Norge, NATO og intervensjon

Jeg holdt dette innlegget i prinsipprogramdebatten under landsmøtet til SV i dag:

Kamerater!

Jeg er lei av å komme opp i situasjoner som den vi nå har når det gjelder Libya, der vi blir samvittighetsgisler i en tilsynelatende konflikt mellom handlingslammelse og å yte vårt bidrag til at rettferdigheten skjer fyldest. Doktrinen som forsvarer intervensjon i Kosovo og Libya, og som i ettertid er blitt brukt til å forsvare okkupasjonen av Irak går under navnet responsibility to protect – ansvar for å beskytte.

Dessverre har vi en internasjonal rettsorden som gjør det umulig å ha et prinsipielt standpunkt til bruk av vold: Michael Walzer, en av arkitektene bak den nye doktrinen, finner sin kanskje vektigste innvending når han spørres hvordan ansvaret praktiseres: Regelbundet eller vilkårlig? I dag finnes det ingen objektive kriterier for intervensjon, og i åra som er gått siden opphaussing av dødstall i Kosovo leda oss ut i et uføre der, må man trygt kunne si at verdenssamfunnet ikke har kommet noe lenger i utmeislinga av slike.

I utkastet til prinsipprogram som nå ligger på landsmøtets bord heter det at ”Så lenge FN ikke har stående styrker som kan bidra i internasjonale operasjoner, kan FN gi internasjonale organisasjoner i oppdrag å utføre dem for FN.”

Hvilke internasjonale organisasjoner finnes det som kan ta kommando over militære operasjoner? Per dags dato er det bare NATO, EU og Den afrikanske union som har kommando over operasjoner av noen størrelse.  Norge har bare deltatt i NATO-operasjoner de siste 10 åra. Dermed sier prinsipprogramforslaget at NATO og Norges NATO-medlemskap er nødvendig for SVs sikkerhetspolitikk.

Det siste tiåret er det de FN-resolusjonene som handler om land som truer Vestens strategiske interesser det er blitt satt makt bak. Det prinsipielle grunnlaget vi ligger an til å vedta innebærer å legitimere selektiv, vilkårlig intervensjon med utgangspunkt i stormaktsinteresser.

Mitt og andre delegaters forslag om å kreve at norske bidrag skal stå under FN-kommando, er – dersom de blir norsk politikk i praksis – den eneste garantien for at den organisasjonen som legemliggjør verdenssamfunnet skal få full informasjon om hva de militære operasjonene innebærer. En slik politikk er også den eneste måten Norge kan bidra til ei endring i den modellen for responsibility to protect som nå er gjeldende. Erfaringene fra det som er framstilt som fredsopprettende, humanitære intervensjoner kan neppe sies å overgå tidligere tiders fredsbevaring.

Den politikken prinsipprogrammet nå legger opp til bidrar også til ei omlegging av Forsvaret på en måte som bidrar til å gjøre forsvaret av et alliansefritt eller nordisk-alliert Norge vanskeligere. Et norsk territorialforsvar trenger først og fremst et sterkt heimevern og en mobiliseringshær som kan stå på egne bein.

Intervensjonen i Libya sto og falt ikke med oss. Verden trenger ikke nordiske sosialistpartier som vil ta ansvar for NATO-intervensjoner. Den trenger partier som sier at NATO-ramma ikke er god nok til at vi kan ta ansvar for den.

Forfatter: Benjamin

Trebarnspappa fra Oslo med røtter på Vestlandet. Farmasøyt. Prøver å forske. SVer. Vis alle innlegg av Benjamin