I første omgang er det snakk om et problem i Storbritannia. Men skjerpet internasjonal konkurranse kan gjøre det aktuelt i Norge dersom ikke rammevilkårene for universiteter og høyskoler defineres bedre.
The Confederation of British Industry (1), Storbritannias svar på NHO, går i et utspill til angrep på de britiske studiefinansieringsordningene (2). De ønsker å forme britisk forskning og utdanning etter sine egne preferanser og vil gi studenter høyere rentebyrde og heve skolepengene fra dagens allerede høye nivå, ca. 40 000 kr i året ved offentlige universiteter. Hensikten skal være å frigjøre ressurser til finansiering av institusjonene. The National Union of Students (3) har forståelig nok gått i strupen på næringslivsorganisasjonen. Det konservative partiet, som ligger an til å vinne parlamentsvalgene til neste år, har derimot bifalt forslagene (1). Dersom tiltakene skulle bli gjennomført innebærer de at dagens britiske mål om at 50 % av ungdomskullene skal gjennomføre høyere utdanning må oppgis. Ved å øke den økonomiske risikoen for å ta utdanning vil unge med foreldre som har lav inntekt og/eller ikke selv har utdanning velge bort høyere utdanning. Forslaget er også dårlig timet fordi finanskrisa har utløst massearbeidsledighet blant unge briter (1).
I Norge er debatten om studieavgift heldigvis stokk død, på tross av sinte Unge Høyre-medlemmers iherdige innsats (4, 5). Forslaget er så uspiselig at folk som har stått bak vegrer seg for å vedstå det i ettertid (6, 7). Imidlertid er det ingen grunn til å senke guarden. Danmark (8) og Sverige har innført studieavgifter (9) for studenter fra land utenfor EØS. I forbindelse med at Kristin Clemet la fram forslag om ny Universitets- og høyskolelov var en ullen formulering om institusjonenes mulighet til å kreve egenbetaling (10) et av de punktene som ble endret under Stortingets behandling av lova. Fremskrittspartiet har en studiefinansieringspolitikk som på ingen måte står tilbake for de britiske næringslivsbossenes forslag, der blant annet privatisering av Lånekassen er et sentralt element (11).
Erfaringer fra en rekke land viser at systemer der studentene må betale for utdanninga fører til større sosial ulikhet, også dersom det finnes behovsprøvde støtteordninger. Forskning fra Kanada (12) viser en klar sammenheng mellom innføring av skolepenger og frafall av studenter fra lavinntektsfamilier. Ulikhetene er store nok som de er i dagens Norge. Det er ingen grunn til å tukle med våre velfungerende ordninger, og det er bare trist at britiske studenter står overfor en trussel om enda sterkere klasseskiller.
Situasjonen i Storbritannia og flere andre land illustrerer et problem som fortjener større politisk oppmerksomhet: Kostnadene knytta til å hevde seg i internasjonal forskning har økt raskere enn de politiske systemene i Vesten er i stand til å fange opp. I artikkelen (1) beskrives det også hvordan flere britiske universiteter uttrykker varm støtte til næringslivslobbyistenes forslag. Følelsen av vedvarende underfinansiering er etterhvert temmelig velateblert ved norske universiteter og høyskoler. Representanter for studenter og forskere er ofte ute av stand til politisk samarbeid i institusjonenes styrer (13, 14, 15, 16). Så langt har denne mangelen på evne til å samarbeide for det meste gått ut over de vitenskapelig tilsatte: Ved at de eksterne styrerepresentantene allierer seg med studentene har forskernes arbeidsvilkår og innflytelse ved en del institusjoner blitt sterkt redusert. Kan det tenkes at forskerne på lang sikt ser seg lei av å bli satt på sidelinja, og at de danner en allianse med de eksterne for å fremme ønske om studieavgift for å få mer midler til forskninga?
Dagens universitetspolitiske klima er heldigvis ikke helt der ennå. Men ei slik utvikling passer som hånd i hanske til de etterhvert klisjéaktige visjonene om «forskning på et høyt, internasjonalt nivå». Forskninga må matche de rammene som finnes. Dersom vi skal bevare politisk kontroll over utviklinga i åra som kommer har vi to virkemidler (så sant ingen klarer å gjenreise den kollegiale styringa av institusjonene): Å jobbe for å øke midlene til sektoren og å definere tydelig fra politisk hold hva slags rammer som skal gjelde for forskning på ulike fagfelt og institusjoner. All norsk forskning kan ikke være verdensledende. Men den kan godt ødelegge mye i forsøket på å bli det.
Jeg vil gjerne påpeke at det er flere enn bare stokk konservative studenter som har foreslått skolepenger http://www.uniforum.uio.no/nyheter/2000/uniforum07-00/01.html.
Ellers så mener jeg du bommer litt på saken om valgte eller ansatte instituttledere. Tidligere har det nok vært en presedens for at det var en upopulær stilling som tok tid vekk fra mer høyverdig innsats, nemlig forskning. Det er visst i ferd med å bedre seg. Dekanvalg og spesielt rektorvalg har spilt etter andre regler
Men tilbake til saken. Jeg mener at ting går riktig vei. De mer konservative kreftene på begge sider har tilbakegang. De gamle kreftene blant de vitenskapelige ansatte som mente at laveregradsundervisning ikke hadde noe på et universitet å gjøre er nå stumme. Høyrefolka blant studentene tør nå kun å hviske om studieavgifter og gufset fra Ryssdalutvalget er kun et vondt minne. Eksemplene du trekker fram er selvfølgelig fra NTNU, der er nå studentene representert med en fra Unge Høyre og fylkeslederen for Unge Venstre. Sånn har det nesten alltid vært. Jeg tror det er bedre andre steder.
Så til saken om skolepenger for å bedre forskningen. Hvis de vitenskapelig ansatte seriøst kan vurdere det så viser det bare hvor grunnleggende noen har misforstått det intime båndet mellom undervisning og forskning. Hvis de ønsker å rasere det ene for å frigjøre mer penger til det andre så bør de jobbe i instituttsektoren og ikke på UiO. Der tror jeg uansett vi er enig.
PS. En siste ting. Begrepet kollegial styring er i manges øyne og spesielt studentrepresentantene sine et synonym for professorvelde.
Her er det ting jeg er både enig og uenig i, Anders. Selv om jeg ikke har vært i stand til å belegge det med medieutspill eller lignende, går anekdotene jeg hører om samarbeidsforhold mellom studenter og vitenskapelig tilsatte, særlig i universitetsstyrene, ut på at studenter og vitenskapelig tilsatte i liten grad har en felles virkelighetsforståelse. Det har aldri vært mange som har ment at laveregradsutdanning ikke hører hjemme på universitetene, men nettopp den isolerte dyrkningen av forskning som en slik holdning er uttrykk for viser etter min mening hva slags rom for splittelse som finnes.
Jeg tror ikke det er mange vitenskapelig tilsatte som i dag kan tenkes å støtte innføring av skolepenger. Bortsett fra Kai Olsen har jeg ikke hørt noen ta til orde for det. Det jeg er bekymra for er oppsplittinga av den akademiske kulturen. Økt arbeidsdeling, reine forskerstillinger, reine undervisningsstillinger, det at det blir mulig å distansere seg fra styringa av instituttet, fakultetet eller hele institusjonen bare man er flink nok til å produsere studiepoeng eller hente inne eksterne midler, alt dette gjør sannsynligheten for at man blir seg selv nærmest mye større. På sett og vis er det vel en slags akademisk fremmedgjøring jeg hinter i retning av; jeg ønsker meg mer Gemeinschaft i Akademia. Jeg mener at det er dét som er ideen som ligger til grunn for kollegial styring. Hvis begrepet er vanskelig, skal jeg gjerne stille meg i spissen for innarbeidinga av et nytt, men det jeg forstår med det ligger likevel fast.
Tusen takk, Benjamin Endré, for at du peker på dette utrolig viktige poenget. Vi i Studentenes Landsforbund har lenge sett at denne trenden har bredt seg utover i Europa, uten at den sittende regjeringen har ønsket å ta stilling til det.
Vedvarende underfinansiering av norske høyere utdanningsinstitusjoner har bidratt til å skape en svulmende følelse av frustrasjon blant institusjonene, og Norge sitter igjen som et av de få landene i Europa som fremdeles praktiserer det overordnede prinsippet om at utdanning skal være gratis. Dersom den lave finansieringen av norske høyere utdannings- og forskningsinstitusjoner fortsetter, er det ikke helt borti natta å forvente seg at forslag om skolepenger snart begynner å bli mer populært også her til lands.
I dag anslår man at det vil være en mangel på 15.000 forskere (les også: undervisere i høyere utdanning)i løpet av det neste tiåret. Og disse tallene har ikke tatt høyde for at det etter beregninger som regjeringen selv har presentert, kommer til å komme over 80.000 flere søkere til høyere utdanning innen de neste fire årene. Snakk om krise!
For at utdanningsinstitusjonene skal kunne klare å holde kvaliteten oppe, bygge videre på kunnskapssamfunnet vårt og møte det utdanningsbehovet som er der ute (SSB rapporterer at det vil bli økt behov for personer med høyere utdanning i fremtiden), er regjeringen nå nødt til å satse på høyere utdanning. Studentenes Landsforbund håper at dere i SV er enige med oss i at staten er den riktige finansieringskilden til denne sektoren. La ikke sektoren gi opp håpet om at staten er på deres side.
Studentene har ett hovedkrav til regjeringen foran regjeringserklæringen og budsjettforhandlingene i år: en kunnskapsmilliard i frie midler til utdanningsinstitusjonene. Dette mener vi vil være en god måte å møte de behovene som er i sektoren på (både akutte og langsiktige), samtidig som det kan bøte på tre år med manglende bevilgninger til institusjonene som har resultert i at kvaliteten på utdanningstilbudene har stagnert.
Jeg håper du lar dine refleksjoner høres i SV!
Jeg er enig med deg om ledelse og om et universitetssamfunn. Det jeg tror er problemet er at i de flestes ører er kollegial styring=flertall av vitenskapelige ansatte i alle styrer. Det er jeg ikke for
Nei, det er ikke jeg for heller. Det vi må ha er en ordning der de som sitter i styret svarer tilbake til dem de er valgt til å representere på en reell måte, og der representantenes fokus er institusjonens og brukernes beste framfor gruppeinteresser. Har du et forslag til et annet navn?