Hvor illusjonsløst, Knutsen?

For noen dager siden skreiv Leif Knutsen et innlegg på verdidebatt.no, «Illusjonsløst om krig» der han tok til orde for et mer «nøkternt» syn på Gaza-krigen. Gjennom sine studier av krig mente han å kunne vise at total overmakt – med forbehold – var bra. Konflikter løst ved hjelp av total overmakt blei løst raskere og fikk et mer endelig utfall, mente han. En del av poengene hans er gyldige, men det er merkelig at han i sine studier av krig og konflikt ikke har fått med seg skillet mellom tradisjonelle kriger mellom nasjonalstater og «krig blant folk» (for noen år siden populært omtalt som «assymetrisk»), slik det er beskrevet av blant andre Rupert Smith.

I boka The Utility of Force (anmeldt i The Guardian her) beskriver Smith en type krig som ikke følger Knutsens illusjonsløse syn. Jeg har tidligere gjort et forsøk på å beskrive hvorfor NATOs krig i Afghanistan ikke kunne lykkes basert på Smiths rammeverk for «vellykka» krig. Basert på det samme rammeverket blir det åpenbart at Israels strategi er feilslått: Målet for Israels maktbruk er å knekke den palestinske motstandsviljen. I fravær av en stat som kan gå under, kan ikke dette målet nås ved maktbruk aleine (det kan tenkes at det i en moderne virkelighet heller ikke er tilstrekkelig at staten faller, men det er ikke vesentlig i denne sammenhengen). Der Knutsen håper på rask og fullstendig seier og en mild seierherre, viser nøktern analyse av krig mot ikke-statlige aktører at mildheten må være parallell. I Smiths premieeksempel på vellykka maktbruk, den britiske kolonikrigen i Malaysia, svekka britene folks vilje til å støtte geriljaen gjennom å svare på kravene til den befolkninga som støtta motparten, ikke ved å ignorere dem.

Knutsens illusjonsløshet hviler derfor likevel på en illusjon: Den at krigen i Gaza har to likeverdige parter og passer inn i et gammelt nasjonalstatsparadigme. Det gjør den ganske enkelt ikke. Det ville sjølsagt være å foretrekke om det palestinske folket kunne samle seg om en ikke-voldelig motstand etter Indias og Sør-Afrikas eksempel, men det forblir ønsketenking. Basert på min kjennskap til litteraturen om moderne krigføring er den illusjonsløse konklusjonen i alle fall slik: Uten at Israel viser vilje til å komme palestinernes legitime krav til sjølråderett i møte, er det svært lite sannsynlig at viljen til å støtte væpna motstand i den palestinske befolkninga vil bli svekka. Dag Tuastad har skrevet ei god analyse av hva Israel oppnår. Dersom man erkjenner dette som sant, framstår Israels oppvisning av total overmakt som meningsløs – og dermed også umoralsk. Så lenge konfliktens kjernespørsmål ikke håndteres fører volden til menneskelig lidelse uten politisk gevinst – det er faktisk ikke usannsynlig at den skader det politiske målet om fred.

En lett modifisert utgave av innlegget er publisert på verdidebatt.no

Forfatter: Benjamin

Trebarnspappa fra Oslo med røtter på Vestlandet. Farmasøyt. Prøver å forske. SVer.