I tillegg til det litt mer ulne «brorskap», står disse begrepene fra Den franske revolusjonen fremdeles som de kanskje to viktigste verdiene som driver politikken i de moderne demokratiene. Forholdet mellom dem er nok noe av det det er skrevet mest om opp gjennom tidene, men innholdet i dem er likevel stadig vanskelig å bli klok på. Alle kan nok være enige om at frihet er muligheten til å gjøre hva man vil, innafor rimelighetens grenser. Alle er nok også enige om at en frihet som tillater noen å skade sine medmennesker står i strid med en minstestandard for likhet. Den universelle menneskerettighetserklæringa er én juridisk kilde som forteller noe om hvordan gode stater bør praktisere disse verdiene.
Mellom linjene i det lille avsnittet over står det likevel tydelig at det er mye vi er uenige om. En av de tingene er hvor friheten stopper. Jeg har knapt møtt noen som ikke er enige i at «penger kan ikke bety alt», når det står om folks liv og helse. På den andre sida møter jeg også mange som tenker på de pengene de og andre har, og eventuelle verdifulle gjenstander som boliger, biler og så videre, som noe som er isolert fra fellesskapet, noe man har et rettmessig krav på å få beholde for seg sjøl uten at andre skal blande seg. Isolert sett har jeg egentlig ikke så store motforestillinger mot et sånt syn, men det er noen haker ved det.
For hva er penger? De er et byttemiddel. De har ingen verdi i seg sjøl. Uten at det finnes andre mennesker (og institusjoner) kan man ikke bruke penger til noe som helst. Mange av oss forholder oss i dag ikke en gang til penger som noe håndfast – de har så vidt en fysisk eksistens i form av nuller og enere på en harddisk i en bank. Det vi bruker penger til er å bytte til oss andres arbeidskraft (eller det de har brukt den til å lage). Det har noe å si når vi snakker om frihet: Den som har mye penger har mer makt til å bestemme hva andre skal bruke sin arbeidskraft til. Siden de aller fleste bruker en stor del, kanskje den største delen, av livet sitt til å jobbe, har det ganske mye å si.
Alle trenger jo penger for å kjøpe seg en del helt nødvendige ting: Mat, klær, tilgang til en bolig, noen møbler, og så videre. Skal man delta i samfunnet på en meningsfull måte, trenger man også å kjøpe noe mer, men dette holder for illustrasjonens skyld. Det byttet som er nødvendig for at man skal få disse livsnødvendighetene innebærer for de aller fleste av oss at vi må ta et arbeid. I bytte mot at vi gjør noe noen andre er villige til å betale for, får vi tilgang til et bytte som i utgangspunktet ser likeverdig ut: Vi kan betale for varer og tilganger som andres arbeid har skapt, vi kan så å si legge krav på deres arbeidskraft.
Dersom man skal få tak i riktig mye penger, er det sjelden nok å bruke bare sitt eget arbeid som utgangspunkt for å bytte. I de aller fleste tilfeller må man enten arve, få eller ansette andre til å jobbe for seg om man skal bli rik. Hvis man arver eller får i gave penger eller andre verdier, mottar man noe som ikke i utgangspunktet var ens eget. Sjøl om man i mange sammenhenger kan hevde at man har bidratt til å skape den verdien som arv eller gaver utgjør, er det åpenbart at dette ikke var anerkjent før arven eller gaven blei gitt – da tilhørte verdien noen andre. Hvis man driver en bedrift, har man skapt en organisasjon som bytter til seg verdier som er større enn den verdien man bytter tilbake med dem som jobber der (hvis ikke lønner det seg jo ikke). Som eier har man da tilgang til byttemidler som er større enn dem som kommer direkte fra ens egen arbeidskraft.
Her trenger jeg egentlig ikke å gå inn i en diskusjon om hvorvidt dette er rett eller galt. På dette punktet i tankerekka kan det godt tenkes at disse måtene å få tilgang til verdier som er større enn dem man skaper ved sitt eget arbeid er nødvendige for å få samfunnet til å gå rundt. Poenget er ganske enkelt dette: Noen har større mulighet til å legge krav på andres arbeidskraft enn andre.
La oss nå tenke at verden er et slags evigvarende byggeprosjekt. Videre tenker vi oss at hvert bytte representerer en murstein som legges, flyttes eller byttes ut i dette byggverket, slik at verden ikke er helt den samme før og etter hvert bytte. Gjennom byttene forandrer den seg gradvis. Noen av byttene bidrar til å vedlikeholde grunnmuren. Andre til å utvide den. Noen av dem bidrar kanskje til å endre på de bærende konstruksjonene, slik at byggverket får en helt ny funksjonalitet. Av og til skjer det til og med at noen bytter bidrar til å svekke de bærende konstruksjonene, slik at en del av byggverket kollapser. Det er helt åpenbart at det har noe å si hvor mursteinene legges, og hvem som bestemmer hvor de skal legges. Det er også åpenbart at hvor det fra før av er lagt murstein betyr noe for hvor det er mulig å legge murstein seinere.
Denne metaforen er sjølsagt svært forenkla. Jeg kunne kanskje utvida den litt ved å kalle mursteinene for kapital, åpna for at noen kunne komme på nye byggematerialer og stilt spørsmål om hvor mursteinsfabrikkene og de eventuelle smelteverkene kommer inn i bildet. Man trenger likevel ikke kalle seg marxist for å anerkjenne følgende: Den etterspørselen etter andres arbeidskraft som folk med mye penger skaper, spiller en større rolle for hvordan andre kan tilby sin arbeidskraft enn det mindre bemidla folks etterspørsel gjør. Det er mindre frihet for noen, fordi de i større grad må rette seg etter hva andre vil. Videre: Det samfunnet, den verdenen, som løpende skapes gjennom bytte av arbeidskraft, blir også i større grad forma etter ønsket til dem som har mer penger enn dem som har få. Det gjør at økonomisk ulikhet ikke bare handler om forbruk, men om makt til å avgjøre hvordan framtida skal se ut.
Om jeg hadde brukt mer tid på denne teksten kunne jeg helt sikkert ha dratt inn noen analyser av frihets- og likhetsbegreper hos store tenkere. Jeg er nok inspirert av opptil flere av dem. Hadde jeg skrevet lengre, kunne jeg ha drøfta andre aspekter ved forholdet mellom arbeidstaker og arbeidsgiver, hvilke andre innflytelser som finnes på de «rimelige grensene» som vi utøver frihet innafor, vurdert fordeler og ulemper ved ulike systemer for å redusere ulikhet, diskutert kostnadene for samfunnet ved verdistigning på boliger, insentiver til å vedlikeholde verdifulle gjenstander, fordelinga av faktorinntekter og mye annet. Men dette er allerede langt nok, disse tingene får vente til en annen gang.
