I den nye byregjeringas tilleggsinnstilling til Oslo-budsjettet foreslås det å avvikle et tilskudd til bispedømmerådet som blir omtalt som «sykehjemsprestene». Dette tilskuddet har ikke ligget i Sykehjemsetatens budsjett, men hos byrådsavdelinga sentralt. I forrige byråds forslag til budsjett for 2016 lå tilskuddet inne med 4,6 millioner kroner. Vi foreslår å redusere det til 2,4 millioner i 2016 og avvikler tilskuddet fra og med 2017.
Bakgrunnen for dette er at det er ei gammel ordning, den har ligget uforandra fra 90-tallet, og at tilskuddet derfor har vært organisert på en gammeldags måte. Tilskuddet blei av en eller annen grunn heller ikke gjenstand for den samme juridiske vurderinga som kommunens øvrige tilskudd på helse- og sosialfeltet har gjennomgått de siste åra. Det har også vært bedt om en redegjørelse fra bispedømmerådet om bruken av midlene.
Én ting er at det å gi et tilskudd til bispedømmerådet er ei urimelig favorisering av ett trossamfunn, og at ei moderne tilnærming ville måtte ta hensyn til at stadig flere av dem som bor på sjukehjem ønsker å snakke med andre enn Den norske kirke. En annen sak er at det heller ikke er slik at dette tilskuddet omfatter alle besøk prester gjør på sjukehjem, eller alle samtaler om eksistensielle og åndelige spørsmål. Mange sjukehjem har kompetanse på dette området i sin egen stab, og mange har avtaler med lokale menigheter som sikrer at beboerne får snakke med prest, dersom de ønsker det.
Byregjeringa er i gang med å kartlegge hvordan disse oppgavene løses på ulike sjukehjem. Det er nemlig ingen tvil om at alle som ønsker det bør få tilbud om samtaler om eksistensielle og åndelige spørsmål. Dette ligger i Verdighetsgarantien som kom mens den rød-grønne regjeringa styrte. Der er det imidlertid ikke noe krav om at tilbudet må gis av prester.
Vi må ha en religionspolitikk som er livssynsnøytral og verdsetter de sosiale arenaene som skapes av religiøse fellesskap. De er en del av mangfoldet i Oslo og bidrar på noen områder med viktig sosialt arbeid. Når dette tilskuddet nå avvikles vil vi gå i gang med et arbeid der vi ser nærmere på hvordan dette vi kan ivareta dette behovet også når det gjelder samtaler om eksistensielle emner for eldre.
Jeg synes det er et merkelig forsvar for å kutte ut bevilgningene til sykehjemsprester. Hvis tilskuddsordningen er moden for revisjon så er det bare å endre ordningen til noe som er bedre. Ikke full avvikling av hele tilskuddet. Hvis problemet er at det kun er prester i Den norske kirke som får tilskudd, så foreslå at også andre skal få tilsvarende. Ikke full avvikling av tilskuddet til prester som er knyttet til Den norske kirke. Helse- og omsorgsdepartementet har i rundskriv sagt at alle som er avhengige av kommunale helse- og omsorgstjenester skal få tilrettelegging og bistand for å kunne utøve sin tro og sitt livssyn. Er det denne tilretteleggingen bystyret nå vil begrense? Jeg blir nysgjerrig på om det er beboerundersøkelser eller andre utredninger som viser at det er lite behov for eller er problematisk med sykehjemsprester?
Det er jo heller ikke sånn at tilskuddet til bispedømmerådet blir kutta helt og holdent til neste år, og i det ligger det en anerkjennelse av at sjøl om ordninga ikke er godt utforma, så vil det være for drastisk å kutte den tvert. Men det er altså et av svært få, om ikke det eneste, tilskuddet på helse- og sosialfeltet som har hatt sin egen post. Det ville vakt stor oppsikt om man innførte ei sånn eksklusiv ordning i dag, og denne har ligget i mer enn 20 år uten endringer.
Hvordan man skal løse dette framover, må vi komme tilbake til. Kommunen forvalter i alt omkring 100 millioner i ulike tilskudd på helse- og sosialfeltet. Det har ikke vært noen automatikk i at mottakere har fått fornya tilskudd fra år til år.
Så er det jo også sånn at mange sykehjem har egne tilsatte prester, og/eller avtale med lokale menigheter. Det er altså ikke nødvendigvis sånn at innholdet i det pålegget fra HOD som du nevner er avhengig av at bispedømmerådet får et tilskudd, sjøl om det nok kan få konsekvenser for volumet.
I dette innlegget er det flere ting jeg reagerer på! (Vondt å innrømme siden jeg selv stemte SV ved årets valg). «Livssynsnøytralitet» er visst et begrep som fortsatt henger igjen i dette partiet, selv om «livssynsåpenhet» er en politikk jeg trodde var etablert i 2015. Bare se NOU 2013: 1 Det livssynsåpne samfunn. En helhetlig tros- og livssynspolitikk. Her er det en bred representativ gruppe mennesker som foreslår å legge forholdene mer til rette for menneskers tros- og livssynsutfoldelse og samtalemuligheter. Hvordan kan byregjeringen avskaffe en ordning FØR de går i gang med å finne en ny ordning? Hvorfor ikke bygge på det som allerede fungerer? Det blir interressant å se hva dere finner ut om sykehjemmenes praksis. Det er helt sikkert mye som kan gjøres med sykehjemsprestenes praksis, men det virker ikke som om noen har snakket med dem om hva slags rolle de har i dag. Tjenesten som ivaretar menneskers tros- og livssynsuttøvelse ved institusjoener må etter min mening (og Stålsettutvalgets) utvides, ikke avvikles med et pennestrøk. Dessuten er det svært viktig at samtalepartnerne er profesjonelle. I forbindelse med min masteroppgave intervjuet jeg 6 prester om deres erfaringer. De fleste kunne rapportere om at selv om konfidenter med annen bakgrunn får samtale med sine respektive, fortsetter de å oppsøke institusjonsprestene. Ut fra mine data har profesjonalisering mye av æren for det. Taushetsplikt (svært viktig), samtaleteknikk (det å være konfidentsentrert og ikke moraliserende eller belærende) og åpenhet for samtale om Gud (dette i motsetning til flere psykologer og helseperonell) for å nevne noe. Her har fortsatt flere minoritetssamfunn noe å lære. MEN: Minoritetene vil heller ikke kunne bli proffe på dette feltet om ikke de som har lang kompetanse og erfaring kan være med å bane vei og bidra i skoleringen av andre. Hvis jeg var Oslos myndigheter ville jeg for eksempel heller tatt 2,5 mill fra soppkontrollen å brukt dem på sjelesorgutdannelse for tros- og livssynsminoriteter. Men hvem er vel jeg til å stoppe makthavere i Oslo som har bestemt seg..?
Hei
Jeg forstår at dette er noe som er viktig for deg, og at du mener det er et dårlig forslag. Det har jeg respekt for. Jeg har valgt å bruke tid på å skrive dette innlegget og dele det for å gi folk mulighet til å få en adressat for innvendingene sine og gi de svarene jeg kan. Når det er sagt, vil jeg understreke at dette er byregjeringas forslag, ikke SVs. Det er heller ikke vedtatt før det har vært behandla i
Det er likevel et par ting du skriver som jeg muligens er uenig i. Jeg har neppe like god begrepsforståelse som du, men jeg har vanskelig for å se at et tilskudd til én trosorganisasjon kan være hverken livssynsnøytralt eller -åpent. Et slikt tilskudd kunne aldri blitt foreslått i dag, og jeg mener at det også gjør at det er riktig av oss å gjøre noe med det.
Det er faktisk ganske vanskelig å finne penger i Oslo-budsjettet. De 2,5 millionene til soppkontroll kom i statsbudsjettet, og det har vi ingen innflytelse over. For øvrig har satsingene i vår byrådsavdeling handla om å løse presserende oppgaver eller reversere kutt. Vi måtte finne 13,4 millioner for å unngå at barnevernet kommer dårligere ut til neste år, og 35 millioner for å unngå kutt i pleie og omsorg. Ut over dét satser vi 10 millioner for at Oslo skal kunne tilby de helsekontrollene helsemyndighetene mener barn bør få og 4 millioner på yrkesretta norskopplæring — det siste trenger vel knapt nærmere kommentar. Dette hører sjølsagt også med til historia.
Når vi skal komme tilbake til hvordan behovet for eksistensielle samtaler best kan ivaretas i en livssynsåpen politikk, skal jeg ta med meg innspillene dine. Det vanlige når man tildeler midler som tilskudd, er at ulike aktører søker etter nærmere bestemte kriterier, og at søknadene vurderes faglig. Prosessen med å gjennomgå tilskuddene er ikke påbegynt, og det er fullt mulig å fremme forslag om hvordan systemet bør bli.