Flere media slår i dag opp at det som i utgangspunktet var en mindretallsdissens i SVs arbeidsprogramutvalg har blitt ei enstemmig innstilling fra landsstyret (sjøl om det i oppslaget står programkomiteen er dette altså feil): I forslaget til SVs arbeidsprogram for 2013-17 som skal behandles på landsmøtet 16.-17. mars, står det at SV vil overlate til kommunene å bestemme hva som skal være tillatt sjenketid. Den nøyaktige ordlyden i forslaget (.pdf, s78) er slik:
SV vil jobbe for– Å øke alkoholavgiftene for å redusere tilgjengeligheten– At bevillingshavere som gjentatte ganger bryter alkoholloven mister muligheten til å få bevilling– Å åpne for kommunale tillegg i bevillingsgebyrene for å finansiere økt kontroll med skjenking og salg av alkohol– Å tillate salg av alkohol etter klokken 1500 også på dager før helligdag– Tilbud om vinmonopol i alle kommuner som ønsker det– At kommunene gis frihet til å sette skjenketidene selv
(mi utheving)
Dagens situasjon
I dag er den maksimale tillatte sjenketida 0300, men kommunene står fritt til å ha kortere sjenketid enn dette. Da Aftenposten omtalte den nasjonale debatten sommeren 2012, hadde om lag en sjudel av landets kommuner har satt sjenketida til det maksimale. Halvparten av kommunene hadde satt sjenketida til 0200. Dette inkluderte bl.a. flere av de største bykommunene, slik som Oslo, Stavanger, Tromsø og Drammen. Høringsuttalelsene til lovforslaget som blei fremma i 2011 finnes for øvrig her.
Høyre og Fremskrittspartiet har lenge foreslått å oppheve sjenketidsbegrensingene, og det var nylig en debatt om hvorvidt man burde redusere den nasjonale sjenketidsfristen med én time, fra 0300 til 0200. Det opprinnelige forslaget fra arbeidsprogramutvalget speila bredden i denne nasjonale debatten på akkurat dette punktet med en tredelt dissens, der landsstyrets innstilling sto sammen med et forslag om å innskrenke til 0200 og et forslag om å beholde dagens grenser. Av uklare årsaker er denne meningsbredden forsvunnet under landsstyrets behandling.
Det er åpenbart at ordlyden i programforslaget fra landsstyret vil innebære ei liberalisering av sjenketdsreguleringa, siden dagens lovgiving gir kommunene full frihet til å sette begrensinger tidligere enn 0300. For å være mer presis: Det er forbudt å skjenke sprit mellom 0300-1300 og annen alkoholholdig drikke mellom 0300 og 0600. Det er kanskje spesielt sannsynlig at Oslo vil få utvida skjenketid, ettersom flere av de borgerlige partiene som styrer her har vært pådrivere for å fjerne sjenketidsbegrensinga.
Er det så farlig å drikke litt til, da?
Er det et problem om sjenketidene blir utvida? Mange ville nok i første omgang tenke at det ville være fint å kunne få lov til å ta én drink til på de beste utekveldene, eller i siste instans fortsette den halvårlige rotbløyta til sola står opp i gjen – også vinterstid. På den andre sida er det gode grunner til å stille spørsmål om ikke samfunnet bør sette visse begrensinger: En stor andel av voldskriminalitet og akutte skader følger direkte av (for stort) alkoholinntak i utelivet. Tiltak for å forhindre og bøte på slike skadevirkninger er i stor grad finansiert gjennom staten, og skadevirkninger av politikken i enkeltkommuner kan dermed skyve regninga over på storsamfunnet. Frihetstapet som ligger i samfunnets utgifter og økt risiko for vold føles nok langt fra like sterkt på kroppen som blinkende lys i baren, men de økonomiske konsekvensene er høyst reelle, og de kroppslige følgene av å bli utsatt for vold likeså. Internasjonale studier tyder faktisk på at så mye som 1-3% av BNP (.pdf, ss10ff) går med til å håndtere samfunnsmessige skadevirkninger av alkohol – en helt astronomisk sum. Ei norsk utredning fra 2004 (.pdf) beregna de direkte økonomiske kostnadene av alkohol til 18-19 milliarder i året (22 mrd. i dagens kroneverdi). Disse tallene handler likevel sjølsagt om langt mer enn skjenking i utelivet.
Ikke alle er enige i at forlenga skjenketider vil føre til økte skader, og noen har pekt på at andre tiltak enn skjenketidsbegrensinger kan være effektive. I den grad slike tiltak skal få god effekt, er det likevel vanskelig å se for seg at de kan gjennomføres uten betydelige opplærings-, kontroll- og vedlikeholdskostnader, som igjen vil bli overført på utelivets kunder. Som i mange andre politiske spørsmål er det et spørsmål om å avveie ulike friheter mot hverandre: Den enkeltes frihet til å gjøre det de har lyst til på den ene sida, andre innbyggeres frihet fra å bli utsatt for direkte eller indirekte skader og ulemper av alkoholbruk på den andre. Det finnes støtte i forsking for at sjøl små reduksjoner i sjenketida gir mindre utelivsrelatert vold – faktisk vesentlig mindre. En artikkel av Ingrid Rossow og Thor Norström (fulltekst her) danna en viktig del av grunnlaget for debatten om sjenketider sist den var oppe. Sjøl om artikkelen blei møtt med en del kritikk (og en NHO-finansiert «motrapport» (.pdf)), synes jeg artikkelforfatterne svarer svært overbevisende på kritikken, og man må huske at det er en betydelig forskjell på fagfellevurdert forsking og bestilte rapporter når det gjelder krav til grundighet og etterrettelighet.
Forsking fra andre land peker også i samme retning. Jeg har ikke svært god oversikt over litteraturen, men i et søk på «alcohol sale restrictions» på den vitenskapelige søkemotoren ISI Knowledge viste de fleste relevante studiene siden 2005 at det var en sammenheng mellom skjenketid og vold, mens ingen avviste en slik sammenheng entydig. Man kan sjølsagt spørre om studier fra Brasil og Colombia er særlig relevante for norske forhold. I den sammenhengen vil jeg gjerne sitere det en temmelig nøktern forsker sier om Rossow og Norströms studie:
The study by Rossow and Norström is one of the most rigorous to tackle the question of the relationship between alcohol outlet trading hours and violence rates (…)
The remarkable consistency of the findings across the three modelling approaches (and across the sub-analyses of increases and decreases in hours) provided further reassurance that the results presented here are meaningful. The results are consistent with the most robust studies that have examined this research questions including a recently published study of reduced trading hours in an Australia city that found sharp reductions in assaults.
Den australske studien kan finnes her (.pdf).
Hva med sjølstyret?
Noen har ment at denne saka er en prøvestein på hvorvidt man støtter kommunalt sjølstyre generelt. Jeg vil påstå at det er nokså meningsløst. Jeg er på mange områder tilhenger av større lokalt sjølstyre. Jeg mener bl.a. at kommunene burde få større myndighet til lokal skattefastsettelse (de har i utgangspunktet betydelig frihet her, men mange, om ikke de fleste, stanger i det nasjonale taket allerede), at det burde være mulig for kommuner å kreve seg unntatt EØS-regler om anbud, i alle fall for mindre oppdrag. På den andre sida synes jeg det er idiotisk at det er tillatt for kommuner å eie (store) kraftverk, og jeg mener at kommunene på mange områder bør holdes i øra. For eksempel er jeg en varm tilhenger av Kristin Halvorsen og regjeringas reaksjon på de oppslagene om tilsyn med barnehager, at tilsynsansvaret for barnehagene vil bli flytta fra kommunene til staten ved fylkesmannen, og ved at det blir fastsatt nasjonale minstekrav til bemanning i barnehager.
For å si det på en annen måte: Det er på ingen måte denne ene saka som avgjør hvor man står i spørsmålet om det kommunale sjølstyrets virkeområde. Det kommunale og lokale sjølstyret må balanseres opp mot andre forhold. Når det gjelder sjenketider finnes det som nevnt relevante nasjonale referansepunkter i politi- og andre justisutgifter (statlig finansiert), og tiltak mot vold og for rehabilitering av skader (som også i betydelig grad er statlig finansiert).
Hva må gjøres?
Jeg tror ikke på prinsipielt grunnlag at det er umulig å gjennomføre utvida skjenketider på en god måte, men jeg tror ikke at problemer knytta til overskjenking (noe også politiet reagerer på), vold og annen utelivsrelatert kriminalitet vil endre seg på en slik måte fram mot 2017 at det bør være en prioritert oppgave for SV å jobbe for ei slik utviding. Jeg har enda mindre tro på at de kommunene som i dag praktiserer den maksimale skjenketida er de som er best rusta til å sette i gang et slikt arbeid. I Oslo blei det i 2012, til tross for den refererte undersøkelsen om overskjenking, bare gjort tiltak mot 35 skjenkebevillinger (av omkring 1100 (2009, .pdf)), de fleste av disse blei kun suspendert for 1-2 uker.
De andre tiltakene i programforslaget tar i noen grad opp dette. Økte alkoholavgifter vil bidra til lavere totalt forbruk. Strengere håndheving av skjenkebevillinger vil bidra til å luke ut useriøse aktører. Dette er gode tiltak, som bør gjennomføres uansett. De må likevel gjennomføres parallelt om de skal kunne ses i sammenheng med forslaget om å la kommunene bestemme skjenketida. Personlig har jeg ikke veldig sterke meninger om hvorvidt skjenketidsbegrensinga gitt dagens utgangspunkt bør settes til 0200 eller 0300 nasjonalt, jeg tror jeg har stemt for begge deler ved ulike anledninger, men jeg synes det ville være interessant å gjøre et forsøk med redusert skjenketid, for å studere konsekvensene. Sånn sett er jeg likevel overbevist: Hvis vi først skal gjøre noe med den nasjonale skjenketidsbegrensinga, så må det bli en reduksjon.
På bakgrunn av dette håper jeg redaksjonskomiteen under landsmøtet kommer fram til at programmet på dette punktet fortjener grundigere behandling enn det landsstyret har lagt opp til.
