grunner. Det vil gjøres en individuell vurdering når det gjelder returer til Hellas og returer av enslige mindreårige asylsøkere.
  3. Etablering av praksis i strid med UNHCRs anbefalinger om beskyttelse skal som hovedregel prøves i stornemnd med mindre praksis følger av instruks fra AID til UDI.
  4. Norsk flyktning- og asylpolitikk fastsettes av norske myndigheter. Både i dag og fremover skal norsk praksis i hovedtrekk samsvare med praksis i andre sammenlignbare land.
  5. Det innføres et vilkår om at referansepersoner som har opphold på humanitært grunnlag må ha fire års utdanning eller arbeidserfaring i Norge for at det skal kunne innvilges familiegjenforening eller -etablering. Det samme vil gjelde for personer som har flyktningstatus, men bare ved familieetablering. Vilkåret vil ikke gjelde for personer som har fått tillatelse som arbeidsinnvandrere eller etter regelverket for EØS-borgere. Det kan gjøres unntak fra vilkåret dersom særlige grunner taler for det.
  6. Manglende tilknytning til et geografisk område i saker som omhandler internflukt skal ikke være tilstrekkelig alene for å få opphold på humanitært grunnlag, det må foreligge andre sterke menneskelige hensyn for at oppholdstillatelse kan gis.
  7. Det kan etter en individuell vurdering gis begrensede tillatelser uten rett til fornyelse for enslige mindreårige søkere over 16 år som i dag får oppholdstillatelse kun fordi norske myndigheter ikke finner omsorgspersoner.
  8. UD har ansvaret for å fremforhandle og inngå en tilbaketakelsesavtale med Irak. Arbeidet forseres. Forutsetningene for å inngå en slik avtale, herunder de budsjettmessige konsekvenser utredes.

Tiltak 1, 3 og 4 innskrenker muligheten til å gjøre selvstendige vurderinger av hvorvidt enkelte områder er så farlige at det ikke er forsvarlig å sende mennesker tilbake til dem, og hemmer muligheten til å rette seg etter anbefalinger fra FNs høykommissær for flyktninger. Tiltak 2 gjør det umulig å vurdere om andre Schengen-lands praksis i asylsaker er forsvarlig. Tiltak 5 legger en alvorlig begrensning på flyktningers mulighet til livsutfoldelse. I en situasjon der man har flyktet fra krig eller forfølgelse vil det være en alvorlig tilleggsbelastning for den mentale helsen om man må velge mellom beskyttelse og muligheten til å leve sammen med sine nærmeste. Fire år er lang tid og kan tenkes å innebære økt risiko for represalier mot familien eller samlivsbrudd. Den forskjellsbehandlingen som ligger i unntaket for EØS-borgere er også en innvending mot tiltak 5.

Tiltak 6 tilsier at det er OK å sende flyktninger tilbake til en tilværelse som flyktning i eget land selv om det ikke finnes noen garanti for at de vil ha mulighet til å klare seg. Det innebærer langt på vei at man anerkjenner deres status som flyktning, men ikke vil ta ansvaret for dem likevel. Tiltak 7 er kanskje det groveste: Det skal være mulig å gi barn en begrenset oppholdstillatelse i inntil 2 år, slik at de når de ikke lenger er beskyttet av barnekonvensjonen kan tas ut av det som bør ha blitt en etablert tilværelse og sendes ut av landet. Tiltak 8 ser bort fra at Irak fremdeles er i krig og at de nasjonale myndighetene der ikke har kontroll over situasjonen.

Tiltakene SV har gått med på i Soria Moria 2 (18), men som strider mot partiets politikk er som følger:

  1. Etablering av praksis i strid med UNHCRs anbefalinger om beskyttelse skal som hovedregel prøves i stornemnd med mindre praksis følger av instruks fra AID til UDI (identisk med tiltak 3 over).
  2. I større grad benytte adgangen til å frihetsberøve utlendinger som er i en utsendelsesprosess der det foreligger unndragelsesfare eller uavklart identitet, og vil åpne for at det også kan benyttes frihetsberøvelse ved rettens kjennelse i utsendelsesprosessen overfor personer som begår kriminelle handlinger og personer som utgjør en trussel mot grunnleggende nasjonale interesser.
  3. Utvide bruken av meldeplikt og pålegg om bestemt bosted blant annet overfor asylsøkere som ikke medvirker til sakens opplysning eller begår kriminalitet.
  4. At flere med avslag bare skal gis tilbud om å bo i ventemottak fram til uttransportering kan gjennomføres. Regjeringen vil også vurdere returfremmende tiltak for barnefamilier.
  5. Heve terskelen for oppholdstillatelse på humanitært grunnlag.
  6. Innføre et generelt krav om fire års arbeid – og eller utdanning som vilkår for familieetablering (identisk med tiltak 5 over).

Tiltak 1 og 6 er allerede kommentert, og inngikk i Aps forrige tiltakspakke. Tiltak 2 og 3 innebærer bruk av de strengeste straffeformene vi har, fengsling og bevegelseskontroll, mot en dårlig definert gruppe som i utgangspunktet ikke har gjort noe straffbart. Man kan altså sette personer som ikke kan sendes hjem, f.eks. på grunn av fare for inhuman behandling eller at mottakerlandet ikke vil ta dem i mot, i fengsel. Årsaken til at man vil gjennomføre retur kan være at man ikke har dokumentert beskyttelsesbehov – noe som kan være svært vanskelig – eller at man har begått en kriminell handling. Det er åpenbart at alle som begår en kriminell handling skal straffes. Imidlertid er det ikke åpenbart at kriminalitet med lav strafferamme skal føre til at man skal miste beskyttelse mot fare for liv og helse, ei heller at man skal fengsles på ubestemt til på grunn av at slik fare gjør retur umulig. Dersom vi ser på problemet med ureturnerbare asylsøkere isolert er det jo et tankekors at vi mener statsborgere i fremmede land ikke har et beskyttelsesbehov når de erklæres uønsket av sitt eget lands myndigheter.

Tiltak 4 innebærer at man bevisst reduserer levestandarden til mennesker – potensielt også barn – langt under det som vil være akseptabelt for nordmenn (jfr. teltleir (19), fordi staten bruker lang tid på saksbehandling, planlegging eller returforhandlinger. Tiltaket innebærer også sosial utstøting av de aktuelle menneskene. Tiltak 5 innebærer at det som i dag omtales som sterke menneskelige hensyn – barn som har hatt så lang oppholdstid at de er fullintegrert, mennesker i behandling som sendes til en drastisk forverret livssituasjon på grunn av manglende helsetilbud i opprinnelseslandet eller tvilstilfeller ved innvilgelse av flyktningestatus, skal møte større vanskeligheter enn de allerede gjør. Avgjørelsen vil utvilsomt føre til flere avisoppslag av den typen som finnes i referansene (20, 21, 22).

Av figuren som viser antall asylsøknader i Norge er det helt åpenbart at antallet asylsøknader er nært forbundet med situasjoner som gjør at flere mennesker får et behov for beskyttelse og har krav på flyktningestatus. Det er en merkelig solidaritet som på grunnlag av disse nettopp denne statistikken vil undergave asylretten.

Årsaker til innvandringsmotstand

I den grad folk har negative holdninger til innvandring er årsaken som regel at de har et negativt inntrykk av mennesker som har et synlig ikke-norsk utseende, deres kultur, deres skikker og at de mener at innvandrere er mer kriminelle enn andre. Jeg har dessverre ikke noe tungt belegg for dette, men (den forøvrig svært reaksjonære) sosiologen Sigurd Skirbekk (23) er langt på vei enig med meg i dette (24). Det er også tankevekkende at innvandringsmotstanden er størst på landsbygda, der det er færrest innvandrere og større blant folk som ikke har hatt personlig kontakt med innvandrere (25, 26). Uavhengig av hva Arbeiderpartiet sier, er det disse følelsene de ønsker å gi et uttrykk for gjennom sine forslag til endringer i asylpolitikken. Det at enkelte arbeiderpartister prøver å framstille politikken som noe annet enn det den er, som f.eks. i denne bloggen (27), gjør ikke saken noe bedre.

Arbeiderpartiets mål

I den norske innvandringsdebatten har begrepene etterhvert mistet alt innhold. Når selv profilerte Ap-politikere som Jan Bøhler og Rune Gerhardsen sauser sammen begreper, påstander og fakta slik at resultatet blir rein bullshit, hvordan kan man forvente at folk flest er interesserte i å skille mellom flyktninger, asylsøkere og innvandrere? Underveis i forsøket på å tekkes innvandringsmotstanden kaster man sentrale prinsipper og friheter over bord.

Statistikken som er presentert tidligere i innlegget viser tydelig at innvandringsspørsmålet ikke berøres i nevneverdig grad av Arbeiderpartiets tiltak i Soria Moria 2. Dersom innvandringen totalt skal reduseres er man nødt til å gjøre noe med reglene for familiegjenforening og -etablering. Dette vil også ramme norske statsborgere, og det vil være svært vanskelig å utforme regler som bare rammer den «fremmede» innvandringen uten at disse vil være utilbørlig diskriminerende. Jeg mener at folk må stå fritt til å velge sine livsledsagere. Da hjelper det ikke å kamuflere anti-innvandringstiltak som tiltak mot tvangsekteskap – her finnes det uansett andre og mer virksomme tiltak. Den svært omstendelige prosessen knyttet til familiegjenforeninger er allerede i dag en betydelig belastning for mennesker som har funnet kjærligheten utenlands.

Arbeiderpartiets asylpolitikk er skuebrød: Det er bare snakk om å framstå som tøffe i innvandringsspørsmål. Politikken er ikke egna for å begrense innvandring, og den vil på lang sikt ikke bygge Aps troverdighet. Jeg tror formålet med Aps sporskifte er å kortsiktig vinne tilbake velgere fra Frp: Tradisjonelle arbeiderklassevelgere, vanlige folk som opplever innvandringa som et problem i sin hverdag, folk som bor i de (riktignok svært sjeldne!) områdene der feilslått bosettingspolitikk har ført til at barna knapt kan finne etnisk norske lekekamerater. Det viktigste er sannsynligvis at de ønsker å kapre noen av dem som har tatt inn over seg Frps skremmebilder og frykter at det er slik det kommer til å bli hos dem.

Aps flip-flop i innvandringsspørsmålet er et taktisk valg i en isolert politisk sak. Endringa er jo ikke kommet som en konsekvens av at andre spørsmål som opptar dem som jobber «på gølvet», eller utgjør noe grunnplan i partiet har fått større fokus. I motsetning til Norsk Radikalt Parti står Ap steilt på statlige og kommunale styringssystemer som gjør arbeidshverdagen til sliterne mer hektisk og som gir mye ansvar til den enkelte ansatte uten å gi tilsvarende innflytelse over hvordan arbeidsdagen skal legges opp (28). De legger ikke opp til å imøtekomme fagbevegelsens krav om endringer i disse styringssystemene. Det siste Bjarne Håkon Hanssen gjør før han melder at han ikke vil fortsette som statsråd er å fronte et ønske om økt bruk av private sykehus (29), stikk i strid med hva Ap lover (30). Arbeiderpartiets frykt for å provosere EU førte til at de overkjørte SV og Sp i spørsmålet om Tjenestedirektivet (31), etter å ha gitt verdiløse garantier – de er ikke blitt bekrefta av noen EU-instans (32) – mot sosial dumping til LO. Takket være Ap kan Norge også komme til å innføre Datalagringsdirektivet (33), Postdirektivet (34) og Helsedirektivet (35, 36) – der i hvert fall de to siste kan få store, negative konsekvenser for folk i helt vanlige jobber. Aps motstand mot tiltak som gjør en forskjell når det gjelder likelønn er også velkjent (37).

Når det er sagt, betyr ikke det at jeg personlig og SV forøvrig er rivende uenige med Ap på et viktig politikkområde at det er bedre å la dem få styre alene. Som Aftenpostens nøkterne gjennomgang av Soria Moria 2 viser (42), får SV et betydelig politisk gjennomslag som vi ikke ville ha hatt dersom vi sto utafor regjeringa. Vi har også lovet velgerne å være med på å utgjøre grunnlaget for ei ny rød-grønn flertallsregjering. Det er bare mulig gjennom et bindende samarbeid med Arbeiderpartiet. Den nye regjeringsplattformen gjør det likevel tydelig at styrkeforholdet mellom regjeringspartnerne har noe å si for hva slags politiske resultater man får. Det kan vi ikke endre nå, men det betyr at det selvsagt må være lov til å kritisere regjeringspartnerne sine når man mener at de tar feil. Det gjør Arbeiderpartiet også så grundig i denne saken.

Alternative tiltak

I SVs arbeidsprogram står det flere gode, alternative tiltak som ikke tar utgangspunkt i å gå en ubehagelig balansegang med menneskerettighetene eller drive appeasement vis-a-vis Frp i innvandringsspørsmål. Hovedmålet er å hindre at det i utgangspunktet oppstår situasjoner som fører til at folk legger på flukt, hjelpe flest mulig best mulig på det stedet de først kommer til og å behandle dem som kommer til Norge på en måte som sikrer at beskyttelsesbehov blir ivaretatt (38):

  • Det internasjonale samfunnet må sikre tilgang til humanitær hjelp [til internt fordrevne], og Norge må arbeide for at FNs retningslinjer for vern av internt fordrevne blir etterlevd.
  • De landene som tar imot flest flyktninger, er fattige naboland. SV vil ta initiativ til at det etableres fond i FN-regi som kan bidra til å finansiere tiltak for beskyttelse av disse flyktningene.
  • Å søke asyl er en menneskerett. Et minstemål er at anbefalingene fra FNs høykommisær for flyktninger (UNHCR) følges.
  • SV støtter rask tilbakesending av de som får avslag.
  • SV støtter tiltak som kan begrense at mennesker uten krav på beskyttelse kommer til Norge for å søke asyl.
  • SV vil at det skal fastsettes en maksimal tidsgrense, etter hvilken asylsøkere uten endelig vedtak, eller som ikke kan returneres, får en ny behandling av sin søknad. Ved ny vurdering skal ventetiden tillegges avgjørende vekt i retning av opphold. Barns oppholdstid skal særlig vektlegges.
  • SV ønsker å sikre kvinners rett til å få innvilget asyl med bakgrunn i kjønnsbasert forfølgelse i hjemlandet.
  • EUs samarbeid om asyl–, flyktning– og visumpolitikk fører til en vilkårlig behandling av asylsøkere. SV vil at Norge skal tre ut av dette samarbeidet.
  • For å unngå at land føler seg tvunget til innstramminger i flyktningpolitikken og rettssikkerheten til mennesker på flukt, må Norge arbeide for en internasjonal flyktningdomstol.
  • SV vil styrke asylsøkeres rettssikkerhet. Dagens system er for lukket, for lite etterprøvbart og for lite forutsigbart. Utlendingsnemnda bør derfor erstattes av et system med særdomstol som i Sverige.

Et siste punkt er Schengen-avtalen, der SV gikk ut og advarte mot at avtalen ville gjøre det lettere for kriminelle å operere fritt. Adgangen til å gjennomføre passkontroll ved grenseoverganger ville gjøre det langt enklere å sørge for at de få åpenbart grunnløse asylsøknadene ikke kom til behandling, og ville gjøre det mulig å innføre visumkrav for borgere i EU-land. Akhtar Chaudhry påpekte bl.a. dette under debatten om de rumenske tiggerne (39). Et visumkrav er et ikke-diskriminerende tiltak som vil gjøre det lettere å reagere på negative trender der utlendinger kommer til Norge for å bedrive uønskede aktiviteter. Det ville også gjøre det lettere å hindre at kriminelle utnyttet bevegelsesfriheten i Schengen-området til å unnslippe politimyndighetene. Det er helt åpenbart at utviklinga i Europa er i ferd med å fullstendig undergrave aslyretten (40), og det er ingen grunn til å støtte opp under dette.

Avslutning

Jeg tillater meg ei litt mer følelsesladd avslutning: Jeg er sjøl oppvokst i Groruddalen og bor på Tveita. Det er ikke farlig der jeg bor. Flyktningene fra Balkan som bor over gangen og sitter i styret i boligsameiet der jeg er leietaker er verdens hyggeligste, mest hjelpsomme folk. De oppdolla, fnisete fjortisjentene med pakistansk og irakisk bakgrunn jeg ser på T-banen utgjør ingen trussel mot min sikkerhet eller kulturelle identitet. Den somalske 4-barnsfaren som kjører bussen jeg og dattera mi tar til barnehagen gjør en viktig jobb og er en hyggelig mann. Det samme gjelder den somalske mannen som tilbød seg å hjelpe meg med å bære varene mine en dag etter at vi hadde diskutert arverekka som leder fram til Jakobs sønner. De afrikanske damene som var hjelpepleiere på et sykehjem der jeg holdt foredrag om legemiddelbruk likeså.

På den andre sida er det heva over enhver tvil at innvandringa har forandra Norge og kommer til å gjøre det i åra som kommer. Det byr på forandringer og utfordringer. Feilslått integreringspolitikk gjennom mange år har ført til at mange innvandrere har funnet seg dårlig til rette i Norge. Det har også ført til at det i noen områder har blitt så mange innvandrere at konsentrasjonen i seg selv sannsynligvis virker til hinder for integrering. Dette handler i første rekke om at tidligere regjeringer ikke har vært villige til å ta de politiske konsekvensene av å gjøre det rette: Legge tilstrekkelig med ressurser i integreringsprogram, avvikle ordninger som gjør det gunstig for kvinner å gå hjemme med barna, sørge for at barnehagen blir attraktiv og lett tilgjengelig, utvikle bosettingsprogrammer som gjør at folk får sosiale nettverk uten at de må trekke inn til Oslo, bruke ressurser på informasjon fra skoler og fritidsaktiviteter som sikrer at informasjonen kommer fram og blir forstått. Av frykt for å bli stemplet som snillistisk har man alt for lenge latt sjansen gå fra seg til å iverksette virksomme tiltak. Her er jeg glad for at regjeringa blant annet gjennom satsningsmidler til Indre Oslo øst, Groruddalen og Søndre Nordstrand har sikra gratis kjernetid i barnehagene, og at vi nå endelig får avvikla kontantstøtten. Dette er viktige SV-seire og god integreringspolitikk.

Men innvandrere med bakgrunn fra de verdensdelene som folk er mest skeptiske til utgjør ingen oversvømmelse, de er ikke mer kriminelle enn folk flest (41) og jeg kan ikke fatte og begripe at de skulle utgjøre en trussel mot vår kultur. De utgjør etter snart 40 års innvandring ikke mer enn 5 % av befolkninga. Årlig kommer omkring 20 000 nye – det utgjør bare noen tusendeler av den totale befolkninga. Hadde det ikke vært for innvandrerne hadde mange oppgaver forblitt uløste, og Norge ville vært et kjedeligere land. Norge går ikke rundt uten innvandrerne. Jeg skulle ønske at Arbeiderpartiet i likhet med SV var mer opptatt av å få fram dette, i stedet for å gjennomføre tiltak som gjør noe annet enn det de sier at de skal gjøre og som bidrar til å svekke oppslutningen om en av menneskerettighetene.

Hodene ruller i SPD

Som en liten oppfølger til oppsummeringa av venstresosialistenes posisjon i Europa her om dagen tar jeg med noen nyheter om etterspillet etter valget i Tyskland. De tyske sosialdemokratene (SPD) gikk altså på et gigantnederlag, tapte 11%-poeng i oppslutning og endte på 23%, ikke ulikt Aps skjebne etter Stoltenberg I i 2001 (1). Partiledelsen har tatt konsekvensen av resultatet:

  • Kanslerkandidat Frank-Walter Steinmeier ønsker ikke å gå inn i partiledelsen, men blir trolig parlamentarisk leder (2).
  • Partileder Franz Müntefering har erklært at han ikke vil ta gjenvalg (3).
  • Partisekretær Hubertus Heil trekker seg fra sin stilling for å gå inn som riksdagsmedlem, muligens til en sentral plass i gruppestyret (2).

I en analyse av velgerbevegelsene viser det seg at SPD lekker i alle bauger og kanter, men som jeg antydet i det nevnte innlegget, særlig til die Linke (4). Men lekkasjen til hjemmesitterpartiet har vært enda større: Hele 1,6 millioner av dem som stemte på SPD ved forrige valg valgte å bli hjemme i år. Forklaringene som trekkes fram er mangelen på en klar og tydelig profil, samt at partiledelsen ligger vesentlig til høyre for partiets grunnplan og velgere. Die Zeit melder at omkring 60% av SPDs sympatisører foretrekker det venstreorienterte SPD. Det ville vært interessant å se tilsvarende tall for det norske Arbeiderpartiet.

Spekulasjonene rundt hvem som kan ta over som leder for SPD brer seg. Partiet har allerede brukt opp delstatspresidentene sine i lederskifter de siste åra, og Berlin-lederen Klaus Wowereit blir ansett som for tett bundet til die Linke til å være valgbar (5). Blant de mer sannsynlige forslagene løftes avtroppende miljøvernminister Sigmar Gabriel (6) fram, med Andrea Nahles (7) som kandidat til stillingen som partisekretær. Nahles har bakgrunn som leder for ungdomspartiet og har gjennom motstand mot de upopulære velferdskuttene som ble gjennomført under Gerhard Schröder markert seg som talsperson for partiets venstreside. Der Spiegel publiserte i dag et intervju med Gabriel, der han uttaler seg nokså avmålt om en tilnærming til die Linke, men han åpner også for endring av partiets linje (8). Disse forslagene trekkes fram av det die Zeit omtaler som pragmatiske miljøer i SPD, mens representanter for mer konservative deler av partiet diskré uttrykker at en slik duo ikke faller i smak (6).

Die Linke får omtrent 80% av sin økte oppslutning fra SPD. Partiet er nå over sperregrensa i alle de tyske delstatene og får nær 30% i flere av de tidligere østtyske statene, med et ekstremresultat i Sachsen-Anhalt på 32,4%. Der Spiegel har en svært god presentasjon av valgresultatene. Den kompliserte valgordninga gjør at det ikke uten videre er godt å forstå tallene i presentasjonen. «Erststimme» er stemmen til det direktevalgte mandatet i valgkretsen, mens «Zweitstimme» er stemmen til partilista. Det er 299 valgkretser og total 622 plasser i riksdagen (9). For å oppnå flertall må SPD, dersom de velger å inngå samarbeid med die Linke sannsynligvis også støtte seg på die Grünen, som etter å ha gjort et godt valg der de for første gang har fått mer enn 10% av stemmene, er bitre på den foretrukne koalisjonspartneren for deres dårlige resultat (10). Ironisk nok hadde disse partiene sammen flertall i inneværende valgperiode.

Det blir svært spennende å se hvorvidt de tyske sosialdemokratene nå snur seg mot venstre. Dersom de gjør det, kan det innebære at venstresida snur trenden og peke mot en fornyet europeisk tro på velferdsstaten og sosial utjevning. Dersom de ikke gjør det, henger det franske og engelske spøkelset over dem. Labour er farlig utsatt foran valget til neste år (11), mens det franske sosialistpartiet PS er blitt erklært som «dødt» (12). Jeg har ikke funnet noen meningsmålinger som viser hvordan stemninga for PS ville vært i nasjonale valg, men i årets europaparlamentsvalg oppnådde de ynkelige 16,4% (13). New York Times-referansen (12) er vel pessimistisk etter min smak: Valgordningene i Frankrike og Storbritannia gjør det vanskelig for fløypartier å synes. Der valgordningene tillater det ser det ut til at venstresosialistiske partier kan profitere på sosialdemokratenes maktkåthet. Jeg håper SPD tar signalet.