Dagbladet publiserer på sine nettsider et kontroversielt fotografi av en døende amerikansk soldat i Afghanistan. For få dager siden kom nye meldinger om at NATOs bombetokt nok en gang har kostet titalls sivile livet, og lemlestet like mange. Kontroversen rundt bildet Dagbladet publiserte har handlet mye om at familien til den døde soldaten ikke har ønsket at bildet skull bli publisert. Jeg regner med at de journalistiske vurderingene som er gjort, og som har ført til at bildet likevel er blitt publisert, bunner i at Vestens befolkning i stor grad skånes for krigens grusomheter. Jeg støtter Tone Gunnes’ avgjørelse om å stå fram med sin historie, fordi det viser hvilke valg vi stiller unge nordmenn overfor i vår støtte til krigen. Det er ironisk at våre egne soldaters lidelser blir for hard kost når krigens forkjempere skal forsvare sine valg.
Det er en myte at det bare er i annerledeslandet Norge at deltakelsen i krigen debatteres. Etter en utenlandsreise der jeg i hovedsak har forholdt meg til store, internasjonale nyhetskanaler, har jeg blitt overrasket over hvor lite kritisk som faktisk skrives i norske media om krigen. Tunge aviser og ukespublikasjoner som die Zeit (1, 2, 3), Financial Times (4), the Economist (5, 6) og Time (7) vier spalteplass til svært kritiske analyser av NATOs krigsinnsats. Spørsmålet om tyske styrkers krigsdeltakelse er brennhett i forkant av det tyske forbundsdagsvalget 27. september (8), ikke minst i lys av at det i disse dager er 60 år siden 2. verdenskrig brøt ut.
I tyske media vier man, ikke særlig overraskende, mye plass til å diskutere krigens moralske dimensjon (9). I Norge blir disse spørsmålene avfeid med glansbildehistorier om jenteskoler og et skremmebilde der en fullstendig talibanisering av hele landet er eneste alternativ til fortsatt vestlig krigføring. Den siste referansen sier det i klartekst: Ja, det kan bli borgerkrig. Men det er jo allerede borgerkrig, bare med NATO – og dermed også Norge – som deltakende part. NATOs støtte til korrupte og undertrykkende parter som på en lite tiltrekkende måte smykker seg med påstander om demokratisk legitimitet bidrar i denne krigen til å svekke det afghanske folkets tiltro til den typen politiske systemer som på sikt kan bidra til et stabilt og fredelig land. Thomas Tallaksen har tidligere skrevet framragende om den naiviteten som preger norsk debatt på dette området.
I lys av nye rapporter om omfattende valgfusk (10) blir NATOs tilstedeværelse i landet mer uforsvarlig enn den noen gang har vært, selv om ledende autoriteter på folkeretten hevdet at den var illegal fra første stund (11). NATOs nærvær bygger på flere ting: Først USAs selvforsvar etter 11. september (selv om dette aspektet blir nedtonet av USA-amerikanske generaler i dag, jfr. referansen i Time), i andre omgang på resolusjoner fra FNs sikkerhetsråd, men ikke minst på en invitasjon fra de «folkevalgte» myndighetene. Er det valgfuskende diktatorer som Karzai (12, 13), med et haleheng av krigsherrer med opium og overgrep på samvittigheten, vi ønsker oss som galleonsfigurer for våre verdier om frihet, likhet og brorskap? Det er jo dem afghanerne ser. Vi som er innbyggere i NATO-landene står ansvarlige for den politikken våre folkevalgte fører. Det ansvaret bør vi alle være oss bevisste når vi går til urnene på valgdagen.
