Løgn, forbanna løgn og forskning

Frøy Gudbrandsen har skrivi en veldig god kommentar, «De usikre 22», om hvor svakt grunnlag som finnes i valgundersøkelsene for å si noe om velgeroverganger i småpartier. Hun skriver at de som står bak valgundersøkelsene underkommuniserer hvor stor usikkerheta er. Det er jeg heilt enig i. Jeg har tidligere tatt opp dette i SV-interne fora, og tenkte at jeg kunne dele noen av de analysene jeg har gjort, siden saka er blitt aktuell. Ikke minst er dette interessant og relevant også for de andre små partia. De eineste partia som får noe ut av valgundersøkelsene på dette området er egentlig Arbeiderpartiet og Høyre.

Tabell som viser velgeroverganger fra 2009 til 2013. Henta fra notatet i brødteksten.
Figur 1. Tabell som viser velgeroverganger fra 2009 til 2013. Henta fra notatet i brødteksten.

I motsetning til Gudbrandsens kommentar har ikke jeg fokusert på hva SVs (eller andre partiers) velgere i 2009 stemte denne gangen, men hva de som stemte SV (eller andre partier) i 2013 stemte i 2009. La oss først begynne med å se på hvordan data presenteres i den forstudien til Valgundersøkelsen 2013 dette er snakk om, notatet «Velgervandringer og valgdeltakelse ved stortingsvalget 2013» (.pdf). Figur 1 viser dette. La oss deretter multiplisere de andelene som kommer fram i denne tabellen, med det antallet respondenter som ligger til grunn. Resultatet fra denne multiplikasjonen er vist i figur 2.

Figur 2: Antall respondenter som ligger til grunn for individuelle velgeroverganger.
Figur 2: Antall respondenter som ligger til grunn for individuelle velgeroverganger. Funnet ved å multiplisere andelene i figur 1 med størrelsen på panelet (n = 641) og runde av til nærmeste heiltall.

På dette punktet vil det begynne å skurre for de fleste som har et grunnkurs i statistikk. Antallet respondenter er i mange tilfeller svært, svært lavt. En «overgang» på 0,2 prosentpoeng av velgermassen viser seg å være en eneste person. Det totale antallet respondenter for alle partier unntatt Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet er under 40. Det er klart at dette får til dels store konsekvenser for hvor bastant man kan være.

Statistikken som ligger til grunn her er temmelig enkel om man har tatt et universitetskurs i statistikk (hvis ikke er det sjølsagt ganske komplisert). Jeg har gjort rede for den i et tidligere innlegg om meiningsmålinger. En kortversjon som forklarer de tekniske sidene ved dette følger i de neste avsnitta. Som det går fram i det gamle innlegget mitt, er det lett å beregne usikkerheta i sånne anslag. Den vanlige måten å gjøre det på er i form av konfindensintervall. Som regel bruker man konfidensintervall, og framgansmåten er godt beskrivi hos Stattrek.

Med utgangspunkt i sentralgrenseteoremet legger man til grunn at konfidensintervallet kan finnes ved å multiplisere det empiriske standardavviket s = √(p(1-p) / n) (der p er andelen i utvalget og n er størrelsen på utvalget) med en bestemt verdi. Denne verdien tilsvarer det antallet standardavvik, z(α), som man må legge til eller trekke fra gjennomsnittet av alle utvalg for å finne en gitt andel, α, av utvalga – bare på grunn av tilfeldigheter. Som regel beskriver man konfidensintervalla med verdien 1-α %, altså den andelen av anslaga som vil ligge innafor konfidensgrensene. Den vanligste verdien av α er 0,05, som altså gir 95 % konfidensintervall. Skjematisk kan vi skrive konfidensintervallet sånn:

p ± (s · z(α))

Det mange ikke tar hensyn til er at hvor mange konfidensintervall du vil oppgi påvirker størrelsen på z. Denne verdien følger av den kumulative sannsynlighetsfunksjonen til normalfordelinga. Hvis du ikke har laga ei begrunna hypotese om at utvalget ditt har en større eller mindre andel enn populasjonen som heilhet må du teste «tosidig» og bruke αkorrigert = α/2. Skal du oppgi ett konfidensintervall, og ønsker å bruke 95 % konfidensnivå – som altså betyr at du tolererer å oppgi et galt intervall i ett av 20 tilfeller – får du altså en z-verdi på 1,96 (ikke 1,65). Skal du oppgi meir enn ett konfidensintervall, auker du antall muligheter for å havne utafor de 95 % du har satt opp som krav. For at det ikke skal være meir enn 5 % sannsynlighet for at noen av konfidensintervalla dine skal være gale, må du derfor ha en annen z-verdi. Den vanligste måten å gjøre dette på er ved hjelp av en Bonferroni-korreksjon. Da får du αkorrigert = α/(2 · n).

Hvis man skal oppgi svært mange konfidensintervall, er det klart at effekten av dette kan bli dramatisk. Men den er også merkbar for bare et ganske lite antall. Referanseramma i Frøy Gudbrandsens tekst er jo f.eks. ikke et enslig anslag på SVs velgerlojalitet, men ei sammenligning av velgerlojaliteten til alle svaralternativene i undersøkelsen. Siden det er 10 svaralternativer, får vil αkorrigert = α/(2 · 10), som gir en z-verdi på ca. 2,81, og konfidensintervallet for SVs velgerlojalitet blir dermed 22 ± 20 %, eller for å skrive det på en annen måte 1 – 42 %. Verdien «1» dukker opp her fordi 22 er avrunda fra 21,875 og 20 er avrunda fra 20,4622. Det er altså ikke langt unna at usikkerheta er så stor at det bare er en avrundingsfeil som skiller anslaget på velgerlojaliteten fra 0 (og statistisk meiningslaushet).

Figur 3: Tabell som viser nedre grense for konfidensintervall for velgeroverganger gitt at sannsynligheta for at ingen av konfidensintervalla skal være gale skal være mindre eller lik 0.05.
Figur 3: Tabell som viser nedre grense for konfidensintervall for velgeroverganger gitt at sannsynligheta for at ingen av konfidensintervalla skal være gale skal være mindre eller lik 0.05.

For å illustrere hvor galt dette kan gå, kan vi sette opp heile velgerovergangstablået fra figur 1, der jeg har satt opp nedre grense for størrelsen på konfidensintervallet, etter å ha korrigert for det totale antallet konfidensintervall (n=110). Dersom denne grensa er lavere enn 0, er tallet vist i rødt. Jeg gjør oppmerksom på at øverste rad og venstre kolonne, altså totalene, ikke er tatt med i korreksjonen. Figur 3 viser resultatet. Ei uttømmende liste over ting valgundersøkelsen sier heilt sikkert på dette området blir da:

  • Minst 0,17 %-poeng av oppslutninga til Arbeiderpartiet kommer fra tidligere SV-velgere.
  • Minst 13,9 %-poeng av oppslutninga til Arbeiderpartiet kommer fra folk som også stemte Ap sist.
  • Minst 0,17 %-poeng av oppslutninga til Arbeiderpartiet kommer fra folk som ikke stemte i 2009.
  • At henholdsvis minst 0,45; 0,34; 1,71 og 3,58 %-poeng av oppslutninga til Venstre, Kristelig folkeparti, Senterpartiet og Frp kommer fra folk som stemte på disse partia også i 2009.
  • Minst 0,11; 6,48; 2,14 og 0,45 %-poeng av oppslutninga til Høyre kom fra folk som tidligere henholdsvis har stemt Ap, Høyre, Frp eller ikke har stemt.
  • At minst 1.23 %-poeng av befolkningsandelen som ikke stemte i 2013 stemte Arbeiderpartiet i 2009, og minst 0,11 %-poeng Frp, og dessuten at minst 9.11 %-poeng av denne befolkningsandelen heller ikke stemte ved 2009-valget.

Det numerisk sett sterkeste funnet er altså at de som ikke stemmer fortsetter å ikke stemme. Bortsett fra folk som fortsetter å stemme på de partiene de stemte på sist er det numerisk sett sterkeste funnet velgerovergangen fra Frp til Høyre. Som Frøy Gudbrandsen peiker på: Hvordan man leser statistikken påvirker i stor grad hvilke historie man lager. Det er temmelig interessant å merke seg at de historiene som skaper størst oppmerksomhet på ingen måte er det historiene som har sterkest støtte i undersøkelsen.

Utdanningssjåvinisme på norsk

I et innlegg jeg skreiv for lenge siden, gjorde jeg rede for NOKUTs praksis når det gjelder godkjenning av utenlandsk utdanning i Norge, og deler av det regelverket som gjelder for såkalt «generell godkjenning». Det innlegget begynner altså å bli litt gammelt, så jeg må ta forbehold om at praksis kan være endra siden jeg var medlem i NOKUTs klagenemnd. I den grad lover og forskrifter som regulerer dette ikke er endra, er det likevel grunn til å tru at ting stort sett er likt.

Årsaken til at dette er et aktuelt spørsmål er at det ligger an til at norske studenter kan få dekka det første studieåret ved institusjoner i USA og BRIKS-landa av Lånekassen. Jeg må jo ærlig innrømme at jeg i utgangspunktet synes det er meir fornuftig bruk av Lånekassemidler enn å sponse studenter på Tone-Lises negleakademi, men det er nå en gang forankra i et regelverk som er basert på visse prinsipper, og så kan vi håpe at det er mulig å endre de prinsippene etterhvert.

«The Freshman». Lisens: Opphavsrett utløpt. Via Wikimedia Commons.
«The Freshman». Lisens: Opphavsrett utløpt. Via Wikimedia Commons.

Derimot vil det å gi Lånekasse-støtte og generell godkjenning til freshman-året undergrave et etablert prinsipp i det norske utdanningsbyråkratiet. Som jeg peika på i det gamle innlegget, er det sånn at det i mange tilfeller ikke er mulig å få generell godkjenning for den graden man trudde at man hadde fra et annet land. Fratrekket etter GSU-lista (pdf) gjør for eksempel at den russiske ph.d.-ekvivalenten аспирантура, som er kjent for å holde et høyt nivå og tar 8 år (tilsv. bachelor + master + ph.d. i Norge) blir godkjent som en mastergrad pluss to år på ph.d.-nivå av NOKUT (du er altså ikke «ferdig» med ph.d.’en din), fordi den høyere utdanninga får et fratrekk på ett år. Det samme gjelder USA, og utslagene kan være drøyere for mange andre land – har du f.eks. tatt en bachelor i Burma er det ingenting igjen etter at GSU-lista har sagt sitt.

Denne ordninga er eldre enn NOKUT og har kommet i stand fordi man trenger ei faglig forankra vurdering av hva slags nivå utenlandsk utdanning ligger på, og har valgt å ta utgangspunkt i det aktuelle landets heilhetlige utdanningssystem. Ja, sjølsagt er Harvard bedre enn UiO, og har du freshmanpapirer derifra er du sannsynligvis vel så kvalifisert som en med et årsstudium fra Høgskolen i Hedmark (ikke for å være frekk, altså). Men er du 19 og har studert et år på community college i Wisconsin, meiner vi at du i snitt fortjener å bli vurdert på linje med en norsk russ. Jeg meiner dette er heilt kurant, og feller ingen tårer over at man etter dagens regler er nødt til å gjøre unna noen studier på universitetsnivå før man søker seg til 2. eller 3. år i USA og BRIKS.

Skal man gjøre unntak fra dette systemet, kan man se for seg at det blir gjort på fleire måter:

1) Det får virkning bare for Lånekassa. Endringa vil da kun påvirke de som har rettigheter der, først og fremst norske statsborgere. Konkurransefortrinnet de får når de søker seg til ulike institusjoner i USA og BRIKS-landa er neppe en trussel mot global utjamning og som nevnt er det sikkert like greit at de tar med seg norske utdanningspenger dit som til en del norske fagskoler. Det som ikke er så greit er det som skjer med utdanning i alle de andre landa som står med «+1 år med universitetsutdanning i GSU-lista» (det er mange). Det vil også gi opphav til noen paradokser målt opp mot finansieringa av norsk VGS-utdanning, der 5-årsregelen sier at man har krav på studieplass og støtte i 5 år etter at man går ut fra ungdomsskolen men så er det slutt. Og så skal de mest ressurssterke studentene få rett på et sjette år på VGS-nivå, bare fordi de skal dra til USA? Man kunne sjølsagt ha stilt som vilkår at VGS var fullført på 4 år eller mindre, men da ville plutselig det sosiale argumentet begynne å klinge litt hult igjen.

Om dette blir løsninga vil nok likevel mange studenter som nå har fått økonomisk støtte til freshman-året bli rysta for at de etter norske regler ikke får uttelling for det første året når de skal søke NOKUT om å godkjenne utdanninga: «Jammen, jeg har jo fått støtte av dere til dette, og så godkjenner dere det ikke?» Da kan vi få denne situasjonen:

2) Det får virkning for Lånekassa og NOKUT, men bare for norske studenter. Dette er det verste av alle tenkelige scenarier, der sjåvinismen bør være åpenbar for alle og enhver. Det vil innebære at studenter som har studert ved samme institusjon vil få ulik generell godkjenning av utdanninga si avhengig av hvilken nasjonalitet de har. En sånn praksis vil neppe stå seg mot norsk diskrimineringslovgivning, om noen skulle finne på å lage sak.

Britiske ex-pat'er i verden, absolutte tall. Lisens: CC-BY-SA-3.0 av bruker på engelske Wikipedia TastyCakes. Fargenøkkel og ytterligere dokumentasjon på Wikimedia Commons.
Britiske ex-pat’er i verden, absolutte tall. Lisens: CC-BY-SA-3.0 av bruker på engelske Wikipedia TastyCakes. Fargenøkkel og ytterligere dokumentasjon på Wikimedia Commons.

Da kan vi få et annet resultat som er nesten like ille, nemlig

3) Det får virkning for både Lånekassa og NOKUT, for alle som har tatt utdanning ved en institusjon i de landa som omfattes (USA, BRIKS). Det vil innebære at alle som har en heil grad på høyere nivå vil få full uttelling, noe som vil være svært urettferdig og til dels også ha en svært regressiv fordelingsprofil målt mot andre land som har trekk etter GSU-lista. For å si det sånn: Plutselig sniker amerikanerne i køen målt mot afghanerne. Var det det dere ville, eller tenkte dere bare på dere sjøl? Men ikke bare det, det vil også gjøre at de som i tillegg til å ta heile bacheloren sin i USA/BRIKS også tok videregående der vil få opptil fleire år trukket fra den totale skolegangstida (bl.a. i Russland er det en del steder opptaksprøver for å komme inn på universiteter, og de kan man ta fra 16 års alder). Den sosiale profilen på denne ex-pat-demografien som plutselig fikk et solid utdanningsbyks i strid med ei faglig forankra liste er nok alt annet en ressurssvak.

I det heile tatt synes jeg det er ganske tynt å skyve ressurssvake utvekslingssøkere foran seg i denne saka. Den løsninga det ser ut til at vi uansett ikke kommer til å få, men som ville være mye mer prinsipielt spiselig ville være om vi

4) erstatta GSU-lista med et meir finmaska system basert på faglige kriterier. Sannsynligvis ville dette innebære at man satte ned et utvalg som fikk i oppgave å plukke ut noen få, spesielt gode institusjoner som i dag får «+1»-status etter det landet de ligger i, og jevnstilte akkurat disse med norske UH-institusjoner. Det ville neppe fjerne aspektet med sosial utjamning, men det synes jeg i utgangspunktet er malplassert i denne diskusjonen. På den andre sida ville det forankre en ny praksis i ei faglig og ikke-diskriminerende ramme.

Hvis man skal hjelpe dem som virkelig sliter med å få godkjent utdanninga si i Norge er det nok dessverre flyktningeordninga som er rett adressat for ei kraftfull satsing. Men det er vel altså for mye å håpe på, så lenge asylsøkere er den norske partifloraens favoritt-prügelknaber.

Studiestøtte i Norden

I diskusjoner om studiestøtten i Norge blir det noen ganger gjort et poeng ut av at norske studenter har det veldig bra, fordi kontantytelsene er så mye høyere enn i nabolanda våre. De fleste er nok likevel kjent med at også levekostnadene i Norge er  høyere, slik at direkte sammenligninger ikke uten videre gir mening. Derfor har jeg forsøkt å innhente data fra de andre nordiske landa, slik at man kan få et mer reelt grunnlag å diskutere ut fra. Kjøpekraftsindeksen jeg har brukt er henta fra Eurostat. Den er basert på 2012-tall, som var det nyeste jeg kunne finne. Det gjør neppe den helt store forskjellen.

Bilde av studenter
Studenter i alle land, studér plansjer! Foto: CollegeCommGordon. Lisens: CC-BY-SA-3.0. Kilde: Wikimedia Commons.

I tabellen under har jeg så langt det lar seg gjøre forsøkt å innhente tall som er gyldige for vårsemesteret 2014. Talla er henta fra de respektive landas studiestøtteorganer (Norge/Lånekassen, Sverige, Danmark, Finland, Island). Jeg har også forsøkt å beregne stipendandelen.

Et par ting må nevnes spesielt:

I Danmark er «stipendet», det som danskene kaller «SU», skattbar inntekt. Det betyr at den reelle støtten ligger noe lavere. For en student som ikke mottar annen inntekt enn SU vil skatten imidlertid være lav, i størrelsesorden 10 % av SUen, siden de har et bunnfradrag på om lag 45000 DKK for minsteskatt som ligger på ca. 4 % og betaler helseskatt på 8 % av hele den skattbare inntekta. Dette har jeg ikke tatt hensyn til i oversikta, men det bringer nok den totale støtten i Danmark ned til såvidt under svensk og norsk nivå. Det er uklart for meg om SU utbetales alle årets måneder. Jeg har lagt til grunn at den bare utbetales for 5 studieaktive måneder, i motsatt fall knuser Danmarks studiestøtte alle de andre landa, Norge inkludert.

I Finland er også «stipendet», eller «studiestöd» skattbar inntekt. De finske skattereglene er ganske innvikla, så jeg har ikke gjort noe forsøk på å beregne hva støtten reelt sett er. Finland skiller seg ellers ut med å ha et lavt totalbeløp, men det er ikke hele historia: Finske studenter vil som regel ha rett på bostøtte, som dekker 80 % av bokostnadene til leie- eller borettslagsleilighet opp til €252 i måneden, som tilsvarer €201,60 utbetalt (borettslag fungerer nok litt annerledes i Finland enn her til lands, men det har jeg ikke satt meg inn i). Dersom vi legger til disse om lag €1000 til totalsummen per semester, ender den på om lag €3200 PPP-justert, som riktignok plasserer Finland på jumboplass i alle fall. På den andre sida utbetales bostøtten for alle årets måneder, så det er egentlig mer innvikla enn det også.

Land Sverige Danmark Norge Island Finland
Stipend 14100 28765 19570 0 1490
Lån 30920 14485 29355 675900 1500
Totalt 45020 43250 48925 675900 2990
Periode 20 uker 5 mnd 5 mnd 5 mnd 5 mnd
Valuta SEK DKK NOK ISK EUR
Kurs 0.11316 0.13407 0.12231 0.00613 1
Verdi i € 5094 5799 5984 4143 2990
Stipendandel 31.32 % 66.51 % 40.00 % 0.00 % 49.83 %
PPP-indeks 128 142 151 114 125
PPP-støtte (€) 3980 4083 3963 3634 2392

Oppsummert ligger ikke Norge i ei særstilling når det gjelder studiestøttens reelle nivå. Snarere ligger alle de nordiske landa nokså nært hverandre. Studentenes totale kostnadsbilde vil sjølsagt også påvirke dette, men å gå inn på de ulike forholdene for hvert enkelt land knytta til boligmarked, matvarepriser og så videre vil føre alt for langt. Når det gjelder boligmarked er det likevel én ting det er enkelt å slå fast, og det er at flere av landa (bla. Sverige og Finland, etter det jeg kjenner til) har en eller annen form for offentlig subsidiering av leieboliger, slik at bokostnadene vil være til dels langt lavere enn det de er i Norge.

Det man da kanskje kan spørre seg om, er om det for et land som er såpass mye rikere enn naboene som det Norge er, virkelig er å «satse på kunnskap», når studiestøtten ikke er høyere enn det den er. Den rød-grønne regjeringa fant riktignok ikke plass til å gjøre noe mer enn ei årlig kostnadsjustering før i sitt siste budsjett, men det er trist at Høyre og Frp nå skyver ei solid økning ut i det blå.

Rektorvalg

Er ordninga med valgt rektor antikvarisk, slik DN-kommentator Eva Grinde hevder? Risikerer man på noen av landets største og viktigste arbeidsplasser – institusjoner som forvalter kunnskap og kulturarv for heile samfunnet – å ha ledere som ikke får kvalifikasjonene sine tilstrekkelig vurdert? De to Tekna-toppene Lise Lyngsnes Randeberg og Marianne Harg hevder det i en kronikk i Klassekampen 4. juli 2013.

Faksimile av oppslagets overskrift
Avskaff rektorvalg! Randeberg og Harg med tydelig oppfordring i Klassekampen 4. juli 2013. Foto: Faksimile/skjermdump

I den norske Universitets- og høyskolelovens kapittel 10 finnes det to modeller for hvordan man skal utpeke den daglige ledelsen ved norske høgere utdanninsinstitutsjoner: Valg eller ansettelse. Modellen med valgt ledelse er basert på den frihetlige, tyske universitetstradisjonen etter Wilhelm von Humboldt. Idealet er en organisasjon som står sammen i en form for kollektiv, diskuterende for for søken etter sannhet på alle plan. Rektor opptrer her også som styreleder og skal ideelt sett drive universitetssamfunnets agenda gjennom denne rollen. Modellen med ansatt ledelse blir av mange omtalt som mer moderne, men er teknisk identisk med den som finnes i alle eierstyrte foretak, der den øverste administrative lederen svarer til et styre. Begge modellene kan modereres av styresammensetninga, men de institusjonene som velger ansatt rektor «gir fra seg» styrelederen til Kunnskapsdepartementet (UH-lova §§9-3 & 9-4).

Modellen med valgt ledelse har lenge vært utsatt: I alle fall siden Mjøs-utvalget la fram si innstilling i 2000 har det med jevne mellomrom vært tatt til orde for at rektor ved UH-institusjonene må ansettes, og at dette skal være eneste mulighet. Argumentene som framføres av både Tekna-toppene og DN-kommentatoren er at det bare er slik man kan sikre at det finnes en ledelse som er i stand til å gjøre upopulære, men nødvendige strategiske veivalg og ha autoritet til å møte konsekvensene. I tillegg stiller de spørsmål ved om den formen for vurdering som ligger i å stille til valg sikrer tilstrekkelig ledelseskompetanse.

Når debatten nå går på nytt, er det ikke politisk irrelevant. Til høsten står vi kanskje overfor et regjeringsskifte. Det er stor sannsynlighet for at Høyre i så fall vil få statsråden med ansvar for UH-sektoren. Spørsmålet om rektorvalg er ikke nevnt i Høyres program, der står det bare noen vage formuleringer om å

evaluere strukturen i høyere utdanning og finansieringsordningen for universitets- og høgskolesektoren. For å få mangfold og kvalitet som er internasjonalt konkurransedyktig, må institusjonene utvikle ulike profiler og spisse sine fagmiljøer. Kriterier for godkjenning av universiteter og høgskoler gjennomgås for å sikre dette. Inntil disse evalueringene foreligger godkjennes ingen nye universiteter. (Det er dessverre ikke mulig å lenke til Høyres program, men du finner teksten på www.hoyre.no under avsnitt 2.5, min anm.)

Den voldsomme trangen til å oppnå universitetsstatus kom etter at ei Høyre-regjering forrige gang fikk vedtatt en universitets- og høgskolereform, men det får vi la ligge til en annen gang. Poenget her og nå er at vi må legge til grunn at Høyre står for den linja de tidligere har stått for i UH-politikken, nemlig at rektor skal være ansatt og at institusjonenes styreledere skal utpekes av departementet. SV mener på sin side

[at] universiteter og høyskoler styres av demokratiske organer på den enkelte institusjon.

Ei tidligere formulering om at rektor velges overlevde (heldigvis?) ikke landsmøtet, men det er klart at det er en politisk forskjell når styringsmodellen i UH-sektoren i det ene programmet ikke er omtalt og i det andre er plassert i kapitlet om «Demokrati og folkestyre».

Faksimile av overskriften på innlegget
«Udemokratisk», hevder student og tidligere rektorkandidat ved Universitetet i Oslo om Randeberg og Hargs standpunkt i et innlegg i Klassekampen 9. juli 2013. Foto: Faksimile/skjermdump

I denne debatten er det altså noe som står på spill. Problemene som framføres er også reelle. På den andre sida må man spørre seg hva man taper på å fjerne rektorvalget. Tidligere rektorkandidat ved Universitetet i Oslo og Randeberg og Hargs skrekkeksempel Torkil Vederhus skriver godt om dette i Klassekampen 9. juli:

Nivået på engasjementet blant vitenskapelige ansatte varierer mellom universiteter og over tid. (…) Å fjerne muligheter til å engasjere seg vil naturligvis ikke hjelpe.

Han poengterer også at

[r]ektorvalgene ved landets universiteter er i dag den eneste reelle arenaen for medbestemmelse og debatt rundt universitets retning og verdier.

Rektorvalgene står jo på de fleste institusjonene igjen aleine, fordi ledelsen for øvrig i så stor grad er gjort enhetlig (jfr. henvisninga til Mjøs-utvalget over): Dette innebærer at det ikke finnes desentraliserte maktsentra som sørger for opplæring i og uttelling for et universitetspolitisk engasjement. Dermed finnes det heller ikke miljøer som produserer valgbare kandidater, og grunnlaget for ei opplyst universitetspolitisk lokaloffentlighet blir svekka. Styrene som finnes får snevert definerte, reint strategiske roller fordi de er tilsidesatt av de enhetlige kommandokjedene. Universitetsstyrene kan ikke være politiske når de viktige løpende beslutningene fattes av administrerende direktør/styreleder/rektor i dekanmøter, eller tilsvarende på fakultets-/instituttnivå. Sammen med agendamakta til styreleder eller tospannet styreleder/rektor fører dette til at styrene får preg av organer for konsensuskontroll framfor strategisk utvikling. De styringspolitiske instrumentene senter- og programbevilgninger bidrar også til at de allmenne arenaene svekkes.

Der rektor ansettes er rekrutteringa enklere, fordi den kan ta utgangspunkt i de generelle lederskapskvalifikasjonene fra statsforvaltninga. Det vil nok gjerne ses som ei forutsetning å ha professorkompetanse eller i alle fall en doktorgrad på CVen, men det er stillingene man har bekledt som primært vil være meritterende – ikke hvorvidt man har klart å manøvrere et demokratisk system. (Denne presiseringa er lagt til i etterkant, fordi jeg har fått signaler om at det kan se ut som om jeg mener svakt utvikla representative organer fører til mindre tilgang på kvalifiserte kandidater, min anm.)

Når det ikke finnes ei offentlighet som tar utgangspunkt i at beslutninger skal ha representativ forankring, blir alternativet «ledende forankring»: Allmøter og innspillsrunder der ledelsen ikke har noen reell motpart i sluttvurderinga. En valgt leder sitter til sjuende og sist på offentlighetas nåde, en ansatt på eierrepresentantenes. Virkelighetsoppfatninga og den pedagogiske oppgaven lederen har som følge av den er i ytterste konsekvens heilt forskjellig i disse to situasjonene. Et eksternt styresegment som har flertall eller med letthet kan få det vipper lett balansen bort fra de verdiene og beslutningene som universitetssamfunnet sjøl kunne formulert.

Sånn sett må konklusjonen være at den ramma Universitets- og høyskoleloven gir i dag er et dårlig kompromiss: Det gir mulighet til å reindyrke den eierstyrte modellen, men utsetter den for et vedvarende legitimitetspress med utgangspunkt i en demokratisk diskurs, på den andre sida holder det den demokratiske modellen som gissel gjennom et ledelsesideal som hindrer den i å etablere de institusjonene den trenger for å etablere den dialogen som gjør representasjonen reell. På en måte ville kanskje det mest fruktbare være å tvinge gjennom et skarpere skille. På den andre sida vil ei slik todeling raskt kunne bli irreversibel, og de som har interesser i styringa vil derfor frykte utfallet for sterkt til å gå inn for det. Så lenge mål- og resultatstyringsideologien står så sterkt i statsforvaltninga er det også grunn til å tru at de store kampene også da vil komme til å stå på de institusjonene som ennå har et bein i demokratiet.

NPM – «I want to believe»

I want to believe. Fra Pete Simons Flickr-strøm. CC-BY 2.0

Dette har skjedd: Kyrre Lekve skreiv at forestillinga om New Public Management er så nært man kan komme en konspirasjonsteori uten at det faktisk er det i innlegget New Mumbling Punishment. Jeg svarte ham med NPM – «The Truth is out There». I det som er omtalt som verdens mest langsomtgående diskusjon blei neste replikk avlevert i går med NPM – revisited.

Lekve mener at mitt innlegg i realiteten ikke brakte diskusjonen videre. Det kan hende det var fordi premissene var uklare. Jeg skal komme tilbake til det etterhvert. Lekve stilte i sitt første innlegg spørsmålene

[N]øyaktig hva er det som er NPM? Hvem er det som har stått bak denne NPM’en? Hva er det de ønsket å oppnå med alt dette NPM’et? Er vi uenig i alt dette som NPM har påført forskning og høyere utdanning?

Han fulgte opp med sin egen (foreløpige?) konklusjon:

Problemet med «kampen mot NPM» er at det er en kamp mot vindmøller: Det fins verken noe eller noen å sloss mot. I hvert fall ikke før noen klarer å forklare hva NPM er og hvem som står bak (definisjonen DN presenterer er helt typisk: ullen og omfattende).

Med dette som utgangspunkt mente jeg at det var naturlig å svare med læreboka på spørsmålet om hva NPM er, og påpeke hvilke av læreboksetningene som passer i vårt tilfelle. Jeg mener at jeg ga et ganske greit spørsmål på hva som er NPM. Når det gjelder hvem som «står bak», mener jeg det er et mindre interessant spørsmål. Det er likevel mulig å gi flere svar på spørsmålet.

Moderkonspirasjonen og rota til alt ondt. Det store vendepunktet og Thatcher. Egen figur basert på data fra United Nations University – World Institute for Development Economic Research (1). (NB! Venstrehåndsarbeid)

Et av dem påkaller moderkonspirasjonen, bruddet der GINI-koeffisienten begynte å stige i vestlige land og alle onders mor: Margaret Thatchers reformering av den britiske statsadministrasjonen. I Norge er det mulig å se gjennomslaget til den nye tenkinga Thatcher sto for i Willoch-regjeringas handlingsplan for modernisering av staten fra 1985, som blei fulgt opp med Brundtland-regjeringas «Den nye staten» i 1987. (Forøvrig godt beskrevet i NTLs 50-årsbok «Samling og strid»). Alle regjeringer; store og små dokumenter og prosesser – sentralt og lokalt – har likevel siden den gang båret fram konstruerte markeder der slike før ikke fantes, og i noen grad etablert styringssystemer som har som premiss at ansatte handler egennyttig, mens ledelsen handler allmennyttig.

Innføringa av virksomhetsstyring eller seinere Mål- og resultatstyring (sic! stor forbokstav – fordi det er én spesifikk metode) kan føres tilbake til dette. I den offentlige debatten blir Mål- og resultatstyring som metode fortegna til det latterlige. I mange tilfeller blir det framstilt som om det å ha mål og kreve resultater er alt modellen innebærer, eksemplifisert ved den første kommentaren på en debatt ved UiO i 2007. I realiteten er det snakk om en avart av Management By Objectives, og det er egentlig helt fjernt at én bestemt organisasjonsmodell blir foreskrevet for hele forvaltninga. (En av Management By Objectives’ argeste kritikere spilte forøvrig en sentral rolle i organisasjonsutviklinga som lå bak det japanske økonomiske eventyret. På den andre sida har enkelte pekt på at trekk ved forvaltningas implementering skiller seg fra den grunnleggende modellen).

Mer spesifikt er det sjølsagt mulig å peke på de reformene og justeringene som konkret har skjedd i UH-sektoren: Mjøs-utvalget, Kvalitetsreformen, nytt finansieringssystem, Ryssdal-utvalget, den relative styrkinga av NFR-bidragenes betydning for finansieringa av særlig universitetene og delvis også den økte marginstyringa etter andre eksterne bidrag inneholder på dette området elementer som i all hovedsak trekker i samme retning.

Kirkefedrene i Nikea. Jævla homofober. Wikimedia Commons. Frigitt pga. alder.

Er alt dette dårlig? Nei, ganske sikkert ikke. Er alt dette bra? Svaret på det er ganske sikkert også nei. Det som er helt åpenbart for meg – jeg er usikker på i hvilken grad det er åpenbart for andre – er at det er snakk om ei utvikling der det er helt og fullstendig meningsløst å leite etter syndebukker. Å peke ut en fiende blir – litt karikert – som å gi kirkefedrene i Nikea skylda for mange kirkesamfunns til dels rabiate homofobi. NPM er en forvaltningsideologi, og ikke noe man kan fjerne ved å endre ordlyden i en lovtekst.

(Et annet svar kunne være: Sjekk sjøl. Jeg antar at NFR-tilsatte har gode bibliotekstjenester. Jeg får opp 975 treff på den eksakte frasen «New Public Management» på isiknowledge.com. Det er bare å begynne å lese, søke og analysere).

I den forstand kan jeg gi Lekve rett i at det er vanskelig å forholde seg til utsagn av typen «[vi må] få slutt på New Public Management». Jeg tror ikke NPM er noe vi kan «ta bort» over natta, og det tror jeg strengt tatt heller ikke at Lill Sæther i saken jeg lenker til tror. Det at noen er mot NPM kan ikke tolkes som at de har et reelt ønske om å snu opp-ned på styring og finansiering av noen institusjon over natta. Jeg er også mot nepotisme og latskap. Har dagens forvaltningsystem utrydda det? Finnes det forskning som dokumenterer at det er redusert? Jeg tror ikke det. Her kommer det ei utfordring til Lekve: Hvilke vesentlige endringer i UH-sektorens forvaltningssystem har de siste 15 åra båret tydelig preg av styrking av den enkelte tilsattes innflytelse og rettigheter? Tillit til at tilsatte og deres egenorganisering kan bidra til forbedringer?

Jeg veit ikke om jeg leser ham rett, men jeg tror likevel at det meste av det jeg så langt har skrevet kjeder Lekve. Han mener kanskje at jeg går på tomgang, og at forsøkene på utdjuping bare fortsetter å vise at NPM er ubrukelig som et operasjonelt politisk begrep. Det er ingen å angripe, og siden det er en ideologi vi snakker om, så vil alle tiltak ha karakter av lause slag i lufta.|

Jeg mener at han tar feil, og det er her jeg kommer tilbake til premissene. Det kanskje viktigste poenget i den spydige parentesen over er tallet 975: en betydelig litteratur. Uavhengig av hva den til en hver tid sittende politiske ledelsen i KD måtte mene om innholdet i NPM, er diskursen i fagbevegelsen etablert for lengst. Det går sjølsagt an å avfeie den, late som den ikke eksisterer eller prate den etter munnen og gjøre gode miner til slett spill. Spørsmålet er om det er den mest fornuftige måten å håndtere den på.

Den ene sida av saken er jo nettopp at diskursen er der. Den engasjerer også mange av dem som i utgangspunktet er mest positive til SV. Det at den har såpass tung faglig forankring gjør også at det er vanskelig å blåse den bort sånn helt uten videre. Det betyr også at tillitsvalgte som mener å vite noe om NPM – og i neste omgang deres omland – vil få noe å utsette på dem som ikke tar deres bekymringer på alvor. Det er snakk om et reelt eksisterende fenomen, både i den forstand at det finnes en bevegelse knytta til det (tenk sosialkonstruktivisme) og i den forstand at det finnes et forskningsfelt bevegelsen kan hente næring fra (tenk – øh – sosialkonstruktivisme i breiere forstand). Hvorfor ikke forholde seg til det?

Øh – sosialkonstruktivisme. Noe med hva folk mener og tror og sånn. Wikimedia Commons: John Bessa.

Den andre sida av saken er at det systemet som eksisterer, som det meste i politikkens verden, heller ikke har et plettfritt fundament i sikker kunnskap. I denne debatten har vi foruten «Management By Objectives» allerede vært innom evalueringa av finansieringssystemet for UH-sektoren, oppsummert i Prop 1 S (2009-2010), som igjen er basert på den pinlige Econ-rapporten «Evaluering av finansieringssystemet for universiteter og høyskoler». Min kritikk, sånn jeg har presentert den her og i mitt forrige innlegg, er verken djuptpløyende, uttømmende eller unik, men jeg mener at det både i fagorganisasjonenes uttalelser og forskningslitteraturen finnes mye temmelig solid kritikk. Da blir spørsmålet, som i forrige avsnitt: Hvorfor er det smart å ikke komme kritikken i møte?

I svarinnlegget skriver Lekve at han mener forslaget om å endre nøkkelen for finansiering av studieplasser fra 60-40 til 80-20 er fantasiløst. Det kan jeg godt være enig med ham i. Jeg har ikke gjort noen simuleringer, men jeg har sett på noen fakultetsregnskaper, og jeg mener det er grunn til å tro at den finansielle effekten vil være temmelig ubetydelig. Jeg mener likevel at det også er ved siden av poenget. På samme måte som håndteringa av denne politiske utfordringa ikke er et svarteperspill, slik jeg påpekte i forrige innlegg, er det heller ikke nødvendigvis en konkurranse i nyskaping eller fantasi. Det det derimot er, er ei mulighet til å mobilisere goodwill. Det kan bli en konkurranse i politisk nyskaping, i den forstand at det etter Gjørv-rapportens temmelig skarpe målstyringskritikk finnes en solid retorisk base å drive politikk fra på dette området. Om man klarer å tappe det engasjementet som knytter seg til denne diskursen kan det bety mobilisering av nøkkelpersoner i et viktig velgersegment. Jeg tror at i en sånn sammenheng er ei symbolhandling et sted å begynne, for å vise at man tar bekymringene på alvor. 80-20-forslaget har brei oppslutning og går inn på et av NPM-ideologiens kjernepunkter: stykkprisfinansiering. Det vil også trolig ha milde konsekvenser og være nokså enkelt å evaluere. Så vidt jeg har registrert blei det ikke krise i helseforetaka da nøkkelen for innsatsstyrt finansiering der blei endra fra 40 til 30 %.

For å knytte dette direkte til Lekves konklusjon: Slik jeg forstår ham, snakker vi om to ulike former for velgermobilisering. Han snakker om den konfliktorienterte, der en politisk bevegelse samler folk til kamp mot en fiende gjennom å skape en virkelighets-/problemforståelse. Jeg snakker om den som handler om å få mobilisere gjennom å gi folk en opplevelse av at deres virkelighetsforståelse blir tatt opp av en politisk bevegelse. Det handler ikke om å identifisere fienden, men om å bli helten, eller i det minste å unngå å bli identifisert som fienden. På en måte handler dette om å få folk opp av sofaen uten å drite seg ut på den ene eller andre måten (jfr. boksen med «embarassment» i figuren over).

Når det er sagt, så har jeg nok andre tanker om hva som er god politikk for UH-sektoren også, men det var ikke tema nå.

NPM – «The truth is out there»

Tidligere statssekretær i Kunnskapsdepartementet, nå spesialrådgiver i Forskningsrådet, Kyrre Lekve har nylig utøst en del frustrasjon i blogginnlegget «New Mumbling Punishment». Han har ikke bare laga et morsomt ordspill, men også møtt en kritikk jeg har brukt mye tid på å fremme på en ganske arrogant måte. Hovedinnholdet i innlegget kan oppsummeres i følgende utdrag:

«NMP [sic] er så nærme vi kan komme en konspirasjon uten at det bikker over; at det er en samlet ideologi som står for alt vi misliker. (…) Problemet med ‘kampen mot NPM’ er at [det] verken [fins] noe eller noen å sloss mot. I hvert fall ikke før noen klarer å forklare hva NPM er og hvem som står bak (…).»

Konspirasjonsteorier. Men hvem er det egentlig som ser konspirasjoner? Bilde av James Provost, delt på Flickr under CC-BY-NC-ND 3.0.

Vel, Lekve, du har hørt om Wikipedia, har du ikke? I den engelske Wikipedia-artikkelen finner vi følgende setning:

«Some modern authors define NPM as a combination of splitting large bureaucracies into smaller, more fragmented ones, competition between different public agencies, and between public agencies and private firms and incentivization on more economic lines.»

For norske lesere med politisk interesse, bør det være enkelt å gjenkjenne f.eks. splittinga og den delvise privatiseringa av myndighetsområdene til gamle NSB, Statens vegvesen og Oslo sporveier i det første elementet. Mer generelt kan vi peke på tendensen til å isolere kjerneoppgaver og å betale for utførelsen av dem. Her er finansieringssystemet for høgere utdanning en ganske tydelig kandidat, med det sterke innslaget av resultatbasert finansiering som kom med det nye finansieringssystemet av 2003 (forberedt av utdanningsminister Trond Giske, implementert av utdanningsminister Kristin Clemet).

Konkurranse mellom ulike offentlige organer, eventuelt med innslag av private kontraktører, framstår kanskje som mer ullent i denne sammenhengen, men fristilling i instituttsektoren, med tilhørende økt budsjettansvar, omfordeling av forskningsmidler gjennom finansieringssystemets RBO-komponent og Forskningsrådets utlysninger gjennom frie og tematiske programmer er ganske tydelige eksempler på dette.

Når det gjelder sterkere økonomisk insentivering, bør det være åpenbart at resultatbasert finansiering (betaling per «produsert enhet», det være seg studiepoeng eller DRG-gruppe i helsevesenet) er en sterkere form for økonomisk insentivering enn innsatsstyrt finansiering  (betaling per produksjonsenhet, f.eks. studieplass eller sengeplass). Dette er også nært knytta til begrepet mål- og resultatstyring, der oppfølginga av tallfesta produksjonsmål i virksomhetene blir styrer og administrasjoners viktigste fokus.

Uææh! Tellekanter. «Stacked grey shirts» av llmollyll på Flickr. CC-BY-NC-SA.

Kunnskapsministerne i den rødgrønne regjeringa har gitt finansieringa av norsk forskning et flott løft. Blant de nordiske landene har vi nå den sterkeste offentlige forskningsinnsatsen per innbygger (men et svært lite forskningsinteressert næringsliv gir oss jumboplass totalt). Dette løftet har hovedsakelig kommet gjennom økning i Forskningsrådets bevilgninger – penger institusjoner og forskergrupper må konkurrere om. I samme periode har rammefinansieringa i UH-sektoren, der hoveddelen av utgiftene går til lønn, blitt justert på et nivå som ikke har kompensert lønnsveksten. Dette har gitt de resultat- og konkurransebaserte finansieringskomponentene sterkere virkning, jevnt og trutt.

Med all respekt å melde, herr spesialrådgiver, denne konkretiseringa er kanskje ubehagelig, men den er ikke ny. Et utrolig slapt google-søk resulterte i blant annet denne artikkelen der noen av konklusjonene fra Handlingsromutvalget tolkes i ei NPM-ramme, og denne artikkelen viser at det også forskes på fenomenet på temmelig høyt nivå.

Ja, det er nok en tendens til at New Public Management blir brukt til å beskrive alt offentlig ansatte synes er vondt og vanskelig. På den andre sida er det jo faktisk sånn at en svært stor andel av de politiske stridsspørsmålene offentlig ansatte forholder seg til kretser rundt de tre formuleringene av NPM som finnes i Wikipedia-sitatet: Oppsplitting av offentlig virksomhet med tilbakeleie og internfakturering er ei av de viktigste utfordringene i det som var de offentlige mannsbastionene i samferdsels- og forsvarssektoren, bestiller-utførermodell og konkurransesituasjonen i konkurranseutsatte tjenesteområder er omdreiningspunktet i kommunesektoren (tenk pensjon i privat sektor og sykehjemsstreik) og økonomisk insentivstruktur med følgeeffekter på personalpolitikk er hovedsak for fagorganisasjonene i UH-sektoren og helsevesenet – for å si det grovt.

I lys av måten dette er blitt presentert på, vil jeg si at problemstillingene ligger ganske oppe i dagen. Jeg opplever også at forståelsen for hvorfor disse ordningene er innført er ganske utbredt: De fleste forstår godt at det handler om et ønske om å få mer igjen for offentlige penger, gjennom innsyn og sterkere resultatfokus. Det er derfor også blitt foreslått mange ulike tilnærminger og tiltak. Et av dem, som Lekve til og med har kommentert, har gått ut på å redusere, ikke fjerne, resultatkomponenten i finansieringssystemet for studieplasser. Lekve skriver:

«En av de mest snurrige ideene på venstresiden er villigheten til å sløse med offentlige penger. (…)  Jeg mistenker at mange bruker «kampen mot NPM» for å beholde gamle privelegier [sic] (…)»

Jeg opplever til og med at mange som angriper NPM angir et ønske om å spare offentlige midler som en vesentlig motivasjon. Dette eksempelet, der Forsvaret har kvitta seg med spesialisert opplæringskompetanse i våpenbruk og må kjøpe den tilbake til en svært høy pris, er kanskje spesielt grovt, men ikke enestående. Andre eksempler på at oppsplitting har vært dumt er f.eks. kjent fra denne saka om ROM eiendom (som opprinnelig eide all NSBs gamle eiendomsmasse). Da finansieringssystemet for UH-sektoren blei evaluert, pekte jeg sjøl på at ECON Pöyry tok munnen full da de mente å påvise at finansieringssystemet hadde virka. De hadde nemlig oppdaga at siden 2003 hadde studentene i gjennomsnitt avlagt flere studiepoeng. Jeg skreiv den gangen:

«Der ett års studier, f.eks. et grunnfag, tidligere ble evaluert med én eksamen, kan samme studiemengde i dag dekkes av 6 emner à 10 studiepoeng og bli evaluert med 6 eksamener. Den enkleste mulige kvantitative korreksjon består i en binomisk sannsynlighetsmodell, der sannsynligheten for overhodet ikke å avlegge noen studiepoeng vil avta eksponentielt (!) i takt med reduksjon i antall studiepoeng per eksamen.»

Tatt i betraktning at den påviste økninga i antall studiepoeng per student var temmelig liten, er dette et viktig poeng: Finansieringssystemet hadde ingen påvisbar effekt! Jeg er ikke seinere blitt arrestert på dette poenget. Tror du dette mildt sagt tynne kunnskapsgrunnlaget er lagt til side? Se på Kunnskapsdepartementets foreløpige tildelingsbrev for UH-institusjonene for 2013, og du vil se at evalueringa av finansieringssystemet er referert som belegg for dagens system, riktignok i form av en referanse til det påfølgende statsbudsjettet.

Hvis vi derimot forholder oss til fakta: Dersom systemet har marginal betydning for «produksjonen», er kanskje ikke de ideologiske argumentene for å endre det like skumle lenger? For det kan jo tenkes både i UH-sektorens spesifikke tilfelle og mer generelt at finansieringssystemer, oppsplitting og konkurranseutsetting i tillegg til de målbare effektene de er ment å ivareta, også har ikke-intenderte bivirkninger. Det kan tenkes at det å bruke markedsmekanismer for å styre offentlig pengebruk endrer måten folk tenker på i de foretakene der det tas i bruk. Kanskje er det en vel så viktig grunn til at de reagerer, som da Knut Kjelstadli skreiv sin «Akademisk kapitalisme».

Det er også litt morsomt å se at Lekve står så langt fra sin gamle kunnskapspolitikerkollega Aksel Hagen i tilnærminga til dette spørsmålet, for han ser ikke bare ut til å ha forstått hva den konkrete etterapinga av markedet består i, men også følgeeffekten: At folk ikke føler at de får tillit. På den andre sida er det kanskje nettopp muligheten til å riktig kunne niglane folk over skuldra Lekve er ute etter?

Bilde av en sigarett
«The smoking man». Bilde fra Wikimedia Commons. Opprinnelig lagt ut på Flickr av Challiyan under CC-BY-SA 2.0

Det bringer oss videre til siste moment – for om vi som snakker om NPM er konspirasjonsteoretikere, må spesialrådgiveren som myndighetsperson finne seg til rette i rollen som «the Smoking Man». Det vil si – det er jo ingen som egentlig lurer på hvem som står bak. Dette er ikke et svarteperspill, og det er ikke en konspirasjonsteori. Det vide begrepet hindrer kanskje i blant gode debatter i avisspaltene, men på et godt møte eller i en solid rapport kommer det som regel tydelig fra hva sakens kjerne var, og fortsetter å være. Det store spørsmålet er i mine øyne hvorfor angsten er så stor, når det gjelder å forsøke andre metoder enn de reint finansielle for å nå målet om tjenesteutvikling og god ressursbruk. Hvem er det som ser spøkelser? En ting er i alle fall sikkert – «the truth is out there».

Stille liv – bilete frå laboratoriet.

Bilete av gelen min
Oksygensensor i gel. Den lille kvite knotten inni nåla er der oksygenkonsentrasjonen vert målt. I gelen lever det celler som er «planta» der. Botnen av reagensglaset krummar seg og får det til å sjå klart ut heilt nedst – men det er det ikkje.
Bilete av heile sensoren
Gjennom sprøyta går det ein fiberoptisk kabel. Den kvite knotten forskyv fasen i lyset alt etter kor mykje oksygen det er.

Eg tenkte eg skulle dela nokre av dei finaste bileta eg har tatt på laben. Eg trur ikkje at dette er høvet til å forklara alt eg driv med, men det er eigentleg ganske vent, mykje av det. Me kan la det vera hovudsaka denne gongen.

Slik ser det ut, det heile. Plast. Glas. Stål. Avanserte ljoskjelder, men òg gamaldagse COM-portar. Eller ikkje so gamle likevel.

Eg tenkjer på det eg synes er vakkert med «gamal» industri. Den reine betongen, dei enkle formene. Det oransjegule ljoset frå natriumlampene mot mørkeblå kveldshimmel. Dette er noko anna, noko mykje reinare og meir framandt. Men likevel ikkje reinare enn at det er mi krøkkete handskrift som skjemmer glaset. Og ikkje meir framandt enn at reagensrøret står skakt i ei masseprodusert ramme av sveisa ståltråd med lakk som av og til skallar av og lèt rusten koma til syne.

Før me kjem so langt har eg arbeidd ein drøy time med å laga gelen. Han vert laga av tang. Dei trålar han opp og koker han utafor Haugesund ein stad. I dét er det litt av alt: Det gamle fiskaryrket, den nygamle prosessindustrien og den høgmoderne teknologien som vil erstatta vev hjå menneske med noko menneska sjølve har laga.

Det er mykje anna som kjem langvegs frå: Utstyr, kjemikalium. Hadde det ikkje vore for at nokon hadde funne ut at me måtte læra oss å nytta den tangen som veks i fjæra her til lands, kunne arbeidstimane mine vore lagt ned av nokon heilt andre. Flittigare og meir ærgjerrige, kanskje? Eg gjer som regel mitt beste, men problematiserer mykje: Kven får nytte av det eg gjer? Visjonane er storslegne, men kjem resultata alle til gode? Var det nett desse resultata det var viktigast å finna no? Som einskild forskar kan ikkje eg avgjera det, men eg klarar ikkje la vera å lura.

Bilete av kalsiumalginatsuspensjon
Masse ørsmå partiklar av kalk og algestoff vert virvla opp av ein magnet. Søler eg, tørkar partiklane til fint, kvitt støv. Det står kaldt til vanleg. Kondensen samlar seg om små partiklar som har vorte hengande igjen på innsida av glaset.
Bilete av natriumalginat løyst i Hanks
Frå forsegla, sterile glas kjem den andre komponenten i gelen, oppløyste kjeder av algenes svar på cellulose. Der trea er stive, er tangen bøyeleg. Resultatet er ikkje so ulikt plommegraut – utan plommer.
Bilete av sprøyte med dei to komponentane
Dei to delane som blir til gelen møtest her: I eit gjennomsiktig plastkryss. Eg likar dei reine stålflatene eg jobbar på, men har sjeldan høve til å tenkja over kor blanke dei kan vera.
Bilete av cellene spunne ned
Cellene. Ein liten klump rein kreft.

Biletet til høgre er ikkje så fint. Det er rein kreft. Det er ikkje tull ein gong. Ho som er opphavet til cellelina er død for lenge sidan, men svulsten hennar lev vidare i tusen laboratorium. Det er rart å tenkja på at det som for meg er ein allmenn reiskap for å finna ut korleis eit algestoffet kan nyttast til nye terapiar er datterdøtrene til det som drap ei kvinne for 30 år sidan. Dei bèr stort sett heile arvematerialet hennar. Cellene havnar òg i sprøyta. So vert det blanda, og vekstmedium helt over.

Og so måler eg. Og grublar. Og tek bilete. Kva er fint eller rart der du jobbar?

Studentar – seg sjølve nok?

Følgande kronikk sto på trykk i dagens Klassekampen, men kan diverre ikkje lesast på nett. Difor finn du han her.

Studentrørslas frontfigurar frå overgangen mellom 1960- og 70-talet har hatt so stor suksess at dei i dag – av onde tunger – vert nytta som sanndomsvitne på at sjølve det radikale prosjektet er tomt. Me deler ikkje denne oppfatninga, men me har vanskeleg for å sjå at dagens studentar kan koma til å spela ei slik rolle i dagens Noreg. I andre land står studentane stadig i sentrum når ein protesterer mot utbytting og urettvise. Kva er skjedd med dei norske studentane?

Det er ikkje det at det ikkje finst noko å protestera mot. Det siste tiåret har sett store omveltingar på lærestadene deira. Kvalitetsreformen og endringar i løyvingssystemet for høgare utdanning har ført til at både studentar og tilsette ved universitet og høgskular har fått mindre fridom i arbeidet sitt. Studentane skal losast gjennom studieprogram der dei fleste emna er fastlagde på førehand, dei har mindre tid dei kan rå over og dei vert kasta ut av lærestaden om dei ikkje er flittige nok. Dei vitskapleg tilsette er i stadig større grad vorte tvunge til å syna at det dei driv med er «nytteleg»: Arbeidet lyt bidra til eksterne løyvingar, publikasjonar skal tellast og verknaden på internasjonale rangeringar målast.

Utviklinga er ikkje særnorsk, den har røter mellom anna i Bologna-prosessen og EUs utdanningsstrategiar. I land som Austerrike, Frankrike og Spania har studentane protestert høglydt mot denne utviklinga.

I Noreg har studentprotestane vore lågmælte, om det i det heile tatt har vore nokon protest. Det er ikkje fordi studentane er dårleg organiserte. Lars Sponheim skal ha sagt at den tidlegare organisasjonen til universitetsstudentane, Norsk Studentunion, var Noregs nest beste lobbyorganisasjon (reiarlagsforbundet var best). Men når me har freista undersøka kva gjennomslag det er snakk om, finn me berre velferdssaker: Studiestøtte, studentbustader og reiseordningar.

Ei mogleg forklaring på dette er at ein student i dag ikkje er det same som ein student var då barrikadane vart reiste i Paris. I ei levekårsundersøking frå 2005 heiter det at berre 13 prosent av studentane er so kalla «idealtypiske» – einslege, busette i større byar og engasjerte i fulltidsstudium. Dei fleste studentane avvik frå stereotypien. Medan trange levekår og meir synleg klassereise før kan ha styrka det sosiale medvitet til studentane, finst det ikkje ei sams røynd studentane i dag kan einast om, viss ein ser bort frå den milde materielle mangeltilstanden. Den kan bøtast med velferdsgode.

Det finst òg andre mekanismar som kan medverka til at studentane ikkje maktar å samlast om ein politikk som går ut over dei reint materielle levekåra. Medan slike krav kan stillast på bakgrunn av den kvardagen kvar og ein opplever, må idépolitiske krav byggja på ei sams røynd. Det er mange årsaker til at studentpolitikarane ikkje har so lett for det. Ei årsak er mangelen på sams organisering.

Studentrepresentantane vel ved kvar lærestad sjølv korleis dei vil organisera seg. Det finst like mange valmodellar til landets studentting som det finst lærestader, sjølv om det finst visse fellesdrag: På dei fleste store universiteta er det «parlamentsval», der lister stiller til forholdstalsval i fleirmannskrinsar. På høgskulane og NTNU er det fleirtalsval i einmannskrinsar. Ei viktig skiljeline går dels mellom desse valmodellane og dels innad på parlamentsuniversiteta, der «ideologar» kjemper mot «tillitsmenn». Ideologane rekrutterer frå ungdomspartia, og leverer sjeldan overraskingar. Dei vert ofte skulda for ikkje å ta omsyn til alle studentars beste – kva det er er det visstnok berre tillitsmenna som veit. Debatten mellom dei to partane er utmattande og frukteslaus.

Trass i dette har dei studenttillitsvalde elles gode føresetnader for å utøva makt på lærestadene. Ved dei største universiteta har ein kjøpt opp til fem personar fri frå studia på full tid for å drive studentpolitikk. Det finst ei etablert studentallmente med aviser, radio – ja til og med TV, som slepp dei til med utspel og opnar for debatt. Det er ikkje veldig vanskeleg å verta vald heller. Dei fleste heiltidstillitsvalde har ikkje meir enn eit års erfaring som menige studenttingsrepresentantar bak seg, og studenttingssetene er for det meste up for grabs. Kor svakt systemet eigentleg er har synt seg nokre gonger, mellom anna då ad hoc-lista Boligaksjonen vann meir enn to tredelar av røystene ved valet til studentparlamentet i Bergen i 2002, berre for å fordunsta då valperioden var omme.

Det krevst likevel meir enn ideologi og lokalaviser for å stå i mot universitetsbyråkratias sakspapirmøller. Studenttillitsvalde veks på kunnskap og organisatorisk dugleik, slik andre tillitsvalde gjer det. Den organisatoriske dugleiken får ein lettast herredøme over om ein får han med morsmjølka – dei mest ressurssterke studentane har størst vilje og evne til å ta på seg oppgåver ved sidan av studia. Kunnskapen deira vert likevel som oftast levert av den same institusjonen dei tillitsvalde skal kjempa med.

På lærestadene har studentrepresentantane beste tilhøva for å utøva makt i ymse partssammensette utval, men det er vanskeleg å tala møteleiaren i mot når ho sjølv har laga saksframlegga der ein freistar finna motargument. Det er nok lettare å oppleva meistring om ein slår seg saman med administrasjonen, og sjølv om det ikkje er anna enn anekdotisk belegg for denne årsakssamanhengen, er det påfallande kor sjeldan studentane utnyttar fleirtalet dei ofte – og i alle fall i lærestadenes styrer – har saman med dei vitskapleg tilsette sine representantar.

Tvert om finst det ei rekkje døme på at studentane ikkje berre støttar administrasjonens politikk generelt, dei ofte går til åtak på dei vitskapleg tilsettes krav spesielt. Dei partssamansette styra er ein viktig føresetnad for denne dynamikken, saman med mangelen på felles møteplassar med lærarar og forskarar på lærestadene. Når det ikkje finst organ, kultur eller eit samlande syn som kan danna grunnlag for felles ståstader, ender vanten på pengar opp i eit splitt-og-hersk-system der dei som sét dagsorden har bukta og båe endar. Ein skulle tru at overbyggjande prinsipp for universiteta og høgskulane kunne samla studentar og vitskapleg tilsette. Om noko slikt prinsipp skulle peika seg særskilt ut, måtte det vera den akademiske fridomen. Studentane har likevel inntil nyleg ikkje evna å formulera eigen politikk om akademisk fridom.

I dei forskingspolitiske plattformane til dei gamle studentorganisasjonane Studentenes landsforbund og Norsk Studentunion vart omgrepet i si tid nytta slik at vankunna var openberr. Elles var politikken i stort knytt til dagsaktuelle saker i den nasjonale eller lokale universitetspolitiske debatten og einskildtillitsvaldes kjepphestar. Den nye politikken om akademisk fridom er nok òg vorten handsama som ein kjepphest. Dei ofte nokso sprikande plattformane gjer at det politiske fokuset til dei sentrale tillitsvalde lett vert avgrensa til reaksjonar på dagsaktuelle saker – med visse vyrdelege unntak.

I høringssvara til dei største reformene i høgare utdanning dei siste ti åra, Kvalitetsreformen og den nye Universitets- og høgskulelova, vart det slått ring om den akademiske fridomen berre i den grad meir eller mindre likelydande formuleringar kunne finnast hjå Forskerforbundet eller LO. Det er ikkje nokon løyndom at organisasjonar lobbar opp mot kvarandre i viktige saker. Det er likevel påfallande at fagrørsla må på banen for at studentorganisasjonane skal ta radikale standpunkt i andre saker enn dei som handlar om omfordeling til dei sjølve, trass i at undersøkingar viser at studentmassen ligg godt til venstre for snittet i folkesetnaden i sine partival.

Ikkje di mindre har nett dei nemnde reformene på grunnleggjande vis grepe inn i arbeidsvilkåra ved dei høgare lærestadene. Medan dei vitskapleg tilsette undervegs har sikra lovvern for sin akademiske fridom, vart spørsmålet om læringsfridom møtt med tagnad eller uvisse. Det er mogleg å tolka den vantande evna til å reisa dei mest grunnleggjande prinsipielle debattane som eit teikn på at dei studenttillitsvalde ikkje stør seg på ein studentmasse med klare og einskaplege tankar om sin eigen plass i samfunnet. Det er kanskje ikkje so rart når studentmassen i seg sjøl er so lite heilsleg. Mykje tyder på at dei fleste studentane aksepterer både si eiga stilling og samfunnet slik det er.

Andre stader i verda er dei unge lesande mellom dei som står fremst i den sosiale kampen. Eit av dei siste døma på det synte seg på tampen av fjoråret, då den konservative regjeringa i Storbritannia som lekk i sitt krisebudsjett vedtok ei tredobling av studieavgiftene. Det er ikkje utenkjeleg at noko slikt ville sett sinna i kok i Noreg òg, men det måtte nok vera nett noko slikt. For augneblinken er diverre dei norske studentane seg sjølve nok. Om studentane skal få større dagsordenmakt trur me det ville vera klokt å utvida valperiodane til dei sentrale tillitsvalde, satsa sterkare på fagpolitikk og skipa organ for kollegial politikkutvikling på lærestadene.

(D)Evaluert?

Råd, vink og trøst til dem som har fått utenlandsk utdanning vurdert av NOKUT

Jeg har unnagjort en periode – 4 år – som vararepresentant i NOKUTs klagenemnd. Ikke den institusjonen som når førstesida på tabloidavisene oftest, men veldig viktig for mange som vil ha offisiell bekreftelse på den utenlandske utdanninga si, og for noen få som driver utdanningsinstitusjoner. Klagenemnda skal sikre en uavhengig kontroll av og ankemulighet for forvaltningsvedtakene NOKUT fatter.

Når det gjelder nemndas behandling av saker som angår utdanningsinstitusjoner skal jeg ikke skrive så mye. Hovedproblemet for de institusjonene som har hatt klagesaker mens jeg har sittet i nemnda har vært at de ikke i tilstrekkelig grad har fulgt opp de merknadene som de sakkyndige komiteene har hatt til tidligere søknader. Sjøl om jeg kan forstå at forskriftene for akkreditering er tung materie, burde det være mulig å bruke blant anna den omfattende dokumentasjonen som finnes på NOKUTs sider i større grad enn det noen søkere gjør. Ved å søke i NOKUTs arkiv og lese andre institusjoners søknader og behandlinga av de, burde det være mulig å lære hvilke realiteter som må være på plass og hvordan man skriver en søknad som gjør at institusjonen blir godkjent.

Hoveddelen av sakene klagenemnda dreier seg likevel om godkjenning av utenlandsk utdanning. Her er det ganske mye som søkerne og deres medhjelpere (og egentlig også norske arbeidsgivere) burde ha vært klar over. NOKUTs informasjonssider er faktisk temmelig gode. Men enkeltpersoner har ikke de samme ressursene som et lærested bør ha, og de har nok også større tro på at enkeltheter i sakene deres blir tatt hensyn til. Det er dessverre ikke mulig. På godt og vondt skjer NOKUTs vedtak på grunnlag av faste regler. Det behandles årlig tusenvis av søknader om generell godkjenning av utdanning, og med de ressursene som er tilgjengelige er det umulig å behandle dem individuelt i minste detalj. Det går også an å spørre seg om ressursinnsatsen ei slik behandling ville kreve kunne la seg forsvare, reint samfunnsøkonomisk.

I mi tid i klagenemnda kan jeg telle de klagene som er imøtekommet på ei hånd – jeg har vært med på behandlinga av om lag 200 saker. Hovedårsaken til at så mange klager blir avslått er nok dels at mange ikke oppsøker den informasjonen som er tilgjengelig, dels at informasjonen ikke er tilgjengelig nok. Jeg håper dette innlegget er klart nok til at en del som har spørsmål om NOKUTs praksis får svar på det de lurer på, og kanskje lar være å fremme klager av en type som aldri vil få medhold. Tross alt er det best for alle parter. Jeg skal likevel også trekke fram noen forhold som jeg tror kan øke sannsynligheten for at en klage får medhold. Uansett skal jeg passe meg for å være for skråsikker. Dersom du etter å ha lest innlegget fremdeles mener at du har en god sak, skal du selvsagt klage.

For å forstå hvordan NOKUT behandler søknader om godkjenning av utenlandsk utdanning, kan det være greit å se på følgende sjekkliste:

1.       Er utdanninga dokumentert (er alle vitnemål, karakterutskrifter osv. med i søknaden)?

2.       Er utdanninga godkjent som høyere utdanning i landet der den er tatt (det vil si: Har NOKUTs søsterorganisasjon i det aktuelle landet, eller eventuelt andre ansvarlige utdanningsmyndigheter anerkjent denne spesifikke utdanninga som høyere utdanning)?

3.       Kan utdanninga verifiseres (det vil si: er det mulig å sende e-post eller faks til institusjonen der utdanninga er tatt og få et troverdig svar på om personen har tatt den utdanninga vitnemålet viser)?

4.       Ble utdanninga tatt på full tid, og hvor lenge varte den?

5.       Skal det trekkes etter GSU-lista?

6.       Fyller utdanninga krav som stilles til norske grader?

7.       Er utdanninga avbrutt?

8.       Dersom det er snakk om flere utdanninger, eller utdanningsløp – hva bygger på hva, og inngår noe av tidligere utdanning i seinere grader eller kurs?

Jeg må understreke at denne sjekklista er overhodet ikke en del av NOKUTs formelle retningslinjer, de finnes i Forskrift om kvalitetssikring i høyere utdanning og NOKUTs kriterier. Den utgjør bare et forsøk fra min side på å gi ei enkel framstilling av saksbehandlinga. De aller fleste klagesakene dreier seg om et eller flere av følgende forhold:

A.      Utdanninga eller deler av den blir ikke godkjent fordi den ikke er godkjent som høyere utdanning i landet der den er tatt.

B.      Søker har ikke fått godkjent utdanninga fordi NOKUT mener utdanningsdokumentene ikke kan verifiseres.

C.      Ett eller flere år av utenlandsk høyere utdanning er ikke blitt godkjent, fordi opptakskravet til norske universiteter er ett eller flere års universitetsstudier i tillegg til videregående skole fra det landet det er snakk om. Dette kan vi kalle GSU-saker, etter navnet på lista som fastsetter opptakskravene til norske universiteter for utledninger (GSU-lista).

D.      Søker har ikke fått godkjent utdanningas nivå slik som han eller hun forventet, på grunn av trekk etter GSU-lista eller fordi utdanninga ikke tilfredsstiller de kravene norsk lov stiller til en grad av en viss type (mastergrad, ph.d.).

E.       Søker har ikke fått godkjent utdanning av så stort omfang som han eller hun har forventet, fordi beregning av studiepoeng er ulik mellom Norge/ECTS-systemet og ved utdanningsinstitusjonen der utdanninga er tatt.

F.       Søker har ikke fått godkjent utdanning av så stort omfang som han eller hun forventet fordi noe av utdanninga er innpassa i annen utdanning.

Klager av type A får som regel svært enkel behandling i klagenemnda. Spørsmålet om hvorvidt ei utdanning regnes som høyere utdanning eller ikke regnes som et reint faktaspørsmål. Dersom den nasjonale akkrediteringsmyndigheten (NOKUTs søsterorganisasjon/utdanningsdepartementet) ikke regner ei utdanning som høyere utdanning, vil klager så å si aldri få medhold. Fra mi tid i klagenemnda kan jeg huske én sak der en klage fikk delvis medhold. Det var snakk om en såkalt ”joint degree” (en samarbeidsgrad) på bachelornivå, gitt ved tre ulike læresteder i tre ulike europeiske land, kort tid etter at Bologna-prosessen var satt i gang. Av disse tre landene var det bare ett der lovverket på det aktuelle tidspunktet åpna for å gi bachelorgrader. Siden det avsluttende vitnemålet var utstedt ved en institusjon der bachelorgrader ikke var en del av systemet for høyere utdanning da utdanninga blei tatt, hadde NOKUT i utgangspunktet innstilt på at ingen del av utdanninga skulle godkjennes. Klagenemnda vedtok at den delen av utdanninga som var gitt i det landet der bachelorgrader var en del av systemet for høyere utdanning skulle godkjennes, og klager fikk delvis medhold.

Jeg har sett mange klager fremma av folk med helsefagsutdanning fra Øst-Europa. I det gamle øst-europeiske systemet blei for eksempel sjukepleierutdanning ikke regna som høyere utdanning, men som en form for videregående skole. Slik var det faktisk i Norge også, fram til på 70-tallet en gang. Når disse utdanningene er blitt oppgradert, har som regel hvert enkelt land lagd overgangsregler, slik at folk som var utdanna etter den gamle ordninga har fått godkjent sin kompetanse for fortsatt yrkespraksis. Men disse overgangsordningene gjelder bare nasjonalt, og de sidestiller ikke utdanningene. Det at for eksempel Polen har gitt sine sykepleiere med toårig utdanning på videregående skoles nivå rett til yrkespraksis etter at de har gjort sykepleierutdanninga til en treårig bachelor, betyr ikke at Norge gir disse personene samme rett.

Dette poenget gjelder også mer generelt: Det er ulikheter mellom norsk og utenlandsk utdanningssystem. Dette skillet fører noen ganger til at samme yrkeskompetanse vanligvis oppnås gjennom høyere utdanning i et land, og gjennom videregående skoler eller fagskoler i andre land. Spesielt i land med britiske utdanningstradisjoner, gis noen utdanninger godkjenning av såkalte ”chartered bodies”. Dette gjelder særlig utdanning innen regnskapsførsel, revisjon og ulike merkantile yrker. Dette er for øvrig ikke helt ulikt kurs som tidligere ble gitt i Norge for å bli eiendomsmegler eller lignende. Kursene holdt uten tvil høy kvalitet og var nødvendige for å få en bestemt tittel, for eksempel statsautorisert regnskapsfører, men de ble ikke regnet som høyere utdanning og ga ikke uttelling i form av en grad. I Norge har kommet svært langt i å utvide hva begrepet høyere utdanning skal omfatte, og man får nå bachelorgrader eller årsstudier i en lang rekke fag som det i mange andre land ikke er tradisjon for å regne til høyere utdanning.

Jeg vil også trekke fram to andre saker her. De illustrerer den andre sida av kravet om at utdanninga skal være godkjent av nasjonale myndigheter, nemlig den at det kan være vanskelig å fastslå hvem nasjonale myndigheter er. Det kan gjøre livet surt for landets borgere. Den ene dreide seg om en kandidat fra et universitet på det tyrkisk-okkuperte Nord-Kypros. NOKUT hadde i utgangspunktet avslått hans søknad om generell godkjenning av utdanninga, fordi Norge ikke anerkjenner Nord-Kypros, og det derfor ”i norske øyne” ikke eksisterer en nasjonal utdanningsmyndighet som kunne gå god for utdanninga hans. Klagenemnda ga ham medhold og ba NOKUT utstede godkjenning, fordi avvisningsgrunnlaget var rent teknisk og folkerettslig. Dersom Norge hadde anerkjent Nord-Kypros som stat, ville alt vært i orden. Vi mente at mellomstatlige forbindelser ikke kunne være avgjørende når institusjonene for kvalitetskontroll var på plass. Den andre saken dreide seg om en kandidat fra en religiøs utdanningsinstitusjon i Myanmar. Burmesiske myndigheter anerkjente ikke utdanningsinstitusjonen hans, og dermed kunne heller ikke NOKUT gi godkjenning for utdanninga. Det hører med til historia at utdanning fra Myanmar gir 3 – tre – års trekk etter GSU-lista, slik at selv med godkjenning ville bachelorgraden ikke være verdt noe i Norge. Det finnes faktisk enkelte slike eksempler fra Europa også. Blant annet blir ikke utdanning fra enkelte religiøse institusjoner i Belgia ikke ansett som høyere utdanning av belgiske myndigheter. Forskrift om kvalitet i høyere utdanning (§6-1(3)) inneholder en unntaksbestemmelse som sannsynligvis er mynta på saker som disse, men den blir lite brukt.

Lærdommen norske søkere bør trekke av dette er at man må forsikre seg om at utdanninga man tar faktisk regnes som høyere utdanning i det aktuelle landet før man søker seg ut. Den sikreste måten å sjekke dette på er nok å sende en e-post til NOKUT i god tid før man søker. Dette gjelder særlig utdanninger i akademias grenseland, slik som utøvende kunstneriske fag og merkantile (business-) fag. Skal man vinne fram med en klage må man dokumentere at utdanninga faktisk ble regnet som en del av landets system for høyere utdanning på det tidspunktet da den ble tatt. De nasjonale utdanningsdepartementene eller NOKUTs søsterorganisasjoner er i så fall det stedet man bør henvende seg.

Klager av type B er den typen saker jeg personlig har hatt størst vansker med. Det er dessverre slik at mange av de menneskene som har størst behov for å få sin utdanning godkjent for å komme seg videre i livet, bli integrert og få innpass i livet ikke kan forvente å få sin utdanning godkjent av NOKUT. Dette gjelder blant annet søkere fra Irak, Somalia, Afghanistan og Tsjetsjenia. NOKUT har fått råd fra Utlendingsdirektoratets (UDI) avdeling for landinformasjon om at ingen dokumenter, heller ikke utdanningsdokumenter, fra disse landene kan regnes som troverdige. Så lenge disse rådene står ved lag nytter det dessverre ikke om man har personlige bekreftelser fra professorer eller dekaner, eller om man kan henvise til nettsteder, selv om de er registrert i myndighetenes navn. Dette oppleves helt sikkert forferdelig urettferdig, men klager på vedtak der det står at utdanningsdokumentene ikke kan verifiseres vil alltid bli avslått.

En annen variant dreier seg om land der de nasjonale utdanningsmyndighetene eller instusjonene har en så dårlig infrastruktur at de ikke svarer eller ikke er i stand til å svare på NOKUTs henvendelser på e-post, faks eller telefon. Da er det heller ikke mulig å tilfredsstille kravet til verifikasjon. Jeg synes slike saker har vært vanskelige å håndtere, fordi det ofte er snakk om flyktninger som i tillegg til å ha vært nødt til å forlate landet og livet sitt, nå opplever spott i tillegg til skade når den innsatsen de faktisk har dokumentert i papirer det har kostet blod, svette og tårer å ta med seg på flukt, ikke kan vurderes på grunn av det som sikkert oppleves som tørre formaliteter. Hensikten bak regelverket er selvsagt at ingen skal kunne få urettmessig dokumentasjon på at de har fullført utdanning – dette er viktig både av hensyn til sikkerhet og kvalitet i arbeidet de skal utføre, og av hensyn til andre på arbeidsmarkedet som faktisk har tatt utdanning. Og dessverre – det fuskes. Jeg har sjøl sett flere åpenbart falske vitnemål lagt fram i klagenemnda.

Slike saker blir som regel henvist til flyktningeprosedyren. Dette er ei god ordning, der kandidatene kan ta kontakt med norske utdanningsinstitusjoner for å få vurdert utdanninga si. I intervju med norske fagfolk ved universitet eller høgskole blir man bedt om å rekonstruere studieplanen sin, slik at det er mulig å få et inntrykk av hva slags kompetanse utdanninga gir. Denne ordninga var dessverre lenge lavt prioritert av utdanningsinstitusjonene, men i siste års statsbudsjett har regjeringa satt av øremerka midler, slik at det skal bli mulig for dem som trenger det å få vurdert utdanninga si på denne måten.

Klager av typen C og D er svært like. Saksbehandlingsregelen som ligger til grunn kan være vanskelig å forstå. Den tar ikke hensyn til personens individuelle utdanningshistorie eller institusjonenes kvalitet. Når man får trekk i utdanninga etter GSU-lista er det på bakgrunn av ei sammenligning av landenes utdanningssystemer. Dette fører blant annet til at kandidater fra Russland og USA alltid vil få trukket et år fra sin høyere utdanning. Kravet som stilles for at en student fra et av disse landene skal bli tatt opp på et norsk universitet eller høgskole er nemlig at de i tillegg til videregående skole i sitt land skal ha fullført minst ett års høyere utdanning. Dersom man har fullført flere grader, for eksempel bachelor og så master, vil trekket følge med oppover i studieforløpet.

Dette innebærer at en gammel, integrert 5-årig master fra Russland (специалист) vil få norsk generell godkjenning som tre års studier på bachelornivå, og ett år på masternivå.  Det samme vil gjelde for alle land med trekk etter GSU-lista som har et løp med 3-årig bachelor og 2-årig master (Russland, India, Pakistan m.fl.). Dersom man har fulgt det uten sidestykke vanligste utdanningsforløpet til russisk doktorgrad (аспирантура, 5+3 eller 3+2+3) vil man altså ikke få godkjent en ph.d.-grad i Norge, sjøl om det er brei enighet om at det på mange utdanningsinstitusjoner i Russland, India og USA er et svært høyt seleksjonspress og meget høyt faglig nivå. Det man vil få godkjent er en bachelorgrad (180 studiepoeng), en mastergrad (120 studiepoeng, forutsatt sjølstendig oppgave på minst 20 studiepoeng) og 120 studiepoeng på ph.d.-nivå. Kun i svært sjeldne tilfeller der det er en obligatorisk, integrert 6-årig master før doktorgrad vil NOKUT ha mulighet til å gi generell godkjenning av en ph.d.-grad.

Regelen om trekk etter GSU-lista er som sagt lite intuitiv. Mange russiske søkere stiller opp regnestykker som viser at den totale skolegangen i antall skoletimer er like lang for dem som for norske skolebarn, fordi man i Russland har lørdagsskole. Mange amerikanske søkere vil kunne peke på at de har utdanning fra fremragende institusjoner som Stanford og Yale, og peke på det åpenbart urimelige i at deres freshman-år blir vurdert lavere enn kurs på eurytmihøgskolen i Norge eller ex.phil. på Bali. Motargumentet er at det vil føre til et fullstendig uhåndterlig regelverk vurdere hvilket nivå alle verdens utdanningsinstitusjoner ligger på enkeltvis. Derfor støtter man seg til de enkelte nasjonale utdanningsmyndighetene og deres kategorisering av utdanninga det gjelder. Dette sikrer i det minste et enhetlig og forutsigbart system som det er mulig for byråkratiet å håndtere.

Det kunne for så vidt vært interessant å få ei rettslig prøving av hvorvidt praktiseringa av trekk etter GSU-lista fyller lovas krav om at utdanninga skal godkjennes etter sitt ”nivå og omfang”. Men så lenge det ikke skjer, vil ingen få medhold i klager som er begrunna i at man er uenig i praksisen. Det skal også sies at ordninga med GSU-lista er hjemla i Forskrift om opptak til høyere utdanning, slik at det en eventuelt må bevise i retten er at forskrifta strider mot lovas intensjon.

Spesielt for saker av typen D er argumenter om at en 4-årig utdanning fra systemet før Bologna-prosessen har fått sin status hevet av de nasjonale myndighetene etter at systemet med bachelor- og mastergrader i 3+2-løp er innført. Jeg har vært borti flere saker, blant annet fra Italia og Østerrike, der klagere har ønsket å få en generell godkjenning av sin 4-årige utdanning som mastergrad. Det vil aldri skje. Det avgjørende er varigheten til studiet og om det tilfredsstiller kravene som stilles til en norsk mastergrad. Det vil si: Enten 5 års studier, eller 300 studiepoeng, inkludert en sjølstendig oppgave på minst 20 studiepoeng, eller 2 års studier (120 studiepoeng, i tillegg til foregående 3-årig bachelorgrad), hvorav en sjølstendig oppgave på minst 30 studiepoeng. Oppgavens omfang må framgå av karakterutskrift. I Storbritannia er det tradisjon for 1-årige, intensive masterløp. Dersom studiet er gjennomført med sommersemester vil man får 15 studiepoeng for dette, slik at mange britiske 1-årige ”master”-grader får generell godkjenning som 75 studiepoeng på mastergradsnivå. For graden ph.d./doktorgrad er kravene enda strengere, men godt forklart på NOKUTs sider.

Klager av typen E dreier seg om ulik forståelse av hva et studiepoeng er for noe. I det norske utdanningssystemet er studiepoeng identiske med såkalte ECTS-credits. Et års studier utgjør 60 ECTS-credits. Det er ingen automatikk i at de credits eller studiepoeng man får ved læresteder i andre land er identiske med ECTS-credits. I Storbritannia er det vanlig at et års studium regnes som 180 credits. Et års studium i Storbritannia, regnes likevel som tilsvarende et års studium i Norge og man får bare 60 ECTS-credits, dvs. studiepoeng. I visse tilfeller, særlig når det dreier seg om utdanning som er gjennomført før Bologna-prosessen, eller der utdanninga ikke er delt opp i mindre emner, kan det være vanskelig å intuitivt forstå hvor mange studiepoeng studiet i sum utgjør. Det som blir vektlagt er til sjuende og sist likevel hva som er den normerte tida for gjennomføring.

Mange klagere framfører at selv om studiene har vært normert til for eksempel 9 semester, har det vært vanlig å bruke inntil 12 semestere på å gjennomføre, og at svært få i praksis har gjennomført studiet på 9 semester. Jeg har sett mange av denne typen klager fra Tyskland og Italia. Nordmenn som tok de gamle hovedfagsgradene, for eksempel cand. philol. eller cand. scient., kunne argumentert på samme måte – det var temmelig vanlig å bruke fire år på et hovedfag i historie, sjøl om det var normert til 2 år. Slike argumenter blir – hvor urettferdig det enn kan føles – ikke tillagt vekt. Etter Bologna-prosessen har europeiske land hatt to ulike tilnærminger til inpassing av sine gamle grader i det nye rammeverket. Noen land (bl.a. Italia, Belgia) har jamnstilt sine gamle, 4-årige grader med ny mastergrad. Andre, slik som Norge, har jamnstilt sine gamle, 4-årige grader (cand.mag.) med ny bachelor. Dette vil imidlertid bare ha konsekvenser nasjonalt, dvs. når det gjelder fastsettelse av lønn i det offentlige, lærerkompetanse osv. Det man godkjenner på tvers av landegrensene er bare utdanningas omfang (varighet) og nivå (gradsplassering – i henhold til Bologna-gradene).

Klager av type F blir nesten aldri imøtekommet. Dette handler om at søker og NOKUT har ulik forståelse av hva et vitnemål betyr. Ingen skal få uttelling for en og samme utdanning mer enn én gang. Dersom man for eksempel har studert spansk i et år i Norge, drar til USA og tar en bachelor i liberal arts, som man får fullføre på 3 år (i motsetning til normalt 4 år), fordi man får bruke studiene i spansk som del av den amerikanske graden, så vil man få generell godkjenning for 2 års studier i USA (fordi freshman-året trekkes fra – se over). I en nylig sak i klagenemnda ønsket en klager å få godkjent nesten dobbelt så mange studiepoeng som det NOKUT innstilte på, fordi han hadde tatt to lærerutdanninger – en i IKT-fag og en i naturfag – der de to første årene i de to studieløpene hadde identisk innhold, med samme emnekoder. Dersom en slik klage skal få medhold, må det dokumenteres at NOKUT i sin saksbehandling har tatt feil, og at det ikke er slik at det er gitt fritak for undervisning eller eksamen i noen emner på grunnlag av tidligere studier.

Som blogginnlegg er dette en mastodont. Avslutningsvis vil jeg skrive noen ord som kanskje kan være oppmuntring for dem som føler seg urettferdig behandla, og som bør leses som kjeft til arbeidsgivere for latskap. NOKUTs generelle godkjenninger av utenlandsk utdanning er nettopp det – generelle. Hva den enkelte kandidat faktisk kan og hva utdanninga har inneholdt har NOKUT ikke kapasitet til å vurdere. Når norske arbeidsgivere skal ansette personer med utenlandsk utdanning bør de ikke forholde seg til den generelle godkjenninga slavisk – de bør forsøke å gjøre en faglig vurdering av kandidatenes/arbeidstakernes faktiske kompetanse. I de fleste tilfeller bør en arbeidsgiver sjøl være i stand til å finne ut av om fagkompetansen er god nok – i alle fall med NOKUT-dokumentene som en generell pekepinne. Særlig når det gjelder doktorgrader bør arbeidsgiver ta et betydelig ansvar. Kriteriene for å gi generell godkjenning av en utenlandsk doktorgrad er svært strenge. I mange tilfeller er det bare den totale varigheten (minst 480 studiepoeng) som gjør at generell godkjenning ikke gis. Graden og avhandlingen kan likevel være av ypperste kvalitet, og potensielle arbeidsgivere bør – også for sin egen skyld – ta omsyn til det. I en del tilfeller kreves det imidlertid dokumentasjon av en gitt kompetanse for å kunne utføre et yrke, for eksempel for helsepersonell og revisorer. I disse tilfellene er det som regel ikke NOKUT som skal vurdere kompetansen, men en fagspesifikk instans (her: Statens autorisasjonskontor for helsepersonell / SAFH og Kredittilsynet).

Boikott og dialog

100 norske kunstnerar og akademikerar har signert et opprop for akademisk og kulturell boikott av Israel. Du kan lese oppropet her. Eg er en av de som har signert. Korfor har eg gjort det?

I sjølve oppropet blir mye av det uakseptable i Israels politikk overfor det palestinske folket i de okkuperte områda forklart. Den siste tida har det blitt svært tydelig at israelsk politikk har dreid i meir sjåvinistisk retning, og enkelte av regjeringspartia er ikkje en gang interesserte i å forhandle fred med palestinerane. Samtidig med at Israel fortsett folkerettsstridig blokade av Gaza og utbygging på Vestbredden er det ingen statar eller internasjonale organisasjonar som er villige til å bruke sterkare virkemiddel for å få Israel til å endre politikken sin. Sjøl tiltak som våpenembargo er tilsynelatande politisk umulige.

Slike krav kunne vært retta mot fleire statar. Marokko okkuperer og undertrykker til dømes Vest-Sahara på en brutal og folkerettsstridig måte. Det som rettferdiggjør en særskilt reaksjon mot staten Israel er det faktum at landet er et demokrati. Israelske akademiske og kulturelle institusjonar er frie og har fullt ansvar for sine valg. Det samme gjeld menneska som befolker disse institusjonane. Slik situasjonen er no er måten de bruker det ansvaret på viktigare enn det utbyttet vi som akademikerar eller kunstnerar har av samarbeid. Det blir ofte hevda at boikott er et hinder for fredsskapande dialog – men kor er no egentlig denne dialogen? Boikott betyr ikkje at vi skal la være å snakke med israelerar, men at vi begrenser oss til å snakke om det som er viktigst no. Eg meiner dette standpunktet kan være ei ansporing til fleire samtalar og ikkje færre.

Dette er også hovedargumentet mot de som hevder at en boikott strir mot den akademiske og kunstneriske friheta: Kordan veier vi ulike etiske handlingsprinsipp mot kvarandre? Er enkeltmenneskets ansvar størst når det gjeld å bruke sine evner til beste nytte for menneskeheta når det gjeld å utvikle ny kunnskap, forståing og opplevelsar, eller er det i blant viktigare å utnytte ei begrensa evne til å hindre tap av andres frihet? Eg kjemper for den akademiske friheta når det gjeld den største trusselen i dagens Norge: kommersialisering av forskning. Eg meiner likevel det er viktigare å kjempe for palestinerane sine rettar overfor Israel enn å holde muligheten åpen for å samarbeide faglig med israelsk akademia om det skulle komme til å være nyttig for meg. Om noe etisk prinsipp har krav på absolutt gyldighet til ei kvar tid, er det ikkje den akademiske friheta, men respekten for livet og enkeltmenneskets frihet. Gjermund Granlund og Marie Rædergård har ellers skreve et godt innlegg om dette. Eg forplikter meg til å ta initativ til fredsdialog med israelske akademikerar i de tilfella der eg ellers ville tatt initativ til samarbeid.

Boikott-oppropet er i seg sjøl langt fra det mest effektive virkemidlet for å påvirke Israels politikk. Men det er et bidrag til å bygge en opinion. I dette arbeidet er alle bidrag viktige. Uten et press i opinionen vil det fremdeles være forsvinnande få statar og internasjonale organisasjonar som tar i bruk sterkare virkemiddel, slik som våpenembargo og økonomiske tiltak, for å få staten Israel til å endre sin politikk. Eg håper fleire vil være med på å bygge den opinionen. Om en boikott får brei oppslutning vil den også kunne bidra til å korrigere virkelighetsoppfatninga i den israelske opinionen ved å vise at verden rundt Israel på et saklig grunnlag føler seg nødt til å ta avstand fra statens politikk på en slik måte at det rammer vanlig, sivilt samkvem.

Eg har også skreve om akademisk boikott tidligare. Se her og her.