Omkring 35 skip lasta med ammunisjon, deriblant stridsgasser, blei dumpa i Norskerenna utafor Sørlandet i perioden 1945-47. Skipa skaper bekymring, og saken blir medieaktuell fra tid til anna. Dagbladet skreiv om saka i 2002. I 2006 varsla Kystverket at de skulle utarbeide bedre informasjonsmateriell. Når det nå er blitt aktuelt å ta i mot stridsgass fra Syria for destruksjon, har fiskere i arendalsområdet tatt opp saka på nytt.
– Det her vil jo kanskje gjøre at det blir satt litt mer fokus på det som er på utsiden, og at man kanskje må rydde litt i sin egen hage før man påtar seg alt for mye. I alle fall at man får satt litt mer søkelys på det, sier fiskeren. (publisert av NRK Nyheter 24/10-’13.)
Litt mer søkelys kan saktens være bra, men å rydde blir ugreit. Det beste er dessverre at stridsmidlene blir liggende. Skipsvraka ligger på 550-700 meters djup, og noen av dem er sterkt medtatte av rust og skader fra senkinga. Stridsgassene finnes i stor grad i granater som dels ligger på dekk, dels i lasterom og dels er spredd ut fra vrakene. Det sier seg sjøl at rustne granater med stridsgass ikke er noe man uten videre bare kan hente opp fra havdjupet. Like sjølsagt er det at det å dekke til 35 skipsvrak med leire eller lignende er en uoverkommelig oppgave: Tildekking av ubåtvraket på Fedje vil trolig koste minst 580 millioner, og det ligger på langt mindre djup.
Det gjør på den andre sida fiskernes frykt forståelig. Om vraka skal fortsette å ligge åpent, risikerer de å få stridsgass i trålen. Det beste ville være om de visste presist hvor vraka lå, sånn at de kunne unngå dem. I Østersjøen, der et tilsvarende sjødeponi riktignok ligger på mye grunnere vann, har fiskere blitt alvorlig skada når fortidas synder er kommet opp i dagen igjen. I undersøkelser som tidligere gjennomført i det norske dumpingområdet, er det funnet ødelagte fiskeredskaper ved vraka – det kan tyde på at de farlige områdene ikke er godt nok kjent, sjøl om de finnes avmerka på kart. Undersøkelsene viser også at det kan finnes vrak utafor de områdene der det senkinga opprinnelig var meint å finne sted. Omkring 15 av vraka har ukjent posisjon.
Heldigvis er det sånn at stridsgassene det er snakk om for det aller meste har kort levetid om det oppstår en lekkasje: De brytes raskt ned når de kommer i kontakt med havvann, og det store djupet de ligger på, betyr at risikoen for at lekkasjer skal kunne påvirke overflatevann. Tilsvarende har de fleste av stoffene liten evne til å hope seg opp i næringskjeden, i motsetning til f.eks. kvikksølv fra ubåtvraket på Fedje. Undersøkelser av bunnslam i området tyder på at sjøl de stoffene som er farligst i så måte, arsen-baserte stridsgasser som lewisitt, ikke lekker ut i en slik grad at de vil kunne være farlige for mennesker. Den største fara utgjør muligens klumper av sennepsgass, som dannes som et resultat av at sennepsgass i væskeform har ligget i bomber der metallskallet har korrodert bort. Sennepsgassen i de ytre lagene kan da brytes ned og danne et skall som kan inneholde virksom substans på innsida. Risikoen stridsgassene utgjør er godt forklart i en rapport fra Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) fra 2002, side 37-42. Kystverket har utarbeida en veileder til fiskere som kommer i kontakt med kjemiske stridsmidler. I tillegg til lewisitt og sennepsgass, finnes det muligens nervegasser som sarin og tabun.
Kartlegging må til. Vi bør få posisjon på alle vraka. Én studie blei gjennomført av FFI i 1989. Den siste studien FFI gjorde av området i 2002 anbefaler også at området undersøkes på nytt med hensyn til lekkasjer etter om lag 10 år. Tida er inne for det. En annen studie blei riktignok utført av FFI i 2009, men var ikke designa med overvåking av utslipp som formål. Her kom det fram at det også kan ligge vrak utafor det kjente dumpingområdet.
Det kan kanskje være greit å bruke det at Norge kan komme til å ta i mot syrisk stridsgass som et utgangspunkt til å løfte dette høyere opp på dagsorden. Det er likevel ikke et argument for å gjøre enten det ene eller det andre. Så lenge det er helt uaktuelt å hente opp vrakgods fra Norskerenna, vil også mulighetene for samvirke være små, ut over at den generelle kompetansen på kjemiske våpen kan styrkes ved å jobbe med begge prosjekter samtidig.
