Flere norske medier videreformidler i dag nyheten om at den nye øverstkommanderende for de USA-ledete styrkene i Afghanistan tegner et dystert bilde av hvordan situasjonen vil utvikle seg (1, 2, 3). Jeg har tidligere skrevet en lengre analyse (4) av NATOs muligheter for suksess på bakgrunn av den pensjonerte toppgeneralen Rupert Smiths (5) tunge verk om moderne krigføring: Det er snakk om krig blant folk, ikke mellom statlige hærer. Det er tydelig at den nye øverstkommanderende, McChrystal, er påvirket av det samme tankegodset. Han snakker om at målet for Afghanistan-operasjonen må dreies fra bekjempelse av motstandsstyrkene til beskyttelse av sivilbefolkninga og understreker viktigheten av velfungerende sivile myndigheter.
De omfattende rapportene om valgfusk i Afghanistan (6, 7, 8), sammen med den enorme korrupsjonen i landet gjør at Karzai-regimet, som er NATOs vert og partner i landet, ikke framstår som et troverdig alternativ for afghanere flest. Flere hundre tusen av stemmene kan ha blitt forfalska. Det er nok til at Karzais seier i første valgomgang egentlig ikke holder mål. Karzai-regimet har nekta å iverksette granskinger av valget (9). Også i 2004-valget som ga Karzai hans første periode var det rapporter om massivt valgfusk (10). Valgfusket er bare toppen av isfjellet når det gjelder Norge og NATOs tunge ansvar for et mislykket statsbyggingsprosjekt.
Problemet er at vi har gjort alt for mye feil i utgangspunktet:
- Intervensjonen var ikke i utgangspunktet i tråd med Folkeretten.
- USA og NATOs troverdighet i befolkningen var i utgangspunktet lav, og har blitt ytterligere svekket av George Bush’ korsfarerkrig i Irak og gjentatt bombing av sivile mål.
- Fokus har hele tiden primært ligget på militær bekjempelse av al-Qaida og Taliban.
- Sivilbefolkningens behov og ønsker har ikke blitt vektlagt, i stedet har man knyttet allianser med krigsforbrytere og styrket deres posisjon.
- Den militære innsatsen har ikke på langt nær fått den sivile støtten som hadde vært nødvendig når det er snakk om mengden ressurser som må settes inn.
- Det er ikke gjort noe for å få bukt med krigsøkonomien i Afghanistan. Opiumsdyrkinga og dermed krigsherrenes inntekter har nådd nye høyder.
Effekten disse punktene har hatt på krigen gjør at Taliban i dag står sterkere enn de kanskje noen gang har gjort. NATO og Vesten har gjennom sin feilslåtte strategi vært Talibans mest effektive rekrutteringsagenter!
Fredsbevegelsens utgangspunkt for motstand mot den norske krigen i Afghanistan har hatt flere elementer. Det viktigste har vært at krigen har et svært svakt grunnlag når det gjelder internasjonal lov. FNs ettergodkjenning av en folkerettsstridig invasjon og sammenlappingen av ulike militære operasjoner har bidratt til å skape uro rundt den etablerte lov og rett som gjelder for krig. Et annet vesentlig element har vært at krigen har medført store lidelser for sivilbefolkninga. Deres ve og vel har ikke vært krigens viktigste mål, noe som også har blitt gjenspeilt i valget av virkemidler. I tillegg til dette har frykt for regional destabilisering, generell motstand mot den fordummende og voldsforherligende doktrinen om «krig mot terror» og skepsis til krigens motiver vært viktige.
Det sosialdemokratiske partiet i Tyskland har lovet tilbaketrekning av de tyske styrkene innen 2013 dersom de vinner valget (11). Sammen med die Linke som også ønsker tilbaketrekning – bare raskere (12) og die Grünen, som også har et problematisk forhold til Afghanistan-operasjonen (13), utgjør de en blokk som kan få flertall i det forestående parlamentsvalget. Canadas regjering har allerede annonsert at de vil trekke seg ut av sine ansvarsområder i Sør-Afghanistan i 2011 (14). Spania vil trekke seg ut innen 2014 (15). Obama ønsker foreløpig ikke å forplikte seg til å sende nye styrker, og Nederland er i ferd med å trekke tilbake styrker i forbindelse med at de avslutter ledelsen av en operasjon i Uruzgan (16).
Krigsmotstanderne i Norge står ikke alene. Misnøyen med krigen i andre NATO-land er økende, og gir seg altså utslag i praktisk politikk. Denne utviklinga gjør at spørsmålet om tilbaketrekking av de norske styrkene i Afghanistan er mer aktuelt enn på lenge. Jo raskere man er villig til å akseptere at krigen er gal og mislykket, jo mer tid vil man ha til å gjennomføre uttrekninga på en organisert måte. Det var forbløffende å se hvor vanskelig det faktisk var for Jonas Gahr Støre å svare på saklig kritikk av det norske engasjementet i Tabloid torsdag 17. 9. (17). Det var også gledelig å høre en seriøs journalist stille de vanskelige spørsmålene for en gangs skyld. Det er sannsynlig at de vil bli stadig vanskeligere i tida som kommer.
