Det store oppstyret rundt avsløringane til Wikileaks (0) de siste dagane har fått meg til å tenke gjennom betydninga av det at hemmelig informasjon blir kjent på denne måten. Den greske dramatikeren Aeskylos skal ha sagt «I krig er sannheta det første offeret». Eg skal ikkje gå inn på ei lengre drøfting av korfor det var slik i antikkens Hellas, men årsaka til at sannheta nesten er nødt til å forvrenges i krig kan lett ses i ei av tolkingane av Carl von Clausewitz’ (1) treeinighet: For at en krig skal kunne føres må det være vilje til stede i folket, regjeringa og de væpna styrkene (2). Clausewitz utvikla sine tankar om krigføring under Napoleonskrigane, men fleire av de grunnleggande ideeane hans er så klart formulerte og almenne at de blir brukt også av dagens militærteoretikerar, til dømes Rupert Smith (3). Viljen hos de tre aktørane er sjølsagt ikkje statisk, og de prøver heile tida å påvirke kvarandre. Slik er det også på mange andre felt i samfunnet der det pågår konfliktar, til dømes under en streik, der politikerar eller arbeidsgiverar, opinionen og fagrørsla står i samspill.
Om en av aktørane skal prøve å påvirke en av de andre, gjør dette at det er heilt vesentlig kva informasjon som er tilgjengelig. Det er svært vanskelig å vite kva informasjon militære myndigheter gir politikerane. Ei anna heilt grunnleggande innsikt i militær teori er at «Om du kjenner deg sjøl og fienden, treng du ikkje frykt utfallet av sjøl hundre slag». Sun Zis (4) innsikter er ofte så sjølsagte når en leser de at de virker banale: Det skal ikkje mye tankevirksomhet til for å forstå at en i ei kvar konflikt står bedre rusta jo meir en veit om kva en sjøl og motstanderen er i stand til, og jo mindre motstanderen veit om det samme. I en demokratisk stat er det likevel et ideal at militære myndigheter deler informasjonen sin fritt med politiske myndigheter og underordner seg politikerane. Det er også et ideal at politikerane deler informasjonen fritt med folket.
Likevel er det ikkje alltid slik at det siste skjer. De fleste forstår at når en først er i krig, må en være forsiktig med kva informasjon som er fritt tilgjengelig. På denne måten kan en si at krigen i seg sjøl er en trussel mot demokratiet. Ved å vise til behovet for å nekte fienden tilgang til informasjon han kan bruke mot oss, nekter politikerar folket det fulle informasjonsgrunnlaget de trenger for å gjøre seg opp ei meining om krigen. Fordi forhandlingane i parlamenta i demokratiske land skal være åpne, nekter de ofte også seg sjøl tilgang til full informasjon. Det er også slik at jo fleire som kjenner til en hemmelighet, desto mindre trygg er den – det gjeld også parlamentarikerar. Sjøl om de fleste parlament har høve til å behandle saker utafor offentlighetas innsyn, brukes dette høvet derfor sjelden til å behandle saker om krig i detalj. Stortinget behandler som regel bare tannlause, redigerte referat. Derfor har vi Norge slike organ som Stortingets utvida utenrikskomité (5), der alle saker blir behandla i hemmelighet.
De fleste av oss opplever at kva vi meiner i ei sak kan påvirkes av kven vi snakker med, kor mye vi jobber med en sak og i kva sammenheng samtalen foregår. Slik er det også med politikerar, og det er sjølsagt ikkje alltid negativt. Men om de folkevalgte sjelden ender opp med å stå for nøyaktig det de lova i valgkampen, ender de representantane som sitter i den utvida utenrikskomiteen sjelden opp med å meine nøyaktig det partiene deres meiner. Og sjøl ikkje i komiteen kan de ta hensyn til all informasjon om krigen – det blir rett og slett for mye. De oversiktsbildene og referata som blir behandla der er kanskje ikkje like overflatiske som de som blir gjort offentlig, men det vil fremdeles være stort rom for utelatingar og glipper i informasjonen. Endringa i synsvinkelen til de som sitter der gjør det også vanskelig å tru at de avspeiler folkemeininga på en fullgod måte.
Vi veit for eksempel at det i befolkninga er svært mange som er mot krigen i Afghanistan. I meiningsmålingar er det jevnt over mellom 40 og 50 % av de som har gjort seg opp ei meining som ønsker å trekke de norske styrkene ut av krigen (6). På Stortinget er det bare SV, med 6,2 % oppslutning, som i noen grad målbær dette synet. Slik eg ser det, handler dette om tilgang til informasjon. Ikkje på den måten at folket er uinformert og at det er fordi politikerane generelt har bedre tilgang på informasjon at de kan forsvare å støtte krigen på tvers av folkemeininga. Nei, eg trur motstanden mot krigen skyldes at den informasjonen som trass alt kommer fra krigen viser at Norge deltar i en krig som tar mange uskyldige liv, som i utgangspunktet var i strid med folkeretten, at den sida vi støtter er korrupt og til dels barbarisk og at krigen går dårlig.
Der media i andre saker kan kompensere for einsidig informasjon i viktige konfliktar ved å oppsøke kildar direkte, er ikkje dette like lett i krig: Det er bokstavelig talt livsfarlig å være journalist i Afghanistan. Den beste og grundigaste informasjonen vil alltid finnes hos de militære og i regjeringa. En god del av denne informasjonen kommer aldri fram til folket, sjøl om media kompenserer så godt de kan. Dette gjør det mulig å skjule viktige detaljar og mindre hendingar, og i sum kan dette gjøre det mulig å fortelle ganske andre historier enn det som er sant. Kuvendinga i Stoltenbergs begrunning for Norges Afghanistan-innsats kom på grunn av at et forsterka mediefokus etter at fire norske soldatar blei drept (7). Dette fokuset gjorde det umulig å holde på bildet av den norske krigsinnsatsen som «militære operasjoner», slik blant anna Jonas Gahr Støre har ynda å kalle det (8). Det gjorde det også umulig å hevde at norske styrker er i Afghanistan for å kjempe for kvinners rettigheter, slik godt regisserte avisreportasjar planlagt av informasjonsavdelinga i Forsvarsdepartementet har bidratt til å gi inntrykk av (9).
Eg er ikkje glad i konspirasjonsteoriar, men de fødes nettopp i mangelen på fullstendig og sannferdig informasjon. Var det ikkje veldig beleilig at vi fikk den første terrorsaka i Norge (10) rett etter at Jens Stoltenberg hadde erklært at norske styrker er i Afghanistan for å kjempe mot terroristar (11)? Eg ville synes at et slikt spørsmål var søkt, om det ikkje var for at PST avslutta avlyttinga av de tre terror-mistenkte fleire månedar før de blei pågrepe (12). Slik eg ser det, er det umulig å besvare dette spørsmålet uten at PST fortell korfor dette skjedde – men det vil de ikkje, og de vil heller ikkje gi noen grunn ut over at de «ikkje kommenterer etterforskinga». Det kan det også finnes legitime grunnar til, men spørsmålet i seg sjøl blir ikkje mindre legitimt av den grunn.
Krig handler om liv og død. Når det virkelig gjelder er det få ting som mobiliserer det samme engasjementet. Den største demonstrasjonen i Norge i nyare tid, da Fredsinitativet fikk meir enn 120.000 mennesker ut i gatene 15. mars 2003, tvang Bondevik II-regjeringa til å la være å sende stridsenhetar til Irak (13). Når engasjementet ikkje har vært i nærheten av så stort i høve til Afghanistan-krigen, trur eg det har noe å gjøre med at krigen framstår som meir «vanskelig». Det har i sin tur noe å gjøre med kva informasjon som dominerer nyhetsbildet. Eg les for tida Malalai Joyas (14) bok «Kvinne blant krigsherrer». En skal sjølsagt være forsiktig med å sette all lit til ei kilde, men noe så rettskaffent som Joya trur eg en skal en leite lenge etter. Det bildet ho skildrer av kven som styrer i Afghanistan, og kordan vanlige folk oppfatter det regimet som Norge bidrar til å opprettholde, framstår nesten som en konspirasjonsteori i møte med bildet av Afghanistan-krigen i den norske utenrikspolitiske konsensusen. Hennes krav om et oppgjør med krigsherrane blei avfeid av Jonas Gahr Støre som urealistisk da han møtte henne på Globaliseringskonferansen i 2008 (15). Spørsmålet burde kanskje heller være om det er urimelig, og om Norge i det heile tatt burde delta i en krig der våre fremste politikerar meiner at et så grunnleggande krav fra det Afghanske folket ikkje kan innfris. Kanskje kan ikkje et slikt krav innfris ved hjelp av krig i det heile tatt…
Eg har sett gjennom Wikileaks-dokumenta fra Afghanistans nordkommando (16). De fleste av episodane der norske styrker er involvert kan finnes her, om en søker etter «mey», de første tre bokstavane i navnet på byen Meymaneh, der de «offentlige» norske soldatane har vært stasjonert. Det er ikkje mange nye, oppsiktsvekkande hendingar som blir nevnt. Men historia dokumenta fortell er likevel ei heilt anna enn den regjeringa har fortalt. Det er ingen tvil om at dokumentasjonen er omfattande nok til at den kan være en trussel mot NATO: Ei grundig analyse av materialet kan sammen med nedtegningar over kva NATO har foretatt seg i samme tidsrom brukes til å avdekke kordan ISAF-styrkene reagerer på ulike hendingar. Men det er ikkje einaste grunnen til at NATO-landas regjeringar er så vonbrotne når informasjonen kommer ut. Fortellinga de har laga for å samle folkets vilje til krig tåler ikkje det bildet som her blir presentert av krigen. Det samme så vi da videoen med «påregnelig skade» (17) under et helikopter-angrep i Irak blei offentliggjort. Derfor er folk som Bradley Manning (18) og Julian Assange (19) ytringsfrihetas heltar i dag. Med store konsekvensar for sitt eget velvære har de bidratt til å auke kunnskapen vår om kva handlingar regjeringane i NATO godtar i vårt navn, og gjøre det lettare for oss å nærme oss sannheta om krigen. Det vil også gjøre det vanskeligare for oss å tåle den.
nå skal jeg være litt nerd og skrive
«Wall of text crits you for 9000»
Dette ble for mye tekts og lite pusterom
Du trenger ikkje lese hvis du synes det er for langt. 🙂 De to første og siste avsnitt dekker det viktigaste.
Veldig godt eksempel med Fredsinitsiativet og demonstrasjonen dere.
I dag ser vi at Basrah er levert tilbake til lokale, valgte myndigheter.
Vi ser amerikanerne trekke seg ut av stadig flere områder og leverer tilbake makt og kontroll til de lokale.
Om verden lyttet til Fredsinitsiativet ville det aldri blitt krig. Og Saddam ville fortsatt sitt tyranni, undertrykkesle og terrorvelde.
Det har lite med saka å gjøre. Det var ingen i den demonstrasjonen som støtta Saddam.
1. I 2003 var det ikkje mulig å se for seg kva ende krigen skulle ta.
2. Før krigen braut ut var Saddam vingeklippa og i stor grad ute av stand til å herse med folket sitt.
3. Det er ikkje mulig å vite kva retning den politiske utviklinga i Irak ville tatt om Saddam var blitt sittande.
4. Massivt internasjonalt press var bygd opp mot Saddams regime. Det er ikkje mulig å vite kva konsekvensar det ville fått for regimet om en hadd valgt andre aksjonsformer.
5. Krigen i Irak har etter sjøl de mest nøkterne overslaga ført til minst 100 000 uskyldige døde. Volden er avtakande, men ikkje opphørt. Se ICBs tall.
6. Krigen førte i seg sjøl til massive ødeleggelsar av infrastruktur som enno ikkje er bygd opp igjen.
7. Basra er en av mange byar. Det meste av Saddam-styrte Irak er fremdeles under okkupasjon.
8. Invasjonen bidro til å bryte ned respekten for Folkeretten.
9. Redusert respekt for Folkeretten har trulig spilt ei rolle da Russland invaderte Georgia i 2008, og kan få betydning for framtidige konflikter.
Tråden din heter sannhet.
1. Det stemmer. Men, det var det ikke under invasjonen i Europa i 45 heller. Men – man valgte å gå inn å prøve selv om det betød lidelse og død for mange.
2. Om Saddam var vingeklippet kan man lure på hvordan han kunne stå så sterkt mot FN og Sikkerhetsrådets utallige resulusjoner mot han.
3. Det er lett å ante utviklingen i Irak da Saddams to sønner fikk stadig mer makt og var klare arvtagere til makten. Slik ser vi også i de fleste diktaturer. Il familien i Nord Korea, Papa og Baby Doc osv. Det er lett å anta.
4. Det er lett å anta at Saddam ville fortsette spillet mot det internasjonale samfunnet. Når FN vedtok «Alvorlige konsekvenser» bør man forstå at det er litt alvorlig….
5. Krigen har kostet mange liv. Er det et argument mot å fjerne et diktatur ? Minner om invasjonen i Europa…..
6. Det tar tid å bygge opp, ja. Mener du at man må bevare diktiatur pga fare for å at det blir noen år uten jernbane og annen infrastruktur ?
7. Fremdeles, ja. Men, man ser at taktikken til invasjonsstyrkene virker. Mer og mer selvstyre og mer og mer uttrekking.
8. Å ikke gå inn ville gjøre FN maktesløse og vist at folkeretten ikke lar seg gjennomføre.
9. Russland har alltid gitt F i folkeretten.
En ser så lett flisa i andres øyne, men ikkje bjelken i sitt eget. Sannhet, ja, FN-resolusjonane handla om masseøydeleggingsvåpen, ikkje om noe anna. Les forøvrig kva Hans Blix har å si om saka. At Irak endelig er kommet på bedringas vei er gledelig, både for folket og for resten av verden, men krigen i Irak er enno langt fra avslutta. Kva som blir siste ord er enno alt for tidlig å si.
1. Jo. Da Vestfronten blei åpna i 1944 var Tysklands krigslykke allerede snudd i Sovjets eksistensielle krig med Nazi-Tyskland på Østfronten.
2. Saddam hadde lagt landet åpent for internasjonale våpeninspektørar og gitt de uhindra adgang til å kontrollere alt de ville. Han hadde ikkje luftromskontroll i Nord og Sør, og Kurdistan var allerede de facto sjølstendig i Nord.
3. Det var ikkje det einaste mulige utfallet, og eg skulle likt å se noen argument for korfor du meiner det var det mest sannsynlige utfallet.
4. Saddam hadde allerede kasta korta mht. maseøydeleggingsvåpen, jfr. Hans Blix.
5. På bakgrunn av dette argumentet, regner eg med at du vil lage ei prioritert liste over de diktatura dette samme argumentet forplikter oss til å invadere.
6. En skulle tru at en høgreorientert ser verdien av fast eiendom. Kva har krigen kosta det irakiske folket?
7. Irak er på ingen måte en politisk stabil stat. Den bær preg av å være krigsherja, slit med korrupsjon, geriljakrig og massiv innblanding fra nabolanda. Iran har styrka si stilling i Midt-Austen vesentlig som ei følge av krigen.
8. I og med at FNs resolusjonar tok utgangspunkt i masseøydeleggingsvåpen, har invasjonen snarare svekka FN i nesten uopprettelig grad gjennom å vise at han i første rekke er et sandpåstrøingsorgan som de mektigaste statane ikkje vil respektere om det ikkje passer de.
9. Det er ikkje heilt rett. Putin viste eksplisitt til Irak-krigen da Georgia blei angrepe, se til dømes denne kommentaren.
Ellers er dette et innlegg om betydninga av rett informasjon i høve til å skape opinion for Krig. For det første avsporer du, som du alltid gjør. For det andre er krigen mot Irak kanskje det beste eksempelet i nyare tid på kor langt regjeringar er villige til å gå i å manipulere sannheta og lyge til folket for å forsvare krig.
Bjelke ?
Masseødeleggelsesvåpen var en del av det, men om det er bare det så må du nesten gå litt tilbake til FN sine hjemmesider og lese resulusjonene.
De ligger der, jeg har lest.
Presset på Saddam handlet om MØV, det handlet om at han kastet ut inspektørene, handlet om brudd på olje-for-mat-programmet, om behandlingen av innbyggerne, om brudd på flyforbudssonen, om oppbygging av militære og andre brudd på fredsavtalen fra Kuwaitkrigen i 1990.
Personlig mener jeg at brudd på en fredsavtale er en krigserklæring og at man godt kan si at Saddam erklærte krig ved å bryte fredsavtalen.
At mange krigsmotstandere har så fokus på det ene poenget med MØV betyr ikke at det ikke var andre faktorer.
Husk også at Saddam hadde vist at han hadde MØV da han gasset kurderne. Han importerte tromler til urananriking. Han nektet å fortelle hvor hans MØV var. Og han nektet å fortelle hvor og når de evt. ble destruert.
Det var med andre ord all grunn til å tro at slakteren fra Bagdad hadde disse våpnene enda.
1. Det var ingen garanti for suksess, nei.
2. Dette er ikke sannheten. Blix sine gutter fikk ikke bevege seg fritt og undersøke det de ville. De ble sågar kastet ut.
http://www.aftenposten.no/fakta/article781752.ece
» Masseødeleggelsesvåpen: I løpet av 1980- og 1990-årene utviklet Irak et omfattende program for masseødeleggelsesvåpen (biologiske, kjemiske og kjernefysiske våpen). Kjemiske våpen ble bl.a. tatt i bruk av Irak i krigen mot Iran i 1980-årene og senere mot den kurdiske befolkningen i nordlige Irak. FN iverksatte derfor et program for å eliminere den trusselen dette utgjorde ved å sende våpeninspektører til landet. Disse skulle oppspore og ødelegge det som måtte finnes av slike våpen, samt ødelegge landets evne til å produsere slike. Da våpeninspektørene ble kastet ut 1998, tilspisset situasjonen seg ytterligere. På tross av at Irak nølende lot våpeninspektørene gjenoppta sitt arbeid høsten 2002, gikk en koalisjon bestående av hovedsakelig amerikanske og britiske styrker til angrep på Irak mars 2003.»
3. Fordi det ikke var noen opposisjon i landet med mulighet for å kaste Saddam. Ergo blir diktatorer kastet. Ser du noen mulighet for at Saddam frivillig ville gi fra seg makten ?
4. Det kan man si etterpå. Sannheten er at han nektet å utrede dette for FN tross FNs krav om dette. Respekt for folkeretten sier du ?
5. Grunnen for å invadere er trussel mot verdenssamfunnet. Kuba for eksempel utgjør ikke trussel for andre land. (Desverre) ikke Mugabe heller. Derimot kan det bli aktuellt å gripe inn ovenfor Iran eller Nord Irak da de opplagt truer med å drepe millioner sivile.
6. Vel – siden Saddam var allmektig og kunne ta det han ville så vil jeg tro at de nå får mulighet til lovlig anskaffe seg eiendom og ikke bli fratatt det eller fengslet bare fordi noen andre vil ha det. Godt skritt fremover.
7. Det stemmer. Det tar tid å bygge opp stabilitet. Se på Japan etter WW2. Høyeste grad demokratisk i dag, men i 45 var det mange som mente det aldri kunne bli mulig å innføre demokrati der.
Det tok ca 15 år. Jeg mener det var verdt å vente på. Hva syns du?
8. Der ser vi forskjellig på det. Hvorfor skal FN komme med resulusjoner og trussler om det ikke er noe ris bak speilet ? Det blir som ei bikkje som er i bånd. Skikkelig farlig, ikke sant ?
9. De har to ganger gått inn i Georgia. I Tetchenia. Om du tar Sovjet/Russland og USA etter WW2 og måler antall konflikter vil du se at russerne kriger mer enn USA faktisk.
Og – USA har flere ganger gått til krig etter ønske fra FN (ikke bare godkjenning). Noe russerne aldri har gjort.
1. Jo. Krigen var i realiteten vunnet sommeren 1944. Fra midten av 1943 var Sovjetunionen offensivt overlegent på Østfronten. Alliert landgang på Sicilia spilte trulig en svært liten rolle i å trekke tyske styrker unna. I juni 1944 hadde Sovjetunionen vunne tilbake stort sett alt det territoriet Tyskland hadde okkupert, se bilde på Wikipedia. D-dag-operasjonen i seg sjøl var forsåvidt mildt risikabel, men overtaket til de allierte var ganske tydelig når en var kommet så langt som til D-dagen.
2. Eg har nok uttalt meg litt skråsikkert mht. Iraks samarbeid med FN-inspektørane. Hans Blix’ tale til FNs sikkerhetsråd i januar 2003 avslører at det er noe vi begge har gjort oss skyldige i. I forarbeida til resolusjonen gjorde et av Sikkerhetsrådets permanente medlem det likevel heilt klart at de «alvorlige konsekvensane» det var snakk om ikkje ville gjøre det mulig å gå til krig uten et nytt vedtak i Sikkerhetsrådet. Han understreker også den voksande evnen UNMOVIC-inspektørane har til å gjøre jobben sin. I opptakta til krigen blei våpeninspektørane ikkje kasta ut, tvert i mot reetablerte de hovedkvarteret sitt i Bagdad. I arbeidet med Sikkerhetsrådets resolusjon 1441 gjorde minst ett av medlemslanda det klart at det ikkje ville godta ei formulering som åpna for at resolusjonen skulle utløse invasjon, formuleringa som blei brukt om «alvorlige konsekvensar» var vesentlig svakare enn det som har blitt brukt i situasjonar der militær makt er blitt bruk og angrepet på Irak var derfor i strid med folkeretten. Fleire granskingar, blant anna ei nasjonal gransking i Nederland, har kommet til denne konklusjonen.
3. Eg meiner at det ikkje er mulig å slå fast at det ikkje fantes opposisjon i landet. Kva av disse gruppene som ville vært i stand til å true Saddam vil vi aldri få vite.
4. I redegjøringa Hans Blix la fram, som eg har lenka til over går det fram at Saddams regime ikkje slutta fullt opp om UNMOVICs aktivitetar, men at det var en viss framgang. Det er likevel vel så viktig å trekke fram at Irak ikkje framsto (anna enn i Colin Powells falske powerpoint) som en umiddelbar trussel mot noe naboland. At Irak ikkje fylte forpliktelsane sine i FN-resolusjonar er likevel mindre alvorlig enn at enkeltland tar makta i egne hender.
5. Den store løgna om Irak knytta seg jo nettopp til at de ikkje var en trussel mot verdenssamfunnet. Alt vi har fått vite i ettertid har vist at det ikkje fantes MØV, at Irak ikkje var i stand til å angripe naboland og at det ikkje fantes forbindingar til internasjonale terrornetverk. Vil du invadere Myanmar/Burma? Ryktene sier de vil ha MØV. Vil du invadere Venezuela? Colombia?
6. Det der er ikkje noe argument. Vi snakker om skoler, sjukehus, oljeinstallasjoner, veier, telefonnettverk, fungerande kommandokjedar i ulike offentlige departement etc.
7. Du kan ikkje sammenligne Japan i Andre verdenskrig med Irak. I det heile tatt synes eg du er alt for opptatt av Andre verdenskrig, og alt for lite opptatt av de spesielle forholda som knytter seg til de aktuelle konfliktane du diskuterer. Etter Andre verdenskrig var Japan sønderknust, industrielt og menneskelig, etter at landet sjøl hadde starta en angrepskrig. Sjøl ledande kretser i Japan innså at heile samfunnssystemet hadde vært pill råttent. Men når du først spør: Var det verdt terrorbombene i Hiroshima og Nagasaki? Nye demokrati er alltid gledelig. Å betale prisen for de i blod er ikkje det. Det er sjelden så lett å avgjøre at det var rett å gjøre akkurat det som blei gjort som du vil ha det til.
8. Reaksjonen må stå i forhold til trusselen. I dag veit alle at den ikkje gjorde det i Irak, men allerede i 2003 var det noe svært mange mistenkte.
9. Poenget er at angrepet på Irak blei brukt som begrunnelse for at det var «OK».
No har avsporingsalarmen vært på, og neste innlegg som ikkje knytter seg til innholdet i hovedinnlegget blir sletta tvert.