Noen betraktninger før OBOS’ generalforsamling 2021

Dette innlegget inneholder en forklaring av hva Et medlemsstyrt Obos vil gjøre på generalforsamlingen til Obos i 2021, og hvorfor.

Dette er en temmelig lang tekst, og av hensyn til dem som leser den først og fremst med et praktisk blikk, vil jeg ta for meg det praktiske og mest konkrete først: Hva kommer «Et medlemsstyrt OBOS» til å jobbe for på generalforsamlinga 22. juni? Lenger ned i teksten vil jeg forklare grundigere min oppfatning om hvorfor vi gjør det vi gjør. Men for dem som bare fort vil finne ut hva vi gjør, kommer vi til å konsentrere oss om følgende saker:

  1. Å sikre at styret i større grad må svare til medlemsdemokratiet, ved
    • Å stemme over forslag 6.2.1.2.8, på linje 715, side 17 i heftet «Generalforsamling i OBOS 2021»
  2. Å sikre at representantskapet i større grad reflekterer bredden i medlemsmassen, ved
    • Å stemme over forslag 6.2.1.2.15 på linje 965, side 23 i heftet «Generalforsamling i OBOS 2021»
  3. Å sikre at prosessen for å få på plass et sterkere medlemsdemokrati i større grad får forankring hos medlemmene, og omfatter et bredere tilfang av spørsmål, ved
    • Primært, å stemme over forslag 6.2.1.2.21 på linje 1262, side 30 i heftet «Generalforsamling i OBOS 2021»
    • Sekundært, å stemme over forslag 3.2 på linje 172, side 4 i heftet «Endringsforslag»
    • Tertiært, å stemme over forslag 3.8 på linje 306, side 6 i heftet «Endringsforslag»
  4. Å sørge for at OBOS’ representantskap tar inn nye stemmer, slik at medlemsengasjementet som er oppstått i løpet av 2021 blir ivaretatt av medlemsdemokratiets formelle organer, ved
    • Å fremme kandidater til representantskapet ved benkeforslag. Hvilke kandidater vil bli klart i selve møtet, men de vil være blant kandidatene som er blitt presentert her.
  5. Å sørge for at valgkomiteen som skal arbeide fram mot neste års generalforsamling består av personer som har god dømmekraft og er villige til å praktisere det vanlige prinsippet om armlengdes avstand mellom valgkomiteen og organet valgkomiteen skal innstille til, ved
    • Å fremme kandidater til valgkomiteen ved benkeforslag. Hvilke kandidater vil bli klart i selve møtet.

De tre første punktene er identiske med stemmeanbefalinga som er publisert i Facebook-gruppa Et medlemsstyrt OBOS. Sakspapirene til generalforsamlinga finner du her.

Hva er bakgrunnen for medlemsengasjementet?

Hvorfor gjør vi dette? For å gi en nærmere forklaring på dette, kan det være greit å ta en titt på hvilke saker OBOS har vært involvert i, og som har skapt betydelig oppmerksomhet det siste året – halvannet:

  1. OBOS tok aktivt stilling i Oslos mest kontroversielle samferdselsprosjekt, byggingen av ny E18 – Vestkorridoren
  2. OBOS tok aktivt stilling til byggingen av et annet kontroversielt samferdselsprosjekt, byggingen av ny Manglerudtunnel
  3. OBOS har over lengre tid vært i konflikt med ulike lokalmiljøer om planlagte utbygginger, blant annet på Manglerud og på Vålerenga
  4. OBOS solgte et bygg på Ulven med leieboliger til en investorgruppe der OBOS’ boligdirektør har slektninger på eiersiden
  5. OBOS’ ledelse ga en gruppe medlemmer, ansatte i OBOS, langt bedre informasjon om deres medlemsrettigheter enn andre, etter at det var blitt klart at årets generalforsamling ville få langt høyere medlemsdeltakelse enn det som er vanlig. Dette skjedde da ansatte ble orientert spesifikt om muligheten til å delta på delegertmøtet, et møte andre medlemmer får svært sparsom informasjon om.
  6. Selve delegertmøtet ble gjennomført på en amatørmessig måte. Det var åpenbart for alle tilstedeværende at OBOS ikke er rigget for at dette møtet blir gjennomført i tråd med vedtektene. Møtet fikk blant annet ikke anledning til å bestemme sin egen forretningsorden, og møteleder, valgkomiteens leder Gaute Holmin, bestemte hvordan valg skulle gjennomføres og hvem som var valgbar, uten at hans bestemmelser er hjemlet i vedtektene. Dette bidro også til å provosere mange til sterkere engasjement.
  7. OBOS-ledelsen, ved styret og adm.dir., har ikke svart adekvat på den kritikken som er reist, og har opptrådt på en arrogant måte overfor medlemmer som har gjort bruk av medlemsrettighetene sine. Styret har lest mange av medlemmenes og de delegertes forslag på en lite lojal måte, de har gjennomgående vært avvisende til endring, og de har vært snare med å gripe til argumenter om ulovlighet. Dermed har de bidratt til å skjerpe konflikten.
  8. Valgkomiteen har fremmet en innstilling til representantskap og valgkomite som om ikke noe har skjedd denne våren. Det vitner om svak dømmekraft at den ikke har ønsket å ta den diskusjonen som nå pågår i media og løpende svekker boligbyggelagets omdømme inn i det formelle medlemsdemokratiet. Dette bidrar også til å skjerpe konflikten. Hvor dårlig det står til med valgkomiteens dømmekraft kommer tydelig fram når valgkomiteen, i strid med helt grunnleggende organisasjonspraksis
    • Består av personer som sitter i representantskapet, organet den skal innstille til
    • Innstiller på at enkelte av de som sitter i valgkomiteen skal få gjenvalg til representantskapet
    • Innstiller på at de som sitter i valgkomiteen skal få gjenvalg til valgkomiteen
  9. Mange borettslag opplever at OBOS’ forvaltningstjenester er høyt priset, har varierende kvalitet og blir markedsført overfor borettslagene på en utilbørlig måte
  10. OBOS har over lengre tid gitt en ekssjef eksklusive jaktrettigheter

Man kan være enig eller uenig om disse punktene, og i hvilken grad innholdet i hvert av dem er problematisk. Blant medlemmer som har engasjert seg, er det nok svært ulike syn både på innholdet og hvor viktige punktene er. Det som imidlertid gjør det store medlemsengasjementet større enn noe enkelt punkt, er hvordan de henger sammen.

Medlemmene som eiere

OBOS er eid av medlemmene. Medlemmene utøver sin eierstyring gjennom generalforsamlingen og de tillitsvalgte generalforsamlingen velger. Satt på spissen er styret og administrasjonen eiernes tjenere. Mer nyansert kan vi slå fast at styret og administrasjonen må forsikre seg om at de opptrer i tråd med eiernes ønsker. I denne sammenhengen er det flere av sakene over som er relevante: Grunnen til at de har skapt oppmerksomhet og engasjement er åpenbart at de oppleves som kontroversielle. Det kunne ha vært greit dersom standpunktene man tok var forankra hos medlemmene, men det var de ikke.

Mitt personlige engasjement ble skapt her: Jeg synes ikke det er OK at jeg som medlem ble tatt til inntekt for at OBOS mente at ny E18 Vestkorridoren skulle bli bygd. Jeg organiserte en underskriftskampanje i forkant av forrige generalforsamling, og møtte opp for å overrekke omkring 1200 underskrifter fra OBOS-medlemmer som delte mitt synspunkt. I media føyset administrerende direktør bort kritikken når jeg fikk oppslag, og fra delegater til generalforsamlingen fikk jeg i etterkant høre at styreleder hadde harselert med oppropet. Tilsvarende har styret i flere omganger hatt en polemisk tone i omtalen av medlemmenes forslag til årets generalforsamling: Det gir et signal om at medlemmenes engasjement ikke er ønska.

Sånn skal ikke ledere og tillitsvalgte behandle medlemmer i en organisasjon, og vi er mange som er blitt provosert og motivert til å jobbe videre. Facebook-gruppa jeg etablerte i fjor høst vokste i løpet av våren fra 300 til dagens om lag 6000 medlemmer.

OBOS’ eierstyring

I mars i år ble det kjent at OBOS hadde gjort den tvilsomme eiendomshandelen på Ulven. Da var det mange medlemmer som ble kraftig provosert, ikke minst fordi det var uklart om det hadde skjedd direkte ulovligheter. Det er mange ting å si om dette. I første omgang skal jeg konsentrere meg om eierstyringa: Det er uklart om styret hadde sikret seg tilstrekkelig informasjon om salget. Det er uansett klart at styret oppfattet at det var en alvorlig situasjon, og bestilte en granskning fra KPMG. Denne er ennå ikke gjort tilgjengelig for medlemmene i sin helhet, noe som i seg selv er temmelig problematisk.

Det første spørsmålet som melder seg, er om styret er tett nok på administrasjonen, slik at det kan utøve styring på vegne av eierne, når dette salget gikk gjennom uten at styret stanset det eller sørget for en grundigere forankring. Det andre spørsmålet er om styret i stor nok grad er bevisst på hvordan det forvalter OBOS’ omdømme på vegne av medlemmene. Her er det en forbindelse også til samferdselssakene: Hvordan ønsker OBOS’ styre at boligbyggelaget framstår i offentligheten? Hvilke eierinteresser er det styret tillegger størst vekt, er det forvaltningen av kapitalverdiene, er det hensynet til å bygge flest mulig boliger, er det boligbyggelagets image, eller noe annet? Hvordan kan vi som medlemmer få innsikt i hvordan styret balanserer disse ulike hensynene? Har det selv på noe tidspunkt truffet aktive tiltak for å informere oss eiere om dette?

Jeg kjenner ikke svaret på disse spørsmålene. Og det leder til et annet spørsmål, som er temmelig alvorlig: Opplever styret (og representantskapet, det skal vi komme tilbake til) at de faktisk svarer til noen? Jeg er stygt redd for at svaret på dette er nei. I så fall står OBOS uten eierstyring. Dette må korrigeres, og korreksjonen må kommuniseres tydelig. Dette er en avgjørende bakgrunn for vårt forslag 1 (listen over), om å gi representantskapet myndighet til å bestemme boligbyggelagets posisjon i spørsmål av stor strategisk betydning og politisk kontroversielle spørsmål. Jeg tror det er viktig at styret føler at det i større grad blir sett i kortene. Jeg tror også det er viktig at representantskapet i større grad opplever at det har en myndighet overfor styret, og gjennom dette, administrasjonen. Dette er også grunnen til at vi går inn for forslagene i punkt 3 over – fordi vi ikke stoler på at styret vil forvalte prosjektet på en måte som er åpen i forhold til hva utfallet skal bli for styrets egen rolle.

Jeg skal snart også diskutere på hvilken måte dette er relevant for de ansattes representasjon, men før vi kommer så langt må vi også diskutere forholdet mellom jus og politikk i organisasjonslivet, siden vi snart begir oss inn i de problemstillingene som er behandlet i de ulike juridiske betenkningene.

Om jus og politikk i organisasjonslivet

Som jeg skrev over, mener jeg at OBOS’ styre har gjort noe uklokt når det på et så tidlig tidspunkt har avskåret mange av medlemmenes forslag med at de er ulovlige. Ved å gjøre et slik valg har de låst seg til en bestemt tolkning av forslagene, og gjort det umulig å diskutere tolkninger av forslagene som kunne ivareta intensjonen uten at man måtte lage advokatmat.

Det kan være flere årsaker til at styret har gjort dette valget. Blant de årsakene jeg kan komme på, er blant annet at styret mener at forslagene eller noe som ligner på dem absolutt ikke bør vedtas, og at man derfor tyr til de sterkeste argumentene man har. En annen mulighet kan være manglende bevissthet på forholdet mellom jus og politikk i organisasjoner, for eksempel fordi styret ikke har kompetanse på politisk organisasjonsliv. Jeg skal ikke spekulere i hva som faktisk er tilfelle, men drøfte noen av konsekvensene.

På samme måte som lover i samfunnet har som formål å ramme inn en generell frihet, slik at det vi foretar oss ikke skader andre på en urettferdig måte, er vedtekter i organisasjoner retningslinjer som skal sikre at organisasjonen og medlemmene kan bruke friheten de har gjennom alt det som ikke er beskrevet der til å fremme organisasjonens, og gjennom den sine egne, interesser.

Når man er uenige om dette, har man flere muligheter. Man kan 1) prøve å oppnå konsensus ved å diskutere, 2) gjennomføre avstemninger, 3) ty til bruk av interne utvalg som f.eks. kontrollkomiteer, 4) bygge allianser med eksterne aktører (i dette ligger det bla. å innhente betenkninger) eller 5) i siste instans ta problemstillinger for retten. Allerede her er det tydelig at styret har valgt en vei som bidrar til å eskalere, ved at de har gått direkte til nivå 4: først har de laget en allianse med sine egne jurister, deretter (se datering av de eksterne betenkningene) har de bestilt betenkninger fra eksterne advokater, når Et medlemsstyrt Obos har forsøkt å lage allianser ved å innhente sine egne betenkninger.

Hva er en betenkning? Det er en uttalelse om et spørsmål, med tilhørende utredning, foretatt av en kompetent person. En juridisk betenkning tar gjerne stilling til ett eller et fåtall konkrete spørsmål i en gitt situasjon. Betenkningens tyngde er delvis en følge av fagpersonens kompetanse. Dersom hun er kjent som ekspert, veier betenkningen tyngre enn dersom den er skrevet av en generalist. Dette vil også i de fleste tilfeller gi seg utslag i hvor komplett betenkningen er: En ekspert vil som regel kjenne bedre til ulike lovverks innvirkning på en sak og kjenne til flere relevante eksempler på faktiske juridiske vurderinger. Det er imidlertid verdt å merke seg at en betenkning også er et oppdrag. Desto større økonomiske og prestisjemessige konsekvenser en betenkning har for oppdragsgiver, og desto nærere den som skriver den er knyttet til oppdragsgiver, jo større vil sannsynligheten være for at betenkningen ikke vil berøre alt som er relevant for spørsmålet som skal vurderes. Jeg har selv vært med på å gjennomgå bestilte betenkninger som oppdragsgiver har fått anledning til å lese gjennom på forhånd. I en slik prosess vil man ikke ha anledning til å endre selve vurderingene, men man vil ha anledning til å foreslå at fokus i visse drøftinger endres, og at visse partier tas ut – hvis de ikke tjener formålet med betenkningen. Det at en betenkning ikke nødvendigvis trenger å være komplett, illustreres godt av de betenkningene OBOS har fått. Dette skal vi komme grundig tilbake til.

Uansett, ved at et spill med betenkninger er satt i gang, er altså en del av organisasjonens liv også satt ut av spill: Det vil blir bedt om å ta stilling til er ikke lenger organisasjonsspørsmål. Det er juridiske spørsmål. Både på styrets side og på den siden som fronter medlemsengasjementet står noen av landets fremste advokater. Det er jo litt morsomt å merke seg at begge betenkningene som er innhentet av styret siterer Wyller, som har skrevet vår betenkning. Like fullt er det åpenbart at de fleste vanlige medlemmer vil følge seg ubekvemme med å gå inn i det som er fintolkninger av jussen. Heldigvis er det ikke det vi er nødt til å gjøre. Det vi er nødt til å ta stilling til er forslagene, og konsekvensene av å vedta dem.

I dette spørsmålet er det grunn til å senke skuldrene: Det er ikke et kjempestort problem dersom generalforsamlinga vedtar noe som er ulovlig i denne sammenhengen. Det verste som i så fall kan skje er at styret eller et medlem reiser søksmål mot boligbyggelaget, og vi får en dom. I dette spørsmålet kan det faktisk være i alles interesse. Det vil selvfølgelig være forbundet med kostnader, men de kostnadene vil trolig være vesentlig lavere enn kostnadene styret og administrasjonen har hatt til ekstern kommunikasjonsbistand denne våren. Man kan jo spørre seg om styret og administrasjonens behov for å imøtegå medlemsengasjementet er et mer høyverdig formål å bruke medlemmenes penger på, enn å undersøke lovligheten av generalforsamlingens vedtak.

Om det skulle komme til det, er det altså verdt å huske at det er styret som har gjort det nødvendig, fordi det ikke har forsøkt å gå i dialog med forslagsstillerne, og ikke har invitert generalforsamlingen til å tolke eller votere. I sin omtale av forslag 6.2.1.2.8, på linje 753 side 18 i heftet «Generalforsamling i OBOS 2021» skriver styret

«Videre vil forslaget fort lede til en rekke vanskelige tolkningssituasjoner, hvor det fort kan bli tvil eller uenighet om Representantskapet skulle ha tatt en avgjørelse, eksempelvis:

  • når skal en sak anses å være av «stor strategisk betydning»?
  • når innebærer en sak å «ta stilling til» et politisk spørsmål?
  • når går politiske spørsmål over til å bli «kontroversielle politiske» spørsmål?
  • hva kreves for at en behandling av spørsmålene ‘ikke kan vente til neste ordinære generalforsamling’?»

På en måte tilkjennegir styret da at det ikke fører noen politisk dialog med representantskapet. Hvordan er det egentlig representantskapet utøver sin rolle som kontroll- og tilsynsorgan, dersom det ikke fatter vedtak som styret er nødt til å forholde seg til? Selvfølgelig er det representantskapet selv som skal bestemme når disse tersklene er overskredet. Og det gjør det ved å fatte vedtak. Det er altså medlemsdemokratiets egne organer som må gjøre tolkningene, og ikke eksterne jurister. Hvor tøvete dette argumentet er blir tydelig i lys av at styret legger stor vekt på å ha representantskapets tilslutning til sine innstillinger til generalforsamlingen.

En vurdering av betenkningene om representantskapets rolle

Over redegjorde jeg kort for den valgsituasjonen generalforsamlingen står overfor når styret har påstått at enkelte forslag er ulovlige. Jeg skal her gå inn i de tre betenkningene som foreligger om forslag 1 (6.2.1.2.8, på linje 715, side 17 i heftet «Generalforsamling i OBOS 2021»).

Det kan her være greit å ha oversikt over de tre betenkningene, som jeg heretter vil omtale som Wyller, Perland og Truyen, etter advokatene som har skrevet dem. Det første som kan være verdt å merke seg er at Wyller faktisk er skrevet av den Christian Fr. Wyller som er oppgitt som kilde hos både Wiersholm og Wikborg-Rein. Deres betenkninger er utvilsomt skrevet av dyktige advokater, begge med doktorgrad, men altså ikke av advokater som i en slik grad er anerkjent på dette spesifikke området av jussen, at de har skrevet kommentarutgaver og læreverk om den aktuelle loven. Tvert i mot henviser de begge til Wyllers tekster i avgjørende passasjer i sine betenkninger.

Det neste som kan være verdt å merke seg, er derfor en passasje i verket Borettslovene med kommentarer, skrevet av Kåre Lilleholt og Christian Fr. Wyller. Passasjen lyder:

Men det følger videre av annet ledd at representantskapet også kan tildeles andre oppgaver enn den lovfestede kontrolloppgaven, og adgangen synes å være fri. Dette representerer en vesentlig endring i forhold til tidligere rett, der loven bestemte hvilke oppgaver som lå til representantskapet, og dessuten slo fast at vedtektene ikke kunne legge andre oppgaver dit, jf. § 30 fjerde ledd i den gamle loven. Det var imidlertid antatt at representantskapet ikke kunne overlates oppgaver som førte til en beskjæring av andre organers myndighet, jf. Grini-Lilleholt s. 85, og det bør fortsatt gjelde. Det samsvarer også dårlig med en tilsynsrolle at representantskapet f.eks. skal kunne overta noen av styrets funksjoner.

I betenkningen til Wyller heter det videre at

Etter dette må det være klart at oppgaver som vedtektene tidligere (i den gamle boligbyggelagsloven, min anm.) kunne legges til representantskapet, fortsatt kan legges dit. Hvis den nye loven representerer noen endring på dette punkt, er det i så fall en større adgang til å gi representantskapet andre oppgaver enn det som er kjernefunksjonen – kontroll med styrets forvaltning. Om det er hensiktsmessig eller ikke, er noe generalforsamlingen selv må vurdere. Den eneste begrensningen er at hvis loven eksklusivt legger en sakstype til styret eller generalforsamlingen, kan den ikke legges til representantskapet.

Perland på sin side tolker den samme kommentaren, som Wyller har skrevet, slik at enhver beskjæring av myndighet er utillatelig. Men dette framstår som et paradoks når rettstilstanden allerede før forslaget vi snakker om er at representantskapet rent faktisk har oppgaver som ligger til forvaltningen av laget, bl.a. å fastsette ansiennitetsregler. Dette kommenterer også Wyller, men ikke Perland. Imidlertid gir Perland et viktig bidrag til den videre diskusjonen, ved å klarlegge at heller ikke aksjeselskapslovgivningen gir tydelige svar når det gjelder dette. Til dette vil jeg for egen regning føye til at i spørsmål om medlemsdemokratiets kompetanse kan det være grunn til å mene, på politisk grunnlag, at ulike vurderinger gjør seg gjeldende for samvirker og andre kooperative organisasjoner på den ene siden, og aksjeselskaper på den andre.

Perland mener at Wyller har misforstått forslaget i sin utredning, fordi Wyller knytter forslaget til en tidligere bestemmelse i Obos’ vedtekter om at styret skal innhente «representantskapets uttalelse i saker av prinsipiell art», som også hadde forankring i den gamle borettslagsloven. Wyller siterer fra John Grini og Kåre Lilleholts kommentarutgave av borettslovene, der det blant annet står

styret er ikke bundet av representantskapets uttalelse, men en tilråding fra representantskapet bør veie tungt

Wyller skriver videre at

En slik regel er ikke kvalitativt forskjellig fra dagens forslag om at representantskapet skal «bestemme lagets posisjon i spørsmål av stor strategisk betydning» eller «ta stilling til kontroversielle politiske spørsmål». Spørsmålet blir derfor om den nye lov om boligbyggelag medfører en endring på dette punkt.

Jeg kan til en viss grad være enig med Perland dersom vi avslutter lesningen av Wyllers betenkning her. Som vi skal komme tilbake til under, skriver også Wyller mer om dette. Ser vi på Truyens kommentarer til utdraget fra Lilleholt og Wyller, er den umiddelbare kommentaren at

På denne bakgrunn bli det rettslige vurderingstemaet om det fremsatte forslaget til endring av vedtektene § 13 innebærer at vedtektene dermed legger oppgaver som «etter lova skal liggje til andre» og på den måten foretar «en beskjæring av andre organers myndighet». En vedtektsendringer i strid med dette vil være ugyldig selv om den blir vedtatt med et flertall på to tredeler av de avgitte stemmer.

Her peker Truyen på det samme som Wyller, nemlig at det må være slik at oppgaven etter lova skal liggje til andre. Wyller peker videre på at dette må forstås slik at loven eksklusivt må legge oppgavene til disse «andre», noe Truyen ser ut til å være enig i (i motsetning til Perland, som står alene om sin tolkning). Motsatt Wyller finner Truyen imidlertid det jeg vurderer som et svært tynt grunnlag for å hevde at kompetansen til å fatte beslutninger om spørsmål av stor strategisk betydning og ta stilling til kontroversielle politiske spørsmål uttrykkelig ligger hos styret, i det han trekker fram en passus fra NOU 1996:3, forarbeidene til gjeldende aksjelov, der styrets oppgaver er gitt følgende nærmere beskrivelse

Hvorvidt slike retningslinjer skal gis, og hvilke spørsmål retningslinjene skal regulere, vil det være opp til styret å vurdere og avgjøre. I retningslinjer for selskapets virksomhet kan f eks styret fastsette nærmere saksbehandlingsregler, herunder om organiseringen av selskapets virksomhet, gi uttrykk for prioritering av virksomhetsområder, fastsette strategiske delmål (min utheving) mv. Slike retningslinjer vil være retningsgivende for styrets eget arbeid inntil de måtte bli endret av styret selv.

Nå er ikke jeg jussprofessor, men jeg er ganske god til å lese, og har temmelig mye erfaring med å arbeide med strategi. Jeg mener at det ikke er en ukontroversiell påstand at spørsmål av stor strategisk betydning er synonymt med strategiske delmål. Tvert i mot er fastsettelse av strategiske delmål en oppgave av vesentlig mer operasjonell karakter. Et spørsmål av stor strategisk betydning er en oppstått eller valgt situasjon i en organisasjon, som kan påvirke eksisterende strategier i vesentlig grad, eller kreve nye. Et strategisk delmål er en konkretisering av en eksisterende strategi. Truyen skriver videre

Det å fastsette retningslinjer med strategiske delmål er altså en del av de oppgaver som er tillagt styret, hvilket bekrefter at også spørsmål av stor strategisk betydning hører inn under den kompetanse som styret er tillagt etter boligbyggelagsloven § 6-10.

Jeg ville ikke turt å møte i retten med denne rent semantiske vurderingen, som Truyen har suget av sitt eget bryst, som eneste grunnlag for min påstand. Da synes jeg Wyller treffer atskillig bedre med sin vurdering

Den foreslåtte tilføyelse til vedtektenes § 13 er begrenset til det vi kan kalle overordnede boligpolitiske spørsmål og slike spørsmål hører ikke eksklusivt under styret. Å «bestemme lagets posisjon i spørsmål av stor strategisk betydning, og ta stilling til kontroversielle politiske spørsmål» er ikke en oppgave som loven positivt legger til styret, men en del av styrets alminnelige myndighet. Den kan derfor legges til representantskapet.

Her møter vi også Perland igjen. For jeg mener at det er åpenbart urimelig å tolke den vurderinga Wyller her gjør dit hen at han ikke eksplisitt beskriver det å bestemme lagets posisjon i spørsmål av stor betydning og å ta stilling til kontroversielle politiske spørsmål som en oppgave som kan legges til representantskapet. For egen regning vil jeg føye til at spørsmål av stor strategisk betydning og politisk kontroversielle spørsmål er spørsmål der det i medlemsorganisasjoner er særlig viktig å søke tilslutning hos medlemmene. Tillitsvalgte, slik som styret er, gjør klokt i å sørge for at de har medlemmene med seg i saker som har særlig stor betydning for organisasjonen, eller som kan påvirke dens politiske stilling.

Truyen tar også for seg forslagets ordlyd om at dette skal gjelde spørsmål som ikke kan vente til neste ordinære generalforsamling, og påpeker at vedtekten om den blir vedtatt kan tolkes dit hen at den fratar ekstraordinære generalforsamlinger myndighet i slike spørsmål. Selv om jeg har forståelse for den ordrette tolkninga, og innser at det var litt klønete fra min side, framstår et slikt scenario somfullstendig søkt for noen som har organisasjonserfaring. For meg er det helt utenkelig at representantskapet skulle ønske å motsette seg et vedtak i en ekstraordinær generalforsamling. Ordet ordinære er uansett ikke viktig for forslaget. Dersom generalforsamlingen ønsker det, vil jeg foreslå en delt votering, der dette ordet blir utelatt.

I praksis vil jeg imidlertid påstå at dette er helt uten betydning. Her mener jeg at både Perland og Truyens betenkninger har vesentlige svakheter. La oss begynne med Truyens påstand om kompetansekonflikt mellom representantskapet og ekstraordinær generalforsamling: Etter det jeg kjenner til, er det ikke innkalt til noen ekstraordinær generalforsamling i OBOS i nyere tid. Dersom noen har kjennskap til sist dette skjedde, hører jeg gjerne om det. Poenget med vedtektsforslaget er at styret ikke skal kunne skyve tidsnød foran seg når det fatter kontroversielle beslutninger.

Terskelen for å innkalle til ekstraordinær generalforsamling ligger så høyt, at det i praksis er nesten umulig. Det tar også minst en måned. For vanlige medlemmer innebærer det å samle inn 25 000 underskrifter. Det er 5 ganger så mange som kreves for å registrere et nasjonalt parti. Representantskapet kan i teorien kreve at det avholdes ekstraordinær generalforsamling, men har så langt jeg kjenner til aldri gjort det.

Dette bringer oss videre til et annet tema som ingen av betenkningene dessverre vurderer, men som Truyen alluderer til, når han skriver

For det første er ikke et representantskap generelt sett et overordnet organ til styret.

Dette er nemlig ikke helt riktig når man snakker om det konkrete tilfellet vi står overfor. Obos gjør bruk av en unntaksbestemmelse i bustadbyggjelagslova som gir anledning til å gi andre organer enn generalforsamlinga myndighet til å velge styret. Dette er i og for seg symptomatisk for hvordan loven til dels ikke passer for et boligbyggelag som er så stort som Obos, og dels er skreddersydd for Obos’ etablerte praksis. Loven omtaler knapt rollen til representantskapet, noe som sammen med mangelen på rettspraksis er bakgrunnen for at bl.a. Wyllers kommentarer veier så tungt. Poenget er likevel at representantskapet i praksis står over styret, i det det er styrets valgforsamling. Det gir grunn til ettertanke at hverken Truyen eller Perland tar dette med i sine arbeider.

Noen særlig mer detaljert tror jeg neppe det er mulig å drøfte de tre betenkningene slik de foreligger. Min vurdering er at representantskapet trygt kan vedta forslaget med utgangspunkt i Wyllers betenkning. Det verste som kan skje er at styret vil reise sak. Det vil i så fall gi oss et langt bedre rettsgrunnlag. Saken er nemlig den at det tyngste rettsgrunnlaget vi har i dag er en tekst som Wyller har skrevet og selv gitt en helt fersk tolkning av. Truyen og Perlman har etter mitt syn i for stor grad lent seg mot aksjeretten i sine vurderinger og ikke tatt hensyn til foreningsrettens friheter, og heller ikke tatt hensyn til de praktiske forholdene innad i Obos.

Om de ansattes rolle

I denne sammenhengen er det også relevant å diskutere de ansattes rolle i medlemsdemokratiet. Før jeg diskuterer dette i detalj, vil jeg understreke to ting: For det første har jeg trukket det forslaget som Wyllers betenkning tar for seg. For det andre er jeg glad for at Obos har mange faglig dyktige ansatte som har stort engasjement for arbeidsplassen sin. Jeg forstår at en del kan ha vært bekymra for hva som kunne komme til å skje med den arbeidsplassen når medlemsengasjementet plutselig eksploderer og enkelte fremmer til dels drastiske forslag. Det er legitimt å mobilisere for å forsvare arbeidsplassen sin. Jeg vil også understreke at det forslaget jeg har fremmet om å begrense de ansattes mulighet til å bli overrepresentert på generalforsamlingen er trukket, fordi alle de juridiske betenkningene, også vår egen, har konkludert med at det ville være ulovlig.

Samtidig er det ikke slik at de ansatte eier Obos alene. Dersom de ansatte opptrer som noe i nærheten av et flertall i representasjonen av eierne, står vi prinsipielt i fare for at eierstyringen kortsluttes. Satt på spissen kan dette illustreres med figurparet under. Til venstre vises styringskjeden i boligbyggelaget, slik eierstyringen ideelt sett skal skje, til høyre vises styringskjeden i det øyeblikket et flertall av de delegerte utgjøres av medlemmer som også er ansatte, og andre medlemmer utgjør et mindretall på generalforsamlingen. Jeg vil minne om at dette faktisk var situasjonen etter delegertmøtet, og at det fremdeles er slik at medlemmer som også er ansatte utgjør et flertall blant generalforsamlingens delegerte som skal representere de Obos-medlemmene som ikke bor i et Obos-borettslag.

Styringskjeden i eierstyring: Til venstre idealet, med økende detaljeringsgrad i beslutningene. Til høyre situasjonen som inntreffer dersom ansatte får flertall i generalforsamlingen.

Jeg vil påstå at årsaken til at forslaget om å begrense de ansattes mulighet til å utgjøre et flertall på generalforsamlingen rett og slett er et resultat av at en slik situasjon aldri var påtenkt da Stortinget behandlet loven som regulerer dette, lov om bustadbyggjelag. Det er også en problemstilling som er ganske unik for OBOS, da de fleste boligbyggelag er organisert slik at ethvert medlem faktisk har mulighet til å representere seg selv på generalforsamlingen. I de aller fleste boligbyggelag vil det derfor være slik at en mobilisering fra de ansatte uansett kan oppveies ved at medlemmene selv møter. Det er for alle praktiske forhold umulig at et boligbyggelag kan komme i en situasjon der de ansatte faktisk utgjør et flertall av medlemmene. Dette illustrerer det jeg nevnte over om at bustadbyggjelagslova til dels ikke passer for Obos.

Årsaken til den spesielle situasjonen i Obos, er at det rett og slett er fysisk umulig å gi alle 500 000 Obos-medlemmer mulighet til å møte på generalforsamlingen. Derfor har man et system med delegerte, som blir valgt for å representere medlemmene. Selv med dette systemet er Obos’ generalforsamling et av Norges største møter. Gjennomgående er det slik at det skal velges ca. en representant per 500 medlemmer. De som har fulgt med, vil ha fått med seg at dette systemet har tre kategorier av representanter: a) Delegerte fra borettslag med mer enn 30 andelseiere, b) delegerte fra borettslag med under 30 andelseiere, og c) delegerte på vegne av medlemmer som ikke bor i borettslag (boligsøkende). Borettslagene velger selv sine delegerte på sine generalforsamlinger, og er garantert representasjon (a) eller må delta i en trekning for å bli representert (b).

De boligsøkende har et eget møte, delegertmøtet, som velger deres representanter. Dette møtet annonseres i en notis i Obos-bladet og gjennom et nyhetsbrev som Obos’ ledelse ikke vil svare på hvor mange som åpner. Man skal som menig medlem være godt over gjennomsnittlig interessert for å få med seg at møtet overhodet finnes og hvilken funksjon det har. De ansatte har åpenbart bedre tilgang til informasjon om møtet, både fordi de selv har en rolle i å arrangere det, og fordi de sitter tettere på ledelsen. Denne informasjonstilgangen er forsterket ved at både adm.dir. og tillitsvalgte i OBOS aktivt har oppfordret ansatte til å stille på møtet. Som en følge av dette er de ansatte overrepresentert med minst 120 ganger i forhold til hvor stor andel av medlemsmassen de utgjør.

For at man faktisk skal komme i den situasjonen som er illustrert til høyre i figuren over, er det nødvendig at de ansatte føler en lojalitetsplikt overfor ledelsen når de stiller som delegerte. Det vil nok variere både med hvilken stilling de har og hvilket konkret spørsmål det er snakk om å behandle, hvorvidt de føler en slik plikt. Ansatte som sitter nær ledelsen, f.eks. fordi de innehar en ledende stilling, og styremedlemmer utnevnt av adm.dir. er nok mer tilbøyelige til å praktisere en form for lojalitet, enn ansatte som ikke selv er i en situasjon der de har ansvar for administrasjonens beslutninger. Dette er innlysende, og bakgrunnen for at jeg i mitt forslag differensierte mellom ulike kategorier av ansatte.

Denne tematikken er for øvrig ikke unik for OBOS. Alle norske kommuner har et kontrollutvalg. De som skal sitte der, kan ikke være ansatt i kommunen. Ingen påstår at det er en urimelig innskrenking av borgernes mulighet til å delta i kommunedemokratiet. Det er heller ikke mulig å være både rådmann og ordfører, eller departementsråd og åpent partipolitisk aktiv. Norges Idrettsforbund har et eget, omfattende regelverk som nekter ansatte i forbundet å ha verv på samme eller lavere nivå i organisasjonen. Årsaken til slike regler er dels å hindre rollekonflikter, dels å hindre at noen medlemmer/borgere utøver en urimelig stor innflytelse i et demokratisk organ som følge av en privilegert tilgang til kunnskap om hvordan organene fungerer, hvordan dagsordenen deres settes osv. Selv om det per dags dato er ulovlig å hindre ansatte i Obos å utøve en innflytelse som ikke står i forhold til den andelen de utgjør av medlemsmassen, er det ikke et moralsk forkastelig standpunkt å mene at det at de gjør det, på prinsipielt grunnlag, er problematisk.

Prinsippet er faktisk så allment at en variant av det står i Obos’ egne vedtekter i §13, 8. jf. 13. ledd:

Styrets medlemmer, daglig leder og revisor har møte-, tale- og forslagsrett, men ikke stemmerett. (…) Blir et medlem valgt til styreverv i OBOS, må medlemmet tre ut av representantskapet.

Videre er det fint mulig å ha to tanker i hodet på en gang og både mene dette, og at det er bra at de ansatte er engasjerte i arbeidsplassen sin og deltar i den som medlemmer og gjennom formell ansatterepresentasjon. Det er likevel nødvendig å understreke at det å delta i styring av arbeidsplassen i egenskap av å være eier og medlem, og ikke ansatt, er en veldig sjelden situasjon for kollektive grupperinger av ansatte i norsk arbeidsliv. Det forekommer ellers stort sett bare der ansatte i fellesskap eier en vesentlig del av aksjekapitalen, og da er de ansattes representasjon begrenset av hvilken andel av aksjene de eier. Det er veldig rart at både adm.dir. og styreleder i OBOS ikke er villige til å anerkjenne disse to ulike prinsipielle dimensjonene i saken, og det er direkte oppsiktsvekkende at en partner i Wiersholm (Georg Abusdal Engebretsen) nedlater seg til å stå ansvarlig for et notat som utelater å gå inn på drøftningen over, samtidig som det peker på lovverk som støtter opp under formell ansatterepresentasjon i styrende organer.

Om valgkomiteens arbeid

Det er imidlertid ikke bare styret og adm.dir. som har gjort ukloke ting. Valgkomiteen (og representantskapet) som har levert innstillingen til valg ved årets generalforsamling har levert den rareste innstillinga jeg noen gang har sett: Representantskap og valgkomite er sausa sammen til en enhet. Jeg referer til heftet «Generalforsamling i OBOS 2021» side 5-8.

I sakspapirene står det at valgkomiteen har innstilt på at neste års valgkomite skal bestå av mange av de samme medlemmene som årets. Dette er rart av flere årsaker:

  1. Valgkomiteen har innstilt på at hele valgkomiteen skal bestå av personer som selv er innstilt på gjenvalg til representantskapet, eller allerede sitter der
  2. For flere av de innstilte har årets valgkomite innstilt på dette gjenvalget

I de fleste organisasjoner praktiserer man et strengt skille mellom valgkomiteen og innstillingen dens. Dersom et medlem i valgkomiteen skal innstilles, er det vanlig at dette medlemmet fratrer valgkomiteen. Dersom noen skal velges til valgkomiteen som selv sitter i det organet valgkomiteen skal lage innstilling til, skjer det som regel under forutsetning av at vedkommende ikke skal ha gjenvalg. Hvorfor er det slik? Vel, de fleste vil være enige i at det er vanskelig å vurdere seg selv objektivt. Det er kanskje den mest åpenbare av alle rollekonflikter.

Det valgkomiteen altså har gjort her, er å sause sammen roller på en måte som skaper et tydelig inntrykk av at representantskapet i praksis er et selvrekrutterende organ. Det trenger ikke å være noe galt med det. Det er f.eks. vanlig i stiftelser. Men det har ingenting med god organisasjonspraksis i en medlemsorganisasjon å gjøre. I medlemsorganisasjoner er det faktisk så uhørt, at jeg, på tross av at jeg arbeider i organisasjonslivet, at arbeidet går ut på å blant annet rådgi organisasjoner om god praksis i slike spørsmål, og at jeg har vært medlem av og aktiv i et titalls organisasjoner gjennom 25 år, aldri har opplevd en slik situasjon.

Etter min vurdering er det ikke mulig å ha tillit til en valgkomite som fraviker god organisasjonspraksis på denne måten. Den innstilte valgkomiteen bør derfor ikke velges. Innstillingen deres til representantskap bør også endres vesentlig. Dette er bakgrunnen for forslagene 2, 4 og 5 i listen til å begynne med i innlegget.

Avslutning

Jeg har nok skrevet både for langt og for omstendelig. Det er en svakhet jeg har. Det er nok helt sikkert en del ting jeg ikke har skrevet, og det kan hende jeg oppdaterer dette innlegget et par ganger de neste dagene. Jeg håper likevel jeg har fått til å forklare hva vi i Et medlemsstyrt Obos synes det er viktig å gjøre på årets generalforsamling og hvorfor vi mener det. Du er hjertelig velkommen til å legge igjen en kommentar, eller ta kontakt med meg hvis det er noe du lurer på:

Byrådet satser på eldreomsorgen

Aina Stenersen skriver ei merkelig fortelling om Oslo byråds satsing på eldreomsorgen. Framstillinga er full av feil og misforståelser. Den bærer også preg av at Stenersen hopper bukk over at Frp i 18 av de siste 20 åra har vært med på å legge premissene for Oslos eldreomsorg. Inga Marte Thorkildsen har selv skrevet om hvor vanskelig hun synes beslutninga om å legge ned St. Halvardhjemmet var. Hennes innlegg kan du lese her.

Når Stenersen først skriver et slik angrep er det viktig å få formidlet følgende:

Byrådet har lovet å bruke eiendomsskatten til bl.a. å etablere 500 nye årsverk i tjenester som gjør det mulig for eldre som ønsker det å bo trygt hjemme lenger. Fra og med 2018 vil Oslo kommune hvert år bruke 230 millioner mer på hjemmebasert eldreomsorg enn det forrige Høyre-ledede byrådet gjorde. Dette handler bl.a. om å gi god nok hjelp tidligere, slik at folk kan bevare friheten sin og slippe å flytte på sykehjem før de trenger det.

Det er et helt grunnleggende mål for byrådet å sikre at flest mulig eldre kan leve frie og selvstendige liv, der de får mulighet til å bruke sine egne ressurser. Derfor legger vi om måten tjenestene blir tilbudt på. Vi går fra Frp og Høyres kontraktsstyring til å spørre folk hva som er viktig for dem, gi faglig tillit tilbake til medarbeiderne våre, og sikre kontinuitet og relasjoner. NRKs Ekko sendte 18. januar i år en reportasje som gir et innblikk i hva dette betyr i praksis – Tillitsreform, kaller vi det. Samtidig skal vi i løpet av de neste årene bygge nesten hundre nye lokale demensboliger og 250 nye plasser i Omsorg+-boliger. Her kan man bo i eget hjem samtidig som man er en del av et fellesskap. Her har man hjelp tilgjengelig døgnet rundt, samtidig som velferdsteknologien gjør at du beholder friheten og ikke føler at du bor på institusjon. Dette er del av fremtidens nye sykehjem, med vekt på hjem. Med andre ord, vi bygger en moderne og oppgradert eldreomsorg.

Og hvordan står det egentlig til med Frps egen troverdighet? De har jo altså styrt Oslos eldreomsorg i 18 av de siste 20 årene. Fasit er at med unntak av Høyre er det ingen partier i Oslo som har lagt ned flere sykehjemsplasser enn Frp. Totalt ble det lagt ned om lag 400 sykehjemsplasser mens Frp hadde eldrebyråden i Oslo (2006-2011 – byråd for velferd og sosiale tjenester). Selv etter at daværende eldrebyråd Sylvi Listhaug (Frp) i mai 2007 sa at terskelen for å få sykehjemsplass var for høy, la hun ned om lag 200 sykehjemsplasser i perioden 2008-2011.

Frp har også to ganger gitt tilslutning til budsjettdokumenter i bystyret som har kategorisert St. Halvardhjemmet som «uegnet» på grunn av de byggtekniske forholdene (2013, 2015). De har lenge vært kjent med at hjemmet skulle avvikles, og ikke brukt sine plasser i bystyret for å gripe inn i prosessen. Det framstår derfor påfallende når Stenersen først etter at NRK sender en dokumentar gjør seg høy og mørk.

Det er også direkte feil når Stenersen hevder at byrådet begrunner nedleggelsen med at «færre vil i fremtiden trenge sykehjemsplasser». Tvert i mot gjør byrådet i disse dager en enorm innsats for å sikre at Oslo skal stå rustet med nye sykehjemsplasser når eldrebefolkningen de neste årene begynner å vokse. Stenersen tar også feil når hun antyder at fullt brukbare rom blir tatt ut av bruk: Nettopp det at det ikke var enkeltrom med eget bad og toalett var utslagsgivende for St. Halvardshjemmet, og krav om moderne standard ligger til grunn når enkelte sykehjem nå blir nedlagt.

Det er blitt 1300 færre eldre over 80 i Oslo siden 2013. Fram mot 2025 vil det bli 5000 flere. Det betyr at vi har et tidsvindu akkurat nå, der vi kan ta grep og gjøre noe med at 18 års borgerlig styre etterlot Oslo med ikke mindre enn 17 sykehjem klassifisert som «uegnet» for moderne drift og en kraftig underfinansiert hjemmetjeneste. Tidsvinduet er blitt unødig knapt av at Frps egen regjering i løpet av få år vil gjøre det umulig å få statlige tilskudd til rehabilitering av sykehjemsbygg. Fra nå av vil bare nye plasser få tilskudd.

Når det gjelder Frps egne løfter som regjeringsparti, kan de vise til et forsøk med statlig finansiering av eldreomsorgen som var så dårlig at selv Frp-styrte kommuner ikke ønsket å delta, og lovnader om en bemanningsnorm som har kokt bort i kålen. Hadde løftene deres blitt fulgt opp med penger, ville Oslo kommune gladelig ha gjort sin del av jobben. Så det var dette med bjelke og flis da, Stenersen.

Innovasjon for tillit

Dette essayet er basert på ei innledning jeg holdt for et møte i helse- og sosialsektorens innovasjonsnettverk hos Barne- og familieetaten. Jeg tenkte for anledninga at jeg skulle begynne mitt innlegg med litt barnekultur. For å være spesifikk, er det snakk om russisk barnekultur, et utdrag av et dikt av en som kan kalles russernes svar på Torbjørn Egner, Kornej Tsjukovskij. Det lyder sånn:

Я кровожадный, я безпощадный, я злой разбойник Бармалей
И мне не надо, ни шоколада, ни мармелада,
а только маленьких, да очень маленьких, детей

Oversatt lyder det:

Jeg er den blodtørstige, jeg er den nådeløse, jeg er den onde røveren Barmalej
Og jeg trenger verken sjokolade eller marmelade,
bare små, ja svært små, barn

I dette diktet møter vi også figuren doktor Ajbolit – doktor Detgjørvondt – som er modellert etter en figur fra amerikansk barnekultur, Doctor Doolittle, som vi på norsk kjenner som Doktor Dyregod. Disse likhetstrekkene – og det finnes flere, som de eksotiserende beskrivelser av Afrika og dyrelivet der – er en del av det som gjør at vi kan snakke om en felles, vestlig kultur. Det er vel strengt tatt Bibelen som i størst grad binder det vestlige sammen som felles kulturgods, uten at den har særlig videre relevans i denne sammenhengen.

ajbolit
Doktor Ajbolit – eller Dyregod, alt ettersom.

Samtidig er det også til dels store forskjeller på kristelig praksis i ulike vestlige land, og riktignok dukker det opp noen motiver i det russiske eposet som ikke gjenfinnes i fortellinger om den amerikanske eller norske doktor Dyregod. Det er blant annet en hai som blir slått i hjel med en murstein, og russerne har jo gjennom lange tider hatt en levende debatt om hvorvidt de tilhører den vestlige, liberale kulturkretsen, eller om de står i en såkalt «asiatisk», autoritær tradisjon.

Jeg skulle likevel snakke om innovasjon. Det er doktor Ajbolit et godt eksempel på. Han er en idé som fantes, og som blei satt inn i en ny kulturell sammenheng, på en gjenkjennbar, men likevel ny måte. Det er innovasjon. Det kan også tjene som et eksempel på den delingskulturen som vi i politisk ledelse legger vekt på å fremme: Vi vil at gode idéer skal bevege seg fra sted til sted, og at dere skal tilpasse den til forholdene der dere sjøl jobber. Samtidig er det slik at slike delinger kan utfordre behovet vårt for autentisitet og stammetilhørighet. Hvordan utvikler vi en kultur som overvinner dette?

Jeg er naturviter, og et av de naturfenomenene som interesserer meg sterkest er livets utvikling. Det er gode grunner til å være forsiktig med å overføre darwinistisk tankegods til sosiale fenomener, og sosialdarwinisme er med rette et skjellsord. Årsaken til det er likevel at sosialdarwinismen knytta ideologiske forestillinger om stammetilghørighet – rase og klasse – til uforanderlige egenskaper ved den enkelte. I dag veit vi så mye bedre. Det vil jeg understreke, for det er ikke et spørsmål om holdning, men om kunnskap – vi veit at det ikke er sånn.

Jeg synes likevel at det er spennende å bruke utviklingsmodeller på kulturen. På samme måte som biologisk utvikling tar utgangspunkt i gener, finnes det et begrep for repliserbare kulturelle trekk: Memer. I populærkulturen forbinder vi det begrepet først og fremst med bilder med tekst som vi ser i sosiale medier. Begrepet blei likevel utvikla av Richard Dawkins, en utviklingsbiolog som kanskje er mest kjent som en forkjemper for rasjonell tenkning i motsetning til religion. En av hans studenter, psykologen Susan Blackmore, har utvikla et rammeverk for kulturell utvikling basert på trekk som kan spres på den måten gener kan gjøre det. Memer kan likevel spres mye raskere – fordi gener er informasjon som hovedsakelig kan deles gjennom fysiske systemer der artsbarrierer og generasjoner legger begrensninger på delinga – memer kan spres i fysiske systemer der bare hjernens evne til å lagre språk og bilder legger begrensninger. Ei av slutningene til Blackmore er at vi ikke har fri vilje, men er slaver av våre memer. Dette er en filosofisk posisjon det der vanskelig å ta for noen som jobber med mennesker, enten det er sosialt arbeid eller politikk.

Til tross for det, tenker jeg at det er interessant å utforske en tanke om at visse sammensetninger av kulturelle trekk har lettere for å overleve i visse organisatoriske miljøer. Darwins utviklingsteori blir ofte oppsummert med frasen «den sterkestes rett», men den engelske frasen er survival of the fittest. Det å være fit handler om å være best tilpassa sitt miljø, ikke om å være sterk. Vi er redde for at det kommunale miljøet i for stor grad har vært fokusert på tall. Dersom man har noen måltall og kan dokumentere at de er oppfylt, kan man krysse av på lista og ha ryggen fri.

Et slikt system, som styrer etter måltall, blir gjerne omtalt som New Public Management, og har sitt utspring i omtrent samme tidsalder som Darwins Artenes opprinnelse, ei epoke der mange bedriftseiere fikk seg disponenter som styrte bedriften i stedet for å gjøre det sjøl. Det viste seg at disponentene ikke nødvendigvis hadde samme interesser som eierne. Eierne ville tjene mest mulig på investeringene sine, mens disponentene gjerne hadde ei høy, fast lønn og ut over det ønska å styrke sin egen status i størst mulig grad. Eierne så det nødvendig å etablere ordninger som kunne håndtere denne interessemotsetninga mellom prinsipalen, dem selv, og agenten, deres representant. Det blei utvikla systemer som lot agenten ha ryggen fri, så lenge de oppnådde det eieren ville.

I blant skjer det at utviklinga bringer fram nye trekk som radikalt endrer livsbetingelsene for andre organismer. Ei slik utvikling blei i økonomisk sammenheng gitt navnet disruptiv innovasjon av Clayton Christensen, og har en parallell i Joseph Schumpeters kreativ destruksjon. I de første millioner år der det fantes liv, fantes ikke noe oksygen. De kjemiske prosessene som danna grunnlag for liv var slik innretta at oksygen faktisk var gift. Etter hvert som fotosyntesen oppsto, begynte oksygen å hope seg opp, og mye av livet som fantes – det var først og fremst mikroorganismer på denne tida – døde rett og slett ut.

Jeg innser at dette eksempelet kanskje høres litt voldsomt ut i denne sammenhengen. Det er jo ikke sånn at vi vil ta noen eller noe av dage. Det er likevel et interessant eksempel på at konsekvenser av utvikling kan legge sterke begrensninger på mulighetene for andre utviklinger. Inga Marte Thorkildsen forteller ofte om ei erfaring hun gjorde seg som barneminister, da hun oppdaga at hun satt som representant for et system som kunne dokumentere en hel masse i form av tall, men som ikke hadde huska å spørre dem det gjaldt – barna – om hva som var viktig for dem. Hun engasjerte seg etter å ha gått av i Forandringsfabrikken, som representerer en disruptiv innovasjon gjennom å komplettere kunnskap som er skaffa til veie ved å måle og telle med kunnskap som er skaffa til veie ved å prate med barn, og spørre dem hva som er viktig for dem. Mitt liv-arbeidet i Barne- og familieetaten er et godt eksempel på at denne innovasjonen er satt ut i livet.

Prinsipal-agent-tenkninga ligger altså til grunn for den styringsideologien som lenge har vært rådende i Norge. I den grad man kan se på innbyggere som eiere med interesse i størst mulig utbytte av skattepengene sine, er jo ikke det ei dårlig målsetting i seg sjøl. Problemet er bare at denne måten å styre på har en innebygd mistillit mellom prinsipal og agent. Det er jo heller ikke sånn at det at kommunens medarbeidere får ryggen fri, gir folk i kommunen et bedre tilbud. I motsetning til dette vil jeg sette opp følgende definisjon av tillitsbasert ledelse, som er utgangspunktet for den tillitsreformen byrådet ønsker: Jeg forutsetter at du har et genuint ønske om å gjøre Oslo til en best mulig by for alle innbyggere, jeg forutsetter at din kunnskap om din situasjon er bedre enn min, enten du er innbygger eller medarbeider, og som leder er det min oppgave å sette deg i stand til å handle på grunnlag av dette ønsket og denne kunnskapen. I noen tilfeller kan det bety veiledning. I noen tilfeller kan det bety ekstra ressurser. I noen tilfeller kan det bety mot til å la deg gjøre ting på en måte som er ny og annerledes.

Ei av de mest gledelige erfaringene jeg gjorde meg da jeg fikk jobben som byrådssekretær, var opplevelsen av faglig og politisk konvergens. Den tillitsreformen vi tok med oss i byrådserklæringa har paralleller i faglige dreininger fra pleie til hverdagsmestring i omsorgen, og New Public Management er i ferd med å avløses av New Public Governance i statsvitenskapen. Dette fenomenet har for øvrig også en interessant parallell i biologien, kalt konvergent evolusjon: Det er en påtagelig likhet mellom ichthyosaurus og delfinen, mellom Australias nå utdødde pungulv og vår egen ulv. De fyller den samme økologiske nisjen, og det gir seg uttrykk i at de samme fysiske trekkene blir selektert fram. Slik er det også med tillitsreformen: Den er en del av vår tidsånd.

Vi som jobber med folk, kan vanskelig slippe unna et normativt element i vårt kunnskapssyn. Derfor tillater jeg meg også å bruke anledninga til å legge noen føringer: Spør først hva som er viktig for folk. Stol på deres egne erfaringer. Vis interesse for ny kunnskap. Dette er de samme komponentene som Kunnskapssenteret legger til grunn i god kunnskapsbasert praksis: Folks egen kunnskap om sin situasjon, fagfolks kunnskap om sine erfaringer og vitenskapelig kunnskap inngår som likeverdige bein i en slik praksis.

Når det er sagt: Innover i vei! Nyskaping er så viktig, og dere må tørre å ta steget. Så skal vi fra ledelsens side gjøre vårt beste for verken å være nådeløse eller blodtørstige når det en sjelden gang ikke går helt som vi hadde håpa. For det viktigste er ikke å ha ryggen fri, men hva som er viktigst for folk.

100 millioner skattekroner i Norlandias lommer

I den offentlige debatten om velferdsprofitører dukker det fra tid til annen opp påstander om at kommersielle selskaper som driver velferdstjenester ikke tjener penger på det. Det er en påstand som både faller på sin egen urimelighet, og som det er lett å parkere. Norlandia Care Group AS, en av de største velferdsprofitørene i Norge, har gitt eierne over 100 millioner kroner i utbytte det siste året. De følgende protokollene fra Norlandias ekstraordinære generalforsamlinger viser det:

Protokoll fra ekstraordinær generalforsamling i Norlandia Care Group 15. september 2015

Protokoll fra ekstraordinær generalforsamling i Norlandia Care Group 29. mars 2016

Hijab på sykehjem, prester på skolen

Det er få ting som vekker så store følelser som religion. Sjøl blir jeg mest akutt bevisst på det når jeg snakker med barna mine om døden. Det å frykte døden er et grunnleggende instinkt i mennesket, og det å gjøre barn komfortable med et bilde av virkeligheten der døden betyr at alt er slutt, er ikke bare enkelt. Siden jeg er ateist, er det min antakelse at det er slik det er. På samme måte som barna mine har vanskelig for å forsone seg med at alle, også de sjøl, skal dø, fordi de ikke er i stand til å forestille seg at de i løpet av livet vil få ei annen oppfatning av virkeligheta enn den de nå har, synes jeg sjøl det er vanskelig å forestille meg at jeg vil endre oppfatning om dette etterhvert som jeg blir eldre. Jeg kan imidlertid ikke utelukke at det kan skje.

Bilde av utstillingsdukke med lang, svart hijab
Det omdiskuterte klesplagget. Via Wikimedia Commons etter CC-BY-SA 3.0, foto: Wikimedia-bruker Hijabis4ever

Spørsmålet om religion i livets siste år har vært aktuelt den siste uka, etter at byrådet foreslo å kutte Oslo kommunes tilskudd til bispedømmerådet, som jeg har skrevet om tidligere. Som del av byrådet, står jeg stadig på det standpunktet. Jeg registrerer imidlertid at det i bystyret ser ut til å bli flertall for å opprettholde et tilskudd i en eller annen form. Opposisjonen har til og med lagt fram forslag om å utvide tilskuddet, slik at man kan få sykehjemsimamer. Jeg synes ikke det forslaget tar inn over seg den prinsipielle svakheten som gjorde det gamle tilskuddet politisk umulig å videreføre: Det er et tilskudd som ene og alene tilgodeser Den norske kirke. Det har stått uforandra siden 1985, og ville aldri kunne kommet i stand i den formen i dag.

Den viktigste endringa som har skjedd siden da er ikke at det har blitt så mange eldre med muslimsk tro, men at samfunnet har gått bort fra å støtte opp om én religion og én religion aleine. Grunnloven er endra på mer enn ett punkt for å reflektere dette. En stor del av befolkninga, kanskje den største, synes i dag at religion ikke er så viktig, og deltar ikke – eller knapt – i organisert trosutøvelse. Det er denne utviklinga som er den primære bakgrunnen for at tilskuddet til bispedømmerådet ikke står seg i dag, ikke at muslimer ikke har ei egen ordning.

Det er også det som er utgangspunktet for at byrådet ønsker seg ei livssynsnøytral finansieringsordning. Når vi først anerkjenner at sosiale aktiviteter knytta til religion kan utgjøre, eller i det minste være en del av, et positivt tilskudd til det som er kommunens velferdstilbud, utgjør det imidlertid ei livssynsåpen holdning. Det er forsåvidt helt riktig at en større del av befolkninga tilhører andre trossamfunn i dag. Ikke minst gjelder det muslimer, og der ei livssynsnøytral finansieringsordning ville åpne for tilskudd uavhengig av trossamfunn, vil det å anerkjenne at tilbud med utgangspunkt i muslimsk tro kunne være positivt, og at muslimsk tro, på lik linje med kristendom eller jainisme, kan få tilgang i et offentlig, livssynsåpent rom, innebære en livssynsåpen politikk.

Jeg terper på dette av to grunner: For det første fordi debatten om prester på sjukehjem ikke er den eneste debatten som går om religionens plass i samfunnet, og for det andre fordi noen har hevda at dagens tilskudd til bispedømmerådet allerede er livssynsåpent. Det siste avviser jeg: Man kan ikke ivareta ulike livssyn gjennom ett livssyns institusjoner. Dersom «livssynsåpent» skal bety at det offentlige skal kunne ivareta allmenne behov gjennom ett enkelt trossamfunns representanter – deres misjonsbefaling til tross – da flyter åpenheten over i vilkårlighet. Livssynsvilkårlighet tror jeg er fullstendig uspiselig som prinsipp, det er det i alle fall for meg.

Når de øvrige religionspolitiske debattene, dreier det seg for det første om Hadia Tajiks forslag om å forby hijab på skolen. Det mener jeg er et dårlig forslag, og mitt fylkesstyremedlem Olivia Salles forklarer i dette innlegget en viktig grunn til hvorfor det er dårlig: Det er et forslag som ikke tar utgangspunkt i barnas virkelighet. Et annet aspekt ved forslaget, er at det legger til grunn at barn skal ha en rolle som identitetspolitiske markører. Dersom det ikke finnes noe faglig belegg for at det skader barn å kle seg som voksne, er det en form for sekulær moralisme å kreve at de ikke skal gjøre det, dersom årsaken til at de gjør det er foreldrenes religiøse tro. Forslaget er ikke basert på et prinsipp om likhet; det er for spesifikt til å være prinsipielt forsvarlig.

Dernest dreier det seg om UDIs korspolitikk i midlertidige asylmottak, som i mine øyne er noe av en fillesak: Det er ei avveining mellom ulike legitime hensyn: På den ene sida at institusjoner som tjener offentlige formål ikke bør ha et tydelig preg av noe livssynsuttrykk , på den andre sida at inngrepet det innebærer å fjerne korsa neppe står i rimelig forhold til mottakas midlertidige karakter.

Når disse sakene henholdsvis blir fremma uten prinsipielt fundament og får offentlig interesse på tross av å være trivielle, er det åpenbart fordi det handler om i hvilken grad man skal ta hensyn til muslimsk tro. Inn i dette bildet kommer de årvisse debattene om skolegudstjenester. Når man så, slik jeg gjør, inntar det standpunktet at gudstjenester ikke bør være en del av skolen, mens man ikke bør forby hijab, blir man lett anklaga for å være veldig opptatt av muslimers rettigheter, men rask til å kaste vrak på den kristne kulturarven.

En slik anklage er lite prinsipiell. Den relevante sammenligninga ville være om man sa nei til korssmykker, men ja til hijab. Et slikt standpunkt har jeg aldri sett noen ta i norsk offentlighet. Denne feilslutninga skyldes ganske enkelt at man blander diskusjoner om innholdet i offentlige rom med rettighetene til dem som oppholder seg i dem. Identitetspolitikk bidrar til å skjerpe opplevelsen av konflikt mellom ettergivenhet mot «de fremmede» og forakt for «ens egne». Denne anklagen om svakhet på vegne av eller til og med forakt for egen kultur rammer spesielt venstresida, og finner på forunderlig vis stadig en klangbunn i norsk offentlighet, som da Aftenposten nylig fant det verdt å trykke en lengre tekst av den konservative, identitetspolitiske historikeren Niall Ferguson.

Det kunne ikke vært mindre treffende. Tvert i mot, det er styrken i troen på en fellesmenneskelig rasjonalitet som gjør at man ikke ønsker at det offentlige skal favorisere noe livssyn – uten at det dermed er sagt at man ikke kan tåle at religion får en plass i offentligheten. Det er heller ikke noe i veien for at det offentlige støtter opp under organisasjoner i sivilsamfunnet, uavhengig av hvilket grunnlag det baserer organisasjonen sin på. Jeg har vanskelig for å se at det er mindre verdifullt at folk som finner fellesskap i tro gjør samfunnsnyttig arbeid med utganspunkt i den troen, enn at folk finner fellesskap i for eksempel idrett eller politisk overbevisning (jepp!). I den grad vi som samfunn ønsker å støtte opp om sivilsamfunnet, ser jeg ingen grunn til å diskvalifisere trosbaserte organisasjoner fra slik støtte, så lenge de får den under samme forutsetninger som andre.

Det er alltid enklere å bli opprørt over at ens egne privilegier blir trua, enn å bli opprørt over at ikke andre får de samme privilegiene. For meg er det helt åpenbart at Den norske kirke ikke kan forvalte et offentlig tilbud aleine, og at vi ikke kan ha lovverk som spesifikt forbyr enkeltreligioners uttrykk. Det betyr ikke at jeg tror sykehjemsprestene ikke gjør verdifullt arbeid, eller at jeg er spesielt opptatt av muslimer. Tvert i mot, jeg er ateist – og nettopp derfor vil jeg ha ordna forhold i religionspolitikken. Det skal være likt. Satt på spissen, kan man snu på innholdet i sakene: Det er ingen som vil ha prester i den offentlige skolen, og det ville bare vært for dumt å forby hijab på sykehjem.

Tilskuddet til bispedømmerådet

I den nye byregjeringas tilleggsinnstilling til Oslo-budsjettet foreslås det å avvikle et tilskudd til bispedømmerådet som blir omtalt som «sykehjemsprestene». Dette tilskuddet har ikke ligget i Sykehjemsetatens budsjett, men hos byrådsavdelinga sentralt. I forrige byråds forslag til budsjett for 2016 lå tilskuddet inne med 4,6 millioner kroner. Vi foreslår å redusere det til 2,4 millioner i 2016 og avvikler tilskuddet fra og med 2017.

Bilde av to prester som går
Disse prestene er i Vatikanet. Foto: Stefano Corso. Via Wikimedia Commons.

Bakgrunnen for dette er at det er ei gammel ordning, den har ligget uforandra fra 90-tallet, og at tilskuddet derfor har vært organisert på en gammeldags måte. Tilskuddet blei av en eller annen grunn heller ikke gjenstand for den samme juridiske vurderinga som kommunens øvrige tilskudd på helse- og sosialfeltet har gjennomgått de siste åra. Det har også vært bedt om en redegjørelse fra bispedømmerådet om bruken av midlene.

Én ting er at det å gi et tilskudd til bispedømmerådet er ei urimelig favorisering av ett trossamfunn, og at ei moderne tilnærming ville måtte ta hensyn til at stadig flere av dem som bor på sjukehjem ønsker å snakke med andre enn Den norske kirke. En annen sak er at det heller ikke er slik at dette tilskuddet omfatter alle besøk prester gjør på sjukehjem, eller alle samtaler om eksistensielle og åndelige spørsmål. Mange sjukehjem har kompetanse på dette området i sin egen stab, og mange har avtaler med lokale menigheter som sikrer at beboerne får snakke med prest, dersom de ønsker det.

Byregjeringa er i gang med å kartlegge hvordan disse oppgavene løses på ulike sjukehjem. Det er nemlig ingen tvil om at alle som ønsker det bør få tilbud om samtaler om eksistensielle og åndelige spørsmål. Dette ligger i Verdighetsgarantien som kom mens den rød-grønne regjeringa styrte. Der er det imidlertid ikke noe krav om at tilbudet må gis av prester.

Vi må ha en religionspolitikk som er livssynsnøytral og verdsetter de sosiale arenaene som skapes av religiøse fellesskap. De er en del av mangfoldet i Oslo og bidrar på noen områder med viktig sosialt arbeid. Når dette tilskuddet nå avvikles vil vi gå i gang med et arbeid der vi ser nærmere på hvordan dette vi kan ivareta dette behovet også når det gjelder samtaler om eksistensielle emner for eldre.

Tillitsreform – noen innledende politiske tanker

Hva skal tillitsreformen være? Hva er de viktige spørsmålene når vi skal begynne, og hvordan jobber Oslo SV videre med tillitsreformen i byråd? I dette innlegget skriver jeg litt om de første inntrykkene fra studiereisa vår til København og om hvordan vi har tenkt så langt.

Jeg må begynne med å advare om at dette ikke akkurat er et gjennomarbeida manifest. Snarere er det en invitasjon til å få innblikk i hvordan jeg tenker om Tillitsreformen så langt. Det er et forsøk på å etterleve det nye byrådets målsetting om større åpenhet, og å invitere folk til å diskutere de veivalgene vi gjør.

Etter å ha vært på studiereise til København er arbeidet med Tillitsreformen i byrådsavdeling for eldre, helse og sosiale tjenester sparka i gang. I løpet av turen (som for øvrig blei live-twitra på hashtag #tillitsreform) har vi møtt ledere og medarbeidere i hjemmehjelp, hjemmesjukepleie og på sjukehjem, og hørt hvordan de opplever det som i København kalles «Tillidsdagsorden«, i motsetning til den nasjonale «Tillidsreform«. Vi har også møtt representanter for ulike yrkesgruppers faglige organisasjoner, medarbeidere og ledere ved tiltak på barnehelse- og sosialfeltene, og sist, men ikke minst den politiske ledelsen, både socialborgmester Jesper Christensen fra Socialdemokratiet og tillitsreformens fremste politiske arkitekt, Ninna Thomsen fra SVs søsterparti SF.

Portrett av Ninna Thomsen
Ninna Thomsen, Sundheds- og omsorgsborgmester (SF), Københavns kommune. Foto: København kommune.

I «Plattform for byrådssamarbeid mellom Ap, MDG og SV» står arbeidet med Tillitsreformen beskrevet som ei overordna politisk målsetting for Oslo kommune som arbeidsgiver. Det er likevel også omtalt som et prosjekt for å skape en bedre kommune, mer allment. Jeg må være så ærlig at jeg innrømmer at mitt eget bilde av hva en Tillitsreform skal gå ut på i stor grad har vært prega av ansattperspektivet – jeg har først og fremst jobba med disse spørsmåla i skjæringsflaten mellom faglig politikk og partipolitikk.

Besøket i København har fått meg til å reflektere i over andre erfaringer som kanskje i like stor grad er relevante: Da jeg var studentpolitiker kritiserte vi finansieringssystemer som begrensa studentenes mulighet til å ta del i diskusjonen om fagtilbudet og innholdstilbud undervisninga. Som forelder har jeg støtt på rigide, sentralt fastsatte regler i skolen som er laga med utgangspunkt i skolens behov, og ikke familiens eller barnas – kanskje ikke en gang lærerens.

Bilde av pen glassplakat med teksten "forbyggelsecenter"
Smooth glassplakat på Sundhedshus Vanløse. Foto: Privat

Den samtalen man har om tillit i København peker ut over den dagsordenen som følger av det reine ansattperspektivet. Den står likevel knapt i motsetning til den. -Tillitsreformen har vært fantastisk, sa lederen for Dansk sygeplejerråds krets i København. I Norge har særlig Fagforbundet og Norsk Tjenestemannslag vært pådrivere for å sette spørsmålet om tillit på dagsordenen fra faglig hold, mens SV har vært den fremste – ja, nesten eneste – partipolitiske pådriveren. Når plattformen for byrådssamarbeid nå er så tydelig i dette spørsmålet, handler det likevel ikke om en kamp som er vunnet, men en erkjennelse som er i ferd med å bre seg. Oslos nye byråd har alt å vinne på å eie Tillitsreformen i fellesskap – og det gjør det!

Når det gjelder dette med dagsorden, fant jeg et erfaringsmessig grunnlag for å se andre perspektiver. Snarere enn å stille spørsmål ved ansattperspektivet, fant jeg et borger- og publikumsperspektiv, men egentlig også grunnlag for å omdefinere ansattperspektivet til et utøverperspektiv. Disse perspektivene oppstår med utgangspunkt i at tillitsreformens mest sentrale komponenter er faglighet og en forståelse av mennesker som subjekter med integritet. Det å se de ansatte primært som utøvere av denne fagligheten er nøkkelen til å overvinne den fordommen fagorganisasjonene ofte møter – om at de bare er ute ette å mele sin egen kake.

Informasjon om klippekort-ordninga på et sjukehjem. Foto: Privat.
Informasjon om klippekort-ordninga på et sjukehjem. Foto: Privat.

Når vi snakker om perspektiver er det nødvendig å stille spørsmålet «hvem er det vi snakker om»? I dagens språk snakker vi om «kommunal tjenesteproduksjon», vi snakker om «brukere», om «måltall» og «produksjonsenheter». Vi har gjort noen spede forsøk på å lage et nytt språk som stemmer overens med den tenkinga som tillitsbasert ledelse krever. Vi trenger dét. Språket former tankene våre, og det er avgjørende å ha begreper som leder tanken inn på rette spor. Pensen skal lede inn på de spora som handler om tillit og å ta hver enkelt som møter og representerer kommunen på alvor. Tenker vi på dem som kunnskapsrike og handlende, blir det enklere å la dem ta i bruk kunnskapen deres.

I København snakker man konsekvent om «borgere», slik jeg så vidt gjorde over. Det har på overflaten litt for sterke konnotasjoner til høyresida etter min smak, men det kan tenkes at vi burde fravriste dem eierskapet til dem. Som gammel latinstudent, kunne jeg kanskje peke på muligheten til å ta opp civis-begrepet: Den gamle, romerske byborgeren. Sjølve det latinske samfunnsbegrepet, civitas, springer ut av dette – og den indoeuropeiske rota har gitt opphav til de moderne orda for kjærlighet, familie og hjem på henholdsvis armensk, slaviske språk og germansk (og på gresk og latin også koite – seng, og coitus – samleie, men det er en digresjon, en annen digresjon er den at tankesmia Civita, med sin sterke individorientering, har valgt et pussig navn). Som gamer kunne jeg tenkt meg å gi begrepet ny ham. Kan vi kalle en person som møter kommunen for en civ (utt: siv)?

Bilde av arbeider på sykehjem med papegøye på skuldra.
Thyra med papagøyen Fie på skuldra. Fra et «profilplejehjem» der kontakt med dyr utgjør profilen. Foto: Privat

Det er mye mulig at jeg er ute og roter nå, og bruker i overkant mye tid på et enkeltord som kanskje ikke kommer til å fly. Jeg tror likevel at det kan være klokt å gå ganske djupt inn i de begrepene vi bruker. Folk som møter kommunen er ikke brukere, tjenestemottakere, pasienter – og i alle fall ikke kunder! De er hele mennesker, handlende subjekter med egen vilje – og uten vilje har man ikke frihet. Vi kan ikke redusere deres møte med velferden til et forhold der det handler om å velge eller velge vekk enn tilbyder, eller å bruke eller ikke bruke et tilbud som ligger fast.

Om jeg skulle prøve å nevne noen andre etablerte ord vi kunne ta i bruk, kommer jeg på mottaker, klient og kanskje noen andre, litt mer søkte begreper som geselle og resipient. De er dårlige. Sånn sett har borgerbegrepet mye for seg – om det nå bærer med seg noen politiske konnotasjoner, signaliserer det i langt større grad noe aktivt og myndig hos de som bor i og møter kommunen. Sjøl om begrepet ville være mer konnotasjonsfritt, ville den språkhistoriske bakgrunnen til et nytt civ-begrep ikke hjelpe mye når det gjelder borgerbegrepets kanskje største svakhet: Ved siden av at det ville være fremmed, tillater det oss ikke uten videre å skille mellom de som står i de konkrete møtene med kommunen og de som ser det møtet utafra, fra offentligheten. Jeg tror likevel borgerbegrepet så langt er det beste vi har.

Bilde av skulpturen "Venus fra Milo"
Ok, jeg bruker Venus fra Milo for å illustrere forbindelsen til civis-begrepet. Det er kanskje litt søkt, men det er i alle fall fra samme kulturkrets. Foto: Wikipedia-bruker Jastrow. Via Wikimedia Commons.

I det hele tatt bør vi kanskje ha sjøltillit nok til å ta eierskap til en del begreper høyresida har fått monopol på: Sammen med borgerbegrepet og det å gi et reelt innhold til frihetsbegrepet i en kommunal kontekst, er Tillitsreformen ei anledning for venstresida til å ta eierskap til floskelen om at det ikke handler om å få sin del av kaka, men om å gjøre den større – i menneskelig forstand. I motsetning til floskelens politiske opphav – påstander om at skatteletten til de rike vil gi alle økt velstand – finnes det et erfaringsmessig grunnlag for å hevde at dette er sant for Tillitsreformens vedkommende. Det er også voksende bevissthet om dette på det bedrifts- eller virksomhetsøkonomiske feltet: Tillitsbasert ledelse lønner seg også i bedriftsverdenen.

Dette standpunktet har flere profilerte talspersoner i norsk næringslivsforskning, blant annet NHH-professor Jan Ubøe og BI-professor Bård Kuvaas. De er hovedkilder til overskrifter som «Målstyring er gått ut på dato», «Mye tillit er et konkurransefortrinn» og «Målstyring koster samfunnet milliarder». Sjøl om det primært er organisasjoner på venstresida som eier tillitsbegrepet i dagens mediebilde, er ikke dette, slik det ofte blir hevda et eksempel på at vi vil tilbake til gamle dager. Det å satse på tillit viser at venstresida ofte har bedre forutsetninger for å fornye offentlig sektor enn høyresida, og at tankegodset også har allmenn gyldighet. Kuvaas og Ubøes arbeid utgjør en del av den styringsfaglige nyvinninga som Tillitsreformen bygger på, sjøl om denne tradisjonen også har djupe røtter, noe jeg har skrevet om tidligere.

På andre områder tror jeg det er enklere. Jeg tror det er ganske lett å slutte å snakke om kommunens arbeid som tjenester, og i alle fall om at tjenestene er noe vi produserer. Jeg tror vi uten videre kan begynne å kalle det kommunen driver med, og at vi heller enn å si at det er noe kommunen produserer, leverer eller – gud forby – selger, sier at det er noe som skapes i møte mellom kommune og borger. Kommunen skaper verdier, og velferd er en av dem. Nøkkelen til denne verdiskapinga er medarbeiderne som fagpersoner.

Hvis vi da tar opp tråden igjen når det gjelder hva som så ut til å fungere i København, var det samarbeidet mellom fagpersoner på ulike nivå. Uavhengig av om vi snakka med fagforeningsledere, toppledere i kommunen eller medarbeidere på bakkenivå, fikk vi et inntrykk av at «Tillidsdagsorden» hadde bidratt til at folk opplevde at de i større grad blei hørt. Samtaler var viktige. Hjemmetjenestene satte av tid til å diskutere faglige spørsmål i teamene i hjemmehjelpa – slike møter blei ikke rasjonalisert bort. Kommunen lagde faste arenaer for drøfting av hvordan velferden blei organisert med arbeidstakernes organisasjoner.

Bilde av faglig samtale.
Faglig samtale. Lederen i Københavns krets av Danmarks sygeplejerråd, Vibeke Westh. Foto: Privat

Dette var også bakgrunnen for at vi valgte å ta med oss det som enn så lenge kalles brukerråd i kommunen, da vi reiste. Når vi arbeider videre med Tillitsreformen må vi sørge for at vi involverer både folk sjøl og representanter for ulike perspektiver på en fornuftig måte. Det er åpenbart en risiko for å møte og lytte seg i hjel. Dette har de åpenbart klart å unngå i København, og jeg tror at det trykket som vil forbli på de som skaper velferden i kommunen også vil gjøre det lett å unngå det i Oslo. Det blir en ledelsesoppgave å lytte til de innspillene som kommer og sette av tid til gjennomføre disse prosessene. Hvis vi kan bruke den tida som i dag går med til unødvendig rapportering til å begynne å snakke fag på arbeidsplassen, og til å diskutere innholdet i tilbakemeldingene fra borgerne, er vi kommet langt på vei.

Inga Marte Thorkildsen trekker ofte på ei av de viktigste erfaringene hun har gjort seg som politiker, og spesielt gjennom engasjementet sitt for Forandringsfabrikken: Vi må våge å spørre folk om hva de mener. Det høres tilforlatelig ut, men hvis vi tenker etter, er det dessverre ofte sånn at det å stille disse spørsmåla og ta konsekvensen av dem innebærer mer ansvar og arbeid for oss. Det er sjølsagt ikke sånn at Tillitsreformen skal innebære at alle må løpe enda fortere, men i en overgangsfase kan det bli et ekstra press. Det danske søsterforbundet til FO peker på at særlig ledere kan oppleve det som om de tar på seg et ansvar uten å ha ryggdekning.

Kanskje har vi ikke den kompetansen som skal til for å utføre oppgavene slik de burde utføres – men det er jo ikke sånn at det å ha dokumentasjonen i orden innebærer at man har kompetansen! Et system som dokumenterer utførelse gjennom regelverk er ikke i utgangspunktet dynamisk og i stand til å avdekke nye behov etterhvert som de oppstår. Et system som krever dialog gjennom tillitskultur er derimot det. Det innebærer likevel at vi også er i stand til å snu oss som resultat av den dialogen og de møtene som finner sted. Er ikke dette mulig, er vi også nødt til å bruke møtene til å skape en forståelse for hvilke rammer vi arbeider innafor, og vi må ta ansvar for systemet.

Bilde av Charlotte von Mehren
Charlotte von Mehren, leder i FOA Sundheds- og omsorgsstyrelsen, Fagforbundets søsterorganisasjon på pleie- og omsorgsfeltet i København. Foto: Privat

En viktig følge av dette er at det tvinger seg fram en mer aktiv kompetansepolitikk, og en politikk for å gjøre nytte av hver enkelt medarbeider i størst mulig grad. Har vi ikke den kompetansen vi trenger for å løse oppgaver, må vi sørge for at vi får den. Kanskje innebærer det å samarbeide tettere med andre aktører, kanskje innebærer det at det konkrete velferdstilbudet bør få nye medarbeidere, og kanskje – det er muligens det viktigste – innebærer det at vi må satse på å utvikle kompetansen til de medarbeiderne vi har. Vi må styrke mulighetene deres til å heve kompetansen sin, både gjennom løpende faglige samtaler, men også gjennom løp som leder fram til formelle kompetansebevis. I dette ligger det også at det er vanskelig å forsvare f.eks. å ha mange medarbeidere i små stillingsbrøker: Det bygger ikke kompetanse.

Vi har derfor lagt opp til at arbeidet med å etablere en heltidskultur innafor vår sektor skal skje innafor rammene av Tillitsreformen. Det er ikke sjølsagt. Det kan også på noen måter gjøre arbeidet vanskeligere. Likevel tenker vi at kompetansepolitikken er en vesentlig del av reformen, nettopp fordi faglighet skal stå i fokus. Da vil også det å skape størst mulig stabilitet i arbeidsstokken være viktig, og det å sørge for at medarbeiderne har best mulig forutsetninger for å utvikle seg faglig. Samtidig er det også sånn at dette bidrar til å nå politiske målsettinger på andre felt, nemlig når det gjelder likestilling mellom kjønnene i sterkt kjønnsdelte deler av arbeidslivet.

For å oppsummere, handler tillitsreformen om at vi skal etablere en ny ledelseskultur. Den skal bygge på tre kunnskapsbein: Forskningsbasert fagkompetanse, som i stor grad vil bli forvalta av ledelsen; fag- og erfaringskompetansen til medarbeiderne; og sist, men ikke minst, den enkelte borgerens kunnskap om sin situasjon og de verdiene som skapes i møte med kommunen. For å få til dette trenger vi å skape systemer som stimulerer til å få fram denne kunnskapen, fremme faglig sjøltillit hos medarbeiderne våre og aktivt stille spørsmål til dem kommunen møter.

Bilde av rådhussalen i København
Look to Denmark? Rådhussalen i København. Foto: Privat

På studiereisa vår deltok i tillegg til politisk ledelse administrasjon, representanter for brukerråd og fagbevegelsen. Vurderingene jeg gjør her, er mine egne aleine, men jeg opplever også at de øvrige deltakerne på reisa i stor grad var positivt overraska over kulturen som var etablert. Samtidig er det åpenbart at Oslo kommune ikke kan kopiere København ukritisk, blant annet at fordi lovverket og fagtradisjonene er ulike. Tillitsreformen er heller ikke gjennomført i ei håndvending. Jeg opplever likevel at vi har et godt faglig grunnlag og en positiv samarbeidsrelasjon å bygge på når vi nå går i gang. Jeg gleder meg til fortsettelsen.

Forskjells-Oslo og eiendomsskatt

Eiendomsskatten har som vanlig blitt et tema i Oslo-valgkampen, men denne gangen virker det som om det kan gå en annen vei enn tidligere. Høyre er blitt arrestert av selveste Aftenposten for nokså omtrentlig omgang med fakta. Omtrent halvparten av de spurte i meningsmålinger sier at de er for eiendomsskatt, dersom pengene går til velferdstiltak.

Medianinntekt for husstander med to voksne og barn. Kilde: SSB2013
Medianinntekt for husstander med to voksne og barn. Kilde: SSB 2013

Likevel hersker det nok fremdeles en del usikkerhet om hva denne skatten er, hvordan den vil virke, og om det finnes gode svar på innvendingene mot den. Jeg skal prøve å ta tak i noe av dette her, men først vil jeg prøve å svare på hvorfor vi trenger eiendomsskatt i Oslo. Jeg kommer til å vise en del kart i dette innlegget. De kan du bruke videre selv, hvis du vil, etter CC-BY-SA 3.0-lisensen.

Gjennomsnittlig skattbar formue per bydel i Oslo. Kilde: SSB 2013
Gjennomsnittlig skattbar formue per bydel i Oslo. Kilde: SSB 2013

Oslo er det stedet i landet der det de økonomiske forskjellene er størst. Dette viser seg i reine inntekts- og formuestall, men også i andre indikatorer, slik som levealder og deltakelse i aktivitetsskolen.

Forventa levealder ved fødsel for menn, fordelt per bydel. Kilde: SSB 2013
Forventa levealder ved fødsel for menn, fordelt per bydel. Kilde: SSB 2013

Kommunen sliter også med voksende gjeld, og Høyre-byrådet kutter hvert år i bydelenes budsjetter med en fast prosentsats som tidligere ble kalt «effektiviseringsuttak». Det kan se ut som om dette begrepet er blitt for belastende, i det byrådet kaller «dokumentasjon av budsjettgrunnlaget for bydelene» heter det nå «uspesifisert rammeendring», og utgjorde 192 millioner kroner.

Oslos gjeld. Figur fra Økonomiplan for Oslo kommune 2015-2018.
Oslos gjeld. Figur fra Økonomiplan for Oslo kommune 2015-2018.

Oslo SV vil gjøre noe med forskjellene i byen og den årvisse tyninga av bydelsbudsjettene. For å få til det må vi øke byens inntekter. Oslo kommune får betydelige inntekter fra inntekts- og formuesskatt, men har ikke lov til å justere satsene for disse opp ut over de maksimale satsene som er satt av staten. Formuesskatten er også under avvikling. Dette fører både til økte forskjeller i Oslo og reduserte inntekter. Den eneste ekstra inntektskilden som kan monne er derfor den kommunale eiendomsskatten.

Bruk av aktivitetstilbudet blant barn i 1.-4. klasse per bydel. Kilde: Grunnskolenes informasjonssystem 2014.
Bruk av aktivitetstilbudet blant barn i 1.-4. klasse per bydel. Kilde: Grunnskolenes informasjonssystem 2014.

Hva vil vi bruke skatten til? I programmet vårt finnes det en rekke tiltak vi ønsker å gjennomføre, men jeg vil særlig løfte fram noen saker som spesielt viktige:

  • Flere lærere i skolen
  • Gratis aktivitetsskole
  • Kvalitet i barnehage og eldreomsorg

Den direkte utjevnende effekten er størst for gratis aktivitetsskole. Det kan man kanskje lese mellom linjene i det tidligere innlegget «Aktivitetsskolelikning». På lengre sikt er det grunn til å tro at økt lærertetthet vil gjøre at flere barn fra lavere inntektsgrupper gjør det bedre på skolen, slik at gapet mellom barn av foreldre med høy og lav utdanning kan tettes. Sist, men ikke minst, vil styrking av kvaliteten i barnehage og eldreomsorg føre til at innbyggere som er avhengige av offentlige velferdstjenester får en bedre hverdag, uavhengig av inntekt. Dette er jo et av velferdsstatens grunnleggende prinsipper: Ved å skattlegge etter evne, og tilby gode tjenester som alle har lik tilgang til, betyr ikke forskjeller i inntekt og formue lik mye.

Med dette i bakhodet kan vi gå mer i detalj på hva eiendomsskatten er for noe. Som nevnt er det en kommunal skatt, og det er den enkelte kommunen som bestemmer om den skal kreves inn. Den har ei egen lov, Eigedomsskattelova, som setter rammene for skatten. Man kan skrive ut eiendomsskatt på ulike typer eiendom: Fast eiendom (boliger), verk og bruk (landbruk og industri) og annen næringseiendom (f.eks. kjøpesentre og bygårder). Den har også bestemmelser om hva som må og kan unntas. I sum gir den kommunene betydelig handlefrihet når det gjelder hvordan eiendomsskatten skal innrettes.

Eiendomsskatten skal skrives ut på grunnlag av takst eller likningsverdi. I Oslo er det likningsverdi som er aktuelt for boliger. For næringseiendom må vi ha takst, så eiendomsskatt for slike eiendommer kan først komme etter at det er gjennomført taksering. Likningsverdien er en komplisert størrelse, men den kan likevel aldri være høyere enn markedsverdien, så vi kan bruke den som holdepunkt. Oslo SV har i sitt program vedtatt at vi skal gå inn for eiendomsskatt med bunnfradrag på 3 millioner. Dette innebærer i praksis at ingen boliger verdt mindre enn 3,75 millioner vil få eiendomsskatt, fordi lova sier at verdien på boligen skal ganges med 0,8 for å få skattetaksten. Bunnfradraget skal trekkes fra skattetaksten. Det man sitter igjen med da er skattegrunnlaget, se likninga under.

Det betyr at selv om en eiendom er verdt mer enn 3,75 millioner, er det bare den delen av verdien som overstiger denne summen som skal skattlegges. For eksempel vil skattegrunnlaget for min egen leilighet verdt 4,25 millioner høyst være 400 000. Skattegrunnlaget multipliseres med skattesatsen for å få eiendomsskatt. Programmet til Oslo SV sier ikke hva som skal være den endelige satsen, men bystyregruppa har tidligere lagt fram budsjettforslag med utgangspunkt i at vi skal trappe opp til den høyeste satsen på 7 promille, eller 7 kroner per 1000 kroner i verdi på eiendommen så raskt som mulig. Det vil ta 4 år. Eigedomsskattelova sier nemlig at man må innføre eiendomsskatten gradvis, og den kan økes med høyst 2 promille i året. Det første året med eiendomsskatt kan satsen derfor ikke være høyere enn 2 promille.

Hvis vi holder oss til eksempelet med min leilighet, vil utlikna skatt per måned det første året bli:

Utregning av månedlig eiendomsskatt for min bolig, en 5-roms leilighet på ca. 100 m² på Marienlyst.
Utregning av månedlig eiendomsskatt for min bolig, en 5-roms leilighet på ca. 100 m² på Marienlyst.

For seinere år vil dette vokse, opp til maksimalt 233,33 kroner i måneden, dersom satsen kommer opp til 7 promille. Jeg har laga en kalkulator du kan bruke til å sjekke resultatet for ulike eiendomsverdier, men husk at likningsverdien i mange tilfeller vil være vesentlig lavere enn markedsverdien. Dette står godt beskrevet i denne artikkelen hos OsloBy. Tallene du får i kalkulatoren er derfor maksimalbeløp.

For eiendommer med høy verdi kan skatten bli høy. Siden de fleste som eier dyre boliger har god råd, er dette også noe av poenget: Eiendomsskatten er som nevnt ment å virke omfordelende, ved at de som har mest bidrar mer til å finansiere velferdstiltak for alle. Hvis du ser på kartet under, vil du se at de områdene der flest vil måtte betale eiendomsskatt også er de områdene i byen som var på topp av inntekts- og formuesstatistikken i begynnelsen av innlegget.

Tabell-skatteplikt og andel

Tabellen ved siden av viser hvor mange boliger i hver bydel som vil få skatt, og hvor stort bydelens bidrag til den totale inntekten fra eiendomsskatten vil bli.

Bare 11 % av boligeierne i groruddalsbydelen Alna vil få eiendomsskatt med SVs modell, og og de fleste av disse vil i sin tur bare få en lav skatt, fordi boligverdien ikke vil være mye høyere enn bunnfradraget. På den andre sida vil 40 % av skatten betales på grunnlag av den knappe femdelen av byens boliger som finnes i bydelene Vestre Aker og Frogner.

Hvor skal eiendomsskatten betales? Figuren viser andel boliger med ligningsverdi over 3,75 millioner per bydel. Kilde: Skattedirektoratet 2014.
Hvor skal eiendomsskatten betales? Figuren viser andel boliger med ligningsverdi over 3,75 millioner per bydel. Kilde: Skattedirektoratet 2014.

Høyresida og Huseiernes landsforbund hevder gjerne at eiendomsskatten er en usosial skatt, fordi den er uavhengig av inntekt, men kartet og denne fordelinga viser tvert i mot at skatten i snitt er svært sosial. Dessuten fører den høye prisveksten på boliger til at det å eie en bolig gjerne fører til årlige skattefrie inntekter i 100 000-kronersklassen. Det finnes en del mer eller mindre rimelige innvendinger mot eiendomsskatten, og jeg vil forsøke å imøtegå de jeg kommer på punktvis her:

  • Det er urimelig å skatte av noe man har kjøpt for penger man har betalt skatt av før.

Nei, det gjør vi hele tida. Det er ikke sånn at vi skatter penger «ut» av økonomien. Før du får lønn har arbeidsgiver betalt arbeidsgiveravgift, og når du kjøper noe for pengene dine betaler du merverdiavgift og i en del tilfeller andre særavgifter. Økonomien er et kretsløp, ikke ei samling med bøtter hver og en av oss kan stå og ause fra.

Dessuten er det ikke sånn at det å ha en eiendom i byen er gratis for alle andre. Byen betaler en masse fellestjenester, slik som veier, vann og avløp, snømåking, søppeltømming mm. Mange av disse tjenestene er dyrere å drive eller medfører høyere kostnader per boenhet i villastrøk enn i bygårder og blokker. Det er derfor ikke uten videre urimelig om slike husstander skulle betale noe mer til felleskassa.

  • Det er urimelig at man må skatte av en eiendomsverdi, uavhengig av om man har inntekt til å betale skatten eller ikke.

Dette er kanskje det sterkeste argumentet, men jeg synes heller ikke det holder når det kommer til stykket. Inntektsskatten blir heller justert etter hva slags behov den enkelte familie har. Sagt på en annen måte: Minstepensjonister slipper ikke å betale inntektsskatt eller moms. Hvis det var sånn at hovedgrunnen til at høyresida er mot eiendomsskatten var at de var så bekymra for de fattige, ville det ikke være rart at de tok så lett på at kuttet i barnetillegg til uføre fikk så voldsomme konsekvenser? Hvor var omtanken for 6-barnsmora Christina Dahl da de blåblå kutta i barnetillegget slik at hun gikk på en smell i titusenkronersklassen?

Det er også en hel rekke andre avgifter som rammer uavhengig av inntekt uten at høyresida feller tårer over det: Veiavgift, TV-lisens, kollektivbilletter, vannavgift og størrelsen på egenandelstaket, for å nevne noen.

Dessuten er det jo ikke helt sant at eiendomsverdien ikke står i forhold til inntektsgrunnlaget i det hele tatt. Om man er fattig og bor i en veldig kostbar bolig, kan man faktisk flytte ut og leie ut boligen, betale eiendomsskatt og likevel sitte igjen med en pen slump penger. Det finnes faktisk folk her i landet som er for syke til å jobbe, men som av ulike grunner ikke kvalifiserer til uføretrygd og blir tvunget til å selge boligene sine for å få sosialhjelp. Det å ha en nedbetalt leilighet verdt 4 millioner tilsvarer innsparte utgifter til lån på 21 000 kroner i måneden, noe som er langt, langt mer enn eiendomsskatten vil utgjøre. Det finnes også minstepensjonister som må leie boligen de bor i.

  • Oslo trenger ikke større inntekter

Dette punktet berørte jeg over, da jeg gikk gjennom behovet for eiendomsskatten. Dersom alle barn skal kunne delta i aktivitetsskolen og vi skal få en bedre skole, trenger Oslo mer penger enn i dag.

Svaret på dette argumentet stopper likevel ikke der. Dersom det var slik at dagens inntektsnivå var perfekt, ville det være langt mer sosialt om man satte ned inntekts- og formuesskatten og innførte eiendomsskatt som kompenserte for inntektstapet. Selv om det ikke er lov å ta inn mer i inntektsskatt enn det man gjør i Oslo i dag er det fullt mulig å ta inn mindre. Hvis Høyre var så opptatt av den sosiale profilen i skattesystemet, ville dette være et helt innlysende valg, sammen med et regelverk som det beskrevet over.

Med det håper jeg du har fått svar på det du lurte på om eiendomsskatten. Tre fjerdedeler av Oslos befolkning vil ikke måtte betale den med SVs modell, og de aller, aller fleste av dem som må betale den vil ikke ha problemer med å få råd til det. Til gjengjeld kan vi gjøre Oslo-skolen bedre og gi alle barn mulighet til å delta i aktivitetsskolen. Det er det verdt.

Afterschool equation

Much is being said about the prospects of a property tax in Oslo these days. No party wants that more than about a third of Oslo’s household should be eligilbe for the property tax. I’ll try to return to that topic shortly.

Faksimile av innlegget på trykk i Klassekampen 19/8
Faksimile av innlegget på trykk i Klassekampen 19. august 2015.

First, I’d like to share a letter that was on print in Klassekampn a few days ago. Here, I show how small the property tax is going to be compared to other fees charged for public services, even if SV were to get a majority in the city council to support our proposed tax. The parties on the left don’t simply want a property tax to get a laugh. We want it because we believe our city needs more money to provide its citizens with the services they deserve.

Here’s the letter:

This letter i, perhaps, somewhat unorthodox in its presentation. However, I believe Klassekampen’s readers will humour me. Consider the following equation:

Likning som beskriver likhet mellom betalt eiendomsskatt og utgifter til aktivitetsskole

Let B be the market value of a property in millions of kroner, and solve the equation with respect to it. This gives:

Likning løst for B. Svaret er 7,43 millioner

Now, we can consider the significance of the other values. They are as follows:

  • 0,8 – the property tax reduction factor for market values
  • 3 – the proposed lower threshold for the property tax in million kroner
  • 106 – calculation aid, 1 million
  • 0,007 – the highest legal rate of property tax, 7 per mille
  • 11 – the number of months in which afterschool is payable
  • 1874 – the monthly fee for half-day service in afterschool

It should now be clear that the lowest market value on a household’s property which makes that household stand to lose more on the introduction of a property tax than it stands to gain from free afterschools is 7,43 million. I believe this equation shows that the combination of these proposals will be of economic benefit to most households in Oslo with kids in afterschool.

Aktivitetsskolelikning

Det er mye snakk om eiendomsskatten i Oslo her om dagen. Ingen partier i Oslo vil at mer enn ca. en tredel av boligene i byen skal få eiendomsskatt.  Jeg skal prøve å skrive grundigere om det en av de neste dagene.

Faksimile av innlegget på trykk i Klassekampen 19/8
Faksimile av innlegget på trykk i Klassekampen 19. august 2015.

Først vil jeg dele et innlegg jeg hadde på trykk i Klassekampen for noen dager siden. Det illustrerer godt hvor liten eiendomsskatten vil bli i forhold til andre avgifter vi betaler for offentlige tjenester, selv om SV skulle få fullt gjennomslag for sin modell. Det er jo ikke sånn at partiene på venstresida vil ha eiendomsskatt for moro skyld. Vi vil ha det fordi vi mener kommunen trenger mer penger for å gi innbyggerne de tjenestene de har krav på.

Her er i alle fall innlegget:

Denne ytringa er kanskje litt uortodoks i formen, men jeg tror Klassekampens lesere vil bære over med meg. Ta følgende likning:

Likning som beskriver likhet mellom betalt eiendomsskatt og utgifter til aktivitetsskole

La B være markedsverdien på en bolig i millioner kroner, og la oss løse likningen for denne. Vi får da:

Likning løst for B. Svaret er 7,43 millioner

Nå kan vi se på hva de øvrige verdiene representerer. De er som følger:

  • 0,8 – eiendomsskattelovens reduksjonsfaktor for boligers markedsverdi
  • 3 – Oslo SVs foreslåtte bunnfradrag for eiendomsskatt
  • 106 – omregningsfaktor, 1 million
  • 0,007 – den høyeste tillatte eiendomsskattesatsen, 7 promille
  • 11 – antall måneder med foreldrebetaling i Aktivitetsskolen
  • 1874 – den månedlige prisen for en halvdagsplass i Aktivitetsskolen i Oslo

Det bør nå være klart at den laveste markedsverdien for en husstands bolig som gjør at en husstand med barn i Aktivitetsskolen i Oslo vil tape på kombinasjonen av SVs forslag om eiendomsskatt og gratis halvdagsplass i aktivitetsskolen er 7,43 millioner. Jeg mener regnestykket viser at denne kombinasjonen vil være økonomisk gunstig for de fleste husstander i Oslo med barn i Aktivitetsskolen.