Ideologiske feilvurderinger av Honduras?

Militærkuppet i Honduras har ført til en stadig forverring av menneskerettighetssituasjonen i landet. I jakten på fyrtårn har mange venstreorienterte gått langt i å unnskylde Hugo Chavez’ regime i Venezuela for tiltak som er lite demokratiske. Det er trist at Chavez på denne måten sverter sosialismen og at den polariserte debatten fører til at mange overser hans autoritære trekk, noe min partifelle Christer Gulbrandsen har skrevet godt om (1). Det er også høyresida påpasselig med å kritisere (2, 3, 4). Derfor bør pappaguttene også få høre det når de trår feil. Etter at militærkuppet var et faktum var det nemlig svært mange som mente at avsettelsen av Manuel Zelaya var legitim. Det Høyre-dominerte tidsskriftet Minerva har gitt slike stemmer fyldig dekning på sin nettside (lenkesamling), der blant andre Høyre-politikeren Jan Arild Snoen uttrykte sin støtte til militærkuppet (5, 6, 7).

Imidlertid blir det stadig mer klart hvor anti-demokratisk militærkuppet er, og i hvilken grad det nye regimet undertrykker sivile rettigheter (8, 9, 10). De på høyresida som gav utløp for ryggmargsrefleksen mot alle politikere som lukter sosialisme bør erkjenne sine feil. Bakgrunnen for kuppet, som etterhvert begynner å bli klar (denne Wikipedia-artikkelen, samt øvrige lenker i innlegget gir med litt kritisk lesning et greit helhetsbilde), viser ganske tydelig hva som har skjedd:

• Zelaya annonserte en rådgivende folkeavstemning om hvorvidt man skulle innkalle en grunnlovsgivende forsamling som skulle vurdere uspesifiserte grunnlovsendringer (11).
• Spørsmålet om gjenvalg var ikke eksplisitt i forslaget (12).
• Zelaya har vært klar på at han selv uansett ikke ville stille til gjenvalg (13).
• Den honduranske grunnlovens §239 spesifiserer at det er ulovlig for presidenten å foreslå mulighet for gjenvalg, og at et slikt forslag fører til at presidenten mister retten til å utføre embetet sitt (14).

I og med at spørsmålet om gjenvalg ikke var eksplisitt i forslaget til folkeavstemming, som senere ble omgjort til et forslag om offentlig høring, er det et tolkningsspørsmål hvorvidt dette utgjør juridisk grunnlag for å hevde at Zelaya handlet i strid med §239. Det er hevet over tvil at Zelaya ikke fulgte formelt lovlige vedtak. Spekulasjonene rundt hvorvidt Zelaya ønsket en grunnlov som åpnet for gjenvalg av presidenten har fått stort fokus. Imidlertid går det an å spørre seg om frykten for et sterkt press for grunnlovsfesting av sosiale rettigheter kan ha vært et motiv for kuppmakerne. Mye tyder på at konfrontasjonen har et klart klassepreg: Av frykt for at en populær president som har gjennomført sosiale tiltak som minstelønn og utfordret overdreven USA-innflytelse skulle klare å mobilisere betydelig støtte i en folkeavstemming/høring, har ledende lag i det honduranske samfunnet gått inn for å utnytte aggressive juridiske tolkninger til å fjerne ham. Det er temmelig påfallende hvor nådeløst honduransk høyesterett håndterte situasjonen. Når det gjelder etterspillet begynner legaliteten i kuppregimets handlinger også å komme i et stadig dårligere lys:

• Militæret og høyesterett har opptrådt utenfor under arrestasjon og utkastelse av Zelaya. Korrekt håndtering av konfrontasjonen mellom høyesterett og presidenten ville innebære å stille ham for retten (14).
• Kuppregiments innskrenking av grunnlovsfestede rettigheter har blant annet innebåret at «politiet og hæren gis rett til å «umiddelbart suspendere» radio- og tv-kanaler som formidler uttalelser som truer «ro og offentlig orden», (…) å bestemme hvorvidt folk får samle seg, [og] frie tøyler til å innbringe folk uten arrestordre.» (15, 16, 17) Flere av disse tiltakene er grunnlovsstridige.
• Den honduranske grunnlovens §2 og §3 tillater eksplisitt sivil oppstand og til og med bruk av våpenmakt mot en illegal regjering. (18)

Disse forholdene gjør det vanskelig å støtte seg utelukkende på en honduranske rettsinstansers vurdering av hendelsesforløpet. Det er rett og slett vanskelig å komme unna en rent politisk vurdering av hvilket regime som fortjener tillit og en politisk tolkning av de rettslige vedtakene. Det blir ikke lett å håpe at det planlagte presidentvalget i november vil føre til en avklaring så lenge kuppregimet legger så sterke begrensninger på sivile rettigheter.

Latin-Amerika er et område der det er lett å trå feil. Enorme økonomiske forskjeller fører til sterk polarisering mellom samfunnsklassene og mange land har hatt langvarige konflikter mellom venstreorienterte geriljaer og høyreorienterte paramilitære styrker som ofte har stått i ledtog med myndighetene og i mange tilfeller også fått trening i USA (19, 20, 21). På begge sider av det politiske spekteret finnes det nok av feilgrep, men situasjonen i mange av landene gjør det også aktuelt å drøfte hvilke metoder som er legitime i en frihetskamp. I Colombia er det for eksempel den dag i dag sterke indikasjoner på at myndighetene samarbeider med paramilitære dødsskvadroner som går til angrep på politiske venstresideaktivister uten en historie for voldsbruk. Er det illegitimt å bruke vold mot et politisk system som bruker eller tillater vold mot sine meningsmotstandere?

Jeg mener at det internasjonale kravet om at Zelaya må gjeninnsettes er riktig, politisk sett. Honduras bør i tillegg tilbys hjelp til internasjonal overvåkning av det forestående presidentvalget slik at det er mulig å ha tillit til både valgkamp og resultat. Det kan også godt hende at grunnloven bør revideres i et mer åpent politisk klima enn det den ble skrevet i – inntrykket fra medias rapporter tyder i alle fall på at de sosiale bevegelsene av en eller annen grunn ikke klarer å bruke det formelle demokratiet som talerør for sine interesser. Det er vanskelig å fornekte at dagens situasjon minner om et militærdiktatur og at spøkelset om en venezuelisering av Honduras ikke utgjør den helt store kontrasten.

Forfatter: Benjamin

Trebarnspappa fra Oslo med røtter på Vestlandet. Farmasøyt. Prøver å forske. SVer. Vis alle innlegg av Benjamin