Kategori: Eldre innlegg

Oppfinnsom løsning på studentboligkrise

I en Dagblad-sak kommer det fram at den rød-grønne kommunen Trondheim har grepet til kreative løsninger for å innlosjere studenter. Så vidt jeg kan se er dette et fornuftig tiltak for å løse en akutt situasjon for de aktuelle studentene. Studenter er ofte i en særlig utsatt situasjon ved studiestart, fordi de kommer til en ny by der de ikke kjenner boligmarkedet og ofte ikke har nettverk. I tillegg har studenter flest en dårlig økonomi. Studentboliger er et viktig virkemiddel for å bedre vilkårene for studenter og gjøre det lettere å konsentrere seg om studiene. Under SVs ledelse har Kunnskapsdepartementet økt studiestøtten i takt med prisveksten hvert år, og stått for en betydelig vekst i studentboligbygging.

Under Kristin Clemets periode som Utdanningsminister sto studiestøtten på stedet hvil, noe som førte til at studentene fikk mindre å rutte med for hvert år som gikk. Som Olivia Salles skriver i et leserinnlegg i Universitas, står Høyres kritikk av regjeringas satsing ikke til troende. For å illustrere utviklinga i bygging av studentboliger viser jeg noen grafer:

Trender i tilsagn til studentboliger
Trender i tilsagn til studentboliger, antall/år
Bevilgninger til studentboliger 2000-2009
Bevilgninger til studentboliger 2000-2009

Konklusjon: SV satser på studenter. Høyre gjør det ikke.

Les også SVer og tidligere NSU-leder Ingvild Reymerts ønskeliste for student-bevilgninger.

Legemiddelindustrien hindrer helsehjelp

Tollmyndighetene i EU stopper legemiddelforsendelser til fattige land på forespørsel fra de store legemiddelselskapene (1). Forsendelsene stanses etter sigende på grunn av mistanker om legemiddelforfalskning. Det er imidlertid mulig at den egentlige årsaken er konflikten mellom fattige land og legemiddelselskapene om regelverket for patenter.

Det er svært dyrt å utvikle nye legemidler. Et vanlig anslag er at det koster omkring 1 mrd kroner å gå gjennom den 10-15 år lange prosessen som kreves for å få et legemiddel godkjent for salg. Så lenge legemiddelutvikling utføres av private selskaper er det nødvendig å sørge for at disse kostnadene blir dekket, og de internasjonale patentreglene gir generelt selskapene enerett til å selge legemidlene i 15 år etter at de først kommer på markedet (2).

I denne perioden kan selskapene ta monopolpriser på legemidlene, og dette fører til at livsviktige legemidler, f.eks. til behandling av HIV/AIDS ofte blir alt for dyre til at fattige land kan tilby behandling til sine innbyggere. Selve forretningsmodellen fører også til at det er langt mer lønnsomt å utvikle legemidler mot livsstilsykdommer i Vesten enn mot sykdommer som tar liv i fattige land. De siste årene er det f.eks. investert mer i utvikling av legemidler mot for tidlig håravfall enn mot tropiske infeksjonssykdommer. Vestlig legemiddelindustri har ekstremt høy avkastning på investert kapital (ofte 15-20%) og bruker rutinemessig mer på markedsføring enn utvikling av nye legemidler.

Denne situasjonen gjør at fattige land har fått gjennomslag i WHO-avtalen om handel med intellektuell eiendom (TRIPS (3)) for at det skal være mulig å bryte patentrettigheter i forbindelse med helsekriser. Selve legemiddelproduksjonen er svært billig. Mye av legemiddelindustrien i land som India og Brasil produserer derfor legemidler uten at patenthaverne får del i inntektene, og kan selge legemidler til fattige land som påberoper seg helsekriser. Det redder utvilsomt mange liv i disse landene.

Imidlertid er den etablerte legemiddelindustrien sterkt uenig i ordningen og stiller ofte spørsmålstegn ved erklærte helsekriser. Det er ikke utenkelig at anklagene om legemiddelforfalskninger er et ledd i deres kampanje for å undergrave ordningen. Som det går fram av Klassekampens artikkel (1), rammer dette legemiddelforsyningen i fattige land på en svært alvorlig måte.

Saken illustrerer tydelig behovet for nye forretningsmodeller som i større grad er i stand til å ivareta folkehelseperspektiver når det gjelder finansiering av legemiddelutvikling. Attac har utarbeidet et kampanjehefte for å sette søkelys på dette i Norge (4), og internasjonalt kjente forskere og organisasjoner har tatt til orde for ulike modeller (5, 6). Viktige mål bør være at beslutninger om innenfor hvilke områder det skal satses på nye legemidler blir overført til internasjonale konskrtier som ivaretar folkehelseperspektiver og at det utvikles finansieringssystemer som kan ta i betraktning helse- og samfunnsøkonomiske aspekter.

Systematisk politivold i Danmark

Etter å ha plukket opp lenker på Twitter har jeg sett danske mediers dekning av politivolden i forbindelse med en aksjon mot kirkeasylanter. Politiet bruker åpenbart overdreven og uhensiktsmessig vold til å bryte opp en av de fredeligste demonstrasjoner jeg har sett. Inntrykket er rystende, og langt fra verdig for en demokratisk rettsstat:

Politivold

Intervju med demonstrant

Flere av politimannskapet er lett identifiserbare og bør straffeforfølges. Ved flere anledninger brukes køller også på folk som ikke bare er fullstendig ikke-voldelige, men som også helt åpenbart har gitt opp og er i ferd med å trekke seg tilbake.

Frp holder Norge igjen i fortida

Frp og Arbeiderpartiet krangler om hvem som vil ha høyest tempo i norsk oljeutvinning. Å være på parti med oljenæringa i denne saken handler om å ønske høyest mulig tempo i oljeutvinninga. Det er ikke ansvarlig, enten det er Frp eller Ap som er forkjemperen.

Det er ikke noen hemmelighet at ledelsen i Arbeiderpartiet ønsker oljeutvinning i Lofoten og Vesterålen. Landsmøtevedtaket om å vente til 2010 var et kompromiss for å unngå en stor splittelse i et valgkampår, og en beleilig måte å unngå et negativt miljøfokus i valgkampen. Både Frp og Arbeiderpartiet bruker økonomisk argumentasjon for å forsvare ny norsk oljevirksomhet, men en av landets fremste eksperter på klimaproblemene, lederen av lavutslippsutvalget Jørgen Randers, sier at man ikke kan tenke slik. Randers er BI-professor og har siden 70-tallet vært en internasjonal størrelse på området miljøvennlig næringsliv. Å avfeie ham som «Natur og Ungdom» er ikke bare frekt, det er absurd. Å avfeie Natur og Ungdom er i seg selv ganske hårreisende, de er kanskje landets mest kompetansesterke ungdomsorganisasjon.

Konsekvensene av at den globale oppvarminga kommer ut av kontroll vil være så store at det uansvarlige standpunktet helt åpenbart er å fortsette oljeutvinninga som før. For det første er det viktigste vi kan gjøre som et lite rikt land å vise vilje til å ta problemene på alvor og å ofre kortsiktig rikdom. For det andre kan ikke penger og arbeidskraft være to steder på samme tid: Vi kan ikke både ha storstilte utbygginger av nye oljeprosjekter og satse massivt på utviklinga av de bærekraftige energikildene. Forskningsmidler, forskere, ingeniører og håndverkere er begrensa ressurser. Havvindmøller og bølgekraft konkurrerer direkte med oljeindustrien om disse. I så måte er oljeindustriens posisjonering på landets universiteter skremmende: En kontrakt verdt nær 100 millioner med NTNU, og nylig 20 millioner til UiO. Som prodekan for forskning ved MatNat uttaler:

(…) det er den gode, organiserte kontakten med StatoilHydro som er hovedessensen i avtalen.

For det tredje kan vi ikke leke forvaltning når det er snakk om en av Norges viktigste fornybare ressurser: Den siste store torskestammen i verden. Den har gitt lokal bosetting og eksportinntekter i mer enn 1000 år. Nå vil man gamble med den i håp om 20 års velstand.

Gjennom varig vern av Lofoten og Vesterålen vil Norge både sende et viktig signal til resten av verden om at vi tar vår del av ansvaret. Ingen appeasement av det klimafiendtlige næringslivet! Derimot skal vi satse på den næringsvirksomheten som vil gi oss framtidas energi og mat. Lavutslippsutvalgets leder har vurdert partienes klimapolitikk, og SV er det partiet som kommer best ut. Vi vil satse på miljøet først.

PS: Ikke overraskende kommer Frp på en jumboplass i Lavutslippsutvlagets vurdering. Partiet som hevder de vil fornye Norge har de dårligste svarene på vår tids største utfordring. Når sant skal sies er de ikke helt sikre på om de ser den. Om noe er uforsvarlig så er det dét. Frp holder Norge igjen i fortida og vil få kommende generasjoner til å skjemmes over oss.

Feilslått strategi i Afghanistan

Jeg har tidligere skrevet en ganske grundig analyse av hvorfor NATO mislykkes i Afghanistan. Det er likevel sjelden kost å lese så kritiske saker som denne VG-saken i landets største avis. En lokal, afghansk politiker går ut og forklarer hvorfor Taliban nå er på frammarsj i Nord-Afghanistan. Det skyldes i følge ham at NATO-styrkerne samarbeider med krigsherrer som er korrupte og etniske sjåvinister. Den tidligere lederen i pakistans advokatforening og mangeåring politisk aktivist, Aitzaz Ahsan, uttrykker også alvorlig bekymring for Pakistans politiske stabilitet.

Fredsinitativet arrangerer en fredsmarkering den 22. august kl 1300 foran Stortinget under parolene:
– NATO ut av Afghanistan – Hent de norske soldatene hjem
– Stans spredningen av krigen til Pakistan
– Støtt de demokratiske kreftene i Afghanistan

Den første parolen har en åpenbar begrunnelse: Norge kan ikke fortsette å bidra til en operasjon som helt tydelig har en feilslått strategi. Aitzaz Ahsans uttalelser understreker farene ved at krigen spres til Pakistan, og Aziz Rahman Mayars uttalelser om Talibans frammarsj i Nord-Afghanistan understreker behovet for å styrke de reelt demokratiske kreftene i Afghanistan.

Dagens NATO-operasjon kan ikke gi Afghanistan fred. Den er direkte skadelig, og den har nå fullstendig mistet målet av syne. Norge bør sende et kraftfullt signal til det internasjonale samfunnet om at strategien i Afghanistan må endres, og vi bør hente våre styrker hjem.

Frp og Ap vingler i EU-spørsmål

Nei til EUs kandidatundersøkelse er nå klar. Her er hovedfunnene, basert på et Storting sammensatt etter en meningsmåling 1. juli:

1. Dersom kandidatene stemmer i overensstemmelse med det de her har lovet velgerne, blir det ingen EU-søknad de kommende fire årene. Hele 89 av kandidatene har sagt at de ikke vil at Norge skal sende søknad. Kun 24 er for.
2. Det ser ut til å kunne bli betydelig vilje til å gjennomgå og evaluere EØS-avtalen i den kommende perioden.
3. Det ser ikke ut til at Grunnlovens § 93 blir endret i kommende stortingsperiode heller.
4. Datalagringsdirektivet kan bli en ”het potet” både i valgkampen og i det nye Stortinget.
5. Når det gjelder post- og helsedirektivene ser det ut til at det trengs mye informasjon og (folke-) opplysning for å få satt temaene på dagsorden i valgkampen – for ikke å snakke om å få et veto i det nye Stortinget.
6. Det er høyst uklart om det nye Stortinget vil bli et ”ja”- eller ”nei”-Storting.

Les mer hos Nei til EU.

Høyre: Samme vise i 60 år (minst)

Etter å ha lest Høyres utspill om LOs støtte til partiene i den rødgrønne regjeringa, kom jeg til å tenke at denne visa har jeg hørt i hvert eneste valg. Et søk i mediearkivet A-tekst (krever abonnement), ser jeg at denne kritikken er noe de har holdt på med i 60 år. I VG 16. juli 1949 er det referert fra en debatt i Stortinget i forbindelse med en granskning: Etter at det var kommet fram at høyresidens partier og næringslivet i smug hadde finansiert det man i dag ville kalt en tenketank, Libertas, ville Stortinget komme til bunns i saken. Libertas ble på sett og vis brukt til å kamuflere hvem som støttet høyrepartiene. I debatten, som minner mye om dagens debatt om at de rike støtter høyrepartiene til egen fordel, ytrer likevel C. J. Hambro, betydelig mer raust enn dagens Erna:

Vi skammer oss over at det skal være lettere for Arbeiderpartiet enn for andre å reise de midlene som trengs til det
politiske arbeidet , og vi forstår den stolthet Arbeiderpartifolk føler over LO.

Jeg har ingen problemer med å uttale at det finnes aspekter ved samarbeidet mellom LO og arbeiderpartiet som er problematiske, noe jeg også har nevnt i tidligere innlegg. Det er forståelig at høyrepartiene fortviler over manglende støtte fra brede folkelige organisasjoner, det gjorde de også i 1949, men desto mer påfallende blir støtten de får fra pengeeliten.

Når det gjelder de konkrete sakene Høyre lister opp i saken på NRKs nettsider, blir jeg uansett lattermild. Det kan knapt nok kalles et problem at venstresidas partier, som legger vekt på å utvikle politikk som kommer vanlige arbeidsfolk til gode, faktisk gjennomfører denne politikken. De 9 punktene finnes alle i SVs arbeidsprogram for 2005-2009, noe som viser at dette er politikk SVs landsmøte har stått samlet om (nummerering som i NRK-saken):

1. «SV respekterer inngåtte avtaler i arbeidslivet, som AFP og tjenestepensjon og vil ikke støtte politiske vedtak som svekker disse avtalene.» s13

2. «SV ønsker at IA-avtalen videreføres ut over avtaleperioden.» s45

3. Et eget kapittel om sosial dumping (12.7)

4. «SV vil bedre dagpengeordningen for deltidsansatte, reversere innstramminger i feriepenger, stillingsandel, inntektsgrense og kuttet fra tre til to år i dagpengeperioden.» s43

5. «Ferietillegget bør gjeninnføres.» s43

6. «SV har sammen med fagbevegelsen vært en pådriver for en lovfestet rett til etter- og videreutdanning. (…) SV vil derfor arbeide for at det utvikles finansieringsordninger mellom staten, arbeidsgiverne og arbeidstakerne som sikrer dekning av livsopphold for voksne som tar etter- og videreutdanning.» s32

7. «SV vil foreslå at hele fagforeningskontingenten blir fradragsberettiget som utgift.» s43

8. «SV vil arbeide for tiltak og stimuleringsordninger som sikrer et stabilt lærlingetiltak over tid, og som sikkerhet mot konjunktursvingninger. Det er uakseptabelt at de som ønsker fag- og svennebrev, ikke skal få læreplass.» s30

9. «SV vil også foreslå forsøk med 6-timersdagen i offentlig sektor.» s44

Påstanden om at dette er tiltak LO har «kjøpt» av venstresidas partier er ikke mindre enn absurd. Dette er alt sammen tiltak som det minste i SV er stor stolthet over at vi har fått på plass. Det kan nesten være fristende å takke Høyre for at de hjelper oss med å vise vårt gjennomslag i valgkampen.

Strengere straffer – færre kriminelle?

I et nylig fangeopprør (1, 2) i et av Californias største fengsel (3) ble over 250 innsatte skadet. Årsaken til opprøret er ukjent. Det går tydelig fram av Dagbladets illustrasjonsfoto, som stemmer overens med Wikipedias beskrivelse av fengselet (3), at de innsatte stues sammen i digre sovesaler.

Dette er et resultat av overdrevent strenge straffer, dårlige offentlige støtteordninger og politikere som slår seg på brystet og skal være «tough on crime». Andelen av befolkninga som sitter i fengsel er høyere i USA enn noe annet sted i verden: Nesten 1% av den samlede befolkninga sitter inne, og 1 av 18 voksne menn har et ikke avsluttet forhold til fengselsmyndighetene (4). 70% av de innsatte har afro-amerikansk bakgrunn. Det er tydelig at man i det kriminalitetsforebyggende arbeidet vinner lite på å øke straffene, men desto mer på å ha gode sosiale sikkerhetsnett og drive forebyggende virksomhet: I Norge er andelen av befolkninga som sitter i fengsel mer enn 10 ganger lavere enn i USA, og kriminalitetsstatistikken langt bedre. Det samme gjelder, men med mindre groteske utslag, når man sammenligner Norge med andre europeiske land.

Kanskje vi bør være stolte over at vi i Norge har kriminalomsorg, framfor anstalter der fanger må stues sammen på billigst mulig måte?

Oppdatering: VG melder at det er snakk om kamp mellom ulike etniske grupperinger og at 55 ble så alvorlig skadet at de måtte til sykehus. Det er fristende å hevde at billig fengselsdrift her har gått på bekostning av både ansatte og innsattes sikkerhet.

Annerledeshet, snillisme og overgrep

Selv om de nordiske landene liker å smykke seg med en sterk humanistisk tradisjon, der nestekjærlighet har vært en viktig verdi, har Norge, Sverige og Danmark alle sine skjeletter i skapet når det gjelder behandling av minoriteter. I en artikkel i dagens VG (1) kommer det fram at danske myndigheter brukte inuittiske barn som forsøkskaniner i et fordanskingsprosjekt. I en leder i Tidsskrift for Den norske legeforening fra 1998 gis det en historisk gjennomgang av tvangssterilisering i de nordiske landene, en praksis som i særlig grad rammet romfolk (2). En tilsvarende praksis pågår den dag i dag i østeuropeiske EU-land (3). I Norge og Sverige har også samene blitt utsatt for overgrep fra majoritetsbefolkninga, selv om det der har vært snakk om kulturell, snarere enn fysisk sterilisering (4). I alle de tre skandinaviske landene har man i løpet av det siste tiåret tatt oppgjør med denne praksisen og betalt ut erstatninger til dem som er blitt rammet (5, 6). Men små drypp av formyndersamfunnets eksesser dukker fremdeles opp med jevne mellomrom, slik som i Morgenbladets debatt om NS-barna (7) og artikkelen om de grønlandske forsøksbarna.

De fleste av disse overgrepen bunner i et velmenende, men grunnleggende misforstått ønske om å hjelpe. Det blir ofte sagt at formynderstaten er et resultat av arbeiderpartistatens voldsomme størrelse, at overgrepene på sett og vis skulle være et iboende element i den offentlige forvaltninga, som ventet på å springe ut bare den oppnådde en kritisk masse. Formynderstaten og sosialdemokratiet blir til én og samme størrelse, slik som i denne kronikken (8) av Danmarks tidligere statsminister. Jeg vil imidlertid påstå at det mest sentrale trekket ved formynderstaten er noen menneskers opplevelse av overlegenhet over andre. Etterkrigstidas formynderstat vokste fram gjennom samarbeidet mellom borgerlige partier og Arbeiderpartiet, og det er også fordums borgerlige regjeringer som har innført lovgivning om f.eks. Overformynderiet (9) og lovene om tvangssterilisering (2). I en nyere artikkel om tiltakende formynderi i Danmark uttaler en forsker at tendensen skylder en forvitring i sosialpolitisk forståelse (10).

Formynderi i form av offentlige overgrep kommer av en ikke-solidarisk, ikke-empatisk politikk overfor samfunnets vanskeligstilte. Også i dagens norske samfunn finner vi slike tendenser i rikt monn. Historiene som brukes til å fortelle om samfunnets problemer viser en tydelig mangel på evne til å sette seg inn i andre menneskers situasjon, slik som Bjarne Håkon Hansens famøse uttalelse om at «sosialklienter må stå opp om morran»(11). Dette mantraet er også blitt omfavnet av høyresidens partier, og både Høyre (12) og Frp (13) har mistenkeliggjøring av folk som faller utenfor arbeidslivet som retoriske grunnpilarer i sin veldferdspolitikk. En av de retoriske bærebjelkene i sosialpolitikkens forvitring er snillisme-begrepet som ble oppfunnet av Rune Gerhardsen (14). Ved hjelp av dette begrepet blir forslag om målrettede sosialpolitiske tiltak basert på brukergruppenes premisser effektivt undergravd, siden snillismens motsetning er flertallets moralhistorier, noe som fører til krav som ikke er forankra i eller tilpassa til brukernes egen virkelighet.

Den verste formen for moderne formynderi finner man kanskje i behandlinga av asylsøkere. Det er ingen tvil om at enkelte asylsøkere bryter norske lover, men lovbruddene gir i seg selv en åpning for inngrep. Det at integreringen ofte er mindre effektiv enn den bør være, kan imidlertid i betydelig grad tilskrives snillisme-debattens polarisering av innvandringsfeltet og undergraving av politisk vilje til å sette inn en tilstrekkelig innsats. Dette har ført til at debatten om asylinstituttet i dag ikke føres med utgangspunkt i hva asylinstituttet er til for: Beskyttelse av individer som er forfulgt i sine hjemland. Det ligger i sakens natur at disse ikke alltid vil være i stand til å frambringe nitid dokumentasjon på forfølgelsen, slik vi nå krever. På tross av hvor vanskelig det er å dokumentere hva som skjer med asylsøkere etter retur til hjemlandet, finnes det etterhvert omfattende dokumentasjon på hvordan race-to-the-bottom-politikken i rike lands asylsystem allerede har ført til at mange asylsøkere med reelt grunnlag for opphold har blitt sendt tilbake til opprinnelseslandet, og at følgen har vært tortur eller døden (15, 16, 17, 18, 19).

Om 20, 30 eller 40 år er det kanskje denne politikken vi vil ta oppgjør med i avisspaltene, om ikke den norske asyldebatten snart blir ført på andre premisser. Tidligere tiders overgrep bør tjene som en påminnelse om hvor galt det kan bære av sted dersom vi bruker vår egne historier om moralsk fortreffelighet som en målestokk i vurderingen av andres problemer. Som John O. Egeland har skrevet (20), må vi bygge en human tredje vei i forståelsen av innvandringsspørsmålet. SV viste gjennom sin dissens i behandlingen av regjeringens asylpolitikk at vi tar denne utfordringa på alvor (21), og har også vært nokså alene om å påpeke at vestlige lands intervensjoner i vesentlig grad bidrar til å øke asylpolitikkens utfordringer: De fleste asylsøkerne som kommer til Norge er fra Irak og Afghanistan (22).

Kirka betales med din skatt

Kultur- og kirkedepartementet er forberedt på masseutmeldelser fra Statskirka, fordi svært mange står feilaktig oppført i medlemsregistrene. Dette skyldes blant annet at da kirka fikk et elektronisk medlemsregister, brukte man Folkeregisteret som utgangspunkt og trakk deretter fra folk etterhvert som man oppdaget at de ikke var medlemmer. Den manglende kontrollen er et temmelig alvorlig problem og egentlig ville det vel vært mer naturlig at man sa aktivt fra dersom man ønsket å fortsette å stå som medlem av kirka. Hovedargumentet mot dette er at det antas at de fleste ønsker å stå som medlemmer, og at det derfor vil være dyrere med aktiv bekreftelse enn aktiv utmelding.

Det er åpenbart at framgangsmåten her vil ha enorm betydning for resultatet. Men den er altså fastlagt, og da får vi forholde oss til dét. Jeg mistenker at støtten til Statskirka som statskirke er betydelig svakere enn det Kultur- og kirkedepartementet har lagt til grunn. Dersom du, som jeg, mener at det er uheldig at den norske stat har en foretrukken religion, vil jeg oppfordre deg til å benytte muligheten: Du har fått en ferdig frankert og adressert konvolutt du kan bruke til å melde deg ut, dersom du står i medlemsregisteret. Bruk den! Om du ønsker å fortsette å stå som medlem, så gå og stem, slik at menighetsrådet i din lokale kirke står for det samme som deg.

Vi skal selvsagt huske at Kirka utfører en rekke andre oppgaver som ikke har med forkynnelse og trosopplæring å gjøre, og som det er naturlig at det offentlige tar hånd om, bl.a.:

  • Vedlikehold av historiske kirkebygg
  • Drift og vedlikehold av gravsteder
  • Drift og vedlikehold av historiske arkiver

Dersom Kirkas religiøse virksomhet blir et privat anliggende må man sikre at ulike kirkebygg ivaretar også den allmenne funksjonen de har: Som kulturhistoriske minnesmerker for mange gamle, flotte kirker, og som naturlige samlingsplasser for frivillig aktivitet for mange moderne arbeidskirker. Det bør inngås avtaler mellom kirka og det offentlige som sikrer dette, for en frigjøring fra staten vil også være viktig for kirka selv, siden den blir fri fra politisk overstyring og f.eks. bispeutnevnelser ikke lenger vil avhenge av partipolitisk tilknytning.

Har du fått konvolutten til kirkevalget, men avstår fra å stemme eller melde deg ut, gir du opp muligheten til å påvirke hvordan skattepengene dine forvaltes. Du gir også opp en sjelden mulighet til å øve direkte innflytelse i et politisk spørsmål. En felles kirke der alle er medlem, men ingen bryr seg nok til å delta – det er det siste både samfunn og kirke trenger.