Som et apropos til gårsdagens innlegg om krig og sannhet: Sjefen for FNs våpeninspektørar i Irak før krigen, Hans Blix, går no ut og sier at våpeninspektøranes tiltru til etterretninga fra USA og Storbritannia om masseøydeleggingsvåpen i Irak var svekka før krigen braut ut (1). Han fortalte lederar i begge land at han ikkje trudde det fantes slike våpen i Irak, på bakgrunn av de omfattande inspeksjonane som var blitt gjennomført, melder BBC (2). Det han hadde å utsette på Iraks vilje til å følge opp Sikkerhetsrådets resolusjon1441 var hovedsakelig utviklinga av noen ballistiske rakettar med 20-30 km lengre rekkevidde enn de 150 km som FN hadde sett som maksimumsgrense (3).
Som vi alle veit, er det ikkje blitt funne masseødeleggingsvåpen i Irak. Tvert i mot står Colin Powells tale for Sikkerhetsrådet (4, del 1 av 8) står i historia som en bauta over hysteriske feilvurderingar og løgn. Sammen med det faktum at 1441-resolusjonen ikkje i seg sjøl åpna for et militært angrep, betyr dette at argumentasjonen for krigen i utgangspunktet var dobbelt sviktande. Invasjonen hadde ikkje støtte i resolusjon 1441 og vurderingane knytta til vilkåra i resolusjonen var gale.
Uten en rettssak mot eller ei gransking av Bush-regjeringa, som foreløpig ikkje er mulig av innenrikspolitiske årsaker i USA, vil vi trulig aldri få vite i kor stor grad den amerikanske regjeringa og etterretningstjenesta påvirka kvarandre. Med andre ord: Kven som lurte kven. Det er mye som tyder på at det var krefter i den amerikanske regjeringa som hadde initativet når etterretningsinformasjonen systematisk blei feiltolka til fordel for krigshisseranes posisjon. Mange av regjeringas medlem og rådgiverar hadde bakgrunn i «Project for a New American Century» (PNAC), en tenketank som tok til orde for forkjøpskrig og amerikansk-styrte regimeskifte for å befeste USAs posisjon som verdens sterkaste makt (5).
Det denne historia og den gryande erkjenninga av kor skitten Afghanistan-krigen er, bør lære oss, er kor tungt og prinsipielt vi må veie beslutningar om å bruke militær makt. I et fredelig hjørne av verden er det lett å glemme kor viktig forbudet mot angrepskrig er for å sikre en stabil verdensorden. I opptakta til Irak-krigen var det godt kjent at sterke krefter i den amerikanske regjeringa ønska å prøve ut forkjøpskrigs-konseptet. Dette var trulig også noe av grunnen til at motstanden mot krigen – som det har vist seg, med rette – var så stor. Ei grunnleggande forutsetning for PNAC var ønsket om å realisere det potensialet som lå i USAs militære einemakt etter den kalde krigen. Dette bør være til ettertanke, og kan tjene som argument for generell nedrusting – sjølve styrka bar i seg kimen til ønsket om krig.
Den amerikanske høyresidas hovmodige tru på egen moralsk overlegenhet blei seinare gjort til skamme: Abu Ghraib, Bagram, Guantanamo, bruken av tortursenter i land med «liberal» lovgiving og praksisen med «rendition» (6). Det at konsentrasjonsleiren på Guantanamo fremdeles er åpen, og kor mye av den forrige regjeringas krigspolitikk Obama-regjeringa ser seg nødt til å forsvare, kan kanskje være et tegn på kor sterkt «potensialet» i en amoralsk politikk står i høve til ideala i internasjonal rett, når disse ideala først er forlatt.
Vi bør altså ha lært av det forrige tiårets militære eventyr kor lett gode ideal og sannhet blir offer for krigens «nødvendigheter» og nasjonal sikkerhet. Det har vært tragisk å være vitne til at «ansvarlige», folkevalgte lederar har gått mann av huse for å forsvare en politikk som har bidratt til å destabilisere store deler av Midt-Østen og Sentral-Asia og som i vesentlig grad har svekka tiltrua til at FN kan være garantist for fred og demokratisk utvikling. Eg håper at det oppgjøret som no ser ut til å komme med Afghanistan-krigen også vil føre til et oppgjør med det tankegodset som forsvarer å føre folket bak lyset.
