Meldingene om at franske politistyrker «rydder opp» i en provisorisk flyktningeleir i Calais strømmer inn fra ulike medier (1, 2, 3). Mennesker på flukt fra krig og elendighet har i løpet av de siste 10-15 årene mistet så mye av menneskeverdet sitt i vestlige lands bevissthet at de nærmest behandles som en form for giftig avfall. Anders Horn har nylig skrevet glimrende om hvordan rommet i den offentlige samtalen er blitt forskjøvet i så stor grad at det i dag er akseptert å komme med åpenbare usannheter om folk fra andre deler av verden, mens det å kalle slik løgnspredning for rasisme blir slått ned på (4).
De «uønskede» menneskene ryddes bort, returneres og avvises nå i en takt som gjør det umulig åtro at man vurderer deres søknader om beskyttelse på en seriøs måte. Norges største partier kappes om å gjøre det verst mulig å flykte fra politisk, kulturell eller annen forfølgelse, av frykt for at noen – gud forby – skulle være på flukt fra vanskelige levekår. Leder i Ungdom mot EU, Sigrid Z. Heiberg, skrev et svært godt innlegg om Norges medansvar for EUs grensepolitikk gjennom vårt Schengen-medlemskap. Innlegget står på trykk i siste utgave av Ny Tid, men finnes også på nett (5). EU bruker nå militære maktmidler for å hindre flyktninger i å komme til Europa. Landene som mottar flest flyktninger bruker i tiltakende grad inhumane metoder, og Det europeiske flyktningerådet har erklært at det nå ikke finnes noen lovlige metoder for flyktninger å ta seg til Europa. Kvoteflyktningene som kommer gjennom FN-systemet er trolig det eneste unntaket, men de kommer bare fra FNs flyktningeleire utenfor Europa.
Tiltakene vi er villige til å ta i bruk mot flyktninger blir stadig hardere. EU bruker for eksempel immigrasjonskontroll som en begrunnelse for et prosjekt der de vil utvikle systemer for automatisert masseovervåkning av folk i Europa (6). I Norge har vi fått en utvikling der det kan virke som om ingen vilkår er kjipe nok for asylsøkere: De skal interneres, nektes fritidstilbud og undervisning. I innvandrings- og flyktningepolitikken drøftes knapt årsaken til at folk legger ut på flukt eller søker asyl. I saken om den franske teltleiren var de aller fleste beboerne fra Afghanistan. De fleste asylsøkere i Norge kommer fra Irak, Afghanistan, Eritrea og Somalia. I de to første av disse landene har Norge et medansvar for at levekårene, den politiske og sikkerhetsmessige situasjonen er blitt så vanskelig at folk legger ut på flukt. Det er ingen tvil om at sikkerheten og vilkårene for menneskerettighetene i Irak, Afghanistan, Somalia og Eritrea er slik at svært mange i disse landene har et reelt behov for beskyttelse (7, 8, 9, 10).
Hva er det som skjer med menneskesynet vårt? Det er mange som liker å framheve de positive sidene ved de humanistiske, liberale verdiene som har sitt arnested i Europa. Dersom vi ikke vil etterleve dem, slik dagens flyktningepolitiske situasjon tyder på, framstår likevel en slik framheving som hykleri og tomt skryt. I realiteten ser det ut til at mange ønsker seg et renovasjonssamfunn, der vi luker ut det som er for vanskelig å forholde seg til.
Dette er en kamp for sivilisasjonens overlevelse. Naivt å tro at en kan holde seg til idealer uten å se realitetene i øynene. Idealene fungerer bare om alle spiller etter samme spilleregler, og det gjør slett ikke alle de nyankomne.
Det med sivilisasjonens overlevelse er bare vås. Sivilisasjonen er på ingen måte truet. Hvis vi ikke tar oss råd til å opprettholde idealene våre, så mister vi dem. Det er helt riktig at slett ikke alle dem som kommer som flyktninger følger spillereglene, men de fleste gjør det faktisk. I dagens politiske klima tar man det for gitt at alle som kommer til Vesten er kriminelle lykkejegere. Det er løgnaktig og inhumant.
Vi har inget medansvar fordi vi er med i FN. Det var verre enn krig, det var tankekontroll, angiveri, tortur og dødsstraff i disse landene. Usa rykket inn og FN med norge kom diltende etter, så ble det fred i landene. Det er opptøyer noen steder i afghanistan, men det er ingen krig. Når vi blir tilbydd kaffe så takker vi for det, vi spør ikke hvor er kaka. Vi var delaktige i å skape fred og trenger ikke gi dem nye liv i nytt land, livene sine må de bygge selv. Etterkrigsårene er ikke noe særlig, det var det ikke i Norge heller, men de må gjennom det. Det virker som hver gang et I-land intervenerer i et U-land så får automatisk den befolkningen Vestlige krav for å kunne klare seg. Der det før var nok med 1 måltid til dagen og folk var fornøyde, må det etter krigen være 4 måltider og flatskjerm-tv ellers er det inhumant.De burde snart lære seg at man biter ikke handa som forer deg.
Det er en krig i Afghanistan, og fordi USA og Vesten gjorde alt galt i utgangspunktet, blant annet ved å basere seieren over Taliban på krefter som er like ille, har vi bidratt til å destabilisere landet ytterligere og styrke taliban. Selv USAs toppgeneraler innrømmer at slaget nesten er tapt.
I forhold til den ressursmengden som er brukt på å nedkjempe afghanske bondegutter som er vervet av Taliban er den ressursmengden som er brukt på å styrke Afghanistans velstandsnivå ubetydelig. I tillegg har man ikke gjort noe for å endre de grunnleggende føydale samfunnsstrukturene. Man har skutt seg selv i foten. Det du forøvrig skriver om hvilke forventninger folk har er utrolig arrogant, for ikke å snakke om virkelighetsfjernt.
Det viktigste poenget for en svärt restriktiv asylpolitikk er ikke at vi ikke skal hjelpe andre mennesker, men at vi skal hjelpe paa en mest mulig effektiv maate. Da maa vi först og fremst hjelpe folk i deres näromraader.
Vi maa hjelpe flest mulig fra uverdige levekaar til verdige liv. Ikke noen faa fra uverdige levekaar til liv i overflod slik det gjöres i dag.
http://www.nytt-parti.blogspot.com
Spørsmålet er om asylinstituttet er noe verdt med en «svært restriktiv asylpolitikk». Hvis det i praksis er umulig å søke om asyl blir det umulig å finne ut om folk har krav på beskyttelse. Jeg er helt enig i at hovedmålet må være at verdens land enes om en internasjonal politisk dagsorden der det er mulig for folk å oppleve velstand og utvikling der de bor, men så lenge en slik ikke finnes må vi kunne ha to tanker i hodet.