SVs landsmøte vedtok nå i helga støtte til NATOs bombing i Libya med stort flertall. Stemmetallet blei ikke protokollført, men jeg vil anslå at omtrent 2/3 av landsmøtet stemte for vedtaket. TV2 har fotografert voteringa (1). Vårt Land framstiller det som om støtten blei sikra med referanser til Israels angrep på Gaza, og skriver at «Garvede fredsvenner i SV sier [uttalelsen] forplikter til å vise mer muskler dersom Israel går til nye aksjoner mot Gaza.», mens «SV-ledelsen gjør det den kan for dempe Israel-formuleringen.»
Det virker som om Gaza-referansen først og fremst ses i lys av de siste dagers bombing av Gaza (2), som Israel har iverksatt etter at ei terrorbombe blei utløst i Jerusalem og flere qassam-raketter er avfyrt mot byer i Gazas nærområde. Selv om denne volden er alvorlig, vil jeg ikke nøle med å anerkjenne at intensiteten i angrepene er en annen enn i Libya. Det som var oppe under debatten var imidlertid ikke de pågående angrepene på Gaza, men krigen mot Gaza i jula 2008 – som hadde sivile tapstall i en størrelsesorden og med en ensidighet som rettferdiggjør sammenligning med borgerkrigen i Libya (3). Gaza-krigen var heller ikke den eneste sammenlignbare konflikten som blei nevnt i debatten, men har trolig fått den framtredende plassen i uttalelsen fordi den er aktuell, fordi Israel har trua med å trappe opp voldsbruken kraftig (4) og fordi det er en konflikt som landsmøtedelegatene kjenner godt og har tatt stilling til.
Mitt inntrykk er at nøkkelen til kompromisset snarere var denne formuleringa:
Norge må bidra til en konsistent linje fra FNs side. Verdenssamfunnets troverdighet i konfrontasjon med Gaddafi-regimet svekkes når reaksjon mot andre stater i regionen som begår overgrep mot sivile uteblir.
Noen har forstått dette som krigshissing. I lys av debatten på landsmøtet er det vel mest naturlig å forstå det som en kritikk av at FNs sikkerhetsråd ikke akkurat kan sies å legge objektive kriterier til grunn for når det interveneres og at det internasjonale samfunnet derfor står i fare for å kompromittere FN ved at organisasjonen kan utsettes for velbegrunna kritikk om dobbeltmoral. NUPI-forskeren Helge Lurås peker på noen av de samme poengene i et innlegg i Dagsavisen (5). Han trekker også fram et perspektiv som fikk mindre oppmerksomhet i landsmøtedebatten, men som i samvirke med krigsutbruddenes uvilkårlige propagandakrig er særlig farlig her til lands: Forestillinga om at det er fredsnasjonen Norges ansvar å gå til krig for «det gode».
De siste dagers utvikling, der NATO-bombinga av Libya har gitt opprørerne mulighet til å rykke fram og ta territorium (6) utfordrer allerede grunnlaget for FN-resolusjonen, der Sikkerhetsrådet godkjenner bruk av alle nødvendige midler unntatt okkupasjon for å beskytte sivile og befolka områder (7):
The Security Council (…) Authorizes Member States that have notified the Secretary-General, acting nationally or through regional organizations or arrangements, and acting in cooperation with the Secretary-General, to take all necessary measures, notwithstanding paragraph 9 of resolution 1970 (2011), to protect civilians and civilian populated areas under threat of attack in the Libyan Arab Jamahiriya, including Benghazi (…).
Dette bør allerede utgjøre grunnlag for den revurderinga av Norges bidrag landsmøteuttalelsen åpner for. Nå det er sagt, og det er påpekt at det var et betydelig mindretall på landsmøtet som støtta et annet forslag til uttalelse, er det likevel godt å gi Kristin Halvorsen rett i følgende ord fra hennes oppsummering av landsmøtets vedtak:
Jeg er glad for at vi i SV kan ta de prinsipielle debattene om bruk av norske militære styrker i utlandet, og vil takke landsmøtet for en kunnskapsrik debatt om dette. Det er nok ingen andre partier på Stortinget som tar en slik debatt i sin organisasjon.
For en utdyping av mitt standpunkt i saken, viser jeg til innlegget jeg holdt i landsmøtets debatt om prinsipprogrammet (8), der rammene for bruk av norske militære styrker i utlandet slås fast.
Nei til norsk deltakelse i borgerkrigen i Libya!
Fredsinitiativet arrangerer en punktmarkering onsdag 30 mars, kl. 16.30 foran stortinget i Oslo