Dette er en temmelig lang tekst, og av hensyn til dem som leser den først og fremst med et praktisk blikk, vil jeg ta for meg det praktiske og mest konkrete først: Hva kommer «Et medlemsstyrt OBOS» til å jobbe for på generalforsamlinga 22. juni? Lenger ned i teksten vil jeg forklare grundigere min oppfatning om hvorfor vi gjør det vi gjør. Men for dem som bare fort vil finne ut hva vi gjør, kommer vi til å konsentrere oss om følgende saker:
- Å sikre at styret i større grad må svare til medlemsdemokratiet, ved
- Å stemme over forslag 6.2.1.2.8, på linje 715, side 17 i heftet «Generalforsamling i OBOS 2021»
- Å sikre at representantskapet i større grad reflekterer bredden i medlemsmassen, ved
- Å stemme over forslag 6.2.1.2.15 på linje 965, side 23 i heftet «Generalforsamling i OBOS 2021»
- Å sikre at prosessen for å få på plass et sterkere medlemsdemokrati i større grad får forankring hos medlemmene, og omfatter et bredere tilfang av spørsmål, ved
- Primært, å stemme over forslag 6.2.1.2.21 på linje 1262, side 30 i heftet «Generalforsamling i OBOS 2021»
- Sekundært, å stemme over forslag 3.2 på linje 172, side 4 i heftet «Endringsforslag»
- Tertiært, å stemme over forslag 3.8 på linje 306, side 6 i heftet «Endringsforslag»
- Å sørge for at OBOS’ representantskap tar inn nye stemmer, slik at medlemsengasjementet som er oppstått i løpet av 2021 blir ivaretatt av medlemsdemokratiets formelle organer, ved
- Å fremme kandidater til representantskapet ved benkeforslag. Hvilke kandidater vil bli klart i selve møtet, men de vil være blant kandidatene som er blitt presentert her.
- Å sørge for at valgkomiteen som skal arbeide fram mot neste års generalforsamling består av personer som har god dømmekraft og er villige til å praktisere det vanlige prinsippet om armlengdes avstand mellom valgkomiteen og organet valgkomiteen skal innstille til, ved
- Å fremme kandidater til valgkomiteen ved benkeforslag. Hvilke kandidater vil bli klart i selve møtet.
De tre første punktene er identiske med stemmeanbefalinga som er publisert i Facebook-gruppa Et medlemsstyrt OBOS. Sakspapirene til generalforsamlinga finner du her.
Hva er bakgrunnen for medlemsengasjementet?
Hvorfor gjør vi dette? For å gi en nærmere forklaring på dette, kan det være greit å ta en titt på hvilke saker OBOS har vært involvert i, og som har skapt betydelig oppmerksomhet det siste året – halvannet:
- OBOS tok aktivt stilling i Oslos mest kontroversielle samferdselsprosjekt, byggingen av ny E18 – Vestkorridoren
- OBOS tok aktivt stilling til byggingen av et annet kontroversielt samferdselsprosjekt, byggingen av ny Manglerudtunnel
- OBOS har over lengre tid vært i konflikt med ulike lokalmiljøer om planlagte utbygginger, blant annet på Manglerud og på Vålerenga
- OBOS solgte et bygg på Ulven med leieboliger til en investorgruppe der OBOS’ boligdirektør har slektninger på eiersiden
- OBOS’ ledelse ga en gruppe medlemmer, ansatte i OBOS, langt bedre informasjon om deres medlemsrettigheter enn andre, etter at det var blitt klart at årets generalforsamling ville få langt høyere medlemsdeltakelse enn det som er vanlig. Dette skjedde da ansatte ble orientert spesifikt om muligheten til å delta på delegertmøtet, et møte andre medlemmer får svært sparsom informasjon om.
- Selve delegertmøtet ble gjennomført på en amatørmessig måte. Det var åpenbart for alle tilstedeværende at OBOS ikke er rigget for at dette møtet blir gjennomført i tråd med vedtektene. Møtet fikk blant annet ikke anledning til å bestemme sin egen forretningsorden, og møteleder, valgkomiteens leder Gaute Holmin, bestemte hvordan valg skulle gjennomføres og hvem som var valgbar, uten at hans bestemmelser er hjemlet i vedtektene. Dette bidro også til å provosere mange til sterkere engasjement.
- OBOS-ledelsen, ved styret og adm.dir., har ikke svart adekvat på den kritikken som er reist, og har opptrådt på en arrogant måte overfor medlemmer som har gjort bruk av medlemsrettighetene sine. Styret har lest mange av medlemmenes og de delegertes forslag på en lite lojal måte, de har gjennomgående vært avvisende til endring, og de har vært snare med å gripe til argumenter om ulovlighet. Dermed har de bidratt til å skjerpe konflikten.
- Valgkomiteen har fremmet en innstilling til representantskap og valgkomite som om ikke noe har skjedd denne våren. Det vitner om svak dømmekraft at den ikke har ønsket å ta den diskusjonen som nå pågår i media og løpende svekker boligbyggelagets omdømme inn i det formelle medlemsdemokratiet. Dette bidrar også til å skjerpe konflikten. Hvor dårlig det står til med valgkomiteens dømmekraft kommer tydelig fram når valgkomiteen, i strid med helt grunnleggende organisasjonspraksis
- Består av personer som sitter i representantskapet, organet den skal innstille til
- Innstiller på at enkelte av de som sitter i valgkomiteen skal få gjenvalg til representantskapet
- Innstiller på at de som sitter i valgkomiteen skal få gjenvalg til valgkomiteen
- Mange borettslag opplever at OBOS’ forvaltningstjenester er høyt priset, har varierende kvalitet og blir markedsført overfor borettslagene på en utilbørlig måte
- OBOS har over lengre tid gitt en ekssjef eksklusive jaktrettigheter
Man kan være enig eller uenig om disse punktene, og i hvilken grad innholdet i hvert av dem er problematisk. Blant medlemmer som har engasjert seg, er det nok svært ulike syn både på innholdet og hvor viktige punktene er. Det som imidlertid gjør det store medlemsengasjementet større enn noe enkelt punkt, er hvordan de henger sammen.
Medlemmene som eiere
OBOS er eid av medlemmene. Medlemmene utøver sin eierstyring gjennom generalforsamlingen og de tillitsvalgte generalforsamlingen velger. Satt på spissen er styret og administrasjonen eiernes tjenere. Mer nyansert kan vi slå fast at styret og administrasjonen må forsikre seg om at de opptrer i tråd med eiernes ønsker. I denne sammenhengen er det flere av sakene over som er relevante: Grunnen til at de har skapt oppmerksomhet og engasjement er åpenbart at de oppleves som kontroversielle. Det kunne ha vært greit dersom standpunktene man tok var forankra hos medlemmene, men det var de ikke.
Mitt personlige engasjement ble skapt her: Jeg synes ikke det er OK at jeg som medlem ble tatt til inntekt for at OBOS mente at ny E18 Vestkorridoren skulle bli bygd. Jeg organiserte en underskriftskampanje i forkant av forrige generalforsamling, og møtte opp for å overrekke omkring 1200 underskrifter fra OBOS-medlemmer som delte mitt synspunkt. I media føyset administrerende direktør bort kritikken når jeg fikk oppslag, og fra delegater til generalforsamlingen fikk jeg i etterkant høre at styreleder hadde harselert med oppropet. Tilsvarende har styret i flere omganger hatt en polemisk tone i omtalen av medlemmenes forslag til årets generalforsamling: Det gir et signal om at medlemmenes engasjement ikke er ønska.
Sånn skal ikke ledere og tillitsvalgte behandle medlemmer i en organisasjon, og vi er mange som er blitt provosert og motivert til å jobbe videre. Facebook-gruppa jeg etablerte i fjor høst vokste i løpet av våren fra 300 til dagens om lag 6000 medlemmer.
OBOS’ eierstyring
I mars i år ble det kjent at OBOS hadde gjort den tvilsomme eiendomshandelen på Ulven. Da var det mange medlemmer som ble kraftig provosert, ikke minst fordi det var uklart om det hadde skjedd direkte ulovligheter. Det er mange ting å si om dette. I første omgang skal jeg konsentrere meg om eierstyringa: Det er uklart om styret hadde sikret seg tilstrekkelig informasjon om salget. Det er uansett klart at styret oppfattet at det var en alvorlig situasjon, og bestilte en granskning fra KPMG. Denne er ennå ikke gjort tilgjengelig for medlemmene i sin helhet, noe som i seg selv er temmelig problematisk.
Det første spørsmålet som melder seg, er om styret er tett nok på administrasjonen, slik at det kan utøve styring på vegne av eierne, når dette salget gikk gjennom uten at styret stanset det eller sørget for en grundigere forankring. Det andre spørsmålet er om styret i stor nok grad er bevisst på hvordan det forvalter OBOS’ omdømme på vegne av medlemmene. Her er det en forbindelse også til samferdselssakene: Hvordan ønsker OBOS’ styre at boligbyggelaget framstår i offentligheten? Hvilke eierinteresser er det styret tillegger størst vekt, er det forvaltningen av kapitalverdiene, er det hensynet til å bygge flest mulig boliger, er det boligbyggelagets image, eller noe annet? Hvordan kan vi som medlemmer få innsikt i hvordan styret balanserer disse ulike hensynene? Har det selv på noe tidspunkt truffet aktive tiltak for å informere oss eiere om dette?
Jeg kjenner ikke svaret på disse spørsmålene. Og det leder til et annet spørsmål, som er temmelig alvorlig: Opplever styret (og representantskapet, det skal vi komme tilbake til) at de faktisk svarer til noen? Jeg er stygt redd for at svaret på dette er nei. I så fall står OBOS uten eierstyring. Dette må korrigeres, og korreksjonen må kommuniseres tydelig. Dette er en avgjørende bakgrunn for vårt forslag 1 (listen over), om å gi representantskapet myndighet til å bestemme boligbyggelagets posisjon i spørsmål av stor strategisk betydning og politisk kontroversielle spørsmål. Jeg tror det er viktig at styret føler at det i større grad blir sett i kortene. Jeg tror også det er viktig at representantskapet i større grad opplever at det har en myndighet overfor styret, og gjennom dette, administrasjonen. Dette er også grunnen til at vi går inn for forslagene i punkt 3 over – fordi vi ikke stoler på at styret vil forvalte prosjektet på en måte som er åpen i forhold til hva utfallet skal bli for styrets egen rolle.
Jeg skal snart også diskutere på hvilken måte dette er relevant for de ansattes representasjon, men før vi kommer så langt må vi også diskutere forholdet mellom jus og politikk i organisasjonslivet, siden vi snart begir oss inn i de problemstillingene som er behandlet i de ulike juridiske betenkningene.
Om jus og politikk i organisasjonslivet
Som jeg skrev over, mener jeg at OBOS’ styre har gjort noe uklokt når det på et så tidlig tidspunkt har avskåret mange av medlemmenes forslag med at de er ulovlige. Ved å gjøre et slik valg har de låst seg til en bestemt tolkning av forslagene, og gjort det umulig å diskutere tolkninger av forslagene som kunne ivareta intensjonen uten at man måtte lage advokatmat.
Det kan være flere årsaker til at styret har gjort dette valget. Blant de årsakene jeg kan komme på, er blant annet at styret mener at forslagene eller noe som ligner på dem absolutt ikke bør vedtas, og at man derfor tyr til de sterkeste argumentene man har. En annen mulighet kan være manglende bevissthet på forholdet mellom jus og politikk i organisasjoner, for eksempel fordi styret ikke har kompetanse på politisk organisasjonsliv. Jeg skal ikke spekulere i hva som faktisk er tilfelle, men drøfte noen av konsekvensene.
På samme måte som lover i samfunnet har som formål å ramme inn en generell frihet, slik at det vi foretar oss ikke skader andre på en urettferdig måte, er vedtekter i organisasjoner retningslinjer som skal sikre at organisasjonen og medlemmene kan bruke friheten de har gjennom alt det som ikke er beskrevet der til å fremme organisasjonens, og gjennom den sine egne, interesser.
Når man er uenige om dette, har man flere muligheter. Man kan 1) prøve å oppnå konsensus ved å diskutere, 2) gjennomføre avstemninger, 3) ty til bruk av interne utvalg som f.eks. kontrollkomiteer, 4) bygge allianser med eksterne aktører (i dette ligger det bla. å innhente betenkninger) eller 5) i siste instans ta problemstillinger for retten. Allerede her er det tydelig at styret har valgt en vei som bidrar til å eskalere, ved at de har gått direkte til nivå 4: først har de laget en allianse med sine egne jurister, deretter (se datering av de eksterne betenkningene) har de bestilt betenkninger fra eksterne advokater, når Et medlemsstyrt Obos har forsøkt å lage allianser ved å innhente sine egne betenkninger.
Hva er en betenkning? Det er en uttalelse om et spørsmål, med tilhørende utredning, foretatt av en kompetent person. En juridisk betenkning tar gjerne stilling til ett eller et fåtall konkrete spørsmål i en gitt situasjon. Betenkningens tyngde er delvis en følge av fagpersonens kompetanse. Dersom hun er kjent som ekspert, veier betenkningen tyngre enn dersom den er skrevet av en generalist. Dette vil også i de fleste tilfeller gi seg utslag i hvor komplett betenkningen er: En ekspert vil som regel kjenne bedre til ulike lovverks innvirkning på en sak og kjenne til flere relevante eksempler på faktiske juridiske vurderinger. Det er imidlertid verdt å merke seg at en betenkning også er et oppdrag. Desto større økonomiske og prestisjemessige konsekvenser en betenkning har for oppdragsgiver, og desto nærere den som skriver den er knyttet til oppdragsgiver, jo større vil sannsynligheten være for at betenkningen ikke vil berøre alt som er relevant for spørsmålet som skal vurderes. Jeg har selv vært med på å gjennomgå bestilte betenkninger som oppdragsgiver har fått anledning til å lese gjennom på forhånd. I en slik prosess vil man ikke ha anledning til å endre selve vurderingene, men man vil ha anledning til å foreslå at fokus i visse drøftinger endres, og at visse partier tas ut – hvis de ikke tjener formålet med betenkningen. Det at en betenkning ikke nødvendigvis trenger å være komplett, illustreres godt av de betenkningene OBOS har fått. Dette skal vi komme grundig tilbake til.
Uansett, ved at et spill med betenkninger er satt i gang, er altså en del av organisasjonens liv også satt ut av spill: Det vil blir bedt om å ta stilling til er ikke lenger organisasjonsspørsmål. Det er juridiske spørsmål. Både på styrets side og på den siden som fronter medlemsengasjementet står noen av landets fremste advokater. Det er jo litt morsomt å merke seg at begge betenkningene som er innhentet av styret siterer Wyller, som har skrevet vår betenkning. Like fullt er det åpenbart at de fleste vanlige medlemmer vil følge seg ubekvemme med å gå inn i det som er fintolkninger av jussen. Heldigvis er det ikke det vi er nødt til å gjøre. Det vi er nødt til å ta stilling til er forslagene, og konsekvensene av å vedta dem.
I dette spørsmålet er det grunn til å senke skuldrene: Det er ikke et kjempestort problem dersom generalforsamlinga vedtar noe som er ulovlig i denne sammenhengen. Det verste som i så fall kan skje er at styret eller et medlem reiser søksmål mot boligbyggelaget, og vi får en dom. I dette spørsmålet kan det faktisk være i alles interesse. Det vil selvfølgelig være forbundet med kostnader, men de kostnadene vil trolig være vesentlig lavere enn kostnadene styret og administrasjonen har hatt til ekstern kommunikasjonsbistand denne våren. Man kan jo spørre seg om styret og administrasjonens behov for å imøtegå medlemsengasjementet er et mer høyverdig formål å bruke medlemmenes penger på, enn å undersøke lovligheten av generalforsamlingens vedtak.
Om det skulle komme til det, er det altså verdt å huske at det er styret som har gjort det nødvendig, fordi det ikke har forsøkt å gå i dialog med forslagsstillerne, og ikke har invitert generalforsamlingen til å tolke eller votere. I sin omtale av forslag 6.2.1.2.8, på linje 753 side 18 i heftet «Generalforsamling i OBOS 2021» skriver styret
«Videre vil forslaget fort lede til en rekke vanskelige tolkningssituasjoner, hvor det fort kan bli tvil eller uenighet om Representantskapet skulle ha tatt en avgjørelse, eksempelvis:
- når skal en sak anses å være av «stor strategisk betydning»?
- når innebærer en sak å «ta stilling til» et politisk spørsmål?
- når går politiske spørsmål over til å bli «kontroversielle politiske» spørsmål?
- hva kreves for at en behandling av spørsmålene ‘ikke kan vente til neste ordinære generalforsamling’?»
På en måte tilkjennegir styret da at det ikke fører noen politisk dialog med representantskapet. Hvordan er det egentlig representantskapet utøver sin rolle som kontroll- og tilsynsorgan, dersom det ikke fatter vedtak som styret er nødt til å forholde seg til? Selvfølgelig er det representantskapet selv som skal bestemme når disse tersklene er overskredet. Og det gjør det ved å fatte vedtak. Det er altså medlemsdemokratiets egne organer som må gjøre tolkningene, og ikke eksterne jurister. Hvor tøvete dette argumentet er blir tydelig i lys av at styret legger stor vekt på å ha representantskapets tilslutning til sine innstillinger til generalforsamlingen.
En vurdering av betenkningene om representantskapets rolle
Over redegjorde jeg kort for den valgsituasjonen generalforsamlingen står overfor når styret har påstått at enkelte forslag er ulovlige. Jeg skal her gå inn i de tre betenkningene som foreligger om forslag 1 (6.2.1.2.8, på linje 715, side 17 i heftet «Generalforsamling i OBOS 2021»).
Det kan her være greit å ha oversikt over de tre betenkningene, som jeg heretter vil omtale som Wyller, Perland og Truyen, etter advokatene som har skrevet dem. Det første som kan være verdt å merke seg er at Wyller faktisk er skrevet av den Christian Fr. Wyller som er oppgitt som kilde hos både Wiersholm og Wikborg-Rein. Deres betenkninger er utvilsomt skrevet av dyktige advokater, begge med doktorgrad, men altså ikke av advokater som i en slik grad er anerkjent på dette spesifikke området av jussen, at de har skrevet kommentarutgaver og læreverk om den aktuelle loven. Tvert i mot henviser de begge til Wyllers tekster i avgjørende passasjer i sine betenkninger.
Det neste som kan være verdt å merke seg, er derfor en passasje i verket Borettslovene med kommentarer, skrevet av Kåre Lilleholt og Christian Fr. Wyller. Passasjen lyder:
Men det følger videre av annet ledd at representantskapet også kan tildeles andre oppgaver enn den lovfestede kontrolloppgaven, og adgangen synes å være fri. Dette representerer en vesentlig endring i forhold til tidligere rett, der loven bestemte hvilke oppgaver som lå til representantskapet, og dessuten slo fast at vedtektene ikke kunne legge andre oppgaver dit, jf. § 30 fjerde ledd i den gamle loven. Det var imidlertid antatt at representantskapet ikke kunne overlates oppgaver som førte til en beskjæring av andre organers myndighet, jf. Grini-Lilleholt s. 85, og det bør fortsatt gjelde. Det samsvarer også dårlig med en tilsynsrolle at representantskapet f.eks. skal kunne overta noen av styrets funksjoner.
I betenkningen til Wyller heter det videre at
Etter dette må det være klart at oppgaver som vedtektene tidligere (i den gamle boligbyggelagsloven, min anm.) kunne legges til representantskapet, fortsatt kan legges dit. Hvis den nye loven representerer noen endring på dette punkt, er det i så fall en større adgang til å gi representantskapet andre oppgaver enn det som er kjernefunksjonen – kontroll med styrets forvaltning. Om det er hensiktsmessig eller ikke, er noe generalforsamlingen selv må vurdere. Den eneste begrensningen er at hvis loven eksklusivt legger en sakstype til styret eller generalforsamlingen, kan den ikke legges til representantskapet.
Perland på sin side tolker den samme kommentaren, som Wyller har skrevet, slik at enhver beskjæring av myndighet er utillatelig. Men dette framstår som et paradoks når rettstilstanden allerede før forslaget vi snakker om er at representantskapet rent faktisk har oppgaver som ligger til forvaltningen av laget, bl.a. å fastsette ansiennitetsregler. Dette kommenterer også Wyller, men ikke Perland. Imidlertid gir Perland et viktig bidrag til den videre diskusjonen, ved å klarlegge at heller ikke aksjeselskapslovgivningen gir tydelige svar når det gjelder dette. Til dette vil jeg for egen regning føye til at i spørsmål om medlemsdemokratiets kompetanse kan det være grunn til å mene, på politisk grunnlag, at ulike vurderinger gjør seg gjeldende for samvirker og andre kooperative organisasjoner på den ene siden, og aksjeselskaper på den andre.
Perland mener at Wyller har misforstått forslaget i sin utredning, fordi Wyller knytter forslaget til en tidligere bestemmelse i Obos’ vedtekter om at styret skal innhente «representantskapets uttalelse i saker av prinsipiell art», som også hadde forankring i den gamle borettslagsloven. Wyller siterer fra John Grini og Kåre Lilleholts kommentarutgave av borettslovene, der det blant annet står
styret er ikke bundet av representantskapets uttalelse, men en tilråding fra representantskapet bør veie tungt
Wyller skriver videre at
En slik regel er ikke kvalitativt forskjellig fra dagens forslag om at representantskapet skal «bestemme lagets posisjon i spørsmål av stor strategisk betydning» eller «ta stilling til kontroversielle politiske spørsmål». Spørsmålet blir derfor om den nye lov om boligbyggelag medfører en endring på dette punkt.
Jeg kan til en viss grad være enig med Perland dersom vi avslutter lesningen av Wyllers betenkning her. Som vi skal komme tilbake til under, skriver også Wyller mer om dette. Ser vi på Truyens kommentarer til utdraget fra Lilleholt og Wyller, er den umiddelbare kommentaren at
På denne bakgrunn bli det rettslige vurderingstemaet om det fremsatte forslaget til endring av vedtektene § 13 innebærer at vedtektene dermed legger oppgaver som «etter lova skal liggje til andre» og på den måten foretar «en beskjæring av andre organers myndighet». En vedtektsendringer i strid med dette vil være ugyldig selv om den blir vedtatt med et flertall på to tredeler av de avgitte stemmer.
Her peker Truyen på det samme som Wyller, nemlig at det må være slik at oppgaven etter lova skal liggje til andre. Wyller peker videre på at dette må forstås slik at loven eksklusivt må legge oppgavene til disse «andre», noe Truyen ser ut til å være enig i (i motsetning til Perland, som står alene om sin tolkning). Motsatt Wyller finner Truyen imidlertid det jeg vurderer som et svært tynt grunnlag for å hevde at kompetansen til å fatte beslutninger om spørsmål av stor strategisk betydning og ta stilling til kontroversielle politiske spørsmål uttrykkelig ligger hos styret, i det han trekker fram en passus fra NOU 1996:3, forarbeidene til gjeldende aksjelov, der styrets oppgaver er gitt følgende nærmere beskrivelse
Hvorvidt slike retningslinjer skal gis, og hvilke spørsmål retningslinjene skal regulere, vil det være opp til styret å vurdere og avgjøre. I retningslinjer for selskapets virksomhet kan f eks styret fastsette nærmere saksbehandlingsregler, herunder om organiseringen av selskapets virksomhet, gi uttrykk for prioritering av virksomhetsområder, fastsette strategiske delmål (min utheving) mv. Slike retningslinjer vil være retningsgivende for styrets eget arbeid inntil de måtte bli endret av styret selv.
Nå er ikke jeg jussprofessor, men jeg er ganske god til å lese, og har temmelig mye erfaring med å arbeide med strategi. Jeg mener at det ikke er en ukontroversiell påstand at spørsmål av stor strategisk betydning er synonymt med strategiske delmål. Tvert i mot er fastsettelse av strategiske delmål en oppgave av vesentlig mer operasjonell karakter. Et spørsmål av stor strategisk betydning er en oppstått eller valgt situasjon i en organisasjon, som kan påvirke eksisterende strategier i vesentlig grad, eller kreve nye. Et strategisk delmål er en konkretisering av en eksisterende strategi. Truyen skriver videre
Det å fastsette retningslinjer med strategiske delmål er altså en del av de oppgaver som er tillagt styret, hvilket bekrefter at også spørsmål av stor strategisk betydning hører inn under den kompetanse som styret er tillagt etter boligbyggelagsloven § 6-10.
Jeg ville ikke turt å møte i retten med denne rent semantiske vurderingen, som Truyen har suget av sitt eget bryst, som eneste grunnlag for min påstand. Da synes jeg Wyller treffer atskillig bedre med sin vurdering
Den foreslåtte tilføyelse til vedtektenes § 13 er begrenset til det vi kan kalle overordnede boligpolitiske spørsmål og slike spørsmål hører ikke eksklusivt under styret. Å «bestemme lagets posisjon i spørsmål av stor strategisk betydning, og ta stilling til kontroversielle politiske spørsmål» er ikke en oppgave som loven positivt legger til styret, men en del av styrets alminnelige myndighet. Den kan derfor legges til representantskapet.
Her møter vi også Perland igjen. For jeg mener at det er åpenbart urimelig å tolke den vurderinga Wyller her gjør dit hen at han ikke eksplisitt beskriver det å bestemme lagets posisjon i spørsmål av stor betydning og å ta stilling til kontroversielle politiske spørsmål som en oppgave som kan legges til representantskapet. For egen regning vil jeg føye til at spørsmål av stor strategisk betydning og politisk kontroversielle spørsmål er spørsmål der det i medlemsorganisasjoner er særlig viktig å søke tilslutning hos medlemmene. Tillitsvalgte, slik som styret er, gjør klokt i å sørge for at de har medlemmene med seg i saker som har særlig stor betydning for organisasjonen, eller som kan påvirke dens politiske stilling.
Truyen tar også for seg forslagets ordlyd om at dette skal gjelde spørsmål som ikke kan vente til neste ordinære generalforsamling, og påpeker at vedtekten om den blir vedtatt kan tolkes dit hen at den fratar ekstraordinære generalforsamlinger myndighet i slike spørsmål. Selv om jeg har forståelse for den ordrette tolkninga, og innser at det var litt klønete fra min side, framstår et slikt scenario somfullstendig søkt for noen som har organisasjonserfaring. For meg er det helt utenkelig at representantskapet skulle ønske å motsette seg et vedtak i en ekstraordinær generalforsamling. Ordet ordinære er uansett ikke viktig for forslaget. Dersom generalforsamlingen ønsker det, vil jeg foreslå en delt votering, der dette ordet blir utelatt.
I praksis vil jeg imidlertid påstå at dette er helt uten betydning. Her mener jeg at både Perland og Truyens betenkninger har vesentlige svakheter. La oss begynne med Truyens påstand om kompetansekonflikt mellom representantskapet og ekstraordinær generalforsamling: Etter det jeg kjenner til, er det ikke innkalt til noen ekstraordinær generalforsamling i OBOS i nyere tid. Dersom noen har kjennskap til sist dette skjedde, hører jeg gjerne om det. Poenget med vedtektsforslaget er at styret ikke skal kunne skyve tidsnød foran seg når det fatter kontroversielle beslutninger.
Terskelen for å innkalle til ekstraordinær generalforsamling ligger så høyt, at det i praksis er nesten umulig. Det tar også minst en måned. For vanlige medlemmer innebærer det å samle inn 25 000 underskrifter. Det er 5 ganger så mange som kreves for å registrere et nasjonalt parti. Representantskapet kan i teorien kreve at det avholdes ekstraordinær generalforsamling, men har så langt jeg kjenner til aldri gjort det.
Dette bringer oss videre til et annet tema som ingen av betenkningene dessverre vurderer, men som Truyen alluderer til, når han skriver
For det første er ikke et representantskap generelt sett et overordnet organ til styret.
Dette er nemlig ikke helt riktig når man snakker om det konkrete tilfellet vi står overfor. Obos gjør bruk av en unntaksbestemmelse i bustadbyggjelagslova som gir anledning til å gi andre organer enn generalforsamlinga myndighet til å velge styret. Dette er i og for seg symptomatisk for hvordan loven til dels ikke passer for et boligbyggelag som er så stort som Obos, og dels er skreddersydd for Obos’ etablerte praksis. Loven omtaler knapt rollen til representantskapet, noe som sammen med mangelen på rettspraksis er bakgrunnen for at bl.a. Wyllers kommentarer veier så tungt. Poenget er likevel at representantskapet i praksis står over styret, i det det er styrets valgforsamling. Det gir grunn til ettertanke at hverken Truyen eller Perland tar dette med i sine arbeider.
Noen særlig mer detaljert tror jeg neppe det er mulig å drøfte de tre betenkningene slik de foreligger. Min vurdering er at representantskapet trygt kan vedta forslaget med utgangspunkt i Wyllers betenkning. Det verste som kan skje er at styret vil reise sak. Det vil i så fall gi oss et langt bedre rettsgrunnlag. Saken er nemlig den at det tyngste rettsgrunnlaget vi har i dag er en tekst som Wyller har skrevet og selv gitt en helt fersk tolkning av. Truyen og Perlman har etter mitt syn i for stor grad lent seg mot aksjeretten i sine vurderinger og ikke tatt hensyn til foreningsrettens friheter, og heller ikke tatt hensyn til de praktiske forholdene innad i Obos.
Om de ansattes rolle
I denne sammenhengen er det også relevant å diskutere de ansattes rolle i medlemsdemokratiet. Før jeg diskuterer dette i detalj, vil jeg understreke to ting: For det første har jeg trukket det forslaget som Wyllers betenkning tar for seg. For det andre er jeg glad for at Obos har mange faglig dyktige ansatte som har stort engasjement for arbeidsplassen sin. Jeg forstår at en del kan ha vært bekymra for hva som kunne komme til å skje med den arbeidsplassen når medlemsengasjementet plutselig eksploderer og enkelte fremmer til dels drastiske forslag. Det er legitimt å mobilisere for å forsvare arbeidsplassen sin. Jeg vil også understreke at det forslaget jeg har fremmet om å begrense de ansattes mulighet til å bli overrepresentert på generalforsamlingen er trukket, fordi alle de juridiske betenkningene, også vår egen, har konkludert med at det ville være ulovlig.
Samtidig er det ikke slik at de ansatte eier Obos alene. Dersom de ansatte opptrer som noe i nærheten av et flertall i representasjonen av eierne, står vi prinsipielt i fare for at eierstyringen kortsluttes. Satt på spissen kan dette illustreres med figurparet under. Til venstre vises styringskjeden i boligbyggelaget, slik eierstyringen ideelt sett skal skje, til høyre vises styringskjeden i det øyeblikket et flertall av de delegerte utgjøres av medlemmer som også er ansatte, og andre medlemmer utgjør et mindretall på generalforsamlingen. Jeg vil minne om at dette faktisk var situasjonen etter delegertmøtet, og at det fremdeles er slik at medlemmer som også er ansatte utgjør et flertall blant generalforsamlingens delegerte som skal representere de Obos-medlemmene som ikke bor i et Obos-borettslag.
Jeg vil påstå at årsaken til at forslaget om å begrense de ansattes mulighet til å utgjøre et flertall på generalforsamlingen rett og slett er et resultat av at en slik situasjon aldri var påtenkt da Stortinget behandlet loven som regulerer dette, lov om bustadbyggjelag. Det er også en problemstilling som er ganske unik for OBOS, da de fleste boligbyggelag er organisert slik at ethvert medlem faktisk har mulighet til å representere seg selv på generalforsamlingen. I de aller fleste boligbyggelag vil det derfor være slik at en mobilisering fra de ansatte uansett kan oppveies ved at medlemmene selv møter. Det er for alle praktiske forhold umulig at et boligbyggelag kan komme i en situasjon der de ansatte faktisk utgjør et flertall av medlemmene. Dette illustrerer det jeg nevnte over om at bustadbyggjelagslova til dels ikke passer for Obos.
Årsaken til den spesielle situasjonen i Obos, er at det rett og slett er fysisk umulig å gi alle 500 000 Obos-medlemmer mulighet til å møte på generalforsamlingen. Derfor har man et system med delegerte, som blir valgt for å representere medlemmene. Selv med dette systemet er Obos’ generalforsamling et av Norges største møter. Gjennomgående er det slik at det skal velges ca. en representant per 500 medlemmer. De som har fulgt med, vil ha fått med seg at dette systemet har tre kategorier av representanter: a) Delegerte fra borettslag med mer enn 30 andelseiere, b) delegerte fra borettslag med under 30 andelseiere, og c) delegerte på vegne av medlemmer som ikke bor i borettslag (boligsøkende). Borettslagene velger selv sine delegerte på sine generalforsamlinger, og er garantert representasjon (a) eller må delta i en trekning for å bli representert (b).
De boligsøkende har et eget møte, delegertmøtet, som velger deres representanter. Dette møtet annonseres i en notis i Obos-bladet og gjennom et nyhetsbrev som Obos’ ledelse ikke vil svare på hvor mange som åpner. Man skal som menig medlem være godt over gjennomsnittlig interessert for å få med seg at møtet overhodet finnes og hvilken funksjon det har. De ansatte har åpenbart bedre tilgang til informasjon om møtet, både fordi de selv har en rolle i å arrangere det, og fordi de sitter tettere på ledelsen. Denne informasjonstilgangen er forsterket ved at både adm.dir. og tillitsvalgte i OBOS aktivt har oppfordret ansatte til å stille på møtet. Som en følge av dette er de ansatte overrepresentert med minst 120 ganger i forhold til hvor stor andel av medlemsmassen de utgjør.
For at man faktisk skal komme i den situasjonen som er illustrert til høyre i figuren over, er det nødvendig at de ansatte føler en lojalitetsplikt overfor ledelsen når de stiller som delegerte. Det vil nok variere både med hvilken stilling de har og hvilket konkret spørsmål det er snakk om å behandle, hvorvidt de føler en slik plikt. Ansatte som sitter nær ledelsen, f.eks. fordi de innehar en ledende stilling, og styremedlemmer utnevnt av adm.dir. er nok mer tilbøyelige til å praktisere en form for lojalitet, enn ansatte som ikke selv er i en situasjon der de har ansvar for administrasjonens beslutninger. Dette er innlysende, og bakgrunnen for at jeg i mitt forslag differensierte mellom ulike kategorier av ansatte.
Denne tematikken er for øvrig ikke unik for OBOS. Alle norske kommuner har et kontrollutvalg. De som skal sitte der, kan ikke være ansatt i kommunen. Ingen påstår at det er en urimelig innskrenking av borgernes mulighet til å delta i kommunedemokratiet. Det er heller ikke mulig å være både rådmann og ordfører, eller departementsråd og åpent partipolitisk aktiv. Norges Idrettsforbund har et eget, omfattende regelverk som nekter ansatte i forbundet å ha verv på samme eller lavere nivå i organisasjonen. Årsaken til slike regler er dels å hindre rollekonflikter, dels å hindre at noen medlemmer/borgere utøver en urimelig stor innflytelse i et demokratisk organ som følge av en privilegert tilgang til kunnskap om hvordan organene fungerer, hvordan dagsordenen deres settes osv. Selv om det per dags dato er ulovlig å hindre ansatte i Obos å utøve en innflytelse som ikke står i forhold til den andelen de utgjør av medlemsmassen, er det ikke et moralsk forkastelig standpunkt å mene at det at de gjør det, på prinsipielt grunnlag, er problematisk.
Prinsippet er faktisk så allment at en variant av det står i Obos’ egne vedtekter i §13, 8. jf. 13. ledd:
Styrets medlemmer, daglig leder og revisor har møte-, tale- og forslagsrett, men ikke stemmerett. (…) Blir et medlem valgt til styreverv i OBOS, må medlemmet tre ut av representantskapet.
Videre er det fint mulig å ha to tanker i hodet på en gang og både mene dette, og at det er bra at de ansatte er engasjerte i arbeidsplassen sin og deltar i den som medlemmer og gjennom formell ansatterepresentasjon. Det er likevel nødvendig å understreke at det å delta i styring av arbeidsplassen i egenskap av å være eier og medlem, og ikke ansatt, er en veldig sjelden situasjon for kollektive grupperinger av ansatte i norsk arbeidsliv. Det forekommer ellers stort sett bare der ansatte i fellesskap eier en vesentlig del av aksjekapitalen, og da er de ansattes representasjon begrenset av hvilken andel av aksjene de eier. Det er veldig rart at både adm.dir. og styreleder i OBOS ikke er villige til å anerkjenne disse to ulike prinsipielle dimensjonene i saken, og det er direkte oppsiktsvekkende at en partner i Wiersholm (Georg Abusdal Engebretsen) nedlater seg til å stå ansvarlig for et notat som utelater å gå inn på drøftningen over, samtidig som det peker på lovverk som støtter opp under formell ansatterepresentasjon i styrende organer.
Om valgkomiteens arbeid
Det er imidlertid ikke bare styret og adm.dir. som har gjort ukloke ting. Valgkomiteen (og representantskapet) som har levert innstillingen til valg ved årets generalforsamling har levert den rareste innstillinga jeg noen gang har sett: Representantskap og valgkomite er sausa sammen til en enhet. Jeg referer til heftet «Generalforsamling i OBOS 2021» side 5-8.
I sakspapirene står det at valgkomiteen har innstilt på at neste års valgkomite skal bestå av mange av de samme medlemmene som årets. Dette er rart av flere årsaker:
- Valgkomiteen har innstilt på at hele valgkomiteen skal bestå av personer som selv er innstilt på gjenvalg til representantskapet, eller allerede sitter der
- For flere av de innstilte har årets valgkomite innstilt på dette gjenvalget
I de fleste organisasjoner praktiserer man et strengt skille mellom valgkomiteen og innstillingen dens. Dersom et medlem i valgkomiteen skal innstilles, er det vanlig at dette medlemmet fratrer valgkomiteen. Dersom noen skal velges til valgkomiteen som selv sitter i det organet valgkomiteen skal lage innstilling til, skjer det som regel under forutsetning av at vedkommende ikke skal ha gjenvalg. Hvorfor er det slik? Vel, de fleste vil være enige i at det er vanskelig å vurdere seg selv objektivt. Det er kanskje den mest åpenbare av alle rollekonflikter.
Det valgkomiteen altså har gjort her, er å sause sammen roller på en måte som skaper et tydelig inntrykk av at representantskapet i praksis er et selvrekrutterende organ. Det trenger ikke å være noe galt med det. Det er f.eks. vanlig i stiftelser. Men det har ingenting med god organisasjonspraksis i en medlemsorganisasjon å gjøre. I medlemsorganisasjoner er det faktisk så uhørt, at jeg, på tross av at jeg arbeider i organisasjonslivet, at arbeidet går ut på å blant annet rådgi organisasjoner om god praksis i slike spørsmål, og at jeg har vært medlem av og aktiv i et titalls organisasjoner gjennom 25 år, aldri har opplevd en slik situasjon.
Etter min vurdering er det ikke mulig å ha tillit til en valgkomite som fraviker god organisasjonspraksis på denne måten. Den innstilte valgkomiteen bør derfor ikke velges. Innstillingen deres til representantskap bør også endres vesentlig. Dette er bakgrunnen for forslagene 2, 4 og 5 i listen til å begynne med i innlegget.
Avslutning
Jeg har nok skrevet både for langt og for omstendelig. Det er en svakhet jeg har. Det er nok helt sikkert en del ting jeg ikke har skrevet, og det kan hende jeg oppdaterer dette innlegget et par ganger de neste dagene. Jeg håper likevel jeg har fått til å forklare hva vi i Et medlemsstyrt Obos synes det er viktig å gjøre på årets generalforsamling og hvorfor vi mener det. Du er hjertelig velkommen til å legge igjen en kommentar, eller ta kontakt med meg hvis det er noe du lurer på:
- Twitter: @benjamil
- Facebook: Benjamin E. Larsen
- E-post: benjamil (ætt) gmail.com
- Telefon: 91 31 45 85