Kategori: Eldre innlegg

Slik lyder overskriften på et intervju med den afghanske politikeren og kvinneaktivisten Malalai Joya i Klassekampen. Jeg har flere ganger tidligere referert til henne i blogginnlegg om Norges deltakelse i det forsvarsministeren kaller en stabiliseringsoperasjon (1, 2), men som alle andre, de norske soldatene inkludert (3), skjønner er en krig. Jeg har flere ganger tidligere i valgkampen skrevet om Norges Afghanistan-engasjement, og dette vil trolig bli siste gang. Men Joya peker på et argument som jeg tidligere ikke har viet tilstrekkelig oppmerksomhet.

Det handler om hvordan Norge og NATO er engasjert i Afghanistan. Norge er unikt i NATO-sammenheng i og med at vi bruker nesten like mye ressurser på humanitært arbeid som på krigføring. Dette er en seier for SV, men som internasjonal politisk markering er det åpenbart utilstrekkelig. Det er Aps forsiktige smøring av den kamelen Afghanistan-krigen utgjør i SVs regjeringsdeltakelse. NATOs medlemmer sett under ett bruker langt mindre på mat, medisiner og utvikling enn det de bruker på soldater, våpen og ammunisjon. Denne ressursprioriteringen er et utrykk for hvordan krigen ses på av NATO-landenes politikere: Først og fremst som en militær konflikt med Taliban.

Forståelsen av konflikten som en uforsonlig krig med en motstander som kan bekjempes på slagmarka gjør også noe med hvilke andre av partene i krigen som oppfattes som relevante. De som gjør noe er de som kriger. Når motstanderen i realiteten er oppslutninga om Taliban blant folket, blir dette livsfarlig. Uavhengig av hvem som har oppslutning i folket og hvem som har meninger som stemmer overens med vestlige lands oppfattelse av hva som er et godt styresett, vil det være dem som har evne og vilje til å mobilisere militær makt som blir sett på som viktige. Krig skaper krigsherrer.

USA vil nå forsøke å gjenta «surge«-operasjonen fra Irak: En relativt kortvarig, kraftig opptrapping i voldsbruken, i håp om å knuse de militære organisasjonene til Taliban. Tallet på USA-amerikanske styrker i Afghanistan har derfor økt kraftig det siste året. Det vil likevel bli svært vanskelig: I motsetning til Irak har ikke Afghanistan noe sentralt ressursgrunnlag som kan understøtte makthaverne, slik Irak har det i olja. I motsetning til Irak har ikke Afghanistan en geografi eller en politisk kultur som gjør det lett å isolere en motstanders militære organisasjon. Lange grenser med lovløse områder i tilgrensende svake stater er farbare til fots. Ledende fagmilitære sier at Afghanistan-krigen er tapt. Hvorfor skal vi i måten vi taper på gjøre våre motstandere til et sviktende håp og våre fiender til seierherrer?

Jeg har irritert meg litt over Høyres tendensiøse valgkampreklamer. Ikke nok med at de kan tolkes langt ut over det Høyre står for og lover, men de er lite estetiske og minner meg om en reklame for DnBNOR. Jeg har derfor lagd noen adbustede versjoner som er like tendensiøse, men med motsatt fortegn. Enjoy!

Vi har ei god og trygg sykelønn i dag. Høyre har gjentatte ganger tatt til orde for karensdager (1). De vil fjerne sykelønna de første dagene man er syk og gi reduserte utbetalinger i resten av sykemeldingsperioden. SV vil beholde dagens ordninger.

Høyre ønsker store skatteletter til de rikeste og har en elendig fordelingsprofil på sine skatteletter – mest til dem som har mest fra før (2). SV har tidligere avslørt hvor lite vanlige folk vil få i skattelettelser med Høyres politikk. SV vil ha et skattesystem som gjør at de som har størst evne til å bidra også bidrar mest.

Høyre har sagt klart og tydelig ja til oljeboring i Lofoten og Vesterålen (3). Det vil være en miljøskandale uten like og gjøre det umulig for Norge å gjøre de utslippskuttene som er nødvendige for at en internasjonal klimaavtale skal kunne komme på plass. SV vil ha varig vern av Lofoten og Vesterålen.

Høyre ønsker å selge det norske folkets eierandeler i Statoil, Statkraft og andre statseide selskaper til høystbydende (4). Det er å gi slipp på store, og for vannkraftas del evigvarende inntekter til fellesskapet. SV ønsker å beholde arvesølvet på folkets hender.

Høyre innførte sist de var i regjering skattelette for sykeforsikring, og vil gjeninnføre denne ordningen (5). De er også for en privatisering av helsesektoren (6). Vil du være avhengig av den lille teksten i forsikringspolisen når du er syk? SV er tydelige på at helse og omsorg er for viktige oppgaver til at ansvaret kan overlates til private – alle skal være trygge på å få god helsehjelp.

Forrige gang Høyre satt i regjering innførte de en privatskolelov som i løpet av kort tid førte til en oppblomstring av profittsøkende privatskoler (7). Synes du det er rimelig at kvaliteten på utdanninga skal avhenge av foreldrenes lommbøker? Høyre ønsker flere privatskoler der foreldrene må betale skolepenger. SV vil at skolen skal være gratis for alle, og et sted der barn kan møtes uavhengig av hvilke foreldre de har.

Du vet det er krisestemning i Frp når de børster støv av Carl I. Hagen (1a, 1b). Gårsdagens klinsj mellom Høyre- og Frp-politikere (2) kommer på toppen av en valgkamp der Høyre gjentatte ganger har distansert seg fra Frp (3, 4, 5). Årsaken er todelt: For det første har Høyre innsett at alternativet til en tydelig profil mot Frp er at deres egne velgere går til det tydeligste alternativet. Partiet er nok grundig lei av at Frp i valgkampen konsekvent velger å overse kravene Høyre har stilt til en felles regjering (6). For det andre har Frp undervurdert konsekvensene av å brette ut de virkelighetsfjerne målene sine i 100-dagersprogrammet. Det er helt åpenbart at Frps økonomiske politikk er uansvarlig (7), og det siste vi trenger i en situasjon der landet med en finansminister fra SV høster internasjonal anerkjennelse for måten krisen håndteres på (8, 9).

Bare noen få dager før valget er det tydelig at det ikke finnes noe styringsdyktig alternativ på den borgerlige siden. Konsekvensene av et borgerlig flertall etter valget kan i verste fall bli handlingslammelse i den økonomiske politikken. Det er en sjanse Norge ikke kan ta. Fire nye år med den rød-grønne regjeringa er det eneste troverdige alternativet. Stem SV!

Dagbladet publiserer på sine nettsider et kontroversielt fotografi av en døende amerikansk soldat i Afghanistan. For få dager siden kom nye meldinger om at NATOs bombetokt nok en gang har kostet titalls sivile livet, og lemlestet like mange. Kontroversen rundt bildet Dagbladet publiserte har handlet mye om at familien til den døde soldaten ikke har ønsket at bildet skull bli publisert. Jeg regner med at de journalistiske vurderingene som er gjort, og som har ført til at bildet likevel er blitt publisert, bunner i at Vestens befolkning i stor grad skånes for krigens grusomheter. Jeg støtter Tone Gunnes’ avgjørelse om å stå fram med sin historie, fordi det viser hvilke valg vi stiller unge nordmenn overfor i vår støtte til krigen. Det er ironisk at våre egne soldaters lidelser blir for hard kost når krigens forkjempere skal forsvare sine valg.

Det er en myte at det bare er i annerledeslandet Norge at deltakelsen i krigen debatteres. Etter en utenlandsreise der jeg i hovedsak har forholdt meg til store, internasjonale nyhetskanaler, har jeg blitt overrasket over hvor lite kritisk som faktisk skrives i norske media om krigen. Tunge aviser og ukespublikasjoner som die Zeit (1, 2, 3), Financial Times (4), the Economist (5, 6) og Time (7) vier spalteplass til svært kritiske analyser av NATOs krigsinnsats. Spørsmålet om tyske styrkers krigsdeltakelse er brennhett i forkant av det tyske forbundsdagsvalget 27. september (8), ikke minst i lys av at det i disse dager er 60 år siden 2. verdenskrig brøt ut.

I tyske media vier man, ikke særlig overraskende, mye plass til å diskutere krigens moralske dimensjon (9). I Norge blir disse spørsmålene avfeid med glansbildehistorier om jenteskoler og et skremmebilde der en fullstendig talibanisering av hele landet er eneste alternativ til fortsatt vestlig krigføring. Den siste referansen sier det i klartekst: Ja, det kan bli borgerkrig. Men det er jo allerede borgerkrig, bare med NATO – og dermed også Norge – som deltakende part. NATOs støtte til korrupte og undertrykkende parter som på en lite tiltrekkende måte smykker seg med påstander om demokratisk legitimitet bidrar i denne krigen til å svekke det afghanske folkets tiltro til den typen politiske systemer som på sikt kan bidra til et stabilt og fredelig land. Thomas Tallaksen har tidligere skrevet framragende om den naiviteten som preger norsk debatt på dette området.

I lys av nye rapporter om omfattende valgfusk (10) blir NATOs tilstedeværelse i landet mer uforsvarlig enn den noen gang har vært, selv om ledende autoriteter på folkeretten hevdet at den var illegal fra første stund (11). NATOs nærvær bygger på flere ting: Først USAs selvforsvar etter 11. september (selv om dette aspektet blir nedtonet av USA-amerikanske generaler i dag, jfr. referansen i Time), i andre omgang på resolusjoner fra FNs sikkerhetsråd, men ikke minst på en invitasjon fra de «folkevalgte» myndighetene.  Er det valgfuskende diktatorer som Karzai (12, 13), med et haleheng av krigsherrer med opium og overgrep på samvittigheten, vi ønsker oss som galleonsfigurer for våre verdier om frihet, likhet og brorskap? Det er jo dem afghanerne ser. Vi som er innbyggere i NATO-landene står ansvarlige for den politikken våre folkevalgte fører. Det ansvaret bør vi alle være oss bevisste når vi går til urnene på valgdagen.

Jeg lovte at jeg skulle skrive litt om lyntogturen jeg tok i Korea. Jeg reiste med KTX, som er bygd over lesten til det franske TGV. Toget har en teoretisk maksfart på 350 km/t, men kjøres ikke raskere enn 300 km/t til daglig. Jeg tok toget på den raskeste strekninga: Taejŏn – Sŏul (om noen skulle reagere på stavemåten, kan de lese om McCune-Reischauers overlegne transkripsjonssystem, det offisielle er laget for engelsktalende, men det er det nok bare spesielt interesserte språknerder som har interesse av det).

Strekninga er 143 km i luftlinje og tok 55 minutter. Det gir ei luftlinjehastighet på 160 km/t, med 3 stopp underveis. Temmelig imponerende! I det hele tatt er kollektivtransporten særdeles velorganisert her i landet. Reisen ga absolutt mersmak, og var overlegen fly både med tanke på komfort og pris, for ikke å snakke om miljøkostnadene. Prisen for en billett var 23000 KRW, ca. 120 kroner, og det kjørte tog på strekninga en gang hvert 20. minutt. Det er klart at høy befolkningstetthet og noe lettere topografi gjør at Sør-Korea og Norge ikke kan sammenlignes uten videre, men Koreas topografi er heller ikke bare barnemat. Jeg har laget en i-hui-og-hast-montasje av et topografisk kart og KTX’ linjekart, som viser hvor traseene går.

Et slikt system mellom de store byene i Norge ville gjort det mulig å forholde seg til avstander på en helt annen måte, og gjort kraftige innhogg i flytransporten. Selv om avstanden mellom Sŏul og Pusan med tog var noe kortere enn avstanden Oslo – Bergen ble flytrafikken redusert med om lag 60% og togtransport står nå for nesten 70% av all persontrafikk mellom byene. Jeg håper virkelig framtida vil gi oss lyntog i Norge.

Jeg noterer meg at Dagbladet velger å gi hovedsidedekning i sin nettutgave til et oppsop av løse konspirasjonsteorier fra Oppviglerbloggen. Når verden går høyrebloggerne mot er det lett å ty til «the Red Scare» og si at medias dekning eller forskeres faglige meninger er et resultat av deres politiske ståsted. Rent bortsett fra at dette i et vitenskapsteoretisk lys framstår som fullstendig banalt – sann objektivitet er umulig, forskere og andre observatører vil alltid påvirkes av bevisste og ubevisste holdninger i sin fortolkning av verden, slik blant annet Hans Georg Gadamer har gjort rede for.

Dette hindrer oss ikke nødvendigvis i å komme nærmere sannheten. Fortolkningene vil igjen fortolkes av dem som leser dem. De vil vurdere dem på bakgrunn av hvor relevante de er, hvor godt de stemmer overens med deres eget og andres bilde av virkeligheten, og i hvilken grad de oppfatter opphavspersonen som en autoritet. Det siste kriteriet er økonomisk – det er rasjonelt bare i den grad vi faktisk har begrenset med tid til å forholde oss til ulik informasjon. Hvis vi ser bort fra muligheten for at alt er usikkert, som i forutsetningene for Pascals veddemål, men aksepterer at individuelle fortolkninger preges av en slags «støy», vil likevel en filtrering av kritiske fortolkninger gjennom et større publikum føre til en tilnærming til sannheten etterhvert, fordi støyen da vil utlignes. Rent skjematisk er dette en analogi til naturvitenskapelige målinger: Flere målinger på ulike tidspunkt og bruk av flere ulike metoder gir mer troverdige estimater av en verdi.

Med utgangspunkt i denne analogien skal jeg gi Oppviglerbloggen rett i at det er en fordel om man får belyst saker fra flere sider. Men det forutsetter også at det finnes flere sider å belyse den fra. Dersom jeg var samfunnsforsker og fundamentalt uenig i uttalelser fra en annen forsker ville jeg tatt kontakt med media for å gi beskjed om det – i hvert fall dersom saken hadde politiske konsekvenser.

Dette skjer faktisk også, for eksempel i sakene der utredningsbyrået ECON Pöyry hadde utredet finansieringsmodellen for forskning og høyere utdanning (1) og påståtte gevinster ved privatisering i offentlig sektor. I begge tilfeller ble ting som var framlagt som ubestridelig kunnskap grundig tilbakevist (2, 3, 4, 5). Dersom det var slik at vesentlige faglige momenter var utelatt i forskeres vurderinger av høyresidas, og særlig Frps politikk, ville det kunne gi prestisje og troverdighet å avsløre dette for andre forskere. For ikke å snakke om at de ville føle en personlig tilfredsstillelse dersom det kunne gavne deres politiske grunnsyn. Når dette ikke skjer, blir det for lettvint å legge skylda på forskere og journalister for at de har gjort seg opp en politisk mening. Oppviglerbloggen siterer Trond Nordby, som sier:

Det er jo veldig rart om ikke vurderingene de gir henger sammen med deres politiske ståsted. Jeg mener det er rimelig at vi sier hvor vi står politisk før vi kommer med en vurdering, enten positiv eller negativ,

Oppviglerbloggen mener at dette viser en mangel på vitenskapelig innstilling hos Nordby. Jeg mener snarere at det vitner om en grunnleggende god forståelse av at det er umulig å fri seg fra de forutinntatte meninger og holdninger man har når man skal stille spørsmål og fortolke data. Da er det faktisk bedre å gjøre det tydelig for mottakeren hva som er utgangspunktet. Utfordringen blir da for mottakeren å ta stilling til hva som er relevant autoritet: Spiller avsenders ståsted noen rolle for om jeg skal gidde å forholde meg til budskapet, eller for budskapets troverdighet?

Forskning som sannhetssøken bryter sammen dersom man har en for høy terskel, dersom man filtrerer bort for mye. Det er mange eksempler i vitenskapens historie på at store oppdagelser er blitt gjort av marginale skikkelser. På samme måte har alle store politiske bevegelser begynt i det små. Man bør høre meningsmotstanderes argumenter hvis de finnes, eller hvis de ikke allerede er tilbakevist. Dersom Oppviglerbloggen ville ta for seg et viktig spørsmål, burde herr Pleym heller vært mer bekymret for det siste: Medias konfliktdrevne fortellingsmåte fører til at meningsmotstandere stort sett alltid kommer til orde, selv når de virkelig ikke har noe å fare med. Gode eksempler finner vi her i den såkalte klimadebatten, der behovet for konflikt har gitt sjarlataner som Bjørn Lomborg enorm omtale (6), selv om budskapet allerede er tilbakevist (7)(det vil si, det stemmer ikke overens med virkelighetsforståelsen til de fleste som har relevant kunnskap om emnet).

Snarere enn å spre konspirasjonsteorier om den røde fare, burde høyresidas overmodige fanebærere selv ta ansvar for å bringe sine argumenter og autoriteter på banen. Dersom de ikke gjør det, er den mest nærliggende konklusjonen at de ikke finnes…