Journalistressurs: transkribering og oversettelse

Norske medier bruker i stor grad internasjonale nyhetsbyråer som kilde til saker om Russland og andre land der man ikke har korrespondenter eller norske frilansere. Det er bra. Uten det ville det vært mange saksfelt og land som ikke blei dekka i en allerede hardt pressa utenriksjournalistikk. Det skaper likevel noen utfordringer innimellom. Blant annet gjelder det transkribering og oversettelse. Å transkribere betyr å overføre en tekst til en ny skriftlig form. Hovedpoenget med dette er å gjøre dem leselige for folk som ikke har tilgang til eller kan forstå originalen. Et viktig mål for god transkripsjon er at den skal være lydrett – altså at tekstbildet skal gi et godt inntrykk av det virkelige lydbildet. God og konsekvent transkripsjon er også viktig for å sikre gjenkjennelse fra gang til gang. Er Nikita den samme enten han heter Krustsjov (gammel norsk transkripsjon), Khrusjtsjov (ny norsk transkripsjon) eller Khrushchev (engelsk transkripsjon)?

Det er stort sett navn på folk, steder og organisasjoner som trenger transkripsjon. Behovet blir særlig stort når det er saker fra land der man ikke bruker det latinske alfabetet. For de fleste språk finnes det offisielle transkripsjonsmønstre, og de internasjonale nyhetsbyråa pleier å bruke disse til å transkribere til sitt eget arbeidsspråk. Dessverre fører målet om lydrett trankripsjon og ulike tradisjoner til at transkripsjonsmønstra ikke kan overføres direkte fra et språk til et annet. Dette gjelder særlig slaviske språk, der man har egne nasjonale systemer for transkripsjon. Overføring fra engelsk til norsk er blant annet ofte problematisk, mange av bokstavene står for helt andre språklyder!

En mal for transkripsjon av engelsk transkripsjon av russisk til norsk transkripsjon av russisk følger her, som et hjelpemiddel til dem som måtte trenge det. Malen er sjølsagt ikke et perfekt verk som kan ta opp i seg alle detaljer, og jeg tar forbehold om feil. Er man usikker, bør man gjøre russiskspråklige søk. Man kan da bruke f.eks. transliterasjonstjenesten på www.benya.com, lime inn den engelske transkripsjonen og søke på det russiske resultatet. Deretter kan man bruke språkrådets retningslinjer for transkripsjon fra russisk (pdf) på resultatet. Google har jo blitt så bra at man gjerne får forslag til rettelser hvis transliterasjonsresultatet fra benya blir galt.

De fleste problemene skyldes manglende konvertering av ch/sh/zh til tsj/sj/zj, men kanskje spesielt problemer knytta til i/j/y skaper i blant inntrykk av lettvint arbeid i norske media. Både y og i er vanskelige når man skal jobbe fra engelsk transkripsjon, siden de i transkripsjon kan forekomme både som konsonanter og vokaler på engelsk og til dels i akkurat de samme posisjonene. Dette fører til forvirring sjøl for folk som er nøye, men er heldigvis entydig på norsk: j brukes alltid når lyden ikke er stavelsesbærende, og de norske vokalene i og y svarer til henholdsvis russisk и og ы. For å gjøre dette riktig ille, finnes det eksempler på utvandrere som anglifiserer navnene sine og folk med annen øst-europeisk bakgrunn der andre transkripsjoner er standard, f.eks. skal økonomen Karl Polanyi ha navnet sitt skrevet nettopp slik. Se forøvrig også Wikipedia-artikkelen om transkripsjonssystemet GOST, der de fleste variantene som forekommer er dekka, samt oversikta over russiske personnavn her for eksempler på vanlig engelsk og korrekt norsk transkripsjon.

For en del språk, blant annet østasiatiske, er det heldigvis enklere, der finnes det transkripsjonssystemer som i større grad er akseptert som felles standard for alle som bruker det latinske alfabetet: Pinyin for kinesisk, revidert romanisering for koreansk og romaji for japansk. Dette gjør at man stort sett trygt kan bruke engelske transkripsjoner for disse språka. Ei liste over ulike transkripsjonssystemer for mange ulike språk finnes her.

Lignende problemer gjør seg gjeldende i oversettelser av navn. Her syndes det særlig når det gjelder navn på organisasjoner, som ofte ganske ukritisk blir gjengitt med navn oversatt til engelsk, sjøl når det engelske språket ikke har noe i sammenhengen å gjøre. En spansk, indisk eller polsk organisasjon skal ikke ha et engelsk navn eller forkortelse, med mindre den sjøl har uttrykt ønske om å ha det. Navnet skal oversettes til norsk, og man kan eventuelt oppgi navnet på originalspråket i parentes. Forkortelsen bør enten være basert på den norske oversettelsen, eller man bør bruke forkortelsen på originalspråket og gi informasjon om at det er det som er gjort. Innimellom vil organisasjoner ha offisielle navn på engelsk sjøl om det ikke er primærspråket deres, og da kan det være korrekt å bruke det, men det vil likevel fremdeles være best å oversette navnet, om ikke annet fordi det gir bedre forståelse hos leseren.

Et siste poeng knytter seg til ulik navngivingstradisjon for visse steder og personer. I Norge følger vi i hovedsak tysk eller lokal navngivingspraksis for landskap og byer i det kontinentale Europa, mens man på engelsk har egne navn for flere av disse. Tilsvarende er det egne tradisjoner for kongenavn. Når det gjelder engelske/britiske kongenavn er jeg likevel litt usikker – der går det et historisk skille et eller annet sted: Vilhelm Erobreren skal åpenbart hete Vilhelm, Henrik VIII skal også ha fornorska navn, men den dagen Charles tar over, vil vi vel neppe begynne å kalle ham Karl? Ellers er det gledelig at det syndes sjeldnere med slaviske navn i denne sammenhengen, hvis jeg skal stole på mitt generelle inntrykk. Jeg kan f.eks. ikke huske å ha sett det engelske Chechnya for norsk «Tsjetsjenia». Noen av de vanligste parene der engelske navn ikke matcher de norske følger:

Forfatter: Benjamin

Trebarnspappa fra Oslo med røtter på Vestlandet. Farmasøyt. Prøver å forske. SVer. Vis alle innlegg av Benjamin