Soldatkultur

De siste dagane har det pågått en heftig debatt om kulturen og holdningane til norske soldatar i Afghanistan etter at VG slo opp noen sitat fra Magnus Rønningens nye prosjekt, «mannebladet» Alfa. Sitata som har fått mest oppmerksomhet er at «å krige er bedre enn sex» og at «Det å være i kamp er verdt de tre månedene uten puling.» Mange har meint mye om dette. Forsvarsministeren, veteraner og sentrale representantar fra forsvarsledelsen har omtalt sitata som «uakseptable», «symptom på ukultur», «hån mot de som har ofra liva sine» og «forkastelige holdninger«. Opposisjonen har kritisert reaksjonen for å være «hysterisk» og omtalt den som «å dolke soldatane våre i ryggen«.

På en måte har eg lyst til å gi alle rett. I kvar sin debatt. Men dette er ikkje egentlig én debatt. Det er fleire. Det overrasker meg litt kor dårlig akkurat dette er komme fram i media. Hovedfokuset har ligge på soldatane sin personlige reaksjon. Høgresida, som vanligvis sett æra si i å framstå som de mest kunnige når det gjeld militærfaglige spørsmål har så langt eg har registrert ikkje spurt seg om kva følger uttalelsane og mediedekninga kan få for de norske soldatane som kriger i Afghanistan, og kva uttalelsane sier om treninga til norske soldatar. Før vi går vidare vil eg for ordens skyld understreke at eg er en sterk motstander av det norske bidraget til denne krigen. Om du vil, kan du lese meir om korfor her, her og her.

Om en skal prøve å få litt oversikt og være saklig, så må en skille mellom spørsmåla som stilles og bør stilles. Eg har prøvd å lage ei uttømmande liste:

  1. Kva er en normal respons på stridshandlingar?
  2. Kor stort er soldatanes individuelle ansvar når det kjem til disiplin i møte med ikkje-militære?
  3. Kva ansvar har militære lederar for å skape rammer for avreaksjon/terapi og god militær kultur i avdelingar som står i aktiv strid?
  4. Kor stort er militære lederars ansvar når det gjeld trening på og tilrettelegging for soldatars møte med ikkje-militære?
  5. Kor stort er medias ansvar når det gjeld å formidle holdningane til soldatar som deltar i aktiv strid?
  6. Kva konsekvensar kan det få for soldatane personlig om opplevingar fra en pressa psykisk situasjon eksponeres for ikkje-militære?
  7. Kva konsekvensar kan det få for krigføringa om soldatanes personlige opplevingar fra en pressa psykisk situasjon eksponeres for ikkje-militære?
  8. Kva er de viktigste hensyna politiske lederar bør ta i handteringa av ei slik sak?

Det kan se ut som om det nesten bare er de tre første spørsmåla som egentlig er blitt behandla i den offentlige debatten. Det første spørsmålet er altså kva som er en normal respons på å være i strid. Dette er ikkje egentlig en debatt. Alle, sjøl forsvarsledelsen og Faremo er trulig enige om at de ekstreme psykiske påkjenningane som følger av å være i akutt livsfare gir behov for å avreagere. Dette er også kjent fra andre sammenhengar. Patologar, krigskirurgar, brannfolk og politi har alle formar for intern humor og sjargong som kan framkalle brekningar hos utenforståande. Men korfor uttaler de seg da som de gjør? Eg kommer tilbake til det i drøftinga av punkt 8.

Når det gjelder den individuelle soldatens disiplin i møte med ikkje-militære, vil eg påstå at normen er absolutt. Eg har sjøl vært to år i militæret, rett nok ikkje i den grønnaste tjenesta, og eg hadde ingen utenlandsopphold, så eg skal ikkje skryte på meg forståelse for kva de som er i Afghanistan opplever. Likevel vil eg påstå at de mentale ferdighetane er vel så viktige som de stridtekniske. Blant disse er evna til etisk refleksjon, men også å vite kva informasjon du kan dele med kven. Det at krigens krav i ytterste konsekvens kan føre til at en må akseptere en svekka evne til å se sine væpna motstanderar som fulle menneske er et av de farligste aspekta ved krigen. I situasjonane der det er du eller eg, vil alltid eg vinne. Andreas Høstmælingen, spesialist i klinisk psykologi, skriv i Dagbladet om behovet for distanse til fienden og krigshandlingane. Eg meiner han undervurderer soldatanes plikt til å forstå ulike situasjonar. Samtidig er det snakk om unge soldatar som ofte ikkje har opplevd anna enn soldatlivet det siste halvanna året. Det er menneskelig å feile.

Soldatanes displin og situasjonsforståelse avheng sjølsagt har fått god og tilstrekkelig opplæring og trening. Her har den nære ledelsen på avdelingsnivå stor betydning. I punkt 3 dreier det seg om rammer for avreaksjon/terapi og god militær kultur. Forsvarets institusjon for avreaksjon og terapi (mange soldatar vil fnyse av det siste ordet) er hovedsakelig debriefen, en samtale etter endt oppdrag eller spesielle episodar, og permisjonen – ei reakklimatisering i sivile omgivelsar.  Vidare: Gode holdningar må læres. Forsvaret tar konsekvensen av dette ved å gi befalet karakterar i militær holdning. Men arbeidet med holdningar kan aldri settes til side som et ferdig kapittel, det er en kontinuerlig prosess. Ansvaret for soldatanes mentale helse og holdnngar ligg hos avdelingssjefane, og det er stort.

Møte med journalistar i manneblad er etter mi meining ikkje ei god ramme for avreaksjon.  Befalet til soldatane må ta ansvar for at soldatane får tilstrekkelig opplæring og oppfølging når det gjeld å møte den sivile verden. Her kan de se ut til at lederskapet har svikta. Det er uten tvil ei påkjenning for soldatane å se det mediekjøret de har skapt, opplevelsen av manglande støtte er sikkert også vond. Eg har vanskelig for å akseptere at det ikkje er avdelingssjefanes ansvar å sørge for at soldatane er forberedt til møte med journalistar.

Det leder oss til spørsmålet om journalistane sitt ansvar. Eg vil tru soldatane som er blitt siterte ville ha en god sak i PFU om de hevda at Alfas reportasje braut med Vær varsom-plakaten. Paragraf 3.9 i plakaten lyder:

Opptre hensynsfullt i den journalistiske arbeidsprosessen. Vis særlig hensyn overfor personer som ikke kan ventes å være klar over virkningen av sine uttalelser. Misbruk ikke andres følelser, uvitenhet eller sviktende dømmekraft. Husk at mennesker i sjokk eller sorg er mer sårbare enn andre.

Eg vil påstå at det ikkje er tvil om at 1) Alfa-Redaktør Magnus Rønningen var godt klar over reaksjonen sitata ville framkalle i norsk offentlighet, 2) Alfa-redaksjonen var klar over forholdet mellom psykologi og disiplin og 3) det ikkje er tilfeldig at sitata blei lekka til VG kort tid før mannebladet blei lansert. Det  er altså ganske lett å se at Rønningen & co har sterke egeninteresser i saka. Det kan sjølsagt hevdes at det var så viktig å formidle soldatanes opplevelse av stridssituasjonen at denne bestemmelsen i Vær varsom-plakaten burde fravikes. Jamfør drøftinga knytt til punkt 1 kan eg ikkje se at det er tilfelle. Det kan også godt hende at soldatane ikkje ville trives med en påstand om at de burde behandles med varsomhet. Det å bruke denne bestemmelsen i plakaten innebær jo ei viss umyndiggjøring, men det er noe en profesjonell redaksjon bør ha et avklart forhold til. Eg synes det virker som om Rønningen & co i alt for stor grad har fremma sine egne interesser.

Sjøl om det går an å hevde at nyhetsverdien i stridspsykologien er tvilsom, kan det likevel være et poeng at aktualiteten den norske deltakelsen i Afghanistan som ramme gjør at soldatane sine uttalelsar får større nyhetsverdi: Unge nordmenn er satt i en situasjon der de tvinges til å dehumanisere fienden. Den norske opinionen har så langt ikkje tatt stilling til dette spørsmålet på en skikkelig måte. VGs oppfølgingar om soldatkulturen (f.eks. denne) har til tider vært overdrevne, men de har trukke opp denne debatten. På dette feltet har det journalistiske arbeidet vært viktig og rett. Dette knytter seg også til punkt 8.

Spørsmålet om kva personlige konsekvensar det får for soldatane når de skarpe erfaringane deres blir delt med offentligheta har vært drøfta i noen grad. Det har først og fremst vært høgreorienterte kommentatorar og politikerar som har omtalt forsvarsministeren og forsvarsledelsen sine uttalelsar som et «svik mot soldatane» og «ryggdolking». For eksempel har Frps Tord Lien blogga om at soldatane sin motivasjon kan bli svekka og at korpsånden til de norske kontigentane kan blir ramma av den norske debatten. Dette er for einøyd. Enkeltsoldatar kan være sterkare våpen i media enn på slagmarka.

For i spørsmålet om kva konsekvensar det kan få for krigføringa at enkeltsoldatar deler sine opplevingar med pressa er det ikkje mange som har vært på banen. Sjøl meiner eg at en krig som ikkje kan føres uten at det media skriv tåler dagens lys ikkje skal føres. Uten mediedekning går demokratiet i blinde, og derfor blei eg svært glad for reporteren Pål Refsdals mediekritikk i et nylig intervju: Han peiker på at Afghanistan-krigen i stor grad blir dekka på Forsvarets premiss – ved at det er Forsvaret som ved sin tilstedeværelse gjør det mulig å rapportere. Han meiner at norske media bør dekke krigane meir uavhengig og bruke reporterar som er i stand til å ha egen base i krigsområda.

Det er likevel heilt klart at det som kommer fram i norske og internasjonale media, i den grad det fanges opp, vil bli brukt av norske styrkers motstanderar i Afghanistan. Eg har tidligare skreve om kordan den moderne krigen avheng av det som etter kvart er blitt en klisjé – «Hearts and minds». Zahir Atari peiker på noe veldig viktig når han framhever reaksjonane norske soldatars uttalelsar og symbolbruk vil framkalle hos vanlige afghanerar. Disse oppslaga vil ikkje styrke den norske krigsinnsatsen. En treng ikkje å være for norsk deltaking i krigen for å skjønne at det er negativt å auke Talibans moralske pondus. At dette aspektet har passert så mange høgreorienterte kommentatorar og politikerar hus forbi, synes eg vitner om ei skremmande polarisering. Frps uttalelsar er i så måte usedvanlig ansvarslause: De både bagatelliserer og normaliserer sitata til soldatane i Alfas sak uten å ta forbehold om kontekst. Det blir nærmest framstilt som moralsk høyverdig.

Siste punkt var kva hensyn ansvarlige lederar og politikerar bør ta. Det primære hensynet er det overordna: Kordan reagerer en for å sikre krigsinnsatsen? Det hadde sjølsagt vært bedre om de spurte seg kordan krigen kunne avvikles, men når beslutninga om å føre krig først er tatt, kan til og med anti-militaristar være enige i at han bør føres på best mulig vis. Sekundært bør de spørre seg om kordan de ivaretar sine undergittes interesser på en best mulig måte. Sekundært – det er nøkkelordet. I krig er enkeltmenneske middel for å oppnå et mål. Drit i Kant. Enkeltsoldatanes oppleving av svik bleikner om det er et stort propagandatap som står på spill. I intervjuet med Zahir Atari som eg refererte til over, blir også Norges image framheva. Om den militære komponenten i krigsstrategien skal være effektiv, må vanlige afghanerar ha tillit til at NATO-styrkene er der for å ivareta deres interesser. Om norske soldater framstår som hedningar som bruker drap til å avreagere for seksuelle frustrasjonar blir det bildet vanskelig å opprettholde. Slik sett har Faremo og det Rønningen & co foraktelig omtaler som «kontorrotter» i forsvarsledelsen handla heilt rett: De har svekka propagandaverdien til uttalelsar og symbolbruk ved å slå fast om at dette er brudd på etiske standardar, normer og reglar.

For å oppsummere: Det er forståelig at norske soldatar reagerer og prater som de gjør, men både de sjøl, lederane deres og journalistar har et ansvar for å unngå at reaksjonar på en brutal tilværelse kommer ut i offentligheta på en måte som er til skade for soldatane sjøl. I den grad det ikkje er snakk om sjokkreaksjonar er det etisk forkastelig, og et individuelt og ledelsesmessig ansvar for holdningar og disiplin. Militære og politiske lederar gjør taktisk rett i å avskrive uttalelsane som normbrudd og gi inntrykk av å ville ta et oppgjør med en ukultur.

Avslutningsvis vil eg likevel spørre om denne situasjonen er et symptom på at vi har fått noe heilt anna i Afghanistan enn det vi blei fortalt at vi skulle få. Krigen er langt hardare no enn han har vært, og om oppslaga vi har sett til dels har blåst opp enkelthendingar, kan de også være symptom på det moralske forfallet som skapes i ei hengemyr. Snakker vi om politikk på strategisk nivå er det kanskje på tide å spørre seg om den norske krigsinnsatsen bør opp til en meir grunnleggande debatt. Forutsetningane er betydelig endra siden ISAF-styrka blei oppretta, og det er lenge siden krigen hadde klar støtte i den norske opinionen. Det siste norske livet er neppe tapt – kor mange har vi å miste? Og kor mange afghanerar er vi villige til å ofre for å støtte ei afghansk diktatorregjering som fusker til seg valg og slepp krigsforbryterar til ved regjeringsbordet? Eg vil ikkje ta noe moralsk ansvar for tapet av menneskeliv som dagens politikk fører til, og vil derfor demonstrere mot det norske bidraget i Afghanistan-krigen 7. oktber. Les meir om demonstrasjonen her.

Forfatter: Benjamin

Trebarnspappa fra Oslo med røtter på Vestlandet. Farmasøyt. Prøver å forske. SVer.

4 kommentarer til «Soldatkultur»

  1. Mye fornuftig her, men ett moment jeg savner er Regjeringens motvilje mot offentlig å erkjenne hvordan situasjonen faktisk er i Afghanistan. Det husker vi vel fra ordskiftet i forbindelse med dødsfallene tidligere i år. Når man egentlig ikke vil innrømme at vi er involvert i en blodig og potensielt svært langvarig krig, er slik oppslag ekstra slitsomme for den politiske forsvarsledelsen. (Og desto mer attraktiv for en opposisjon som ikke nødvendigvis er mer krigshissige, men som ikke lar sjansen til gi stikk til regjeringen gå fra seg.)

    En egen fagsjargong blant soldater, og egne kotymer mtp symbolbruk o.l. er noe som har eksistert så lenge vi har hatt moderne armeer. Det burde egentlig ikke overraske noen. Så må man selvsagt trekke grensen mellom sunt kameraderi og felleskapsfølelse, naturlig desensitivisering i en unormal situasjon på den ene siden, og uheldige utslag av cowboy-mentalitet, spenningssøking og manglende fokus på helhetsbildet på den andre.

    Men etter midt syn blir det for enkelt å skulle anta at det er troppene i Telemark Battaljon som primært skal drive humanitært arbeid og skape goodwill blant lokabefolkningen. Det er det forhåpentligvis annet personell som er bedre rustet til å gjøre. (Litt som at det ikke er anti-terrorstyrkene eller uro-patruljen i politiet som primært skal håndtere publikumshenvendelser fra gamle damer som har gått seg bort…)

  2. Takk for en god kommentar. Eg trur årsaka til at regjeringa har så tungt for å innrømme dette er at de er livredde for at oppslutninga om krigen ville falle drastisk om det blei kjent.

    Noe av det som kanskje er mest kritikkverdig ved Rønningens innsalg av de famøse sitata er at vi ikkje har fått vite kva kontekst de har komme i. Er det soldatar som kommer rett fra oppdrag? Har journalisten spilt opp til at de skal tøffe seg? Eller er det uttalelsar fra folk som er på perm? Enkeltuttalelsar til side, så framstår i alle fall bruken av Punisher-symbolet og rovdyrsymbolikk som kritikkverdig.

    Når det gjelder det siste poenget ditt, trur eg ikkje vi er reelt uenige. Problemet til de norske Afghanistan-styrkene er at sjøl om de brukes i beinharde kamper lever de side om side med sivile, og oppdraget deres avhenger av at de har tillit i sivilbefolkninga. Den belastninga striden påfører soldatane får naturlig nok konsekvensar for måten de forholder seg til omgivelsane, men en må likevel unngå at dette undergraver tilliten – sjøl om de åpenbart ikkje kan forventes å hjelpe gamle damer over veien.

  3. Eit spørsmål som eg ofte har tenkt på når det gjeld norske utanlandssoldatar- og veteranar, er at medan ein i andre land kan finne organisasjonar som Iraq Veterans Against the War og Veterans for Peace, har eg aldri høyrt om noko liknande i Noreg. Ikkje veit eg kva det er med den norske soldatkulturen som gjer at ikkje fleire tidlegare (eller for den slags skuld noverande) soldatar og befal sluttar seg til antikrigsrørsla. Det kan vere det er nokre, men dei har i så fall ikkje gjort mykje av seg.

    Elles er det jo òg mange tidlegare amerikanske generalar m.m. som har gått ut med krass kritikk mot den nykonservative eventyrpolitikken. Men med eit unnantak for Jacob Børresen kjem eg ikkje på nokon tilfelle på slikt her til lands.

Det er stengt for kommentarer.